Tiggeren

Sofie Sarenbrant

Tiggeren Oversatt av Henning J. Gundersen

Sofie Sarenbrant Originalens tittel: Tiggaren Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Sofie Sarenbrant 2016 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-62575-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Hummingbirds Omslagsfoto: Svante Sjöstedt Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Tommy

EN KNAKENDE LYD vekker Soraya midt på natten. Det lød som om en stor gren brakk. Hun grøsser der hun ligger i det fuktige gresset og trekker det røde sjalet tettere om seg, det fine sjalet hun fikk av mormor. Selv om det er juni, er det så kaldt at hun får gåsehud. Det verker i den infiserte tannen hver gang hun beveger seg, så hun prøver å holde hodet i ro.

Hun er på vei til å sovne igjen da fremmede stemmer hvisker noe på svensk, et språk hun ikke kan.

Razvans snorking høres ikke lenger, bare de svake stemmene.

Har han stått opp for å tisse?

Hun skvetter til av et tydelig dunk i bakken. Hva er det som skjer, og hvor er Razvan?

Hun reiser seg og lister seg fram til soveplassen hans i den skyggefulle parken, midt i Stockholm sentrum.

Tomt. Gresset er nedklemt der han pleier å ligge, og hun ser tydelige spor etter støvler med grove såler. Bagen til Razvan ligger slengt på bakken. Soraya får en stigende følelse av at noe er galt. Noen har tråkket på pappkruset han bruker når han tigger på gaten for å samle penger til den syke datteren sin i Romania.

7

Hun svelger og ser seg rundt. Mellom to store eiketrær, like bortenfor, står to menn med ryggen mot henne. Den ene støtter opp Razvan, som har hodet hengende i en umulig vinkel.

Bakken begynner å gynge under henne. Panikken griper henne idet hun ser den lealøse kroppen til Razvan, og hun innser at de må ha drept ham. Razvan, som alltid hadde stilt opp for henne. Men det er for sent å forsøke å redde ham.

Hun må komme seg vekk herfra, for ikke selv å bli oppdaget og få nakken brukket. Idet hun snur seg rundt for å finne den beste fluktveien, ser hun rett inn i ansiktet til en tredje mann.

Han stirrer skremt på henne.

«Helvete», sier han og begynner å bevege seg mot henne.

«Hallo!»

Det er ingen tvil om at han er sammen med de to andre.

Hun må flykte for livet. Det røde sjalet flagrer i vinden mens hun springer så grusen spruter rundt føttene hennes, og hun ser seg desperat rundt etter noen som kan hjelpe henne.

Det er ikke et menneske å se. Hun nærmer seg lekeplassen i Humlegården, og tar sats for å hoppe over det grønne stakittgjerdet. Sjalet hekter seg fast, og hun må røske det løs før hun springer videre, rett over en sandkasse. Hun har fortsatt et forsprang, men med tanke på at mannen så ut som en kjempe, burde han klare å ta henne igjen ganske raskt. Nå har hun bare én tanke i hodet, og det er at hun må springe enda fortere hvis hun vil overleve. Hun må ikke gjøre den feilen å snu seg rundt og tape verdifulle sekunder.

«Stans», roper stemmen bak henne.

Stemmen høres nærmere ut enn hun hadde håpet.

Hun krysser lekeplassen og hopper over gjerdet. Denne 8

gangen er det ingenting som hekter seg fast, men hun havner i et buskas og må kjempe seg fram til hun møter et lavt jernstakitt. Hun skritter over det og legger på sprang bortover fortauet. Bak seg hører hun mannen sette i et brøl, og bare håper at det var fordi han satte seg fast eller snublet.

Kanskje han ikke så det siste stakittgjerdet før det var for sent.

Hun springer over en bred gate med mange kjørefelt, uten å se seg for. En taxisjåfør må bråbremse og legger seg på hornet.

Hun hører ikke lenger den pesende pustingen bak seg.

Likevel fortsetter hun å springe videre. Etter å ha gått i sikksakk gjennom Stockholm sentrum, kommer hun fram til en ny park og stiller seg i ly bak et tre. Med hamrende hjerte snur hun seg langsomt rundt.

Det er ingen å se.

Hun synker ned på bakken og begynner å gråte. Razvan er død.

Og hun er den eneste som vet hva som skjedde.

fredag 5. juni

1

BLIKKET GLIR LANGSOMT fra de omsorgsfullt plasserte blomsterkransene ved det innrammede portrettet. Flammen fra stearinlysene i de høye støpejernsstakene på gulvet blafrer lett idet han møter datterens intense blikk. Selv om det smerter, ser han rett inn i de brungrønne, mandelformede øynene.

Så vakker, så levende.

En hånd på skulderen avbryter tankene hans. «Evert, vi må begynne nå. Går det bra med deg?»

Marianne ser engstelig på ham, og han nikker til svar, men finner ikke noe fornuftig å si, siden det går alt annet enn bra med ham. Hvordan kan noe som helst være i orden der de står i den over hundre år gamle teglsteinskirken for å ta avskjed med sin yngste datter, Emma. Han vil gå fram og åpne den gedigne kirkedøren og meddele slekt og venner at de kan gå hjem igjen, at det hele er en misforståelse. I stedet ser han at dørene glir opp, og mennesker med stive ansikter siger inn som en ustoppelig tidevannsbølge av sorg. De fleste nikker medlidende til ham, noen håndhilser og kondolerer, andre hilser med hviskinger og nedslåtte blikk.

13

Så mange mennesker. Evert Sköld kjenner knapt halvparten av dem.

Fylkespolitisjef Gunnar Olausson kommer fram og tar hånden hans, og hans kone hilser taust uten kroppskontakt. De går gudskjelov og setter seg før Evert blir nødt til å si noe. Han får øye på Josefin som nærmer seg med Ines i armene. Bak henne følger Sofia, Anton og Julia, altfor unge til å delta i minnestunden til sin kjære tante.

«Morfar», sier Julia og gir ham en klem.

Josefin rister på hodet. «Det var like før vi ikke rakk fram. Det er helt sprøtt. Alt går galt i dag.»

Andreas kikker fram bak dem som en gjeter som vokter flokken og geleider familien inn på forreste benk. To sivilkledde politibetjenter setter seg ytterst på raden, og Evert gir dem et kort nikk. Ines vil ikke sette seg på benken, klamrer seg bare til Josefin, redd for alle blikkene. Eller så skjønner hun mer enn man skulle tro, selv om hun er så liten. Det knyter seg i brystet til Evert når han ser på den vesle jenta.

Hun var bare fire uker gammel da moren hennes havnet i koma etter en rideulykke i Judarskogen. Emma hadde ringt og fortalt at hun var på vei dit for å ta den første rideturen etter fødselen. Hun virket glad og forventningsfull. Hadde han bare visst den gangen at han ikke kom til å få snakke med henne på fem måneder. Hesten falt og Emma ble fraktet til sykehus med ambulanse. Månedene gikk og legene kunne ikke love noen ting. Marianne, Evert og Emmas samboer, Kristoffer, hadde avløst hverandre på intensivavdelingen, og så smått begynt å venne seg til tanken om at Emma aldri kom til å åpne øynene igjen. Før eller senere ble de nødt til å ta avgjørelsen om å slå av respiratoren.

Så skjedde noe de bare hadde drømt om.

14

Emma kom til bevissthet igjen.

Men gleden ble kortvarig.

En uke senere ble Kristoffer slått i hjel med en ølflaske mot bakhodet, i hans og Emmas leilighet, og Ines forsvant.

Til alt hell kom det vesle jentebarnet raskt til rette. Evert grøsser når han tenker på at Kristoffer hadde latt den tidligere kjæresten sin, Hillevi Nilsson, være barnevakt, og at hun gikk så langt at hun tok Ines. Like etterpå angrep hun Emma på sykehuset, men ble tatt på fersk gjerning og pågrepet, før hun presterte å rømme på vei til arresten. Nå er både Kristoffer og Emma borte, og Ines bor hos Josefin.

Den eneste trøsten er at Ines ikke kjenner noen annen tilværelse. Hun kan ikke ha andre minner av Emma enn fragmentariske inntrykk av et menneske i en sykeseng, tenker Evert mens han tar plass, sist av alle. Den utslitte hoften protesterer, og buksene strammer idet han setter seg ved siden av sin kone. Det er for varmt for ulldressen, men han vil vise seg fra sin beste side denne spesielle vårdagen.

Sollyset faller inn gjennom vinduene og lyser opp portrettet av Emma.

Den vakre datteren hans med det blonde, flommende håret.

Kirkeklokkene dør hen og orgelet spiller opp.

2

Det klør over hele kroppen. Stoffet i den nye marineblå dressen som kostet ham en halv månedslønn, er grovt og stivt og det strammer overalt. Dessuten er det tydelig at skjorteprodusenten opererer med små størrelser. Alt er klamt og stramt der han sitter og lider på den harde trebenken. Thomas «Nyllet» Nyhlén har problemer med å akseptere at han i det hele tatt deltar i minnestunden til Emma Sköld, så lenge den som drepte henne fortsatt er på frifot.

Det har gått trettifem dager uten noe livstegn.

Hillevi Nilsson må ha gått under jorden.

Tiden renner av sted, og jo lenger hun klarer å holde seg skjult, desto større er sjansene for at de aldri finner faenskapet. Trusselen hennes mot Ines førte til at det ble utplassert døgnkontinuerlig politivakt på sykehuset, i tilfelle Hillevi skulle gjøre et nytt forsøk på å kidnappe henne. Nyllet kan ikke begripe hvordan den spedbygde kvinnen klarte å rømme fra to bevæpnede politibetjenter under transporten til arresten. Det plager ham voldsomt at hun i det hele tatt befant seg utenfor porten til arresten i Sollentuna, men han vet hva årsaken var, og hvem som tok avgjørelsen. Han var enig med sjefen sin, Lars Lindberg, om å overføre Hillevi til 16

Kronoberg fordi det var mer hensiktsmessig å avhøre henne der.

Derfor er det ekstra plagsomt at noe gikk galt under transporten.

Indirekte er det hans feil at hun forsvant.

Men hvorfor stanset ikke kollegaene henne da hun la på sprang? Et skudd i benet, hvor vanskelig kan det være? Riktignok er ikke alle politifolk like raske. Ikke like lure heller, tenker Nyllet bittert, og innser at tankene hans har fløyet av sted. Han burde konsentrere seg om minnetalen.

Den mistenkte for drapet på Emma er forsvunnet, og Thomas har ikke hatt noe annet i hodet siden han fikk beskjeden første mai. Den dagen de endelig skulle få gjennomføre det første avhøret. Men når han nå sitter her i kirken og ser på det vakre portrettet av Emma, velter sorgen opp i ham. Hun ble bare trettiåtte år. Han slår ned blikket.

Det gjør for vondt å se på henne, kvinnen han hadde privilegiet å få jobbe så tett sammen med, og som han kjente så godt. Men det var ikke hennes ytre skjønnhet som gjorde ham betatt hver gang han så henne. Det var ikke derfor han besøkte henne på sykehuset og hjalp henne med alt hun ba om. Det var fordi hun var den hun var.

Men han var ikke den eneste som falt for henne.

Innerst inne visste han at det aldri kunne bli de to.

Emma hadde nettopp stiftet familie.

Bilulykken han ble utsatt for samtidig med at hun ble myrdet, har han ikke brukt noe særlig tid på, siden han mirakuløst nok slapp unna med bare noen skrubbsår. Englevakt, mente legen som undersøkte ham. Merkelig nok viste den tekniske undersøkelsen at det ikke var noe feil med bremsene på bilen, så nå vet han ikke lenger hva han 17

skal tro. Han hadde kunnet sverge på at de ikke fungerte da han var på vei nedover Tranebergsbron, etter å ha innsett at det var Hillevi som sto bak alt sammen.

Fronten ble knust, og bilen ble skrotet før han rakk å gjøre noen nærmere undersøkelser.

Nyllet skyver fingrene gjennom det korte håret sitt, mest fordi han ikke vet hvor han skal gjøre av hendene. Det føles som om han sitter på skolebenken igjen, i en dobbelttime og venter med lengsel på friminuttet. Han vil bare at lidelsen skal ta slutt så han kan ta del i den pågående jakten igjen.

Det føles feil å være her, men samtidig vil han jo ta farvel. Takke for de fantastiske årene de fikk sammen. Det er mange fra politiet som har kommet for å vise Emma en siste ære, ikke minst sjefen deres som sitter ved siden av ham i en brun cordfløyelsjakke og snyter seg diskré. Han har aldri sett Lindberg gråte før.

Til og med fylkespolitisjefen er til stede, hvilket egentlig ikke er så rart ettersom han er en venn av familien.

Han har satt inn store ressurser på å finne den mistenkte for drapet.

Likevel har de ennå ikke klart å oppspore henne.