Eldrid Johansen Påskegrøss
ILLUSTRERT AV
Rikke Fjeld Jansen
Åsas grøss
DET NYE HUSET
«Dette er badet ditt, Åsa!»
Pappa smiler bredt. Åsa smiler tilbake.
Det er fint. Det er faktisk det.
Når man først må flytte, er ikke dette huset så verst. Mange rom. Hage.
Og det beste av alt:
Endelig skal Åsa få en katt!
«Hvis vi bare kunne få opp varmen her …» mumler pappa.
Han skrur på radiatoren i gangen.
«Alle ovner står på, så det bør snart hjelpe.»
Lyden av bildekk i grusen får pappa til å snu seg.
«Det er sikkert mamma», sier han, og forsvinner ned trappa.
Åsa blir stående og titte ut av vinduet.
Mamma hopper ut av den store flyttebilen.
Like bak kommer flyttefolka.
De bærer møblene inn i huset. Spisebordet.
Den lilla kommoden med klistremerkene på.
Åsa skal til å gå ut hun også, da hun hører en lyd.
Rennende vann.
Skrudde pappa på kranen på badet?
Åsa åpner baderomsdøra.
Et iskaldt gufs slår mot henne.
GUTTEN I BADEKARET
I badekaret sitter det en liten gutt.
«Hvem er du?» spør Åsa.
Gutten svarer ikke.
Han leker med vannet.
Bryr seg ikke om Åsa.
Så merkelig.
Gutten var ikke her i stad.
Hvordan har han klart
å snike seg inn?
«Hva gjør du i mitt badekar?»
Stemmen til Åsa er streng.
Gutten svarer fremdeles ikke.
Han virker veldig opptatt.
Heller vann fra én kopp
til en annen.
Plutselig kjennes det som om
Åsa har fått dotter i ørene.
En underlig, tett stillhet.
Og et nytt kaldt drag.
Åsa snur seg. Måper.
For opp trappa kommer
det enda en person.
Det er ikke pappa.
Ikke mamma.
Heller ikke flyttefolka.
Det er en dame i brun, lang kjole.
Hun holder et håndkle.
Og nærmest svever forbi
Åsa og inn på badet.
UTEN EN LYD
«Hvem er dere?!»
Åsa står i åpningen til
badet med hendene i siden.
Verken damen eller gutten
bryr seg om henne.
Damen setter seg ved siden av badekaret.
Fyller den ene koppen til gutten med vann.
Heller vannet over ham.
Som om hun skyller håret hans.
Gutten skjærer en grimase.
Åpner munnen som om han gråter.
Men det kommer ingen lyd.
Åsa stivner.
Gutten hyler nå.
Det er lett å se.
Damen beveger også på munnen.
Men hvor er lyden?
Åsa hører verken gutten eller damen.
Og det er som om Åsa ikke finnes for dem.
Som om de ikke ser henne.
Åsa grøsser og rygger ut av rommet.
FREMMEDE FOLK
Åsa styrter ned trappa.
«Pappa!» roper hun.
«Mamma!»
På kjøkkenet står det en mann ved komfyren.
«Har du sett pappa eller mamma?» piper Åsa.
Hun hakker tenner av kulde og redsel.
Mannen blir stående med ryggen til. Åsa gjentar utålmodig.
«Hvor er pappa og mamma?»
Fremdeles ikke noe svar
Åsa går helt inntil.
Griper etter mannens hånd.
Men hun får ikke tak i den.
Åsa stirrer forvirret ned på hånda si.
Prøver igjen å ta hånda til mannen.
Men hun famler i løse lufta.
Det er ingen hånd å få tak i.
Bare iskald luft.
Åsa skriker.
Et langt, livredd skrik.
Så spurter hun ut av huset.
Åsa løper rett inn i flyttemennene.
«Stopp!» hyler hun.
Hun hiver seg oppi sofaen de bærer.
«Det er folk der inne!» hikster hun.
«Folk som ikke fins!»
Flyttemennene ser bare forbauset
på henne og fortsetter mot huset.
Åsa hopper ned.
Hun må finne pappa og mamma!
Det kommer bankelyder fra kjellerstua.
En stemme nynner.
Det høres ut som pappa.
Det MÅ være pappa.
Med dundrende hjerte lister Åsa
seg ned kjellertrappa.