Tyrkisk frokost av Sunniva Lye Axelsen

Sunniva Lye Axelsen

Tyrkisk frokost noveller

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-44388-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2014 Satt i Sabon 11/14 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Saksejekken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Påkledersken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29

Den var ikke min. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

39

Topolino . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

Ostehøvelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

86

Tyrkisk frokost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

99

Eilat til jeg dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Prestekontoret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122

Saksejekken

– Eivor Nilsen er blitt meldt savnet, sier jeg til Tormod.

Han legger hodet litt på skrå og betrakter meg fra lenestolen sin i hjørnet av stuen.

– Se her, det er på førstesiden. Jeg holder opp bydelsavisen som jeg abonnerer på for å holde oversikt. Tormod nyser.

Jeg synes ikke utsikten fra balkongen min er tilstrekkelig.

Jeg vet jo ikke hva naboene foretar seg når de er inne hos seg selv med gardinene trukket for. Og det er ingen som har informert meg om forsvinningen selv om faren hennes bor i samme oppgang som meg.

En stund hadde jeg problemer med å svelge vissheten om at naboene skjuler ting for meg, men nå har jeg latt den ligge. Jeg har blitt eldre og klokere, og lært fordøyelsessystemet mitt å kjenne. Men det betyr ikke at jeg slurver med å holde meg oppdatert på hva som rører seg i byen.

Det er ingen som har sett Eivor på et halvt år. Gamle Nilsen har vandret hvileløst frem og tilbake foran vinduene sine i lang tid, først nå vet jeg hvorfor; avisene har fattet 7

interesse. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det har tatt så lang tid. Jeg studerer bildet hennes i avisen. En masse hår i buster rundt ansiktet og lebestift på tennene.

Utvilsomt avfotografert i lystig lag på en hverdag. Rusmiljø, leser jeg. For en skam for gamle Nilsen. En prektig kone har han, og pensjonert fra en betydningsfull stilling i Televerket, men ingen flere barn til å steppe inn i rampelyset. Men ellers er det ikke noe å si på ham. Og så dette. Fotografier av datteren over hele bydelen, savnetmelding, etterforskning, mareritt om spisse nåler, kjønnslepper med smykker, dumpe hammerslag, jeg smiler litt.

Tormod romsterer i stolen sin. Så hopper han ned på gulvet og piper sørgmodig.

– Du vet hva du har å gjøre, sier jeg nedlatende. Så angrer jeg, og går inn på gjesteværelset for å se til at avisen hans ligger klar. Det gjør den.

– Kom igjen, sier jeg.

Tormod sukker og kaster et siste blikk i min retning.

Så går han ut av stuen.

Etterpå samler jeg sammen avisen og legger den i en pose som jeg knyter igjen.

– Flink bisk, sier jeg. Du er pappas bisk. Ja, det er du.

Tormod logrer til meg nede fra gulvet, løper ut på kjøkkenet og bjeffer mot kjøleskapet. Jeg tar ut en boks leverpostei, åpner den og setter den foran ham. Han spiser seg bortover gulvet med blikkboksen skrapende mot linoleumen. Jeg har lært ham opp til å gjøre fra seg inne. Jeg vil ikke gi naboene gleden av å kommentere at jeg benytter meg av drittpose utendørs, og man vet aldri hvem som 8

vil kunne ta anstøt av at Tormod, selv om han er en ekte dachs med stamtavle, gjør fra seg i offentligheten. For et par år siden skulle vi i butikken, da stod Nilsen på balkongen sin og lo av pelsen til Tormod, som ikke har den blankt brune, silkeaktige teksturen, men snarere er stri og sterk, med små innslag av grått. Jeg grer ham ikke, han liker det ikke, og jeg ser ikke hensikten med det. Han er ikke noen jålebikkje, jeg har ikke tenkt å bære rundt på ham i en veske.

– Det var noe til grisebust, hoiet Nilsen.

– Det er en skogsdachs, sa jeg. Bare gå inn igjen, du.

Nilsen lo og skrek fra balkongen sin helt til jeg hadde stengt hoveddøren. Men nå har han fått igjen. Eivor er borte, yngelen er savnet, og gamle Nilsen sitter og vrir hendene og tenker på alt han skulle ha gjort annerledes.

Jeg husker henne. Jeg likte henne ikke, hun vekket noe i meg. Et skrømt, et smil, en prisme av kveldssol over stueveggen min. * Dekkene skrenset lett i sand og grus før jeg trykket inn clutchen og stanset varebilen min helt nede ved elvebredden. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde vasket den.

Ruth satt med hendene under knærne i passasjersetet.

Hun hadde grønn kjole og perlemorsskimrende neglelakk som hadde skallet litt av på lillefingeren. Håret var verken mørkt eller lyst, farven var bare rolig. Det sugde til seg sollyset uten å la seg påvirke av det, var det samme hele tiden, gjennom dager av varm, angende lyng og jern9

frost, midnattssommer og nordlys lå håret stille og lot solen skinne på seg, eller ikke skinne. Jeg hadde noe i munnen, det smakte såpe, jeg svelget unna uten å se på henne.

Håndbrekket lå lavt mellom oss på gulvet. Jeg strøk det med krummet hånd og tenkte på trette insekter og langt flatt gress, sammenfiltret, bøyd ned i marken.

Jeg forsøkte å tenke noe bort. Ruth satt ved siden av meg.

– Du er ikke kald? Jeg snudde meg, lette bak setene etter et pledd.

– Jeg er ikke kald.

– Jeg skal til Oslo, sa jeg. Neste uke. Jeg må levere noe verktøy.

Jeg hadde en matiné i tankene, eller kanskje en spasertur i Slottsparken, iskrem, en liten pils i ettermiddagssolen. Men jeg satt bare der i bilen min som et naut. Jeg turte ikke be henne bli med.

Ruth smilte et halvsmil. Jeg kjente noe ved mine egne munnviker, kastet et raskt blikk på klokken. Hun la en finger på kravebenet mitt og spurte hva jeg skulle senere.

– Jeg vil være sammen med deg, sa jeg, og noe ble trukket gjennom meg, en glede som bølget kaldt i mellomgulvet, en tråd av fortvilelse. Hun burde ikke kjøre bil med menn hun ikke hadde kjent mer enn en uke, hun burde ikke sitte der i passasjersetet og ta på meg.

Tiden var blitt magnetisk, den sugdes ifra meg, jeg slo på radioen, en mann snakket om takter og satser og konserthus i fremmede land mens hun betraktet meg. Jeg skulle 10

ønske hun sov. Jeg skulle ønske hun lå bakover i setet, med våte perler av mareritt i tinningen, eller bare drømmer, flimrende over pannen.

– Vi kan spille badminton, sa hun.

– Her får dere Milada Šubrtová med Rusalka, sa mannen på radioen, Rusalka eller Sang til månen.

Den lyse stemmen, toner av melk og hvite blomster, fløt ut av høyttaleren sammen med noen mette skrapelyder.

– Fin musikk, bemerket hun. Den får meg til å tenke på hvor lenge jeg kommer til å leve. Hva jeg kommer til å dø av.

– Ikke si det. Du skal være her bestandig.

– Jeg skal ikke leve for bestandig, sa Ruth og strøk tre blanke negler over underleppen sin med et fjernt smil. Jeg skal bare leve til jeg dør. * Av og til, før hun ble borte, kunne jeg og Tormod se Eivor nede ved søppelkassene. Hun røkte sigaretter mens hun klorte seg på halsen og ventet på at gamle Nilsen skulle komme hjem så hun kunne bomme ham for penger og avlagte datamaskiner fra Televerket. Hun klødde slik, utysket. Jeg ser nervetrådene i hjernen hennes krølle seg og svi, brennes av, jeg ser henne under et veiskilt uten noen formening om hvilken retning hun skal ta. Jeg har en svak ereksjon. Jeg føyser den bort, tar Tormod i armene mine, og går ut på balkongen for å beholde overblikket.

11

Mangor-Jensen sitter på balkongen sin som ligger skrått nedenfor min egen. I dag har han funnet det for godt å trekke i stråhatt. Han sitter i bar overkropp og knasker geskjeftig på en gulrot mens han stirrer dumt fremfor seg.

Av og til lurer jeg på om han er riktig vel bevart. Men det nytter ikke å skrive flere klagebrev, for mannen er berømt komponist. Det kunne han holde seg for god til. Han lager såkalt samtidsmusikk og er av og til frekk nok til å spille den av med balkongdøren åpen slik at vi andre i gården kan få gleden av å lytte til kvink og pip, elektroniske dalsøkk av jammer og klage, gurglende skrik, bobler som stiger og sprekker i fiolett sollys, halsstarrige kulper, strømvirvler av ensomhet, en vond drøm, vanvittige røster fra grotter langt nede, fra jordens indre, fra Helvete. En gang oppsøkte jeg ham ved postkassene for å gi ham en tilbakemelding. Det ble med den ene gangen; mannen er sinnssyk.

– Jeg har vunnet en del priser, sa han.

– Det forundrer meg ikke, sa jeg.

– Jeg har egen hjemmeside også. Alle verkene mine står oppført – – Jeg har ikke internett, sa jeg. Derimot har jeg jo allerede orkesterplass til de såkalte verkene dine. Det klirrer i rutene mine, skal jeg si deg. Det er som å ha en tørr svamp på innsiden av kraniet!

Så ble han lei seg. Stod der og skalv om munnen og holdt seg i gelenderet og ville liksom bare forbi.

– Alt skal liksom være så redselsfullt med deg, sa jeg.

12

Men i dag spiser Mangor-Jensen gulrot og alt er i skjønneste orden. Jeg gjør et stort nummer av å overse ham mens Tormod ligger på armen med snuten inn mot halsgropen min. Jeg kan kjenne pusten hans mot huden, og tenker på at jeg setter ham høyt, at jeg gladelig ville bli syk for hans skyld. Jeg kjenner noe strammes inni meg, det er som et fuktig laken av glede som vris opp, Tormod puster meg rett inn i øret. Jeg tørker støv av rekkverket mitt med den ledige hånden. Jeg liker å ha det ordentlig hos meg selv, hvilket minner meg på at jeg har en ferdigfrankert klage på skrivebordet som skulle ha vært postet for en mannsalder siden.

Brevet har ligget på skrivebordet med frimerke, adressert med truende sorte pennestrøk. Og så har jeg bare glemt det. Jeg kunne sannsynligvis skylde på Tormod, han har en egen evne til å distrahere meg. Det må ha gått uker, det er støv på klagen min.

Det hender av og til. Jeg står ved en holdeplass, og så ligger jeg plutselig i sengen min. Jeg ser en ugle i en kolonihave, og i neste øyeblikk krangler jeg med en ekspeditrise.

Jeg stryker høyre testikkel mens jeg stønner klagende, og så innser jeg at jeg står foran min egen postkasse med Tormod i bånd mens Mangor-Jensen betrakter den åpne buksesmekken min med sikkerhetslenke over neseryggen.

Det er ikke bra. Imidlertid har jeg ikke gjort noen fortred.

Ikke på mange, mange år.

Klagen gjelder den gamle joggedresskjerringa i første med egen hageflekk tilknyttet terrassedøren sin. Som om ikke 13

det faktum at hun sjelden klipper gresset er ille nok i seg selv, neglisjerer hun epletreet sitt på det groveste. Hver høst faller eplene fra de våte grenene, treffer gressplenen, og ruller inn mot grunnmuren. Hun plukker dem ikke opp. Hun liker ikke epler. Hun lar dem ligge der og råtne langs husveggen. Fukt. Forfall. Fellesutgifter. Behøver jeg si mer?

En gang forsøkte jeg, etter protokollen, å passe henne opp i trappen etter at hun hadde vært en tur på loftet.

Hun kom ned sidelengs, som en skadet krabbe. Det lyste dårlig samvittighet.

Hun flyttet inn for noen år siden, jeg forsøkte å overse henne, hun gikk i den samme gamle joggedressen dag etter dag, det var uappetittlig, møtte hun blikket mitt begynte hun straks å svette og ta seg på halsen. Men så gikk tiden, og hun sluttet å se på meg.

Hun er tidlig oppe om morgenen. Hun vasker håret sitt, det lukter såpe og parfyme, med en svak, pirrende duft av sigaretter over skuldrene. Hun går ikke i joggedress.

Hun ser på mennesker og planter med vennlighet og et lys i blikket som av og til er mildt og andre ganger står i små, viltre flammer, og jeg tenker på alt som rammer oss mennesker i løpet av et liv, alle de skiftende sinnsstemningene, flere ganger om dagen, og under visse omstendigheter, flere ganger i timen. Hun er vel forelsket, da. Om ikke det går riktig galt innen kort tid skal jeg kjøpe en krakk og kalle den opp etter meg selv.

14

Det går nok over. Kjærligheten til andre mennesker er så kaotisk, den liksom brenner små neslemerker i sjelen uten at man legger merke til det. Joggedresskjerringa innså at hun ikke kom forbi meg, sidelengs eller ei, og smilte bredt mens jeg i en rolig tone frabød meg en fasade dekket av slim og grønske. Så avbrøt hun meg midt i klagen ved å by meg på sjokolade fra vesken sin.

Sjokolade? Skulle det liksom være en spøk?

– Jeg er glad vi fikk snakket ut, sa hun og ville forbi meg.

– Snakket ut, hveste jeg, du skal være klar over at en skriftlig redegjørelse er på vei til styret. Du får en kopi.

Det får være grenser for hva slags dritt vi skal finne oss i.

– Har du kopimaskin i leiligheten?

Det faktum at hun virket så oppriktig interessert i mine omgivelser, at hun ikke var sarkastisk, nei, at hun faktisk næret et ønske om å få vite detaljene omkring mine kontorrekvisita og livet jeg fører, gjorde meg rasende. Jeg var så sint at jeg kjente noe bule i pannen, og forstod at jeg ikke kunne risikere et illebefinnende i trappen. Derfor trakk jeg meg til siden og lot henne passere, men jeg kunne ikke la være å rope noe etter henne.

Jeg fikk ikke noe svar. Men jeg hørte et stønn, en hvisken, noen grep om gelenderet, det var ikke meg. Så gikk jeg inn og gråt i pelsen til Tormod.

Jeg poster det forsinkede klagebrevet. Etter å ha smelt med luken til postkassen to ganger (ingen grunn til å 15

overdrive) setter jeg kursen mot Narvesen. To riksdekkende aviser, tre boller, enstavelsesord. Ut igjen. Hjem.

Kaffe ved kjøkkenbordet. Boller. Én til meg, to til Tormod. Han legger på seg, magen subber i gulvet, men jeg orker ikke det triste blikket hans, den svake pipingen, jeg vil så gjerne at han skal ha det bra. Jeg heller kaffe på skålen og dypper bollene i den. Jeg spiser og myser mot et bilde av Eivor som usminket tolvåring med hoppetau og Coca Cola, utvilsomt fremskaffet av gamle Nilsen i et forsøk på å svindle nåtiden for fortid.

– Kostelig, sier jeg til Tormod.

For jeg vet hvordan hun egentlig var. Jeg husker skinnklærne og den pjuskete pelskraven, tatoveringene, det lumske glimtet, grådighet og lidderlig råskap, jeg har henne på netthinnen. Jeg ser henne klart for meg, hun stolprer ned til havnen i de sorte støvlettene sine og overnatter i en kontainer som blir plombert mens hun sover ut rusen. Det er synd for gamle Nilsen, men jeg unner henne en langsom, pinefull kvelningsdød blant stoffruller eller tørrfisk. Jeg onanerer ved kjøkkenbordet mitt mens Tormod ser bort og fuglene synger over hustakene. * Jeg forstod ikke hvorfor det gjorde så vondt å være glad.

Tiden ble røsket ut av meg i lange sug, Ruth satt og ventet på at jeg skulle si noe. Jeg ønsket meg månen. Jeg ønsket meg nattemørke og isnende kalde stjerner og hånden hennes under armen, jeg ønsket meg henne i vinterkåpe, med mørke øyne og snefnugg i hårfestet, det var så lyst, 16

dette vanvittige sommerlyset fylt av flyvende skapninger og gnissende bakben, om det bare kunne bli mørkt, tenkte jeg.

Jeg mente å oppfatte en svak skuldertrekning. Ruth åpnet døren, smøg kjapt ut av bilen som et fløyelsreptil med grønn kjole, lukket opp bakdøren og smatt inn for å skifte til badedrakt. Jeg hørte henne romstere bak i bilen og kvalte en plutselig engstelig latter, den lå fremmed og høy i strupen. Jeg gjemte ansiktet i hendene, men ombestemte meg, jeg var nitten, snart tyve, for gammel til å gråte, og gikk ut av bilen.

Da jeg smelte igjen døren begynte bilen å trille. Før et taust skrik langs ryggraden min fortalte meg at jeg hadde glemt å sette på håndbrekket, var bilen i elven. Ruth ropte et lavt, litt kvalmt rop. Forhjulene stod fast inne på bredden, mens bakdelen lå liksom bakoverlent, på skrå ut i vannet. Dørene åpnet seg. Hun hadde ikke rukket å kle helt av seg, og ble på et vis tømt ut i elven sammen med en hel del verktøy. Jeg kjente noe som kanskje var Gud bite meg i nakken da Ruth traff de grove strømvirvlene med et flatt lite plask. * Julen kommer og går. Mer er det ikke å si om den saken. Jeg har vært svært opptatt med mitt. Jeg teller snøkrystaller på vindusruten, jeg danser litt. Jeg snakker med Tormod om muligheten for å stevne joggedresskjerringa, men vi blir enige om at det blir for dyrt. Dessuten hender det noe viktig. Avisen melder at Eivor Nilsen nå er på17

stått myrdet, og at en «Trailersjåfør (45)» er siktet i saken.

Og på hvilket baserer man en slik anskuelse? Jo, på at trailersjåførens kone har gått til politiet og fortalt at hun hørte ham skryte av å ha slått hodet hennes til karbonadedeig med et kuben. For så å dele liket opp i småbiter og distribuere dem i grøfter, avfallskurver og skogholt over hele Europa.

– Jeg skulle like å vite hva slags kone dette dreier seg om, sier jeg til Tormod. Det er jo ærekrenkelse.

Politiet må da kunne ta påstanden for det den er: et ønske om å ødelegge ryktet til en blåsnipparbeider, sannsynligvis bunnende i en kommende skilsmissebegjæring fra mannens side. Jeg koker kaffe mens jeg tenker på hvor lett det er å havne i dårlig selskap, og på hvor fort tiden arbeider.

Konen som har angitt den stakkars mannen for drapet har nå vitnebeskyttelse, sannsynligvis ledsaget av trygdebolig og voldsalarm. Det finnes ikke noe lik. Eivor hadde for vane å fordufte, det er det de narkomane gjør. De bare blir borte. Av og til dukker de frem igjen med vindjakke og løse tenner; av og til setter noen fyr på dem. Hvorfor skal man bry seg med det? Mens den trygdemisbrukende konen får ny bopel og plastiske operasjoner, sitter «Trailersjåfør (45)» i nagende uvisshet og varetekt. Jeg forestiller meg neglene hans, bitt ned til kjøttet, og at han tvinner og tvinner på en hårtust over det ene øret mens han venter på at tiden skal gå.

18

Og Eivor, hvis levninger aldri er funnet, og hvis forsvinning har avstedkommet den rene heksejakt på en uskyldig mann; skulle hun komme til rette i morgen, lys levende og med sprøytestikk opp etter begge armene og et lengre opphold i Marokko på rullebladet, ja så ville det passe politiet meget dårlig. Man har jo allerede utpekt gjerningsmannen. De tølperne er troende til å få henne til å forsvinne på nytt før media får nyss om saken. Jeg synes det er vemmelig. Tilgang på våpen har de, og bevisforspillelse er det jo ingen som kan bedre enn dem. Det ville være for pinlig for dem å innrømme at feil mann har vansmektet bak murene sammen med tatoverte kriminelle og urimelige serbokroater. Mens tystersken, trailersjåførens kone, ludderet! – spiser rekesmørbrød betalt med min pensjonsskatt, bak fortrukne gardiner, på hemmelig adresse.

Dagene går nesten som av seg selv. Tormod går ned i vekt, jeg glemmer å mate ham, så kompenserer jeg ved å gi ham hele pakker med tørrfisk som han tygger i seg med noen desperate prustelyder uten å klandre meg. Jeg synes tiden forsvinner mellom fingrene på meg, jeg rekker så vidt å sette over morgenkaffen før bleke stjerner viser seg på himmelen. Avisen har identifisert «Trailersjåfør (45)» med navn og bilde. Erling Bøe ser kort og godt ut som en kjernekar. Mer er det ikke å si om den saken. Nå er han ødelagt og blottstilt for all tid. Mens hans kone naturligvis forblir anonym og lever Herrens glade dager som kronvitne og statsfinansiert døgenikt. Jeg har klippet ut artikkelen og arkivert den i et tilforlatelig utseende album.

19

Vi skriver mai måned, med løvsprett og fyllesvin over hele bydelen. Rettssaken starter allerede til uken. For en farse. En sak uten lik, uten vitner, uten drapsvåpen og uten motiv. Og under slike forhold er det altså meningen at man skal forberede seg til pinsen. Brevene mine til Erling har ikke blitt besvart. Fengselet har sannsynligvis ikke sluppet dem helskinnet gjennom sensuren. Men jeg er ikke dummere enn at jeg beholder kopier av mine egne skriv og arkiverer dem sammen med avisutklippene.

– Mørke krefter er i omløp, sier jeg til Tormod. Han ser på meg fra lenestolen sin. Så sovner han. * Jeg løp rett ut i elven med store, gule blomster av redsel i håndflatene, og fikk tak i henne med det samme. Det var grunt. Lettelsen idet hun reiste seg og smilte et stort, vått åpent smil med blottede tenner og en svak skumring inne ved pupillene var som en sang i bakhodet mitt.

Hun løftet hånden som for å stryke meg over kinnet.

Så ble den trukket tilbake, som i et vingeslag, Ruth holdt den dryppende saksejekken min i hånden. Jeg smilte forundret mot henne. Saksejekken, hun reddet den opp av vannet!

Idet hun slo meg over ansiktet med jekken så hardt hun bare kunne, og jeg kjente huden sprekke, smilte jeg fremdeles. Jeg strakk armene ut mot henne med opptrukne munnviker og store, blodige øyne før jeg sank i kne ved elvebredden.

20

Det gikk bare noen sekunder, små biter av noe hvitt som blaffet over himmelen, hun stod over meg ved bredden, med dryppende hår og gjennomvått undertøy. Blodet rant i støtvis ro ned på det glattslipte fjellet, kvalmen bølget og verden summet og spant med ansiktet hennes i det snurrende synsfeltet mitt, som midtpunktet i et kaleidoskop. Jeg forstod at hun ikke kom til å slå meg i hjel.

Jeg kunne ikke høre henne puste, og jeg visste ikke om hjertet hennes slo. Hun la saksejekken forsiktig ned på fjellet, satte seg ned ved siden av meg og viste tenner i et grått smil.

– Skal vi dra hjem?

– Jeg tror ikke jeg kan reise meg ennå.

– Skal vi spille badminton?

– Jeg har blod i øynene.

– Skal du kaste opp?

– Jeg vet ikke. * Du godeste. Rettssaken mot Erling er i full gang, og ingen har informert meg. Det går opp for meg at jeg ikke har snakket med et menneske på flere uker, og vet ikke helt hvordan det er meningen jeg skal reagere på det. Når Tormod blir lei av at jeg klapper ham, sukker han tungt, reiser seg og går inn i et annet rom. Da sitter jeg igjen i stolen min og stryker meg selv over bukselårene helt til jeg husker å skru på fjernsynsapparatet. Men i dag overhørte jeg naboene diskutere saken. De vet noe.

21