Ut av krisen

UT AV KRISEN

Marte Spurkland

UT AV KRISEN Beretninger om sammenbrudd og tilsynelatende håpløshet, men også om mot og den ukjente styrken som bor i oss alle

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-68688-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10/13,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

DET VANSKELIGE SPILLET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

BRUSTNE BITER AV SANNHET. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

56

GÅR DET AN Å DØ AV SORG? . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111

KAN DU LÆRE MEG DET NORSKE? . . . . . . . . . . . . . .

156

SELVFORSKYLDT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

198

HIKIKOMORI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

231

KRISE TIL KLOKSKAP . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

280

ET STED BAK REGNBUEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

321

ETTERPÅ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

364

TAKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

379

FORORD

Gjennom minst halvparten av koronaåret 2020–2021 har jeg lest Harry Potter-boka Føniksordenen høyt for min yngste datter. Mye av handlingen husket jeg fra forrige gang jeg leste den for rundt fire år siden, sammen med min eldste. Leseopplevelsen var på mange måter den samme. Bortsett fra: dystralene.

For de som ikke har alle Potter-universets detaljer og vesener present: Dystraler er magiske dyr, som minner om hester, med skjelettliknende kropper, krypdyransikter og store, læraktige vinger. I alle bøkene om Harry Potter er det disse skapningene som trekker vognene med Galtvortelever fra togstasjonen til skolen når de vender tilbake etter sommerferien. Og for de aller fleste er dystralene usynlige.

Trollmanns- og hekseelever flest opplever at vognene flytter seg uten trekkdyr, helt av seg selv. I bok nummer fem kan Harry for første gang se disse prustende, spøkelsesaktige vesenene. For siden sist har han hatt nærkontakt med døden. J.K. Rowlings dystraler er bare synlige for mennesker som har stått ved siden av når et liv har tatt slutt.

Julen 2018 gjorde jeg nettopp det. Etter ett års brutal kreftsykdom døde faren min. For meg en av livets umistelige.

7

I løpet av de to og et halvt årene som har gått siden jeg sto ved siden av døden, er noe blitt klart for meg. Jeg er ikke den samme. Den hverdagslige øvelsen «å være til» fremstår i et annet lys.

Vi mennesker løper stor nok risiko bare ved å leve. Rett under de ordinære hverdagene de fleste av oss har, som innimellom kan kjennes litt ensformige og kjedelige, ligger den ekstreme motsetningen til det vanlige. En udetonert, hypotetisk bombe. Fjell- eller jordskredet som knuser huset ditt til pinneved eller drar det ned i avgrunnen. Hjertestans, trafikkulykke, en du elsker som velger å ikke leve videre.

Barnet ditt, uskyldig offer i terrorangrep. Et krigsutbrudd ingen kunne eller ville forutse.

For de aller fleste av oss skjer det ikke. Så enkel er trøsten eller motivasjonen som gjør det mulig å starte hver dag med å våge å være en del av verden. Men innimellom kommer hendelsene som viser slike trøstetankers skrøpelighet.

Pandemien som har herjet det siste halvannet året, og som i skrivende stund har tatt flere enn 3,9 millioner menneskeliv, førte verden inn i kollektiv krise. Også vi som bor i et land kjent som et av verdens tryggeste, lykkeligste og mest velutviklede, er berørt. Selv de som ikke selv har opplevd sykdom og tap under pandemien, har fått ny erfaring med hvor skjør tilværelsen kan være, og hvordan det kjennes når mange vante bestanddeler av virkeligheten blir frarøvet oss over natta.

Nå som vaksiner og vitenskap ser ut til å få nakketak på koronaviruset i vår del av verden, er det fristende å gå ut fra at dette var den store prøvelsen vi fikk i vår levetid. Men også denne trøstetanken er skrøpelig. Forskere varsler at 8

den neste pandemien kan være nærmere enn vi aner. Og en skal ikke følge mer enn sånn halvveis med på nyhetsbildet for å vite at en rekke andre betydelige utfordringer står i kø og venter på vår håndtering.

Både som enkeltpersoner og samfunn trenger vi krisekompetanse.

I denne boka fortelles åtte historier om kriser. Sju av dem utspiller seg helt eller delvis det samme halvannet året som verden står oppe i koronakrisen. Utvalget er ikke statistisk representativt for de typer av kriser nordmenn opplever i denne tidsperioden. Det har heller ikke vært hensikten. Valget av de åtte historiene avhenger først og fremst av personene som står sentralt i dem – de medvirkende har måttet evne å dele av sitt livs tøffeste erfaringer. Som journalist er jeg også alltid nysgjerrig på historier som åpner en dør, eller i det minste en liten veggluke, inn til rom i den norske virkeligheten som til vanlig er avstengt. Hver av de åtte historiene er et lite stykke Norge året 2020–2021, og selv de minst vanlige krisene bærer i seg elementer, opplevelser og følelser som er universelt gjenkjennelige. Mitt håp er at noen av de mindre representative historiene i samlingen gjør nettopp dette.

I flere tilfeller har det vært nødvendig å anonymisere de sentrale personene og tilsløre identifiserende detaljer. I historiene «Det vanskelige spillet», «Brustne biter av sannhet» og «Hikikomori» maskeres identiteten ut fra en tanke om at innholdet er viktigere enn personopplysninger om de som står i de ulike krisene. Mens «Kamari», som forteller om livet sitt i et av Oslos åpne rusmiljøer i teksten «Kan du lære meg 9

det norske», løper en sikkerhetsrisiko hvis identiteten hans blir kjent. Derfor er et særlig stort antall detaljer i denne teksten endret. Når jeg likevel skriver om ham, er det fordi hans historie er en av de som kan gjøre oss alle litt klokere.

«Kamari», som tilsynelatende ikke er «en av oss», har mye til felles med «oss» når du bare blir kjent med ham. Han har betalt prisen for å falle ut av fellesskapet, men er nå på vei til å bli en del av det igjen. Det er mulig, ved hjelp av de støttepersonene og støttefunksjonene som fanget ham opp da han trengte det mest. Heller ikke disse personene og funksjonene kan identifiseres. Jeg håper likevel at «Kamaris» historie viser hvor viktige de er. Ikke bare for ham, men for «oss».

I to av historiene møter jeg mødre som har opplevd å miste et barn i et brutalt og meningsløst angrep. Irene Uelands datter Maren ble drept av islamistiske terrorister i Marokko. Ellen Ihle-Hansens datter Johanne ble drept i terrorangrepet i Bærum. Gjerningspersonen var en ung mann Ellen var som en mor for.

Begge mødrene går gjennom det verst tenkelige. Begge må jobbe hardt for å klare å finne en vei videre for seg selv.

Samtidig har de et uttalt ønske om at erfaringene deres på en eller annen måte skal komme samfunn og fellesskap til nytte. At det vonde skal kunne brukes til noe godt.

Historien «Selvforskyldt» forteller om et rullerende underslag. Her har hovedpersonen selv valgt å stå fram med fullt navn. Teksten forsøker ikke å dømme ham, den jobben tar rettsvesenet seg av. Den er snarere et forsøk på å forstå hva som kan ligge bak den selvpåførte krisen som dette tilfellet av hvitsnippkriminalitet er. Og også minne om det grunn10

leggende: Det koster å være skikkelig, men det koster mer å falle. Å mestre hverdagen og livet. Å kjenne ekte glede på ny.

Disse to ønskene går igjen i denne bokas krisehistorier. Alle de sentrale personene har kommet så langt i sine prosesser at de har et godt håp om at de skal klare dette.

Også på denne måten er utvalget ikke-representativt. Studier har avdekket at en stor andel overlevende og etterlatte etter katastrofer som Åsta-ulykken, tsunamien i 2004 og terroren 22. juli strever med psykiske ettervirkninger i lang tid.

Likevel har jeg valgt å fortelle historier som alle inneholder mening og mestring etter det forferdeligste. Den siste og åttende historien går så langt som til å konkludere med at størst av alt er kjærligheten. Ikke bare innenfor parforhold og nære relasjoner, men til livet selv.

Slike historier tror jeg vi trenger. Om det skulle være mulig å overføre noe av erfaringen fra krisene i denne boka til andre krisesituasjoner der ute – personlige og verdensomspennende – må det være nettopp dette.

Vi mennesker kan få til mer enn vi tror. Også vi når det blir krevet. Det er håpløst og vi gir oss ikke.

Også denne boka skriver jeg som journalist. Underveis i arbeidet har jeg fått støtte fra fagpersoner med stor kunnskap om de ulike temaene som berøres i tekstene.

Det er jeg takknemlig for. Men aller størst takk skal historienes hovedpersoner ha. For at de har maktet å dele. Og for at de, med et uttrykk lånt av Ellen Ihle-Hansen, velger å gjøre sin egen etterpåklokskap til klokskap for oss andre.

Oslo, juni 2021. Marte Spurkland

DET VANSKELIGE SPILLET Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev.

For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp.

Forkynneren, kapittel 4 vers 9 og 10.

Mars måned er elleve dager gammel. Det er nesten en og en halv måned siden den første rapporten ble publisert om spredning av en hittil ukjent viral lungebetennelse i Wuhan, Kina. Ennå er Norge på vent, ennå er ikke den nasjonale krisen et faktum. Den siste normale dagen i 2020 sitter hun bak en glassvegg og gråter.

På hennes side er glassveggen svart og lukket. Hun sitter med ansiktet vendt mot terapeuten, og på bordet foran henne står en mikrofon. På den andre siden av veggen sitter han, sammen med sin terapeut. For dem er glassveggen gjennomsiktig, slik at de kan se inn og følge alle bevegelser i rommet. Via en høyttaler kan de høre alt som sies.

På vei til terapien har de to knist litt av hele opplegget; det er nesten som et avhør i en krimserie på TV. Hun er ikke mistenkt eller tiltalt. Det er hun som skal være løsningen.

Krisen deres har vart lenge. Første runde gikk for fem år siden, siden da har den slumret, nesten vært i dvale. Så, i 13

fjor vår, kom en ny avsløring. Siden da har verden vaklet.

Hun selv har stått i det. I elleve måneder har hun holdt det som skjer – og har skjedd – skjult for omgivelsenes nysgjerrige blikk. Nesten ingen vet hvor galt det er fatt med dem, selv ikke de to små barna deres. Særlig ikke de.

Gjennom de seks månedene hun har gått i terapi, har hun fått mye skryt for hvordan hun har håndtert situasjonen.

Psykologen har ment at hun har vært «oppsiktsvekkende reflektert», men nå, elleve dager inn i mars, bryter hun sammen. Og det passer så dårlig.

«Har du tillit til ham?» spør terapeuten på hennes side av glasset. «Kan du si noe om hva du trenger for å bli trygg på ham igjen? Hva ønsker du skal skje mellom dere nå?»

Det er viktige spørsmål, avgjørende spørsmål, hun har tenkt gjennom dem mange ganger. Skal de komme seg videre sammen, er det slike spørsmål som må få svar. Men der bak glassveggen har hun ingenting å komme med.

Hodet kjennes svart og tomt, når hun trekker pusten er det ikke ord som formes, men dype hulk. Hun, den sterke og reflekterte, gråter som hun ikke har grått siden avsløringen våren i fjor, sårt, ukontrollert, ustoppelig. Alt hun kan si er: «Jeg vet ikke. Vet ikke, vet ikke, vet ikke.»

Neste dag går krisealarmen i Norge. Skiturister har kommet hjem fra Alpene med koronavirus i kroppen, og har spredd det videre til for mange familiemedlemmer, venner, kolleger, tilfeldige. Også i dette lille landet er pandemien ute av kontroll. Også vi blir stengt ned, verden utenfor blir avlyst. Nå skal befolkningen være hjemme med seg selv og hverandre og det som måtte finnes innenfor husets fire vegger. På ubestemt tid.

Da Norge lukkes ned, har Wuhans befolkning vært inne 14

i nesten 60 dager. Hjemmelivet vil føre til både babyboom og skilsmisseboom, sier rapportene derfra.1 Krisetiltakene bringer sunne par nærmere hverandre og fører skrøpelige par til bristepunktet.

Vi har 90 kvadratmeter å gjøre det på, tenker hun da hun kjører hjemover fra jobb den dagen. 90 kvadratmeter og altfor mange vet ikke.

Hun er en av de som danser på fest. Om det er 60 personer samlet og bare ti våger seg ut på gulvet i løpet av kvelden, er hun en av dem. Hun kan danse til bra musikk og kleine låter, kan være midt i sirkelen av dansende kropper eller sveve og svaie for seg selv på utsiden av flokken, det spiller ingen rolle. Dansegulvet er hennes, slik har det vært siden den gangen hun var ni år og for første gang gikk inn i et kvadratisk rom med speil på veggene. Musikal, jazz, stepp, moderne, etter ti år med dansetrening sitter alt dette så dypt i henne at hun ikke trenger å frykte andres blikk mot kroppen når hun beveger seg. De må gjerne se på henne, gjerne granske henne inngående. På dansegulvet er hun fri, der kan hun vise seg fram uten å røpe seg.

30-årsdagene for drøye ti år siden var de beste dansefestene. Før store mager, bekkenløsning og kropper som krevde forsiktighet. Før alle ble så trøtte at de måtte gå hjem ved midnatt. Hun var en av de siste single. Mange av vennene hennes tilhører et kristent miljø, de var tidlig ute med tosomhet og orden på livet. Når jentegjengen var samlet, var det hun som underholdt. Venninnene satt der med gulpeflekk på skulderen eller støttestrømper som skulle hjelpe 1

«Kjærlighet og skilsmisser i koronaens tid». Aftenposten 10. mars 2020.

15

mot hovne legger de siste gravidmånedene og gispet over singelhistoriene hennes: Sa han det? Gjorde du det? Er det sånn det er der ute?

Hun delte raust av erfaringene, som hun ikke lenger fant noe spenning i. Singellivet hadde blitt forutsigbart og deprimerende. Hun var en som gutter likte å tøyse og fjase med, en de gjerne ville ha som kompis, men som nesten alltid måtte gå alene hjem når kvelden var over.

Det var ikke så voldsomme ting hun drømte om for sin egen framtid. Forventet ikke lenger at en partner skulle være både romantisk sjelevenn og sexatlet. Men en partner ville hun ha. En kjedelig A4-tilværelse med rekkehus og hageflekk med trampoline, barn som skulle kjøres til tannlegetimer og aktiviteter, sure sokker som hver kveld måtte plukkes opp fra gulvet og slenges videre til skittentøyet.

Hverdagslogistikken som venninnene med støttestrømper og gulpeflekker allerede sutret over. Tidsklemma, sa de, med klagende tonefall og dårlig skjult stolthet. Hun ville ha tidsklemme hun også. En flokk hun kunne kalle for sin.

Bare dette, et helt vanlig liv.

De møttes på en spillkveld i et studentsamfunn. Hvor ironisk er ikke det, sier hun nå. Hadde det vært en roman, ville den fått trekk for overtydelig frampek. Det var hun som fikk ideen om at historien hennes kunne skrives i en bok, at folk burde lese om det hun har vært gjennom. Det som har rammet henne, ham, de to som par, alle fire som familie, rammer også mange andre. Likevel er det tabubelagt, skamfullt, umulig å stå fram med.

Det hender riktignok at noen gjør det. Når krisen er overstått, når situasjonen har roet seg, velger enkelte å snakke 16

ut. Hun har lett seg fram til og lest en del slike skildringer de siste månedene. Likevel har hun ikke funnet noe som handler om henne eller tar hennes perspektiv. Stort sett er det den andre parten som fører ordet. Det er han som snakker ut, ikke hun. Og jo da, selvsagt er det tøft for ham som står midt oppi det. Men det er ikke stort enklere å være den pårørende som står ved siden av ham. Eller bak ham, om hun skal si det med Ibsen. Det provoserer henne litt, det der.

At de tause og sterke kvinnene som står bak sine kriserammede menn ikke nevnes med mer enn et par setninger; at det så sjelden er de som fører ordet når historien om krisen skal skrives.

I midten av januar 2020 sitter vi på en kafé i Oslo sentrum. Ennå er året nytt og lovende. Verken hun eller jeg har fått med oss at verdenen vi er en del av beveger seg stillferdig mot en global krise.

Hun vil gi meg historien sin, sier hun den januardagen.

Jeg kan bruke den hvis jeg vil. For henne vil det være fint å få en å snakke med om dette. Hun har ikke mange. Nesten ingen som kjenner ham og henne skal vite noe om krisen deres, det er en ubrytelig avtale hun har inngått og et av de viktigste grepene for at de begge skal overleve. Den samme avtalen vil hun inngå med meg. Det skal ikke være mulig å kjenne dem igjen. Etter å ha holdt på hemmeligheten sin så lenge – og betalt taushetens og dobbeltspillets dyre pris – kan hun ikke risikere å bli avslørt nå.

Derfor er alle identifiserende detaljer i denne teksten endret. Men det viktigste, det som hendte, er virkelig nok.

Det var våren for ti år siden de møttes, og det skjedde på en spillkveld i et studentsamfunn som ikke var hennes.

Det var ikke hun som ville gå dit, tvert imot, hun syntes den 17

type studenter var kjedelige og nerdete. Men en av venninnene maste, de andre lot seg overtale og hun selv hadde ikke noe bedre å ta seg til den kvelden. Hun så ham med en gang hun kom inn i lokalet. Han sto lent over et biljardbord med svart T-skjorte, definerte overarmer og skulderlangt hår. Han måtte ha brukt mye tid på biljard i sitt liv, tenkte hun, så uanstrengt som han siktet og sendte kulene rundt på den grønne filten. De få ordene han ytret da venninnegjengen hilste, kom på en dialekt fra dalstrøka innafor.

En bygdehelt, tenkte hun, og sendte blikket videre rundt i rommet. Helt klart ikke hennes type.

Da hun noe motvillig ble med på en backgammonturnering litt utpå kvelden, kom han bort og så på spillet, lente seg inn over skulderen hennes med halvhøye tips om hvordan hun skulle få brikkene sine framover, og klarte på en eller annen måte å framstå mer sjarmerende enn overlegen. Det hjalp ikke så mye på spillet, hun ble slått raskt ut.

Etterpå ble de sittende i en sofa og prate. Det var ikke et første møte som ga henne griller i hodet og hjertebank. Men hun merket seg at blikket hans ville henne noe, og merket seg at hun likte det. Da han spurte om de skulle gå videre på bar sammen, sa hun ja uten å nøle. Den kvelden var det hennes valg at hun gikk alene hjem.

Tre dager tok det før han kontaktet henne. Han hadde jobbet litt for å få tak i nummeret hennes, skrev han. Det hadde vært fint å snakke med henne, han ville gjerne fortsette med det. Helst så snart som mulig. Hun var tilbakeholden. De single årene hadde gitt mange begynnelser og få fortsettelser. Det var ikke lenger like lett å åpne opp og prøve igjen. Jeg ser ikke helt poenget i å møtes, svarte hun.

Det kommer ikke til å bli noe mer.

18

Svaret hans kom kjapt. Det var greit for ham at hun nølte, han ville treffe henne uansett. Han skrev: Å aldri ta en risk er den største risken du kan ta.2 Men nå framstiller hun ham kanskje litt feil, sier hun.

Virker han ikke som en nesten tøff og utadvendt type? Han er ikke det. De fleste vil beskrive ham som stille og innadvendt, helt annerledes enn henne. Hun er dramadronninga i gjengen, som maler ut tanker og følelser med armbevegelser, volum og presisjon. Slik at ingen trenger å lure på hvordan hun har det. I møte med nye mennesker tar hun rollen som sosialt lim og sørger for pausefyll mot pinlig stillhet.

Og altså, hun danser på fest.

Han, derimot, er en sånn som står langs veggen og ser på de som danser. Han har ikke noen stor kameratgjeng, og i møte med nye mennesker gir han ikke mye av seg selv, men holder tilbake, ser an og vurderer. At han var så tydelig med henne den første tiden i forholdet deres, var helt uvanlig og langt utenfor komfortsonen hans. Kanskje skjønte han at han måtte ta i litt ekstra for å få henne.

Forskjellene mellom personlighetene deres, han introvert, hun ekstrovert, er noe hun har tenkt mye på den siste tiden. Det påstås at motsetninger tiltrekker hverandre. Som om mennesker er pluss- og minuspoler, og kjærlighet styrt av elektriske strømmer og magnetisme. Men sånn er det ikke. Flortynne munnhell som skal forklare livet og menneskelige relasjoner har hun ingen tro på. Introvert pluss ekstrovert er ikke alltid en god kombinasjon. Ikke når de to kommer opp i en situasjon som bare kan løses ved å snakke sammen, åpent og konstruktivt. Derfor er det viktig 2

Sitatet er hentet fra Jahn Teigens låt «Risk», fra plata Mentalkrem, EMI 1991

19

at jeg ikke framstiller ham som en person som har lett for å buse ut med hvordan han har det og hva han ønsker seg.

Eller henne som en person som har lett for å holde følelsene inne. Når hun først forteller alt dette, vil hun at det skal bli riktig.

De var på mange dater den våren for ti år siden. De fleste av dem på en brun rockebar i Oslo sentrum. Det passet til forventningsnivået hennes: lave skuldre, se hva som skjer.

Det var viljen hans som bar dem videre. For første gang på lenge trengte hun ikke være den ivrigste. Hun kunne hvile i vissheten hans og la seg omslutte av den. Han ville henne.

Den andre siden hans så hun ikke, selv om den var synlig i korte glimt. En gang hun besøkte ham på studenthybelen, var han litt treg med å lukke laptopen som sto på skrivebordet. Skjermen var dekket av glorete farger og tall. Spiller du? spurte hun, og fikk ja til svar. Men bare litt nettpoker og bare for moro skyld. Aldri om mye penger.

Burde hun ha spurt mer om hva han drev med? Ville det endret noe? Kanskje, kanskje ikke. Men så tidlig i forholdet var det ikke mulig karakterbrist hun lette etter i ham. Hun søkte det som var godt og lovende, og fant rikelig. Drømmer og ønsker som harmonerte med hennes. Samme type humor. En felles kristen tro og praksis.

De hadde bare kjent hverandre noen få uker da han dukket opp i kirken hennes en søndag. Hun var lystenner under gudstjenesten, og på fjerde rad satt han og smilte mot henne. Etterpå ble han med på kaffe og prat, satt inneklemt mellom to av vennene hennes fra menigheten, driftige damer med tusen spørsmål. Han svarte med få ord, men satt der og var hennes så alle kunne se det, en god stund før hun hadde sagt at hun var hans.

20

Etter hvert ble hun forelsket. Ordentlig forelsket, på den måten som gir framtiden form og substans. Tåka hun hadde famlet i de siste årene var i ferd med å oppløse seg. Nå så hun hvordan livet kunne bli. Det helt vanlige livet.

Hun har alltid hatt flere bøker enn det har vært hylleplass til. På barnerommet lå barnebøker med marihøneklistremerker fra Bokklubben utover gulvet. I dansebaggene hun brukte som tenåring, var det alltid en eller annen bok.

Romaner med eselører brettet på de mest betydningsfulle sidene. Diktbøker med tekster hun kunne utenat.

Bibelen har hun lest på senga, på kristne sommerleirer, i lesegrupper. Fortsatt søker hun til skriften minst en gang i måneden. Oftere rundt høytider, og når livet blir vanskelig. De bibelske fortellingene bærer i seg så mye mening.

Noen ganger leser hun sporadisk, åpner boka og lar blikket vandre. Andre ganger går hun systematisk til verks, finner fram til tekster som speiler spørsmål hun selv står oppe i.

Bibelske fristelser og prøvelser er både harde og vakre. Å prøves kan være like smertefullt som å ta del i Kristi lidelse.

Fristelsen kan være sendt fra Satan selv. Det er i evnen til å motstå skjønnheten ligger; en prøvet tro er større enn en uprøvd.

Men hva med den som ikke makter å stå imot? Den som gir etter for fristelser og utløser krise på krise for seg selv og sine nærmeste? Og hva med den nærmeste, hun som står ved siden av? Om hun ikke består sin prøve? Om hun ikke engang ønsker å gjøre det?

Hun var fem måneder gravid da krisen rammet første gang. Barnet ble unnfanget på bryllupsreisen, i en bungalow ved en strand på den andre siden av jorda. Bildene hun 21

tok på reisen er en klisjéfull katalog fra en lykkelig tid. Ryggen hans i kanoen foran hennes, turkist vann og bratte klipper. Jungelsafari med elefanter og overgrodde templer. De to tett sammen mot en rosa solnedgang.

På et bilde sitter hun i en hammock i en stor, dypgrønn hage. En hvit hotellvegg skimtes mellom plantene og springvannet bak henne. Det var en av de siste dagene den siste ferieuka, de hadde gått lei av sand og hete og søkte skygge. Hun ville sitte under trærne, lese bok og drikke vin.

Han ville gå på oppdagelsesferd i turistbyen, kanskje svinge innom det store kasinoet nede ved strandpromenaden. Før han dro tok han dette bildet av henne. Kanskje var det morgenen etter at barnet ble unnfanget, hun vet ikke, men der i hotellhagen er hele hun full av glede.

Han ble lenge borte den dagen, og brukte mer av budsjettet enn han hadde tenkt. Men det var bare for moro skyld dette også, sa han etterpå. Ferie var ferie.

Etter bryllupsreisen vendte de hjem til det nye livet. To nye jobber. Et rekkehus i en åsside med utsikt over byen hun hadde vokst opp i. Det var et ordentlig oppussingsprosjekt, de måtte bruke mye penger de neste årene for å renovere og gjøre det til sitt. Hun begynte med hagen, laget blomsterbed og plantet frukttrær. Overtalte ham til å kjøpe trampoline på høstsalg, selv om han mente det var altfor tidlig. Vi får hoppe i den selv så lenge, sa hun.

Slik puslet de rundt i det vanlige hun hadde drømt om.

Hverdagen tok form og ble slik noen kunne kalt lys grå, en jevn strøm av monotone dager. Kornblanding med bananbiter og blåbær til frokost. Min eller din tur til å lage middag. En TV-serie når kvelden kommer. Tannbørster som deler glass på speilhylla på badet.

22

Ved siden av tosomheten levde de begge sitt eget liv. For ham var det på nettet det skjedde. Han drev med e-sport på et lavt, men ambisiøst nivå, og jobbturnusen gjorde det mulig for ham å bruke et par netter i uka på å spille. Mens hun sov, gikk han inn i en virkelighet som hun ikke kjente eller skjønte, men når de møttes ved kjøkkenbordet rundt klokka sju om morgenen, kunne hun se at det hadde gjort ham godt å være der. Hun, den analogt sosiale, gikk ut og traff venner. Fortsatt underholdt hun med høyt volum og fargerike historier fra sitt eget liv. Det var ikke så farlig at hendelsene var mindre sjokkerende nå enn da hun rapporterte fra singeltilværelsen, eller at den positive graviditetstesten gjorde henne til en klink edru forteller. Hun var fortsatt god. Kunne mane fram elevers harde øyesminke så tydelig at lytternes egne vipper kjentes tunge, og få den minste konflikt med en kollega til å framstå som en tropisk storm. Fortsatt kalte de henne dramadronninga, og hun likte det. Det vanlige livets drama var bare små krusninger rundt en akse av trygghet.

Tre måneder etter bryllupsreisen begynte det å komme brev i posten. Anonymt utseende konvolutter som han var rask med å nappe til seg. Ikke tenk på det, sa han. Og da gjorde hun ikke det. Hun himler med øynene over seg selv når hun forteller, at hun kunne være så naiv, så lite nysgjerrig. Kanskje var det et ubevisst valg, en form for selvbeskyttelse.

Den som ikke stiller vanskelige spørsmål, får ingen vanskelige svar.

Først to måneder senere presset sannheten seg fram. En tirsdag i januar kom hun hjem fra jobb og fant ham sittende på gulvet i stua, med ryggen mot veggen og redde øyne.

23

Hun husker den hese stemmen hans og pekefingeren som banket mot panna mens han snakket: Jeg er syk. Sykere enn du tror. Sjuk i hue.

Kreft, var den første tanken hennes. Han har fått svulst i hjernen og skal dø. Hun satte seg på huk og ristet i ham: Si det, du må bare si det. Han unngikk blikket hennes, svarte nei, ikke det. Men for ham er det en sykdom. Et virus som ikke kommer utenfra, det oppstår et sted langt inne i ham selv, angriper motstandskraften hans og gjør ham mottakelig og sårbar for fristelse.3 Med forsvarsverket nede glemmer han at det er mulig å tape, at tap er strengt nødvendig.

For i denne forretningsmodellen er det tap som er kjernen.

Kvalmen bølget gjennom den gravide kroppen hennes mens han fortalte om hva han hadde drevet med på nett de siste årene. Om nettkasinoene som dro ham til seg og fikk ham til å bli sittende oppe når lagkameratene logget av e-sporten for natta. Om alt han hadde satset. Om kredittkortene han brukte til å spille med; så snart et var tomt, skaffet han seg et nytt – hvor mange han hadde til sammen, visste han ikke. Pengene for den gamle leiligheten hans var borte. Januarlønningene deres, som hadde kommet inn på konto dagen før, hadde han brukt til å betale et avdrag. Nå hadde de bare et par tusenlapper igjen. Ikke nok til mat engang. Langt mindre til husleie. Og den samlede spillegjelden hans? Godt over en million.

3 I diagnosesystemet Norge og Europa følger, International Classification of diseases (ICD10), defineres spillavhengighet eller patologisk spillelidenskap slik: Lidelsen består av gjentatte episoder med pengespill som dominerer pasientens liv på en måte som skader sosiale, yrkesmessige, materielle og familiære forhold.

Kilde: https://www.rus-ost.no/pengespill/hva-er-spilleavhengighet

24

De ble sittende lenge ved siden av hverandre på gulvet i stua den ettermiddagen. Ettermiddag ble til kveld, kveld til natt, det gikk flere netter før alt sank inn. Hun hadde giftet seg til en gjeld hun ikke visste om, hadde viet all sin egenkapital til en som satte den på spill.

Mandag etter avsløringen satt hun overfor en finansiell rådgiver i den lokale banken. Kledd for anledningen i dressjakke som rammet inn den gravide magen og med perleøredobber arvet av moren, la hun sannheten og hele sin overbevisning på bordet. Ja, vi er i trøbbel. Men nei, det skal ikke gjenta seg.

Det var den eneste muligheten, sier hun. Hjemme i rekkehuset var en knust mann og et halvferdig bygget rede.

I magen hennes sparket babyen deres. Hva annet kunne hun gjøre enn å forsøke å redde dem alle?

Men lett var det ikke. Av alt som ble sagt mellom dem de dagene og nettene var det noe som brente seg fast i ham, som hun selv senere ikke kunne huske at hun hadde sagt: Jeg skulle heller ønske at du ble skadd i en ulykke. At du mistet et bein eller ble lam. Bare ikke dette.

I ettertid ser hun at det var stygt. Men hun forstår hvor betraktningen kom fra. Om han ble rammet av en ulykke, ville ikke skylden bare ha vært hans, da ville det ikke vært svik inne i bildet. Og sviket var det verste.

Hun kom hjem fra banken med et nytt lån og en langstrakt nedbetalingsplan. Derfra gikk de videre, sammen.

Trodde hun selv at det ville bli med den ene gangen? Igjen himler hun med øynene over seg selv. Ja, faktisk. Det var den troen hun valgte. Han angret så dypt og oppriktig, var så bøyd under vekten av det han hadde gjort. Det var utenkelig at han skulle gjøre det samme igjen.

25

I mai det året kom babyen. En liten jente som skulle stelles, bysses og bæres, og som passet så godt i armene hans. Hverdagen deres ble ny, de selv ble nye. Skyggene fra januarkvelden på stuegulvet bleknet. Gamblingen var et unntak i historien deres, tenkte hun. En hendelse som de om mange år ville se tilbake på som en vanskelighet de var sterke nok til å overvinne sammen. La oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. Så levde de lykkelige alle sine dager.

Det er rundt 55 000 som ham i Norge. Så mange er det forskningen kaller problemspillere, menn eller kvinner som har et alvorlig problem med pengespill. En befolkningsundersøkelse gjennomført av Institutt for samfunnsøkonomi ved universitetet i Bergen våren 2019 avdekker at tallene har vært bratt og jevnt økende de siste årene, både for problemspillere og for kategorien under, moderate risikospillere.4 Rundt 120 000 personer i Norge spiller pengespill på en måte som skaper utfordringer for dem i hverdagen, men ennå ikke så store at de er uoverstigelige. Når kom vippepunktet for ham hun er gift med? Når gikk det fra små eller moderate problemer med pengespill, til blodig alvor? Det vet hun ikke. Han har spilt i årevis, helt fra før han flyttet hjemmefra og begynte å studere. Lenge var han balansekunstner. Satset ikke mer enn han hadde å spille for, tok pauser fra spillingen når han merket at den begynte å få for godt grep om ham.

Fram til 2006–2007 var den typiske problemspilleren en 4 Omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge 2019. Universitetet i Bergen.

Institutt for samfunnspsykologi. April 2020.

26

person som ofte var innom butikker, kiosker eller bensinstasjoner.5 De kunne være lastebilsjåfører som krysset landet på langs og tvers, arbeidsledige med dårlig økonomi og lite å fylle dagen med, pensjonister som hastet inn på sitt nærmeste kjøpesenter så snart det åpnet om morgenen, bort til spillautomatene som sto langs veggen og blinket og lokket. Da pengespillene flyttet seg over på nett, ble målgruppen brått mye større. I dag kan alle som har en smarttelefon gå rundt med et eller flere nettbaserte pengespill i lomma.6 Fortsatt er det langt flere menn enn kvinner som spiller pengespill, fortsatt er lav alder, lav utdanning og lav inntekt typisk for problemspillere. Men også disse tallene er i endring. Spillene er lettere tilgjengelige enn før, mer aggressive enn før, og markedsføringen skreddersydd for å nå nye grupper. De siste årene har det for eksempel kommet nettkasinoer som i utforming og reklamer retter seg spesielt mot kvinner.

Kasinospill på nett regnes blant de mest aggressive. De er kjent for å ha en høy tilbakebetalingsprosent, slik at en spiller som satser 100 kroner kan regne med å vinne tilbake 90 av dem. På den måten virker nettkasinoene kanskje mindre farlige enn pengespill som gir høyere tap per innsats. Men nettopp slike «ufarlige» spill kan friste spillerne til å satse mer og oftere enn de hadde planlagt. Og ikke alle spillere drives av spenning. For noen er det flyt eller ro som er den hektende følelsen. De gode kasinospillene Kilde: Spillavhengighet Norge 63,6 % av de 30 000 som besvarte undersøkelsen om nordmenns penge- og dataspillproblemer våren 2019, oppga at de hadde deltatt i et pengespill en eller flere ganger i løpet av de siste 12 månedene. Det er en markant økning fra den forrige befolkningsundersøkelsen om samme tema, i 2015.

5 6

27

er designet på måter som suger spillerne inn og får timene til å gli umerkelig forbi. Spillet selv er premien; ingenting annet enn tallene som spinner og de tre sjuerne som kanskje plinger inn eksisterer, hverdagen og den virkelige verden er borte.

Flytfølelsen går igjen i historiene fra problemspillere som kontakter ulike hjelpeorganisasjoner som jobber mot spillavhengighet.7 I månedsvis eller årevis har de mestret den skjøre balansekunsten mellom satsing og tilbakebetaling, tap og gevinst. Men så en dag begynner flyten å hakke.

Tapene blir så mange og store at de ikke like lett lar seg dekke inn. Neste fase for en typisk problemspiller er det som beskrives som å «jage tapet» – en logikk eller drift som gjør at balansekunsten glipper og risikoen øker. For å vinne tilbake pengene som er borte, må spilleren satse enda mer, slik at gevinsten som vil komme, som må komme, blir stor nok til å løse problemene som tårner seg opp. Men denne formen for logikk koster. For å satse så det monner må det kanskje et lån til, fra sparekonto, partner eller foreldre, fra kredittselskap eller tilbydere av forbrukslån med høye renter. Den typiske problemspilleren ignorerer risikoen nå også, og ser bare muligheten for å vinne. Pengepotten som skal vise all verden og ham selv at han ikke var dum, blind eller uansvarlig, men en spiller dyktigere enn de fleste, smartere enn spillet selv.

Men det er ikke uten grunn at det sies om kasino: Huset vinner alltid. Det går ikke an å være smartere enn spillet, det stemmer at tap er kjernen i forretningsmodellen.

Og det er ikke bare spilleren selv som rammes. Hvert år 7

Kilde: Spillavhengighet Norge

28

utløser spillavhengighet naturkatastrofer av konsekvenser for familiers økonomi, parforhold og relasjoner. Om hver av de 177 000 spillerne i Norge som har moderate eller alvorlige pengespillproblemer har én pårørende, er mellom 300 000 og 400 000 personer berørt av de ubønnhørlige tapene.

Hvor ofte i løpet av de siste 12 månedene har du satset mer enn du egentlig hadde råd til å tape?

Hvor ofte har du gått tilbake en annen dag for å vinne tilbake pengene du har tapt?

Hvor ofte har du hatt dårlig samvittighet i forbindelse med hvordan du spiller og hva som skjer når du spiller?

Hvor ofte har pengespill forårsaket helseproblemer for deg, inkludert stress og angst?

Disse er blant spørsmålene forskere stiller for å fastsette alvorlighetsgraden av respondentenes pengespillproblem.8 Om mannen hennes skulle svare, ville han fått nærmest fullt skår på alle punkter. Han var en problemspiller høsten etter bryllupet deres. Og ble det igjen. For tilbakefall er vanlig. Spillavhengighet er som andre avhengighetslidelser, det er ikke bare å slutte. Behandlere legger tilbakefall inn i behandlingsplanen, så vanlig er det. Og det settes mål for tilbakefallet. For hver gang det skjer skal summen som har vært satset, være lavere enn sist. Det skal gå raskere å erkjenne problemet. Det skal være lettere å fortelle om det som har skjedd og søke hjelp.

8 Spørsmålene inngår i Canadian Problem Gambling Index, og ble brukt i befolkningsundersøkelsen som det vises til i dette avsnittet: Omfang av pengeog dataspillproblemer i Norge 2019.

29

Men så langt hadde ikke mannen hennes kommet. Da tilbakefallet rammet, var han helt alene om det. Kunne aller minst snakke med henne, som han hadde lovet så dyrt og hellig aldri å skuffe igjen. I stillhet begynte han å jage tapet nok en gang, blind for alt annet enn den store gevinsten som skulle løse alt. Slik at han ikke måtte dra henne med seg inn i krisen denne gangen. Slik at hun ikke engang trengte å få vite om den.

Det du ikke vet, har du ikke vondt av. Men der ligger en av de store misforståelsene, sier hun. Det du ikke vet, kan skade deg mer enn du aner. Mens du selv går rundt med hverdagssløve sanser og tror at alt er bra, kan det du ikke vet gnage seg inn i livet ditt og uthule det fra innsiden, litt mer dag for dag. Slik at når det blir avslørt, er det bare et tynt skall, en fasade igjen av det du trodde var ditt.

Våren før pandemiåret fyller hun førti. Lørdagen før bursdagen har de stor fest hjemme. Langbordet er satt sammen av mange småbord, det snirkler seg fra kjøkkendøra gjennom stua og ender ved bokhyllene ved den borteste kortveggen. Tretti gjester skal få hjemmelaget thaimat, småretter de husker fra bryllupsreisen og har lært seg å gjenskape så de blir nesten like gode. Hans spesialiteter er grillspyd med peanøttsaus og marinerte spareribs, hun lager rød og grønn curry. De står på kjøkkenet i mange timer før festen, tøyser og småkrangler. Hun ser på hendene hans, som jobber lett og presist ved siden av hennes. Armene hans, fortsatt sterke og veltrente. Håret, kortere enn da de møttes første gang, men like tykt og rufsete. De siste par årene har venninnegjengen hennes snakket mye om aldring.

Om kropper som endrer seg, kurver som flater ut, lår som 30

eser, hud som henger. Samliv på rutine og hverdagsmønstre som fungerer, men som også gjør livet til et samlebånd, her kommer en dag, her kommer en til, den likner til forveksling den neste.

Hvor har det blitt av spenningen, klager noen av dem.

Overraskelsene og hendelsene som tar pusten fra deg?

Hun ler og nikker seg gjennom slike samtaler. Selv er hun fri fra aldersangst og kvaler. Når hun står foran speilet om kvelden og studerer de tynne linjene som har begynt å tegne seg rundt øynene, synes hun mønsteret er mer fascinerende enn frustrerende. Samlebåndsdagene venninnene klager over, er hun takknemlig over å ha fått tilbake.

To barn har de nå. Storesøster er snart ferdig med første klasse, hun har lært seg bokstavlyder og telleregler og maser om å få eget rom. Lillebror går i barnehage og har akkurat blitt bleiefri. Livet går framover, og hun lengter ikke tilbake.

Nyter å puste lett og rolig.

Førtiårsgaven hennes har de spart til lenge. Til sommeren drar de på langtur sammen, hele familien. Det blir den første reisen begge barna er store nok til å huske noe av senere i livet, og den skal bli minneverdig, varm og eksotisk. Flybilletter og hotell er allerede bestilt. At de har råd til noe sånt igjen er en seier, et konkret resultat av arbeidet de har lagt ned og nøysomheten de har praktisert for å komme skikkelig på fote igjen. En annen velfortjent belønning er kjolen hun lirker over hodet en halvtime før festen starter.

Den er det dyreste plagget hun har eid siden bryllupet. En perfekt blanding av punkete og sart, tettsittende rundt livet før den kaster seg ut i et knelangt fossefall av mørk tyll og blonder. Hun ser ut som en gotisk prinsesse. «Dere tar feil 31

alle sammen», sier hun i velkomsttalen til gjestene sine. «Å bli førti er fantastisk.»

Utover kvelden blir det sanger og taler, han har laget spilleliste med låter som har fulgt henne gjennom livet, og selv venninnene som ikke pleier å danse, virvler rundt på stuegulvet. Etter at gjestene har dratt, blir de to sittende en stund på terrassen i hagen. Det er en liten slant musserende igjen i en flaske, den deler de mens de skåler for de neste førti. Og hun kan ikke si det sikkert, men hun mener det var stjerneklart. Himmelske hydrogenbranner som kastet gnistene sine gjennom millioner av kilometer og minst fire lysår, helt ned til terrassen i hagen. Det er i det minste slik hun husker det, en helt perfekt kveld.

Mandagen etter festen har han nattevakt. Barna sitter med pysj og bustehår foran barne-TV da han sier ha det til dem, og hun tar seg god tid med leggingen etter at han har dratt. Sitter i køyesenga og leser bok med et barn på hver side og bamser og dokker stablet rundt. Synger tre nattasanger og tenner den runde nattlampa som sender lysende hjerter og fisker opp mot tak og vegger. Etterpå tar hun en rydderunde i huset. Plukker opp sokker og votter i gangen, henter matbokser ut av den lille sekken og den litt større.

Går inn på arbeidsrommet hans for å se om det står noen brukte kaffekopper på skrivebordet. Det gjør det ikke, men hun får øye på et brev. En anonymt utseende konvolutt som ligger halvveis gjemt under laptopen. Hun stirrer på brevet et par sekunder. Tenker at hun ikke burde, gjør det likevel.

River det opp og kjenner kroppen stivne. De neste sekundene puster hun verken inn eller ut. Det er en regning på tretti tusen kroner fra et kredittselskap.

Sjokket er annerledes denne gangen. Det kommer i halv 32

fart, bremset av motstridende følelser som har bodd i henne siden avsløringen for fem år siden. På den ene siden: Det kan ikke stemme. Hun har gitt ham en ny sjanse, den er betalt for med alt hun hadde, med mer enn hun hadde, av penger, håp og tillit. Da kan han umulig ha gjort det igjen.

Men samtidig: Selvsagt stemmer det. Hun burde ha skjønt, skulle ha visst. Hvor naiv går det an å være?

Hun går ut på terrassen og sender ham et bilde av regningen. Spør om han skylder mer enn de tretti tusen. Går inn igjen i stua, videre til kjøkkenet, inn på arbeidsrommet hans, helt ned i kjelleren, opp igjen, ny runde. Boblene som prikker og forsvinner igjen på skjermen under spørsmålet hennes viser at han har lest meldingen hennes og prøver å svare, men strever med å finne de rette ordene.

De som kommer, er knappe og brutale. Det er mer. Hvor mye mer, skriver hun, og stirrer på boblene som prikker på skjermen. Jeg klarer ikke si det. Hun skriver at han må. Han svarer: Jeg har mistet oversikten.

Det er nå sinnet kommer. Et raseri som hun ikke hadde forestilt seg at hun kunne ha i seg, før nå. I mange måneder framover skal det fylle hver celle av henne, herje i hjernen og dunke ut fra hjertet, fraktes med blodet rundt til muskler, sener og hårrøtter.

Slik, i et lukket kretsløp inne i henne, må det leve. For hun har ingen steder å rette det. Mot spillselskapene? Ja, dem er hun sint på. Den aggressive markedsføringen, de skitne metodene deres, den bevisste utnyttingen av menneskers svakhet. Da han begynner å snakke om hva som har foregått den siste tiden, det hun ikke har visst og ikke skulle ha vondt av, forteller han om de personlige meldingene spillsel33

skapene sender ham. Om han ikke har spilt på fem dager, en uke, når det ser ut som om han prøver å forlate dem, kommer de på banen: Vi har ikke sett deg på en stund, vi savner deg. Her er litt startkapital, en tusenlapp du kan bruke for å komme i gang igjen.

Hun kan ikke fatte at den type markedsføring i det hele tatt er lov. Har andre avhengige like dårlig vern? Kan en spritprodusent ringe en tørrlagt alkoholiker og tilby ham en kvartflaske for å vende tilbake? Men det nytter lite å rase mot spillselskapene. De er store og internasjonale, underlagt andre lands lover og regler, med papirarbeidet i orden, høyt betalte advokater og kronglete kommunikasjonskanaler. For dem er raseriet hennes ingenting.

Hun kan heller ikke rette det mot ham. Han er fortvilet nok, mer enn nok. En familiefar som har spilt bort alle familiens penger og kjørt familieøkonomien i grøfta, ikke bare én gang, men to. Finnes det noe mer ynkelig, foraktelig, svakt? Verst er tanken på barna deres, de to som synes han er den morsomste og sterkeste i hele verden. Når noe blir vanskelig, er det ham de roper på. Pappa, kan du løfte meg, hjelpe meg, reparere denne, skremme bort monstrene under senga og trollene i hagen?

Han har sluppet monstrene løs på seg selv og dem alle.

Hun sier til ham at hun trenger tid. At hun ikke vet hva hun skal mene eller gjøre. Og sånn er det. Må hun ta noen store beslutninger nå, er hun redd for at hun skal gjøre noe hun kommer til å angre på. Si ord som er ugjenkallelige.

Inntil videre må de spille et dobbeltspill. Gå på jobb som vanlig, være foreldre til barna som vanlig, legge det vanlige som et skall rundt seg selv og den uthulte virkeligheten.

Bare de aller nærmeste, foreldrene deres og hennes søster, 34

kan vite hva har skjedd. Og de må sverges til taushet. Får andre rundt dem vite hva han har gjort, kommer han ikke til å klare å bære det.

Så snart barna er i seng blir det stille mellom dem. En halv million er den nye gjelden. Lagt oppå den de allerede har, blir det svimlende. Foreldrene hans har gått inn med penger til nedbetaling, det er bra og samtidig fryktelig. Han er 40 og ikke voksen lenger. Regnes ikke som kompetent til å styre inntekt og utgift, har fått oppnevnt en økonomisk verge, det kommer til å ta mange år før han igjen kan ta opp noe lån i eget navn.

Ferieturen deres må avlyses, den har de ikke råd til med den nye avdragsplanen. Så snart skolen og barnehagen stenger, sendes barna til besteforeldre, en uke på hans familiehytte og en uke hos mormor og morfar på Sørlandet. Mens barna er borte, går de rundt hverandre i flekkete arbeidsdresser. Når noen spør, svarer de at dette var sommeren for å gjøre alvor av oppussingsplanen. Glassfiberstria på stueveggene skal helsparkles og males over, kjøkkenet skal få ny farge, arbeidsrommet hans skal tømmes og bli til jenterom. De må velge så enkle og billige løsninger som mulig, bare datterens rom blir mer påkostet enn strengt nødvendig. Hun skal få himmelsenga hun ønsker seg, og tapet med enhjørninger.

De to ukene de pusser opp, går tankene i ett med arbeidet hun gjør med kroppen og hendene. Rive ned og bære ut. Stable sammen og kaste. Stryke over arrete vegger med glatt maling. Avslutte noe, starte noe annet. Men hva? Innimellom kjenner hun blikket hans i nakken. Hun vet at stillheten hennes skremmer ham, at han lurer på om hun står der i kjeledress og caps og planlegger hvordan hun skal for35

late ham. Eller omvendt, hvordan hun skal kaste ham ut av det nyoppussede rekkehuset som det strengt tatt er hun som eier nå, fordi lånet står i hennes navn, det er hun som er ansvarlig for nedbetalingen, for familieøkonomien, for alt.

Noen dager er det slike planer hun legger. Andre dager ikke.

Resten av sommeren er de alle hjemme. Er det sol og varmt, tar hun med seg barna på dagsturer til stranda, sitter ved siden av sønnen og lager veier og ganger i sand, øver på svømmetak med datteren. Gråvær og regnvær har han ansvar for, slike dager kjører han hjemmekino med barnefilmer på stort lerret i kjelleren, serverer popkorn og hjemmelagde brownies fra posemiks. Hun hører barna hvine av fryd nede i kjelleren, og undrer seg over hvor lettlurte slike små mennesker er, hvordan de instinktivt søker det gode snarere enn det som skurrer rundt dem, at de kan tro at denne sommeren er vanlig.

I slutten av juli blir svigerfaren hennes 70. Hele den store familien samles for å feire ham. Hun sitter i en kurvstol og kjenner raseriet prikke i tinningene. Ingen av de fire søsknene til mannen hennes vet hva som har skjedd, så hun må lyve seg gjennom samtalene. Jo da, det går fint. Vi koser oss i varmen. Det er godt å få oppussingen gjort. Men rollespillet kommer ikke naturlig. Skallet hun legger mellom seg og omgivelsene er skjørt og tynt, det kan sprekke når som helst. Begge svigerinnene ser litt rart på henne. De merker nok at hun er uvant kort og stram, og helt annerledes enn han, som løper rundt på plenen og tøyser med nevøer og nieser, spiller crocket og badminton med de eldste, jager de minste med hageslange. Han tar rollen som superonkel til nye høyder, hun blir sittende med de voksne og må hånd36