David Baldacci
Uslettelig minne Oversatt av Roar Sørensen
David Baldacci Originalens tittel: Memory Man Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2012 by Columbus Rose, Ltd. All rights reserved. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55285-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Tom og Patti Maciag: Gå hen og ha det gøy. Det er vel fortjent!
1
Amos Decker ville for all framtid huske de tre drapene i en lammende blåfarge. Helt uten forvarsel kunne minnene skjære inn i bevisstheten hans som en sløyekniv av farget lys. Han ville aldri bli kvitt dem. Spaningen den dagen hadde vært langtekkelig og resultatløs. På hjemveien hadde han gledet seg til et par timers søvn før han dro ut igjen. Han hadde parkert bilen i oppkjørselen foran den toetasjes eneboligen. Den var tjuefem år gammel, og det ville ta omtrent like mange år å betale den ned. Regnet hadde gjort asfalten glatt. Han hadde glidd og mistet balansen idet han steg ut av bilen. Ettersom han var sikker på at alle i huset sov, hadde han lukket bildøren så stille han kunne. Han hadde trasket gjennom regnet til bakdøren og låst seg inn på kjøkkenet. Stillheten hadde vært som ventet. Men han hadde ikke fornemmet den trykkende stillheten. Senere hadde han undret på hvorfor. Det var en av de mange tabbene han hadde gjort den kvelden. Han hadde stoppet på kjøkkenet og tatt seg et glass vann fra springen. Han hadde drukket opp alt vannet i store slurker, satt glasset i vasken, tørket seg på haken og gått inn i stua. Han hadde glidd på gulvet, og denne gangen hadde han gått over ende. Gulvet var belagt med fiskebeinsmønstret parkett, og han hadde falt før. Men ingen av fallene hadde vært så ille som dette. Månelyset hadde strømmet inn gjennom vinduene på forsiden av huset, slik at han kunne se alt i stua tydelig. Da han holdt opp hånden, så han at den hadde fått en ny farge. 7
Rød. Blod. Det måtte ha kommet fra et sted. Han karet seg opp for å finne ut hvor. Han fant kilden i rommet ved siden av. Johnny Sacks. Svogeren hans. En svær, kraftig fyr, akkurat som han selv. Han gikk ned på kne og bøyde seg over ansiktet hans. Halsen til Johnny var skåret over fra øre til øre. Det var ingen vits i å kjenne etter en puls. Mesteparten av blodet hans fløyt på gulvet. Han burde ha tatt ut telefonen og ringt 911. Han visste bedre enn å tråkke rundt på åstedet for en forbrytelse. For det var det den døde mannen hadde gjort hjemmet hans til. Johnny var blitt myrdet på brutalt vis. Ja, huset var blitt som et museum: Se, men ikke røre. Politimannen i ham skrek alt dette i ørene hans. Men dette var bare ett lik. Han flyttet blikket til trappen, og panikken koblet plutselig ut alle logiske tanker. Magefølelsen overtok; en isnende frykt for at han nettopp var blitt frarøvet alt det han noensinne hadde brydd seg om. Derfor løp han. Han satte støvlene midt i dammene av blod og spredde dem utover som tidevannsbølger. Han kontaminerte viktige beviser og tråkket på ting som burde blitt bevart nøyaktig slik de hadde vært. Men akkurat nå ga han blaffen. Han fulgte blodsporet opp trappen. Hjertet slo så fort og føltes så oppblåst at det var et under at brystkassen greide å holde det på plass. Han tok trappen i tre trinn av gangen. Hjernen var som lammet, men på en eller annen måte fungerte beina på egen hånd. Han kom opp i gangen, støttet seg til veggen og stormet bort til den første døren på høyre side. Han grep ikke pistolen. Det falt ham ikke inn at morderen fremdeles kunne være i huset. At han kanskje ventet på at han skulle komme hjem. Han satte skulderen mot døren, åpnet den med et brak og så seg rundt med et vilt blikk. Ingenting. 8
Nei. Ikke sant. Han stivnet i døråpningen. Det svake lyset fra lampen på nattbordet falt over en naken fot som stakk opp på den andre siden av madrassen. Han kjente den foten. Han hadde holdt den, massert den og kysset den mange ganger. Den var lang og smal, men likevel elegant. Tåen ved siden av stortåen var litt lengre enn den burde ha vært. Årene på anklene, trælene på fotsålen, de røde neglene – alt var som det skulle være, bortsett fra at foten ikke skulle stikke opp bak madrassen midt på natten. Det betydde at resten av kroppen hennes lå på gulvet, og hvorfor skulle den gjøre det med mindre … Han gikk rundt sengen og kikket ned. Cassandra Decker, Cassie for ham og gode venner, stirret opp på ham fra gulvet. Vel, hun kunne ikke stirre lenger. Han gikk langsomt ned på kne ved siden av henne. Dongeribuksene hans klistret seg til blodet som hadde samlet seg rundt henne. Blodet hennes. Halsen var ren, ingen sår. Det var ikke der blodet hadde kommet fra. Skuddsår uten utgangshull. Han visste at han ikke burde gjøre det, men han la armen under nakken hennes, løftet hodet opp og tok det i fanget sitt. Det lange, mørke håret hennes flommet over armen hans. Huden rundt hullet i pannen var svart og forbrent. Et kontaktsår som var forårsaket av stikkflammen fra munningen og kulen som hadde kommet brøkdelen av et sekund etterpå. Hadde hun sovet? Hadde hun vært våken? Hadde hun sett morderen stå over henne og kjent frykten dette synet hadde skapt? Alt dette undret han på mens han holdt kona i armene for det han visste ville bli siste gang. Han la henne tilbake på gulvet. Decker stirret på det hvite, livløse ansiktet og det svarte hullet midt i pannen. Det liknet et punktum som symboliserte slutten. På alt. 9
Han reiste seg. Beina kjentes numne. Han sjanglet ut av rommet og nedover gangen til det andre soveværelset. Han brukte ikke makt for å åpne denne døren. Ingenting hastet nå. Han visste hva han ville finne. Han visste bare ikke hvilken metode morderen hadde brukt. Først kniv. Så pistol. Hun var ikke på soverommet. Da gjensto bare badet. Lyset i taket var tent. Skarpt skinn. Morderen hadde åpenbart ønsket at han skulle se den siste tydelig. Der satt hun, på toalettet. Holdt på plass av det brede beltet på morgenkåpen. Beltet var strukket rundt cisternen og overkroppen hennes. Ellers ville hun ha falt forover. Han gikk nærmere. Han gled ikke. Det var ikke noe blod på gulvet. Den lille jenta hans hadde ingen sår som han kunne se. Men da han kom nærmere, så han blåmerker på halsen, stygge og flekkete, som om noen hadde brent henne der. Kanskje beltet til morgenkåpen var blitt brukt. Kanskje morderens hender. Decker visste ikke. Ikke brydde han seg heller. En kvelningsdød var ikke smertefri. Det var en grusom måte å dø på. Og skrekkinngytende. Hun måtte ha sittet og stirret opp på ham mens han langsomt skviste livet ut av henne. Molly ville ha fylt ti år om tre dager. Et selskap var planlagt, gjester var invitert, presanger kjøpt, og en stor sjokoladekake var bestilt. Han hadde tatt seg fri fra jobben for å hjelpe Cassie, som jobbet full tid og likevel gjorde mesteparten av husarbeidet. Selv hadde han ingen ni-til-fem-jobb, for å si det forsiktig. De hadde spøkt om det. Hva visste han egentlig om det virkelige livet? Handle mat? Betale regninger? Ta Molly med til legen? Ingenting, hadde det vist seg. Ikke en fordømt ting. Hjelpeløs. Han satte seg på gulvet foran den døde datteren. Han la de lange beina over kors, slik Molly hadde pleid å gjøre, slik at fotsålene ble klemt mot innsiden av låret på det motsatte beinet. Han var smidig til å være så stor. Lotusstillingen, 10
tenkte han. Eller noe sånt. Han visste ikke engang hvorfor han tenkte dette. Det måtte skyldes sjokket. Øynene hennes var store og åpne. De stirret på ham uten å se ham. Akkurat som morens øyne hadde gjort. Hun ville aldri se ham igjen. Decker ble bare sittende og gynge overkroppen fram og tilbake. Han så på henne, men uten egentlig å se henne. Og det skulle være sikkert at den lille jenta hans ikke så pappaen sin heller. Nok. Ingenting igjen. Jeg kan ikke leve videre alene. Kan ikke. Han tok nimillimeteren ut av beltehylsteret og dro sleiden tilbake for å forsikre seg om at det lå en kule i kammeret. Han la hendene rundt pistolen. Flott, liten sak. Den var nøyaktig, og den hadde tilstrekkelig stoppkraft. Han hadde aldri skutt noen med den. Men han hadde hatt lyst til å gjøre det. Han stirret på munningen og siktene. Hvor mange skudd hadde han avfyrt på politiets skytebane? Tusen? Ti tusen? Vel, i kveld ville han ikke bomme. Han åpnet munnen, stakk løpet i munnen og rettet det oppover slik at kulen ville treffe hjernen og gjøre slutten rask. Fingeren ble liggende på avtrekkerbøylen. Han så på Molly. Forlegen tok han pistolen ut av munnen, rettet den mot tinningen i stedet og lukket øynene så han ikke kunne se henne. Igjen hvilte han pekefingeren på avtrekkerbøylen. Han flyttet den til avtrekkeren. Så begynte han å klemme på den mot punktet der det ikke var noen vei tilbake. Han ville ikke føle noe som helst. Hjernen ville være død før den rakk å fortelle resten av kroppen hva han hadde gjort. Han trengte bare å trekke av. Bare trykk på avtrekkeren, Amos. Du har ingenting å tape, for du har ingenting igjen. De er borte. De er … borte. Han holdt pistolen stille. Han undret på hva han skulle si til familien sin når de var samlet igjen. Jeg er lei for det? Tilgi meg? 11
Jeg skulle ønske at jeg hadde vært der og beskyttet dere? Han strammet grepet om pistolskjeftet og presset munningen så hardt mot tinningen at han kjente hvordan metallet gravde seg inn i huden. En bloddråpe kom til syne, men forsvant raskt i det grånende håret, som han var ganske sikker på var blitt enda gråere de siste minuttene. Han prøvde ikke å finne motet som krevdes for å gjøre det. Han søkte fortvilet etter den rette balansen. Men kunne man oppnå noen form for balanse ved å ta sitt eget liv? Fremdeles med pistolen mot tinningen tok han ut telefonen, tastet 911 og oppga navn og skiltnummer. I to korte og konsise setninger beskrev han drapene på tre mennesker. Han slapp telefonen på gulvet. Nedenfor lå Johnny. Nede i gangen lå Cassie. Her, på toalettet, satt Molly. Og plutselig, uten forvarsel, så han alt dette i et fryktinngytende blått skjær. Likene, huset, hele kvelden. Den blå boblen var overalt. Han vendte blikket mot taket og skrek en forbannelse fylt av sorg og raseri. De fordømte fargene. Ikke engang nå kunne de la ham i fred. Hvorfor kunne han ikke være normal, bare denne ene gangen, i denne forferdelige situasjonen? Han bøyde nakken og ble sittende der på gulvet med pistolen mot hodet og absolutt ingenting igjen i resten av ham. Han var klar til å dø, klar til å slå følge med dem. Men av en eller annen grunn trykte ikke Amos Decker på avtrekkeren. Og det var akkurat sånn politiet fant ham da de kom fire minutter senere.
2
En rødmalt benk i parken. Det foruroligende, knivskarpe draget i luften som varslet at høst gikk mot vinter. Amos Decker satt på benken og ventet. En spurv fløy forbi ham. Den greide så vidt å slippe unna en bil som passerte. Fuglen skar oppover, la seg på vinden og forsvant. Han merket seg formen, modellen og nummeret på bilen. Han så også hvem som satt i den. Mann og kone foran. En liten unge på en sittepute i baksetet. En gutt i tiårsalderen ved siden av ham. Et klistremerke på bakskjermen: SØNNEN MIN ER BEST I KLASSEN SIN PÅ THORNCREST BARNESKOLE. Gratulerer. Du har nettopp fortalt en gærning hvor han kan kidnappe den flinke ungen din. En buss kom kjørende og senket farten. Blikket hans gled over den. Han observerte den på samme måte. Fjorten passasjerer. Selv om det var midt på dagen, så de fleste deprimerte og trøtte ut. En av dem var energisk, en guttunge. Han hoppet og danset ved siden av den utslitte moren, som satt tilbakelent i setet med en stor pose i fanget. Sjåføren var nybegynner. Ansiktet hennes var svett av nervøsitet. Selv med servostyringen kjempet hun med rattet og tok neste sving så langsomt at det så ut som om motoren hadde stoppet. Et fly fløy over ham. Så lavt at han så at det var en av Uniteds jumbojeter. En nyere modell på grunn av vingespissene. Tallet 737 fikk en skarp sølvfarge til å tre fram i bevisstheten hans. For ham var tallet 737 en vakker konstruksjon. Slankt, sølvfarget, raskt, kuleliknende. Alt som begynte 13
med et sjutall, fikk ham til å reagere på denne måten. Han likte at nummeret på alle Boeings fly begynte med tallet sju. To unge menn gikk forbi. Observert, registrert. Den ene var eldre, større, alfaen. Den andre var kompisen, som bare var der fordi han kunne ertes, plages og gjøres narr av. Så la han merke til de fire ungene som lekte i parken på den andre siden av gaten. Alder, rang, hakkeorden og hierarki var etablert allerede før de fylte seks. Som i en ulveflokk. Gjort. En kvinne med en hund. En schæfer. Ikke så gammel, men med dårlige hofter. Sannsynligvis dysplasi, vanlig for rasen. Katalogisert. En mann som skravlet i smarttelefonen sin. Dress fra Zegna, G-en for Gucci på de blanke skoene, stor diamant innsatt i gullringen på venstre hånd, som en Super Bowl-ring. Klokke fra Zenith til fire tusen dollar på høyre håndledd. Han var altfor liten og spinkel til å være profesjonell idrettsmann. For pent antrukket til å være narkohandler. Kanskje fondsmegler, eiendomsmegler eller advokat med personskader som spesialitet. Observasjonene ble stuet vekk i hukommelsen. På den andre siden av gaten ble en gammel kvinne i rullestol trillet ut av en medisinsk transportvan. Den venstre siden av kroppen hennes virket lammet. Slag. Registrert. Pleieren hennes hadde en mild form for skoliose og klumpfot. Prentet i hukommelsen. Amos Decker merket seg alt dette og enda mer. Hjernen sorterte gjennom alt det som skjedde foran ham. Deduserte her og der. Spekulerte av og til. Gjettet noen ganger. Ingenting av det betydde noe. Det var bare slikt han gjorde for å få tiden til å gå mens han ventet. Akkurat som å telle i farger. Bare det han gjorde for å få tiden til å gå. Huset var blitt solgt på tvangsauksjon. De hadde så vidt greid å betale de månedlige avdragene med hans og Cassies lønn. Det var umulig bare med det han tjente. Han hadde vært nødt til å selge det, men hvem ville bo i et hus som var nedsølt av blod? I flere måneder hadde han bodd i en leilighet. Deretter på et motellrom. Da arbeidssituasjonen hans endret seg, hadde 14
han flyttet til sofaen til en kamerat. Da vennen ikke ble så vennlig lenger, hadde han valgt å bo på et hospits for hjemløse. Da hospitset mistet den økonomiske støtten og måtte stenge, «innskrenket han seg» til en sovepose i parken. Da soveposen begynte å bli utslitt og politiet jaget de hjemløse fra parken, endte han opp i en pappeske på en parkeringsplass. Han hadde nådd bunnen. Med den skitne, tjukke kroppen, det bustete håret og skjeggete ansiktet så han ut som om han bodde i en grotte og prøvde å få kontakt med romvesener. Og det var ikke langt fra sannheten. Inntil han en morgen våknet på parkeringsplassen utenfor et Walmartsenter og fikk en åpenbaring mens han stirret på en Georgia-Pacific-logo på innsiden av pappesken. I det øyeblikket innså han at Cassie og Molly ville ha skammet seg dypt over det han var blitt. Han vasket og stelte seg, tok en haug med strøjobber, sparte noen dollar, flyttet inn på et rom på Residence Inn og tilbød sine tjenester som privatdetektiv. Han tok de sakene han fikk. De fleste var dårlig betalt, men de ga ham noe. Og han trengte ikke mer enn noe. Det var en meningsløs eksistens, akkurat som livet hans var, meningsløst. Skjegget hans var fremdeles langt, håret fremdeles bustete, og han var fremdeles overvektig, men klærne hans var forholdvis rene, og han dusjet regelmessig, iblant oftere enn to ganger i uken. Og han bodde ikke lenger i en eske. Etter hans mening burde framgang alltid måles i millimeter, spesielt når man ikke hadde centimeter eller meter å skryte av. Han lukket øynene for å stenge ute de siste gateobservasjonene, selv om de fremdeles var der, alle sammen, som i en film som ble vist på innsiden av øyeeplene. De ville alltid være der. Ofte ønsket han å glemme det han nettopp hadde sett. Men alt i hodet hans ble permanent registrert. Enten hentet han minnene når han trengte dem, eller så dukket de opp av seg selv. Det første var til stor hjelp. Det siste var uendelig frustrerende. 15
Politimennene hadde overtalt ham til ikke å trykke på avtrekkeren den kvelden. Mange ganger hadde han vurdert å ta livet av seg. I den grad at han, mens han ennå var i politiet, hadde gått i terapi for å bli kvitt selvmordstankene. Han hadde til og med stått foran en gruppe med likesinnede. Mitt navn er Amos Decker. Jeg vil ta livet av meg. Punktum finale. Han åpnet øynene. Femten måneder, tjueen dager, tolv timer, fjorten minutter. Det var tiden som hadde gått siden han fant de tre likene, siden han oppdaget at familien hans var blitt utslettet. Og om seksti sekunder ville det ha gått femten minutter pluss året, månedene og dagene. Og slik ville det fortsette. Klokken i bevisstheten hans ville aldri stoppe. Han så ned og undersøkte kroppen sin. Han hadde spilt fotball på college. Til og med hatt en kort proffkarriere. Og som politimann hadde han holdt seg i god form. Men han hadde ikke brydd seg om noe av dette etter at han fant de døde kroppene til kona, svogeren og datteren. Han var tjue kilo overvektig, sannsynligvis mer. Sannsynligvis mye mer. To meter høy, men likevel en tjukkas med dårlige knær. Myk og rund mage, slappe armer og fett og kvapsete bryst. To kjøttpølser til bein. Han kunne ikke se de lange føttene lenger. Håret var også langt, gråsprengt, og ikke særlig rent. Det virket perfekt for å skjule en hjerne som ved aldri å glemme noe, bare gjorde livet hans vanskeligere. Skjegget var vilt og stritt, med krøller og tuster som krøp i alle retninger, som klatreplanter som prøvde å finne lys og næring. Men han sa til seg selv at det bare var bra med tanke på jobben hans. Han måtte jakte på avskum, og per definisjon så ikke avskum ut som vanlige folk. Ja, de flyktet som oftest fra dem. Han berørte den slitte lappen på dongeribuksene og kikket på knærne der blodflekkene fremdeles var synlige. 16
Blodet hennes. Cassies blod. Det var sykt å ha det der fremdeles. Brenn buksene, Amos. De fleste normale mennesker ville ha gjort det. Men jeg er ikke normal. Jeg har ikke vært normal siden jeg gikk ut på den banen og fikk det slaget i hodet. Slaget var det eneste han ikke kunne huske. Ironisk, siden det hadde vært katalysatoren for at han aldri glemte noe annet. Men hendelsen var blitt vist utallige ganger på sportskanalene. Til og med de nasjonale tv-stasjonene hadde følt det nødvendig å dokumentere volden som var blitt begått mot ham. Noen hadde fortalt ham at klippet var blitt lastet opp til YouTube for et par år siden, og at det hadde hatt over åtte millioner visninger. Likevel hadde han aldri sett det. Han trengte ikke det. Han hadde vært der. Han hadde følt det. Det var nok. Og alt han hadde gjort for å få all denne tøvete oppmerksomheten, var å dø på en fotballbane. Ikke én, men to ganger. Han kastet et stjålent, men forlegent blikk nedover dongeribuksene. Magen hang over beltet. Han hadde vært mye tynnere før. Han hadde vasket buksene, men blodflekkene var ikke blitt borte. Hvorfor skulle de være noe annerledes enn hjernen? Buksene kunne ha vært, burde ha vært bevismateriale. Men politiet hadde ikke bedt om dem, og han hadde ikke tilbudt dem. Han hadde beholdt buksene og brukte dem fremdeles. Dum måte å bevare minnene på. Tåpelig, egentlig. En forferdelig makaber måte å ta med seg Cassie rundt på. Som å bære på asken hennes i en matboks. Men så var han ikke helt frisk heller. Selv om han hadde et sted å bo, en jobb og fungerte noenlunde normalt mesteparten av tiden, så var han ikke på noen måte frisk. Han ville aldri bli frisk. Rent formelt hadde han vært en mistenkt i saken. Ektemenn var alltid det. Men ikke lenge. Tidspunktet for drapene hadde fjernet all mistanke. Han hadde hatt alibi. Han brydde seg ikke om alibier. Han visste at han ikke hadde 17
krummet et hår på hodet deres, og han ga blaffen i hva andre måtte tro. Det virkelige problemet var at ingen var blitt arrestert for mordene. Politiet hadde ikke engang noen mistenkte, ikke et eneste spor. Ingenting. Arbeiderklassestrøket der de hadde bodd, var stille og rolig. Folk var vennlige og tilbød hverandre alltid en hjelpende hånd. For ingen hadde særlig mye, og alle trengte hjelp fra tid til annen, enten det dreide seg om å reparere en bil eller en ovn som ikke virket, slå inn noen spiker, lage litt mat fordi en mor var syk eller kjøre unger til skolen i et transportsystem basert på tillit og behov. Jo, det bodde en del tøffinger i strøket også, men han hadde ikke sett noen som kunne få ham til å tro at de var mordere. Mest dophuer og medlemmer av motorsykkelgjenger. Han hadde lett etter mulige mistenkte. Han hadde ikke gjort stort annet enn å etterforske drapene, selv om de offisielt hadde bedt ham om å holde seg unna saken. Men ingen spor hadde dukket opp, selv om han hadde snudd hver stein. Det var både muligheter og hindringer knyttet til en forbrytelse på et slikt sted. Dører ble ikke låst. Folk kom og gikk. Så tilgang var ikke noe problem. Men husene sto tett, så noen burde ha hørt noe. Men ingen hadde hørt noe som helst fra Boston Avenue 4305 den kvelden. Hvordan kunne tre mennesker ha dødd så stille? Førte ikke brutale drap til raseri? Skrik? Kamp? Et eller annet. Tydeligvis ikke. Skuddet? Som et hviskende spøkelse. Ellers måtte alle i strøket ha vært døve den kvelden. Og blinde. Og stumme. Flere måneder senere hadde politiet fremdeles ingen spor, lenge etter at saken var blitt kald og sjansen for å oppklare saken og finne morderen hadde sunket til nesten null. Det var på den tiden han hadde sluttet i politiet. Han orket ikke lenger å flytte rundt på papir, etterforske andre saker og bry seg om intrigene på kammeret. Sjefene sa at de var lei seg over beslutningen hans om å søke avskjed, men ingen ba ham fortsette heller. Sannheten var at han var blitt vans18
kelig og umedgjørlig. Fordi han ikke lenger brydde seg om noe. Vel, bortsett fra én ting. Han hadde besøkt gravene deres mange ganger. De var blitt begravd på plasser han hadde kjøpt i all hast. For hvem forhåndsbestilte graver for en mann og en kvinne tidlig i førtiårene eller for en ti år gammel jente? Men så hadde han sluttet å gå. Han greide ikke å se dem i øynene der de lå i jorda. Han hadde ikke hevnet dem. Han hadde ikke gjort noe annet enn å identifisere de døde kroppene deres. En ynkelig botsøvelse for å ha latt familien dø. Gud var neppe særlig imponert. Drapene måtte ha en forbindelse til jobben hans. I årenes løp hadde han sørget for at mange forbrytere hadde havnet bak lås og slå. Noen av dem var ute nå. Andre var blitt venner. Rett før drapene i Boston Avenue 4305 hadde han bidratt til å sprenge en lokal narkobande som hadde gjort sitt beste for å hekte alle i byen på meth og gjøre dem til gode kunder: unge, gamle og alle grupper imellom. Disse fyrene var farlige og onde. De drepte folk bare de så for lenge på dem. De kunne ha funnet ut hvor han bodde. Lett nok. Han jobbet ikke i det skjulte. Og de kunne ha hevnet seg på kona og ungen hans. Drept broren hennes også. Fordi han valgte feil tidspunkt å komme på besøk. Men det var ingen beviser som pekte mot denne banden. Og uten beviser, ingen arrestasjoner. Ingen rettssaker. Ingen dommer. Ingen henrettelser. Hans ansvar. Hans skyld. Kanskje han hadde ført dem rett til familien sin. Og nå hadde han ikke lenger en familie. Folk i strøket hadde samlet inn penger til ham. Et par tusen dollar. Alt sto urørt på en bankkonto. Å ta ut pengene og bruke dem, virket for ham som en forrædersk handling mot dem han hadde mistet. Så pengene bare sto på kontoen, selv om han kunne ha trengt dem. Det var bare så vidt han greide å holde hodet over vannet. Men så vidt var alt han trengte. Så vidt var alt han var nå. Han lente seg tilbake mot ryggen på benken og trakk 19
frakken tettere rundt kroppen. Det var ikke tilfeldig at han var her. Han var her på en jobb. Og idet han kastet et blikk mot venstre, så han at det var på tide å sette i gang. Han reiste seg og begynte å skygge de to personene han hadde ventet på.
3
Baren var som de fleste andre barer Decker hadde sett. Mørk, kjølig og innestengt, der lyset falt på en rar måte og fikk alle til å se ut som noen man kjente eller ønsket å bli kjent med. Eller, mer sannsynlig, ønsket å glemme. Der alle var vennen din inntil de ble fienden din og brakk en biljardkø over hodet ditt. Der alt foregikk stille og rolig inntil det ikke gjorde det. Der en gjest kunne drikke vekk alt det livet plaget ham med. Der tusenvis av ambisiøse, men mislykkede popsangere ville framføre serenader for deg til morgengry. Bare jeg kan tylle i meg tusen drinker uten å glemme en eneste ting. Jeg vil huske hver eneste detalj. Til og med formen på isbitene. Han satte seg ved bardisken der han kunne se seg selv i det store speilet bak flaskene med Beam, Daniels og Sapphire. Han bestilte en øl, holdt glasset mellom de kraftige nevene og rettet blikket mot speilet. Innerste hjørnet til høyre. De hadde satt seg der, paret han hadde skygget. Mannen var i slutten av førtiårene, kvinnen halvparten så gammel. Mannen var kledd i sin fineste stas. Nålestripet dress, gult slips med blå flekker som liknet sædceller på vei mot å befrukte et egg, og et elegant, matchende lommetørkle i brystlommen. Håret var kjemmet bakover over en rynket, bred panne – tiltrekkende på en mann, ikke fullt så tiltrekkende på en kvinne, men livet hadde alltid vært urettferdig på det viset. Imponerende diamantringer på manikyrerte fingre. Sannsynligvis stjålne. Eller falske. Slik han selv var. Tåneglene hans var sannsynligvis også manikyrert. 21
Skoene var blankpusset, men han hadde glemt hælene. De var slitt, noe som var mer i samsvar med mannens egentlige personlighet. Han var også slitt. Og han ville bare imponere på veien inn, ikke på veien ut. Etter at han hadde gått ut, ville man aldri se drittsekken igjen. Hun hadde dådyrøyne og dådyrhjerne. Pen på en uttrykksløs, sett-det-tusen-ganger-før-måte. Som å se på en tredimensjonal film uten de nødvendige brillene; noe stemte bare ikke. Hun var så blindt tillitsfull og naiv at man bare fikk lyst til å spasere vekk og overlate henne til sin egen skjebne. Men Decker var betalt for ikke å gjøre det. Ja, han var betalt for å gjøre det motsatte. Hun var kledd i skjørt, jakke og bluse, klær som sannsynligvis kostet mer enn Deckers bil. Eller den bilen han en gang hadde hatt. Banken hadde tatt den også, slik banker ofte gjør. Hun kom fra en rik familie. Hun var så vant til det privilegerte livet som var forbundet med en slik status, at det gjorde henne ute av stand til å forstå hvorfor noen kunne jobbe så hardt for å ta fra henne ting hun ganske enkelt betraktet som en selvfølge. Det gjorde henne til et mulig offer hvert minutt av hver eneste dag i livet hennes. Slik var denne situasjonen: ulven og lammet. Decker så ham som en seks, et skittent tall. Hun var en fire, uskyldig og uinteressant. De berørte hverandres hender og deretter lepper. De skålte med drinkene de hadde bestilt – han whisky, hun martini. Ingen overraskelse der. Decker nippet til ølet. Han så på dem uten at de merket det. I tillegg til tallet så han kvinnen i oransje, mannen i purpurrødt, den fargen han assosierte med null, et lite ønskelig tall. Fyren representerte egentlig to tall for ham – seks og null. Han visste at det virket komplisert, men han hadde ingen vanskeligheter med å holde styr på det. Alt var bare der i hodet hans så klart som et speilbilde. 22
Og det var ikke slik at han så dem nøyaktig i disse fargene. Det var oppfatningen av disse fargene. Det var den beste og eneste måten han kunne forklare det på. Det var ikke akkurat noe fag man kunne studere. Og det hadde rammet ham sent i livet. Han gjorde bare så godt han kunne. Han hadde trodd at han hadde lagt fargeblyantene bak seg i barnehagen. De fortsatte med å kysse, klappe og klemme, og berøre hverandres føtter under bordet. Det var tydelig at hun ville noe mer. Han var ikke villig til å gi henne det. Man gikk ikke for fort fram når man skulle svindle noen. Og denne fyren var dyktig. Ikke den beste Decker hadde sett, men brukbar. Han tjente sannsynligvis godt. Til å være et purpurrødt null. Decker visste at fyren ventet på en anledning til å gjøre et framstøt. Spørre om et lån til et forretningsprosjekt som ikke kunne slå feil. Fortelle om en familietragedie som hadde satt ham i en økonomisk knipe. Han hadde ikke lyst til å spørre. Han skammet seg for å spørre. Men dette var hans siste utvei. Hun var hans siste sjanse. Og han ventet ikke at hun skulle forstå. Eller si ja. Når man la fram en sak på den måten, hvilket annet svar kunne hun gi? Bortsett fra: «Ja vel, elskede. Her har du dobbelt så mye. Tre ganger så mye. Pappa vil ikke savne pengene. Det er tross alt bare penger. Hans penger.» En time og to martinier senere reiste hun seg for å gå. Avskjedskysset hennes var ømt og rørende, og han reagerte på akkurat riktig måte, inntil hun snudde seg. Da endret ansiktsuttrykket hans seg. Fra kjærlig til triumferende. Noen ville sagt ondskapsfullt. Det var i hvert fall det Decker ville ha sagt. Decker likte ikke å omgås folk. Han foretrakk sitt eget selskap. Han hatet tomprat fordi han ikke lenger forsto poenget med det. Men dette var en del av jobben hans. Det var sånn han betalte regningene. Så han sa til seg selv at det bare var noe han måtte akseptere. I hvert fall for øyeblikket. 23
Det var på tide å stemple inn. Han tok med seg ølglasset bort til bordet og la en svær neve på mannens skulder. Han dyttet ham ned på stolen som han nettopp hadde begynt å reise seg fra. Decker satte seg på den andre siden av bordet. Han kikket på mannens urørte whisky – bedragere drakk ikke i arbeidstiden – og løftet ølglasset påtatt respektfullt. «Godt jobbet. Morsomt å se en virkelig proff i aksjon.» Mannen tidde. Han betraktet Decker. Blikket hans gled over det ubarberte ansiktet og de skitne klærne. Han virket ikke imponert. «Kjenner jeg deg?» spurte han skarpt. «For jeg kan ikke få meg til å tro at det er mulig.» Decker sukket. Han hadde ventet noe litt mer originalt. Det ville han tydeligvis ikke få. «Nei, og du trenger ikke å kjenne meg. Alt du trenger å gjøre, er å se på disse.» Han tok en stor konvolutt ut av frakkelommen og skjøv den over bordet. Mannen nølte, men så plukket han den opp. Decker tok en slurk av ølet. «Åpne den,» sa han. «Hvorfor?» «Greit, så la det være. Jeg skal hjelpe deg.» Han løftet hånden for å ta tilbake konvolutten, men mannen holdt den utenfor rekkevidde. Han åpnet konvolutten og skjøv ut fem–seks fotografier. «Du glemte bedragerens første bud, Sleipen,» sa Decker. «Ikke hopp i halmen med andre mens du er på jobb. Og da jeg sa proff, så var jeg veldig raus.» Han strakte fram hånden og ga det øverste bildet et lett slag med pekefingeren. «Hun har ikke nok klær på seg. Ikke du heller. Forresten er den akten der ulovlig i nesten alle delstater sør for Mason-Dixon.» Mannen så opp. Minen hans var blitt mer forsiktig. «Hvordan fikk du tatt disse?» Igjen følte Decker seg skuffet over mannens reaksjon. «Så nå er dette bare et forhandlingsspørsmål. Jeg har fått beskjed om å tilby deg femti tusen dollar. Mot at du glem24
mer denne operasjonen og finner et annet offer. I en annen delstat.» Mannen smilte og skjøv fotografiene over bordet. «Hvis du trodde at disse ville bli et problem for meg, hvorfor ikke bare vise henne dem? Hvorfor kommer du her og tilbyr meg cash for å glemme henne?» Decker sukket igjen. For tredje gang følte han seg skuffet. Denne fyren var bare ikke en utfordring. Han samlet sammen bildene og stakk dem tilbake i konvolutten. «Du leser tankene mine, Sleipen. Nøyaktig det jeg fortalte faren hennes. Fint at du er på linje med meg. Jenta er veldig religiøs, forresten. Det du gjør med dama på det tredje bildet, vil uansett ødelegge alt for deg. I tillegg til det faktum at hun er kona di. Ha en fin dag.» Han reiste seg for å gå, men mannen grep ham i armen. «Jeg kan gjøre livet ditt til et helvete.» Decker grep mannens fingre og bøyde dem bakover inntil han gispet. Først da og bare da løsnet Decker grepet. «Jeg er tjukk, men jeg er dobbelt så svær som deg og mye ondere. Jeg trenger ikke å ha et pent ansikt for å gjøre jobben min. Men det gjør du. Så hvis jeg tar deg med meg ut og pynter litt på trynet ditt, hvordan skal det da gå med inntektene dine i framtiden? Skjønner du poenget mitt?» Mannen holdt seg rundt fingrene. Han ble blek. «Jeg tar pengene.» «Flott. Jeg har en sjekk på tjuefem tusen her.» «Femti tusen, sa du!» «Det var bare hvis du slo til med en gang. Det gjorde du ikke. Konsekvensen er at beløpet blir halvert.» «Din kødd.» Decker satte seg og smelte et papirark i bordet. «Flybillett. Én vei. Så langt herfra som mulig uten å krysse grensen. Flyet går om tre timer. Er du ikke på det, får du heller ikke tatt ut penger på sjekken. Du vil bli observert, så ikke finn på noe dumt.» «Hvor er sjekken?» spurte mannen. 25
Decker tok ut et annet papir. «Du må signere på dette først.» Han rakte ham papiret. Mannen så på det. «Men dette …» «Det vil garantere at hun aldri vil tenke på deg igjen, i hvert fall ikke på noen hyggelig måte. Og det betyr at hvis du prøver å orme deg tilbake hit, så vil du likevel ikke komme noen vei med henne.» Mannen vred hjernen og prøvde å forstå det som skjedde, hva alt dette egentlig betydde. «Du bruker altså bildene og det at jeg er gift, som pressmiddel for å få meg til å signere på dette? Og hvis jeg ikke signerer, så viser du henne bildene, forteller henne at jeg er gift, og så tror du det vil være nok til at jeg holder meg unna henne?» «Du er litt av et geni.» Mannen fnyste. «Jeg har et dusin andre som henne. Mye penere også. Hun ville at jeg skulle ligge med henne. Jeg har utsatt det hele tiden. Du har sett bildene. Jeg har filet mignon hjemme. Hvorfor skulle jeg nøye meg med en hamburger, selv om et legat følger med? Hun er en dum ku. Og bare middels pen på en god dag, selv med alle pengene til pappa.» «Mr. Marks skjønte hva slags fyr du er, selv om datteren hans ikke gjør det. Men det er ikke første gang Jenny er blitt lurt av avskum som deg. Hun fortjener bedre.» Decker kjente ikke Jenny Marks og brydde seg søtten om de romantiske forviklingene hennes. Han ville bare at Sleipen skulle lette på trykket. Fortsette å snakke. Få alt ut. «Hun fortjener bedre? Faen, jeg vet ikke engang hvorfor jeg har giddet å bruke tid på henne. Jeg kan få bedre damer enn Jenny Marks uten å prøve engang. Og uten å behøve å høre på babypjatt hele tiden.» «Dum ku? Babypjatt? Mener du det? Hun er collegeutdannet.» Decker hadde allerede mer enn han trengte, men han begynte å more seg over samtalen. «Egentlig er hun ikke bare dum som en ku. Hun er gud hjelpe meg rene grønnsaken.» 26
Ja vel, moroa er over, tenkte Decker. Han tok det usignerte papiret, la det i konvolutten med fotografiene og stakk den tilbake i frakkelommen. «Hva i svarte gjør du?» spurte mannen vantro. Decker tok ut en liten, elektronisk båndopptaker og slo den på. «Hun kommer nok til å like beskrivelsene dine av henne,» sa Decker. «Hva slags hamburger, forresten? Ren biff? Økologisk? Eller liker du grønnsaker best, kanskje?» Mannen så forbløffet på ham. Decker la vekk båndopptakeren og skjøv enveisbilletten over bordet. «Du skal få beholde denne. Sørg for at du er med på det flyet. Den neste fyren de sender, vil være enda større enn meg, og han kommer ikke til å nøye seg med å knekke fingrene dine. Han kommer til å knekke deg.» «Mener du at jeg ikke får noen av pengene?» spurte mannen. Decker reiste seg. «Som sagt. Du er litt av et geni.»