Ulmebrann

Monika N. Yndestad

Ulmebrann

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66197-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Bjørn Kristiansen Vennskap dør ikke

1. kapittel

Alt svartnet rundt ham. Bremselys dukket opp rett foran bilen. Panseret smalt inn i bilen foran idet han så det første lysglimtet. P1 spraket og ble taus.

– For helvete!

Dette skjedde ikke. Advokat Per Moen glemte et øyeblikk å puste. Han holdt så krampaktig i rattet at knokene hvitnet.

Han hadde kjørt rett inn i sitt verste mareritt. Hvor langt inne kunne han befinne seg? Per hadde ingen anelse. Han rev hendene løs fra rattet og presset dem mot knærne. Et sted lenger bak fløytet en annen bil. Lyden overdøvde bare så vidt hans egen pust.

Frontlysene til bilen foran fanget opp noe. Det så ut som et bildekk som brant. Dekket rullet noen meter før det veltet. Han ble sittende og stirre på dekkets siste rundkast.

Knærne dirret. Mørket rundt ham ble i noen sekunder enda mer kompakt. Han følte for å dukke.

Flammer flakket mot de taggede veggene. Per stivnet da han så konturene av et kjøretøy som stod på tverre. En lastebil, eller kanskje en buss. Hadde den mistet et hjul?

Flammene slo opp. Han grep rattet med den ene hånden og famlet etter girspaken med den andre. Hånden skalv slik at han måtte streve for å sette bilen i revers. Idet han skulle rygge, oppdaget han bilen bak. Kanskje det likevel ville gå.

Det eneste som stod i hodet på ham, var å ta en U-sving og komme seg ut av tunnelen – vekk fra brannen.

7

Per trykket prøvende på gassen. Bilen begynte å gli bakover. Det gikk altfor sent. Han tok seg i å holde pusten.

Det var ikke mange centimeter han trengte, og et øyeblikk trodde han at han faktisk ville klare det. Men så hørte han lyden av støtfangeren som traff bilen bak, og tutet iltert for å signalisere at den også måtte rygge.

Bilføreren svarte med å åpne førerdøren. Per kunne så vidt ane en skikkelse bak. Bildøren ble lukket, men ingen kom frem. I stedet hørte han skritt som fjernet seg.

Per tutet en gang til. Denne gang rettet mot bilen foran.

Et sted lenger bak hørte han en annen bil tute.

– Men så kjør frem, for helvete!

Per slo desperat i rattet. Han hørte noe han oppfattet som et svakt rop et sted lenger fremme. Bilen foran ham rikket seg ikke. Han begynte å fingre med setebeltet. En blanding av tykk eksos og røyk slo mot ham da han fikk revet opp døren. Han løp mot bilen foran.

– Hva faen er det du driver med? brølte han.

Kvinnen bak rattet reagerte ikke. Per dro i førerdøren, men den var låst. Først da han hamret på ruten, rykket kvinnen til. Munnen var halvåpen. Leppene skalv.

– Åpne døren, snerret han.

Kvinnen åpnet munnen enda mer. Leppene beveget seg, men Per hørte ikke hva hun sa.

– Åpne, for faen!

Han hamret på ruten med begge hender. Det var tungt å puste. Et sted i mørket smalt det i bildører, og han hørte lave stemmer. En mobil ringte. Ringelyden var standard og akkurat lik hans egen, bortsett fra at den var iblandet barnegråt.

Spe barnegråt.

Per vrengte av seg frakken og løsnet på slipset. Han trakk mer eksos ned i lungene. Lenger fremme hørte han en bilmotor ruse og en dør smelle igjen. Da bilduren ble svakere, nølte han ikke lenger. Gråten kunne ikke være en del av ringelyden. Den måtte komme fra baksetet.

– Hvor brenner det? ropte en stemme bak ham.

– Kom dere ut! svarte Per instinktivt.

8

Han måtte få ungen med seg, og for alt han visste, kunne det være flere enn én. Han dro i døren på nytt. Det ble stadig mørkere rundt ham, og det kjentes som om han pustet inn røyk selv om flammene ikke var blitt større. Desperat kjørte han albuen inn i førerruten. Først én gang, og så med enda større kraft.

Ruten rikket seg ikke.

Per løp tilbake til sin egen bil og rev opp bagasjelokket.

Nødhammeren lå øverst i utstyrskassen. Han grep den og stormet tilbake.

Det holdt med ett slag før det singlet i glass. Per åpnet døren fra innsiden og brydde seg ikke med glassbitene som skar seg inn i fingertuppene. Kvinnen så ut til å være i slutten av tenårene. Åpenbart i sjokk. Hele kroppen ristet. Han klapset henne hardt på kinnene før han kuttet beltestroppen og fikk dradd henne ut av bilen. Nå gjaldt det å finne ungen og komme seg ut.

Gråten kom fra et babysete. Ungen så ikke ut til å være eldre enn maks et par måneder.

Altfor ung til å puste inn røyk. Selv om han løp det han klarte, tvilte han på at ungen ville tåle det. I baksetet lå et helsepledd som han la over babysetet. Det ville kanskje gi litt beskyttelse.

– Så så, hvisket han.

Motoren gikk fortsatt. Per plasserte kvinnen ved siden av barnet. Hun strittet ikke imot. I det fjerne hørte han ekko av løpende skritt. Han satte seg inn bak rattet og snudde bilen.

Selv med fulle lys var det vanskelig å se. Han satte på fjernlysene.

Det klødde i halsen. I baksetet gråt ungen. Per blunket for å klarne synet og skulle akkurat til å gasse opp da han hørte skrik bak seg. Han sjekket sladrespeilet. Først trodde han at ilden var begynt å spre seg, men så skjønte han.

Det var en skikkelse som kom etter dem.

Et menneske i brann.

2. kapittel

Bergen, 1962 Et av vinduene i andre etasje i bygården hang på skjeve, det så ut som om vinden hadde slitt i stykker den øverste hengselen. På fortauet under plasket noen kjuagutter i kortbukse i en sølepytt. De hadde fått brune søleflekker oppover lårene, men det var vinduet politikonstabel Thorbjørn Walle var mest opptatt av da han parkerte patruljebilen, en svart Opel Kapitän, inntil fortauskanten. Kvinnen som satt på trappen utenfor, hadde armene slått rundt seg.

Det måtte være hun som hadde ringt. Kvinnen satt helt taus. Thorbjørn Walle noterte seg at hun hadde kåpen på, selv om den ikke var kneppet. Under kunne han skimte noe hvitt som passet med stillingen hun hadde oppgitt på telefonen.

– Vi må få sikret vinduet, sa han til sidemannen, en politiaspirant. – Men aller først må du få ungene vekk.

Thorbjørn Walle gikk bort til kvinnen. Han kremtet to ganger før hun reagerte. Kvinnen måtte støtte seg til veggen da hun reiste seg stivt. Bevegelsene var klønete. Ansiktet blekt. Pupillene forstørret. Det var spor av oppkast på kåpen.

– Han er allerede blitt stiv, sa hun.

Thorbjørn Walle tok frem notatblokk og en blyantstump.

Han slikket på den før han begynte å notere.

10

– Vi får ta det i rekkefølge. Jeg forstår det slik at De er legens sekretær, frue?

– Frøken Madsen, hvisket hun. – Regine Madsen.

– Og De har meldt fra om et dødsfall?

– Han er allerede stiv, gjentok hun.

Ansiktet hennes så nærmest forundret ut. Han la merke til at hun hadde ulakkerte kortklippede negler, og at hendene var knyttet så hardt at neglene boret seg inn i håndflaten.

Det forbauset Thorbjørn Walle at en som selv jobbet i helsevesenet, skulle reagere så sterkt på en død mann.

Frøken Madsen slo kåpen rundt seg. Leppene skalv.

Thorbjørn Walle vekslet blikk med politiaspiranten før han bestemte seg.

– Du får vente her med melder, sa han til aspiranten.

Oppgangen var mørk, selv om taklysene var tent. Politikonstabelen oppdaget likevel med det samme de brunlige merkene på vinduskarmen til det lille vinduet i trappeavsatsen. Han flyttet på en uttørket grønn potteplante for å se bedre.

Siste halvdel av trappen tok han i to trinn av gangen.

Døren inn til legekontoret hadde et messingskilt som forkynte legens etternavn og tittel, doktor Hagen-Lund. Døren stod på gløtt. Han skjøv den forsiktig opp med skulderen, omhyggelig med ikke å berøre noe på det han begynte å ane ikke var et illebefinnende med dødelig utfall, men et åsted.

Likevel var han ikke forberedt. Thorbjørn Walle prøvde å finne noe annet å feste blikket på. Det grå arkivskapet, som stod åpent. Pasientjournalene, som var dekket av legens blod. Klebrige og uleselige og delvis revet i stykker. Men blikket vendte tilbake til skikkelsen som lå urørlig på gulvet.

På halvmånen omkranset av grått hår. På stetoskopet som fortsatt hang rundt halsen på kroppen, som så ut til å være hugget i stykker med legens egne instrumenter.

Halsen var et krater av kjøtt og bein. Legefrakken var det bare strimler igjen av. Ut av brystet stod en slags metallpinne. Fra sårene i halsen hadde blodet sprutet oppover veggene og samlet seg i dammer langs gulvlisten. Thorbjørn 11

Walle ville ikke bli forbauset om noe også hadde dryppet ned i etasjen under. Kroppen var stiv. Hendene strakte seg mot det åpne vinduet politikonstabelen ikke lenger hadde noen tanker om å sikre. Hadde legen forsøkt å flykte ut gjennom vinduet? Kanskje han hadde klart å åpne, men ikke unnslippe? Det kunne se slik ut.