Under tigerens klør

Page 1



Wilbur Smith

Under tigerens klør Oversatt av Henning Kolstad


Wilbur Smith og Tom Harper Originalens tittel: The Tiger’s Prey Oversatt av Henning Kolstad Copyright © Orion Mintaka (UK) Ltd 2017 First published by HarperCollinsPublishers 2017 HarperCollinsPublishers, 1 London Bridge Street, London SE1 9GF www.harpercollins.co.uk Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-68133-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock og Depositphotos Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Jeg tilegner denne boka til min kone Niso, som lyser opp tilværelsen min dag og natt. Jeg elsker deg høyere enn ord kan beskrive.



D

owager hadde for stor seilføring. En varm monsun pisket havet til hvite skumtopper, de glitret i sola som skinte fra en safirblå himmel. Seilene svulmet, merser og bramseil spente skjøtene til bristepunktet. Skroget var lastet til plimsoller og stampet i de høye sjøene som rullet over Det indiske hav. Skuta flyktet for livet. Skipperen, Josiah Inchbird, sto på akterdekket og speidet mot skipet som fulgte etter dem. Det hadde dukket opp ved daggry, langt og lavt og smekkert som en sulten ulv. Rødmalte kanonporter dannet rutemønster på det svarte skroget. Det halte innpå. Inchbird studerte skyene av seilduk som svulmet over ham. Vinden hadde økt på, seilene slet i sømmene. Han kunne ikke heise særlig mye mer duk uten å risikere katastrofe. På den annen side var han garantert katastrofe hvis han ikke tok den sjansen. «Evans,» ropte han til styrmannen. «Alle mann på post for å heise stagseil.» Evans, en huløyd waliser i slutten av trettiårene, kastet et blikk opp i riggen og virket betenkt. «I denne vinden? Skuta tåler snart ikke mer.» «Ta tørn, Evans, sett alle kluter til litt svint. Jeg henger gjerne klærne i rærne om det gir oss en halv knop ekstra.» 7


Inchbird hadde seilt på disse havstrekningene i tjue år og arbeidet seg gradvis opp til kommandantroller, mens mindre dyktige menn med bedre forbindelser gikk forbi ham ved hver eneste korsvei. Han hadde kommet levende fra tokt hvor halve mannskapet ble lagt i en våt grav, svøpt i sine egne hengekøyer, i Indias og Krydderøyenes pesthavner. Han ville ikke risikere skipet sitt nå. «Hva gjør dere?» Den var rolig og myndig, damestemmen som skar over akterdekket. Noen av mannskapet stoppet halvveis oppe i vantene. Etter tre uker på sjøen var en kvinne på akterdekket fortsatt et syn de likte. Inchbird bet i seg kraftsalven som steg naturlig til tunga. «Señora Duarte, dette er ikke noe som berører Dem. Det er best De holder Dem under dekk.» Hun kikket opp i seilføringen. Vinden løftet det lange, mørke håret rundt ansiktets glatte olivenhud. Kroppen var så slank at man skulle tro et vindkast kunne feie henne på sjøen. Men Inchbird visste av bitter erfaring at hun var svært så robust. «Selvsagt berører det meg,» sa hun. «Mister du skipet, er vi ferdige alle sammen.» Karene fulgte fortsatt med fra riggen. Evans, styrmannen, peiset på dem: «Kom igjen, gutter, ellers får dere smake tampen.» Motstrebende satte de i gang igjen. Inchbird merket hvordan autoriteten hans ebbet ut mens damen stirret ham i senk. «Gå under dekk,» kommanderte han. «Behøver jeg si hva sjørøvere gjør med damer de tar til fange?» «Ohoi, skipper,» ropte utkikken på tverrsalingen. «De toner flagg.» Og deretter, så høyt at alle på dekk hørte det: «Å, herre min frelser.» Mer behøvde han ikke si. Alle så det svarte flagget som pisket i fiendens stormast, og det røde flagget som ble heist i formasta et øyeblikk senere. Ingen nåde, var meldingen det ga. 8


P

å Fighting Cock så kaptein Jack Legrange hvordan flaggene sto rett ut i vinden, og han smilte glupsk. De hadde skygget handelsskuta i tre døgn, helt siden de hadde fått øye på den utenfor Madagaskar. Den hadde seilt på slutten av sesongen, for sent til å følge noen av konvoiene de fleste skip brukte som vern mot sjørøverne som herjet i Det indiske hav. Vinden hadde dreid i løpet av natten; da hadde han heist mer seil og satset på at skipet hans kunne seile tettere opp mot vinden enn handelsskuta. Den satsingen ga uttelling, nå var de bare trekvart mil unna og halte raskt innpå. Han lot blikket gli langs skipet. Det hadde opprinnelig vært knyttet til slavehandelen i Bristol og seilt mellom ØstAfrika og koloniene i Amerika og på De vestindiske øyer. Legrange hadde vært førstestyrmann – til kapteinen en dag knep ham i å stjele og fikk ham pisket. Neste kveld, fortsatt med bandasjene gjennomtrukket av blod, hadde han fått med seg en gjeng fra ruffen og hengt kapteinen i hans egen rånokk. Så hadde de seilt til en øde bukt, hvor de hadde senket bakken og akterdekket, revet ut alle spanter og skott og skåret ut tolv nye kanonporter i hver skrogside. De hadde solgt de friske slavene, men beholdt noen av de peneste for å underholde seg med. De syke hadde gått over bord med kjettingstumper som søkke, sammen med skipsoffiserene og alle i mannskapet som ikke ville slå seg sammen med dem. Nå var skuta i praksis et krigsskip, en jeger som kunne ta alt unntatt de største ostindiafarerne. «Gjør klar baugkanonene,» kommanderte han. «Se om en smekk i ræva får den skuta til å gå fortere.» «Om de spenner opp mer duk nå, ryker mersestengene,» mente styrmannen ved siden av ham. Legrange smilte. «Akkurat!» Karene hans begynte å lade baugkanonene; lange trettitopundere montert på hver sin side av baugen. Kanoneren hentet et fyrfat under dekk og tente kullet for å varme opp kuler. De ville helst ha byttet og lasten intakt, men hvis de 9


ikke greide å innhente skuta, ville Legrange heller svi den av til vannlinjen enn å la den slippe unna. «Hva med den der, skipper?» spurte styrmannen. Langt ute på styrbord låring danset et annet seil mot horisonten. Legrange fant det i kikkerten og skarpstilte bildet. Det var en slupp; et smekkert, glattdekket fartøy som fosset frem under merser og klyvere. Han så at mannskapet sto ved rekka og speidet og pekte. En mann holdt en kikkert rettet mot Fighting Cock. Sikkert vettskremt, tenkte Legrange, og sikkert glad sjørøverne hadde et rikere bytte å gå løs på. Foreløpig, i alle fall. Han humret og senket kikkerten. «Vi gjør oss ferdig med ostindiafareren først. Så innhenter vi den sluppen og ser hva slags last de har å by på. Men de kommer ikke til å plage oss foreløpig.»

T

om Courtney senket kikkerten. Sjørøverskuta, med det svarte og det røde flagget vaiende fra mastetoppene, krympet til en liten flekk på horisonten igjen. «Handelsskuta heiser enda mer seil,» bemerket han. «De kan kanskje slippe unna likevel.» Et lysglimt fra sjørøverskutas baug. Et øyeblikk senere hørte de et dumpt kanondrønn som rullet over vannet. «Utenfor rekkevidde ennå,» sa mannen ved siden av Tom da en vannsøyle reiste seg noen kabellengder bak handelsskuta. Han var høyere enn Tom, og muskulaturen svulmet i skuldrene når han rørte seg. Et mønster av arr dekket det svarte fjeset med hevede virvler og striper, de rituelle merkene til den afrikanske stammen han var født inn i. Han hadde kjent Tom siden han var liten – og faren Hal Courtney enda tidligere. Men ibenholthuden viste ikke antydning til rynker, og ikke et grått hår var å spore på den barberte skallen. «Det kommer ikke til å vare så lenge, Aboli. Sjørøverne gjør minst et par mil mer enn den feite purka.» «Det ville vært lurere av handelsskuta å overgi seg. Vi vet hva sjørøvere gjør med dem som stritter imot.» 10


Tom kastet et blikk bak seg. To kvinner satt under solseilet på fordekket og prøvde ikke engang å skjule at de fulgte med på hvert ord mennene sa. «Vi burde vel overlate handelsskuta til sin skjebne,» sa han tvilrådig. Aboli skjønte hvordan han tenkte. «Førti kanoner mot våre tolv,» sa han advarende. «Og minst dobbelt så mange mann.» «Det ville være gal manns verk å blande seg inn.» En av kvinnene på fordekket reiste seg og satte hendene mot hoftene. Øynene lynte. Hun var ikke konvensjonelt vakker; munnen var for bred og haken for kraftig, og den lytefrie huden var blitt gyllenbrun under tropesola. Men det var noe livfullt over henne, en smidig energi i kroppen og et intelligent drag i ansiktet som Tom hadde falt for ved første blikk. «Ikke vær så skvetten, min gode Tom Courtney,» sa hun. «Du har ikke tenkt å la sjørøverne myrde de stakkars jævlene, vel?» Hun rev kikkerten ut av hånden på Tom og satte den mot øyet. «Jeg tror det er en kvinne om bord. Du vet hvordan det går med henne om sjørøverne tar skuta.» Tom vekslet blikk med mannen som sto til rors. «Hva synes du, Dorry?» Dorian Courtney rynket pannen. De to var brødre, men det skulle ingen tro. Dorians hud var blitt mørkebrun etter mange år i arabiske ørkener. Han gikk med en grønn turban viklet rundt det røde håret, og en løs seilerbukse med en krum dolk stukket i beltet. «Det virker litt feil på meg også.» Tonen hans var lett, men de andre visste hvilke bitre erfaringer som lå bak bemerkningen. Arabiske sjørøvere hadde tatt ham til fange som elleveåring og solgt ham som slave. Tom hadde brukt ti år på å finne ham igjen, ti år da han hadde trodd broren var død. I mellomtiden hadde den menneskekjærlige prinsen av Muskat adoptert Dorian, som ble kriger under prinsens ving. Da Tom og Dorian til slutt møttes igjen i Øst-Afrikas villmark, hadde Tom ikke engang gjenkjent 11


ham. De hadde vært en hårsbredd fra å ta livet av hverandre. «Det blir ikke lett, Klebe,» påpekte Aboli. Klebe var kallenavnet han brukte på Tom; det betydde hauk på hans eget stammespråk. Aboli hadde sine egne grunner til å hate slavehandlere. Noen år tidligere hadde han giftet seg med to kvinner fra Lozistammen, Zete og Falla, som hadde skjenket ham seks barn. Mens Aboli var bortreist på en handelsekspedisjon, hadde arabiske slavehandlere angrepet landsbyen og tatt befolkningen til fange. De hadde tatt Zete og Falla og de to eldste sønnene hans som slaver, og drept alle småbarna. Fire av Abolis yngste sønner og døtre fikk skallen knust mot en trestamme, de var så små at det ikke var verd bryet å ta dem med på tvangsmarsjen til slavehandelhavnene på østkysten. Aboli og Tom hadde jaktet på dem gjennom Afrika, fulgt sporet dag og natt. Da de innhentet dem, befridde de Zete, Falla og de to gjenlevende sønnene, og tok en brutal hevn over slavehandlerne. Guttene, Zama og Tula, var nesten voksne nå. De var like imponerende skikkelser som faren, men uten de rituelle ansiktsarrene hans. Tom visste at de higet etter å vinne retten til å bære slike arr. «Den handelsskuta er tungt lastet,» sa Dorian, som om det hadde slått ham først nå. «En bra last å kreve bergingspremie for.» Aboli fylte allerede tennladning i pistolen. «Du vet hva faren din ville sagt.» «Vær god mot alle, men glem ikke å ta deg betalt når det er gjort.» Tom lo. «Men jeg liker ikke å gå i kamp med damer om bord.» Sarah hadde forsvunnet under dekk. Nå kom hun opp igjen med et sverd; hjaltet var gyllent og en blå safir gnistret i sverdknappen. «Vil du spenne på deg dette, Tom Courtney, eller må jeg gjøre det selv?» spurte hun bestemt. Et nytt drønn rullet over sjøen. Denne gangen så de at kula rev treutsmykninger av handelsskutas akterspeil. 12


«Trøste og bære, Mrs Courtney, jeg tror sjørøverne heller ville gå glipp av alt gullet i stormogulens skatteflåte enn å legge seg ut med deg. Hva synes du, Yasmini?» Det siste var rettet til den nydelige, mørkøyde araberjenta som sto bak Sarah. Hun var Dorians kone, kledd i en enkel, fotsid kjole og hvitt hodeklede. «En god hustru lystrer sin mann i ett og alt,» sa hun blygt. «Jeg får gjøre klar førstehjelpsskrinet, det får vi sikkert bruk for før dere er ferdige.» Tom spente på seg blåsverdet. Neptunsverdet. Det hadde tilhørt faren hans, og tidligere bestefaren. Men opprinnelig hadde oldefar Charles Courtney fått det av Sir Francis Drake etter erobringen av Rancheria i de spanske koloniene i Amerika. Med det sverdet hadde Tom fått status som sjøridder av Den hellige grals tempelorden, i likhet med sine forgjengere, og han hadde brukt det til å gi utallige menn et velfortjent endelikt. Det var smidd av ypperste toledostål, og den smidige klingens vekt var perfekt balansert av stjernesafiren i sverdknappen. Tom trakk klingen ut av skjeden og frydet seg over hvordan solrefleksene danset fra det innlagte gullet. «Lad kanonene, Aboli. Både storkuler og hagl i hvert skudd.» De mindre blykulene ville spre seg i en sky og flerre alt som kom i veien for dem. «Wilson, drei tre grader opp mot vinden.»

S

jørøverskutas baugskyts tordnet igjen. Den ene kula bommet, den andre rev vekk en bit av treutsmykningene på akterspeilet i en sky av fliser. Varmt blod trillet nedover Inchbirds ansikt der en av dem hadde truffet ham. «De sikter etter mastene.» Sjørøverskuta hadde lagt om kursen en liten tanke og posisjonert seg slik at mastene på Dowager fremsto på rad og rekke som bowlingkjegler. «Vanskelig å treffe dem på så langt hold,» innvendte styrmannen. Den påstanden ble kontant tilbakevist av et smell ovenfra. 13


Alle løftet blikket – akkurat tidsnok til å se en vase av treverk og seilduk komme deisende. Menn kastet seg til side. Ikke alle var raske nok. Toppen av mesanmasta traff rormannen og knuste skallen hans. Skuta begynte å skjene mot le. Toppseilet la seg som et likklede over mannen. «Skjær det vekk,» ropte Inchbird. «Vi må frigjøre styringen.» Menn kom løpende med økser og ga seg til å hugge løs på splintret rundholt. Et nytt skudd overdøvet Inchbird, og han vaklet av trykkbølgen fra kanonkula som fløy over dekket en halv armlengde foran fjeset hans. Han kjente hvordan skuta mistet fart da den vek unna vinden og dreide rundt. Hele skroget ristet; seil pisket og tauverk røk. Ved roret hadde mannskapet skåret løs seilet, de bar det vekk nå. Duken var dyprød av rormannens blod. Under lå rorets dreieratt knust i stumper og stykker der mastetømmeret hadde truffet det. Det ville ta timevis å få på plass et nytt, og den tiden hadde de ikke. Ute til babord nærmet sjørøverskuta seg fort, den vek ut for å komme opp på siden. Nå var den så nær at han skjelnet mennene som sto samlet på dekk. Noen hyttet med huggertene, andre bar lange, stygge fektespyd. Inchbird bet tennene sammen. «Gjør klar til å slå tilbake bordingsforsøk.»

R

ormannen på Fighting Cock førte skuta inntil Dowager. Karene i riggen revet seilene, mens resten av sjørøverne samlet seg langs rekka, balanserte på relingen og holdt seg i stag og vant. Skipene skumpet og gynget så rånokkene berørte hverandre. Det var bare en mannslengde åpent vann mellom dem nå. Legrange hoppet opp på relingen. Dette var nesten for enkelt, tenkte han tilfreds. Han kikket ned på handelsskutas dekk og så at det ikke fantes folk der. Mannskapet var vel under dekk i et febrilsk forsøk på å gjemme verdisakene. Bortkastet innsats, han skulle nok snart få dem til å hyle hvor de hadde gjemt hver siste mynt de hadde. 14


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.