en 26. desember 1900 seilte lasteskipet Hesperus ute på havet . Det var en bitende kald og vindfull kveld, og bølgene var store og kraftige . For å unngå skade på skipet kastet mannskapet anker og rodde mot den skotske øya Eilean Mor . Det var ingen lett oppgave å komme seg til land, for vindkastene fikk sjøen til å reise og senke seg i en voldsom utakt . Nattemørket var så kullsvart at mannskapet på Hesperus ikke kunne se mer enn en meter fremfor seg, og de måtte lyse mot land med store lykter så de ikke kolliderte med den lille bryggen . Øya ruvet foran dem . Mannskapet gikk i land og gledet seg til å få litt ly fra vinden og noe varmt å drikke . De pleide å være her med jevne mellomrom, og nå så de for seg et hyggelig gjensyn med fyrvokterne som var på vakt .
I fyrtårnet var det uvanlig stille . Ikke et lys kunne skimtes, verken fra fyrtårnet eller i selve bygningen . Først banket mannskapet på døren, men ingen åpnet . Da de oppdaget at døren var ulåst, gikk de inn . Til mannskapets store overraskelse var tårnet tomt . Peisen var kald, stoler lå veltet, klokken hadde stoppet, og halvspist mat sto på bordet . Det så nesten ut som om fyrvokterne hadde forlatt fyrtårnet i all hast . Tre skinnjakker hang på knaggene sine, det var jakkene til de tre fyrvokterne som skulle, eller burde, ha vært på vakt . Hvor var de?
Hvorfor hadde de forlatt fyret uten jakker midt på vinteren? Været var såpass kaldt at å gå ut uten vinterjakke kunne bety døden .
Kapteinen og mannskapet på Hesperus begynte å lete etter fyrvokterne, men været var så dårlig at de til slutt måtte gi opp . De sendte i stedet et telegram til fastlandet hvor de fortalte om forsvinningen . Mens de ventet på ordre angående hva de skulle gjøre, så de seg bedre om . Kanskje fantes det noen ledetråder som kunne fortelle dem hvor fyrvokterne hadde tatt veien .
Kapteinen leste gjennom loggboken . Den 12 . desember hadde den ene fyrvokteren, Marshall, loggført en «forferdelig storm, mye verre enn han noen gang hadde opplevd tidligere» . Han noterte også at kollegaen Ducat hadde vært «veldig stille», og at den siste fyrvokteren, MacArthur, hadde grått .
Den 13 . desember var det loggført at mennene ba til Gud om at stormen skulle gi seg, og i loggføringen to dager senere, den 15 . desember, sto det at stormen «endelig hadde gitt seg og at havet var stille igjen» . En siste setning var rablet ned i hastverk med rask og slurvete håndskrift: «Gud er overalt .»
De fant ikke noen flere ledetråder, selv om mannskap både fra Hesperus og etter hvert andre skip lette etter de forsvunne fyrvokterne . Ingen klarte å forstå hvorfor de tre hadde hastet ut av fyrtårnet . Var de redde for noe, eller noen? Hadde de opplevd en kollektiv psykose, hvor de innbilte seg at de var truet og i fare, eller var de blitt syke og forvirret og rett og slett reist fra øya? Fyrvokterne hadde ikke noen båt de kunne ha flyktet i .
Ingen av de tre fyrvokterne er blitt funnet, verken levende eller døde . Hadde de druknet, ville kroppene deres etter all sannsynlighet ha blitt skylt tilbake på land . Familiene deres hørte aldri noe fra dem .
Det merkeligste av alt er likevel at det ikke var noen storm i området ved Eilean Mor i dagene fra 12 . til 15 . desember .
Stormen kom ikke til øya før den 17 . desember, og da var mennene allerede forsvunnet .
isste du at noen er redde for dukker? Det kalles for pediofobi . Dukker ser levende og livløse ut på en gang . Kanskje er det derfor mange synes at de er skremmende? Porselenshuden og de stirrende, uttrykksløse øynene kan skremme hvem som helst, spesielt de med god fantasi . For var det egentlig der dukken satt, eller har den flyttet på seg siden sist? Selv om man innerst inne vet at dukkene ikke beveger seg, føler nok noen at de kan skimte en bevegelse her og der likevel . Du har kanskje gjort det selv? Hvis man tenker på hvor mange dukker det finnes i verden, er det kanskje ikke så rart at det dukker opp noen uløste mysterier i forbindelse med dem .
Det finnes historier om hjemsøkte dukker fra hele verden, og selv om dukkene ikke ser like ut og historiene om dem er forskjellige, har de likevel én ting til felles: Noe eller noen har tatt bolig i dukkene, og rare ting begynner å skje .
I 1918 kjøpte 17 år gamle Eikichi Suzuki fra Japan en dukke til sin to år gamle lillesøster Okiku . Eikichi var så glad i søsteren sin, og ville gi henne en gave hun kunne ha glede av i mange år . Dukken var veldig dyr og så nesten ut som en liten jente . Den hadde svart, kort hår som rakk den til ørene, og var kledd i en rød kimono . Lille Okiku elsket dukken sin høyt og hadde den med overalt . Okiku kalte også opp dukken etter seg selv .
Et år etter at Okiku fikk dukken, ble hun alvorlig syk . Hun tilbrakte mye tid i sengen, med dukken ved siden av seg . Dessverre ble Okiku bare sykere og sykere . Til slutt var det ikke mer legene kunne gjøre, og lille Okiku døde . Familien hennes sørget i lang tid og fikk seg ikke til å rydde ut av rommet til Okiku . Dermed ble dukken Okiku værende der . Etter flere måneder i sorg orket til slutt foreldrene og storebroren å gå inn i rommet til Okiku igjen . Minnene strømmet på, og de snakket lavt sammen om den lille jenta som bare fikk lyse opp livet deres i tre korte år .
Plutselig stilnet praten . De så det alle sammen, og måpte av overraskelse . Dukken Okiku hadde ikke lenger hår til ørene, håret hadde vokst!
Det var nærmere 40 centimeter langt nå og rakk dukken nesten til knærne . Ingen hadde vært i rommet siden Okiku døde, rommet hadde stått avlåst siden begravelsen . Både Okikus foreldre og bror begynte å føle et ubestemmelig nærvær i huset, et de ikke hadde kjent før . Det var som om noen var i huset sammen med dem, selv om det bare var de tre som bodde der .
Etter hvert begynte familien å drømme om dukken, og kunne våkne midt på natten av at dukken lå eller satt i sengen deres . Bankelyder, lave stemmer og fottrinn kunne også høres gjennom huset om natten, og familien var til slutt helt overbevist om at dukken var hjemsøkt . I tilfelle det var ånden til datteren Okiku som hadde tatt bolig i dukken, valgte de å beholde den, til tross for de skremmende opplevelsene .
I 1938, tjue år etter lille Okikus død, flyttet familien til en annen kant av Japan . De turte ikke ta med seg dukken til det nye huset i frykt for at den ønsket å være i nærheten av graven til Okiku . Dermed ga de bort dukken til et tempel, med beskjed om å ta godt vare på den . Dukken Okiku står nå i en egen monter, men må tas ut med jevne mellomrom fordi håret til dukken fortsatt vokser . Det er en prest som klipper håret hennes, og hver gang mottar presten en beskjed fra Okiku .
I senere tid har tester vist at håret til dukken Okiku er ekte menneskehår, trolig fra et barn . Men hvorfor det fortsatt vokser, og hvem det har tilhørt, er det ingen som vet .
De som besøker Okiku, drømmer om henne den påfølgende natten . De som har sett Okiku flere ganger, sier at munnen hennes er litt mer åpen for hver gang de ser henne, og noen mener hun begynner å få tenner . Okiku blir altså mer og mer menneskelig med tiden .
