Tom Cain og Wilbur Smith Dyret

Page 1



Wilbur Smith og Tom Cain

Dyret Oversatt av Henning Kolstad


Wilbur Smith og Tom Cain Originalens tittel Predator Oversatt av Henning Kolstad First published by HarperCollins Publishers 2016 HarperCollins Publishers, 1 London Bridge Street, London SE1 9GF Copyright © Orion Mintaka (UK) Ltd 2016 Wilbur Smith asserts the moral right to be identified as the author of this work All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-52566-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enzo Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Jeg tilegnet denne boken til Niso, som er solen som lyser opp dagene mine, og månen som forherliger nettene mine. Takk for utallige gleder, min kjære.



Hector Cross våknet med en følelse av uhygge. Han lå stille en liten stund og prøvde å orientere seg, usikker på hva som var på ferde. Etter hvert åpnet han øynene motstrebende og fikk se trusselen gjennom den åpne dobbeltdøra til soverommet. Den våte skjellhuden glimtet i vekslende mønstre i måneskinnet der den kom bortover terrassen. Klørne skrapte dempet mot betongen mens den vraltet mot ham. Halen pendlet fra side til side for hvert tunge skritt. Gule, spisse tenner stakk ut forbi underleppa i et kaldt, uhumoristisk glis. Hectors hals snørte seg sammen mens en bølge av panikk strammet om brystet. Krokodillen stakk hodet inn gjennom den åpne døra og stoppet. Den rettet blikket mot ham. Øynene var gule som hos en løve, med svarte spalter til pupiller. Først nå gikk det opp for Hector hvor enorm skapningen var. Den blokkerte hele døråpningen og ruvet over Hector der han lå i senga; det var ingen fluktmuligheter. Hector samlet seg raskt etter sjokket og rullet seg av madrassen. Han grep håndtaket på nattbordskuffen, der han hadde sin nimillimeters Heckler & Koch liggende, og dro den ut. Fingrene krafset febrilsk over treverket mens han famlet etter våpenet, men det var borte. Skuffen var tom. Han var forsvarsløs. Han snudde seg mot det enorme krypdyret igjen og reiste seg opp i sittende stilling med beina foldet under seg og ryggen mot hodegjerdet. Håndleddene var krysset i karatestilling foran ansiktet. «Husj!» ropte han. «Ha deg vekk!» Men dyret viste ingen tegn til frykt. I stedet gapte det høyt og blottet radene av gule, skarpe hoggtenner, lange og tykke 7


som Hectors egne pekefingre. Mellom dem lå slintrer av råttent kjøtt fra byttedyr kolossen hadde satt til livs. Pusten fylte rommet med en kvelende stank. Han satt i fella. Det var umulig å komme unna. Skjebnen var beseglet. Så skiftet krokodillens hode fasong igjen, det begynte å anta en uhyrlig menneskeform som var enda mer skrekkinnjagende enn krypdyrutseendet hadde vært. Skikkelsen var maltraktert og halvråtten. Øynene var blinde og matte. Men Hector gjenkjente dette mennesket øyeblikkelig. Det var mannen som hadde myrdet hans kone. «Bannock!» freste Hector mens han rygget unna den forhatte gestalten. «Carl Bannock! Nei, det kan ikke være deg! Du er død. Jeg drepte deg og lot dine egne krokodiller ete liket. Vik fra meg og forsvinn ned i dypet av helvete, der du hører hjemme.» Han bablet hysterisk sprøyt, men kunne ikke styre seg. Nå kjente han frittsvevende hender som kom ut av mørket, grep ham om skuldrene og begynte å riste ham. «Hector, vennen min! Våkne! Du må våkne!» Han prøvde å motstå den liflige kvinnestemmen og hendene som dro i ham, men de ga seg ikke. Med gryende lettelse begynte han å vikle seg løs fra marerittets klør. Omsider våknet han ordentlig. «Er det deg, Jo? Si at det er deg.» Desperat grep Hector etter henne i det mørke soverommet. «Ja, vennen min. Det er meg. Så, så. Ingen fare. Jeg er her.» «Lyset,» buste han ut. «Slå på lyset!» Hun snodde seg ut av Hectors favn og strakte seg etter lysbryteren over hodegjerdet. Rommet ble badet i lys, og han gjenkjente det. Da husket han hvor de var og hvorfor de var der. De var gjester på et middelalderslott ved Tay-elven i Skottland en kjølig høstdag. Hector fant armbåndsuret på nattbordet og kikket på det. Han skalv fortsatt på hånden. «Jøss, den er nesten tre på natta!» Han strakte seg etter Jo Stanley og holdt henne 8


mot det bare brystet. Etter en stund roet pusten seg. Med en veldrillet krigers reflekser hadde han ristet av seg marerittets svekkende virkning. «Jeg er virkelig lei for oppstusset, Jo,» hvisket han. «Men skaden er skjedd, vi er våkne begge to, så vi kan like gjerne trekke full nytte av situasjonen.» «Du er uforbederlig og ufortrøden, min gode Hector Cross,» erklærte hun snerpet, men hun gjorde ingen motstand; i stedet klamret hun seg til Hector og fant leppene hans med sine egne. «Du vet da godt at jeg ikke skjønner lange ord,» sa Hector, og de tidde igjen. Men etter en liten stund mumlet hun en bemerkning mot munnen hans uten å trekke seg vekk. «Du skremte meg, vennen min.» Han kysset henne hardere, som om han ville ha henne til å tie, og hun lot det skje da hun kjente manndommen hans stivne mot magen. Hun var fortsatt glatt etter elskoven tidligere på kvelden, og så å si øyeblikkelig begjærte hun ham nesten like sterkt som han begjærte henne. Hun rullet seg over på ryggen med armene låst rundt halsen hans, og da hun trakk ham inn over seg, skilte hun lårene og støtte hoftene opp mot ham. Hun gispet da hun kjente hvordan han gled dypt inn i henne. Det var for intenst til å kunne vare særlig lenge. Sammen klatret de raskt og uimotståelig mot opphisselsens svimlende topp, og fortsatt forent svevde de ut over avgrunnen på den andre siden. Langsomt vendte de tilbake fra de fjerne stedene lidenskapen hadde ført dem til, og ingen av dem klarte å si noe før pusten hadde roet seg. Omsider trodde hun at han hadde sovnet i armene hennes, men så kom han med et dempet spørsmål: «Jeg sa ikke noe, vel?» Hun hadde løgnen på rede hånd. «Ikke noe forståelig. Bare noe vilt rør som ikke ga mening.» Hun kjente hvordan han slappet av mot henne, så hun førte skuespillet videre: «Hva drømte du egentlig om?» «Det var uhyggelig,» svarte han dystert, med latteren nesten skjult bak den alvorlige tonen. «Jeg drømte at jeg dro kroken ut av kjeften på en tjuekilos laks.» 9


Det var en stilltiende overenskomst mellom dem. En dyd av nødvendighet for å skjerme og bevare kjærlighetens skjøre flamme. Jo Stanley hadde vært sammen med Hector under jakten på de to mennene som hadde myrdet hans kone. Da de endelig hadde klart å fange dem i den arabiske borgen de hadde bygd seg langt inne i Sentral-Afrikas jungel, hadde Jo ventet at Hector skulle overlate de to drapsmennene til myndighetene i USA for rettergang og straff. Jo var advokat, og hun følte naturlig nok at loven burde råde. Hector, derimot, lagde sine egne regler. Han levde i en voldelig verden hvor urett ble hevnet med bibelsk ubarmhjertighet: øye for øye, liv for liv. Hector hadde henrettet den første av konas to mordere uten å la loven komme inn i bildet. Det var en mann som het Carl Bannock. Hector hadde kastet ham til hans egne krokodiller på eiendommen rundt den arabiske borgen hvor de pågrep ham. De store krypdyra hadde revet Bannocks levende kropp i filler og glefset ham i seg. Til alt hell hadde ikke Jo vært til stede og sett pågripelsen og henrettelsen av Carl Bannock, derfor kunne hun senere late som om hun ikke kjente til hendelsen. Derimot hadde hun vært sammen med Hector da han tok den andre drapsmannen. Dette var en brutal forbryter som het Johnny Congo. Han var allerede dømt til døden i Texas, men hadde rømt. Jo hadde grepet heftig inn for å hindre Hector Cross i å ta loven i sine egne hender for annen gang. Til slutt hadde hun truet med å gjøre det slutt hvis Hector ikke overleverte Congo til den teksanske påtalemyndigheten. Motstrebende hadde Hector gjort som hun sa. Det hadde tatt flere måneder, men til slutt hadde domstolen i Texas stadfestet den opprinnelige dødsdommen mot Johnny Congo, og dessuten kjent ham skyldig i en rekke nye drap han hadde begått etter at han rømte fra fengselet. De hadde berammet henrettelsen til 15. november, det var bare to uker til. 10


«Jøssenavn, Johnny, hva har skjedd med fjeset ditt?» Shelby Weiss, medinnehaver av Houston-advokatfirmaet Weiss, Mendoza & Burnett – eller Hebreer, Svartskalle og Hvit, som de mindre vellykkede rivalene gjerne kalte dem – satt i et lite avlukke i bygning 12 i Allen B. Polunsky-anstalten i West Livingston i Texas, der dødscellene lå. Veggene på begge sider av ham var malt i en falmet, simpel grønntone, og han snakket i et svart, gammeldags telefonrør som han holdt i venstre hånd. Foran seg hadde han en gul skriveblokk og en rad av velspissede blyanter. På den andre siden av glassruta foran Weiss, i et avlukke av nøyaktig samme størrelse, men hvitmalt, sto klienten hans. Det var Johnny Congo. Congo var nettopp blitt pågrepet i golfstaten Abu Zara og ført tilbake til USA flere år etter at han brøt ut av Wallsanstalten, som var det offisielle navnet på delstatsfengselet i Huntsville i Texas. Det meste av tiden som rømling hadde han vært i Afrika, der han bygde seg et personlig kongerike i den vesle nasjonen Kazundu ved Tanganyikasjøen sammen med sin tidligere fengselskjæreste og daværende forretningskompanjong, Carl Bannock. Det var slik Weiss kom i forbindelse med Congo. Firmaet hans hadde representert Bannock i hans befatning med familiefondet som var opprettet av adoptivfaren, Henry Bannock. Arbeidet hadde vært helt legitimt og uhyre lukrativt både for Carl Bannock og for Shelby Weiss. Weiss, Mendoza & Burnett representerte også Bannock i hans rolle som eksportør av coltan, malmen som brukes til å utvinne tantal, et metall som er mer verdifullt enn gull og en viktig bestanddel i en lang rekke elektroniske produkter. Siden malmen stammet fra østre Kongo og dermed kunne regnes som et konfliktprodukt på linje med bloddiamanter, var denne siden ved Carl Bannocks virksomhet mer moralsk betenkelig. Men like fullt hadde mannen rett til den beste juridiske bistand som var å oppdrive. Om Shelby Weiss hadde grunn til å mistenke at Bannock bodde sammen med en rømt forbryter og drev med mye usmakelig og direkte ulovlig sammen 11


med ham, fra stoffmisbruk til menneskehandel, hadde han ingen klare beviser på at noe galt foregikk. Dessuten hadde Kazundu ingen utleveringsavtale med USA, så forholdet hadde ikke nødvendigvis noen relevans. Men så hadde Johnny Congo dukket opp i Midtøsten, tatt til fange av en tidligere offiser fra de britiske spesialstyrkene, Hector Cross, som hadde vært gift med Henry Bannocks enke Hazel. Det innebar at han var Carl Bannocks svoger, så vidt Weiss forsto, men det var visst ikke mye familiekjærlighet i den slekten. Hazel var blitt myrdet. Cross hadde lagt skylden på Carl Bannock og gått inn for å ta hevn. Nå hadde Bannock forsvunnet fra jordas overflate. Men Hector Cross hadde grepet Johnny Congo og overlevert ham til amerikansk politi i Abu Zara, et land som hadde utleveringsavtale med USA. Så nå var han her i dødscelleblokken igjen, og Congo var ikke noe vakkert syn. Han hadde tydeligvis fått alvorlig bank. I det trange avlukket var Johnny Congo som en kanonkule i en fyrstikkeske. Han var en velvoksen kar; en meter og nittiåtte på strømpelesten og grovbygd. Fengselsuniformen var en hvit, kortermet pologenser stukket ned i en pyjamasliknende bukse med strikk i livet; også hvit. På ryggen hadde han to store blokkbokstaver – DR for Death Row – som viste at han var dødsdømt. Uniformen var beregnet på å henge løst, men på Johnny Congo satt den stramt som et pølseskinn, og knappene slet med å tøye stoffet rundt de svulmende musklene i brystet, skuldrene og overarmene. I den drakten minnet han om en minotaur, uhyret fra gresk mytologi som var halvt menneske og halvt tyr. Mange år med dekadanse og nytelsessyke hadde gjort Congo tykkfallen, men han bar vommen som et våpen, enda et middel til å braute seg gjennom livet. Hendene og føttene var lenket. Men det var noe annet som fanget advokatens oppmerksomhet sterkere: den hvite spjelkeskinnen som var festet uvørent over den maltrakterte nesa, opphovningen rundt den forslåtte munnen og den rødlilla mis12


fargingen av Congos dype, vestafrikanske hudtone. Den minnet om overmodne plommer. «Jeg må vel ha kollidert med en dør eller hatt et slags uhell,» mumlet Congo i telefonrøret. «Var det politiet som gjorde dette med deg under transporten?» spurte Weiss, han prøvde å høres bekymret ut, men kunne knapt skjule iveren i stemmen. «I så fall kan jeg bruke det i retten. Ja, det fremgår jo tydelig av rapporten at du allerede var lenket da du ble overlevert til dem i Abu Zara. Poenget er at hvis du ikke innebar noen trussel mot dem og ikke kunne forsvare deg, hadde de ikke noe grunnlag for å bruke fysisk makt mot deg. Det er ikke stort, men det er bedre enn ingenting. Og vi trenger all den hjelpen vi kan få. Henrettelsen er berammet til femtende november. Det er mindre enn tre uker til.» Congo ristet på det store, barberte hodet. «Det var ingen i politiet som gjorde dette her. Det var han satans Hector Cross. Jeg sa noe te’n. Må ha tatt det ille opp.» «Hva var det du sa?» Congos skuldre skalv da han kom med en dyp, buldrende latter, truende som fjern torden. «Jeg sa at det var jeg som ga ordren om å kverke – nå siterer jeg ordrett – ’den jævla horekona di’.» «Å, herregud …» Weiss strøk høyre håndbak over pannen, så holdt han telefonrøret mot øret igjen. «Var det noen andre som hørte det?» «Ja, jøss. Alle hørte det. Jeg ropte skikkelig høyt.» «Faen, Johnny, du gjør det ikke lettere for deg selv.» Congo gikk litt nærmere, bøyde seg og la albuene på hylla foran seg. Han stirret gjennom glasset med slikt raseri i blikket at Weiss krympet seg. «Jeg hadde mine grunner, mann, jeg hadde mine grunner,» knurret Congo. «Crossjævelen tok det eneste mennesket jeg har brydd meg om i hele livet og mata de satans krokodillene me’n. De åt ham levende. Hører du? Det skjellkledde faenskapet åt Carl levende! Men Cross var dum. Han begikk to feil.» «Jaha? Hvilke feil var det?» 13


«For det første heiv han ikke meg også til krokodillene. Jeg ville ikke merka no’ om han hadde gjort det. Jeg var nede for telling, mann, fullpumpa av et slags bedøvelsesmiddel, ville ikke kjent no’.» Uten å slippe blyanten løftet Weiss høyre hånd og vendte håndflaten mot glasset. «Vent nå litt! Hvordan kjenner du til de krokodillene hvis du var bevisstløs da de åt kompisen din?» «Hørte at kara til Cross la ut om det på flyet, lo som bare faen av åssen det knaste mellom kjevene, åssen Carl skreik om nåde. Heldig for dem at jeg var bundet til setet og surra inn i et lastenett. Kunne jeg rørt meg, hadde jeg røska av dem huet og trøkt det opp i ræva på dem.» «Men du har ikke noe bevis for at Carl er død, vel? Du så ikke noe lik?» Congo hevet stemmen indignert. «Åssen skulle jeg ha sett noe lik? Jeg var nede for telling, og Carl var i krokodillemagan! Hvorfor stiller du sånne dumme spørsmål?» «På grunn av Bannock-fondet,» sa Weiss stille. «Så lenge det ikke finnes beviser for at Carl Bannock er død – og Hector Cross kommer ikke til å fremlegge bevis, for det ville gjøre ham til morder – må fondet fortsette å betale Carl hans andel av selskapets fortjeneste. Og enhver som hypotetisk sett hadde tilgang til Carls bankkonti, ville derfor få glede av pengene. Så la meg for ordens skyld spørre deg på nytt: har du noe konkret og personlig bevis for at Carl Bannock er død?» «Nei,» sa Johnny med innlevelse. «Jeg hørte bare folk snakke sammen, så aldri noe, for jeg var neddopa. Og når jeg tenker meg om, var jeg fortsatt ganske forvirra etter dopet da jeg var i flyet. Kan ha innbilt meg det jeg hørte. Drømt det, kanskje.» «Enig. Beroligende midler kan gi rusliknende virkninger, ja. Det er fullt mulig at du aldri hørte noen slik samtale som den du rapporterte. Men du sa at Cross gjorde to feil. Hva var den andre?» «Han lempa meg ikke ut gjennom bakluka på flyet. Han 14


hadde bare behøvd å åpne luka, rutsje meg ned lasterampa og la meg deise …» Johnny Congo plystret som suset av en fallende bombe «… tjuefem tusen fot rett ned til – bom!» Han slo en slegge av en knyttneve i håndflaten. «Da ville du lagd litt av et krater,» bemerket Weiss tørt. «Det ville jeg gjort.» Congo lo og nikket med det digre, skallede hodet. «Og hadde det vært Cross som satt i den stolen og jeg som så på’n, ville jeg kibba’n ut som en levende frisbee. Hadde ikke kviet meg for det. Han ville ha gjort det også, om det ikke hadde vært for at den tåpelige kjerringa hans blanda seg inn.» Weiss kikket på blokken igjen, rynket pannen og bladde tilbake til noe han hadde skrevet på et tidligere ark. «Unnskyld, jeg syntes du sa hun var død.» «Jeg sa jeg hadde sørget for å få kona hans drept, ikke vær redd for å si det rett ut. Men dette her var et annet kvinnfolk, hun som han satte i gang med etter at kona døde. Hun er advokat akkurat som deg. Cross kalte henne Jo. Dette mennesket begynte å gnåle til Cross om at han ikke skulle drept Carl. At han hadde satt seg langt ut over amerikansk rett … ja, ’den retten jeg praktiserer og holder av’, kalte hun det. Til slutt fikk Cross høre at hvis han drepte meg også, sånn som han hadde gjort med Carl, ville han aldri mer få den fine fitta hennes.» Congo trakk på skuldrene. «Begriper ikke hvorfor Cross lot’a herse sånn me’n. Jeg hadde ikke finni meg i det, ville ikke latt ei tåpelig sklie bry seg på den måten og preike om hva som var riktig og gærent. ’Fitta di tilhører meg, di merr,’ hadde jeg sagt. Jeg hadde lært kreket ei lekse sånn at det aldri blei flere dumheter fra den kanten, om du skjønner hva jeg mener.» «Jo takk, jeg ser bildet,» sa Weiss. «Men gjør du det? La meg utpensle det for alle tilfellers skyld. Da du brøt deg ut av Walls-anstalten –» Congo nikket. «Begynner å bli lenge siden nå.» «Sant nok. Men det spiller ingen rolle i rettens øyne, for da du brøt deg ut, var det to uker igjen til henrettelsesdatoen din. Du var kjent skyldig i en rekke drap, for ikke å 15


nevne alle som ble utført på din ordre i den tiden du satt inne. Du hadde brukt opp alle ankemuligheter som fantes. De skulle spenne deg fast til en båre, stikke en sprøyte i armen på deg og bare stå og se på at du døde. Og der ligger problemet ditt, Johnny. Det er nettopp det som kommer til å skje nå. Du var på rømmen. Du ble pågrepet på nytt. Nå er du akkurat der du var den gangen, før du krøp ned i en skittentøysekk, ble lempet på en lastebil og kjørt ut gjennom hovedporten og videre ut på motorveien.» Om Weiss hadde prøvd å få Congo til å se alvoret i situasjonen, mislyktes han. Den storvokste karen fordreide fjeset i en stygg parodi på et smil. «Dæven, var ikke det der en nydelig operasjon?» sa han. Weiss holdt en nøytral mine. «Jeg representerer rettsvesenet, Johnny, jeg kan ikke rose deg for noe som åpenbart var en kriminell handling. Men for all del, objektivt sett forstår jeg at både planleggingen og gjennomføringen av flukten ble gjennomført med høy effektivitet.» «Akkurat. Og hvor effektiv vil du være for meg nå?» På beina hadde Shelby Weiss et par håndgjorte Black Cabaret Deluxe-støvler fra Tres Outlaws i El Paso; de hadde kostet 5000 dollar. Dressen kom fra Gieves and Hawkes i Savile Row 1 i London. Skjortene sine fikk han sydd i Roma. Han strøk hånden nedover jakkeslaget. «Jeg kunne ikke kledd meg slik hvis jeg hadde vært dårlig i jobben,» sa han stillferdig. «Jeg skal si deg hva jeg skal gjøre. Jeg skal prøve å få til det umulige. Jeg skal kreve inn alle tjenester folk skylder meg, utnytte alle kontakter jeg har, få mine skarpeste forbindelser til å fingranske alle tidligere saker de kan komme på, se om jeg kan finne grunnlag for en anke. Jeg skal jobbe som et pisket skinn helt til siste sekund. Men jeg vil gjerne være hundre prosent ærlig overfor mine klienter, derfor er jeg nødt til å si at jeg ikke ser særlig mye håp.» «Høh,» gryntet Congo. «Ålreit, jeg er på samme bølgelengde som deg.» Han rettet seg opp, sukket og løftet de lenkede hendene slik at han kunne klø seg i nakken. Så ble 16


han rolig i stemmen og droppet den hardkokte gangsterholdningen, som om han snakket like mye med seg selv som med Weiss. «Hele mitt liv har jeg skjønt hva folk tenker når de ser på meg: Han er bare en diger, dum nigger. Har ikke tall på alle gangene noen har kalt meg gorilla – av og til mener de det som en kompliment, til og med. Som på high school, da jeg spilte venstrestopper for Nacogdoches Golden Dragons. Da husker jeg hva trener Freeney pleide å si: ’Du spilte som en berserk gorilla i dag, Congo!’ Da mente’n at jeg hadde most de jævlene i det andre lagets forsvar sånn at en eller annen pinglete smukkas av en quarterback kunne levere de stilige kastene sine og pirre heiajentene. Og jeg takka trener’n pent og kalte’n nesten ’Massa’.» Nå begynte Congos intensitet å bygge seg opp igjen. «Men inni meg visste jeg at jeg ikke var dum. Inni meg visste jeg at jeg var bedre enn dem. Og inni meg veit jeg akkurat hvor jeg står her og nå. Så nå skal du høre hva jeg vil. Jeg vil at du skal kontakte en gutt jeg kjente før, D’Shonn Brown.» Weiss virket forbauset. «Selveste D’Shonn Brown?» «Hva mener du med det? Har aldri hørt om noen andre med det navnet.» «Bare at D’Shonn Brown er noe av et vidunderbarn. Vokst opp i sosialbolig, ikke engang tretti år ennå, men allerede på vei til sin første milliard. Stilig som bare det, fantastisk livshistorie, alle de pene damene står i kø utenfor soverommet hans. Litt av en venn du har der.» «Å, det er ærlig talt en stund siden jeg har sett’n, så jeg veit ikke helt åssen det står til, men han veit akkurat hvem jeg er. Gi’n beskjed om hvilken dato de kjører meg til Huntsville for henrettelsen. Så kan du si at jeg gjerne vil treffe’n – få et besøk eller noe – før de legger meg på båra og gir meg sprøyta. Jeg og broren hans, Aleutian, var gode kompiser. Aleutian ble drept i London, og det var Cross som gjorde det. Så der har vi noe personlig til felles; både D’Shonn og jeg har mista noen vi var glad i på grunn av samme drapsmann. Jeg skulle gjerne kondolere D’Shonn, 17


ta’n i handa, kanskje gi’n en klem for å vise at han og jeg også er gode kompiser.» «Det går ikke, kan du skjønne,» påpekte Weiss. «Staten Texas lar ikke lenger dødsdømte fanger ha noen som helst fysisk kontakt med andre. Det beste han kan gjøre er å ære liket når du er borte.» «Si det te’n likevel. Si hva jeg ønsker. En annen ting – jeg kan gi deg disposisjonsfullmakt over en bankkonto, ikke sant? For å betale advokathonorar og slikt?» «Jo, det lar seg gjøre.» «Greit. Jeg har en konto i en privatbank som heter Wertmüller-Maier i Genève. Jeg skal gi deg kontonummeret og alle kodene du trenger. Først vil jeg at du skal få noen til å tømme bankboksen min der og sende det indre skrinet til deg med ilpost. Jeg vil at skrinet skal låses opp, men forsegles med voks eller noe slikt, sånn at ingen kan tukle med det. Så kan du ta ut tre millioner dollar fra kontoen min. To mill går til deg. Regn dem som håndpenger. Den siste millionen er til D’Shonn. La ham få skrinet fra bankboksen også, han kan åpne det. Si at det er personlige minner, noen greier som betyr mye for meg, og jeg vil ha det med meg i kista. Jeg snakker om kista mi, for jeg vil at D’Shonn skal ordne begravelsen min og gravølet etterpå, få i stand en skikkelig tilstelning som folk aldri glemmer. Hils fra meg og be’n få tak i alle folka fra gamle dager, da vi var i ghettoen hele gjengen, og få dem til å komme og ta et siste adjøss. Gjøre ære på meg. Si te’n at jeg ville sette stor pris på det. Kan du ordne det?» «En million dollar bare for en begravelse og et gravøl?» spurte Weiss. «Ja, faen, jeg vil ha en prosesjon av begravelsesvogner og limousiner, bisettelse i en katedral eller no’ sånt, en overdådig fest for å feire tida mi her på jorda. Kaviar og roastbiff å ete, Cristal og Grey Goose i baren, sånne utsøkte greier over hele fjøla. Du, en million er ikkeno’. Jeg leste at en nerdete liten faen som hadde starta Facebook hadde brukt 18


ti mill på bryllupet sitt. Ja, gi D’Shonn to millioner i stedet, Shelby. Be’n smøre tjukt på.» «Det kan jeg godt, hvis det er det du vil.» «Ja, det er det jeg vil, og innskjerp at dette er ønsket til en mann som skal dø. Sånt er jo alvorlige greier, ikke sant?» «Jo, det er det.» «Så sørg for at’n skjønner det.» «Klart det.» «Ålreit, nå skal du få det du trenger for å komme inn på den kontoen.» Congo leste opp et kontonummer, et navn og en lang serie bokstaver og siffer som virket helt vilkårlige. Shelby Weiss skrev alt omhyggelig ned i notisboken, så kikket han opp. «Ja, da har jeg alt det der på papiret. Er det noe annet du vil si til meg?» «Ikke noe mer.» Johnny ristet på hodet. «Bare kom igjen når du har gjort alt jeg ba deg om.» Aleutian Brown hadde tilhørt gategjengen Maalik Angels, som gjerne ville fremstå som Allahs krigere, selv om de fleste av dem ville hatt trøbbel med å lese et tegneseriehefte, for ikke å snakke om Koranen. Men Aleutians lillebror D’Shonn var en ganske annen type. Han hadde det akkurat like hardt som Aleutian under oppveksten, han var akkurat like forbannet på verden, og han var akkurat like gemen som menneske. Forskjellen var at han skjulte det mye bedre, og han var gløgg nok til å lære noe av det som skjedde med broren og alle kompisene han hadde vært sammen med. De fleste av dem var i fengsel eller under torva. Derfor jobbet D’Shonn hardt, unngikk trøbbel og kom inn på Baylor-universitetet på studiestipend. Etter eksamen fikk han innvilget et nytt fullt stipendium til juridisk fakultet ved Stanford, der han ble spesielt interessert i strafferett. Da D’Shonn Brown hadde tatt eksamen der cum laud og uten vanskeligheter fulgt opp med advokatløyveeksamen for staten California, var han perfekt posisjonert for en kometkarriere enten som forsvarsadvokat eller som en 19


skarpskodd ung aktor i påtalemyndigheten. Men hensikten hans med å studere jus hadde alltid vært en annen, nemlig å bli bedre rustet til å bryte loven. Han oppfattet seg som det 21. århundres utgave av Gudfaren. Så utad sørget han for å fremstå som en stigende stjerne i forretningsverdenen, med stor interesse for veldedighetsarbeid. «Jeg ønsker bare å gi noe tilbake,» som han pleide si til beundrende journalister. Men når han ikke var i offentlighetens lys, skjøttet han sine interesser i narkolanging, utpressing, menneskehandel og prostitusjon. D’Shonn forsto øyeblikkelig at beskjeden fra Johnny Congo hadde en klar undertekst. Han var sikker på at Weiss også innså det, men her var det et spill som måtte følges, slik at begge med hånden på hjertet kunne benekte at samtalen hadde dreid seg om noe annet enn en dømt manns ønske om en storslagen gravferd. Men om en så på hvordan Johnny hadde understreket at han ville ha et besøk og en klem av D’Shonn før han døde, og hvordan han hadde snakket om alle bilene han ville ha i gravfølget – ja, du behøvde ikke være noe stort skolelys for å skjønne hva det dreide seg om. Men hvis Johnny Congo ville ha verden til å tro at D’Shonn var blitt bedt om å organisere en begravelse og et gravøl, skulle han for all del gjøre det. Da han hadde skaffet seg tilgang til de to millionene han var blitt tildelt fra Johnny Congos konto i Genève, kom han til at en tilstelning av slike dimensjoner som Johnny hadde i tankene ikke kunne holdes i hjembyen Nacogdoches. Derfor forhørte han seg med flere av Houstons mest velrenommerte kirkegårder før han valgte et gravsted ved et vann på et sted som het Sunset Oaks, der gresset var veltrimmet som den beste fairway og krusningene på vannet tindret i solskinnet. Han bestilte en gravstein i førsteklasses marmor. Flere av byens mest velrenommerte og kostbare blomsterhandler, cateringfirmaer og festlokaler, deriblant en rekke femstjerners hotell, fikk så tildelt overdådige spesifikasjoner og ble bedt om å legge inn anbud. 20


Alle disse forespørslene ble ledsaget av e-mail og telefoner. Når avtaler ble inngått, ble utskrevne kontrakter håndlevert av bud slik at det ikke kunne herske tvil om at de hadde nådd frem og var mottatt. Depositum ble betalt og behørig regnskapsført. Over 200 invitasjoner ble sendt ut. Hvis noen ville se beviser på oppriktig vilje til å oppfylle Johnny Congos uttalte ønsker, ville de få tildelt mer enn de kunne gape over. Men mens alt dette pågikk, hadde D’Shonn også private samtaler om helt andre ting med tilknytning til Johnny Congo. De samtalene ble ikke registrert noe sted, og de pågikk mens han spilte runder i Golf Club of Houston, der han hadde et av de dyreste medlemskapene, mens han spiste sashamiflyndre og jar-jar-and til lunsj på Uchi, eller mens han spiste filet mignon tilberedt på brasiliansk vis på Chama Gaúcha. Uten noen som helst skriftlige nedtegnelser leverte han store mengder kontanter til mellommenn som leverte de tykke seddelbuntene til andre menn som ikke hadde noen annen interesse av begravelser enn å forsyne dem med lik. Disse personene fikk så beskjed om å koordinere sine aktiviteter via Rashad Trevain, en klubbeier med et holdingselskap som het House of Rashad og var 30 prosent eid av det Cayman Islands-registrerte DSB Investment Trust. Det var en kjent sak at D’Shonn Brown ikke tok aktivt del i driften av Rashads virksomhet. Når han ble fotografert under åpningen av enda en ny kneipe, sa han alltid det samme til journalistene: «Jeg har vært kompis med Rashad siden vi var små snørrhvalper i første klasse. Da han kom til meg med ideene sine til eksklusivt natteliv av en helt ny type, var det meg en glede å investere. Det er da alltid hyggelig å hjelpe en venn, ikke sant? Det viste seg at han er omtrent like god i jobben sin som jeg er i min. Han gjør det strålende, alle gjestene hans er garantert å trives, og jeg får god avkastning av pengene mine. Alle har det bra.» Bortsett fra folk som la seg ut med D’Shonn eller Rashad, selvfølgelig. De hadde det slett ikke bra. 21


«Maskinene i nøytral, kast anker!» I Atlanteren, 90 nautiske mil fra nordkysten av Angola, la kaptein Cy Stamford FPSO Bannock A bi på 1200 meter dypt vann. Av alle fartøyene i Bannock-konsernets oljeflåte hadde dette skipet det minst fantasifulle eller interessevekkende navnet, og utseendet var ikke bedre. En mektig supertanker hadde kanskje ikke samme eleganse som en regattabåt fra America’s Cup, men det var unektelig noe praktfullt over slike tankeres dimensjoner og pondus, og noe majestetisk ved deres ferd over verdenshavene. Bannock A var så absolutt bygd i supertankerformat. Skroget var langt og bredt nok til å romme tre fotballbaner lagt etter hverandre. Tankene tok fire hundre og femti millioner liter olje, et kvantum som veide over tre hundre tusen tonn. Men dette skipet var uelegant som en flodhest i ballerinadrakt. Den dagen Stamford overtok kommandoen om bord, hadde han skypet kona hjemme i Norfolk i Virginia. «Hvor lenge har vi drevet med dette, Mary?» spurte han. «Lenger enn noen av oss liker å tenke på,» svarte hun. «Nettopp. Og i løpet av all den tiden har jeg aldri lagt ut i en styggere balje enn denne her, tror jeg. Selv ikke moren kunne vært glad i noe sånt.» Stamford hadde vært over førti år i den amerikanske marinen og handelsflåten, og veteranskipperen hadde fullt belegg for det han sa. Med den stumpe, avkappede baugen og det kasseaktige skroget liknet Bannock A nærmest en krysning mellom en gigantisk lekter og en grotesk overdimensjonert container. Det ble ikke bedre av at dekket var kledd fra ende til annen med et grovt kratt av stålrør, tanker, søyler, kjeler, kraner og spalteanlegg, og akter raget en skorsteinsliknende stolpe i rødt og hvitt godt over tretti meter til værs med et nettverk av støttebjelker rundt seg. Men det var en grunn til at Bannock Oil hadde godkjent å bruke over en milliard dollar på å få denne flytende hesligheten bygd ved Hyundai-verftet i Ulsan i SørKorea, og at de så satte sin mest erfarne kaptein til å føre skuta på den 19 000 kilometer lange jomfruturen. Mens 22


FPSO Bannock A tok seg sakte og tungt gjennom Koreastredet og ut i Gulehavet, fortsatte gjennom Sørkinahavet, forbi Singapore og gjennom Malakkastredet til Det indiske hav, helt ned til Kapp det gode håp, rundt sørspissen av Afrika og opp gjennom Atlanteren til vestkysten av kontinentet, hadde pengemennene i Houston telt dagene til skipet skulle begynne å gi noe tilbake. For bokstavene FPSO sto for «floating production, storage and offloading », og de beskrev en form for alkymi. Ganske snart skulle Bannock A begynne å ta opp oljen som ble produsert av riggen fem kilometer nord for stedet hvor skipet nå lå ankret. Det var den første riggen som hadde startet produksjon på oljefeltet Magna Grande, som Bannock Oil hadde oppdaget over to år tidligere. Opptil 80 000 fat i døgnet skulle føres til raffineriet om bord i Bannock A, der den tykke, svarte råoljen skulle destilleres til forskjellige ytterst salgbare stoffer, fra smøreolje til bensin. Deretter skulle skipet lagre de forskjellige produktene i tankene inntil selskapets tankskip kunne frakte dem til bestemmelsesstedene. Magna Grande-feltets beregnede totalproduksjon var over 200 millioner fat. Med mindre verden plutselig mistet smaken på petrokjemiske produkter, kunne Bannock Oil regne med en total fortjeneste på over 20 milliarder dollar. Bannock A kom med andre ord til å betale seg flerfoldige ganger. Og nå var det ikke lenge til skipet kom i gang med arbeidet. Hector Cross trakk lærhetta av termolerka, tok dekselkoppen i rustfritt stål som lå inni, skrudde ut korken, skjenket den dampende varme buljongcocktailen i koppen og drakk. Han trakk et dypt sukk av nytelse. Det hadde vært oppholdsvær, noe en alltid måtte regne som stor flaks i Skottland, og det hadde til og med vanket noen praktfulle streif av sol som skar gjennom skydekket, belyste trærne langs elvebredden og dannet en makeløs løvmosaikk der noen av bladene fortsatt holdt på sommerens grønnfarge, mens 23


andre briljerte med sprakende høstfarger i rødt, oransje og gult. Det hadde vært en fin morgen. Cross hadde bare tatt et par stykker av atlanterhavslaksen som samlet seg i de nedre delene av Tay sent på sommeren og tidlig på høsten. Den ene var på seks kilo, en størrelse som nok var respektabel, men langt fra enestående. Ikke at det spilte noen rolle. Han hadde vært ute i det fri, ute på vannet, omgitt av det herlige landskapet i Perthshire, uten noe annet å tenke på enn å finne stedene hvor laksen hvilte, og svingerytmen i speykastene som sendte flua ut til akkurat det stedet hvor han trodde det var lettest å lokke til seg et napp. Hele formiddagen hadde han vært fylt med ren livsglede, han hadde jagd vekk nattens grå demoner. Men nå som Cross tok en bit av smørbrødet slottskokken hadde gjort i stand til ham, begynte tankene å gå tilbake til marerittet. Det var frykten han hadde følt som hadde forbløffet ham. En slik skrekk som trekker alle krefter ut av lemmene og snører halsen så hardt at en knapt kan røre seg eller i det hele tatt puste. Bare én eneste gang i livet hadde han opplevd noe slikt; det var da han som sekstenåring hadde blitt med i jaktlaget av unge masai-gutter som ble sendt ut for å demonstrere sin manndom ved å spore opp en gammel løve som var blitt jagd bort av flokken av en yngre og sterkere hann. Naken bortsett fra en svart geiteskinnkappe, og væpnet med bare et skjold i ugarvet lær og et kort fektespyd, hadde Cross stått midt i geleddet av gutter da de konfronterte det mektige dyret som reiste sin enorme manke så den skinte gyllenrød under Afrikas sol. Kanskje på grunn av plasseringen, eller kanskje fordi den lyse huden hans fanget løvens blikk lettere enn de svarte lemmene på hver side, ble Cross målet for løvens angrep. Selv om skrekken holdt på å overmanne ham, hadde han ikke nøyd seg med å holde stand, men gått frem og møtt løvens siste, brølende byks med den sylskarpe spydspissen. Selv om Cross hadde fått sitt første skytevåpen som smågutt og jaktet fra da av, var løven det første virkelige byttet 24


hans. Han syntes fortsatt han kunne kjenne og lukte hjerteblodet som sprutet over ham fra kjeften på den dødelig sårede løven, og han husket fortsatt den ubeskrivelige fryden over å ha konfrontert døden og overvunnet den. Den opplevelsen hadde gjort ham til den krigeren han alltid hadde drømt om å være, og siden hadde han fulgt kallet hele tiden, først som offiser i den britiske spesialstyrken Special Air Service, senere som sjef for Cross Bow Security. Det hadde hendt at opptredenen hans ble kritisert. Den militære karrieren hadde fått en bråstopp etter at han skjøt tre irakiske opprørere som hadde fyrt av en bombe ved veien og drept seks av Cross’ soldater. Han og resten av karene hans sporet opp bombemennene, fanget dem og tvang dem til å overgi seg. Den brokete trioen kom akkurat fra skjulestedet med hendene i været da en av dem stakk hånden innenfor kjortelen. Cross ante ikke hva opprøreren kunne ha der – en kniv, et skytevåpen, i verste fall en selvmordsvest som kunne sprenge dem over i det hinsidige. Han hadde et brøkdels sekund til å treffe beslutningen. Sine egne menns sikkerhet var det første han tenkte på, så han fyrte av maskinpistolen, en Heckler & Koch MP5, og drepte alle de tre irakerne. Da han undersøkte likene, var ingen av dem bevæpnet. Senere godtok krigsrettsdomstolen at Cross hadde reagert for å forsvare seg selv og sine menn. Han ble frikjent. Men opplevelsen hadde ikke vært hyggelig, og selv om han ikke hadde noen vanskeligheter med å ignorere provokasjoner og bakvaskelse fra journalister, politikere og aktivister som aldri i sitt liv hadde stått overfor noen mer brutal beslutning enn hvorvidt de skulle ha helmelk eller lettmelk i capuccinoen om morgenen, orket han ikke tanken på at handlingene hans kunne ha skadet omdømmet til regimentet han var så glad i. Derfor ba Cross om å bli dimittert i nåde, og det ble innvilget. Siden hadde han fortsatt å kjempe, men ikke lenger i statens tjeneste. Han hadde jobbet nesten utelukkende for Bannock Oil og forsvart selskapets oljeinstallasjoner 25


i Midtøsten mot terroristers sabotasjeforsøk. Det var der han traff Hazel Bannock, enken etter selskapets grunnlegger Henry Bannock. Hazel hadde overtatt virksomheten, og gjennom ren besluttsomhet og viljestyrke hadde hun gjort det større og mer lønnsomt enn noensinne. Hun og Cross var like egenrådige, like stolte, like egoistiske. Ingen av dem hadde vært villig til å fire en millimeter for den andre, men forholdets styrke hang kanskje sammen med den kampglade motviljen det hadde begynt med. Begge hadde følt den andre på tennene og kommet til at ingenting manglet på det feltet. Og den gjensidige respekten, for ikke å snakke om et glødende gjensidig begjær, skapte en dyp og lidenskapelig kjærlighet. Ekteskapet med Hazel Bannock hadde ført Cross inn i et liv han aldri hadde sett maken til, der dollarmillioner opptrådte i hundretall, og der telefonnumrene i adresseboken tilhørte presidenter, monarker og milliardærer. Men selv all verdens penger og makt kunne ikke endre grunntrekkene i tilværelsen som menneske: en var ikke mer immun mot sykdom, ikke mindre sårbar for kuler eller bomber, og hjertet kunne fortsatt briste av sorg. Og akkurat som penger kunne kjøpe nye venner, førte de også med seg nye fiender. Hazel var afrikaner som Cross, og i likhet med ham forsto og aksepterte hun jungelens lov. Da Cross tok til fange Adam Tipoo Tip, mannen som hadde kidnappet og senere drept Hazels datter Cayla og moren Grace, hadde Hazel henrettet ham selv. «Dette er min plikt overfor Gud, mor og datteren min,» hadde hun sagt før hun tørket tårene, løftet pistolen til Adams bakhode, holdt den fjellstøtt og sendte en kule gjennom hjernen hans. Men død hadde avlet død. Hazel var blitt drept. Cross hadde drept Carl Bannock, en av de to som sto bak mordet på henne. Nå ventet den andre, Johnny Congo, på henrettelse i et amerikansk fengsel. I likhet med de andre skulle han dø, men det skulle skje på den måten Jo Stanley foretrakk: en dødbringende innsprøytning i et henrettelseskammer på ordre fra en domstol. Kanskje det ville gjøre slutt på 26


alle drapene. For første gang i livet kunne Cross tenke seg å forlate slagmarken før han ble båret derfra i en likpose. Livet hans var annerledes nå. Han hadde en datter som allerede hadde mistet en mor. Han kunne ikke la henne miste faren også. Og han hadde Jo. Hun førte fred inn i tilværelsen hans, fred og håp om en annen, bedre og lykkeligere måte å leve på. «Du er ikke så ung som før, Heck,» sa Cross til seg selv da han reiste seg med knakende kneledd fra fluktstolen hvor han hadde sittet og spist lunsj. Musklene var minst like sterke som før, men de virket litt stølere enn tidligere. Kanskje det var på tide å la sine nærmeste medarbeidere – Dave Imbiss og Paddy O’Quinn – få ledelsen over Cross Bows aktive operasjoner. Gudene skulle vite at de var kvalifisert for det. Det samme var Paddys lyse, russiske kone Nastija, som både var uhyggelig farlig og fantastisk vakker. Hector tok fiskestanga og vasset ut i Tay igjen for ettermiddagens fiskeøkt. Men før han gikk i gang med oppgaven, slo en tanke ned i ham: At han var nesten klar til å gi Jo den beskjeden hun lengtet etter å høre; beskjeden om at han ville slå seg til ro. For så snart Johnny Congo var død, ville den siste av fiendene hans være borte. Kanskje det endelig ville gi ham mulighet til å nyte et stille og fredelig liv. Kanskje, kanskje, tenkte han da han gjorde seg klar til å kaste flua utover elva. Og kanskje en laks vil lære å ta en flue. Som det sømmet seg for en av Houstons unge samfunnsstøtter, hadde D’Shonn Brown en luksuslosje på Reliant Stadium, hjemmebanen til Houston Texans, et topplag i amerikansk fotball. Dit hadde D’Shonn bedt med seg vaktkonsulenten i selskapet sitt, Clint Harding, tidligere politiløytnant i eliteavdelingen Texas Rangers. De skulle se hjemmelaget spille mot divisjonsrivalene, Indianapolis Colts. Hardings kone Maggie og de tre tenåringene deres ble også med, og det samme gjorde D’Shonns nåværende kjæreste, en skjønn, lyshåret eiendomsarving som het Kim27


berley Mattson. Hun så skrullete, men sexy ut i en gammeldags, men vanvittig dyr fem lommers dongeribukse fra Brunello Cucinelli, brettet opp ved ankelen for å vise den nye roselenke-tattisen. De siste i selskapet var Rashad Trevain, hans kone Shonelle og deres niårige sønn Ahmad. Alt i alt var de ti velhavende, respektable Houston-boere; unge og gamle, mannlige og kvinnelige, svarte og hvite, i muntert samvær på en fotballkamp. En kelner var på plass og serverte fra en privat buffé med varm og kald gourmetmat. I kjølere sto flasker med øl, hvitvin og brus til barna. En rad TV-skjermer viste direkteoverføring av alle andre kamper som ble spilt den søndagen. En heiajente i blanke, røde støvletter, en mikroskopisk blå shorts og en elastisk, godt utringet singlet som knapt nådde til mellomgulvet kom innom på det personlige besøket som alle luksuslosjer fikk. Kunne det tenkes noe bedre bilde av det tjueførste århundres Amerika? Midt i annen kvartrunde scoret Texans touchdown. Mens stadion ristet under mengdens brøl, bøyde D’Shonn seg mot Kimberley, skjøv håret vekk fra øret hennes og kysset det. «Unnskyld meg, jenta mi,» sa han uten å legge av seg smilet. «Må snakke litt jobb, og dessuten kommer det ikke til å skje noe i spillet på en stund.» «Noe jeg bør vite om?» spurte Kimberley, som hadde velutviklet forretningsinstinkt selv. «Nei da. Rashad har et problem på en av kneipene sine. Han tror noen av de ansatte i baren snyter ham. Han kan se gjennom fingrene med en gratis drink i ny og ne, men kasser med champagne blir for drøyt.» D’Shonn reiste seg fra stolen og gikk til bakre del av lokalet, der Harding og Rashad allerede ventet på ham. «Har du funnet en løsning på naskingen?» spurte han. «Visst,» sa Harding. «Jeg plasserte en av gutta mine der som spaner, han jobber som servitør. Hvis det er noe som foregår, finner han ut hva det er og hvem som gjør det.» «Fint du har fått orden på det der. Men la meg høre hva som skal skje med Johnny Congo. Det er snodig. Jeg kunne 28


skrive en doktoravhandling om dødsstraff i juridisk perspektiv, men jeg vet atskillig mindre om det rent praktiske. Hvordan får de for eksempel en mann som Johnny Congo fra Polunsky til dødshuset?» «Med stor forsiktighet,» sa Harding tørt. Han var lang og tynn, mørk og hard som en pemmikanstang, og han hadde vært en drivende god politimann – stolt av det også – før han begynte å arbeide for D’Shonn Brown. Vaktjobben hans var ekte, men etter hvert var han blitt mer og mer klar over de lyssky sannhetene som skjulte seg bak D’Shonn Browns glansfulle forretningsfasade. Han hadde ikke vært vitne til noen konkrete forbrytelser, men han kjente eimen av kriminalitet. Problemet hans lå imidlertid i en annen oppdagelse, nemlig hvor godt han – for ikke å snakke om familien – likte de inntektene han hadde fått etter at han sluttet i Texas Rangers. Det var ikke tale om å gå tilbake til statens lønnsregulativ, så Harding bedret sin samvittighet på samme måte som Shelby Weiss: han unngikk å gjøre noe klart ulovlig, og han unngikk å bidra med vitende og vilje til slik aktivitet. Akkurat nå, for eksempel, sa politiinstinktet ham at Brown og Rashad pønsket på noe, men så lenge det ikke ble sagt noe bestemt, og ikke noe av informasjonen han ga var hemmelig, kunne han med hånden på hjertet si at han ikke kjente til planlegging eller gjennomføring av noe konkret lovbrudd. Ut fra den tankegangen redegjorde han nærmere. «Polunsky ligger snaut to kilometer øst for Lake Livingston, og rundt anstalten er det ikke annet enn gras og noen trær. Hvis noen klarer å komme seg ut derfra, noe som er en umulig drøm, har de ingen steder å gjemme seg. Men Walls-anstalten er en annen historie. Den ligger nesten midt i Huntsville.» «Hva skjer på veien fra det ene stedet til det andre?» spurte D’Shonn. «Tja, det er vel seks–sju mil i luftlinje mellom de to anleggene. Og sjøen ligger midt mellom dem, så det er tre 29


hovedruter å velge: rundt sjøen på sørsiden, rundt nordsiden eller tvers over på Trinity Bridge. Forbrytertransportetaten har en standardisert fremgangsmåte for operasjonen. Fangen sitter alltid i midtre bil i en kolonne på tre kjøretøy, med delstatspoliti i bilene foran og bak. De eneste som vet akkurat når kolonnen drar fra Polunsky, er fangevokterne, politiet og forbrytertransportpersonellet som deltar i forflytningsoperasjonen, og det kunngjøres ingen opplysninger om hvilken rute som skal brukes.» «Men det er en av tre mulige, ikke sant?» skjøt Rashad Trevain inn. «Ja, det er hovedrutene. Men saken er at alle tre kan varieres. For det første finnes det jo to veier ut av Polunskyanstalten. Så finnes det en vei langs vestbredden av sjøen, fra Cold Spring til Point Blank, og den knytter på en måte sammen søndre og midtre rute slik at du kan veksle fra den ene til den andre.» «Mange variabler,» sa D’Shonn. «Nettopp. Det er det som er poenget. Da blir det umulig for folk å prøve å gjette ruta på forhånd. Og når du har tre biler som alle er fulle av væpnede mannskaper, blir det mye ildkraft. Jeg vet ikke om dette er godt nytt for deg, Brown, men din venn Johnny Congo vil komme trygt frem til avtalen sin.» «Høres så absolutt sånn ut,» sa D’Shonn. Det kom et brøl fra stadion, og de hørte et utbrudd fra J. J. Harding om at laget hadde mistet ballen. «Vi får gå tilbake til kampen,» la D’Shonn til. Men mens de gikk tilbake til plassene, pirket han Rashad på skulderen. «Du og jeg må prate sammen,» sa han. Moderne teknologi gir en flora av utilsiktede konsekvenser. Google Earths skarpe satellittbilder fører til at alle med Wi-Fi-forbindelse får etterretningsmuligheter som tidligere var forbeholdt klodens supermakter. Og alle som åpner en Snapchat-melding, starter øyeblikkelig en ti sekunders nedtelling til meldingen ikke bare slettes, men utslettes. For når 30


den først er borte, er den svært vanskelig å spore. Det funker utmerket for tenåringer som vil utveksle selfies og sexprat uten at foreldrene kan følge med, og like bra funker det for den som planlegger en kriminell operasjon og ikke vil at kommunikasjonen skal sette spor. D’Shonn Brown hadde sine forbindelser. En av dem var en spesialisert våpenhandler som skrøt av at han kunne skaffe alt fra vanlige pistoler og revolvere til militært krigsmateriell. Han og D’Shonn kommuniserte via Snapchat. Et problem ble definert. En serie mulige løsninger ble foreslått. Til slutt kokte det hele ned til tre ord: Krakatoa, Atchissons, FIM-92. Mens denne debatten pågikk, ble en håndfull dyre firehjulstrekkere stjålet fra parkeringsplasser på shoppingsentre, fra bygater og fra finere forstadsstrøk. Samtlige var importerte luksusmodeller, og samtlige var bygd for fart. Et par Range Rover Sport med fem liters motor og turbolading, en Porsche Cayenne, en Audi Q7 og en trimmet Mercedes ML63 AMG som kunne gjøre null til hundre på litt over fire sekunder. I løpet av ganske få timer etter tyveriene var alle sporingsbrikker fjernet, og bilene ble kjørt til forskjellige verksteder hvor de ble omlakket og forsynt med nye nummerskilt. I mellomtiden sa politiet til eierne at de skulle gjøre sitt beste for å finne de kjære bilene deres, men at sjansene ikke var gode. «Beklager å måtte si det, men sånne modeller er gjenstand for bestillingstyverier,» fikk den svært oppbrakte kona til en oljeindustrisjef høre. «Det er fare for at Porschen din allerede er fraktet over grensen, og at noen i Reynosa eller Monterrey er veldig tilfreds med tilværelsen.» I mellomtiden hadde Rashad Trevain fått en av folkene sine til å gå på nettet noen timer og finkjemme nettstedene til alle forhandlere fra Louisiana-grensen til Montgomery i Alabama på jakt etter fireakslede tippvogner bygd etter 2005, med kilometerstand under en halv million og pris under 80 000 dollar. Ut på formiddagen hadde vedkommende funnet et par Kenworth T800 og en 2008 Peterbilt 31


357 med ekstra lang henger som stemte med de spesifikasjonene. Lastebilene ble kjøpt uten pruting av en lyssky forhandler som solgte bare kontant, ga blaffen i papirarbeid og led øyeblikkelig hukommelsestap når det gjaldt kundenes navn og ansikt. Da det var gjort, ble bilene kjørt vestover til et verkstedanlegg i Port Arthur i Texas. Der fikk de den beste overhalingen de noen gang hadde hatt. Mekanikerne monterte større forgassere og nye topplokk, stempler og dekk. Hver eneste del ble sjekket, renset, skiftet ut eller hva som ellers måtte til for å få disse velbrukte doningene til å oppføre seg som ynglinger på amfetamin. Dagen før Johnny Congo skulle sendes til dødshuset, kjørte lastebilene til Galveston og hentet rivningsmasse – knust betong, murstein, asfaltflak og kampestein. Kenworthene tok førti tonn hver, og Peterbilten tok femti tonn. Med disse ladningene var de klare til innsats. Siste hånd på verket: En tjue liters plastkanne med tidsinnstilling ble plassert bak setet i hver førerhytte. Cross hadde nytt en halv time av fisketurens siste ettermiddagsøkt da iPhonen i brystlomma på Rivermaster-vesten ringte og flerret freden i en verden hvor de kraftigste lydene hadde vært elvevannets klukking og vindsuset i trærne. «Pokker!» brummet han. Ringetonen var en han hadde knyttet utelukkende til telefoner fra Bannock Oils hovedkontor i Houston. Etter at Hector ble gift med Hazel Bannock, hadde han vært styremedlem i selskapet som bar navnet til den avdøde ektemannen hennes. Det hadde gitt ham makt nok til å si fra at han ikke måtte forstyrres med mindre det var tvingende nødvendig, men med den makten fulgte ansvar for å være tilgjengelig når som helst og hvor som helst hvis behovet oppsto. Cross tok frem telefonen, kikket på skjermen og så navnet «Bigelow». «Hei, John,» sa han. «Hva kan jeg hjelpe deg med?» John Bigelow var en tidligere senator som hadde overtatt rollen som administrerende direktør for Bannock Oil etter 32


at Hazel døde. «Håper jeg ikke ringer ubeleilig, Heck,» sa han med den fødte politikers elskverdighet. «Jeg står i en skotsk elv og prøver å ta laks.» «Ja, jeg liker absolutt ikke å forstyrre en mann som fisker, så jeg skal gjøre det kort. Jeg fikk nettopp en telefon fra en mann i UD som jeg har svært stor respekt for …» Det sprakte på linjen slik at Cross gikk glipp av noen ord, så hørte han Bigelows stemme igjen: «… ringte Bobby Franklin. Washington får visstnok mye etterretningsinformasjon om mulig terroristaktivitet rettet mot oljeinstallasjoner i Vest-Afrika og utenfor den afrikanske kysten.» «Jeg kjenner til problemene de har hatt i Nigeria,» svarte Cross og glemte alt som het atlanterhavslaks da tankene smekket tilbake til jobben. «Det har vært mange trusler mot installasjoner på land, og for et par år siden stormet sjørøvere forsyningsskipet C-Retriever, som betjente offshoreinstallasjoner. De tok et par gisler, så vidt jeg husker. Men aldri har noen gått løs på noe så langt fra land som vi skal være i Magna Grande. Sa vennen din i UD at det ville bli en endring på det?» «I grunnen ikke. Det gikk mer på at han ville orientere oss og sørge for at vi var forberedt på alle eventualiteter. Du Heck, vi vet jo hvor mye du har måttet gjennomgå de siste månedene, men hvis du kunne snakke med Franklin og finne ut hvordan vi bør reagere med hensyn til vakthold og sikkerhet, ville jeg være svært takknemlig.» «Har jeg tid til å fiske ferdig?» Bigelow lo. «Ja, det kan jeg vel la deg gjøre! En gang i løpet av de neste dagene ville være fint. Og en ting til. Vi hørte jo hvordan du overleverte den Congo-jævelen til det amerikanske politiet, og som tidligere medlem av en lovgivende forsamling vil jeg understreke hvor høyt jeg respekterer deg for det. Det ville vært fullt forståelig om du hadde tatt loven i egne hender, siden du visste at han var ansvarlig for tragedien som rammet deg. Det var en tragedie for oss også. Du vet jo hvor glad vi var i Hazel her, og hvor høyt vi respekterte henne. Men du gjorde det rette, og nå kan jeg 33


love deg at vi her i Texas skal gjøre det rette. Det kan du stole på.» «Takk, John, det var hyggelig å høre,» sa Cross. «Få sekretæren din til å sende meg kontaktdata, så skal jeg ordne en Skype-samtale så snart jeg kommer tilbake til London. Men hvis du unnskylder, har jeg oppdaget noe som ser ut til å være seks kilo førsteklasses laks, og jeg vil putte en flue i kjeften på’n før han forsvinner.» Cross la flua på vannet nedenfor stedet hvor han sto, så løftet han stanga oppover og bakover i et perfekt speykast som sendte snøret og flua ut til et sted hvor den var optimalt plassert for å lokke til seg byttet. Men selv om konsentrasjonen om fisken var total, hadde noe av underbevisstheten likevel begynt å glede seg til oppgaven Bigelow hadde gitt ham. Cross følte at dette var et perfekt oppdrag for å få ham inn i arbeidslivets rytme igjen. Den militære ekspertisen hans, evnen til å planlegge en interessant og viktig operasjon, skaffe utstyr til den, drille for den og gjennomføre den, alt dette ville bli utnyttet til fulle. Men selv om arbeidet ville bli utfordrende, ville det først og fremst være en sikkerhetsforanstaltning. På samme måte som alle soldatene, marinemannskapene og flyverne som hadde jobbet tiår etter tiår under den kalde krigen med å forberede seg til å takle en trussel som kanskje var svært reell i teorien, men lite sannsynlig i praksis. Hvis han virkelig skulle over i en mindre bloddryppende tilværelse, men ikke ville dø av kjedsomhet, måtte dette være en ganske god måte å begynne på. Klokka var halv ni om morgenen 15. november, og hovedoppslaget i alle nyhetssendingene i Houston den morgenen var den beryktede drapsmannen og fengselsrømlingen Johnny Congos forestående henrettelse. Men om den saken var dagens største drama, pågikk andre tragedier som var like alvorlige for de berørte. Og en av dem utspilte seg på venteværelset til en lege i River Oaks, et av de rikeste boligstrøkene i hele USA, der doktor Frank Wilkinson rettet et 34


skarpt, men vennlig blikk mot de tre som satt på hver sin stol foran skrivebordet hans. På høyre hånd hadde Wilkinson sin mangeårige pasient og gamle venn Ronald Bunter, partner i advokatfirmaet Bunter & Theobald. Han var liten og sirlig med sølvgrått hår, en mann som vanligvis så nesten overdrevent uklanderlig ut, men som nå hadde mørke ringer under øynene, en gusten hudtone og noe Wilkinson aldri hadde sett hos ham før, nemlig kraftige skrukker i den mørkegrå dressen. Bunters tynne, presise stemme bevret da han hilste. Det var tydelig at han var utmattet og sto under et enormt press. Men han var ikke pasienten som hadde time hos Wilkinson i dag. I venstre ende av raden satt en høy, robust bygd og atskillig mer kraftfull mann tidlig i førtiårene: Ronald Bunters sønn Bradley. Han hadde tykt, svart hår som var gredd bakover fra tinningene og dandert med gele i en lagdelt, fotogen perfeksjon som ledet tanken hen på politisk valgkamp. Øynene var klarblå, og de så direkte og utfordrende på doktor Wilkinson, som om Brad Bunter yppet permanent til kamp. Like fullt skjønte legen at også han var alvorlig utmattet, selv om han klarte å skjule det bedre enn faren. Men Brad Bunter led ikke av noe som ikke lot seg helbrede med en god natts søvn. Far og sønn Bunters besøk på Frank Wilkinsons kontor skyldtes tilstanden til pasienten som satt mellom dem. Det var Ronalds kone og Bradleys mor Elizabeth, som alle kalte Betty. Som ung hadde Betty vært usedvanlig vakker, blond som Grace Kelly og med et skarpt hode. Hun hadde truffet Ronny da begge var førsteårsstudenter ved University of Texas, de hadde giftet seg det tredje studieåret, og siden hadde de vært sammen. «Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort for å fortjene henne,» pleide Ronnie å si. «Ikke nok med at hun er altfor pen for en fyr som meg, hun er altfor glup også. Karakterene hennes var mye bedre enn mine gjennom hele jusstudiet ved University of Texas. Hvis hun ikke hadde kuttet ut karrie35


ren og giftet seg med meg, ville det vært hun som ledet firmaet.» Men nå var hun en lut, innskrumpet skikkelse. Håret var bustet, og det uklanderlige hverdagsantrekket – kakibukse i smalt snitt, hvit bluse, perler og pastellfarget kasjmirgenser – var erstattet med en gammel, lilla pologenser som var stukket ned i slacks i elastisk stoff over et par billige joggesko. Hun holdt veska i fanget, og hele tiden åpnet hun den og tok ut et hardt brettet ark, brettet det ut, stirret tomt på de håndskrevne ordene på papiret, brettet det igjen og stakk det i veska. Doktor Wilkinson lot henne gå gjennom hele ritualet én gang før han stilte et mildt spørsmål: «Vet du hvorfor du er her, Betty?» Hun kikket mistenksomt på ham. «Nei, det gjør jeg ikke,» sa hun. «Jeg har ikke gjort noe galt.» «Nei, du har ikke gjort noe galt, Betty.» Hun så på ham med fortvilelse og forvirring i øynene. «Jeg kan ikke … jeg … jeg … finner ikke ut av alle disse tingene. Jeg vet ikke …» Stemmen ebbet ut mens hun åpnet veska og tok frem arket igjen. «Du er bare inne i en forvirret periode,» sa doktor Wilkinson mildt og prøvde å svøpe den grusomme sannheten i den mildeste tonen han kunne få til. «Husker du at vi snakket om diagnosen din?» «Det har vi aldeles ikke gjort! Det husker jeg slett ikke. Og jeg er en voksen dame i femtiårene.» I virkeligheten hadde Betty bare tre dager igjen til syttitreårsdagen. «Jeg vet hvordan alt ligger an,» fortsatte hun kraftfullt, «og jeg husker alt jeg behøver å huske, det kan jeg forsikre!» «Og jeg tror deg,» sa doktor Wilkinson. Han skjønte at det ikke var noen vits i å krangle med alzheimer-pasienter, eller prøve å trekke dem ut av sin personlige forestillingsverden og tilbake til virkeligheten. Han så på mannen hennes. «Nå kan du kanskje fortelle meg hva som skjedde, Ronnie.» «Tja, Betty har hatt en del søvnproblemer,» begynte Bun36


ter. Han så på kona, som nå konsentrerte seg fullstendig om arket igjen. Tonen hans var forsiktig, og ordene styrte helt åpenbart unna den hele og fulle sannheten. «Hun ble litt forvirret i går kveld, skjønner du, og var … overspent, kan en kanskje si.» «Men herregud da, far!» utbrøt Brad Bunter med et sinne som bunnet i frustrasjon. «Kan du ikke si til doktor Wilkinson hva som virkelig skjedde?» Faren sa ingenting. «Ja, hva tror du skjedde, Brad?» spurte doktor Wilkinson. «Ålreit.» Brad trakk et dypt sukk og samlet tankene. «Klokka sju i går kveld var jeg fortsatt på kontoret,» begynte han, «og da ringte far. Han var hjemme – nå for tiden vil han helst være hjemme fem for å ta seg av mor – og han trengte hjelp, for mor hadde pakket en koffert og prøvde å komme seg ut av huset. Hun trodde ikke at det var hennes hus lenger, skjønner du. Og far var helt på tuppa, for hun hadde kjeftet på ham, og hun hadde sparket og slått ham …» Ronald Bunter krympet seg som om ordene rammet ham mer smertefullt enn konas knyttnever eller føtter kunne gjøre. Betty lot fortsatt ikke til å registrere det som ble sagt. Brad fortsatte. «Gråteanfall hadde hun også. Ja, jeg hørte at hun hulket i bakgrunnen da jeg snakker med ham. Så jeg gikk bort for å prøve å roe henne såpass at hun kunne få i seg mat, om ikke annet. For hun spiser ikke lenger, doktor. Ikke hvis du ikke presser henne til det. Jeg kom hjem omtrent kvart på ni for å treffe min egen kone og ungene, men Brianne hadde allerede lagt ungene, så vi kikket litt på TV før vi la oss.» «Jaha,» mumlet Wilkinson. Han skrev et par ord i notatene. «Var dette den siste hendelsen i går kveld?» «Å, langt ifra. Klokka to om natta ringte telefonen igjen. Det var far. Samme greia. Kunne jeg komme en tur? Mor var ute av kontroll. Jeg skal være ærlig, jeg hadde god lyst til å si at han fikk ringe etter en ambulanse hvis han ville ha 37


hjelp midt på natta. Men hun er jo moren min, så jeg dro dit igjen, og det var samme historie, men denne gangen – unnskyld, far, men doktor Wilkinson må få vite dette – denne gangen gikk hun rundt splitter naken og bablet noe sprøyt, Gud vet hva det var … og hun var ikke det spor blyg eller forlegen over det.» «Det er ikke noe flaut ved menneskekroppen, Brad,» sa Wilkinson. «Ja, det får du huske på neste gang en av foreldrene dine gjør huset til en nudistkoloni.» «Du må unnskylde Brad, doktor Wilkinson, du vet jo at han kan være litt brå av og til,» sa Ronald med overdreven høflighet som ikke klarte å skjule sinnet hans. «Nei, far, jeg sier det akkurat som det er. Dette kan ikke fortsette, doktor. Foreldrene mine trenger hjelp. Selv om de sier at de ikke vil ha det, må de ha det.» «Hmm …» Weiss nikket tankefullt. «Etter det du sier høres det absolutt ut til at vi kommer til et kritisk punkt. Men jeg vil ikke trekke noen forhastede slutninger. Av og til er det en fysiologisk årsak til slike episoder som den du beskriver. Jeg må si at jeg tviler på det i dette tilfellet, men det lønner seg å undersøke, i tilfelle det skulle være en liten infeksjon eller noe slikt på ferde. Så hvis du ikke har noe imot det, Betty, skal jeg ta noen prøver.» Nå livnet hun til igjen. «Jeg er slett ikke syk. Det vet jeg at jeg ikke er. Har aldri i mitt liv følt meg bedre.» «Men det var da godt å høre, Betty. Og ikke vær redd, jeg skal ikke gjøre noe alvorlig, bare sjekke blodtrykket, lytte på brystet ditt og slikt noe. Tror du jeg kan få gjøre det, Betty?» «Det kan du vel.» Ronald klappet henne på armen. «Dette skal gå fint, Betsy-Boo. Jeg skal bli her og passe på deg.» Helt uventet, som et plutselig solstreif i overskyet vær, vartet Betty opp med et blendende smil som en stakket stund gjenoppvekket all den gamle skjønnheten og livligheten i ansiktet hennes. «Takk, kjære deg,» sa hun. 38


Det tok Wilkinson mindre enn fem minutter å gå gjennom prøvene sine. Da han ble ferdig, lente han seg tilbake i stolen. «Ja, som antatt er det ingen fysiske problemer å rapportere. Derfor skal jeg skrive ut noen tabletter som kan roe Betty når angsten topper seg. Ron, hvis du og Brad kan sørge for at Betty tar en halv tablett av dette preparatet når dere føler at tilstanden forverrer seg, burde det hjelpe en hel del. Men ikke mer enn to slike halvdeler om dagen.» Han så seg om for å være sikker på at de to Bunter-mennene hadde forstått det han nettopp hadde sagt. «Vi har en fast kriseordning for slike tilfeller,» fortsatte han, «for å sikre at vi kan gi pasientene effektiv pleie. Jeg skal ringe litt rundt i formiddag og prøve å få til noe for dere i løpet av dagen. Bannock, jeg lurer på om du kan ta Betty med deg ut på venterommet en liten stund. Jeg vil bare ha en rask prat med faren din … for han er tross alt også pasient hos meg.» «Det høres foruroligende ut,» sa Ronnie. «Er det grunn til bekymring?» Wilkinson humret på en slik måte som er ment å virke beroligende, men som sjelden gjør det. «Nei, jeg vil bare ha en sjanse til å prate sammen som lege og pasient.» Det ble ikke vekslet flere ord før Brad hadde tatt moren med seg ut av rommet. Da stilte Ronnie Bunter et spørsmål: «Ja, hva dreier dette seg om, Frank?» «Det dreier seg om at Betty ikke er den eneste jeg er bekymret for,» svarte Wilkinson. «Du er utkjørt, Ron. Du må sørge for å få mer hjelp. På dette stadiet trenger Betty døgnkontinuerlig tilsyn og pleie.» «Og jeg gjør mitt beste for å gi henne det. Jeg har gitt henne et høytidelig løfte, Frank: ’i gode og onde dager’. Og i min bransje er løfter viktige. Vi bryter dem ikke.» «Ikke i min bransje heller, men du er ingen fornuftig ektemann for Betty hvis du sliter helsa av deg med å prøve å pleie henne. Å ta seg av noen med en alvorlig psykisk og nevrologisk tilstand som Alzheimers er veldig krevende. 39


Det går i ett kjør. Du ser utslitt ut, Ron, og du er blitt tynnere. Spiser du ordentlig?» «Når jeg kan,» sa Bunter. «Vi setter oss ikke til bords og spiser treretters middager, det skal gudene vite.» «Hvordan blir det med jobben?» «Ja, jeg prøver å gå på kontoret de fleste dager, og alle medarbeiderne mine vet at jeg er tilgjengelig til enhver tid. Det vet klientene også.» Wilkinson la fra seg pennen, lente seg tilbake i stolen, la armene i kors og så vennen sin rett i øynene. «Så du skal ta deg av Betty dag og natt, og folk ringer og ringer og ber om juridisk veiledning. Si meg, tror du at du gir klientene de beste rådene de kan få for pengene sine? For jeg vet med sikkerhet at jeg ikke kunne behandle pasientene mine ordentlig hvis jeg gikk gjennom det samme som du går gjennom nå.» Bunter senket skuldrene litt. «Det er hardt, såpass skal jeg innrømme. Og visst hender det at jeg legger på røret og tenker pokker heller, nå glemte jeg noe. Eller innser at jeg har tatt feil av et juridisk forhold. Og det er ikke fordi jeg ikke vet det rette svaret. Det er fordi jeg er så fordømt trøtt.» «Nettopp. Så nå skal jeg forordne noe til deg, og det kommer du ikke til å like.» «Er jeg nødt til å gjøre som du sier?» «Det må du, hvis du overhodet har noe vett i behold.» «Ålreit, doc, ut med det,» sa Bunter, og Wilkinson smilte over forsøket på å karikere en skikkelse fra en gammel westernfilm. «Ja, det første jeg ber deg om, er at du må skaffe Betty den beste døgnkontinuerlige pleien du og sykeforsikringen din har råd til.» «Jeg skal vurdere det.» «Ron …» presset Wilkinson på. «Ålreit, da, jeg skal ordne det. Er det noe annet?» «Ja. Jeg vil at du skal trappe ned jobbingen. Du har bra folk i firmaet, ikke sant?» 40