Tilfeldige tegn på heroisk kjærlighet av Danny Scheinmann

Danny Scheinmann

Tilfeldige tegn på heroisk kjærlighet Oversatt av Elisabeth Solberg Holm

Danny Scheinmann Originalens tittel: Random acts of heroic love Oversatt av Elisabeth Solberg Holm Opprinnelig utgave: © Danny Scheinmann 2007 First published in Great Britain in 2007 by Doubleday, a division of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43807-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Illustrasjoner: Kart © Neil Gower lllustrasjoner: © Julia Lloyd Sitat på s. 50 er hentet fra William Shakespeare, Kjært besvær forgjeves, gjendiktet av Bjørn Alex Herrman, Solum forlag, 1989.

Sitatene på s. 172 og 173 er hentet fra William Shakespeare, Et vintereventyr, gjendiktet av Gunnar Reiss-Andersen i William Shakespeares dramatiske verker, bind VII, Aschehoug, Oslo 1935.

Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til kjærlig minne om Stella

Tilegnet Sarah

Notat nr. 17 Fortell henne at livet er kort, men kjærligheten lang.

Tennyson

1

Etter et hardt slag mot hodet er hukommelsen som et hus etter en orkan: ugjenkjennelige bruddstykker, stumper, splinter.

Brokker av minner ligger strødd rundt i vrakgodset. Alle delene er der, et eller annet sted, men landskapet er så fordreid at når hjernen snubler borti dem, har den ikke den fjerneste anelse om hva de er eller hvor de kommer fra.

«Hvor er Eleni?»

«Muerta,» sier legen.

Leos øyne lukker seg, han er merkverdig rolig idet han betrakter bomben som kommer susende mot ham. En siste kikk før han rives vekk. Han leter gjennom tankene, men drar ikke kjensel på det han ser. Tett skodde tilslører alt; han kan bare skimte noen få, vagt gjenkjennelige former.

Muerta. Han vet allerede at hun er død. Da han spurte, hadde han ingen anelse om det, men når han hører svaret, lyder det som bekreftelsen på et minne han ikke helt klarer å hente frem. Noe kommer vaklende ut av tåken og blir plutselig skarpt. Eleni. Brune øyne, som små dråper, kraftig manke av ibenholtskrøller, elektrisk energibunt, syngende.

Alltid syngende, slik andre puster. I et flyktig øyeblikk kjenner han hennes lyse utstråling og varme. De var som ett eneste atom, uadskillelige.

Bomben har nesten nådd ham. Atomet er i ferd med å deles. Energien i ferd med å slippes løs, rasende og ustyrlig.

«Kan jeg få se henne?»

9

«No es buena idea.»

«Hvor er hun?»

«Her, på et annet rom.»

Det pågår et spill. Legen vil ikke at pasienten skal se sin døde kjæreste – i alle fall ikke ennå. Han sier: «La oss late som hun ikke er død på ordentlig. Muerta – det er bare et ord.» Spillet dreier seg om skadebegrensning. Leo er med på leken. Han vet ikke hvor han er eller hvordan han kom dit. Han husker ikke noe av det som nylig er hendt. Han vet bare at han elsker en jente som heter Eleni, og at han er nødt til å se henne, koste hva det koste vil. Han merker hvor anspent legen er. Hvis han viser det minste tegn til å bryte sammen, vil han holde dem adskilt. Så han spiller rolig.

«Vær så snill, la meg se henne.»

Legen merker seg den faste besluttsomheten i Leos blikk og virker beroliget. Kanskje gutten kan takle det likevel.

Han vet ikke noe om disse to unge utlendingenes historie.

Han vet ikke noe om hvor sterkt forholdet deres var.

«Venga,» sier han rolig og viser vei mot døren.

Det er først da det går opp for Leo at han ligger på en seng, og at han må ha vært bevisstløs. De første ordene han sa da han våknet var til Eleni. Noe av den grøtete forvirringen henger fortsatt i. Hvorfor snakker legen spansk?

Spørsmålet blir hengende i tankene hans som en hyssingstump der den andre enden har forsvunnet i disen. Han drar i den, og en tråd kommer frem fra tåken. Et minne klamrer seg til den. Jeg er i Latin-Amerika. Jeg kom hit med Eleni. Men hvor? Guatemala? Nei, derfra fløy vi til Colombia. Colombia, da? Nei. Han trekker hardere i snoren. Nei, ikke Colombia. Etter Colombia kom Ecuador.

Ecuador, hva kommer etter Ecuador? Hvor skulle vi etter det? Han drar hardere, tråden frynses opp. Peru. Fra Ecuador til Peru. Hvordan? Hvordan kom vi oss til Peru? Snoren ryker. Jeg må være i Ecuador eller Peru. Sannsynligvis Ecuador. Jeg husker ikke Peru. Han ser på den istykkerrevne snoren. Han står ved kanten av et hull som det ennå 10

ikke er mulig å lodde dybden av. Han stirrer ned i avgrunnen som en senil mann som i et øyeblikks klarsyn forstår at han har mistet hukommelsen.

Han karer seg opp på bena. Han føler seg svimmel og støtter hånden mot sengen for å holde balansen. Han blunker hardt og forsøker å fokusere på emaljevasken på motsatt vegg. En av kranene drypper, det irriterer ham. Den må ha dryppet i årevis, for vannet har etterlatt en stygg, brun flekk i vasken. Uansett hvor han måtte befinne seg, så er stedet i forfall. Malingen flasser av veggene, og et tykt lag med spindelvev henger uforstyrret i hjørnene. En ensom gekko overvåker det hele fra taket. Legen tar tak i Leos arm og fører ham nedover en korridor.

De stanser foran en lukket dør. Leo vet at hun er på den andre siden. Legen skyver døren opp. Eleni ligger på en trilleseng. Det er blod på den blå skjorten hennes, skulderen er ute av ledd. Det er et skrubbsår på kinnet hennes. Nå treffer bomben. Noe i ham brister, og rekkevidden av det som har skjedd, eksploderer inni ham. Blodet dundrer ukontrollert av gårde, flommer gjennom ham som en elv som har gått over sine bredder; bena hans skjelver og knærne svikter; pusten blir kort og river i halsen. Hjertet avviser det tilstrømmende blodet og tømmer seg; magen låser seg, kyler ufordøyd avfall nedover så det kræsjlander i tykktarmen; anus strammer seg for å forhindre avføring. Nesen hans fylles med rennende slim, øynene blunker febrilsk, synet sløres av tårer. Han kollapser på gulvet og gir fra seg et høyt, raspende hyl langt nede fra strupen. Sykepleiere tre rom lenger nede i korridoren stanser opp som mødre som hører spedbarnsgråt. Folk kommer løpende fra alle kanter.

Legen lukker døren. En mumlende mengde samler seg utenfor. Noen av dem vet hva som er skjedd. De er vitner som selv er pasienter på klinikken. De har lurt på hva som ville skje når gringoen kom til seg selv igjen og fikk vite at kjæresten hans var død. «Herregud,» har de gått og sagt, «når den gutten våkner… det er ikke til å holde ut.» Så har de korset seg og takket Jesus for at de får se sine kjære igjen.

11

Leo ligger og hulker, han har brutt fullstendig sammen.

Aldri før har han vært så ensom. Fortapt i en eller annen navnløs, søramerikansk by, med halve hukommelsen revet bort. Han reiser seg og går mot Eleni. Han stryker henne mykt på kinnet. Huden hennes er fortsatt varm. Kanskje hun ikke er død, kanskje hun kan vekkes til live igjen. Han ser på legen med et streif av vill optimisme i blikket. Munnmot-munn-metoden, kanskje han kan vekke henne til live igjen med munn-mot-munn-metoden! Han klemmer rundt nesen hennes og åpner munnen hennes og puster sitt desperate håp inn i henne. Igjen og igjen blåser han sin egen livskraft inn i henne. Så slår han på hjertet hennes for å få det til å banke. Han dunker hardere og hardere. Han vet at han skader henne, at hun kommer til å få blåmerker, men det er ikke annet å gjøre. Legen legger hånden sin på Leos skulder. Men han er blitt grepet av et ynkelig håp som nekter å slippe taket.

«Elektrosjokk. Har dere sjokkbehandling? Øh… choc electrico. Tienes?»

«No hay, señor. Esta muerta.»

Hun kan jo ikke være død, han vil ikke tro det. Han fortsetter å puste inn i henne. Han ber om at det skal skje et mirakel, og det gjør det! Det kommer et lavt, hest pust ut av munnen hennes, dypt nedefra. Det er en lyd han kommer til å huske resten av livet.

«Hun lever! Hun puster! Hørte du det?»

Legen står helt urørlig. Leo våkner plutselig til liv, han trenger ikke denne idiotiske, sløve legen, han kan gjenopplive Eleni på egen hånd. Han fyller henne febrilsk opp med luft, og hver gang svarer hun med et pust.

«Señor, señor!» Legen legger hånden sin på Leos skulder igjen. Han overser det, hjertet hans svever, han har nesten lyst til å le.

«Señor, hun puster ikke. Det er din pust som kommer tilbake fra lungene hennes».

Leo kjenner etter Elenis puls. Det er ikke noe der. Nok en gang synker fortvilelsen ned i ham. Han kysser pannen 12

hennes og hvisker greske ord hun har lært ham fra morsmålet sitt: «Matyamou, karthiamou, psychemou.» Øynene mine, hjertet mitt, sjelen min.

Han stryker henne over håret slik han av og til gjorde når hun sov. Langsomt forlater varmen kroppen hennes. Et øyeblikk senere hyler han som en hund. Hvor lenge dette pågår, har han ingen anelse om.

Den gamle legen står i et hjørne og ser på. Han kjemper med tårene, han vil ikke la følelsene seire over den profesjonelle selvbeherskelsen. Senere skal han dra hjem og gråte i armene til kona og holde hardt rundt henne en lang stund, nyte pusten hennes, lukten hennes, kjærligheten hennes.

Historien har spredd seg over hele sykehuset, og mengden utenfor døren har gitt etter for den usmakelige nysgjerrigheten som overmanner folk når de står overfor noe tragisk.

Noen skyver opp døren. De ser en mann som er knust av sorg, ansiktet hans er herjet og forvridd, og ved siden av ham ligger en liten kvinne, skjev og livløs, på en seng. De trekker alle pusten dypt, som om de var ett, og i et kort øyeblikk avspeiler Leos ansikt seg i deres.

«Kom dere vekk, forsvinn! Dette er ikke noe freakshow.

La meg være i fred…» Og mens han snakker, brister Leos stemme, og blir nesten borte. De har sett nok nå, de er skamfulle og noen lukker døren.

Denne hendelsen vekker en tanke i hans omtåkede hode.

Hvorfor kjenner jeg igjen disse menneskene? Han vender seg mot legen.

«Hvilken dato er det?»

«Det er andre april, señor.»

«Andre april?» Han leter desperat inni seg for å finne en kobling.

«Hvor er jeg?»

«Latacunga, señor.»

Latacunga – han kjenner det navnet. Ja, nå husker han 13

at han har reist gjennom Latacunga. Det er et travelt marked på torget i byen. Han byttet buss der sammen med Eleni da de skulle opp i fjellene. Han er i Ecuador.

«Hvilken dato er det?» Han har glemt at han nettopp har stilt spørsmålet.

«Det er andre april.»

«Andre april? Hva er det som har skjedd?»

«Du har vært i en bussulykke.»

Han klarer ikke å plassere opplysningen noe sted i hukommelsen. Den skaper ikke engang den minste krusning i sinnet. Han kjenner på tanken et øyeblikk. Nei, han husker ikke noen buss eller noen ulykke. Tanken henger på utsiden av ham som en fremmed som forsøker å få innpass. Hjernen hans nekter å koble informasjonen til noen synapse eller nerveutløper. Og likevel, et eller annet sted i det indre vrakgodset ligger den lille, svarte boksen, den som registrerer alle data på flyturen, og som bærer på sannheten om hva som skjedde. En merkelig beskyttelsesmekanisme har satt inn for å forhindre at han kommer for nær den traumatiske opplevelsens episenter. På samme måte som et vitne i en rettssak kan nekte å avgi forklaring om forhold han selv er innblandet i, slik nekter også kroppen bevisstheten tilgang til den informasjonen som kan skade den.

«Hvilken dato er det?» Han lurer på om han har stilt spørsmålet før.

«Andre april, señor,» gjentar legen tålmodig.

«Hvilket år?»

«1992.»

Leo tumler med årstallet. Han dro av gårde i 1991. Når i 1991? Slutten, helt mot slutten. Desember 1991. Så hva er det som har skjedd i løpet av de siste fire månedene? Et lite lys skrur seg på, og han ser seg selv ligge på en strand med Eleni. Det er nyttårsaften; fra Cartagena i Colombia har de dratt på dagstur til en tropisk øy. Eleni har på seg den rosa badedrakten. De ligger der i solstekens salighet med føttene i bølgeskvulpet. Han snur seg mot henne og kysser det varme kinnet hennes.

14

«Vet du hva, jeg kan ikke komme på noe mer jeg ønsker meg i hele verden. Jeg har deg ved min side, og jeg elsker deg og det er alt. Det finnes ikke noe bedre i livet enn dette.»

Eleni smiler, lener seg mot ham og kysser ham. «Vi må ta et bilde,» sier hun. Hun finner frem det lille polaroidkameraet, holder det på en armlengdes avstand over hodene deres og retter det mot dem. De sjekker hvordan de sitter i speilbildet på linsen, så knipser hun. Klikk.

Han kikker ned på den døde kroppen hennes. Minnet røsker i ham som et par hender som pløyer seg gjennom brystbenet hans, river opp brystkassen og blottstiller hjertet for vær og vind. Ryggraden smelter vekk og han står foran den døde kjæresten sin som et medtatt stykke kjøtt. Han får ikke puste. Det eneste han klarer å tenke på nå, er at han vil dø og forsvinne sammen med henne.

Ut av intet sprenger en plutselig krampe gjennom benet.

Han ser ned og legger merke til at olabuksene er revet opp og fulle av blod. Så kjenner han at det banker i hendene.

De er kuttet opp og blør. Det stikker glasskår opp av huden. Et lite øyeblikk blir han fullstendig oppslukt av seg selv og av å plukke ut splintene.

Den høyre skulderen hans er kraftig forslått og hofteleddet sender skarpe varselskudd oppover ryggen. Han skjønner at han har skader nedover hele høyre side. Men aller verst er høyre kne. Han klarer ikke å bøye det, ikke å kjenne det engang. Hvordan kan han ha unngått å merke denne smerten helt til nå?

Hvilken dato er det? lurer han på. Det er for flaut å spørre enda en gang. Døren går opp. Tilskuerne er borte. En politimann kommer inn og ber Leo følge med ham til busstasjonen for å identifisere sekkene sine. Leo kvier seg for å forlate Eleni, men han er merkelig åpen for forslag. Det er ingen som helst motstand igjen i ham, og han blir lydig med politimannen ut av rommet. Legen følger etter, og Eleni får ligge i fred.

15

«Hva heter du?» spør politimannen.

«Leo Deakin.»

«Det er rett her borte, Leo, vi er der straks,» sier politimannen på spansk.

Varmen slår mot dem idet de går ut av klinikken og inn i den blendende kveldsolen. Foran dem strekker den enorme hovedplassen seg ut. Et travelt søramerikansk marked i full aktivitet. På den ene siden blir levende kveg auksjonert bort, lamaer og kuer sprer møkk utover bakken, og kyllinger som henger i klynger etter føttene fyller luften med febrilsk klukking. Fruktselgerne sitter på rekke og rad på teppene sine med varene lagt i vifteform foran seg, og de velstående Otavalo-indianerne, med langt, flettet hår, byr frem fargerike, håndvevde hengekøyer og ponchoer. Leo begynner å svette. Så uutholdelig verden er, så hard og likegyldig. Han grøsser og trekker seg unna som en slange som blir stukket med en pinne. Liv fylt opp av trivialiteter og ensformige oppgaver. Patetiske, monotone, jordiske tilværelser i den materielle vinnings tjeneste. Han betrakter verden gjennom en kikkert som holdes feil vei. Alt er lite og fjernt, utenfor rekkevidde, avsondret. Han tilhører en annen verden nå, en boble der han kan høre sine egne hjerteslag og kjenne huden rynke seg. Markedet er en svak summing tusen mil unna. Lydene er dempet og uvirkelige.

Han er under vann og ingen legger merke til at han drukner.

Forrige gang han var på det samme torget, kunne han og Eleni knapt gå en meter før de ble overfalt av selgere og ble innhyllet i klær eller smykker de ikke ville ha. De motstod alle tilbud inntil Leo fikk øye på to små, utskårne inkahoder, en mann og en kvinne. Han kjøpte dem uten å prute og ga mannehodet til Eleni som et minne.

Denne gangen vender selgerne seg instinktivt bort når han går over plassen. For en gangs skyld blir han oversett og unngått. Noe ved øynene til denne mannen, som er fanget i en tragisk, forvirret tilstand, forstyrrer torghandlerne og får halsen til å kjennes tørr. Denne mannen er så visst ikke ute på noen handlerunde.

16

Politimannen fører dem til et lite skur på bussterminalen.

Vanligvis er det fullt av bussjåfører og billettselgere, men i dag har de samlet seg utenfor i livlig diskusjon om ulykken. De blir stille når de ser Leo nærme seg. Skuret er fullstappet av bager, og der, midt i, ligger to store ryggsekker.

Han kravler mot dem, usikker på om de er hans. Han forsøker å løfte dem, men blir plutselig svimmel, vakler og rykker til. Legen går mot ham og løfter de to sekkene. Leo legger merke til en ishakke og et par brodder som stikker ut av den ene. Han stirrer nysgjerrig på dem. Han dobbeltsjekker navnelappen og ser at det står Leo Deakin på den.

Da de går over plassen igjen, flakker Leos blikk frem og tilbake idet han desperat forsøker å huske. Nerveceller og synapser gnistrer inni ham, og plutselig smetter noe ut av mørket. De er i Quito, i en butikk som leier ut fjellutstyr.

Leo elsket å klatre i fjellet, det var en av livets mest fullkomne gleder. Fullkommen fordi når du hadde nådd toppen, visste du at du ikke kunne komme lenger. Du fikk en følelse av total gjennomføring. Dette var en sjelden opplevelse for ham, i et liv der så mange aktiviteter er kontinuerlige, endeløse, og der du måtte se inn i fremtiden for å finne det minste tegn på tilfredshet. Cotopaxi, som raget over høysletten som en forlokkende, eksotisk dessert, kom til å bli en kjempeutfordring. Mannen i utleiebutikken sa at de skulle ligge over på fjellhytta ved fem tusen meters høyde, kanskje til og med i to netter, for å akklimatisere seg. Han rådet dem til å starte klokken to om natten på selve klatredagen, så de kunne nå toppen ved daggry og rekke hjem før ettermiddagens mildvær, for det kunne by på uforutsette farer. Brodder og ishakker ville være helt uunnværlig, men hvis været holdt seg, kom ikke turen til å bli så altfor vanskelig.

«Skal dere til toppen begge to?» spurte han.

«Ikke jeg,» svarte Eleni. «Jeg klatrer opp til fjellhytta, lenger går jeg ikke.»

17

«Ikke ta noen sjanser,» advarte han. «Et par nybegynnere døde der oppe i fjor.»

Leo husker frokosten. De hadde gått til favorittkafeen like ved hotellet. Han hadde spist en fruktsalat med kornblanding og honning. «Gudenes frokost» hadde han kalt det; ananas, maracuya, mango og pasjonsfrukt. Han kjenner smaken i munnen når han tenker på det. Eleni hadde slukt en bananpannekake med sjokoladesaus og klarte ikke å unngå at den varme sausen rant nedover haken. De hadde tatt seg god tid til kaffen. Etterpå hadde de gått tilbake til hotellet og hentet de tunge sekkene og begynt å gå mot bussstasjonen. Endelig var den der, busstasjonen. De kom dit over en time senere enn planlagt. Ville Eleni vært i live nå, om de ikke hadde drøyd så lenge ved frokosten? Minnet hans slutter ved busstasjonen; han klarer fremdeles ikke å se for seg noe av reisen i hodet. Kanskje er det like godt å ikke vite, men han klarer ikke å forhindre at tankene farer videre. Hullene tettes sakte igjen, og mot sin egen vilje kommer hjernen til å fortsette å arbeide helt til jobben er fullført.

18