Usynlig blekk
Patrick Modiano
Usynlig blekk Oversatt av Tom Lotherington
Patrick Modiano Originalens tittel: Encre sympathique Oversatt fra fransk av Tom Lotherington © Editions Gallimard, Paris, 2019 Maurice Blanchot-sitatet på s. 5 er fra Le livre à venir, © Editions Gallimard, 1959 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-69493-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Song_about_summer/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 11,2/14,8 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Den som vil minnes noe, må gi seg over til glemselen, til risikoen for den totale glemsel og til det lykketreff som erindringen dermed kan bli. maurice blanchot
Det er mange hvite flekker i dette livet, flekker man aner omfanget av når man åpner «mappa» hennes: et enkelt notatkort lagt inn i et opprinnelig himmelblått dokumentomslag som er blitt mye blekere med tiden. Den falmede blåfargen er nesten hvit, den også. Og ordet «saksmappe» står skrevet midt på omslaget. Med svart blekk. Dette er det eneste håndfaste minnet jeg har fra byrået til Hutte, det eneste sporet etter mitt kortvarige opphold i det som før hadde vært en treroms leilighet med vinduer ut mot bakgården. Jeg var så vidt fylt tjue år. Huttes kontor opptok det innerste rommet, der arkivskapet sto. Hvorfor ta akkurat denne «mappa» og ikke en annen? På grunn av de mange hvite flekkene, antagelig. Dessuten hang den ikke i arkivskapet, men lå henslengt på skrivebordet til Hutte. En «sak», som han sa, som ennå ikke var oppklart – mon den noen gang ville bli det? – den første saken han hadde nevnt for meg den kvelden han ansatte meg «på prøve», som han kalte det. Og 7
noen måneder senere, en annen kveld til samme tid på døgnet, da jeg hadde oppgitt tanken på å fortsette i denne jobben og tatt avskjed med byrået for godt, da tok jeg den med meg etter å ha sagt farvel til Hutte. Uten at han visste det, nappet jeg til meg det himmelblå omslaget som lå der på skrivebordet hans med det ene notatkortet i, og stakk det ned i dokumentvesken min. Som en suvenir. Ja, det første oppdraget Hutte hadde gitt meg, hadde med dette notatkortet å gjøre. Jeg skulle spørre portnerkona i en gård i 15. arrondissement om hun hadde hørt noe fra en person ved navn Noëlle Lefebvre. Dette var en person som stilte Hutte overfor et dobbelt problem: Ikke bare var hun brått blitt borte, man var ikke engang sikker på hennes rette identitet. Etter portnerlosjen hadde Hutte pålagt meg å gå innom et postkontor med et kort han hadde gitt meg. Navnet til Noëlle Lefebvre sto på dette kortet sammen med adressen hennes og et bilde. Det var det hun brukte for å hente post i luken for poste restante. Kortet hadde denne Noëlle Lefebvre glemt igjen hjemme hos seg. Deretter skulle jeg begi meg til en kafé for å høre om noen hadde sett noe til Noëlle Lefebvre i det siste, sette meg ved et bord og bli sittende der til kvelden kom, i tilfelle Noëlle Lefebvre skulle dukke opp. Alt dette i samme nabolag og på samme dag. Det tok lang tid før portnersken i gården svarte. Jeg knakket hardere og hardere på ruten til losjen hen8
nes. Døren åpnet seg på gløtt med et søvndrukkent ansikt i dørsprekken. Først fikk jeg inntrykk av at navnet Noëlle Lefebvre ikke sa henne noe som helst. – Har hun vært å se her i det siste? – Nei … det er over en måned siden, svarte hun til slutt. Stemmen var tonløs og matt. Jeg tok ikke sjansen på å spørre noe mer. Jeg ville heller ikke ha rukket det, for hun smekket døren igjen øyeblikkelig. Mannen på postkontoret så nøye på kortet jeg rakte ham. – Men du er da ikke Noëlle Lefebvre. – Hun er bortreist, sa jeg. – Hun ba meg hente posten hennes. Han reiste seg da og gikk bort til en hylle med en rekke seksjoner. Han kikket på de få brevene som lå der. Han kom tilbake til meg og ristet på hodet. – Ikke noe med navnet Noëlle Lefebvre. Da var det bare å gå bort til den kafeen Hutte hadde snakket om. Tidlig ettermiddag. Ikke et menneske å se i det lille lokalet, bortsett fra en mann bak bardisken som var opptatt med avisen. Han så ikke at jeg kom inn og fortsatte å lese. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få stilt spørsmålet. Rett og slett vise ham kortet med Noëlle Lefebvres navn på? Jeg var utilpass i den rollen Hutte fikk meg til å spille, den passet dårlig til mitt sjenerte vesen. Han så opp fra avisen. – Har Noëlle Lefebvre vært her i det siste? 9
Jeg fikk inntrykk av at jeg snakket altfor fort, så fort at jeg slukte ordene. – Noëlle? Nei. Han svarte så kontant at jeg kjente meg fristet til å stille ham flere spørsmål om denne personen. Men jeg var redd for å vekke mistanke. Jeg satte meg ved et av bordene på uteserveringen, som la beslag på halve fortauet. Han kom og tok bestillingen. Det var da det gjaldt å komme i snakk for å få vite litt mer. Flere harmløse bemerkninger som kunne ha ført til presise svar fra hans side, meldte seg hulter til bulter inni hodet mitt. – Jeg tror jeg venter litt på henne her … man vet jo aldri med Noëlle … Tror du hun bor her i strøket fremdeles? … Hun ba meg faktisk møte henne her … Har du kjent henne lenge? Men da han kom med grenadinen min, sa jeg ingenting. Jeg tok opp kortet som Hutte hadde gitt meg. I dag, en mannsalder senere, sluttet jeg et øyeblikk å skrive på side 10 i stileboken min for å kikke enda en gang på dette kortet, som hører hjemme i «mappa» hennes. «Hentefullmakt for poste restante. Tillatelse nr. 1. Etternavn: Lefebvre. Fornavn: Noëlle. Bopel i Paris 15. Gate og nr.: Rue Convention, 88. Innehavers foto. Gis adgang til uthenting av egen korrespondanse poste restante uten gebyr.» Bildet er mye større enn et fotoboksbilde. Og det er altfor mørkt. Det går ikke an å se fargen på øynene. Heller ikke håret. Er det mørkt? Rødbrunt? Da jeg 10
satt der på utekafeen den dagen, studerte jeg dette ansiktet så inngående som mulig. Det var bare så vidt man kunne skjelne ansiktstrekkene, og jeg var slett ikke sikker på om jeg ville klare å kjenne igjen Noëlle Lefebvre. Jeg husker at det var tidlig på våren. Den lille uteserveringen lå i sola, og av og til trakk skyene seg sammen på himmelen. Det var et halvtak over kafébordene som skjermet meg mot regnskurene. Da det dukket opp en skikkelse på fortauet som kunne ha vært Noëlle Lefebvre, fulgte jeg den med øynene for å se om den gikk inn i kafeen. Hvorfor hadde ikke Hutte gitt meg noen nærmere instrukser om hvilken måte jeg kunne henvende meg til henne på? «Det fikser du. Du får skygge henne og finne ut om hun fortsatt holder til der i strøket.» Uttrykket «skygge henne» hadde fått meg til å le høyt. Og da hadde Hutte sett på meg uten å si noe, rynket pannen og sett misfornøyd ut. Ettermiddagen gikk sakte mot kveld, og jeg satt fremdeles ved et av bordene på utsiden. Jeg så for meg hvilken vei Noëlle Lefebvre pleide å gå hjemmefra til posten, fra posten til kafeen. Hun gikk sikkert innom andre steder i strøket – en kino, noen butikker … To–tre mennesker hun ofte støtte på i gatene, ville ha kunnet vitne om tilværelsen hennes. Eller den ene personen hun delte livet sitt med. Jeg sa til meg selv: Jeg får gå innom poste restante-luken på postkontoret hver dag. Før eller senere 11
ville jeg da få tak i et brev, et av disse brevene som aldri når frem til adressaten: Flyttet uten å ha oppgitt ny adresse. Eller så fikk jeg slå meg ned et sted her omkring for en tid. Jeg fikk ta inn på hotell. Jeg ville komme til å gå opp og ned i gatene mellom gården der hun bor, posten og kafeen, og utvide søkefeltet i konsentriske bevegelser etter hvert. Jeg ville legge nøye merke til folks bevegelser frem og tilbake på fortauene, og gjøre meg kjent med ansiktene deres lik en som følger med på svingningene i en pendel og er klar til å fange opp de mest umerkelige bølger. Det var bare å vise litt tålmodighet, og på dette stadiet i livet følte jeg meg i stand til å vente i time etter time i sol og regn. Kafeen hadde fått noen gjester, men jeg hadde ikke dradd kjensel på Noëlle Lefebvre blant dem. Gjennom det store vinduet bak meg holdt jeg øye med dem. De satt på benkene – bortsett fra en av dem som sto ved disken og snakket med innehaveren. Han der hadde jeg lagt merke til da han kom. Han var nok på min alder, i hvert fall ikke mer enn tjuefem år. Han var høy, mørkhåret, og gikk i en semsket saueskinnsjakke. Kaféverten pekte meg ut med et nesten umerkelig vink, og den andre karen kikket på meg. Men med glassruten mellom oss var det lett for meg å bare vende litt på hodet og late som jeg ikke hadde merket noe. – Unnskyld, monsieur … unnskyld meg … Jeg hører av og til disse ordene i drømme, fremsagt 12
i tilgjort mildt tonelag, men med en truende undertone. Det var den unge fyren med saueskinnsjakken. Jeg lot som jeg ikke hørte. – Unnskyld et øyeblikk … monsieur … Stemmen var strengere, som når noen har tatt deg på fersk gjerning. Jeg kikket opp på ham. – Monsieur … Det forbauset meg at han brukte denne tiltaleformen, enda vi var jevngamle. Han så anspent ut, og jeg merket en viss mistenksomhet, en utrygghet overfor meg. Jeg satte opp et bredt smil, men det smilet så det ikke ut til at han likte. – Jeg hørte at du spurte etter Noëlle … Han sto der rett opp og ned foran bordet mitt som om han ville yppe seg. – Ja. Kan du kanskje si meg hvordan det går med henne? – I hvilken anledning, om jeg tør spørre? sa han overlegent. Jeg fikk lyst til å reise meg og gå. – Hvilken anledning? Vel, hun er en venninne av meg. Hun ba meg gå og hente posten hennes på postkontoret. Jeg viste ham kortet med bildet av Noëlle Lefebvre på. – Kjenner du henne igjen? Han så ettertenksomt på fotografiet. Så strakte han ut armen som om han ville nappe til seg kortet, men det avverget jeg med en brå bevegelse. Det endte med at han satte seg ved bordet, eller ret13