Tre dager

Anders Roslund

Tre dager Oversatt av Henning J. Gundersen

Anders Roslund Originalens tittel: Jamåhonleva Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Anders Roslund 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 Published by agreement with Salomonsson Agency ISBN 978-82-02-65018-6 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Nils Olsson Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

før

jeg er fem år.

Nesten akkurat.

Jeg vet det. Fem år og noen dager og noen netter.

Det er som om det var bare for litt siden at jeg satt ved kjøkkenbordet med mamma på den ene siden og pappa på den andre og Eliot og Julia midt imot og blåste ut fem lys på en gang. De sto midt på bløtkaken og var røde og kanskje litt blå helt nederst hvis du så godt etter.

Noen dager og noen netter. Jeg kremter et par ganger og ser litt glad ut, jeg gjør ofte det når jeg synger. Jeg er så glad i bursdagssangen. «Gid hun lenge leve må». Hvis jeg synger høyt nok, spretter stemmen min tilbake fra taket og veggene, og da kan jeg fange den i armene mine og holde den fast.

Gid hun lenge-lenge-lenge leve må. Gid hun lenge-lengelenge leve må.

Når jeg synger, hører jeg ikke tv-en. Barne-tv. Jeg har sett på den nesten hele dagen. Akkurat som i går og i forgårs.

Jeg fikk ikke lov til det før, men nå får jeg det.

Jeg reiser meg opp, for det er vanskelig å bli sittende på gulvet når bena vil røre på seg, og det vil de ofte. Jeg hinker ut av stuen, som er stor og som jeg må være forsiktig i, sofaen som er nesten helt ny, forbi bordet som er av glass, og som jeg ikke må ta på, for da blir det flekker etter fingrene mine. Jeg hinker hele veien inn på rommet til Eliot.

Han sitter i skrivebordsstolen sin med lampen tent og later 7

som om han leser. Jeg ser at han bare har åpnet boken og lagt den framfor seg. Men han kan lese, det vet jeg, for han går jo i andre klasse. Eliot har blitt mye snillere de siste dagene. Det er nok fordi jeg har hatt bursdag og ikke er fire år lenger, nå har jeg blitt stor. Han lar meg til og med leke med bilbanen, som han pleier å sette oppe på det høye skapet for at jeg ikke skal få tak i den. Og så lar han meg vinne to ganger med den blå bilen som har en gul stripe på taket, det har han aldri gjort før.

Jeg hopper alltid på ett ben. Ett ben om gangen. Hvis jeg setter begge to i gulvet, må jeg gå tilbake og begynne på nytt. Det har jeg funnet på selv. I rommet til Julia er det et dukkehus. Et gammelt et. Det får jeg ikke lov til å røre. Hvis jeg gjør det, springer Julia rett inn på rommet mitt og tar tak i mitt dukkehus og rister det hardt. Men nå sover storesøster. På magen, med ansiktet mot veggen. Julia ser ikke at flere av de bitte små møblene som skal stå i den øverste etasjen, har flyttet helt ned. Nå kan jeg ikke hinke, jeg må liste meg ut. Hvis Julia våkner og ser meg ved dukkehuset sitt, kommer hun til å skrike høyt og springe etter meg.

Mamma sitter på en stol på kjøkkenet, ler litt. Ikke så det høres, men munnen hennes smiler når hun ser på en hinkende femåring. Hun har vært blid lenge nå, det er fint. Når mamma ler, gjør det ikke noe at det renner litt langs kinnet og ned på gulvet når jeg drikker appelsinjuice rett fra kartongen, eller om jeg heller ut mel og sukker på kjøkkenbordet for å bake litt. Jeg tar tak i bordkanten og heiser meg opp i fanget til mamma. Det er så godt å snakke med henne når jeg kan legge øret mellom puppene hennes og høre stemmen hennes langt der inne allerede før den kommer ut.

Når jeg har sittet hos mamma en stund, pleier jeg å hinke ut i gangen og helt bort til den store kurvstolen ved døren, den som pappa pleier å sitte i. Han leser en masse aviser, kanskje fordi det er stillere her ute hos skoene og jakkene og vasen med paraplyene. Jeg hører etter. Jo, det er det, stillere. Stolen er så stor at jeg får plass ved siden av ham. Jeg 8

tror det er der han vil at jeg skal sitte for at han skal kunne bla i de store avisene sine.

Eliot og Julia og mamma og pappa. Nå er jeg enda mer glad i dem enn før. Jeg får snakke så mye jeg vil, og så hører de på meg.

Det er bare å fylle fem år.

Og så fylle noen dager og noen netter til.

Jeg begynner å synge igjen. Gid hun lenge-lenge-lenge leve må. Jeg synger kjempehøyt, og slipper å høre at det ringer på, og at det ringer på en gang til. Men så slutter jeg å synge, og da hører jeg det nok likevel, hopper ned fra stolen til pappa og springer bort til døren. Hvis jeg strekker meg helt opp på tærne, rekker jeg akkurat opp til knappen som skal vris rundt når man skal åpne.

Det er mamma som har lært meg det. At vi skal låse etter oss. At den blanke knappen alltid skal se ut som et rett smil og ikke som en nese.

Det er den jeg prøver å vri rundt nå.

en pen dør.

Kraftig, mørkt tre, tidlig nittenhundretall. Den passer utmerket til den tunge, dempede klangen fra ringeklokken, som fyller oppgangens buede og litt for dype trappetrinn, sammen med stukkaturen i taket som i diskré eleganse hever seg høyt over trappehuset, og det blomstrete tapetet som ser ut til å vokse litt lenger ut av veggene for hver etasje. Ewert Grens står framfor en leilighet i en bygård midt i Stockholm og trykker inn ringeknappen for tredje gang.

– Der er noen der inne. Jeg hører det hele dagen. Gjennom gulvet i gangen, og til og med gjennom badegulvet. Du skulle bare visst hvor lytt det er her.

En irriterende, pipende stemme som nærmer seg ryggen hans. Grens snur seg ikke, svarer ikke, trykker bare på knappen en fjerde gang.

– Det er noen som synger, en av ungene, det er jeg temmelig sikker på, de har tre stykker. Og en tv, det høres sånn ut, og den har stått på i minst tre døgn. Ikke bare om dagen, men midt på natten også. Det var jeg som ringte og varslet, jeg bor i etasjen over.

Nå snur kriminalinspektøren seg rundt og ser på personen bak ham. Mann i førtiårene, med armene i kors, en type han instinktivt misliker uten å vite hvorfor, en som tydeligvis lytter ved dørene.

– Gid hun lenge leve må.

– Hva? 10

– Sangen, barnet. Gid hun lenge leve må. Jeg hører at hun synger den bursdagssangen.

Her har vi altså naboen som meldte om merkelige lyder, og som nå også har meldt om en merkelig lukt.

– Nå må jeg be deg om å gå tilbake til din egen leilighet.

– Det var jo jeg som – – Ja, og det var bra, men nå vil jeg at du går opp til deg selv, så skal jeg ta meg av dette.

Grens venter til han blir alene, før han trykker inn ringeknappen en siste gang; han holder den inne litt lenger nå.

Da ingen åpner, bøyer han seg ned for å åpne brevluken, men før han rekker det, hører han at noen på innsiden forsøker å vri om låsen. Noen som ikke klarer det, men gjør et nytt forsøk, etterfulgt av lette dunk mot parkettgulvet.

– Politi.

Flere dunk, som om noen hopper.

– Politi. Åpne døren.

Låsen vris om. Håndtaket beveger seg.

Ewert Grens liker ikke å bære våpen. Det gjør han nå, tar pistolen ut av skulderhylsteret og et skritt bakover.

Håret hennes er ganske langt. Lyst. Han har ingen erfaring med barn, men gjetter på fire, kanskje fem år.

– Hei. Hun har på seg en rød kjole. Med store flekker på brystet og magen. Hun smiler, et ansikt med enda flere flekker, som ser ut som matrester.

– Hei. Er mammaen eller pappaen din hjemme?

Hun nikker.

– Fint. Kan du hente dem?

– Nei. – Nei? – De kan ikke gå.

Merkelig.

Merkelig at den velkjente, stramme lukten som møtte ham allerede i oppgangen, og som slo imot ham i det samme som barnet med det flekkete ansiktet åpnet døren – at denne lukten ikke når bevisstheten hans før han har tatt et 11

par skritt inn i entréen og blir stående framfor en mann som sitter tilbakelent i en kurvstol mellom hattehyllen og skostativet.

– Her er pappaen min.

Det største hullet er det til høyre i pannen. Prosjektilet har truffet rett forfra, på kloss hold – sannsynligvis revolver og halvmantlet ammunisjon.

– Jeg sa jo det.

Det andre hullet er noe mindre, skrått inn under venstre tinning.

– At de ikke kan gå.

Ewert Grens rekker ikke å reagere før hun hopper opp i farens fang, flytter de stive, motvillige hendene hans og setter seg mellom det høyre låret og armlenet.

– Kom. – Jeg skal snakke med pappaen min.

– Kom til meg.

Grens har aldri holdt i et så stort barn, hun er tyngre enn han hadde trodd. Han tar forsiktig tak under overarmene hennes og løfter henne opp.

– Er det flere her?

– Flere?

– Enn du og pappa?

– Alle er her.

Moren sitter på en stol på kjøkkenet, med øynene lukket og et stivt smil om munnen. To kulehull, som hos faren – pannen og tinningen. Det er sukker og mel utover bordet, gulvet og klærne hennes. Et klissent kjøkkengulv som forsøker å lime fast de skosålene som trår på det. Det mest iøynefallende er en bløtkake. Fortsatt urørt på det store kjøkkenbordet, med fem slukkede lys og grønt marsipanlokk.

– Det er min kake.

– Den ser god ut.

– Jeg blåste ut lysene selv.

De to søsknene befinner seg akkurat der jenta sier at de har vært, lenge. På rommene sine. Søsteren ligger på sengen, 12

inngangshull i bakhodet, broren sitter i skrivebordsstolen sin, inngangshull mer rett ovenfra, mot issen.

Den enerverende lyden. En tv, høyt volum, barneprogram. Ewert Grens slår den av.

Stillheten gjør stuen enda tommere. Gir mer plass til den jævligste stanken han noensinne har kjent.

Han setter seg i den svarte skinnsofaen som er like blank som den er lang, og plasserer jenta i en av lenestolene. Han ser lenge på henne. Hun ser ikke ut til å være redd, der hun nynner lavt for seg selv.

– Du synger fint.

– Gid hun lenge-lenge-lenge leve må.

– Kjempefint. Har du hatt bursdag?

– Ja. – Fem? Som lysene på kaken?

– Og noen dager.

– Noen dager?

– Og noen netter.

Ewert Grens ser seg rundt, mens han anstrenger seg for å puste rolig.

Noen dager og noen netter.

Like lenge har den vesle jenta levd med lukten.