Topeka-skolen by Cappelen Damm AS

Ben Lerner

Topeka-skolen Oversatt av Thomas Lundbo

Ben Lerner Originalens tittel: The Topeka School Oversatt av Thomas Lundbo Copyright © 2019 by Ben Lerner Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 James Joyce-sitatet fra Portrett av kunstneren som ung mann er gjengitt i Herbert Svenkeruds oversettelse (J.W. Cappelens forlag 1993). Dante-sitatet fra Paradiset på s. 278 er gjengitt i Magnus Ullelands oversettelse (Gyldendal Norsk Forlag 1996). De små passasjene fra Wallace Stevens’ dikt «Snømannen» som dukker opp på s. 163–164 er gjengitt etter Jan Erik Volds gjendiktning i Keiseren av iskrem (Gyldendal Norsk Forlag 2009). ISBN 978-82-02-65433-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Rodrigo Corral Omslagsfoto: Fra The Wichita Eagle, © 1990 McClatchy Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 9,85/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min bror Matt

Innhold

[Darren forestilte seg…] Fortling (Adam)

[Kan brekke bein…]

Taleskygging (Jonathan)

[Ting Darren hadde drømt om…] Mennene (Jane)

[Darren pleide å hjelpe…] Battling (Adam)

125

129

[Frosten hadde gjort…]

165

New York-skolen (Jonathan) [Fra taket hang…]

175

203

Paradoksale effekter (Jane) [Darren tenker på den…] Olde English (Adam)

209 249

251

Tematisk appersepsjon (Adam) Noter

303

281

Darren forestilte seg at han knuste speilet med metallstolen. Fra tv visste han at det kunne være noen bak det i mørket, at de kunne se ham. Han syntes han kunne kjenne trykket av blikkene deres mot ansiktet. I sakte film, et regn av glass, skikkelsene som ble avslørt. Han satte på pause, spolte tilbake, så glasset regne igjen. Mannen med den svarte barten spurte flere ganger om han ville ha noe å drikke og til slutt sa Darren varmt vann. Mannen gikk for å hente det og den andre mannen, som ikke hadde bart, spurte Darren om han holdt ut. Bare strekk litt på beina hvis du vil. Darren satt stille. Mannen med barten kom tilbake med det rykende brune pappkruset og noen røde sugerør og småposer: Nescafé, Lipton, Sweet’n Low. Velg giften din selv, sa han, men Darren visste at det var en spøk; de ville ikke forgifte ham. Det hang en plakat på veggen: kjenn dine rettigheter, og noe med liten skrift han ikke klarte å lese. Bortsett fra det var det ingenting å stirre på mens mannen uten bart snakket. Lysene i rommet var akkurat som lysene hadde vært på skolen. Smertefullt skarpe de få gangene han ble snakket til. («Jorden kaller, Darren.» Mrs. Greiners stemme. Så den velkjente latteren til klassekameratene.) Han kikket ned og så initialer og stjerner og koder risset inn i fineren. Han kjente på dem med fingrene, holdt håndleddene samlet, som om han fortsatt hadde håndjern på. Da en av mennene ba Darren om å se på ham, gjorde han det. 9

Først på øynene hans (blå), deretter på leppene. Som beordret Darren å fortelle en gang til. Så han fortalte på nytt om da han kastet biljardkula på festen, men den andre mannen avbrøt ham, vennlig: Vi vil at du skal starte fra begynnelsen, Darren. Selv om han brant seg litt i munnen, tok han to små slurker av vannet. I hodet hans samlet folk seg bak speilet: moren hans, faren, dr. Jonathan, Mandy. Det Darren ikke klarte å få dem til å skjønne, var at han aldri ville kastet den, men at han alltid hadde gjort det. Lenge før førsteklassingen kalte ham for de vanlige tingene, før han hadde tatt den opp fra hjørnekurven, kjent vekten av den, den kjølige, glatte resinoverflaten, før han hadde kylt den inn i det vrimlende mørket – biljardkula hang i lufta, roterte langsomt. Akkurat som månen hadde den vært der hele tiden.

fortling

(ADAM)

De lå og duppet i båten til stefaren hennes på en ellers tom kunstig innsjø omkranset av store typehus. Det var tidlig på høsten og de drakk Southern Comfort rett fra flaska. Adam satt foran i båten og så over vannet på et skiftende blått lys som antagelig var en tv sett gjennom et vindu eller en glassdør. Han hørte klikket fra lighteren hennes, så deretter røyken sveve over ham, løse seg opp. Han hadde snakket en god stund. Da han snudde seg for å se hvilken virkning talen hans hadde hatt, var hun borte, jeansen og genseren lå i en liten haug sammen med pipa og lighteren. Han sa navnet hennes, plutselig oppmerksom på stillheten rundt ham, og stakk hånden ned i vannet, som var kaldt. Uten å tenke på det tok han opp den hvite genseren hennes og kjente bållukten fra tidligere på kvelden ved Clinton Lake, og den syntetiske lavendelduften han kjente igjen fra dusjgeleen. Han sa navnet hennes igjen, høyere nå, så seg rundt. Noen fugler kruset til den ellers uforstyrrede vannflaten; nei, det var flaggermus. Når hadde hun stupt eller trådt ut av båten og hvordan kunne hun ha unngått å lage noe plask og hva om hun hadde druknet? Han ropte nå; en hund svarte i det fjerne. Etter å ha virret rundt for å se etter henne følte han seg svimmel og måtte sette seg. Så reiste han seg igjen og kikket langs båtsidene; kanskje hun var like ved siden av, sprekkeferdig av latter, men hun var ikke det. Han måtte styre båten tilbake til brygga, der hun sikkert 13

ventet på ham. (For hver andre eller tredje tomt var det en brygge.) Han syntes han så en ildflue som signaliserte langsomt fra stranda, men det var for sent på året for det. Han kjente en bølge av sinne som steg i ham og ønsket den velkommen, ville at den skulle flomme over panikken. Han håpet at Amber hadde stupt uti vannet før de usammenhengende betroelsene hans om følelsene sine. Han sa at de skulle fortsette å være sammen når han hadde dratt fra Topeka for å begynne på college, men nå visste han at det ikke kom til å skje; han var utålmodig etter å demonstrere likegyldigheten sin så snart han fant henne trygt på land. Se påhengsmotoren glinse i måneskinnet. For alle vennene hans ville det vært lett å manøvrere båten; hver eneste en av dem, selv de andre med foreldre på Stiftelsen, kunne framvise Midtvestens grunnleggende mekaniske kompetanse, de kunne skifte olje og rengjøre et våpen, men han kunne ikke engang kjøre med manuelt gir. Han lokaliserte det han antok var startsnora, dro i den, ingenting skjedde; han skjøv det han antok var gasshåndtaket i en annen posisjon, prøvde igjen; ingenting. Han begynte å lure på om han måtte svømme – han var ikke helt sikker på hvor god han egentlig var til å svømme – da han så nøkkelen i tenningen. Han vred på den og motoren startet. Så sakte han kunne kjørte han tilbake til stranda. Da han nærmet seg land, skrudde han av motoren, men klarte ikke å få båten til å legge seg parallelt med brygga; knakingen da glassfiberen traff bunnen stilnet oksefroskene i nærheten; det så ikke ut til å være noen skader, uten at han egentlig sjekket. Han skyndte seg å hive tauene som lå i båten rundt kryssholtene som var naglet fast i brygga, improviserte noen raske knuter, og så heiste han seg opp av båten; han ba en bønn om at ingen fulgte med på ham fra noe vindu. Uten å ta med seg nøklene eller klærne hennes eller pipa eller flaska sprintet han opp bakken mot huset hennes gjennom det våte gresset; hvis båten drev ut på vannet igjen, ville det være hennes feil. De store glassdørene vendt mot sjøen sto alltid ulåst; han 14

skjøv den ene til side uten en lyd og gikk inn. Først nå kjente han kaldsvetten. Han oppfattet skikkelsen til broren hennes på sofaen, med en pute over hodet der han sov i gløden fra den store tv-en; nyhetene gikk uten lyd. Ellers var rommet mørkt. Han vurderte å vekke ham, men i stedet tok han av seg Timberland-skoene, som han antok var gjørmete, og listet seg gjennom rommet til trappa med det hvite teppet; han gikk langsomt opp. Han hadde ligget over før et par ganger da hun hadde fortalt foreldrene sine at han hadde drukket for mye; de trodde han hadde sovet på gjesterommet; de trodde, som rett var, at han hadde ringt hjem. Men utsikten til å møte noen nå – når han ikke engang hadde fått bekreftet at hun faktisk var her – gjorde ham vettskremt. Moren hennes brukte sovepiller, han hadde sett det overdimensjonerte glasset med apotekklistrelappen, han visste at hun blandet dem i vinglasset sitt om kvelden; stefaren hennes hadde nylig sovet seg gjennom en slåsskamp på en fest; de kom aldri i verden til å våkne, beroliget han seg selv, bare ikke velt noe; han var glad han var i sokkelesten. Han kom opp i andre etasje og så ut over den vidstrakte, mørke stua før han fortsatte opp neste trapp til soverommene. Han kunne nesten skjelne det generiske motivet på det store bildet på den motsatte veggen: jakthunder som for ut fra skogen ved siden av en innsjø i solnedgang. Han kunne se det røde lyset som blinket på panelet til alarmsystemet de heldigvis aldri satte på. Og litt lys som samlet seg rundt sølvkantene på de innrammede familiefotografiene på peishylla: tenåringer i ullgensere som poserte på en løvdekt gressplen, broren hennes som holdt en fotball. Et eller annet klirret før det ble stille igjen på det gigantiske kjøkkenet. Han gikk opp. Den første åpne døra til høyre var hennes, og uten å skru på lyset kunne han se fra døråpningen at Amber lå i senga, under dyna, og pustet jevnt. Skuldrene hans slappet av; lettelsen var dyp, og lettelsen ga mer plass til sinnet hans; den fikk ham også til å kjenne hvor pissetrengt han var. Han 15

snudde seg og gikk gjennom gangen til badet og lukket døra forsiktig, og uten å skru på lyset åpnet han lokket. Etter å ha tenkt seg om, la han ned setet igjen og satte seg. En bil kjørte sakte forbi utenfor, frontlyktene lyste opp badet gjennom de åpne persiennene. Det var ikke hennes bad. Den elektriske tannbørsten, hårføneren, de spesielle såpene – dette var ikke hennes toalettsaker. Et lite øyeblikk tenkte han, håpet desperat, at de kunne tilhøre moren hennes, men det var for mye som ikke stemte: dusjdøra var annerledes, glasset var frostet; nå kjente han sitronlukten av badeperlene i et glass som sto oppå toalettet; fremmede tørkede blomster hang ned fra en lilla duftpose på veggen. Ett eneste grøss av ettertanke fikk alle inntrykkene av huset til å endre seg. Hvor var pianoet (som ingen spilte på)? Skulle han ikke ha sett den elektriske lysekronen? Og teppet på trappa – var det ikke for tjukt, for mørkt i mørket til egentlig å være hvitt? Sammen med skrekken over å befinne seg i feil hus, og erkjennelsen av alt som var annerledes, var det også en fornemmelse av, på grunn av likheten mellom husene, at han var i alle husene rundt innsjøen på en gang; det sublime ved de identiske planløsningene. I alle husene lå hun eller en som henne i senga si og sov eller lot som om de sov; de foresatte befant seg lenger inne i gangen, store snorkende menn; ansiktene og positurene på familiefotografiene på peishylla kunne forandre seg litt, men alle hørte innunder den samme grammatikken for ansikter og positurer; elementene i motivene på maleriene kunne variere, men var alle like velkjente og flate; hvis man åpnet noen av de gigantiske kjøleskapene i rustfritt stål eller studerte kjøkkenøyene i imitert marmor, ville man møte matchende standardprodukter i så vidt forskjellige konfigurasjoner. Han var i alle husene, men nettopp fordi han ikke lenger var bundet til en atskilt kropp, kunne han også sveve over dem; det var som å se på modelljernbanen som Klaus, vennen til faren hans, hadde gitt ham da han var liten; han brydde seg ikke om togene, fikk dem knapt til å gå, 16

men han likte landskapet, det grønne statiske gresspulveret som var spredd over brettet, de små, men likevel kneisende furu- og løvtrærne. Når han så på de usannsynlig detaljrike trærne, hadde han to utsikter på en gang: Han så for seg at han befant seg under greinene samtidig som han betraktet dem ovenfra; han så opp på seg selv som så ned. Så kunne han veksle mellom disse perspektivene, disse målestokkene, i raske skiftninger som løsrev ham fra kroppen. Nå sto han fastfrosset av frykt på akkurat dette badet og på alle badene samtidig; han så ned fra hundre vinduer mot den lille båten på den rolige kunstige innsjøen. (Små strøk av hvitt på den tørkede akrylmalingen gir et inntrykk av bevegelse og måneskinn på overflaten.) Han svømte inn i seg selv igjen. Det føltes som om en timer hadde startet et eller annet sted, at han bare hadde minutter, kanskje sekunder, på seg til å rømme fra huset han uforvarende hadde brutt seg inn i før noen tømte en hagleladning i ansiktet på ham eller politiet kom og fant ham mens han lusket rundt utenfor rommet til en jente som lå og sov. Frykten gjorde det vanskelig å puste, men han sa til seg selv at han kunne spole tilbake, spasere trygt tilbake samme vei som han hadde kommet, uten å forstyrre noen. Det var akkurat det han gjorde, selv om de små forskjellene nå skrek mot ham mens han var på vei ned: i stua sto en hjørnesofa han aldri hadde sett før; han kunne se at salongbordet her var av glass og ikke mørkt tre som hos henne. Nederst i trappa nølte han litt: Utgangsdøra var rett foran ham, vinket ham til seg; han ville være fri, men Timberlandsene sto i kjellerstua der han hadde tatt dem av seg. For å få dem tilbake måtte han gå forbi den sovende fremmede. Tross redselen for at han når som helst kunne oppdages, bestemte han seg for å gå og hente skoene, ikke så mye fordi de var bevismateriale og kunne spores tilbake til ham, mer fordi han hadde en følelse av at han risikerte å bli latterliggjort, ydmyket, hvis han kom barbeint tilbake til henne. Han kunne fornemme utformingen av historien, kunne føle hvordan den ville spre seg – i hennes fravær hadde han mis17

handlet båten og deretter klart å miste skoene sine mens han prøvde seg på et eller annet dumt. Hei, Gordon, har du knyttet skoa dine? Har du fått på deg slippersene? Et ungdomsskoleminne om Sean McCabe som kom hjem i sokkelesten, gråtende, etter at Air Jordan-paret hans ble rappet og spjæret opp foran øynene på ham; Sean fikk fortsatt dritt om det og Sean tok nå 140 kilo i benkpress. Den unge mannen som hadde vært broren hennes hadde snudd ansiktet mot sofaryggen; puta hadde falt ned på gulvet. Det gigantiske hodet til Bob Dole beveget leppene på skjermen mens han smøg seg bakover. Han tok skoene og skjøv langsomt opp døra; hjulene satt litt fast; han måtte bruke krefter, og forårsaket et høyt knirk; kroppen på sofaen rørte seg og begynte å sette seg opp. (Over hele Lake Sherwood Housing Community rørte kroppene seg og begynte å sette seg opp.) Uten å lukke døra pilte han over det våte gresset med skoene i hånden – lot seg ikke affisere av det ujevne underlaget, av kvist og stein – i et tempo han senere kanskje aldri ville klare å matche, kroppen var takknemlig for å ha noe å bruke alt adrenalinet til. Ingen ropte etter ham; alt han hørte var fottrinnene og blodet som dundret i ørene; han utløste et par utelamper og fortsatte nærmere vannet; han løp i full fart en stund, helt til han skjønte at han ikke visste hvor han var på vei. Han falt ned på kne, kjente svien i lungene, kikket bak seg for å sjekke at ingen fulgte etter. Han trakk skoene over de våte sokkene. Så reiste han seg igjen og spurtet mellom to hus til han kom fram til veien. Den eneste målsettingen hans nå var å finne den røde Camry 89-modellen som sto parkert i innkjørselen hennes og kjøre hjem. Han var fortsatt redd – når som helst kunne han høre sirener – men nå som han hadde kommet seg vekk fra vannet og den idiotiske eiendomskrenkelsen, følte han at det verste var over. Han klappet på lomma for å gjenkjenne formen av nøklene og gikk fort langs kantsteinen – det var ikke noe fortau – men unngikk å løpe, han ville vekke minst mulig mistenksomhet siden det var en bitte liten mulighet for 18

at noen så ham. Han gikk og gikk, skamfull over å bevege seg til fots; han fant ikke bilen, ikke huset hennes; han måtte ha styrt båten i stikk motsatt retning. Etter at han hadde lett i nesten en halvtime, og gått rundt nesten halve innsjøen, så han, var overlykkelig for å se, bilen der han hadde parkert den noen timer tidligere. Lyden av låsen som gikk opp i døra var dypt betryggende. Han satte seg inn, fant Marlboro-pakken på passasjersetet og ristet ut en; han vridde nøkkelen om i tenningen uten å starte motoren. Han rullet ned vinduet, tente røyken med en gul Bic-lighter han tok opp fra koppholderen, trakk pusten helt inn, for det som føltes som første gang siden han oppdaget at hun ikke var i båten. Han startet motoren og slo på lysene bare for å oppdage at hun sto, hadde stått, i døråpningen til huset ikledd en altfor stor genser. Det nesten midjelange mørkblonde håret hang løst. Han skrudde av motoren på refleks, slo av lysene. Hun gikk barføtt ned til bilen og åpnet passasjerdøra og satte seg inn. Hun forsynte seg med en røyk, tente den, og sa, som om han var noen minutter forsinket til en avtale: Hvor har du vært? Han var rasende. Han kunne ikke innrømme at han hadde vært redd, kunne ikke si at han ikke hadde vært i stand til å manøvrere båten, eller at han nesten hadde vekket en annen ung kvinne i et annet hus. Han ba om en forklaring. Hva faen er det med deg? Jeg ville ta meg en svømmetur, sa hun, og bare trakk på skuldrene og blåste ut da han spurte igjen, slik at røyken blandet seg med lukten av balsamen hennes. Åndsfraværende begynte hun å fingre med håret hans. Stefaren min pleide å holde sånne endeløse taler for meg når vi spiste middag. Nå snakker han nesten ikke i det hele tatt lenger, og uansett spiser vi ikke sammen. Jeg tror han er deprimert, at han burde gå til psykolog liksom, snakke med foreldra dine på Stiftelsen eller noe. Det er sprøtt hvor stille han er nå, for før kunne han gjøre middagene til sånne dritlange diskusjoner, eller ikke egentlig, for det var ingen som diskuterte; han bare snakket i vei i vår retning. Innimellom 19

stilte han noen spørsmål til broren min, men det var alltid sånn quizkveld liksom: Hva var det jeg sa at gjorde dette til en tøff tid for luftfartsindustrien? (Som du vet ble han rik av noen andres oppfinnelse. En slags skrue som ikke veier noen ting.) Og broren min trengte aldri å svare, for stefaren min svarte alltid selv på de teite spørsmålene sine. Og svaret var stort sett alltid Kina. Så var det en kveld i fjor sommer da mamma lot meg smugdrikke litt hvitvin og broren min var ute og jeg skulle være den som ble snakka til og det gikk meg skikkelig på nervene. Kanskje det var fordi jeg var litt full eller bare fordi jeg var blitt eldre sånn at jeg var mer obs på mamma. Alt hun hadde vært igjennom, ikke minst med pappa. Men uansett så gjorde jeg noe som var helt idiotisk men egentlig ganske kult. Jeg begynte å synke sammen på stolen, veldig, veldig sakte, som om jeg holdt på å gli ned fra den, mens han spiste ravioli og snakka om et eller annet. Mamma hadde allerede gått ut på kjøkkenet for å sette på oppvaskmaskinen; hun spiser aldri. Jeg måtte virkelig bruke kjernemuskulaturen min for å synke ned så sakte. Masse situps. Masse ice (kødda). På dansen sier de alltid at jeg skal visualisere bevegelsen mens jeg gjør den, og nå forestilte jeg meg at jeg var en væske som rant nedover stolen. Helt ned, til jeg hadde falt av stolen og bokstavelig talt lå under bordet og stefaren min hadde ikke merka noe ennå og mamma var der inne og holdt på med oppvasken, og jeg prøvde å ikke le. Eller kanskje gråte? spurte Adam, og hun så på ham. Over hvor jævla kjip den fyren er, kanskje. Eller over mora mi som er gift med ham. Han skjønner liksom ikke at publikum har dratt og bare fortsetter og fortsetter. Og så åler jeg meg dritsakte på teppet under bordet mens jeg holder pusten, helt til jeg er ute på kjøkkenet. Mamma har slutta å rydde og nå står hun på den andre siden av kjøkkenøya uten å se meg og jeg reiser meg opp veldig stille. Hun holder på den rosa vinen sin og ser ut gjennom vinduet på innsjøen eller egentlig mest på speilbildet sitt i glasset siden det er mørkt. Jeg tar vinflaska fra kjøleskapsdøra og heller mesteparten oppi en plastkopp og går bort til henne med Big Gulp20