Udyret

Udyret

Bøker om Ewert Grens av Anders Roslund & Börge Hellström: Udyret, 2005 Boks 21, 2006 Oppreisningen, 2007 Jenta under byen, 2008 Tre sekunder, 2011 To soldater, 2013 Tre minutter, 2016

Anders Roslund

Börge Hellström

Udyret OVERSATT AV KARI BOLSTAD

© CAPPELEN DAMM AS 2017 © Anders Roslund & Börge Hellström 2004 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-64385-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Denne boken ble først utgitt i 2005 på norsk av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard).

Published by agreement with Salomonsson Agency Oversettelse: Kari Bolstad Omslagsdesign: Torill Gaarder Omslagsfoto: Kazlova Iryna / shutterstock.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Facebook: krimbøker Besøk forfatternes hjemmeside: roslund-hellstrom.com

antakelig fire år tidligere

han burde ikke gjort det.

De kommer der borte. De kommer nå.

Over bakken, forbi klatrestativet.

Tjue meter borte, kanskje tretti. Like ved de røde blomstene, maken til dem utenfor inngangen til paviljongen på Säter sykehus, han trodde lenge at det var roser.

Han burde ikke gjort det.

Det føles ikke på samme måte da. Mindre, liksom. Nesten litt numment.

De er to stykker. De går ved siden av hverandre, prater, de er venner, venner prater på en spesiell måte, med hendene også.

Det virker som om det er den mørke som styrer samtalen.

Hun er ivrigst, vil si alt, på én gang. Den lyse lytter for det meste. Kanskje hun er trøtt. Eller kanskje hun er en sånn en som ikke snakker, som ikke trenger plass hele tiden for å vite at hun lever. Kanskje det er sånn det er, en dominerende og en som blir dominert. Er det ikke alltid sånn?

Han burde ikke ha runket.

Men det var jo i dag tidlig. Tolv timer siden. Kanskje det ikke betyr noe. Kanskje det ikke kan merkes engang.

Han visste det allerede tidlig, idet han våknet. At det ville passe bra i kveld. Det er torsdag, det var torsdag forrige gang.

Det er sol og tørt, det var sol og tørt forrige gang.

De har like jakker. Tynne, hvite, en slags nylon, med hette bak, han har sett flere sånne siden mandag. Hver sin ryggsekk over hver sin skulder. Alle disse ryggsekkene, alt sammen i én 7

haug, en eneste stor boks, han forstår det ikke, han kommer aldri til å forstå. De er nær, nær, han hører praten deres, latteren deres igjen, nå ler de samtidig, den mørke høyest, den lyse mer forsiktig, ikke redd, bare mindre plass.

Han har vært nøye med påkledningen. Jeans, t-skjorte, kaps, den skal sitte bak fram, det har han sett, han har vært i parken siden mandag, de går med kapsene bak fram.

– Hei der.

De rykker til, stanser. Det blir stille, stille sånn som når en lyd ingen har brydd seg om, plutselig opphører og tvinger øret til å lytte. Han burde kanskje ha snakket skånsk. Han er god til det, det finnes dem som er mer oppmerksomme da, det høres viktig ut på en måte. Han har samlet stemmer i tre dager. Ikke skånsk. Ikke norrlandsk. En by med det som kan kalles rikssvensk. Fjernt fra diftonger, ikke mye slang. Ganske trist. Han fingrer med kapsen, vrir den rundt en omgang, klemmer den litt hardere mot nakken, fortsatt bak fram.

– Hei, jenter. Får dere virkelig lov til å være ute så seint?

De ser på ham, på hverandre. De skal til å gå igjen. Han prøver å se avslappet ut, lener seg lett mot ryggstøet på benken.

Hvilket dyr? Ekorn? Kanin? En bil? Godterier? Han burde ikke ha runket. Han burde ha forberedt seg bedre.

– Vi er på vei hjem, altså. Og vi får være ute så seint.

Hun vet at hun ikke får lov til å snakke med ham.

Hun får ikke lov til å snakke med voksne hun ikke kjenner.

Hun vet det.

Men han er ikke voksen. Ikke ordentlig. Han ser iallfall ikke voksen ut. Han har kaps. Og han sitter ikke som en voksen.

Voksne sitter ikke sånn.

Hun heter Maria Stanczyk. Et polsk etternavn. Hun er fra Polen. Ikke hun, men moren og faren. Hun er fra Mariefred.

Hun har to søstre. Diana og Izabella. Eldre, nesten gift, de bor ikke hjemme lenger. Hun savner dem, det var fint med to søstre hjemme, nå er hun alene med mamma og pappa, 8

de er mer engstelige nå, spør alltid hvor hun skal, hvem hun skal til, når hun kommer hjem.

De burde gi seg. Hun er jo ni år.

Det er den mørke som snakker. Hun som har et rosa hårbånd rundt det lange håret. Hun sier nesten imot. Utlending.

Holdning. Hun ser overlegent på den lyse, litt tjukke. Det er den mørke som bestemmer, han ser det, han føler det.

– Så små jenter? Det tror jeg ikke noe på. Hva er det som kan være så viktig for dere på denne tiden?

Den lyse, litt tjukke liker han best. Hun har forsiktige øyne.

Han har sett sånne øyne før. Nå tør hun, hun skotter først på den mørke, så på ham.

– Vi har vært og trent, altså.

Det er alltid bare Maria som snakker. Hun skal alltid si hva de mener.

Nå er det hennes tur. Hun skal også si noe.

Han virker ikke farlig. Ikke sint. Han har en fin kaps, samme som Marwin, storebroren hennes. Hun heter Ida, og hun vet hvorfor. Fordi Marwin likte Emil så godt. Da syntes mamma og pappa at hun skulle hete Ida. Stygt. Det er det hun synes. Sandra er finere. Eller Isidora. Men Ida. En sånn en som blir heist opp i flaggstenger.

Hun er sulten. Det er lenge siden hun har spist, det var ekkel mat i skolelunsjen i dag, noe kjøtt i en gryte. Hun er alltid sulten etter treningen. De pleier å skynde seg hjem, til maten, ikke som nå, Maria som skal snakke, og han med kapsen som skal spørre.

Ikke noe dyr. Ingen bil. Ikke godterier. Det trengs ikke. De snakker med ham. Han vet at det er greit nå. Snakker de, så er det greit. Han ser på den lyse, litt tjukke. Hun som torde å snakke. Han hadde ikke trodd det. Hun som er naken.

Han smiler. Han gjør alltid det. De liker det. Den som 9

smiler, stoler de på. Den som smiler, smiler de til. Bare den lyse, litt tjukke. Bare hun.

– Jaså? Dere har vært og trent? Trent hva da, om jeg tør spørre?

Den lyse, litt tjukke smiler. Han visste det. Hun ser på ham.

Hun ser liksom over ham. Han vet hva det er. Han tar tak i kapsen, vrir den en halv omgang til skyggen kommer fram.

Han bøyer seg, tar den av, løfter den opp, holder den i luften over hodet hennes.

– Liker du den?

Hun hever øyebrynene, skotter oppover uten å bevege hodet. Som om hun risikerte å støte mot et usynlig tak. Hun kryper sammen, gjør seg liten.

– Ja. Den er fin. Marwin har en sånn en.

– Marwin?

– Storebroren min. Han er tolv.

Han senker kapsen. Det usynlige taket. Han passerer det.

Han stryker henne fort over det lyse håret. Det er litt glatt, ganske mykt. Han setter kapsen på hodet hennes. På det glatte myke. Den røde og grønne kapsen passer.

– Du ser fin ut. Den kler deg.

Hun sier ingenting. Den mørke skal akkurat til å si noe, så han skynder seg.

– Den er din.

– Min? – Ja, hvis du vil ha den. Du er pen med den.

Hun ser vekk. Hun tar den mørke i hånden. Hun vil trekke dem av sted, vekk fra parkbenken, vekk fra han som nettopp hadde en rød og grønn kaps.

– Du vil ikke ha den?

Hun stanser, slipper taket i den mørkes hånd.

– Jo. – Greit.

– Takk.

Hun neier. Det er så sjelden nå til dags. Jenter gjorde sånt 10

før. Ikke nå. Nå skal alle være like, ingen neier, ingen bukker heller.

Den mørke har vært taus lenger enn hun pleier, nå griper hun heftig hånden til den lyse, litt tjukke.

– Kom. Vi går nå. Det er jo bare en jævla kapsmann.

Den lyse, litt tjukke ser på den mørke, deretter på ham, deretter trassig på den mørke igjen.

– Snart.

Den mørke hever stemmen.

– Nei. Kom nå.

Hun snur seg mot ham. Drar hånden gjennom det lange håret.

– Og forresten, den er stygg. Den styggeste jeg har sett.

Hun peker på den røde og grønne. Trykker fingeren hardt mot den.

Et dyr. Snart. En katt. En død katt, kanskje. De er ni eller høyst ti år. En katt er bra.

– Dere sa ikke hva dere har trent.

Den mørke holder hendene i midjen. Som en eldre dame, en anklagende eldre dame. En sånn en som han hadde på Säter første gangen. En sånn en som skulle oppdra og forandre.

Han kan ikke forandres. Han vil ikke forandres. Han er som han er.

– Turn. Vi har trent turn. Vi gjør det nesten hele tiden. Nå går vi.

De går av sted, den mørke først, den lyse, litt tjukke etter, ikke like fort, ikke like selvsagt. Han ser på ryggene deres, de nakne ryggene, nakne ender, nakne føtter. Han springer etter dem, forbi dem, stiller seg foran dem, strekker ut hendene.

– Hva er det du gjør, din jævla kapsmann?

– Hvor?

– Hvor hva da?

– Hvor trener dere?

To eldre damer spaserer over bakken. De er nesten framme ved blomstene som ikke er roser. Han ser på dem. Han ser 11

ned, teller fort til ti, ser opp igjen. De er der fortsatt, men er i ferd med å svinge, går mot den andre stien, den mot fontenen.

– Hva er det du gjør, din jævla kapsmann? Ber? – Hvor trener dere?

– Har du ikke noe med.

Den lyse, litt tjukke stirrer sint på venninnen. Nå snakker Maria for dem begge igjen. Hun er jo ikke enig. Hun synes ikke de behøver å være slemme.

– Vi trener i Skarpholmshallen. Den ligger borti der, vet du.

Hun peker mot bakken, i den retningen de nettopp kom fra.

Katten, den døde katten. Drit i den. Drit i dyr.

– Er den fin, hallen?

– Næ.

– Den er eklere enn deg.

De biter på begge to. Heller ikke den mørke kan holde munn.

Han står fortsatt foran dem. Han slipper ned armene. Drar den ene hånden over den svarte barten. Liksom klapper den.

– Jeg vet om en ny hall. En helt ny hall. Den ligger like i nærheten, der, der ved det høye huset, den hvite lave ved siden av, ser dere den? Jeg kjenner han som eier den. Jeg pleier å være der selv. Kanskje dere kan trene der? Hele klubben, altså.

Han peker ivrig, de følger armen og fingrene hans, den lyse, litt tjukke nysgjerrig, den mørke horen med sin holdning.

– Det ligger ingen hall der, din jævla kapsmann. Det gjør det ikke.

– Har du vært der?

– Nei. – Da så. Det ligger en hall der. En helt ny en. Og den er ikke ekkel.

– Du lyver.

12

– Lyver?

– Lyver.

Maria bare snakker. Alltid bare snakker. Hun skal ikke snakke for henne. Hun skal ikke være så slem. Det er bare fordi hun ikke fikk noen kaps.

Hun tror på ham. Hun fikk den røde og grønne kapsen hans. Han kjenner han som eier hallen. Hun liker ikke Skarpholmshallen, den lukter gammelt, mattene lukter nesten oppkast.

– Jeg tror deg. Marwin sa at det er en ny hall der. Det hadde vært bedre å trene der.

Ida tror at det ligger en ny hall der. Hun tror alltid så mye.

Det er bare fordi hun har fått en stygg kaps.

Hun vet hvordan nye haller ser ut. Hun så en i Warszawa da hun var der sammen med mamma og pappa.

– Jeg vet at det ikke er noen ny hall der, kapsmann. Jeg vet at du lyver. Hvis det ikke er noen ny hall der når vi kommer dit, skal jeg si det til mamma og pappa.

Det er en vakker dag. Juni, sol, varmt, en torsdag. To små horer går foran ham på parkveien. Den mørke er alles hore.

Den lyse, litt tjukke er bare hans hore. Horer horer horer. Med det lange håret, de tynne jakkene, de ettersittende buksene.

Han burde ikke ha runket.

Den lyse, litt tjukke horen snur seg og ser på ham.

– Vi må hjem snart. Vi skal spise. Mamma og Marwin og jeg. Jeg er så sulten, jeg er alltid sulten etter treningen.

Han smiler. De liker jo det. Han strekker seg etter kapsen på hodet hennes, trekker litt forsiktig i skyggen.

– Men det går kjempefort. Det lovte jeg jo. Vi er nesten framme. Så kan dere se om dere liker den. Kanskje dere vil trene der, det lukter nytt, du vet jo hvordan det lukter når det lukter nytt?

13

De går inn. Han har sovet der i tre netter. Det var lett å bryte opp døra. En kjeller, med boder, men bare dritt i dem: kartonger med husgeråd og bøker, barnevogner, IKEA-bokhyller, filleryer, en og annen gulvlampe. Bare dritt. Bortsett fra nest bortest, nummer trettitre, en barnesykkel, en svart en med fem gir, han solgte den, tohundreogfemti spenn, en hel kjeller og en bedriten barnesykkel.

Han tar dem i armene da de har kommet inn i kjellergangen. Han holder hardt, en i hver hånd, de skriker sånn som de alltid skriker, han holder enda hardere. Det er han som bestemmer. Det er han som bestemmer og horer som skriker.

Han har sovet der i tre netter, han vet at ikke en jævel kommer hit, ikke om kvelden, ikke om natten. To morgener har han hørt folk i kjellergangen, noen i en bod, deretter stille. Horer kan skrike. Horer skal skrike.

Hun tenker på Marwin. Hun tenker på Marwin. Hun tenker på Marwin. På rommet til Marwin. Er han der nå? Hun håper at han er der, på rommet. Hjemme. Hos mamma. Han ligger nok på senga og leser. Han pleier å gjøre det om kvelden. Mest Donald Duck i pocket. Fortsatt. Han leste Ringenes Herre for en stund siden. Men han liker best Donald Duck i pocket.

Jævla jævla kapsmann. Jævla jævla kapsmann. Jævla jævla kapsmann.

Hun får ikke lov til å snakke med sånne. Mamma og pappa spør hele tiden, og hun sier alltid at hun ikke snakker med dem. Det gjør hun jo ikke heller. Hun bare kjefter liksom.

Ida tør ikke. Men hun tør. Mamma og pappa kommer til å bli sinte når de skjønner at hun har snakket med en sånn en.

Hun vil ikke det, ikke at de skal bli sinte.

Nummer trettitre er best. Det var der han fant sykkelen. Det er der han har sovet.

De skriker ikke lenger. Den lyse, litt tjukke horen gråter, 14

snørret renner fra nesa, øynene er røde. Den mørke horen stirrer trassig på ham, utfordrer, hater. Han binder hendene deres til et av de hvite rørene som går langs den sementgrå veggen. Det er varmt, antakelig et vannrør, det brenner mot underarmshuden deres. De sparker med beina, mot ham, og hver gang de sparker, sparker han tilbake. Til de forstår. Da sparker de ikke lenger.

De sitter stille. Horer skal sitte stille. Horer skal vente. Det er han som bestemmer. Han tar av seg klærne. T-skjorte, jeans, underbukser, sko, strømper. I den rekkefølgen. Han gjør det foran dem. Hvis de ikke ser, sparker han dem til de gjør det.

Horer skal se. Han står foran dem, naken. Han er vakker. Han vet at han er vakker. En veltrent kropp. Muskuløse bein. Fast rumpe. Ingen mage. Vakker.

– Hva sier dere?

Den mørke horen gråter.

– Jævla kapsmann.

Hun gråter. Det tok sin tid, men nå er hun som alle andre horer.

– Hva sier dere, er jeg vakker?

– Jævla kapsmann. Jeg vil hjem.

Penisen hans er erigert. Det er han som bestemmer. Han går inntil dem, bøyer penisen mot ansiktene deres.

– Vakker, ikke sant?

Han burde ikke ha runket. Han gjorde det to ganger i dag tidlig. Han klarer bare to ganger til. Han onanerer foran dem.

Han puster heftig, sparker til den lyse, litt tjukke da hun ser vekk en stund, han tømmer seg i ansiktene deres, i håret deres, det blir klebrig når de rister på hodet.

De gråter. Horer gråter så jævlig.

Han kler av dem. Genserne, han må skjære dem opp siden hendene sitter fast i det varme røret. De er mindre enn han hadde tenkt seg. De har ikke engang bryster.

Han tar av dem alt unntatt skoene. Ikke skoene. Ikke ennå.

Den lyse, litt tjukke horen har rosa sko. Nesten lakksko. Den 15

mørke horen har hvite turnsko. Sånne som tennisspillerne har.

Han bøyer seg ned. Foran den lyse, litt tjukke horen. Han kysser de rosa lakkskoene, oppå, ved tærne. Han slikker på dem, fra tærne, langsetter skoen, til hælen. Han tar dem av.

Horefoten hennes er så vakker. Han løfter den opp, hun er i ferd med å falle enda lenger bakover. Han slikker ankelen hennes, tærne, han suger lenge på hver enkelt. Han skotter opp på ansiktet hennes, hun gråter stille, han føler en heftig lengsel.

hun våkner da avisen kommer. Hver morgen. Et jævla dunk mot tregulvet. Neste dør, neste dør. Hun har prøvd å komme seg opp i tide og stanse ham, alltid for seint, hun har sett ryggen hans flere ganger. En ung gutt med hestehale.

Rekker hun å få tak i ham, skal hun forklare hvordan folk har det en søndag morgen klokken fem.

Hun sovner ikke igjen lenger. Hun snur seg, vrir seg, svetter, må må må sovne igjen, det går ikke lenger, før var det aldri noe problem, men nå, tankene angriper sporenstreks, hun er anspent klokken seks om morgenen, faen ta avisbudet og hestehalen hans.

Dagens Nyheter er tjukk som en bibel på søndager. Hun ligger og holder i en del, ser ord og flere ord, for mye tekst, hun får dem ikke til å henge sammen, alle disse interessante reportasjene om interessante mennesker hun burde lese, men ikke orker, som hun omstendelig legger i en haug for i det minste å lese seinere, men aldri gjør.

Hun er rastløs. Alle disse timene. DN, kaffe, tennene, frokost, senga, oppvask, tennene igjen. Klokken er ikke engang halv åtte en søndag morgen i juni, solen pisker gjennom persiennene, men hun snur ansiktet vekk, orker ikke lyset ennå, for mye sommer, for mange mennesker som holder andre mennesker i hendene, for mange mennesker som sover inntil andre mennesker, for mange mennesker som ler, leker, elsker, hun orker dem ikke, ikke akkurat nå.

Hun går ned i kjelleren. Til boden. Det er mørkt, ensomt, rotet.

17

Hun vet at hun har arbeid der i minst to timer. Da blir jo klokken iallfall halv ti.

Det første hun ser, er at hengelåsen er brutt opp. I bodene ved siden av også, hun må finne ut hvem som eier dem, trettito og trettifire, sju år i huset, og hun har aldri sett dem. Nå har de noe felles, de eier alle en oppbrutt hengelås. Nå kan de snakke med hverandre.

Så er det vel sykkelen. Eller snarere ikke sykkelen. Jonathans svarte dyre femgirs sykkel. Som hun skulle selge, en femhundring minst. Nå må hun ringe til ham, hjem til faren hans, det er like greit å fortelle det nå, så rekker han å roe seg litt til han kommer tilbake.

Etterpå har hun vanskelig for å forstå at hun ikke så. At hun kunne tenke på hvem som eier bod trettito og trettifire, at hun kunne tenke på Jonathans svarte terrengsykkel. Det var som om hun ikke ville se, ikke kunne se. Da politiet avhørte henne, begynte hun å le hysterisk av spørsmålet om hva hun så først da hun åpnet boden. Det første viktige inntrykket. Hun lo lenge, til hun begynte å hoste, hun lo, og mens tårene rant, forklarte hun at hennes første og eneste tanke var at Jonathan ville bli lei seg fordi den svarte terrengsykkelen var borte, at han ikke kunne kjøpe det tv-spillet hun hadde lovt ham for pengene de ville fått, minst en femhundring.

Hun hadde jo aldri sett døden før, aldri møtt stille mennesker som så på henne uten å puste.

For det var det de gjorde. Så på henne. De lå på sementgulvet, men med hodene stablet opp på hver sin blomsterpotte, som harde puter. De var små jenter, yngre enn Jonathan, ikke mer enn ti. En lyshåret og en mørkhåret. De var blodige, i ansiktet, på brystet, i underlivet, på lårene. Størknet blod overalt, bortsett fra på føttene, føttene var fine, nesten som vasket.

Hun hadde aldri sett dem før. Eller kanskje. De bodde jo så nær. Klart hun måtte ha sett dem. I butikken kanskje. Eller i parken. Det var alltid mange barn i parken.

18

De lå der i boden hennes på tredje døgnet. Det var det rettsmedisineren sa. Seksti timer. De hadde spor av sperma i vagina, i anus, på overkroppen, i håret. Skjede og anus var blitt utsatt for det som ble kalt skarp vold. En spiss gjenstand, antakelig av metall, var blitt tvunget inn gjentatte ganger, noe som hadde medført kraftige indre blødninger.

De gikk kanskje på samme skole som Jonathan. Det var jo så mange jenter i skolegården hele tiden, de så like ut, jenter gjør det.

De var nakne. Klærne deres lå foran dem, like innenfor døra. Plagg etter plagg, liksom på rekke og rad, en utstilling.

Jakkene sammenbrettet, buksene sammenrullet, gensere, truser, strømper, sko, hårbånd, alt i en sirlig rad, varsomt utplassert, to centimeter mellom hver, to centimeter til neste plagg.

De så på henne. Men de pustet ikke.

omtrent nå

I (ett døgn)

han hadde alltid følt seg tåpelig med maske. En voksen mann som bærer maske, skal føle seg tåpelig. Han hadde sett andre menn gjøre det samme, Ole Brumm og Onkel Skrue og noen til, de hadde gjort det med en slags pondus, som om masken ikke hadde plaget dem. Jeg kommer aldri til å forstå, tenkte han. Jeg kommer aldri til å venne meg til det. Jeg kommer aldri til å bli en sånn pappa som jeg selv ville ha, og som jeg hadde bestemt meg for å bli.

Han fingret med plasten foran ansiktet. En slags tynn, tettsittende, fargeglad. En strikk bak, hardt trykk over håret. Den var vanskelig å puste i, luktet spytt og svette.

– Løp da, pappa! Du løper jo ikke! Du bare står stille! Storeulv løper bestandig!

Hun sto foran ham og så på ham, hodet bakoverbøyd, det lange lyse håret fullt av gresstrå og jord. Hun prøvde å se sint ut, men sinte barn smiler ikke, og hun smilte, hun smilte sånn et barn gjør når Storeulv jager det rundt en småbyvilla runde etter runde til han ikke orker mer, men vil være en annen uten maske, uten ulvetunge og ulvetenner av plast.

– Marie, jeg orker ikke mer. Storeulv må sette seg ned.

Storeulv vil bli liten og snill.

Hun ristet på hodet.

– Én gang til, pappa! Bare én gang til.

– Det sa du jo i stad.

– Dette er siste gangen.

– Det sa du jo også i stad.

– Dette er absolutt siste gangen.

25

– Absolutt?

– Absolutt.

Jeg elsker henne, tenker han. Hun er datteren min. Det tok tid, jeg så ikke, nå ser jeg. Jeg elsker henne.

Plutselig skimtet han skyggen. Skyggen bak ham. Den beveget seg langsomt, snikende. Han hadde trodd at han hadde ham foran seg et sted, ved et av trærne, nå var han bak ham, han beveget seg først langsomt, så raskere. Samtidig angrep jenta med gress og jord i håret forfra. De dyttet til ham fra hver sin kant i samme øyeblikk, han vaklet, falt i bakken, de to kastet seg over ham, lå oppå ham, jenta holdt den ene hånden høyt i luften, og en mørk jevngammel gutt holdt sin, de slo håndflatene sammen, high five.

– Han gir seg, David!

– Vi vant!

– Grisene er best!

– Grisene er alltid best!

Når to femåringer angriper Storeulv fra hver sin kant, er han sjanseløs. Det er alltid sånn. Derfor rullet han rundt, de to oppå fulgte med, han la seg på ryggen, løftet vekk plastbiten foran ansiktet og myste mot det sterke sollyset. Han lo høyt.

– Det er merkelig. Av en eller annen grunn vinner jeg aldri.

Har jeg i det hele tatt vunnet noen gang? Kan dere forklare det, dere to?

Han snakket til to som ikke hørte etter. To som holdt et trofé i hendene, en plastmaske, de skulle først prøve den, springe høytidelig rundt med skalpen sin, deretter gå inn i huset og opp i annen etasje, inn på Maries rom, legge den på kommoden ved siden av de andre, stå stille foran dem en stund, haugen med evig ære i to femårige venners Andeby.

Han fulgte ryggene deres da de gikk fra ham. Han så på nabogutten, på datteren. Så mye liv, alle årene de holder i hendene, måneder som skal renne gjennom fingrene deres. Jeg misunner dem, tenkte han. Jeg misunner dem denne uende26

lighet av tid, følelsen av at en time er lang, at en vinter aldri tar slutt. De forsvant gjennom døra, og han snudde ansiktet mot himmelen, lå på ryggen og så etter forskjellig blått, han gjorde det da han var barn, og han gjorde det nå, himmelen er alltid flere slags blå. Han hadde det bra den gangen, da han var barn. Faren yrkesoffiser, kaptein, det var viktig, da var man høyere befal og hadde en potensiell videre karriere brodert på skuldrene, moren husmor, i leiligheten når han og broren gikk ut, og i leiligheten når de kom hjem. Han forsto nok aldri hva hun gjorde i mellomtiden, fire rom i tredje etasje i en boligblokk, han hadde tenkt tanken ofte, hvordan hun holdt ut dager som var gjentakelser.

Alt var blitt forandret da han fylte tolv. Eller dagen etter, for å være mer nøyaktig. Det var som om Frans hadde ventet til fødselsdagen hans var over, som om han ikke hadde villet ødelegge den, som om han visste at fødselsdagene var mer enn fødselsdager for lillebror, at de var som all lengsel på én gang.

Fredrik Steffansson reiste seg opp, børstet gresset av skjorta og kortbuksene. Han tenkte ofte på Frans, mer nå enn tidligere, han husket savnet sitt, plutselig hadde han bare vært borte, senga hans var oppredd og tom, samtalene deres hadde stilnet. Frans hadde klemt ham lenge om morgenen, lenger enn Fredrik kunne huske at han hadde pleid, han hadde klemt ham og sagt ha det, gått til Strängnäs stasjon og tatt toget en time inn til Stockholm. Han hadde gått av, fortsatt mot tunnelbanen, løst en ny billett og satt seg i en vogn på grønn linje sørover, mot Farsta. Ved Medborgarplatsen hadde han gått av, hoppet ned på perrongen og langsomt spasert på skinnene inn i tunnelen mot Skanstull. Seks minutter seinere hadde en t-banefører observert et menneske i fjernlyset fra lyktene, kastet seg på bremsen og skreket i panikk vånde redsel da fronten på den første vognen møtte en femtenårings kropp.

Siden hadde de latt Frans’seng stå urørt. Sengeteppet strukket, det røde ullteppet sammenbrettet i fotenden. Han hadde ikke visst hvorfor, visste ikke nå heller, den skulle kanskje hilse 27

ham velkommen hvis Frans kom tilbake, han hadde lenge håpet at han skulle stå der foran ham igjen, at alt bare var en misforståelse, sånne misforståelser skjer jo iblant.

Det var som om resten av familien også hadde dødd den dagen, på sporet i en tunnel mellom Medborgarplatsen og Skanstull. Moren hadde ikke ventet hjemme i leiligheten om dagene lenger, hun sa aldri hvor hun gikk, men kom alltid hjem i mørket, uansett årstid. Faren hadde sunket sammen, kapteinen som hadde vært rak i ryggen, ble liksom bøyd, han hadde ikke snakket mye før, men ble nå nesten stum, og han slo ikke mer, Fredrik kunne ikke huske flere slag.

De sto i døråpningen igjen. Marie og David. De var like høye, så høye som femåringer er, han hadde glemt centimeterne hennes, hadde fått en lapp med vekt og høyde fra barnehagen, de er vel så høye som de er, han hadde ikke mye til overs for lapper med statistikk. Marie hadde fortsatt gress og jord i det lange lyse håret, Davids mørke hår lå klistret til pannen og tinningene, han hadde hatt på seg masken der inne, Fredrik så og visste og lo.

– Jammen er dere fine. Som jeg, tenker jeg. Et bad er det vi trenger. Bader griser, vet dere det?

Han ventet ikke på svaret deres. Han la hånden på to magre skuldre, drev dem langsomt inn i huset igjen, gjennom gangen, forbi Maries rom, forbi soverommet hans, til det store badet. Han tappet vann i det gamle badekaret, høyt med to sitteplasser og føtter, han hadde funnet det på en auksjon i Svinnegarn, et dødsbo like ved vei 55. Han satt der en drøy halvtime hver kveld, lot hett vann svale huden, han tenkte, nettopp tenkte, la strukturen for neste dags skriving, neste kapittel, neste ord. Nå kjente han engstelig på vannet. Ikke for varmt, ikke for kaldt, hvitt skum fra en grønn Albert Åberg, det så innbydende ut, mykt. De klatret til hans forbauselse frivillig oppi, satte seg på den ene siden, han kledde fort av seg selv, satte seg på den andre.

Femåringer er så små. Det er først når de er nakne, en fullt 28

ut forstår det. Den myke huden, de spede kroppene, de alltid forventningsfulle ansiktene. Han så på Marie, hvite bobler i pannen, langsomt nedover langs nesa, han så på David, Albert-flasken i hånden, opp ned og tom og mer bobler. Han manglet bilder av seg selv som femåring, prøvde å plassere sitt eget hode på Maries skuldre, de var jo like, det pleide folk i omkretsen deres triumferende å konstatere, selv ble han forundret, Marie som regel forlegen. Hans femårige ansikt på hennes kropp, og han burde kunne huske, føle hva han følte, han husket bare julingen, faren og han i stua, den store jævla hånden mot baken hans, han husket det, og han husket Frans’ ansikt mot glassruta i døra til stua.

– Det er slutt på skummet.

David rakte flasken mot ham, ristet den noen ganger med tuten ned mot vannet for å demonstrere.

– Jeg ser det. Det kan komme av at du har tømt ut alt.

– Skulle jeg ikke det?

Fredrik sukket.

– Jo, det er klart.

– Du må kjøpe en ny.

Han pleide også å se på når Frans fikk juling. Pappa merket aldri at de sto bak glasset i døra. Frans var eldre. Han tok imot flere slag, julingen tok lengre tid, iallfall føltes det sånn noen meter unna. Først som voksen hadde Fredrik husket.

Julingen hadde vært borte i mer enn femten år, en gang før tretti hadde den plutselig kommet over ham, den store hånden og glassruta i stuedøra. Siden hadde han gang på gang vært nødt til å hente tankene der i stua, han var ikke sint, merkelig nok var han ikke hevnlysten, en sorg, en sorg var den beste beskrivelsen han kunne gi.

– Pappa, vi har flere.

Han så tomt på Marie. Hun jaget den, tomheten.

– Hallo!

– Flere?

– Vi har flere Albert-menner.

29

– Har vi?

– Helt nederst. To til. Vi kjøpte tre.

Frans’ sorg hadde vært større. Han var eldre, mer tid, mer juling. Frans pleide å gråte bak glassruta. Bare da. Bare når han så på. Han levde med sin sorg, gjemte den, han bar den til den ble hans, og til den ble slag rettet mot ham selv, et eneste stort slag en morgen mot en tretti tonn tung vogn.

– Her. Marie hadde klatret ut av badekaret, gått over gulvet til den andre siden av rommet, til baderomsskapet, åpnet det. Hun pekte stolt.

– To stykker. Som jeg visste om. Vi kjøpte jo tre til sammen.

Badegulvet var vått, skum og vann rant fra kroppen hennes, hun så det naturligvis ikke, gikk tilbake med en Albertfigur i hånden og klatret opp i badekaret igjen. Hun åpnet den uventet enkelt, David rykket den til seg og tømte den, uten å se opp, uten å nøle. Så skrek han noe som lød som jippi, og de gjorde high five for andre gang på en time.