Ungdomskilden av Peter Kelder

Peter Kelder

Ungdomskilden De fem tibetanske riter

Oversatt av Jørn Roeim

Peter Kelder Originalens tittel: The Ancient Secret of the Fountain of Youth Revidert utgave av: The Eye of Revelation Copyright © Harbor Press, Inc. 1985, 1989 Første gang utgitt på norsk © Ex Libris, Oslo 1997 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, 2010 1. utgave, 1. opplag ISBN 978-82-02-44773-1 Omslag: Ingrid Skjæraasen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Print-It, Litauen 2014 Trykt på 50 g Enso Bulky 2,4 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord av Bernie S. Siegel (M.D.) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Redaktørens introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Den gamle hemmeligheten om ungdomskilden . . . . . . . . .

13

Del en Shangri-La? Blåne bakenfor blåne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

De fem ritene Første rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Andre rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tredje rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fjerde rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Femte rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spørsmål og svar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

25 27 30 32 34 37

Del to «Himalaya-klubben» – enda et skritt videre . . . . . . . . . . . . .

45

Del tre Mat og vitalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55

Del fire Stemmens energi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Videre fremskritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61 64

Etterord av Margit Sandemo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67

Leseres erfaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69 5

Den gamle hemmeligheten om ungdomskilden

Del en «Alle ønsker å leve lenge, men ingen vil bli gammel.»

JONATHAN SWIFT

Shangri-La? Blåne bakenfor blåne

En ettermiddag for noen år siden satt jeg i parken og leste avisen da en eldre mann kom bort og satte seg ved siden av meg. Han så ut til å være i slutten av sekstiårene. Han var gråhåret og delvis skallet, lut i skuldrene og støttet seg til en stokk når han gikk.

Lite ante jeg at livet mitt fra det øyeblikket av ville ta en helt ny vending.

Det varte ikke lenge før vi var midt inne i en interessant samtale. Det viste seg at den gamle mannen var pensjonert oberst fra den britiske hær, og at han også hadde tjenestegjort i diplomatiet.

Som følge av dette hadde han reist over nær sagt hele verden. Og oberst Bradford – som jeg vil kalle ham, selv om det ikke er hans virkelige navn – holdt meg trollbundet med meget underholdende historier om sine eventyr. Da vi skiltes, ble vi enige om å møtes igjen, og det varte ikke lenge før det hadde utviklet seg et nært vennskap mellom oss. Vi møttes ofte enten hjemme hos ham eller hjemme hos meg og diskuterte og samtalte til langt på kveld.

Ved en av disse anledningene skjønte jeg at oberst Bradford ønsket å snakke med meg om noe viktig, men at det var noe som holdt ham tilbake. Jeg forsøkte så taktfullt jeg kunne å oppmuntre ham og sa at hvis han ville fortelle meg det han hadde på hjertet, skulle jeg holde det helt og holdent for meg selv. Så begynte han å snakke, i begynnelsen langsomt, men etter hvert med stadig større iver.

Mens han var stasjonert i India noen år tidligere, hadde han fra tid til annen kommet i kontakt med vandringsmenn fra avsidesliggende egner i det indre av landet, og han hadde hørt mange fengslende historier om deres liv og skikker. Det var særlig én merkelig 17

beretning som fanget hans oppmerksomhet. Han hørte den flere ganger, og alltid av innfødte fra et spesielt distrikt. Det virket som om folk fra andre distrikter aldri hadde hørt om den.

Den handlet om en gruppe lamaer eller tibetanske prester som ifølge historien kjente «ungdomskildens» hemmelighet. I tusenvis av år hadde denne usedvanlige hemmeligheten blitt overlevert fra medlem til medlem i denne spesielle sekten. De hadde aldri gjort noe forsøk på å skjule den, men klosteret deres lå så avsides og isolert at de praktisk talt var avskåret fra omverdenen.

Dette klosteret med sin «ungdomskilde» var blitt den rene legenden for de innfødte som snakket om det. De berettet om gamle menn som på mystisk vis hadde gjenvunnet helse, styrke og livskraft etter å ha kommet til klosteret. Men det lot ikke til at noen visste nøyaktig hvor dette merkelige og fantastiske stedet var.

Som så mange andre menn hadde oberst Bradford blitt gammel i førtiårsalderen, og han hadde ikke blitt yngre siden. Jo mer han hørte om den mirakuløse «ungdomskilden», desto mer overbevist ble han om at et slikt sted virkelig eksisterte. Han begynte å samle informasjon om retning, landskapets karakter, klima og andre data som kunne hjelpe ham med å lokalisere stedet. Og da han først hadde begynt dette arbeidet, ble han stadig mer besatt av ønsket om å finne denne «ungdomskilden».

Han fortalte meg at ønsket var blitt så sterkt at han hadde bestemt seg for å dra tilbake til India og gjøre et seriøst forsøk på å finne klosteret og hemmeligheten med «ungdomskilden». Og så spurte oberst Bradford meg om jeg ville bli med ham på turen.

Vanligvis ville jeg ha vært skeptisk til en så usannsynlig historie. Men obersten var helt alvorlig. Og jo mer han fortalte meg om «ungdomskilden», desto mer overbevist ble jeg om at det kunne være sant. En stund var jeg fristet til å bli med ham. Men da jeg begynte å tenke på de praktiske sidene ved saken, kom jeg etter hvert til fornuft igjen og bestemte meg for å si nei takk.

Straks oberst Bradford var dratt, begynte jeg å tvile på at jeg hadde truffet den riktige avgjørelsen. For å trøste meg selv argumenterte jeg med at det kanskje var galt å prøve å kjempe mot 18

alderen. Kanskje vi alle ganske enkelt skulle bestrebe oss på å bli gamle med verdighet, og ikke forvente oss mer av livet enn andre.

Men tanken på «ungdomskilden» forfulgte meg. For en spennende idé! For sin egen del håpet jeg at obersten ville finne den. Årene gikk, og en hektisk hverdag gjorde at oberst Bradford og hans «Shangri-La» langsomt bleknet i hukommelsen. Så en kveld da jeg kom hjem til leiligheten min, fant jeg et brev med oberstens håndskrift. Jeg åpnet det fort og leste. Det var tydelig at det var skrevet i en opprømt tilstand. Obersten fortalte at til tross for frustrerende forsinkelser og motgang trodde han at han nå var på nippet til å finne «ungdomskilden». Han oppga ingen adresse, men jeg ble lettet over endelig å få vite at obersten fortsatt var i live.

Det gikk atskillige måneder før jeg hørte fra ham igjen. Da brev nummer to endelig kom, skalv jeg på hendene da jeg åpnet det. Et øyeblikk klarte jeg ikke å tro hva jeg leste. Det var bedre nyheter enn jeg hadde tort å håpe på. Ikke bare hadde obersten funnet «ungdomskilden», han ville også bringe den med seg tilbake til Statene og skulle komme hjem en gang i løpet av de neste par månedene.

Fire år var gått siden jeg sist hadde sett min gamle venn. Jeg begynte å lure på om han kanskje hadde forandret seg i dette tidsrommet. Hadde denne «ungdomskilden» gjort det mulig for ham å stanse aldringsprosessen? Ville han se ut som sist jeg så ham, eller ville han bare virke ett år eldre i stedet for fire?

Endelig fikk jeg mulighet til å få svar på disse spørsmålene. En kveld jeg var alene hjemme, ringte hustelefonen uventet. Da jeg tok den, sa dørvakten at «oberst Bradford vil gjerne snakke med Dem».

Jeg kjente en voldsom sinnsbevegelse og sa: «Send ham opp med en gang.» Kort etter ringte det på døren, og jeg rev den opp.

Til min skuffelse var det ikke oberst Bradford som sto der, men en mye yngre mann. Da den fremmede så hvor overrasket jeg ble, sa han: «Ventet du meg ikke?»

«Jeg trodde det var en annen,» svarte jeg uforstående og en smule forfjamset.

19

«Jeg hadde trodd at jeg ville få en mer entusiastisk mottagelse,» sa gjesten med vennlig stemme. «Se godt på ansiktet mitt. Trenger jeg å presentere meg?»

Forfjamselsen ble til forvirring, og deretter til vantro mens jeg stirret på skikkelsen foran meg. Langsomt så jeg at trekkene minnet om oberst Bradford. Men denne mannen så ut slik som obersten kanskje hadde sett ut for mange år siden, da han var i sin beste ungdom. I stedet for en lut og gusten gammel mann med stokk så jeg en høy, rank skikkelse. Ansiktet var robust, og han hadde en tykk, mørk hårmanke nesten uten et grått hår.

«Det er virkelig meg,» sa obersten, «og hvis du ikke ber meg inn, må jeg begynne å lure på om du mangler dannelse.»

Lettet og glad omfavnet jeg obersten og overøste ham med spørsmål, ute av stand til å styre min begeistring.

«Vent, vent,» protesterte han gemyttlig. «Få nå pusten igjen først, så skal jeg fortelle deg om alt som har skjedd.» Og det gjorde han.

Straks obersten hadde ankommet India, satte han kursen mot distriktet der «ungdomskilden» angivelig skulle befinne seg. Heldigvis hadde han relativt god kjennskap til det lokale språket, og han tilbrakte flere måneder med å etablere kontakter og bli venner med folk. Deretter brukte han noen måneder på å sette sammen bitene i puslespillet. Det var en langtekkelig prosess, men takket være sin iherdighet nådde han sitt mål. Etter en lang og utmattende ekspedisjon til fjerntliggende egner av Himalaya fant han til slutt klosteret som ifølge legenden rommet hemmeligheten om varig ungdom og foryngelse.

Jeg skulle ønske at tiden og plassen tillot at jeg gjenga alt det oberst Bradford opplevde etter at han kom til klosteret. Men det er kanskje like greit at jeg ikke gjør det, for mye av dette ville lyde mer som fantasi enn som fakta. Lamaenes interessante ritualer, deres kultur og deres fullstendige likegyldighet overfor omverdenen er ting som Vestens mennesker knapt kan forstå.

I klosteret var det ingen eldre menn og kvinner å se. Lamaene omtalte obersten spøkefullt som «oldingen», for det var lenge si20

den de hadde sett noen som så like gammel ut som han. For dem var han et høyst uvanlig syn.

«De to første ukene jeg var der, følte jeg meg som en fisk på land,» fortalte obersten. «Jeg forundret meg stort over alt jeg så, og ofte kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. Snart begynte helsen min å komme seg. Jeg sov godt om natten, og når jeg våknet om morgenen, følte jeg meg stadig mer opplagt og energisk. Det varte ikke lenge før jeg trengte stokken kun når jeg gikk i fjellene.

En morgen kort etter ankomsten fikk jeg den største overraskelsen i mitt liv. Jeg hadde for første gang vært inne i et stort, velordnet rom i klosteret som ble brukt som bibliotek for gamle manuskripter. I den ene enden av rommet var det et speil i full størrelse. Jeg hadde reist i to år i denne avsidesliggende og primitive regionen, og i hele denne tiden hadde jeg ikke sett et eneste speil. Det var derfor med en viss nysgjerrighet jeg gikk bort til det.

Jeg stirret vantro på mitt eget speilbilde. Utseendet mitt hadde forandret seg så dramatisk at jeg så minst 15 år yngre ut enn jeg egentlig var. I mange år hadde jeg håpet at ’ungdomskilden’ virkelig eksisterte. Nå så jeg det håndgripelige beviset på at det var sant.

Ord kan ikke beskrive den gleden og begeistringen jeg følte. I ukene og månedene som fulgte, fortsatte utseendet mitt å bedre seg, og forandringen ble stadig tydeligere for alle som kjente meg.

Snart var det helt slutt på å kalle meg ’oldingen’.

På dette punktet ble obersten avbrutt av banking på døren. Jeg åpnet og tok imot et ektepar som riktig nok var gode venner av meg, men som hadde valgt dette ubeleilige øyeblikket til å avlegge et besøk. Jeg skjulte min skuffelse som best jeg kunne og presenterte dem for obersten. Vi ble alle sittende og prate en stund. Så reiste obersten seg og sa: «Jeg beklager at jeg må gå så tidlig, men jeg har enda en avtale i kveld. Jeg håper jeg snart får se dere igjen alle sammen.» Men i døren snudde han seg mot meg og sa lavt: «Kan du spise lunsj med meg i morgen? Jeg lover deg at du skal få høre alt om ’ungdomskilden’.»

Vi ble enige om tid og sted, og obersten gikk. Da jeg vendte tilbake til vennene mine, bemerket en av dem: «Det var sannelig 21

en interessant mann, men han så da utrolig ung ut til å være pensjonert offiser.»

«Hvor gammel tror dere han er?» spurte jeg.

«Han så ikke ut til å være førti,» svarte min gjest, «men ut fra samtalen vil jeg tro at han er minst så gammel.»

«Ja, minst,» svarte jeg unnvikende. Og så ledet jeg samtalen over på et annet emne. Jeg ville ikke fortelle dem om oberstens utrolige historie, i hvert fall ikke før han selv hadde forklart meg alt.

Da vi hadde spist lunsj neste dag, gikk obersten og jeg opp på rommet hans på et hotell i nærheten. Og der fortalte han meg endelig alle detaljer om «ungdomskilden».

«Den første lærdommen jeg fikk i klosteret,» sa obersten, «var denne: Kroppen har syv energisentre som vi kan kalle virvelstrømmer. Hinduene kaller dem chakraer. Det er kraftige, elektriske felt, usynlige for det blotte øye, men ikke desto mindre virkelige.

Hver av disse virvelstrømmene står i sammenheng med en av de syv endokrine kjertlene, og deres funksjon er å stimulere kjertlenes hormonproduksjon. Det er disse hormonene som regulerer alle kroppens funksjoner, inkludert aldringsprosessen.

Den laveste eller første virvelstrømmen står i forbindelse med kjønnskjertlene. Den andre virvelstrømmen står i forbindelse med bukspyttkjertelen i mageregionen. Den tredje står i forbindelse med binyrene i solarplexusregionen. Den fjerde virvelstrømmen står i forbindelse med thymuskjertelen eller brisselen i brystregionen.

Den femte står i forbindelse med skjoldbruskkjertelen nederst i halsen. Den sjette står i forbindelse med pinealkjertelen på oversiden av mellomhjernen. Og den syvende, høyeste virvelstrømmen står i forbindelse med hypofysen på undersiden av hjernen.* *Det

hevdes å være mange, kanskje flere tusen, chakraer eller virvelstrømmer rundt om i kroppen, men det hersker stort sett enighet om at disse er de syv viktigste.

I den opprinnelige utgaven av denne boken hevder Kelder at en av dem befinner seg i området rundt knærne. Han knytter ikke virvelstrømmene til de endokrine kjertler. Jeg har tatt meg den frihet å forandre dette for å bringe det i samsvar med den rådende oppfatning som kommer til uttrykk her.

Red.

22