Ubehag av Bente-Marie Ihlen og Heidi Ihlen

Bente-Marie Ihlen og Heidi Ihlen

Ubehag Hvordan vanskelige følelser kan gi gode relasjoner

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-42373-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Thomas Skaug Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium White 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Du kan ikke overlate kjærligheten til følelsene Psykolog Frode Thuen

Innhold 1. Håpet

11

Om hvorfor du ikke kommer unna å måtte håndtere ubehag på en eller annen måte, og om hvorfor du like godt kan bruke krefter på å takle ubehag som på å unngå det

2. Ubehag

17

Om hvor hårreisende forskjellig det er å forstå noe og å klare å faktisk gjøre noe med det du har forstått, og om hvordan autopiloten din tar innersvingen på deg og fører deg like lukt i avgrunnen. Men også om å slå av autopiloten

3. Marens lille ugle

24

Om hvordan det å forstå hvorfor man må gjøre noe nytt, kan føre til at sannsynligheten synker for at man gjør det. Om hva som kan skje når man prøver å flytte seg fra hvorfor til hvordan

4. Å takle ubehag Om å flytte blikket og å begynne å legge merke til helt andre sider av en samtale enn det vi er vant til, og om en leder som strevde med å klare akkurat dette

39

5. Å håndtere prosessen sammen

54

Om en litt slitsom flytur og om fordelene med å ha noen som kan dra oss ut av problemene før de blir for overveldende. Og om å sitte på sin egen skulder og betrakte seg selv

6. Å rydde opp

64

Om en mor og en sønn på krigsstien og hva som gjorde at de ble venner igjen. Om å få øye på hverandre ved å ta en hel rekke skritt tilbake

7. Løse kanoner på dekk

79

Om en sint dame på en restaurant, og om å tro på at andre mener det godt når de finner på merkelige ting

8. Jakten på harmonien

90

Om hvor redde vi er for å tråkke hverandre på tærne, og om hvor lurt det er å være litt klar over at det kommer til å skjære seg på den ene eller den andre måten uansett hva vi gjør for å slippe unna

9. Historien om kuplene

110

Om det kuleste verktøyet vi vet – om hvordan det ser ut, og hvordan det kan brukes

10. Fjernkontrollen

121

Om det å finne en måte å styre fokuset på når det er helt nødvendig å gjøre det, om en arabisk leder og om alle de merkelige ting vi sier når vi tror at andre kan se inn i oss

11. Være der den andre er Om å prøve å ta den andre på alvor

136

12. Rått parti

141

Om følelsenes absolutte kontroll over fornuften

13. Rydde eller ikke rydde

151

Om å havne i en slitsom situasjon, hva man kan tenke om den, og hvorfor det kan være smart å ta den der vanskelige praten

14. Velger jeg?

164

Om å ta stilling til hva du tenker og føler, og deretter bestemme deg for hva du vil ta i bruk av ditt rikholdige repertoar

15. Å være en strateg

196

Om å prøve å få den andre til å gjøre det du vil at han skal gjøre

16. Å se og bli sett

206

Om å tåle det forsmedelige i at det du trenger, ikke kommer rekende på ei fjøl

17. Om å spørre

217

Om å plage andre med utidige spørsmål, og om å fortelle en historie for å få en historie

18. Ansvarlighet

224

Om å ta inn SOS-signaler, om scrabblepartnere og litt om følelsesmessige regnskap

19. Tankestyrketrening

234

Om en verktøykasse med mange rom i

Takk

255

1. Håpet Om hvorfor du ikke kommer unna å måtte håndtere ubehag på en eller annen måte, og om hvorfor du like godt kan bruke krefter på å takle ubehag som på å unngå det

Da du var nyfødt og i den første tiden du levde, kunne du ikke snakke. Du kunne ikke kle på deg og ikke smøre en brødskive. Du bare lå der og kjente etter om du hadde det godt. Kanskje skrek du, og kanskje smilte og gurglet du – full av sjarme med glimt i øyet og et stort tannløst smil.

Men du hadde ingen makt til å ta noe – du måtte bare håpe på å få. Få det du trengte for å holde deg i live. At de som tok vare på deg, skulle gi deg det du trengte – helt av seg selv.

Og siden du nå leser dette, har jo beviselig de som tok vare på deg, lykkes i å holde deg varm og mett og forhåpentlig tilfreds nok. Magefølelsen din er beviset: Det finnes noen som kan se meg uten at jeg behøver å si hva jeg trenger.

Dette beviset er ikke intellektuelt – det sitter ikke i hodet som noe man forstår – det sitter i magen som en visshet.

Det er mulig å bli sett. Fordi du faktisk har opplevd det.

Hvis noen bryr seg om meg, kommer de til å kunne se 11

meg. I alle fall hvis de har en tilstrekkelig mengde godvilje.

Derfor oppstår håpet som vi alle bærer gjennom livet – håpet om å møte et annet menneske som ser oss og vil ha oss slik vi er – uten at vi trenger å gi noen oppskrift på oss selv.

Håpet om at hvis et menneske bare er erfarent nok, snilt nok, empatisk nok, elsker deg nok og så videre, så kommer det til å kunne forstå av seg selv hva du trenger. Det mest dramatiske eksemplet på dette håpet er forelskelsen som fenomen. Når vi er forelsket, tror vi å ha funnet den eneste ene som er særlig utvalgt for oss – en sjelevenn – en som har lett etter oss hele livet, og som vi har lett etter og tilfeldigvis og heldigvis har funnet. Det samme prinsippet gjelder i alle relasjoner der vi føler oss spesielt sett eller føler en spesiell samhørighet med den andre. Vi tror og håper at vi i disse relasjonene skal slippe å bli uvenner – at vi vil bli tolket korrekt på vår atferd – og at våre (nesten alltid) gode intensjoner skal bli forstått.

I alle årene vi har vært psykologer, har vi opplevd hvordan mennesker før eller senere havner i kollisjoner med andre mennesker. Det kan dreie seg om partneren, barna, vennene eller kollegene. Før eller senere dukker de vonde følelsene opp – sinnet, vantroen, panikken. Følelsen av forlatthet. Av å være usynlig. En opplever å ikke bli sett, bli misforstått, behandlet urettferdig – tolket slik djevelen leser bibelen. Dette har en tendens til å avstedkomme panikk, en redsel for å bli mislikt, at noe gikk galt, av å ikke forstå. Som fagpersoner tror vi at det er helt umulig å unngå disse ubehagelige følelsene – i noen grad er de nødt 12

til å dukke opp uansett hvordan vi lister oss på tåspissene rundt hverandre og sender kjærlige kort på valentinsdagen eller husker morsdagen eller rydder ut av oppvaskmaskinen uten å bli bedt om det.

Kollisjonene oppstår som nevnt av en grunn som kanskje høres litt for selvfølgelig ut: Alle mennesker er unike.

Dette er i seg selv ikke nødvendigvis problematisk – men det avstedkommer ofte et problem: Alle mennesker reagerer i prinsippet forskjellig på alt!

Det betyr igjen at det er umulig å forutsi hva andre mennesker kommer til å tenke, føle eller gjøre i en gitt situasjon. Før eller senere gjør de rare og hårreisende ting. Og hvis vi tenker at trygghet og forutsigbarhet er nært knyttet sammen, betyr dette i neste omgang at de som er rundt deg som du mener å kjenne, kan komme til å finne på ting som det er umulig for deg å oppleve som logisk i forhold til hva du antok at den andre kom til å føle eller tenke eller gjøre. Hypotesene stemmer ikke lenger. Og det er en grusom følelse når kartet og terrenget skiller lag og det går opp for deg at dette du nå er inne i, er i ferd med å skjære seg fullstendig. Enda du ikke mente å såre. Enda du vet at du er helt uskyldig.

Når da den andre kommer med sine totalt ubegrunnede og urettferdige angrep på deg, er det jo bare rett og rimelig at du forsvarer deg – at du forklarer hva som faktisk er saken. Og kanskje føyer til hvor urimelig du synes den andre er. Men den andre ser ikke lyset. Han synes du er fullstendig ute og sykler, og stemningen tetter seg til. Kollisjonen er et faktum!

13

Noe av det verste med en kollisjon er hvordan den kjennes. Ikke bare det at noe er gått galt – men det å ikke forstå hva det var, ikke forstå hva som skjedde med den andre og kanskje til og med ikke helt gjenkjenne sin egen følelse av panikk og ubehag – den er ofte mye sterkere enn selve saken skulle tilsi. Ubehaget ved å være desorientert – av å miste grepet.

En annen og fryktelig side av en kollisjon er den snikende følelsen av at det kanskje var noe en selv gjorde som avstedkom elendigheten – en ting er at en ofte nok blir orientert i klare ordelag om at en hadde et medansvar eller enda verre: et eneansvar – en helt annen ting er den snikende følelsen av å ha ødelagt alt – følelsen av skyld, av ansvar – av å være persona non grata.

Det er fascinerende for oss som fagpersoner å oppleve dynamikken og den enorme graden av ubehag som oppstår når en kollisjon er et faktum. Det er så ubehagelig for de fleste at de nesten med hvilke midler som helst prøver å unngå å havne oppi en kollisjon. De later som om de ikke har de behovene de har – ja de lyver til og med for seg selv, og det kanskje mest uhyggelige er hva mange mennesker finner seg i av elendighet for å slippe å havne i kollisjoner med andre.

De sier ja når de har mest lyst til å si nei. De går på besøk og passer barn og gir komplimenter. De reiser til Syden eller drar på fottur over Besseggen. De går med på de mest vanvittige ting bare de ikke blir stilt til regnskap, tynt, kjeftet på eller avslørt. På sikt ryker forholdene til partner, barn, venner eller kolleger. De holder ikke ut.

De løper skrikende ut. De forsvinner inn i skyggene. De 14

eksploderer eller stivner til, og siden har ingen sett dem mer. De overveldes av alt det ubearbeidede ubehaget de har båret på – ofte i årevis.

Vi har vært opptatt av å finne en måte å håndtere alle disse ubehagelige følelsene på – vi har vært på leting etter et verktøy som er effektivt når en står midt oppe i elendigheten – noe som kan skape en følelse av kontroll og mestring – noe som kan gjøre at panikken når en føler at alt holder på å skjære seg, blir til å holde ut. Et verktøy som gir en følelse av å kunne beholde grepet på situasjonen selv om du ikke forstår hva det er som skjer med den andre, eller hvorfor det akkurat nå gikk galt.

For å kunne ta et slikt verktøy i bruk trenger vi to elementer: forståelse og trening. Ofte tror vi at det holder å forstå at vi må gjøre noe nytt og hvorfor. Vi kan til og med få oppskrifter på hva vi skal gjøre – omtrent skritt for skritt.

Men i tillegg til alt dette trengs praktisk trening. Vi må gjenta og gjenta det nye vi lærer, til det blir en naturlig del av oss selv.

Du kan se for deg den gamle reaksjonsmåten din som et digert gammelt tre med enorme grener og svære røtter og den nye reaksjonsmåten som en bitte liten spire som så vidt stikker hodet opp av jorden. Vi kan jo tenke oss hvilket av disse to elementene som kommer til å få overtaket.

Men det gjelder å dyrke frem spiren slik at den får vokse seg sterk og diger.

Den nye måten å reagere på som vi trener inn, må bli så naturlig for oss at når vi blir dødsstresset, klarer vi like15

vel å gjøre det vi har øvd på. Den nye reaksjonsmåten må nesten bli automatisk, slik at den blir en slags ny autopilot. Vi skal nå se litt nærmere på hvordan en slik treningsprosess kan se ut.

2. Ubehag Om hvor hårreisende forskjellig det er å forstå noe og å klare å faktisk gjøre noe med det du har forstått, og om hvordan autopiloten din tar innersvingen på deg og fører deg like lukt i avgrunnen. Men også om å slå av autopiloten

Tenk deg at du sitter på et foredrag og lytter til en spennende person som snakker om hvordan man kan håndtere konflikter. Om hvorfor dialoger mellom mennesker av og til kan komme så veldig ut å kjøre. Han sier at dersom du opplever at folk snakker om deg bak din rygg, kan det ha noe å gjøre med måten du reagerer på når du får konstruktiv kritikk. At du må være takknemlig for at folk sier fra til deg – uansett hvor mye du synes de har misforstått deg, og uansett hvor urettferdig kritikken er. Dersom du ikke klarer å vise at du setter pris på at de sier fra, kommer de til å si det til andre i stedet for å si det til deg. Du synes dette er tankevekkende og logisk. Du begynner å tenke etter hvordan du reagerte sist du følte deg kritisert. Ble du ikke ganske sur? Kan du ikke ha virket ganske mutt? Og har du hatt noe særlig god dialog med den personen siden den gangen? Du får en aha-opplevelse! Kanskje har han som foredrar, et poeng!

17

Kanskje skulle du begynne å reagere på kritikk med større vennlighet og interesse? For det er jo sant at det er ubehagelig å kritisere noen . . . og du vil jo gjerne ha både ros og ris. Du beslutter deg for å endre den måten du håndterer kritikk på.

Nå kan dette skje: 1. Du har hørt noe på det foredraget som du synes er logisk og som angår deg. Du har fått en aha-opplevelse. Føler at du har forstått noe viktig. Føler at det har skjedd en endring med deg. Du har det behagelig – ikke noe stress ennå.

Dette stadiet kaller vi en innbilt endring. Du tror du kan gjøre noe nytt fordi du har forstått noe nytt.

2. En kollega gir deg en overraskende negativ tilbakemelding. Du oppfatter dette som en helt urimelig kritikk og blir kjempesåret. Du blir helt satt ut og trekker deg vekk.

Du repeterer gammel atferd og gjør det du har gjort flest ganger i livet ditt. Du har det enormt ubehagelig – du er kjempestresset.

Dette stadiet kaller vi en atferdsrepetisjon. Det skjer ikke noe nytt. Du gjør det du pleier å gjøre. Du har glemt foredraget og alle dine interessante tanker om konflikthåndtering. Du er ikke i nærheten av å oppdage at du kunne gjort noe annet enn det du gjør. Du er på autopilot.

3. Du ser tilbake på den ubehagelige situasjonen du akkurat opplevde, og tenker på den i lys av den oppdagelsen du gjorde da du hørte foredraget om å sette pris på kritikk. Du tenker at selv om du visste hvordan du kunne 18

tenke annerledes, så fungerte det dessverre ikke i det virkelige liv. Du forkaster teorien selv om den virket fornuftig. Du er skuffet, men ikke stresset.

Dette er den mest vanlige måten å håndtere informasjon om hvordan man kan forbedre sine ferdigheter på. Du hører – blir begeistret – kjenner deg igjen.

Men det skjer ingen forandring i måten du oppfører deg på – du gjør ikke noe nytt.

Du klarer ikke å håndtere ubehaget som er forbundet med den situasjonen du ønsker å endre. Du blir så stresset at det er vanskelig å gjøre det nye som du hadde lyst til, og som du forstår er det lureste å gjøre.

Men du kommer ikke unna ubehaget – all forandring og ny atferd er ubehagelig på en eller annen måte. Hvis du klarer å bestemme deg for at du skal tolke ubehaget på en annen måte – at det er et nødvendig onde og ikke nødvendigvis et tegn på at noe er galt – så utholder du det mye bedre.

Vi kommer i denne boka til å gi deg verktøy til å tåle ubehag bedre slik at du med større sannsynlighet klarer å holde ut når det blir ekkelt å være deg. Slik at du kommer ut på andre siden med en ny ferdighet i kofferten. En teknikk som du kan bruke for å håndtere ubehaget når det oppstår.

Vi så i de tre punktene ovenfor et forløp der du ga opp og bestemte deg for at den teorien du hørte på foredraget, var ubrukelig fordi den ikke fungerte i det virkelige 19

liv. La oss nå ta en titt på hva som kunne skjedd dersom du ikke hadde latt deg vippe av pinnen så lett, men klart å huske noe av det du hørte på foredraget i den virkelige situasjonen – og klart å huske hva du ville gjøre annerledes. Kanskje hadde du etterpå tatt en prat med en kollega som selv har trent på å håndtere ubehag. Kanskje snakket dere litt om hvordan du kunne taklet den vanskelige situasjonen du var oppi. La oss se på hvordan forløpet vi gikk gjennom tidligere, da kunne bli seende ut: De første to punktene er de samme som over: 1. Du har hørt noe på et foredrag som du synes er logisk og som angår deg. Du har fått en aha-opplevelse. Føler at du har forstått noe viktig. Føler at det har skjedd en endring med deg. Du har det behagelig – ikke noe stress ennå.

Dette stadiet kaller vi en innbilt endring. Du tror du kan gjøre noe nytt fordi du har forstått noe nytt.

2. En kollega gir deg en overraskende negativ tilbakemelding. Du oppfatter dette som en helt urimelig kritikk og blir kjempesåret. Du blir helt satt ut og trekker deg vekk.

Du repeterer gammel atferd og gjør det du har gjort flest ganger i livet ditt. Du har det enormt ubehagelig – du er kjempestresset.

Dette stadiet kaller vi en atferdsrepetisjon. Det skjer ikke noe nytt. Du gjør det du pleier å gjøre. Du har glemt hva du tenkte om konflikthåndtering på foredraget. Du er ikke i nærheten av å oppdage at du kunne gjort noe annet enn det du gjør. Du er på autopilot.

20

3. Litt tid går. Når du har roet deg ned, forstår du at dette er en slik situasjon der du kunne håndtert kritikken du fikk, på en litt mer anerkjennende måte.

Du kobler sammen det du hørte på foredraget, med det som skjedde da du fikk den overraskende negative tilbakemeldingen.

Men du klarer ikke å gjøre noe med det nå. Du orker ikke snakke med den som kritiserte deg. Men tanken blir hengende der baki hodet: Det var nok ikke bare lett for den andre å si dette til meg heller. Du er litt stresset. Ubehaget lurer i kulissene.

Atferdsforandringen har startet. Du er i ferd med å opprette en kobling mellom aha-opplevelsen du hadde på foredraget, og den situasjonen som nettopp skjedde.

Sannsynligheten øker for at du vil reagere mer i tråd med aha-opplevelsen om at du må møte kritikk med vennlighet dersom du vil at folk skal tørre å kritisere deg.

4. Litt mer tid går. En dag, i et møte, snur en av kollegene seg til deg og påpeker at du har glemt å sende ut referatene fra sist møte. Hun ser litt streng ut. Det er en kollega du har god kjemi med. Du åpner munnen for å si at det ikke var din jobb – hun tar feil. Så lukker du munnen. Tanken slår deg: Det er bra hun sier fra selv om hun tar feil. Nå slår du av autopiloten. Du velger en ny atferd! Du smiler prøvende. Du sier: Å, var det jeg som skulle det? Ja, sier hun og føyer en lang forklaring til. Du hører på og nikker litt. Plutselig forstår du hvorfor hun trodde det var du som skulle gjøre det. Dere har snakket forbi hverandre. Du er litt stresset, men også litt fascinert av dialogen.

21

Koblingen mellom aha-opplevelsen på foredraget og den situasjonen der du får kritikk, er blitt sterkere. Du har vært i en lav-stress-situasjon og oppdaget at det gikk bra å være hyggelig når du ble kritisert, og at du oppdaget noe nytt – at dere hadde snakket forbi hverandre. Spennende.

Skummelt. Forandringen fortsetter.

5. Du møter igjen den kollegaen som såret deg tidligere, under en lunsj på jobben. Hun sier til deg at det var ganske vanskelig å snakke med deg om det hun hadde på hjertet sist dere snakket sammen. Alle de ekle følelsene kommer tilbake med full styrke.

Ubehaget er enormt. Du har bare lyst til å stikke av. Men så husker du at du ville prøve å være vennlig når du blir kritisert. Enda så ekkelt dette er. Du slår av autopiloten igjen! Du velger en ny atferd. Du klarer å be henne utdype litt. Det kjennes kunstig ut – du hører din egen stemme.

Hun begynner å snakke om hva hun har tenkt.

Først er du bare satt ut, men så begynner du å høre etter hva hun sier. Du nikker litt. Stiller et par spørsmål. Du klarer å si at det var viktig for deg å forstå hvordan hun tenker. Smiler litt prøvende. Dette føles kjempekunstig fremdeles! Det er ikke deg. Du er kjempestresset! Ubehaget er nesten ikke til å leve med. Dette føles kunstig og feil.

Unaturlig.

Nå har du klart å skape en endring. Du har lykkes i å gjøre det du satt på foredraget en tid tilbake og tenkte at du hadde lyst til å prøve.

22

Kjennes det som en triumf? Nei – fordi dette er ikke deg.

Kjennes det riktig ut? Nei, det føles helt feil. Men du forstår med hodet at du har klart å gjøre noe nytt. Magen din er i opprør. Hodet ditt er fascinert.

Dette er tema for denne boka. Vi skal befatte oss med hva forandring er, og gi deg verktøy til å utholde det ubehaget som du kanskje vil oppleve når du havner oppi en konflikt. Og i tillegg mestre det andre ubehaget – det du helt sikkert kommer til å oppleve når du gjør noe nytt – noe som ikke er deg.

Vi skal prøve å få deg til å tenke at ubehaget i konflikten bare betyr at forskjelligheten mellom dere er blitt synlig.

Vi skal prøve å få deg til å tenke at ubehaget ved å reagere på en annen måte enn det du er vant til, er en markør på at du faktisk har gjort noe nytt, at dersom en atferd kjennes behagelig, er den antakelig ikke ny.

Altså må du lære deg å tolke begge typer ubehag på en annen måte – ikke nødvendigvis som et tegn på at noe er gått galt.

Og som om dette ikke skulle være nok – den nye atferden som du klarte å gjøre i historien vi akkurat fortalte, må repeteres så mange ganger at den blir sterkere enn den gamle atferden du har når du blir stresset. For det eneste som trengs for å vippe ny atferd over i gammel atferd, er å øke stresset. Da vil du antakelig gjøre det du har gjort flest ganger, enten du synes det er lurt eller ikke.

Bakerst i boka finner du en beskrivelse av forskjellen mellom innbilt endring og faktisk atferdsendring. Merk den prikkede linjen der utviklingen vanligvis stanser opp.

23

3. Marens lille ugle Om hvordan det å forstå hvorfor man må gjøre noe nytt, kan føre til at sannsynligheten synker for at man gjør det. Om hva som kan skje når man prøver å flytte seg fra hvorfor til hvordan

La oss nå ta noen skritt bakover. La oss litt mer distansert se på mekanismene vi beskrev i forrige kapittel.

Det er en helt enorm forskjell på å forstå et prinsipp og å gå av autopiloten og handle i tråd med prinsippet – altså å praktisere den endrede atferden forståelsen innebærer.

Det å forstå – for eksempel å sette seg ned i fred og ro og lese en bok eller lytte til en foredragsholder som snakker om interessante ting – det å i eget tempo kunne kikke på sine indre bilder – sammenlikne innhold – det er deilig. Å gå inn i en verden der det en tenker, ennå ikke har noen konsekvenser i den opplevde virkeligheten. Det å finne et system i dette teoretiske universet – det å se skjønnheten i hvordan fenomener henger sammen – det å synes at man har forstått viktige sammenhenger. Det å forstå og å gjenkjenne og få aha-opplevelser – det er spennende og givende.

24

Når man derimot er inne i en dialog som er i ferd med å skjære seg – hvor man opplever akutt urettferdighet og skuffelse, eller blir stum av glede eller rørt til tårer – hvor er da forståelsen? I de fleste tilfeller tilhører prinsippene etterpåklokskapen – roen og ettertanken – og ikke den situasjonen der man er midt oppe i stormen.

Vi har trent mennesker i å mestre dialoger i gruppe i en rekke år, og det fascinerer meg bunnløst hvor stor avstanden er fra forståelse til handling – ja ofte har jeg en følelse av at det overhodet ikke er noen sammenheng som helst mellom hva en person forstår intellektuelt, og hva han gjør når trykket stiger – altså når følelsene tar overhånd. Veldig mye av det arbeidet som er gjort med å skape forandring i kommunikasjonen mellom mennesker, har handlet om å skape en intellektuell forståelse og aksept for viktige prinsipper. Det å skape en slik intellektuell forståelse er helt vesentlig dersom en ønsker å forandre atferd på tvers av situasjoner – man må forstå de underliggende prinsipper som styrer følelser, tanker og atferd. Hvis ikke blir innlæring av ny atferd med større sannsynlighet automatisk og fungerer i beste fall bare i den situasjonen man har trent på – den dukker ikke opp i andre situasjoner med samme underliggende struktur.

Eller om den gjør det, så baserer dette seg på tilfeldigheter.

Vi har tidligere skrevet to bøker, Effekt i 1997 og På seg selv kjenner man ingen andre i 2003, som begge er forsøk på å skissere slike underliggende prinsipper. Dette er som sagt viktig arbeid fordi erkjennelse av visse kommunikasjonsprinsipper er en nødvendig betingelse for å skape atferdsendring. Men det er ikke en tilstrekkelig betingelse.

25

Eller for å si det ennå mer presist: Det er uhyre sjelden en tilstrekkelig betingelse.

Fordi det er lysår mellom det å reflektere i ro og trygghet og det å føle seg kastet ut på dypt vann i en truende dialog.

Fordi magen og følelsene tar over for hodet og intellektet.

Fenomenet forståelse er noe helt annet enn fenomenet atferdsendring. Forståelse er en prosess. Atferdsendring er en helt annen prosess.

De har ikke nødvendigvis noe med hverandre å gjøre bortsett fra at den ene prosessen kan avstedkomme den andre og omvendt – det vil si at en forståelse kan føre til en erkjennelse som fører til atferdsendring og omvendt – en atferdsendring og endret erkjennelse kan føre til en forståelse.

Problemet er imidlertid at disse to nivåene forbløffende ofte forveksles: Man kan få en opplevelse av å forstå et fenomen og derigjennom få et eierforhold til fenomenet.

Noe som igjen i verste fall kan føre til en barriere mot å gå videre og faktisk gjennomføre den forandringen som er den logiske konsekvens av forståelse. Altså kan det å kunne mye teori virke som en sovepute mot å faktisk skape forandring. Samtidig som teorien og forståelsen er helt nødvendig for at forandringen skal skje.

Hvorfor er dette så betenkelig? Fordi det er så vanskelig å ta inn over seg hvor ulike disse to prosessene er.

Når man skal forstå noe, foregår det på tankeplan og gjerne i en dialog om prinsipper. Man blir ikke nødvendigvis så redd for å støte folk fra seg. Man kan ha 26

en meningsutveksling. En interessant diskusjon. Eventuelt behøver man ikke snakke med noen – bare tenke selv.

Ikke ta noen sjanser. Skape sitt eget univers.

Når man skal gjøre noe nytt i dialogen med andre, kommer plutselig den andres reaksjon på den nye atferden inn i bildet. Man er ikke lenger den man var. Man lager rot – ikke bare i sine egne systemer siden man ikke helt er vant til å gjøre den nye atferden – men også i den andres systemer. Den andre slåss kanskje for å få deg tilbake til den du var. Han sier at du ikke er deg selv, han trekker seg kanskje unna. Han tviholder på deg slik han kjente deg.

Et klassisk eksempel på dette fenomenet er at vi ofte får deltakere på våre workshops som sier at deres partnere (her: koner) klager over at de ikke får nok oppmerksomhet og interesse fra sine menn. På workshopen får deltakerne masse trening i å spørre for å skape tydelighet. De drar kanskje entusiastiske hjem til sine og ruller opp ermene for å vise interesse for sine partnere gjennom spørsmål. Partnerne på sin side vet at deres kjære er på workshop i to dager sammen med psykologer – noe som ikke nødvendigvis bare er gode nyheter. Når de da på tampen av en krevende dag blir overfalt av entusiastiske spørrere som går løs på dem, er det fort gjort å føle seg invadert – å føle at partneren ikke lenger er seg selv – men noen andre – noen fremmede som gjør rare ting. Og dermed får entusiastene med den nye atferden beskjed om at dette er ikke deg – vennligst gi deg med det der tullet! Deretter gir partneren opp å stille entusiastiske spørsmål, og den andre kan gå tilbake til det hun er vant til – å klage over at mannen ikke viser henne nok interesse, men behandler henne som et gammelt møbel. Paradoksalt nok stopper 27

hun altså en atferd som kunne fått henne til å føle seg viktigere for partneren dersom hun hadde klart å leve med at han gjorde noe hun ennå ikke var blitt vant til.

Du må altså håndtere både ditt eget og den andres ubehag over at du gjør noe som hverken du eller han er vant til. Og du må gjøre det lenge. For når stresset stiger, er det den atferden du har gjentatt flest ganger, som kommer til å repeteres.

Det er derfor all forandring er så vanskelig. Det er derfor det å gjøre noe nytt er så forskjellig fra å tenke noe nytt.

Konsekvensene av atferdsendringen kan være så krevende og kreftene og utholdenheten som skal til for å opprettholde den, er så enormt mye mer omfattende enn det å bare tenke og forstå.

Når vi trener kollegateam og lederteam i å håndtere dialoger av alle slag, har vi i alle disse årene gjort nye oppfinnelser og krumspring for å klare å bygge en bro over denne avgrunnen mellom intellektet/forståelsen og følelsen/handlingen.

Altså avgrunnen mellom hva du mener er riktig å gjøre i en situasjon, og hva du faktisk gjør når situasjonen oppstår.

Vi bombarderes hele tiden med uendelige mengder informasjon fra alle kanter. Måten vi er nødt til å håndtere dette på er å lage automatiserte responser – altså at vi lærer inn atferder vi har erfart – bevisst eller ubevisst – fungerer godt i situasjonen, og som ikke fordrer at vi reflekterer over eller bruker for lang tid på den. Vi har 28