Tyven by Cappelen Damm AS

Tyven

Göran Tunström

Tyven Oversatt av Per Qvale

Göran Tunström Originalens tittel: Tjuven Oversatt av Per Qvale Copyright © Göran Tunström, 1986 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60250-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble først utgitt i 1986 på norsk av J.W. Cappelens Forlag AS. Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

første bok

Det var sjelenes underlige gruve. Som lydløs sølvmalm gikk de lik årer gjennom mørket. Mellom røtter rant blodet, som går til menneskene, opp, og tungt, som porfyr, så det ut i mørket. Ellers fantes intet rødt. Orfeus. Eurydike. Hermes Rainer Maria Rilke

Fredrik Jonson Lök hadde aldri gjort noe uhederlig, siden han aldri hadde gjort noe som helst. Han var av den oppfatning at hans høye byrd forbød ham å arbeide. Han tilhørte taternes adel, og han holdt stivt på de tradisjoner som var skapt av hans barbariske forfedre i skogene oppe i nord. Han var den yngste av general Smuts’ fire sønner, og den eneste som var blitt boende i Sunne. Den som var fysisk nærmest var Gustaf, som satt i fengslet i Karlstad og lagde kleshengere til landstinget. Gustaf var far til den lille helten i denne beretning, Johan Jonson Lök, som i mangel av foreldre ble kastet inn i Fredriks blivende familie i meget ung alder, som en våt fille. «Dette om dette,» som Procopius skriver. Procopius var ikke fra Sunne. Han var født i Cecarea i Palestina i slutten av firehundretallet, en utmerket krigshistoriker som visste å ta hevn, etter at han fra sitt utkikkspunkt på feltherren Belisarius’ rygg under de gotiske kriger inngående hadde betraktet det romerske rikes nedgang og fall. «Mere derom senere.» Fredrik Jonson Lök, derimot, var født i Östmarks sogn i nordre Värmland, og hadde iakttatt sin generasjons krig fra forskjellige klosetter under sin kontortjeneste i Karlstad, der han hadde fordrevet tiden med å pirke seg i tennene. Ingen kan imidlertid hevde at han hadde stukket av fra sin arbeidsplass, siden han var satt til å passe nettopp den avdelingen av det svenske forsvar det året Hitler gikk inn i 7

Norge, like lite som man kan hevde at forsvaret ble svekket den dag han fikk vende tilbake til parkbenkene i Sunne. Fredrik var svært fortrolig med alle parkbenker i småbyen, men i en periode foretrakk han den som sto ytterst på Strandvägen, akkurat der Fryken vider seg ut mot sør og liksom i et smil blotter alt hva Värmland eier av skjønnhet: strandenger, blånende åser og mørke skoger. Nå er det vår over Fryksdalen. Smeltevannsbekkene søker ned mot Lerälven og Fryken. Det glitrer i isskårene mellom de spede vårbjørkene, en lilla tone viser seg i skogbrynet ved Gylleby. En og annen blåveis titter frem, som klarøyde nyfødte lykkebarn. Akk, Ida Pripp, om du hadde tatt veien om blåveisene i stedet! For du nølte jo. Du sto der utenfor realskolen sytten år gammel, med brystene spent under ullgenseren, med håret blåsende rundt ansiktet, som vanlig alene, med hendene rundt skolebøkene. Du sto der og pirket med skospissen i en vanndam og ventet på at noen skulle spørre deg om du ville bli med ned til konditten, hvilket ingen gjorde. Ikke nå, og ikke siden heller. Du valgte således mellom ensomheter, mellom blåveisens og godtekioskens nede på torvet. Igår gikk du jo til blåveisene, akk, om du hadde gjort det også idag. Du gledet deg vel over dem da, eller? Du fortalte hjemme at du hadde sett dem. Dere satt ved spisebordet og snakket om at de var usedvanlig tidlige i år, tidligere enn på mange år, og faren din husket et veldig tidlig år, da han var så ung som deg, Ida. Men så velger hun da sitt liv, for begjæret etter vårens første jordbæris blir for stort. Hun kjenner allerede fjorårets smak på leppene, og hun velger retningen ned i byen, går alene mellom klyngene av skolekamerater, hun velger for alltid bort realskoleluens perlegrå skimmer mot smaken av is i munnen. Og hun tripper over jernbaneovergangen bort mot Strandvägen for å spise sin is i ro og mak. Ida er for tykk, og skohandler Pripp har sagt til henne at elskede Ida, tenk nå på figuren, all denne spisingen ødelegger krop8

pen din, du har anlegg for fedme, bare se på din mor. Leppene blir fuktige av gode smaker, og da hun finner en benk ytterst ved vannet, er det de fuktige leppene som lyser Fredrik Jonson Lök i ansiktet og frister hans ellers så sløve blikk. Fredrik er tyve, og tomøyd sitter han der og tygger på en pastill. Ida, som ennå tror at hun skal ta realskoleeksamen om et par måneder, åpner historiebøkene. Ida liker å lese historie, hun elsker historie, hun elsker kampene mellom Hattar og Mössor i riksdagen, hun har svart flinkt på kong Fredriks hobby, å dreie snusdåser, og for ikke så lenge siden har læreren sagt til henne at hun sikkert kom til å bli lærer sånn som han. Du har slik orden, du er den flittigste i hele klassen, og det er ikke noe i veien med hodet på deg. Derfor vil Ida nå trenge enda dypere inn i snusdåsenes æra, men hun liker pastiller også, hun er like begeistret for Figaro som Läkerol og honningpastiller, og når Fredrik Jonson Lök graver i esken med honningpastiller ved siden av henne, kan hun ikke la være å skotte. Fredrik er sky, han flytter litt på seg, men merker at her, her kunne man kanskje by frem litt. Så skottende feier hun over Hattar og Mössor og lytter til raslingen fra pastillesken. I bølgeskvulpets. I skottingens tid. Fredrik Jonson Lök søker tilflukt i tyggingen og ser utover sjøen. – Du leser. – Vi har opplysningstiden i lekse. Det var en spennende tid. Syns ikke du også? På grunn av honningpastillene. – Får jeg by på en pastill, kommer han på, etter at han selv har stappet i seg en forsvarlig blanding. – Takk, trekker hun pusten inn og smiler. Vi skal ha alt helt frem til Gustaf den tredjes død. At de kunne gjøre sånn mot ham! Selv om han var en despot, så var han iallfall en opplyst despot. – Jaa, det var vel dumt. Går du på skolen? 9

– I siste klasse, skal ta realen om en måned, sier hun, og merker ikke skjebnens pust som streifer hennes kinn. Tenk om jeg kommer opp i historie. Det er mitt yndlingsfag. Liker du historie? Han ser mistroisk på henne. Hun vokser i hans øyne, og tennene som kommer til syne idet hun legger pastillen på tungen, skinner helt hvite og jevne, noe sånt har han aldri sett før. Og Ida blir, som hun siden skulle uttrykke det, «konfus» over hans blikk: – Liker du ikke historie? – Jeg liker deg. Jeg syns du er forbanna flott. Unnskyld uttrykket. – Ja, jeg liker ikke sånne uttrykk, men takk skal du ha allikevel, biter hun seg i leppen, og Jonson Löks Fredrik fatter nå en av sine sjeldne beslutninger – som han riktignok ikke kommer til å fastholde: å aldri bruke uttrykk som denne jenta ikke liker. – Og du går liksom på skolen, for å si det sånn. Han bøyer seg fremover for at hun ikke skal se hvordan det ganske plutselig vokser til nede i buksene. – Du kan godt få høre meg. Om Arvid Horn. Han ble leder for mösspartiet etter å ha deltatt i kongens felttog ved Poltava, samt tatt ledelsen for rikets affærer i opposisjon til hattpartiet, som var et krigshisserparti og ville gå til storm mot den russiske fare. Det går rundt i hodet på Fredrik, han stirrer på henne. – Gjør ikke du også det, holder ikke du også med mössorna? – Jeg syns det samme som deg, jeg … Det er jævl… det er greier. – Hva da? Og nå bannet du nesten igjen. – Jaa … Han fører hånden i en sveipende bevegelse, som liksom skal innbefatte den storm av ord han vrenger ut av seg, men geberden kommer ut av det i nærheten av pastillesken, kryper ned i dens beskyttende indre, og ligger der en stund og hiver etter pusten. Imens raper han og ser liksom innover mot seg selv. 10

– Det er sikkert og visst. Du er forb… pen. – Men du må ikke banne sånn. For da tar du nesten bort det du sier. Hva heter du, forresten? – Du vet da vel hvem jeg er. – Nei, det vet jeg vel ikke. Skjønt det farer en skygge igjennom henne. – Er du …? – Javisst, sier han. Men jeg er ikke slem. – Det har jeg vel ikke sagt. – Neei. Og han lukker ordene rundt seg så det blir helt stille, og Ida blir først litt skuffet over at ikke han spør hvem hun er, og siden føles det som om Hattar og Mössor står rett overfor hverandre i brystet hennes og stirrer på hverandre, hun blir så redd for at de snart skal begynne å slåss, hun vet at det kan bli Borgerkrig. Kong Fredrik har et navnestempel for at han skal slippe å delta i statsråd, han har også en elskerinne som heter Hedvig Taube som er seksten år, det har Ida lest ved siden av, i Nordisk Familjebok – det blir hett i kroppen, Hedvigs barn fikk hederstitler, Mössorna var imot forbindelsen, mens Hattarna var for. – Du ble vel ikke lei deg? spør hun, for Ida liker at folk blir lei seg, og Fredrik som aldri har hørt dette ordet før, uttalt på denne måten, rykker til og syns at joo … – Litt lei seg blir man vel. Og han syns at ordet hører sammen med at man synker sammen eller rekker frem hånden, så han gjentar det: «Ganske lei seg.» Og i ly av de ordene legger han sin hånd over hennes, og Ida syns at når noen er så vennlige, da skal man stryke dem over kinnet. Underlige kjærtegn må det ha vært, for bare noen uker senere begynte Ida å bli kvalm og kaste opp. Herr og fru Pripp sto utenfor badet og så på hverandre, og bak dem sto deres sønn, på helgebesøk fra Karlstad der han gikk på gymnasiet, og det ble han, Kurt Pripp, som så fort han av foreldrenes opprørthet skjønte hva som var hendt, tok på 11

seg det tunge verv å rive opp døren, gripe Ida rundt håndleddet og dra henne ut og gi henne en ørefik, som fikk henne til å falle sammen på teppet i en haug av oppkast og gråt. Kurt Pripp var en yngling med harde kinnmuskler som alltid arbeidet innenfor huden, han var velkjemmet og rettlinjet i sin adferd, og hadde allerede for et par år siden fått kallet om å bli prest og tjene Gud. Selv det spark han rettet mot sin liggende, tykkfalne søster, var fra Herren, hvis ringe redskap han var. – Din hore, ditt avskum, siterte han, og plukket vekk luggen som var falt ned i pannen. Han sendte foreldrene et blikk fylt av smerte. Ut av vårt hus, forsterket han sin autoritet, med tynn stemme. Skohandler Pripp tok hendene fra ryggen. – Men ta det nå litt med ro, da Kurt. Hun er tross alt vår datter. – En skam for familien er hun, eller hva, mamma? Og Kurt tok morens hånd og trykket den hardt, og moren skjulte sitt ansikt mot hans bryst og gråt bitterlig: – Hvordan kunne du, Ida? Gjøre slik mot din egen mor? – Men han var jo så pen. Og det er jo ikke jeg. – Pakk sammen sakene dine og gå, ropte Kurt. Du har … du har beflekket meg! Og det var jo sant, genseren hans var full av oppkast, og han rev den av seg og kastet den på Ida og stormet inn på rommet sitt og låste døren for å be. Men skohandleren falt ned på kne ved siden av sin datter og strøk henne over kinnet. – Min lille Ida, min stakkars lille Ida. Så ble Ida Pripp tatt ut av skolen og satt foran alteret i prestegården i hvit kjole og slør. Bak henne sto Torsten Pripp og hans hustru på den ene siden, og på den annen side Fredriks far, General Smuts kallet, og dennes søster Cordelia. Generalen og skohandleren hadde snakket med hverandre én gang, eller rettere sagt forsøkt å snakke med hver12

andre, men Cordelia hadde ikke vist seg da. Dette var hennes første offentlige opptreden på mange år. Hun sto med hendene foldet over maven og flyttet skråen fra det ene kinnet til det andre, mens hun kikket på teppet og på prestens tapeter og på det lille husalteret, og hun spredte en emmen lukt av kattepiss rundt seg. I sin ungdom hadde Cordelia vært selvstendig næringsdrivende. Påske– og fastelavnsris, mose og lav til julevinduene, tyttebær, blåbær og egg, var hennes spesialiteter, og under sine turer i villaområdene hadde hun lært seg finprat, nok til de korte besøkene på kjøkkentrammen: «For en vidunderlig morgen, frue, idag skulle det vel passe med litt tyttebær», og «Goddag, frue, jeg tenkte jeg skulle kikke innom med litt fastelavnsris, bare femti øre, frue», «Goddag, frue, ja, her står jeg igjen med de aller fineste egg, spesielt for fruen og ekstra billig idag». Og fruene pleide å svare: «Ja, jeg tenkte vel at det ikke ble jul før Cordelia hadde vært her med vinduspynten sin.» En gang iblant fikk hun kaffe, som hun drakk av skålen, med en sukkerbit mellom de glisne tannradene. Da neide hun og knikset hun og lot seg nøde, men tygde i seg den ene kaken etter den andre helt til fatet skinte som en sommersjø. Og hun fikk sine mynter, som hun stoppet innenfor blusen, og vel ute igjen mistet hun all politur, og bare skjellsord og forbannelser over de gjerrige, fine fruene var alt som var igjen av Cordelias møysommelig sammenføyde forretningsspråk. Brudgommen kom litt sent, syklende. Han tygde pastiller og hevet hånden til en hilsen. Ida skalv, og klarte ikke å holde tårene tilbake. Hun holdt faren i hånden, og slapp den ikke før presten hadde arrangert Fredrik og henne på plass. Han hadde hatt en samtale med dem om vielsesaktens regler, og det var mye å lære for Fredrik, som ikke eide Idas studieteknikk. Det skavet i snippkjolen, som skohandleren hadde leid til ham. Det klødde i hårrøttene, og Fredrik klødde tilbake, til og med da presten leste at ekteskapet var innstiftet av Gud. 13

– Tar du Ida Veronica Pripp, Fredrik Sixten Jonson Lök til ekte? – Jaa, kom det tynt over Idas lepper, og hun så opp for å møte Fredriks blikk, for å se det gode og varme i ham, men Fredrik hadde fått øye på en syklist utenfor vinduet, han strakte seg på tå, ble kalt tilbake til virkeligheten: – Hva sa du? Men presten hysjet ham ned og fortsatte: – Tar du Fredrik Sixten Jonson Lök, Ida Veronica Pripp til ekte, og lover å elske henne i gode og onde dager … – Jaa, klemte han til med. Men som om det ikke var tilstrekkelig: Det kan du stole på, pastor. Og nå så han endelig på Ida, med forundring i blikket: – Jaså, så du heter Veronica du! Skohandleren lukket øynene og hans hustru knep til rundt et gråteanfall, men Kurt holdt leppene hardt sammenpresset og ba en særskilt bønn. Etterpå tok presten alle sammen i hånden og ønsket dem til lykke og lykke til, der de sto ute på hans veranda. Skohandleren stakk til ham en tier for uleiligheten, og la hånden på prestens skulder: – Man må være sterk, sa han, og snøt seg. Herren gir og Herren tar. Det var en vakker dag i slutten av mai. Bjørkene var sprunget ut, mandelblom og smørblomster skinte på enga nedenfor kirkebakken. Noen lette skyer seilte over himmelen, men ingen så opp da de spaserte ned mot hotellet, ingen innåndet duftene for å få del i verdens under. Tause vandret de side om side, til Fredrik meddelte: – Jeg stikker i forveien. Den tykke Ida tok tak i bagasjebrettet for å sette seg opp, men Fredrik sa: – Det holder ikke. Det er noe greier med festene. I kjole og hvitt og med pomade i håret, tråkket han avsted, slapp styret med hendene, og forsvant i svingen ved Haga. Han feide rundt torvet, og da han kom tilbake til jernbaneovergangen, gikk bommen ned, og han ble hengende der lenge etter at brudefølget hadde kommet frem til 14

inngangen. De sto og ventet utålmodig på ham, men da han endelig hadde fått satt fra seg sykkelen, kom det en ny bulletin: – Jeg skal bare gå og pisse først! Og han smatt rundt hushjørnet. Vollen bak hotellet var en av A-lagets møteplasser. I gresshellinga opp mot jernbanen – og i ly av den gamle spritkjelleren – pleide diskusjonens bølger å gå høye. De tverrvitenskapelige symposiene avløste hverandre fra mai til september, gjesteforelesere ble innbudt til å snakke over fritt valgte emner, familierådgivere og klokkeselgere pratet i munnen på hverandre uten at noen ble opprørt. Fredrik hadde alltid elsket denne form for samvær, denne stadige strøm av informasjon i de forskjelligste emner, som vugget hans intellekt til ro, som i fjerne bølger. Denne maidagen var det imidlertid stille blant løvetannen. Ensom og med blikket rettet mot den blå himmelen lå broleggeren Egon Black og drakk en pils. – Jeg skulle bare pisse, sa Fredrik, og gjorde dét mot en stabel gamle jernbanesviller. Egon Black satte seg opp og stirret på ham. – Det var da fælt som du ser ut, gutt. Er det begravelse om å gjøre? Fredrik var like forbauset som ham. Han hadde glemt snippkjolen allerede ved synet av den velfylte ølkassen ved siden av Black. Han kneppet gylfen, slo seg ned innenfor rekkevidde av flaskene, og pirket seg i tennene med en brukket fyrstikk. – Jeg gifter meg. Med Veronica. – Du er ikke rekti! Black la seg ned i gresset. Fredrik tenkte over denne ytring. Det kom litt vel sent. – Nå er det iallfall gjort. – En sånn dag som dette her skulle en vært hjemme i Göteborg. – Det sier du alltid, sa Fredrik og dro til seg en pils. Men du kommer jo aldri avgårde. 15

– Der er det damer. – Og båter, sa Fredrik, som hadde fulgt Blacks forelesningsserier i lengre tid. – Men kvinnfolk er for dyre i drift, Fredrik. Jeg fikk tak i et kvinnfolk på sjukehuset en gang. Du er akkurat som en ordentlig lege, du Egon, sa hun, og skrev et brev til meg, men det stjal dem her i Sunne. Det er ikke hvem som helst som får tak i kvinnfolk på sjukehuset. – Var du sjuk da? – Det var nesa. En jævel som smelte til meg, men det angra han på etterpå. Hun var rødhåra. Du er akkurat som en ordentlig lege, du Egon, sa hu. Han sukket tungt og strakte seg ut etter en flaske. – Men mora mi, den stakkars vesle mora mi, hun lærte meg at – og det var lenge før dem hadde farver til å farve håret med – at rødhåra, Egon, sa hu, rødhåra skal du passe deg for, for dem er dyrest. – Bedøvde dem der på sjukehuset? – Det husker jeg ikke. Er hu rødhåra? – Hvem? – Hu som du gifter deg med? – Neei, det tror jeg ikke. – I så fall skal du passe deg. Men hu var et fint kvinnfolk. Hu skrev et brev … – Det sa du. Sendte hu det med posten, da? – Vi spiste sammen i spisesalen. De hadde jævla bra mat, vi fikk spise så mye vi bare orka. Hu sa at jeg spiste så fint. Kokt torsk husker jeg det var. Med pepperrot og smelta smør. Det var det beste mora mi visste. – Dem tok og brakk nesa tilbake på plass, da? – Det var en ope-ra-sjon, Fredrik. Ikke noe dårlige greier. Bra lege, skjønner du. Hedman het han. Han var den beste av alle. Jeg ville at mora mi skulle få han da hu kom inn etterpå, men han ordna bare med neser, og hun hadde jo brekt lårhalsen. Han var spe-sia-list, skjønner du. Men maten var bra, det syns hu også. Det fins ikkeno som kokt torsk, gutt. 16

– Det er mye bein i. Egon satte seg opp: – Ikke om en er født i Göteborg. Fredrik kikket inn i den tomme pilsflasken sin da han ble avbrutt: – Fredrik! Fredrik, hvor er du? – Det er hu som jeg har gifta meg med. Veronica. Det er visst noe mat å få. Med ordene «Det trengte sånn på», trådte Fredrik Jonson Lök inn til sin bryllupsmiddag, og da han merket at det utsagte ikke avstedkom noen dialog, gikk han bort til bordet og slo seg ned ved det ene hjørnet: – Nå skal det smake med litt innabords. – Det var nok meningen at … sa den sørgmodige skohandleren og tok et skritt fremover. Det var nok meningen at du og Ida skulle sitte i midten … Han svelget «på hedersplassen», og dro fingeren over de sirlig utfylte bordkortene som lå omgitt av ulykkelige nelliker. – Jeg er ikke så nøye med det, jeg, sa Fredrik. Han adlød imidlertid, og sank ned i den absolutte taushet, på sin rette plass. Kurt Pripps tett sammenknepne lepper arbeidet under høytrykk, og han snudde seg vekk fra sin søsters blikk da hun med et blygt smil søkte Fredriks øyne, for hun brydde seg ennå ikke om noe som hadde med smerte og skam å gjøre. – Du skal ikke være nervøs. Dette her er ikke så farlig. Det er snart overstått, hvisket hun, og lente seg mot ham, så alle skulle se hennes tapperhets lykke. – Da skal vi ha oss et knull, det er iallfall mitt tips, sa Fredrik. Jaså … så du heter Veronica, du. Cordelia, som ennå ikke hadde ytret seg, pirket med gaffelen på noe rundt og svart på tallerkenen: – Hva er detta her for no? Hun betraktet gjenstanden med avsmak. General Smuts kunne som vanlig ikke svare, men Fredrik, som nå var i 17

sentrum for alles interesse, syntes han burde bidra med en opplysning: – Det er vindruer. Cordelia stoppet gjenstanden i munnen, der den gled rundt en stund, hvorpå hun spyttet den ut. – Vi spiser ikke vindruer vi, gjør vi vel? Hun skjøv tallerkenen ifra seg. Prippene prøvde å lure dem, det så hun tydelig. Men Ida, som jo nesten hadde realskolen, korrigerte sin ektemake: – Det er oliven. De vokser på trær. Cordelia gjorde seg tom i ansiktet. Det skulle ikke bli lett med en sånn jente i huset. Vanskelig hadde det vært alt første gangen hun hadde kommet ut for å se på sitt blivende hjem, for noen leilighet var det umulig å få tak i på en stund. Det var nok av plass, huset var stort, det var et skikkelig kråkeslott ute på Torvnäs som alle i Sunne kjente til: det var jo dit lensmannen sendte familier av denne sorten. Folk tok omveier forbi huset, pekte og fortalte hva som var foregått bak disse veggene. På gårdsplassen var det fullt av bilvrak og gamle sykler, høns løp ut og inn på verandaen, en vindusrute var erstattet med papp, søppelhaugen stinket, kjøkkenkranen dryppet, og det knyttet seg i maven på Ida da hun uanmeldt sto på dørstokken og møtte Cordelias blikk. – Jaså, så det er sånn du ser ut. Ja, du kan vel ta en seng der oppe når tida kommer. Cordelia hadde følt det på seg alt da. Da denne Ida gikk og pirket på bordplaten, da hun strøk rundt gamle Smuts i gyngestolen. Hvordan hun holdt for nesen da hun passerte pissebøtta i den halvåpne skapdøren. Ida følte seg ikke velkommen, men hun hadde syndet, og dette var hennes straff, Gud ville nok gi henne tilgivelse og opprettelse, sånn etterhvert. – Oliven, sa Fredrik. Du er jammen artig du, Veronica, slo han til med, for liksom å lette stemningen, men skohandler Pripp så ut gjennom vinduet. 18

– En skulle ha tatt kalosjene, det ser ut til å bli regn. Og Fredrik rapte: – Det blir det sikkert. Ida så på ham og led, men hun var ikke oppgitt. Gjennom den varmen Fredrik hadde latt henne smake på, oppå parkbenker og nede ved vannet, hadde hun fått en slags tillit. Han skulle forvandles. Hun skulle gjøre ham til en dannet person, ved å lese høyt om Opplysningstiden og om Hattar og Mössor og om Hedvig Taube og alt sammen. Når de var alene. Han skulle holde henne i hånden eller legge hånden på brystet hennes og hun skulle vri seg unna uten å mene det, og si: Ikke nå … la meg lese for deg først. De skulle få seg egen leilighet, hun skulle lære ham å holde orden rundt seg. Når han kom fra arbeidet skulle maten stå på bordet, og så … Ida likte sengen, de kunne ligge lenge, lenge i sengen, iallfall søndag morgen når han ikke skulle på jobben … For han måtte jo ha en jobb … Hun så på ham igjen, og han rapte og tømte et nytt glass svakøl og vendte seg mot svigerfaren i et forsøk på å konversere: – Så hun heter Veronica også. Han syntes at han kom på noe som kunne utvikles der, og det lød så naturlig og ordentlig fint da han sa det, og det var jo ikke hans feil at det lå ulykke i det navnet, han visste ikke at det var en varm potet mellom Prippene. Da Ida ble døpt, var det ingen som argumenterte imot det, fru Pripp bestemte Ida og herr Pripp Veronica, et fra mor og et fra far, sånn var det jo ofte, men siden hadde fru Pripp funnet et brev til mannen «fra din elskede Veronica Svensson», og «takk for de vidunderlige rosene» og nettopp roser hadde fru Pripp aldri fått, og hun hadde stormet inn til mannen i skobutikken … men blitt stående der siden det var kunder inne. Så hadde hun måttet holde det for seg selv, og navnet hadde bare vokst så det til slutt fylte hele huset … – Det er jammen mye penere enn Ida, det, fortsatte Fredrik, som ikke hadde merket hvordan Prippene vred seg og så på hverandre. For fra den stund hadde fru Pripp sett på 19

sin mann og på Ida som to sammensvorne, to som var for seg selv, og hun var blitt nødt til å ta Kurt som sin nærmeste fortrolige, den gjerrige og hatefulle Kurt, hvis blotte nærvær gjorde henne nervøs, de hadde utviklet seg til familiens to engstelige, to nei-siere, to ødeleggere. Fru Pripp visste om hvor snerpete hun var, men slik sakene sto, var det umulig å forandre på det. Skohandler Pripp skulle gjerne ha sagt at joo, det var nok mitt forslag det der. Han hadde så inderlig gjerne trengt å smile et eneste smil denne dagen, og nå hadde det jo vært en anledning, men han måtte avstå for hustruens skyld, for ikke å bidra ytterligere til hennes galle. Og fru Pripp visste at han visste det og skammet seg over den gamle uoverensstemmelsen, men hun kunne ikke hjelpe dem over tillitens bro med et eneste ord, men satt bare der og tidde og så hvordan denne Veronica Svensson vokste i hans erindring, hvordan hun tok form og nå var fylt av et lys som var sterkere enn hennes eget lys noensinne hadde vært. Veronica Svenssons håndskrift hadde vært myk og rund, så var hun vel rund og lys og myk som hvetebrød, da, hun skjøv kakefatet fra seg med avsmak. Fru Pripp hadde glidd ut av sin kjærlighet den gangen, og ikke klart å krabbe seg inn i den igjen. Det hendte både en og to ganger at hun ikke klarte å ta sin datter på rette måte, bare fordi Veronica-navnet ble så overtydelig. Hun hadde latt Ida skrike, og da rykket skohandleren inn, trøstet piken, så på henne med Veronica-øyne, hvisket ord til henne som fru Pripp ikke hørte. Det var hans idé at hun skulle kostes på skolegang. Det var han som satt og hjalp henne med leksene, og de to var blitt ett. Fru Pripp gjorde seg fremmed overfor dem, gjorde seg fremmed for bøkene, for lekene, for fortroligheten og klemmene, og det lå kanskje vel til rette for henne alt fra starten av, hun hadde funnet et uttrykk som kledde henne: et snurp over munnen som ble stadig tydeligere med årene, og som til slutt var hennes bitterhet. Men aldri ytret hun ett ord om hva hun hadde oppdaget. 20

Skohandleren beskyttet henne, og han gjorde det med smerte ettersom han ingenting forsto, for det var så at denne Veronica Svensson knapt nok eksisterte for ham, annet enn som et fjernt bilde fra meget unge år, hun var en skolepike som …. Men tausheten bygger seg selv opp. Så derfor satt nå brudens mor og snurpet seg sammen og tenkte at denne datter, denne Ida som var blitt mer og mer Veronica, hadde fått sin rettferdige straff, og at hun selv hadde fått det, for det var ofte slik at hun måtte klatre over fjell av bitterhet for å komme ned på flat mark, fjell som sto i veien overalt, for eksempel i butikken: kundene ville alltid at skohandleren selv skulle hjelpe dem til rette. Det var ham de søkte, fordi han var gladlynt midt i sin tyngde, han var lyttende og deltagende, generøs og varm, han hadde liksom ikke seg selv å slepe på, sånn som henne. Og hun visste det. Etter maten gikk skohandleren ut for å bestille en drosje, til tross for gamle Smuts’ avvergende mine og Cordelias fnys. – Det er ikke lange veien å gå, mente Cordelia. – Men i den kjolen, forsøkte han, med et blikk på sin datter. – Hu, ja, sa Cordelia, og begynte å gå ned trappen, for hun orket ikke dette lenger. Det var så mye man kunne ha sagt en dag som denne, tenkte Pripp, men det fikk ligge nå. Det var så mye man skulle ta avskjed med: fremtiden, forhåpningene. Smilene måtte begraves, en ny taushet graves opp. Skohandleren visste at når han kom hjem, skulle han låse seg inne og be Gud om tilgivelse og forlatelse, og han skulle gjøre det alene. Da bilen var kommet, rakte han hånden frem mot Smuts, og gamlingen tok imot den og så Pripp inn i øynene. Det fantes tross alt noe der, noe som fikk dem begge til å nikke mot hverandre, lenge og tungt. Og Pripp åpnet døren, men Cordelia sa: «Vi tar oss nok en spasertur, vi.» Og Fredrik sa idet han satte seg opp på sykkelen: «Jeg tar meg en sving, jeg.» 21

Så Ida Veronica Pripp satte seg alene i bilen og kjørte i forveien, bilen passerte Fredrik, som alt hadde glemt den, for han hadde siktet seg inn mot pølsekiosken på torvet, og dit ble også Cordelia trukket, som broren. – En med brød, bestilte Fredrik, og Cordelia som hadde rukket frem, sa: – Gi meg en også. Men skohandleren og hans hustru gikk langsomt hjemover. – Hundreogfemti kroner rett ut av vinduet! – Hva spiller vel pengene for rolle, kjære deg. – Vi skulle aldri … Det hadde vært bedre om hun var blitt sendt bort. Jeg vil ikke lenger leve med dette innpå meg. Dette her er slutten for meg, nervene mine klarer det ikke lenger. – Det er Ida som får det vanskelig, det er henne det dreier seg om. Men jeg skal hjelpe henne så godt jeg kan. Vi er nødt til … – Det er lett for deg å si, sa hun. Men sønnen Kurt, den senere pastor, gikk bak dem og sa ingenting. Og Ida måtte gå alene inn i huset på Torvnäs. Hun hadde ventet seg at det i det minste skulle være gjort rent der, men alt var samme kaos som forrige gang. Tallerkener på bordet, det tomme fleskefatet og kalde poteter, et halvtømt glass med pils, ventet henne. Døren til pissekottet sto på vid vegg. I annen etasje fantes det ikke sengetøy i den sengen de skulle ha, madrassene var nakne og flekkete, og hun satte seg på dem og gråt, og gråt fremdeles da Fredrik kom hjem en times tid senere, kikket på henne, åpnet beltet og sa: – Nå du Veronica, nå skal vi ha oss et knull, det er iallfall mitt tips.

Fra sjøsiden så Torvnäs vakkert ut, fordi man så det på avstand. Den røde trekuppelen skinte blant de høye epletrærne og glassvinduene i verandaens villvin skimret – så lenge de var hele – i rødt og grønt. Nedenfor den gjengrodde haven strakte det seg en fuktig eng helt ned til vannet. Der beitet kyr, og badet i sommerkvelden, løftet hodene mot sagen og folkeparken på Kolsnäsudden på den andre siden, og alt åndet av landlig idyll. Det var dårligere bestilt med skjønnheten hvis man kom langs veien, ikke bare på grunn av alt det skrapet som møtte øyet allerede idet man svingte av fra Gyllebyvägen, men fordi veien akkurat der det en gang hadde stått en grind smalnet betenkelig og på den ene siden stupte rett ned en femten–tyve meter. Her lå Lerhålan. Om våren bygde svalene rede i de bratte sandveggene, en krans av småbjørk og or slo ut sine blad og vernet tanken mot umiddelbar svimmelhet. Men da løvet var falt og et og annet tre hadde gitt opp sin tilværelse ytterst på kanten, hendte det at man gikk over til havesiden og holdt seg der. Det hadde vært et gjerde der en gang, men iblant ble biler uten nummerskilt dumpet over kanten og forent med det avfall som Cordelia, tross helsemyndighetenes mas, år efter år tømte ut. Rustne potter, spann, sildeben, innholdet av pissebøtta, og fillete klær – alt sammen havnet der og spredte sin stank. Det fantes en vei ned dit, men den gikk på den andre siden og det var omstendelig å ta seg dit. Bare de som hadde skøyter, hadde 23

oppdaget kulpen på bunnen av Lerhålan: den frøs tidligere enn sjøen. Det skremmende lokker og drar en til seg. Ida skulle ofte stå og se ned i Lerhålans dyp. Og ofte skulle hun for fremtiden gjenta en og samme setning hver gang hun tok avskjed med et av sine barn i døren: – Pass dere for Lerhålan, så dere ikke ramler nedi. Verden er en vrimmel! Men jeg skal gjøre mitt beste for å sortere det kaos Fredriks sæd kom til å skape på Torvnäs, selv om det ikke blir lett. Om han i det minste hadde økonomisert litt med den – tolv skrikende og rapende unger er for mange. Pluss alle de andre som sloss om plassen på kjøkken og soverom: gamle general Smuts, farfar til alle, og hans søster Cordelia, «kleggene» som løp ut og inn av dørene, og så Johan, fetteren som havnet i familien alt i spedbarnsalderen, fordi hans foreldre forsvant. Få av disse er i egentlig forstand betydningsfulle for Johans historie, men den mengde de utgjorde må jo ha gjort ham til den han ble. For det er jo slik at alle de som løper ut og inn gjennom linjene i denne fortelling forstyrrer og skal forstyrre tankens rene rom. Dog er historien uberørt av våre ønsker. Den utpeker ikke fra første stund den ene eller andre av våre med-kaotikere. Vi har alle visse opptredener på scenene hos hverandre, vi prøvespiller, vi blir forkastet eller opphøyet. Noen trekker seg tilbake, mens andre arbeider i det skjulte på vår historie. Andre er til stede uten å påvirke oss. Kanskje finnes de igjen i et annet menneskes livshistorie, langt herfra. La meg derfor i all korthet beskrive dem i tur og orden, og da kommer først

Arvid alle tings årsak og begynnelse, han som i Fredriks og Idas vår ble slynget ut av Idas åpnede skjød: et strålende barn 24

med rød rompe og rødt ansikt, nedkommet til jorden i slutten av deres første år sammen. Ida hadde på det tidspunkt rukket å gjøre rent i annen etasje. Med symaskinen hun hadde fått av foreldrene hadde hun sydd gardiner og selv malt fugler på, for at i det minste bildet av kvitrende toner skulle nå hennes sjel. Fra morens potteplanter hadde hun tatt avleggere som så ut til å trives, og som kom til å blomstre frodig i den stadig økende smussen. Filleryer i rødt og gult prydet gulvene, og Fredrik, uvant med de lysende farvene, gikk gjerne rundt dem den første tiden, når han om kvelden åpnet beltet og lot buksene falle, for det fantes fremdeles en slags forundring over det nye hun hadde ført inn i huset. Men Arvid hadde altså landet på jorden, og hans far Fredrik stirrer på ham. – Jaha, det var gutt det, for å si det sånn. Så gikk han ut av huset og satte seg på sykkelen, dro ned til benken på Strandvägen. Det var den morgenen da Fryken var full av makrell, og Egon Black sto ved siden av ham. – Fyttifaen, utbrøt göteborgeren da han fikk øye på fiskene som med buken i været fløt i vei sørover. Han gikk ned i vannkanten og tok dem opp med hendene, tyve–tredve saltede, nesten gjærede makreller, en av Sundsviskbodens feilspekulasjoner. De hadde ligget usolgt på lageret, og i løpet av natten hadde Milton besluttet seg for å kvitte seg med dem før de eksploderte. Fredrik, som i anledning av sin førstefødte gjerne ville bidra til familiens forsørgelse, fylte et spann, og kom hjem med makrellen akkurat da Ida ammet Arvid. Han satte spannet ved sengen: – Jeg tenkte at litt matauk … Men Ida skrek opp over stanken, og trykket Arvid mot brystet. – Få dem ut. Kast dem. – Hvis det ikke passer, så … Fredrik ble dypt såret og slo seg ned på sengekanten, pirket henne på maven: – Er du ikke snart brukandes igjen? 25

– La meg være, kjære deg, og få fisken ut herfra. – Hvis du skal være så fin på det … Han åpnet vinduet og tømte spannet ut. Det er takka en har igjen! Han lot spannet gå samme veien, og gikk fra henne med vinduet på vid vegg. Om denne episode kom til å påvirke Arvids temporære yrkesvalg skal være usagt, men i lange perioder har han faktisk lagd vindusrammer på en vernet bedrift inne i Karlstad. Men ennå hadde han ikke fått navnet Arvid. Det kom senere, da Ida en dag sto foran Fredrik med barnet på armen: – Har du tenkt på noe navn til ham? – Hva sa du? – Har du tenkt ut noe navn? – På hvem? – På gutten. Hva syns du han skal hete for noe? Fredrik rynket brynene og så utover sjøen, og Ida som ennå kunne smile, gjorde seg myk og kjærlig: – Du har vel kalt ham noe sånn for deg selv? – Nei. Han skjøt skuldrene i været og krøp sammen til vern mot denne beslutningen som nå skulle tas. – Hva syns du om Arvid? – Joa. – Eller Gustaf? – Høres bra ut begge to. Du kunne vel ikke fikse litt mat, jeg er sulten. – Vi har litt flesk og poteter. Eller kunne du tenke deg noe annet? – Jaa, ikke vet jeg. Jeg får gå ned til Cordelia og se om hu … – Jeg mener navn. – Jaha. Og hun lukket seg inne i seg selv, sto og vippet på hælene. – Vi må jo være enige. Jeg liker nok Arvid best. Husker du da vi møtte hverandre på benken nede ved Strandvägen. Første gangen … sa hun blygt og klappet den udøpte i ryg26

gen, der han lå mot skulderen hennes. Husker du jeg hadde opplysningstiden i lekse da? – Hva for en tid, sa du? – Opplysningstiden. At vi leste om opplysningstiden og om Hattar og Mössor? – Æsj, sa Fredrik. Det der greier du bedre enn meg. – Men jeg vil at du skal være interessert. – I hvada? Nå så han opp, og det var tårer i Idas øyne. Han tenkte skarpt en stund: – Arvid, sa han. Arvid. Det høres forbanna fint ut – du, jeg stikker ned til Cordelia og ser om det fins noe mat å få.

Eugen ankom ett år senere, og ble hilst velkommen med ordene: – Jaha, så var det to stykker, da. Vi har alle et lys inni oss. Hos enkelte er det så sterkt at det stråler gjennom huden og når ut og belyser dem som er i vår nærhet. Hos enkelte er det så svakt at det bare rekker til ens egen kropp. Hos atter andre er det så knapt med lys at man forundrer seg over at disse kroppene kan holde seg oppreiste og i live. Eugens ansikt så alltid ut som klokken fem en novemberkveld: det fantes ingen forventning i det, intet håp. Hadde Arvid skreket, forholdt Eugen seg taus. Ida trodde lenge at hun hadde født et stumt barn. Han holdt seg for det meste i en krok på gulvet på kjøkkenet, i timevis kunne han betrakte to glasspinner som han holdt i kors eller ved siden av hverandre. Han var tynn og brunøyd, og skjet uavbrutt, uten å klage. Han skulle senere utvikle seg til en ensom ulv som reiste omkring og fortinnet alskens kjeler, slipte kniver og ellers gjorde slikt som hørte til slektens tradisjon. For øvrig lignet Eugen ikke på noen av adelsslekten. Da han som den første døde her om året, gjorde han det lik27

som uten forbauselse. Han bare la fra seg den kobberkjelen han holdt på å pusse, og oppga ånden. Han var hjemme på besøk da. Ida sa at han satt der ved kjøkkenbordet og kikket uten å si noe. Som om han ikke ville belaste rommet med sitt nærvær. Som om han hadde kikket inn i livet en stund og ikke funnet det verdt å fortsette, men likevel for syns skyld ble der, for ikke å virke uhøflig. Jeg har iblant tenkt på hvor tallrike de er, disse som ofte sitter i ens nærhet og ikke ordentlig når frem. Man måler sitt liv i forhold til deres, og finner det plutselig rikt. Det er mot deres vegg man stundom kan se seg selv blomstre. Ja, regelmessig som de nye telefonkatalogene – om de hadde hatt noen telefon – kom ungene dryppende. Og nå var tiden inne til

Assistentene hvilket er utlagt Karl og Kenneth. De var tvillinger og like som epleskrotter gjenglemt på oppvaskbenken en ukes tid. To kolikkbarn som med tiden skulle overta sin farfars skraphandel, utvide den og få bedriften til å blomstre slik at de en stakket stund kunne skrive ordet «Direktører» på sitt visittkort. De reiser land og strand rundt og kjøper opp halvantikviteter av mindre kostbart slag: gamle bilvrak, fidusmalerier, TV-apparater, kjøledisker, klokker, scootere, pumper. De er ukriminelt lojale mot hverandre, og tar alltid hensyn til forretningens beste, slik at når en av dem blir rammet av en forbigående frihetsberøvelse for et mindre heleri, tar den av dem som for tiden har den minste forretningen gående straffen på seg. Eller de bytter midt i «tre måneder ubetinget», ingen ser jo forskjell på dem likevel: samme sure og lumske trynet, samme hengende munnviker, samme tverre og utydelige måte å svare på, og Keratin fra samme flaske for å holde håret på plass bakover. 28

Men også de var jo en gang barn, og deres felles kolikk gjorde nettene åpne og nakne i hele huset på Torvnäs.

Henry kom med freden, men skapte ingen fred selv. Da flaggene for til værs og bilene tutet gatelangs, da folk danset og pyntet seg med vårens blomster, fødte Ida et hjerneskadet barn med utstående øyne, som dro ned under jorden samme sommer. Han ligger nå på kirkegården, og Ida har stelt pent med den ubetydelige gravplassen. Hennes få spaserturer «i frihet» pleide å føre henne dit, og Johan var ofte med. «Tenk så mye han tross alt slapp å se,» sukket hun, og det var som hun fikk en lengsel i blikket. «Livet er ikke til for alle, Johan. Det tar bare imot en del, og ikke alltid dem som passer best.» Det duftet godt under disse tidlige spaserturene. Lindealléenes vårgule lys spilte, den sterke lukten fra de mørke tujatrærne svøpte Ida og Johan inn i en egen verden, der de kunne snakke om annerledes ting og med annerledes stemme. «Himmelen finnes også der nede, Johan,» kunne en setning lyde. «Hjelpeløshet er ikke alltid noe som syns.» De gikk mellom gravene, hånd i hånd, og gråtrostene skvatret. Stemmen til Ida lød nesten gjennomskinnelig: «Det er ganske godt iblant, å ha en død å være sammen med.» Rundt mellom rike og fattige graver med markblomster fra grøftekantene, «Livet er så trangt, Johan.» Selv om Ida nå hadde måttet begrave mange, er det likevel Henrys grav som for henne er Graven. Henry er i Midten. Stormsenteret er han, den absolutte stillheten. Ved hjelp av ham klarte hun å skape et hellig rom til seg selv der alt får plass. Hun kunne si, da krigen mellom henne og Fredrik pågikk som verst, da barnas – de levende barnas – stemmer utsatte henne for en kryssild og hun ikke hadde tid eller mulighet til å gå til kirkegården: «Jeg er nødt til 29

å søke dit nå», og snu ryggen til omgivelsene, stå stille et øyeblikk og hente luft, få pusterom. Hun tente ved tanken på kirkegården, slik andre tennes ved lesningen av et ennå ikke forstått dikt eller ved å lytte til et musikkstykke hvis innebyrd ligger utenfor ordene. Etter Henry kom

Hedvig Men med Hedvig … Jeg må vente med det. Det som er viktigst må man vente med. Gi plass til, så det ikke drukner i detaljer. Jeg går over til

Stellan – den eneste av fetterne og kusinene som pleide å besøke Johan i fengselet. Han kom med en veske full av sjokoladekjeks, omstendelig kontrollert av vakten: – Jeg tenkte det kunne pigge deg opp, og det koster jo ikke meg noe ekstra, for å si det sånn … Han betraktet cellen: Her har du det jo ganske trivelig. Var det noen annen som hadde sagt det, så hadde Johan blitt ute av seg, men Stellan var uskyldig og skulle forbli det. Han slo seg ned på brisken og strøk det allerede tynne håret bakover: – Spis nå … , Johan ville gjøre ham til lags, enda han avskydde sjokolade. Han tygde. Etter en stund spurte Stellan: – Er du klissete på fingrene? Johan kikket på dem. Da undersøkelsen viste negativt resultat, rakte Stellan ham en bok: – Det er jo en stund siden vi så hverandre, så jeg tenkte at … Johan bladde: «Yehudi Menuhin, with best wishes», 30

«Lars Gyllensten, med vennlig hilsen», «JokkmokksJocke, heisan, heisan», «Linda Evans with love». Mellom hver autograf så Johan opp og nikket anerkjennende: – Det var ikke dårlige greier. Stellan smilte sjenert. Og engelsk har du lært deg også? – Det var et sånt skjema en kunne fylle ut … – Det har blitt en tjukk bok. – Ja, jeg tenkte det kunne være artig for deg å se når du satt inne. Stellan var fordomsfri og lykkelig, og han bøyde seg over Johan: – Hva sier du om den der? Peo Edin? – Hvem er det? – Han blir kanskje finansminister, så jeg passet på. Stellan Jonson passer alltid på. Han arbeider i Lidholms kolonial. Han er gift og har tre barn. En tynnhåret og kortvokst mann, alltid prydelig kledd. Intet får hans forretningsmannssmil til å blekne av tretthet eller stress, enda han arbeider femten timer i døgnet i kolonialen, som løpegutt og ekspeditør og … ja, det alle andre enn Stellan selv er klar over, er at det er han som tar seg av hele butikken. Han teller opp kassene, setter opp ordrelister, åpner og stenger. Ryggen til Lidholm er gåen, han er lei av butikken og har penger til resten av livet. Det er bare det at han ikke kan si til Stellan at butikken er hans. Ved hvert forslag i den retning – nemlig å overta hele greia på papiret også – hever Stellan armen i en avvergende bevegelse: «Nei, noe sånt passer jeg ikke til.» Det er samme arm som i andre situasjoner fortsetter opp til lueskyggen når han gjør honnør for damene ved døren, når han tråkker rundt på den gamle sykkelen med det egenhendig tekstede skiltet: «Kundenes fornøyelse – vår tilfredshet». Ingen har noensinne sagt et vondt ord om ham, tvert imot. Han er ikke høflig, han er høfligheten selv. Han reparerer kraner, klipper gress, ringer til begravelsesbyrået for nyslåtte enker. Han banner ikke, drikker ikke, fordømmer ingen og opphøyer ikke seg selv over noe eller noen. «Disse 31

nypotetene kommer ikke til å bli gamle, frue. For å tillate seg en spøk.» «Får jeg by fruens lille godbit på en godbit?» Hjemme oppfører han seg på samme måte. Han baker, dekker bord, serverer. Når det er kaffeslabberas – og det er det ofte – står han pent antrukket bak damene og gnir seg i hendene og betrakter oppdekningen, passer på at kaffekoppene er fulle. Etterpå vasker han opp, legger lokk på platene på ovnen, en duk på oppvaskbenken, og pusser det allerede skinnende sølvtøyet. Så setter han seg og finkjemmer de tre avisene han abonnerer på – streker under notisene om statsbesøk, utmerkelser som har rammet kunstnere, om idrettsstevner og konserter, og sier til sin hustru: «Imorgen reiser jeg til Karlstad.» Det begynte som det meste i Sunne, på Kolsnäsudden. Han gikk dit for å … Nei, jeg vet ikke, han kan ikke synge, ikke danse. Han har aldri lest en bok, skjønt han har to oppsett med autografer fra Svenska Akademiens medlemmer, og fem Nobelprisvinnere. Men uansett. Hans første fangst var den gamle jazzpianisten Sven Borefelt, og det skjedde helt uten hensikt. Stellan hjalp ham ned fra scenen under den derre beryktede opptredenen, da Borefelt var så full at han ikke fant pianoet. Stellan fikk ham i armene og tilbød seg å bli med drosjen til hotellet. Han ble nedspydd, samt innehaver av en autograf. Stellan forbarmet seg over ham også dagen etter, og ledsaget ham til stasjonen, holdt ham unna de øvrige passasjerene, og fikk enda en autograf. Siden fulgte han av ren medlidenhet Borefelts medgang og motgang i avisene, og da artisten døde, sendte Stellan blomster til begravelsen. «Jeg syns jeg burde gjøre såpass. Og floragram var jo noe nytt på den tiden, så jeg ville prøve hvordan det gikk for seg.» Han fikk et takkekort fra familien, og straks hadde han en liten Samling. Nå begynte han å holde seg der ved sceneinngangen i helgene. «I tilfelle det skulle bli bruk for en igjen.» Nå drakk jo ikke alle artister, noen tok seg en røyk på trappa, og Stellan som aldri hadde tatt i en sigarett anskaffet både fyrstikker og lighter, og kom raskt til 32

unnsetning. Åpne dører kunne han jo fra butikken, å åpne drosjedører var ikke noe verre, og han lærte seg å vente til rette øyeblikk for å be om en signatur. En og annen gang var artistene også ensomme, ville ha selskap, møkk lei av å tørke inn på ødslige hotellrom, og derfor hadde Stellan alltid et par flasker stående hjemme. Bare i tilfelle. Mye vil ha mer. Stellan er nå en stor konsument av kultur. I lokalavisene ser man ham sitte på første benk, der han tar til seg ritualet under et sceneshow eller en kirkeinnvielse. Han går på de politiske møtene og applauderer frenetisk, uansett hvilket parti det gjelder. Med tankefull mine sitter han ved siden av en nigeriansk misjonær, en utenlandsk ambassadør. I flerfarvetrykk finner man ham på førstesiden mellom en smilende prins Bertil og en strålende statsminister. Statsministeren har nettopp fortalt en historie, munnen til Stellan er oppsperret i latter, han må ha slått seg på knærne av fryd, mistet balansen og blitt nødt til å legge armen rundt skulderen på prinsen.

De tre jentene kom til verden, liksom uspesifiserte, i hver sin mai måned. De fikk navnene Eleonora, Christina og Elisabeth, og utgjør til sammen en øy i dette hav av søsken. Det er lett å blande dem sammen, for de arver klærne etter hverandre, samt hårband og skolebøker. Elisabeth går på lærerskolen i Karlstad, Christina vil vie seg til dansen, ettersom hun i ung alder ble tvunget til å danse på glødende kull i familiens arnested, og Eleonora skal snart ta artium.

Manfred og Robert som fikk suge de siste melkedråpene av Idas bryst, er ennå barn, men også de skal slynges rundt i historiens sentrifuge, de nederste matrosene i dette overfylte skip som krenger og slår mot tilværelsens skarpe klipper.

Men da Hedvig ble født … – Endelig begynner det å ligne på noe, sa Fredrik Jonson Lök, og bøyde seg over den vesle jentungen. Han strøk henne over kinnet, ga Ida det første åpent spørrende øyekast hun hadde fått, og tok piken i favn. Riktignok tok Fredrik feil. Hedvig lignet ikke på noe annet, men han tok iallfall for første gang et barn i armene og han bar henne rundt og han løftet henne i været, og han sa: «Du var sannelig en, du», og kilte henne på haken og sto ved siden av Ida når hun skiftet bleier på henne og når hun ammet, og han ble liksom så varsom i måten å være på den våren, den sommeren, og da ytterligere ett år var gått, satt han ute ved husveggen i timevis og pekte på spurvene og sa: «Se på stæren, Hedvig.» Hedvig hadde svart hår og store øyne, der mye bekymring og angst etterhvert skulle rommes. Og han ble meget vred da Ida forstyrret dem: – Vi har ingenting å spise, Fredrik. Ungene skriker jo av sult, og jeg orker ikke gå hjem til pappa og be om mere penger, kan du ikke en eneste gang ta deg en jobb! – Jeg passer jo Hedvig, sa han. Gå og jobb, du, om du syns det er så morsomt. – Jeg kan ikke se ungene lide på denne måten. Jeg begynner å innse hva slags type du er, jeg har snart ikke nerver igjen, det eneste du har i hue er kukken din, skrek hun og lente seg ut av vinduet og spyttet på ham. 35

– Men hva er det du gjør, ropte han og for opp. Spytter du på jenta mi? – Jeg spytter på deg, svarte hun og trakk seg innover i rommet, og Fredrik sank såret ned mot den varme veggen igjen, og trykket Hedvig inntil seg, mens hans hode ble fylt av tungsinn over den utvilsomme sannhet Ida hadde plantet der. Men da – eller noen år senere, for barndommens tid er ett eneste felt – kom en avisside flagrende, dansende frem mot Fredrik og Hedvig der de satt ved husveggen – for der satt de så fort solen kikket frem – og la seg ned for hans føtter, rørte ømt ved ham så han åpnet øynene, og mens han lurte på hva den ville ham, brettet den seg plutselig ut, og han så rett inn i ansiktet på

FAUSTO COPPI som hever armen i en seiersgestus midt i en stor folkemasse. Sykkelen hans blinker, og i bildets høyre kant renner en flaske champagne over styret, og under bildet er det et ettall og mange nuller og de betyr gull og ære og prestisje, og Fredrik bøyer seg nærmere og nærmere teksten, og blir truffet av Kallet: han skal bli proffsyklist. Hedvig skal få dyre klær, hun skal få en hvit pels og smykker … Torsten Pripp anstrengte seg virkelig for å hjelpe Ida i hennes ekteskap, og han ba til Gud så ofte han hadde tid, ba om forståelse for hennes valg av mann, og dessuten om et lite under som skulle gi Fredrik kraft til å skaffe seg arbeid for på noe vis å bidra til forsørgerbyrden. Derfor tvang han nå og da sin hustru til å be de unge på middag for å få i stand en samtale om arbeidssituasjonen i landet. Men ingen av disse måltider var ennå blitt 36

noe av. Ida måtte sitte alene – nåja, barna var jo alltid med – og finne på unnskyldninger: Fredrik måtte avsted, det var visst noen forretningsaffærer, Fredrik hadde sånn hodepine, Fredrik var ute og fisket. Torsten Pripp hørte hennes hjelpeløse forsøk på å beskytte sin mann, men til slutt ga de begge opp. – Det er noe annet. Jeg kan ikke fatte hvorfor han skulle behøve å føle seg brydd over å få i seg litt mat sammen med oss. Jeg vil da ikke noe menneske vondt. Gud har skapt oss forskjellige, noen har han gjort arbeidsvillige, andre ikke. Men jeg tror ikke på latskapen, latskap er ikke noe et menneske ønsker seg. Alle vil arbeide, det gjelder bare å komme på hva slags arbeid man trivs med, det dreier seg om å komme inn i en sammenheng der man føler at man trengs. Hva tror du, Ida, du som kjenner ham? – Jeg vet ikke, pappa, sukket Ida, og åpnet blusen for en eller annen unge. De lengste og utførligste av disse samtaler utspant seg når far og datter var alene, når fru Pripp forsvant ut på kjøkkenet for å hente inn en ny Janssons fristelse eller en suppeterrin. Den maten hun serverte – eller hadde tenkt å servere – Fredrik og Ida var ikke den aller beste, hun hevnet seg ofte ved å svi eller koke i stykker maten, og Torsten merket det nok, men sparte sine kommentarer, for de trengtes på andre steder. – Han er ikke noe ondt menneske, Ida, det finnes ingen onde mennesker, det finnes bare vanskelige forhold. Det finnes oppvekster som gjør oss vondt. Av og til kan det se vanskelig ut, ja, umulig å rette opp, men man må aldri gi opp håpet. Han sa det gang på gang for å få se et bekreftende blikk fra henne, for selv var han begynt å vakle i sin tro. – Ber du fremdeles aftenbønn, Ida? Hun nikket og strøk barnet over håret. – Det gir slik styrke å be. Man blir renset. Hvor vanskelig 37

dagen enn har vært. Hvor mye uro man enn har kjent, så renser det en smule, eller hva? – Jovisst, pappa. – Du skal aldri nøle med å si fra hvis det er noe du trenger. Bare si det som det er. Jeg skjønner at du må bruke all din oppfinnsomhet for at dere skal greie dere. Se her – og han tok opp lommeboken og rakte henne en femtilapp – ta denne her og kjøp mat eller hva det måtte være du syns barna først og fremst trenger. Men nå satt altså Fredrik endelig der med sine barn, og fru Pripp hadde allerede klagd på kjøkkenet. Fredrik så ikke anstrengelsene, hverken med oppdekningen eller med maten. Han slafset i seg, og skulte rundt seg. Alle ønsket at middagen snart skulle være til ende. Spørsmål var jo ikke akkurat det som forekom mest i familien Jonson Lök – men kanskje var det i ly av alle merkverdighetene her at lille Arvid plutselig vendte seg mot Fredrik: – Hva kalles du for noe, pappa? – Hva sa du? Fredrik trengte alltid å skyve det første spørsmålet fra et menneske ifra seg en stund før han tok fatt på svaret. – Ja, hva er du for noe? Arvid ble ivrig, for han var ennå et svært lite barn. Jeg mener, morfar er skohandler. Og du, hva er du for noe? – Du vet vel hvem jeg er, sa Fredrik. Spis nå! – Joda, jeg vet det, men hva er du for noe? – Jeg er jo far din, sa Fredrik, men Arvid ville til bunns i dette her, enda Ida prøvde å avbryte ved å tørke ham om munnen med en av tøyserviettene. – Jeg vil vite hva du kalles for noe med det du driver med, sånn at jeg vet det. – Nå får du holde kjeft, ropte Fredrik, og skjelte mot vertskapet. Når du er borte hos fine folk får du holde kjeft. Han var ikke sikker på om han hadde uttrykt seg helt korrekt, hvilket økte hans irritasjon. 38

– Jeg mener ikke … Arvid fikk tårer i øynene, og Fredrik som var trengt opp mot veggen ble helt stille og knyttet hendene rundt tallerkenen, og plutselig hadde han to halvdeler i hendene, og i revnen fløt stekesjy og rødbetsaft ut på damaskduken. – Din satans unge, bli med ut, så skal jeg ta en prat med deg. Disse ungene, gjorde han seg til overfor svigermoren, og grep Arvid rundt håndleddet. – Å, tallerkenen min. Fru Pripp tok seg til halsen. – Se hva du har stelt til med, din sakramentiske unge. Og Fredrik smelte til ham på kinnet. – Det var faktisk ikke Arvid … forsøkte Ida. Nå reiste Torsten Pripp seg, tørket seg om munnen, og la hånden på skulderen til Fredrik. – Hør nå her, nå går vi inn til meg og tar oss en prat, mannfolk imellom. – Nei, jeg må nok stikke nå. – Ikke denne gangen. Vi skal bare ha en vanlig prat, du har ingenting å frykte. Og Fredrik fulgte etter, inn i Torsten Pripps arbeidsværelse, og prøvde å anlegge en så ledig og avslappet mine som han formådde. – Jeg skal betale den tallerkenen, sa han. – Det er ikke dét det gjelder. Men jeg skulle gjerne se, for din egen skyld om ikke annet, at Arvid virkelig fikk vite hva du var for noe. Det er viktig for din selvfølelse, Fredrik. Jeg tror at du innerst inne er en dyktig kar, men et eller annet har gått galt. Det virker ikke som du tror på deg selv. Hva ville du si til å arbeide hos meg? Fredrik kvapp til. – I det minste for Hedvigs skyld. Henne setter du jo pris på, har jeg hørt. – En kunne jo alltids prøve. – Sånn skal det lyde. Og så var det en annen ting, oss mannfolk imellom. Du må ikke ta det ille opp, men jeg lurte på … du har ikke tenkt på å bruke … jeg mener, nå når det er blitt så mange unger å ta hånd om … sånne … du vet … 39

preventiver. Jeg mener, du og jeg kan vel prate åpent om sånne ting? – Jaa, ja visst fanken. Fredrik reiste seg og så ut av vinduet. – Vi er jo ikke akkurat katolikker, du og jeg. Jeg vet at det i mine kretser i misjonsforbundet er reist en del innvendinger mot … men protestene blir stadig lavere, de tider er forbi da man ikke kunne se fordomsfritt på det problemet. Idas mor og jeg bruker selv denslags, vi syntes jo at det var nok med to barn, så ikke at vi hadde råd til flere. Litt planlegging, Fredrik, er ikke av det onde … Hører du på hva jeg sier? – Jeg har ikke tenkt på det. Når en er kåt, så … Torsten Pripp foldet hendene og lukket øynene. – Jeg mener, hu blir jo på tjukken så fort hu ser kukken min. Torsten Pripp stønnet. – Ut, Fredrik! Ut herfra. Dypt ned i bønnen gjenvant Pripp omsider sin likevekt, men ferden dit ned var lang og fortvilet – han hvirvlet i minnene av hele sitt ekteskap, av de stillferdige spaserturene med Ida på veiene utenfor småbyen, da han hadde holdt den vesle trulta i hånden og hatt to samtaler gående: en ytre med henne om verden og dens gode foreteelser, og en indre for henne om det onde som truet alle pikebarn. Hvorfor hadde han gjort denne oppdeling? Trodde han at tausheten skulle befri henne? Gode Gud, du som ser og forstår, forlat meg min svakhet og min frykt, tilgi meg … Han gikk der på veien, men han gikk bort fra noe, han gikk med Ida for å få være i fred for … Tilgi meg, Gud, for … Hustruens ansikt igjen, som en vegg midt i bønnens korridor, strengt, knipsk, og gjerrig. Alltid ferdig til krangel og klagemål. Ja, det var henne han vandret bort fra, hun som aldri ga livet en sjanse til å skinne … Men han var redd for sammenstøtene, han trodde at de kunne sultes ut, tilgi meg … og la meg møte verden som den er … gi meg kraft til å ta imot ulykkene som nå samler seg over oss … 40

Slik hadde det seg at Fredrik en stund satt på en stol innenfor skohandlerdisken og prøvde å forstå. Torsten Pripp hadde først tatt en runde med ham til Niklasson og fått ham klippet og barbert, derefter til Textil der han ble iført ny dress og hvit skjorte og slips. En tannbørste erholdt han likeledes: «Kundene setter pris på god ånde, Fredrik,» og sko, ja, der var det mange å velge imellom. – Du kan studere den måten jeg snakker til kundene på, begynte Pripp sin undervisning. Det er viktig at de får tillit til en, at de føler seg hjemme, at de gir seg tid. Sko er en tillitssak, hver enkelt sko har sin egen personlighet. Om jeg nå prøver en sko på deg, sånn … føles det bra? – Jaa, det gjør vel det, sa Fredrik. – Nei, det vet du ikke ennå. Man skal la kunden spasere litt omkring en stund, kjenne om den trykker foran i tåen eller på sidene, og i de minuttene skal man la dem være i fred, så de kan utføre de bevegelser de er vant til uten å føle seg sjenerte. Gå litt omkring nå! Nå, hva syns du? – Jo. Ålreite. – Jeg gjør dette her for at du skal sette deg inn i kundens psyke. En tilfreds kunde kommer alltid tilbake, en misfornøyd gjør det aldri. Jeg har tre konkurrenter her, den som tilbyr best service vinner, og hittil er det jeg som har vunnet. Han kikket ut bak forhenget der hans hustru sto og presset hendene rundt et lommetørkle. – Jeg setter ikke mine ben her så lenge han … Er det meningen at han skal ta min plass? Torsten! – Ta det bare med ro, kjære vene. Vi trengs da alle tre. – Det vet du da at vi ikke gjør. Det blir enten han eller meg … – Jeg prøver ham. Det er vi nødt til for Idas skyld. – Det kommer noen. Torsten Pripp ga tegn til Fredrik om at han skulle sette seg på stolen igjen og følge nøye med, men det var så mange ord i veien for hans konsentrasjon, og fremfor alt så fortvilet mange sko overalt. Ute regnet det, og han ble stående ved vinduet, sildringen nedover ruten minnet ham om at 41

han hadde en blære å skjøtte, og han meddelte både kunden og Torsten: – Jeg går ut og pisser. Pripp ble etterhvert lei av å høre slikt, og lei av å se ham sitte på en stol. Det lønte seg heller aldri å be ham stikke ut på lageret for å hente en bestemt skoeske, for Fredrik glemte seg. Og han glemte å komme tilbake fra lunsjpausen og ble sittende hjemme på kjøkkenet, sulten og kåt, men uten å få med seg Ida i sengen på grunn av trengselen med alle ungene. – Du må tilbake til pappa nå, prøvde hun, og slingret seg unna hendene hans som vispet rundt kroppen hennes. – Det er så slitsomt i butikken, og jeg trenger å hvile meg, mente han. Det er mye tunge løft og et forferdelig renn der. – Skoesker er ikke tunge å løfte på, fnøs hun. Jeg har jobbet der siden jeg var liten. – Men det er så dystert der, påsto han med et ord han hadde snappet opp fra en kunde. Derfor varte det heller ikke lenge før Pripp sluttet å finne oppgaver til ham. For Fredrik hadde funnet sin plass utenfor butikken, tvers over gaten under Beermans lindetrær. Der var det en benk, og på den benken satt de fleste av Fredriks kamerater og nippet til sin pilsner. Benken sto dessuten innen hørevidde fra forretningen dersom det skulle bli behov for ham. Det var med lettelse Pripp løsnet lenken om Fredriks hals. Hver fredag betalte han imidlertid ut en liten lønn, han mente å ha råd til det, men da han så smått kom på at Fredrik ikke hadde vært inne i butikken en eneste gang i løpet av uken, og dessuten hadde fått høre av Ida at ikke et eneste øre var kommet henne og barna til gode, sa han: – Denne uken har du vel ikke gjort deg fortjent til noe, Fredrik. – Jeg har holdt meg i nærheten. Fredrik var forurettet. – Jeg vet det, men det var en rekke ting jeg ba deg holde orden på. Feie ved stengetid, for eksempel, bære ut tomeskene. 42

– Det har du ikke sagt noe om. – Jo, i begynnelsen gjorde jeg det, men du kom ikke. – Nei, sa Fredrik, jeg var vel opptatt. Til sist sluttet han av seg selv å kikke innom fredag ettermiddag, han glemte også det, for påholden var han ikke. Men han holdt seg på benken under Beermans lindetrær og utfoldet seg, ved enhver anledning, om den store arbeidsbelastning i svenske skoforretninger. Men det var enda en ting som holdt ham tilbake: i samme hus som skobutikken lå Asplunds sykkel- og sportsforretning, og utenfor på fortauet sto den sommeren en blinkende blå racersykkel med tre gir og skinte av tilfredshet.