Tre må man være av Denise Rudberg

Denise Rudberg

Tre må man være Oversatt av Lene Stokseth, MNO

© CAPPELEN DAMM AS, 2014 (norsk utgave) © 2013 Denise Rudberg ISBN 978-82-02-36588-2 1. opplag 2014 Originalens tittel: Bara tre kan leka så Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Oversettelse: Lene Stokseth, MNO Omslagsdesign: Valentin & Byhr Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterfoto: Thron Ullberg Sats: Type-it AS Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 www.cappelendamm.no

Til barna mine, Loppsan og Calle.

Så takknemlig for at jeg får deres tillit.

Så takknemlig for at jeg får være deres mor.

Persongalleri

MARIANNE JIDHOFF: Er nylig blitt enke og har gått tilbake til sin tidligere jobb som statsadvokatsekretær. Lever et rikt sosialt liv med mange venner.

TORSTEN EHN: Herdet og erfaren etterforsker hos Rikskriminalpolisen (det svenske Kripos), glad i både blomster og mat.

AUGUSTIN MADRID: Politibetjent. Den skreddersydde klesstilen så vel som hans spesielle navn er kontroversielt i politiets korridorer.

OLLE LUNDQVIST: Råbarket førstestatsadvokat som holder styr på sakene.

IRENE SUNDBERG: Stockholms nye politimester. Kan gå over lik for å nå dit hun vil.

NINA LARSON: Mariannes eldste datter. I ferd med å flytte inn i loftsetasjen i leiegården som familien eier.

7

SIGRID LARSON: Mariannes nest eldste barn. Driver et syatelier for fasjonable dameklær.

PEDER LARSON: Yngstebarnet som har flyttet tilbake til byen etter økonomistudier i Australia. Bor foreløpig hos moren.

NOAH EHN: Torstens tenåringssønn. Studerer ved ballettskolen i Stockholm. Overnatter stadig oftere hos den mannlige kjæresten sin.

Prolog Karlstad, juni 1988

Torsten lot som vanlig radioen dempe stillheten slik at han slapp å snakke med kollegaen sin. Det var en utfordring å unngå det på lange bilturer. Han hadde ingen problemer med å innrømme at han foretrakk å jobbe alene og gjorde ingenting for å skjule det for omgivelsene. Under utdanningen hadde han vært nødt til å utsette seg for ulike konstellasjoner, men nå hadde sjefene akseptert at han ikke egnet seg for teamwork. Han leverte best når han fikk jobbe alene, så de lot ham holde på.

Radioen spilte den danske superslageren «Den jeg elsker» med Sanne Salomonsen. Han trommet med på musikken til den tonet ut og det var tid for nyheter.

Han orket ikke høre nyhetsrapportene. Ikke i dag.

Først da en meteorolog begynte å redegjøre for helgeværet, spisset han ører. Det så ut til å kunne bli riktig fint.

Det føltes som om Karlstad slumret, og Torsten lurte på om det noen gang var rushtrafikk der, eller om det bare var et storbyfenomen. Han kikket bort på domkirken som ruvet over byen, og snudde seg mot kollegaen.

«Vet du hvor vi skal?»

11

Kollegaen nikket.

«Vi er der om et par minutter.»

Til tonene fra Guns N’ Roses’ «Sweet Child o’ Mine» så han for seg bildene: Den døde kvinnen på funnstedet i Badhusparken. Langs den ene alleen, under en stor lønn, var liket blitt funnet av en forbipasserende syklist. Cecilia Troedsson hadde hatt blåmerker over hele kroppen etter både eldre og nyere skader. Noen hadde åpenbart brukt vold mot henne over lengre tid. Man hadde funnet brudd i skjelettet som hadde leget seg selv, og på de delene av kroppen som ikke var dekket av klær, var det flere ubehagelige merker å se. Verken hos politiet eller på sykehuset fantes det noen dokumenterte anmeldelser om mishandling.

Politirapporten fortalte videre at alle kvinnens bekjente som var blitt avhørt, hadde fortalt om en kjærlig samboer som gjorde alt for Cecilia. Han var en mann som alltid sto ved hennes side og gikk med armen rundt henne når de var ute blant folk. Han snakket varmt om henne til venner og lot aldri en sjanse gå fra seg til å gi henne komplimenter. Vennene hennes fortalte at de ofte hadde vært misunnelige på det de anså som et lidenskapelig og kjærlig forhold.

Det eneste vitneutsagnet som skilte seg ut, kom fra den tidligere sjefen til Cecilia i kommunen, som syntes at samboeren hadde et negativt særtrekk, nemlig at han alltid, uten unntak, hentet Cecilia etter jobben. Sjefen hadde også lurt på hvorfor Cecilia aldri deltok på personalfester eller annet sosialt samvær med kollegaer etter arbeidstid, til tross for at det var en arbeidsplass der det var god stemning og mange som vanket sammen også i fritiden. En dag hadde han spurt henne forsiktig om situasjonen hjemme, og da svarte Cecilia kort at det 12

ikke var noe å snakke om. Dagen etter sa hun opp jobben.

Avhørsrommet var nymalt, og det luktet fortsatt sterkt av maling da de trådte inn gjennom døren.

Torsten la dokumentmappen på bordet og trakk ut stolen.

«Er det ikke litt dårlig luft her inne? Hvordan føler du deg? Vil du ha mer vann? Kaffe?»

Mannen rett overfor ham ristet på hodet.

«Nei takk. Jeg har det bra. Det er greit.»

«Har du fått noe å spise? Hvis ikke kan vi skaffe deg en brødskive eller noe.»

«Nei takk. Men kanskje snus?»

Torsten smilte og nikket, tok opp en boks General porsjonssnus fra lommen og trillet den over til den andre siden av bordet.

Mens mannen la en snuspose under leppen, fortsatte Torstein: «Er det greit om vi stiller noen spørsmål? Vi vet at du har måttet svare på mange allerede, men vi vil gjerne ha klarhet i noen detaljer.»

Mannen nikket med ettertrykk og slo ut med hendene.

«Selvfølgelig. Spør om hva dere vil. Ingen blir gladere enn meg hvis vi kan finne ut av dette. Jeg skjønner ikke at ingen har villet høre på meg før. Jeg ville aldri gjort Cecilia noe vondt. Jeg elsker henne jo!»

Han korrigerte seg selv umiddelbart: «Elsket, må jeg vel si nå.»

«Hva jobber du med? Jeg vet at det sikkert står her et sted, så du får unnskylde hvis jeg maser for mye om det samme.»

13

«Helt i orden. Jeg har ansvaret for noen eiendommer her i byen. Jeg ruster opp og administrerer oppussingsprosjekter og nybygg. Som en edderkopp i nettet, med kontroll på håndverkerne.»

«Er det greit om jeg spør litt om bakgrunnen deres?

Din og Cecilias? Det blir lettere å danne seg et bilde da.»

«Absolutt!»

«Hvordan møttes dere?»

Mannen smilte forsiktig og løftet blikket.

«Det var på en fest. Cecilia var der med den daværende kjæresten sin. De hadde kranglet før de kom. Jeg sto ved baren for å bestille og spurte om alt var bra med henne. Hun virket så lei seg. Det var slik det begynte.»

«Hva skjedde med den gamle kjæresten?»

Smilet ble bredere.

«Det var ikke ham hun gikk hjem med den kvelden, for å si det slik. Men hun sov i sengen min, og jeg sov på sofaen. Hun var ikke en slik jente.»

«Hva mener du med det?»

«Det skjønner du sikkert. En som ligger med noen den første kvelden.» «Å, finnes det slike jenter? Det har jeg alltid lurt på, for det har aldri skjedd meg. Men det sier kanskje mer om meg enn om jentene.»

Alle de tre mennene i avhørsrommet lo. Torsten fortsatte: «Og så fortsatte dere å treffes?»

«Ja. Man kan vel nesten si at hun flyttet inn til meg den kvelden.»

«Hvordan vil du beskrive forholdet deres?»

«Helt fantastisk. Vi gjorde absolutt alt sammen, helt fra første dag. Vi delte alt.»

«Det lyder som en ganske heftig forelskelse?»

14

«Jeg har aldri opplevd noe lignende. Vi …»

Stemmen brast, og han hikstet før han fortsatte: «Vi elsket hverandre så høyt. Jeg tror jeg sa at jeg elsket henne allerede den tredje natten hun sov hos meg.»

«Hva med kjærlighetslivet? Ble det mye sex?»

«Flere ganger om dagen, selv om vi hadde vært sammen i over to år.»

«Jøss! Det må jeg si. Ble det aldri kjedelig? Flere ganger om dagen i over to år?»

«Hvordan skal jeg forklare det … Hun likte … litt annerledes ting. Å gjøre det på forskjellige måter.»

«Annerledes? Var hun med på det meste? Eller hva mener du?»

«Hun var ikke bare med på det, hun elsket det.»

«Det lyder nesten for godt til å være sant. Å ligge sammen flere ganger om dagen, og så ble hun med på kinky ting i tillegg!»

«Du ville aldri trodd det hvis du hadde sett henne på gaten. Hun var ingen pornojente, akkurat, men hun likte alt. Spanking, analsex, å bli tatt ekstra hardt, rollespill, alt slikt.»

«Jeg skjønner at du elsket henne. Visste du at hun var sånn? På forhånd, mener jeg?»

Blikket forandret seg umiddelbart. En nesten umerkelig endring. En stramming ved munnen.

«Hva mener du? At hun var sånn med den forrige typen sin?»

«Ja, du merket det vel helt fra starten av?»

«Nei. Hun likte ikke sex før hun traff meg.»

«Men hun kan vel ikke ha vært jomfru siden hun hadde vært i et annet forhold før?»

«Nei, men hun likte det ikke tidligere. Ikke slik som med meg. Vi hadde noe helt spesielt sammen.»

15

«Fortell nøyaktig hva som skjedde den morgenen da de to mennene dukket opp hjemme hos dere.»

«En gang til?»

«Jeg er klar over at du har gjort det flere ganger allerede, men jeg vil gjerne høre det direkte fra deg. Kanskje du kommer på noe nytt. Vi har jo ikke fått sikret noen spor etter disse mennene, og ifølge signalementet ditt var det ikke noe spesielt ved utseendet deres som vi har kunnet ta utgangspunkt i.»

«Jeg kan da ikke finne på hvordan de så ut! De så vel ut som folk flest. Du og jeg ser vel ikke så spesielle ut, vi heller? Og så fikk jeg jo den hetten over hodet, og da så jeg ingenting mer.»

«Husker du hva slags materiale den var av?»

«Nei, dessverre. Den var kanskje litt ru, men jeg kan ikke si hva slags materiale den var av.»

«Du hadde en hette over hodet i to døgn, men kan ikke si om den var av bomull eller nylon?»

«Nei, det vet jeg ikke. Jeg kan ingenting om stoffer og slikt. Dessverre.»

«Sa de to mennene noe til deg som du husker spesielt godt?»

«Bortsett fra at de skulle drepe Cecilia hvis jeg ikke ga dem penger? Og at de gjorde det til slutt?»

Stillheten som oppsto – og stillhet var den mest effektive metoden for å få noen til å snakke – var ubehagelig.

Omsider ble den brutt.

«Nei, faktisk ikke. Jeg husker ikke en dritt av hva de sa. De mumlet og hvisket mye seg imellom, og dessuten var jeg ganske omtåket. De må ha gitt meg et sovemiddel eller noe beroligende.»

«Ja, ifølge de prøvene som ble tatt etter at du kom inn til politistasjonen, hadde du spor av sovemiddelet Pro16

pavan i kroppen. Det samme sovemiddelet som Cecilia hadde fått på resept av legen sin. Brukte du det også innimellom når du ikke fikk sove?»

«Nei, det var jo hennes medisin, ikke min. Det var ikke jeg som hadde problemer. Jeg sover alltid som et barn. Men ikke Cecilia. Hun hadde problemer med å få sove.»

«Hvorfor sov hun dårlig?»

«Hun ble så fort stresset av ting. Jobben, økonomien, moren sin …»

«Går ikke folk alltid rundt og bekymrer seg for slikt?

Det er ikke alle som spiser sovepiller av den grunn.»

«Det vet jeg faktisk ikke. Du får høre med legen som skrev dem ut.»

Stemmen lød irritert.

«Det er blitt sagt at Cecilia gjorde et par forsøk på å gå fra deg. Stemmer det?»

«Vi hadde våre problemer, akkurat som alle andre.

Det har jeg ikke prøvd å skjule.»

«Nå snakker jeg ikke om vanlige problemer. Jeg snakker om at hun helt konkret forsøkte å avslutte forholdet.

Hva var det som skjedde?»

«Ja, hva skal jeg si? Hun mente at vi hadde problemer. Det mente ikke jeg. I hvert fall ikke så store problemer at det ikke var mulig å løse dem.»

«Hva slags problemer var det hun mente dere hadde?»

«Hun satte ikke stor nok pris på engasjementet mitt bestandig. Hun mente at jeg stilte for mange spørsmål, at jeg engasjerte meg for mye.»

«Kan du forklare det litt nærmere?»

«Hun hadde vel vært i noen forhold der mennene ikke brydde seg så mye som jeg gjorde. Uengasjerte menn.

Da ble det jo ganske annerledes med meg, kan jeg tenke 17

meg. Jeg var opptatt av alt hun gjorde, og det viste jeg.»

«Hvorfor oppfattet Cecilia det som et problem, tror du? Burde hun ikke vært glad for det og sett det som et tegn på kjærlighet?»

«Det var akkurat det jeg sa til henne også. Jeg brydde meg jo om henne. Det var klart at det føltes uvant hvis hun ikke hadde delt ting med dem hun hadde vært sammen med før. Vi visste alt om hverandre.»

«Du mener at du visste alt om henne?»

«Hva?» «Du ville vel vite alt om Cecilia? Hva hun gjorde, når hun gjorde ting, og hvem hun gjorde det med?»

«Nå skjønner jeg ikke hvor du vil.»

«Men hvorfor ville hun gå fra deg, tror du? Hvis du virkelig tenker over forholdet deres. Hvordan kunne det ha seg at hun ville ut av noe så spesielt bare fordi du ‘engasjerte’ deg så veldig?»

«Jeg vet ikke. Jeg skjønner det fortsatt ikke.»

«Hva gjorde du da hun sa at hun ikke ville være sammen med deg mer?»

«Vi snakket en hel masse. Gikk en tur. Jeg gråt. Jeg sa at jeg ikke kunne leve uten henne. Hun var hele livet mitt. Jeg er ingenting uten Cecilia.»

«Og likevel drepte du henne. Er ikke det rart?»

Stillheten som fulgte, var ladet med sterk spenning. Og da mannen som ble satt til veggs, ikke sa noe, men bare smilte til ham, da brast det for Torsten Ehn. Han fløy over bordet, og i neste øyeblikk falt den smilende mannen i gulvet. De påfølgende slagene traff nøyaktig der Torsten ville, og blodet som rant fra nesen til den mistenkte, spredte seg over klærne hans. Politikollegaen 18

hjalp mannen med å komme seg på beina igjen og så på Torsten med et blikk som sa at han skulle roe seg. Torsten reiste seg og rettet på skjorten før han så på den mistenkte som sto og holdt seg for nesen. Torsten gikk tilbake til sin side av bordet og satte seg. Mannen satt igjen på stolen foran ham, og Torsten spiddet ham med blikket. Da han tok ordet, var stemmen hard.

«Nå får det være nok teater. Dette har vi ikke tid til.

Vi vet at du mishandlet Cecilia under hele forholdet, og at det første slaget antakelig kom allerede i løpet av de første tre månedene. Kanskje litt senere, eller kanskje til og med tidligere. Det var ingen impulshandling at du drepte henne til slutt. Det var noe du hadde planlagt og fantasert om i lengre tid. Du kommer til å bli dømt for drap, bare så du vet det. Vi vet nemlig at kvinnemishandling skjer ytterst kontrollert. Dere banker jo aldri damene deres ute blant folk eller så venner ser det. Det skjer utelukkende i det stille. Innenfor hjemmets vegger.

Det er bare drittpreik at det skjer på grunn av et ukontrollert sinne som kvinnene utløser. Dere vet nøyaktig hva dere gjør, og når dere skal gjøre det. Sånn er det med slagene også. Dere vet nøyaktig hvor dere skal slå for at ingen skal se det. Ingenting skjer tilfeldig. Dere har full kontroll. Kontroll over et annet menneskes liv. Nå vil jeg at du skal begynne fra begynnelsen og fortelle hvordan det foregikk. Jeg vil vite hva som skjedde den dagen da du drepte kjæresten din, ditt livs store kjærlighet. Og denne gangen vil jeg ikke se en eneste jævla tåre. Er det forstått?»