Til meg selv by Cappelen Damm AS

LIVETS BIBLIOTEK

Marcus Aurelius TIL MEG SELV Kleanthes’ HYMNE Oversatt fra gresk av Rebekka Hammering Bang og noe revidert av Harald Kavli og Jens Oscar Jenssen Nytt forord ved Viggo Johansen Tidligere forord nå som etterord, av Rebekka Hammering Bang Noter ved Aasmund Brynildsen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 Denne utgave utgitt av Arneberg (Livets Bibliotek), et imprint i Cappelen Damm Første gang utgitt i et utvalg Det Norske Samlaget 1924 og 1940. Utgitt i Dreyers Kulturbibliotek i 1957 og Dreyer i 1963 og 1977. Så i Grøndahl Dreyer i 1997. Deretter i Cappelens upopulære i 2004. ISBN 978-82-02-68057-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Sats: Type-it AS Omslagsdesign: Bengt Olsson Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Satt i 10,7/13,1 pkt. Palatino og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.arnebergforlag.no

INNHOLD

Fortale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forord denne utgave Viggo Johansen . . . . . . . . Kleanthes’ hymne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 9 23

TIL MEG SELV Tidligere innledning, nå avsluttende essay om stoisismen og Marcus Aurelius av Rebekka Hammering Bang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244

FORTALE Vil du ha råd for din smerte, vil du i sorg være sterk, lær denne bok å kjenne. Marcus’ velsignede verk. Vender du stadig tilbake, søker ved dag og ved natt, vis du blir av dens visdom, rik av dens rike skatt. Åpnes da dine øyne, din fortid glir hastig forbi, nutid og ukjent fremtid, kan de vel mer gi? Talte du en gang om glede? Om kval som brente seg inn? Skodderøk bare! Den letter, og klarhet bor i ditt sinn.

Verset finnes i slutten av Vatikanhåndskriftet, det eneste fullstendige bevarte håndskrift av Marcus Aurelius’ verk som eksisterer. Forfatteren er muligens Arethas, biskop i Kappadokia omkring år 900.

FORORD

Rebekka Hammering Bangs svært gode oversettelse av Til meg selv utkom første gang på Dreyers Forlag i Dreyers kulturbibliotek i 1957. Den var også utstyrt med et innsiktsfullt og detaljert forord som plasserer teksten i sin historiske sammenheng. Cappelens Upopulære skrifter har fortsatt den originale utgaven i trykk. Denne nye utgaven av Marcus Aurelius’ Til meg selv har nå flyttet forordet over til å bli et etterord. Boken er trykket i mer enn 15 opplag siden 1957. Til denne nyutgivelsen i serien Livets bibliotek har Harald Kavli og Jens Oscar Jenssen gjennomgått oversettelsen og forordet. De har oppdatert enkelte foreldete ord og vendinger, samt gjort noen nye oversettelsesvalg. Konklusjonen deres er at denne norske klassikeren – med sitt nå kompetente etterord og noteregister – stadig er på høyde med de beste engelskspråklige oversettelser. Redaktøren til Livets bibliotek, Øivind Arneberg, ga meg derfor i oppgave å svare på kun ett spørsmål i dette nye forordet: På hvilke måter, hvis i det hele tatt, er teksten aktuell i dag?

LIVETS BIBLIOTEK

La oss derfor begynne med å gå nesten 2000 år tilbake i tid og forestille oss en romersk keiser, som i krigstid skriver daglige refleksjoner til seg selv for å bevare sin integritet og verdighet under svært utfordrende ytre omstendigheter. Ikke bare er han keiser for Romerriket, i konstant krig med ytre fiender og samtidig konstant på vakt for indre intriger og maktspill. I tillegg ønsker han ikke keiserrollen. Han er mer interessert i filosofi enn politikk, og har større lidenskap for å forstå menneskenaturen og naturen for øvrig enn å tilegne seg makt og penger. Din og min ytre situasjon er garantert usammenlignbar med hans. Vi lever i en helt annen tid, med en annen forståelse av verden rundt oss, en helt annerledes oppfatning av hva et menneske er og hva naturen er. Spørsmålet er naturlig: Har han egentlig noe å fortelle oss? Er det i det hele tatt sannsynlig at hans personlige refleksjoner er meningsfulle for oss i dag? Mange ville si nei. På den annen side. Har du noen gang vært i en uønsket situasjon; opplevd å være gitt en rolle du ikke er komfortabel med; vært mellom barken og veden, eller som de sier på engelsk «between a rock and a hard place»? Har du noen gang opplevd at det som forventes av deg går på tvers av dine indre verdier og integriteten din, eller at du bruker mesteparten av tiden din på noe du ikke har lidenskap for, mens det ikke er tid til det du innerst inne brenner for å gjøre?

LIVETS BIBLIOTEK

Marcus skriver selv i en av sine mange refleksjoner: «Tenk på Vespasians tider, for eksempel, og du skal få se det samme bilde som nå. Folk giftet seg, de fikk barn, de ble syke og døde, de førte krig, var med på fester, drev handel eller dyrket jorden, de var servile eller forsøkte å hevde seg, de nærte mistanker og laget intriger, de ønsket livet av andre, knurret over skjebnen, samlet seg rikdom, strebet etter høye embeter, etter kongemakt.» Hans ytre liv er som keiser og han sitter ned og skriver hver kveld for å bevare seg selv, minne seg selv om hva han faktisk er – et menneske. Ikke keiser, men menneske. Derfor skriver han til seg selv, med det ytterste alvor å bevare seg selv uansett ytre omstendigheter. Dette er ingen dagbok, men en åndelig disiplin. Derfor kan Epiktet, en annen stoisk filosof som levde litt før Marcus Aurelius, bruke den samme tankegangen. Hans ytre drakt er slavens, men det er kun en drakt, egentlig er han menneske. Keiseren og slaven er på hver sin ende av skalaen i det ytre, men er helt like i kraft av å være mennesker. Keiser eller slave eller midt i mellom, jobben er den samme – å være autentisk midt i livets bevegelse. Og siden viljen er fri, er jeg i prinsippet fri. Jeg kan bli tvunget i det ytre, men aldri i det indre. Min indre bevegelse fordrer min konsensus – og den trenger jeg ikke gi. Synet på hva et menneske er og hva menneskenaturen består av har nok endret seg på 2000 år, men selve menneskenaturen er den samme; synet på naturen

LIVETS BIBLIOTEK

har endret seg, men ikke naturen; hva som er problematisk for oss har endret seg dramatisk, men at vi opplever problemer er det samme. La oss derfor stille spørsmålet: Er det noe å være et menneske? Noen ville kanskje si nei til det også, og hevde at det å være et menneske utelukkende er et sosialt konstruert fenomen. Uansett hva du tror personlig, husk at her kan ikke vitenskapen hjelpe deg. På dette punktet er vitenskapen like hjelpeløs som troen, den kan kun tro. Vitenskapen antar at mennesket er et materielt fenomen i en materiell verden. Som jo er en grei antakelse, men kun en antakelse. Til og med en metafysisk antakelse. Helt uten vitenskapelig evidens. Mennesket er jo som kjent et bevisst vesen, og siden vitenskapen kun godkjenner materielle fenomener som virkelige, er den tvunget til å anta at bevissthet er noe materielt. Menneskehetens visdomstradisjoner derimot, har alltid snakket om ånd. Ånden er utenfor tid, den viser til det i mennesket som tilhører evigheten. Dette kan heller ikke bevises vitenskapelig, og dermed står vi igjen med oss selv og vår egen erfaring som det eneste sannhetsvitnet. Er det noe å være et menneske? Hvor står du i dette kanskje mest grunnleggende spørsmålet av dem alle? Har du gjort deg opp en mening, og i så fall på hvilket grunnlag?

LIVETS BIBLIOTEK