Tom Kristensen Mientologene

World of spycraft Mientologene

Tom Kristensen

World of spycraft Mientologene

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43121-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Børge Bredenbekk Sats: Type-it As, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB-PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 gram Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

«Jeg vedder på at du aldri har sett noe sånt som dette før.» Eric forsøkte å fange blikket til Live, men hun sto oppslukt i egne tanker borte ved reolene der de skuddsikre vestene befant seg. Han så at hun lot fingrene med de sortlakkerte neglene gli over det myke skinnet.

«Live!»

Hun snudde seg motvillig og festet blikket på ham. Øynene hennes sa: Du maser så innmari!

Eric flirte. Live, akkurat slik som han kjente henne, hun gjorde seg kostbar, lite tilgjengelig, og nesten umulig å overtale til noe hun ikke hadde funnet på selv. Hun var kledd i sorte, glinsende skinnbukser, sort T-skjorte med logoen til gotherbandet EvanescencE på brystet og en lang, sort frakk med oppbrettet krage hengende løst over skuldrene. Det halvlange håret hennes var farget ravnsort, den kraftige øyenskyggen likeså. En diamant, eller i hvert fall en etterlikning av en diamant, var festet i det ene neseboret, og tre sølvringer var boret gjennom toppen av det venstre øret. Mange og store metallringer på fingrene.

Live var fjorten år og den yngste gotheren Eric visste om – og hun var en av hans aller beste venner.

«Hva slags leke har du fått fatt i nå da?» sa hun og 5

vrengte munnvikene ned. Men hun ga etter og kom gående mot ham.

«Se her!» Eric smilte bredere. I hendene holdt han noe som liknet en stikkontakt med dobbelt støpsel.

Live kom helt bort til ham og tok den hvite doble stikkkontakten fra ham, snudde litt på den, betraktet den inngående. «Og hvor mye kan du få ut av denne?» spurte hun mens hun forsøkte å brekke den opp i sine enkelte bestanddeler. Men det var nytteløst. Hun fikk den ikke fra hverandre.

Eric nappet stikkontakten til seg. «Lydopptak, selvsagt.» Så vendte han på den og pekte på en nesten usynlig prikk midt mellom de to kontaktene som stakk ut i hver sin retning. «Og der sitter kameraet.» Så åpnet han et deksel som Live ikke hadde sett. «Og her putter en inn SIM-kortet. Så kan du ringe opp spionkameraet fra hvor som helst. Super bildeoppløsning og sylskarp lyd.»

Live sukket og ristet på hodet slik at noe av det ravnsorte håret falt ned foran øynene. «Serr?»

«Jævlig kult, ikke sant?» sa Eric, og entusiasmen lyste av de lyseblå øynene.

Live løftet blikket og nikket i retning noe som befant seg bak Eric.

Eric snudde seg brått. Faren hans kom gående i lange klyv mot dem. «Hei, pappa.»

Henry Elton stilte seg ved siden av dem: en høy, tynn mann kledd i mørk blå dress og hvit skjorte. Spisse, sorte cowboyboots på føttene, nesten slike som Petter Stordalen brukte. Håret hans var grått og fyldig og strittet i alle retninger. Og han hadde nøyaktig de samme lyseblå øynene som sønnen sin. «Hei, Live,» sa han.

Live nikket og lot blikket falle ned mot tuppen av sine 6

egne sorte støvler med nagler på. Hun var nesten alltid sånn, tilbaketrukket og reservert overfor voksne.

«Bra dings, ikke sant?» Faren til Eric pekte på stikkkontakten. «Vi får snart inn flere forskjellige typer med samme opptakskvalitet: mobiltelefoner, penner, fjernkontroller, you name it.» Han serverte sitt bredeste og mest entusiastiske smil.

Faren til Eric hadde startet og eide butikkjeden World of Spycraft, som solgte alt av spionutstyr og ting man kunne forsvare både seg selv og eiendelene sine med: hus, biler, båter. Det var ikke den ting faren hans ikke kunne skaffe av avlyttingsutstyr, spionkameraer, varmesøkende kikkerter, alarmer, verneutstyr og forsvarsvåpen, som for eksempel strømpistoler og pepperspray.

Henry Elton hadde gjennom mange år bygget opp World of Spycraft-butikker i alle de store norske byene, og var nå i ferd med å etablere butikker i København og Stockholm også. Hjemme i huset på Ullern hadde faren et eget rom med de mest fantastiske dingsene en kunne tenke seg, også ting det ikke var lov å selge i Norge, men som han samlet på likevel. For faren var spionverdenen mye mer enn både jobb og hobby til sammen, det var alt han interesserte seg for. Spionutstyr hadde alltid vært hans greie, kanskje hans eneste greie.

For litt over fem år siden, like etter at moren og faren hadde skilt seg, flyttet faren og Eric inn i det store huset på Oslos vestkant. Huset hadde svømmebasseng, egen kino og tennisbane. Ingen i klassen, eller på hele Ullern videregående for den saks skyld, hadde noe i nærheten av et slikt hus som Eric bodde i. Og kanskje noen av grunnene til at faren hans var ganske skeptisk til Live, var dette at hun kom fra østkanten, fra Grønland, bodde hos en fosterfamilie, kledde seg som en stoffmisbruker 7

(som han en gang sa) og at hun virket taus og innesluttet.

«Har dere sett disse her?» Henry Elton åpnet hånden og viste fram to små dingser som han hadde i håndflaten. Han plukket opp den minste, en rund sak av metall, ikke stort større enn et kronestykke i omkrets, og holdt den opp mellom tommelen og pekefingeren. «Denne lille greia her er en høyttaler med innebygde lyder som kan drive folk til vanvidd. Og lyden er veldig vanskelig å lokalisere, nesten umulig vil jeg si.» Han smilte bredt.

«Gjem den i et rom, og hvert sjette minutt kommer det helt forferdelige lyder fra den. Vil dere høre?»

Eric tok den fra faren og veide den i hånden. «Hmm,» sa han bare. «Ikke akkurat nå, pappa.»

«Og den her …» Faren hans viste fram en liten plugg, mindre enn en fyrstikkeske. «Plasser den i telefonnettet i en bolig, og telefonene vil ikke gi fra seg en eneste lyd hvis noen ringer. Kult, ikke sant? Til practical jokes. Har dere forresten sett den nye stemmeforvrengeren? Den er fantastisk. Jeg har den her borte. Vil dere se?»

Eric så bort på Live som hadde trukket seg et skritt tilbake. «Ikke akkurat nå.»

«Og så har vi den spesielle lommelykten som ligger rett der.» Faren hans pekte mot en hylle i et glasskap. Det lå flere lommelykter der. «Den heter The Torch og er helt rå. Den kan uten problemer smelte plast, steke egg eller tenne på papir. Med en lysstyrke på utrolige 4100 lumen er The Torch verdens kraftigste lommelykt i forhold til størrelsen. Og så blender den alt og alle, selvfølgelig.»

Live kastet et blikk på det gigantiske armbåndsuret i blankt metall på høyre håndledd. «Jeg må nok gå nå,» sa hun.

«Jeg blir med,» sa Eric og ga spionstikkontakten og 8

den lille høyttaleren til faren. «Vi må dessverre stikke, pappa. Ha det,» sa han, og så gikk de sammen ned trappene.

«Har du gjort lekser?» ropte faren etter ham.

«Ikke noe problem!» ropte Eric idet de forsvant ut døren og videre ut på fortauet.

Utenfor forretningen stanset de. Begge myste mot den skarpe høstsolen som fikk det til å svi i øynene.

«Måtte du gå? Hvor skal du?» sa Eric.

Hun hektet av den lange, sorte frakken som hang over skuldrene og tok den på seg. «Veit ikke,» svarte hun.

Eric kjente den isende kalde vinden som smøg seg inn under klærne og fikk fram gåsehud på armene. «Du ville bare dra?»

Hun nikket kort. «Skal vi chille hjemme hos deg?»

«Kan vi godt.»

Eric kneppet igjen den brune skinnjakken og strøk det lange, blonde håret på plass med hendene.

Farens butikk lå i Kongens gate i Oslo sentrum, så det var ikke langt å gå til nærmeste trikkeholdeplass. De hadde flaks og nådde akkurat 13-trikken. De satte seg ved siden av hverandre i et dobbeltsete. Ei eldre dame med en trillebag ved siden av seg snudde seg mot dem og sendte et stygt blikk i retning Live.

«Drittkjerring,» mumlet Live. «Faen så stygge sånne gamle kjerringer er noen ganger.»

Eric sendte den gamle damen et stygt blikk tilbake, og hun snudde seg langsomt vekk.

«Det er noe jeg må fortelle deg,» sa Live etter noen minutter. De hadde akkurat passert Solli plass og den gamle blå trikken var blitt nesten full i løpet av de to siste stoppestedene. «Da jeg syklet i Maridalen, så jeg noe jævlig snålt.»

9

«Snålt?»

«Noe rart.» Hun smilte.

Noen ganger fikk Eric veldig lyst til å kysse henne.

Når hun satt så nær som hun gjorde akkurat nå, og han kjente pusten hennes som luktet tyggegummi og så de sortmalte, fyldige, fuktige leppene bare noen centimeter fra hans, skulle han fryktelig gjerne bare bøyd seg mot henne og kjent leppene hennes mot sine. Men han fikk seg ikke til å gjøre det. De to var venner, veldig gode venner, men fremdeles bare venner, så derfor gjorde han det ikke. Dessuten ante han ikke hvordan hun ville reagere.

«Hva da rart?» sa han og rettet seg litt opp, forsøkte å få bort tankene på å kysse henne.

«Det er et gammelt hus der, like ved veien. Det ligger ganske øde til, ingen naboer, liksom. For noen dager siden så jeg en gjeng med ungdommer på trappen utenfor. En stor gjeng. De så skikkelig døve ut. Men i går da skjedde det noe skikkelig rart.»

Eric hevet øyenbrynene.

Han var en av de få som visste om Lives hemmelige lidenskap, nemlig at hun var gira på sykling, konkurransesykling. Under Tour de France var det umulig å avtale noe med Live, for da satt hun klistret til TV-skjermen og fulgte med. Og for cirka et år siden hadde hun fått sitt ønske oppfylt: fosterforeldrene hennes hadde kjøpt en racingsykkel med sko, drakt og hjelm til. Og Live hadde syklet mye det siste året. Den lille kroppen fikk skikkelig fart på sykkelen, han hadde sett det selv. Men syklingen var ganske hemmelig – en gother skulle ikke drive med slikt, så Eric var en av de få som visste.

«Jeg stoppet fordi jeg syntes jeg så en kjendis gå inn der. Og like etterpå hørte jeg noen rare lyder, fra baksiden av huset. Et av vinduene i første etasje sto på gløtt.

10

Det var der lydene kom fra.» Live bøyde seg framover.

Det så ut som hun var i ferd med å få krampelatter. «Jeg listet meg bort dit.» Hun fanget blikket hans. «Jeg tror at det var noen som knulla som kaniner der inne. De stønnet og skreik som gærne. Helt lættis. Du skulle hørt dem.»

«En kjendis? Hvem da?»

2

«Vi bare gjør det!» Live grep tak under armen hans mens de gikk side om side fra Ullern stasjon og oppover bakken mot huset til Eric.

«Jeg vet ikke …»

«Jo da, det veit du. Hadde ikke det vært dritgøy?»

Hun klemte seg inntil ham slik at han kjente de spisse brystene mot overarmen.

«Er du sikker på at det var han Thomas Kruse, skuespilleren, du så der?»

«Han liknet i hvert fall.»

Eric pustet tungt.

«Kom igjen, da, ikke vær så veldig … vestkant.»

«Vestkant?»

«Du veit hva jeg mener.» Hun dyttet til ham.

Men Eric kjente at den svei. Han likte ikke at hun kalte ham «vestkant».

Like etter kom de fram til det høye sortbeisede tregjerdet som var satt opp rundt eiendommen. Eric tastet inn koden på tastaturet ved siden av porten og trykket så begge tomlene mot glassplaten som gjenkjente fingeravtrykkene hans. Det hørtes et skarpt klikk og så åpnet porten seg lydløst. Et kamera som var montert på toppen av den ene gjerdestolpen, sveipet over dem. Porten 12

lukket seg idet de gikk opp trappen foran hovedinngangen. Nok en gang tastet Eric en kode, denne gangen for å åpne inngangsdøren.

De kom inn i den store entreen der det sto et stort hvitt flygel. Eric la pekefingeren mot leppene slik at hun ikke skulle glemme seg. Det var ennå ikke trygt å prate.

Det var utplassert overvåkningskamera med lydopptak i inngangspartiet, i tilfelle innbruddstyver. Men det gikk selvsagt an å spille av hva andre sa også. De gikk opp den teppebelagte trappen til annen etasje og inn på Erics rom. Der kastet de seg begge ned på den brede dobbeltsengen, og Eric slo på flatskjermen med fjernkontrollen.

Han fant fram til en musikkanal. Foo Fighters spilte The Pretender.

«Vi trenger jo for eksempel bare denne stikkontakten eller noe sånt …»

«Eller noe sånt,» hermet Eric og himlet med øynene.

Han dro det lange håret bak ørene.

«Eller et spionkamera som kan ta opp gjennom et vindu utenfra, kanskje?» sa Live. «Det du viste meg forrige gang.» Hun var skikkelig gira, det var lett å se.

«Er det så kult å filme noen som knuller?» Han så på de sortmalte leppene hennes.

«Synes ikke du’a?» sa hun og smilte.

Han flirte. «Kanskje.»

«Vi gjør det! Vi må finne ut hva de driver med der.

Kanskje det er flere kjendiser der? Kanskje vi kan selge bildene til noen, eller legge det ut på YouTube?»

«Hvis pappa oppdager det, så …» «Åssen skal han finne ut det, da? Det flyter jo av spionutstyr her. Vi bare drar dit, setter opp et spionkamera, lar det stå noen dager og så henter vi det igjen.»

Hun trakk på skuldrene. «Kanskje de går på dop? Et 13

narkoreir hvor kjendiser ruser seg? Så kan vi gå til Se & Hør og selge bildene etterpå, de betaler sikkert dritmye.»

Hun lo høyt og var fremdeles skikkelig gira.

«Ok, vi tar sykkelen min.»

«Suzukien? Okey.» Live spratt opp av sengen.

Videoen av Foo Fighters var kommet til slutten og bandet ble stormet av en stor polititropp mens vann og blod fosset mot dem som i en storm. Ingen av dem gadd å se mer, de hadde sett videoen mange ganger før.

Eric slo TV-en av og reiste seg. «Jeg tror jeg vet om akkurat det spionkameraet som vi trenger,» sa han.

«Kult! I lekerommet til faren din?»

Hun mente rommet der faren hans oppbevarte demoer av spionprodukter. Rommet var stappfullt, og faren hans elsket å være der for å teste ut og eksperimentere.

De gikk ned trappene til første etasje og deretter videre ned i kjelleren, til «lekerommet» til faren hans.