Tidskartet av Félix J. Palma

Félix J. Palma

Tidskartet Oversatt av Kristina Solum MNO

Félix J. Palma Originalens tittel: El mapa del tiempo Oversatt av Kristina Solum © 2008 by Félix J. Palma First edition by Algaida Editores, S.A., Sevilla Published by arrangement with UnderCover Literary Agents Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-30884-1 1. utgave, 1. opplag 2011 Sitatet av Jack Kerouac er hentet fra De underjordiske, J.W. Cappelens Forlag, 1960 og oversatt av Colbjørn Helander.

Sitat fra Herbert George Wells: Den usynlige mann oversatt av Per Malde.

Sitat fra Bram Stoker: Dracula oversatt av Bjørn Carling.

Sitat fra Henry James: Tommeskruen oversatt av Per A. Hartun.

Omslagsdesign: Marianne Zaitzow Mikaelsen / Frøken Bøk Design Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

Første del . . . . . . . . . . . .

9 Annen del . . . . . . . . . . . . 225 Tredje del. . . . . . . . . . . . . 415

«Skillet mellom fortid, nåtid og fremtid er en illusjon, men en svært seiglivet illusjon.»

Albert Einstein

«Menneskets mest fullkomne og fryktinngytende kunstverk er dets inndeling av tiden.»

Elias Canetti

«Hva er det som venter meg på den veien jeg ikke går?»

Jack Kerouac

FØRSTE DEL

Stig på, kjære leser!

Dykk ned i de gripende sidene i vår historie, der du vil møte eventyr du aldri kunne ha drømt om! *** Hvis du, som andre fornuftige mennesker, tror at tiden er en strøm som raskt fører med seg alt som blir født, henimot mørkets bredde, vil du her oppdage at fortiden kan tråkkes opp igjen, at mennesket, takket være en maskin som kan reise i tiden, kan gå i sine egne fotspor. *** Vi garanterer spenning og overraskelser.

1

Andrew Harrington skulle ønske det var mulig å dø mer enn én gang, for å slippe å velge en enkelt pistol fra samlingen som faren hadde utstilt i glassmonteren i stuen. Han hadde aldri vært spesielt god til å velge. Faktisk syntes han, i etterpåklokskapens lys, at hele hans liv fremsto som en eneste lang rekke feiltagelser, hvorav den aller siste i dette øyeblikk truet med å kaste sin lange skygge over fremtiden. Men nå skulle det snart bli slutt på dette håpløse og så lite forbilledlige livet. Denne gangen var han overbevist om at han hadde truffet det riktige valget, for han hadde valgt ikke å velge mer. I fremtiden skulle det ikke bli noen flere feil, ganske enkelt fordi det ikke ville bli noen fremtid. Han aktet uten betenkeligheter å utradere den ved å føre et av disse våpnene til høyre tinning. Det lot ikke til å finnes noen annen utvei: Å utslette fremtiden var den eneste løsningen han fant for å utrydde fortiden.

Han studerte innholdet i glassmonteren, dette sortimentet av dødelige effekter som faren med kjærlighet hadde begynt å samle på da han vendte tilbake fra fronten. Hans faderlige opphav forgudet disse våpnene, men Andrew mistenkte at han slett ikke samlet på dem av nostalgiske årsaker, men fordi han var fascinert av tanken på hvor mange forskjellige alternativer mennesket gjennom årene hadde pønsket ut for å ta livet av seg for egen hånd. Med en likegyldighet som sto som den rene motsetning til farens andektighet, lot han blikket gli over disse tilsynelatende uskyldige, nesten hjemlige objektene, som la skytset i menneskets hånd og som hadde forskånet krigens menn for den ubehagelige nærkontakten med en annen kropp.

Andrew forsøkte se for seg hva slags død som, lik et lite rovdyr 11

i skjul, gjemte seg inni hver enkelt av pistolene. Hvilken ville faren ha anbefalt ham å blåse hodet av seg med? Han forestilte seg at flintlåspistolene, disse oldsakene som måtte lades med krutt, ammunisjon og en papirplugg gjennom munningen hver gang man ønsket å avfyre et skudd, kunne ha gitt ham en nobel, men samtidig langtrukken og gjenstridig død. Da var nok en mer brakende sorti å foretrekke, den typen man kunne vente seg av de moderne revolverne som lå oppbevart i praktfulle, fløyelsfôrede futteraler. Han dvelte ved en Colt Single Action som virket både effektiv og grei å håndtere, men forkastet tanken da han kom på at det var denne revolveren han hadde sett Buffalo Bill vifte med under sin Ville Vestenforestilling, dette latterlige sirkuset der han gjenskapte sine oversjøiske eventyr ved hjelp av noen importerte indianere og et dusin dorske bøfler som lot til å være alet opp på opium.

Han ville nødig gi sitt møte med døden et så eventyrlig preg.

Han forkastet også en vakker Smith & Wesson, våpenet som hadde forårsaket Jesse James’ død, fordi han ikke følte at han var på høyde med banditten, og likeledes en Webley-revolver laget spesielt for å bekjempe de robuste urfolkene i kolonikrigene, som han vurderte som altfor tung. Deretter studerte han en snerten Pepperbox med roterende magasin, hans fars favoritt, men han tvilte sterkt på at et så lattervekkende og jålete våpen kunne utstøte et tilstrekkelig overbevisende skudd.

Endelig bestemte han seg for en elegant Colt med perlemorskaft fra 1870, som ville berøve ham livet like skånsomt som en kvinnes kjærtegn.

Han tok den ut fra monteren med et forvorpent smil mens han mintes alle gangene faren hadde forbudt ham å røre pistolene. Nå befant imidlertid den ærverdige herr William Harrington seg i Italia, sannsynligvis med sitt illevarslende blikk rettet mot Trevifontenen. Det hadde vært en kjærkommen tilfeldighet at foreldrenes Europa-reise sammenfalt med dagen da han hadde til hensikt å begå selvmord. Han tvilte på at noen av de to ville evne å tyde den egentlige meningen med handlingen: At han foretrakk å dø i ensomhet, akkurat slik han hadde levd. Han fikk ta til takke med den avskyelige grimasen som utvilsomt ville avtegne seg i farens ansikt når han 12

fant ut at sønnen hadde tatt sitt eget liv bak hans rygg, uten å be om tillatelse.

Han åpnet det lille skapet der ammunisjonen lå bevart, og satte seks kuler i revolvertrommelen. Han regnet ikke med å få bruk for mer enn én, men man kunne aldri vite. Det var tross alt første gang han begikk selvmord. Deretter la han revolveren ned i frakkelommen, inntullet i et lommetørkle, som om det var en frukt han hadde tenkt å spise under en spasertur. Som en ytterligere provokasjon lot han monteren stå åpen.

Dersom han hadde klart å opparbeide et slikt mot litt tidligere, ville han ha konfrontert faren i det avgjørende øyeblikket, og hun ville fremdeles ha vært i live. Men da han omsider gjorde det, var det allerede for sent. I åtte lange år hadde han betalt for denne forsinkelsen. Åtte lange år da smerten ikke hadde gjort annet enn å vokse og spre seg i hans indre lik et forbannet ugress som bredte sitt fuktige grep om alle hans organer og fikk sjelen til å forråtne. Til tross for fetteren Charles’ anstrengelser, til tross for den atspredelse han hadde funnet i andre kropper, ville ikke smerten over Maries død slippe taket. Men i kveld skulle det bli slutt på alt sammen. Seks og tyve år var en vakker alder å dø i, tenkte han, og klappet fornøyd den lille bylten i lommen. Nå hadde han våpenet. Det eneste som manglet, var et passende sted for å fullbyrde seremonien. Og det fantes bare ett slikt sted.

Med vekten av revolveren i lommen, som en trøstende talisman, gikk han ned de majestetiske trappene i familien Harringtons herskapelige bolig, som lå i det luksuriøse området Kensington Gore, like ved den vestlige inngangen til Hyde Park. Selv om han ikke hadde planer om å verdige veggene i det som i nesten tre tiår hadde vært hans hjem noe avskjedsblikk, kunne han ikke fordrive en sykelig trang til å stanse foran portrettet som ruvet i vestibylen. Fra den gylne rammen stirret faren misbilligende ned på ham, hovmodig og fornem, med kroppen presset inn i den trange uniformen han som ung hadde båret under Krimkrigen, inntil en russisk bajonett trengte inn i låret hans og for alltid påførte ham en foruroligende, haltende gange. William Harrington sveipte sitt spottende og bebreidende blikk over verden som om univer13

set i hans øyne var et mislykket verk han for lengst hadde mistet troen på. Hvem hadde latt falle et så ubeleilig tåkeslør over kampen som utspilte seg forut for beleiringen av Sevastopol, slik at ingen kunne se spissen av sin egen bajonett?

Hvem hadde bestemt at en kvinne var best egnet til å ivareta Englands skjebne? Var virkelig øst det gunstigste stedet solen kunne stige opp fra? Andrew hadde aldri kjent faren uten denne ubehøvlede fiendtligheten som gnistret i blikket, så han visste ikke om han var født med den, eller om den var noe de grusomme ottomanene hadde påført ham under Krimkrigen.

Det var likevel hevet over tvil at den ikke hadde forsvunnet fra ansiktet som en forbigående koppesykdom. Og det til tross for at skjebnen som lå utstrakt foran soldatens støvelkledde føtter da han kom tilbake fra fronten, neppe kunne betegnes som annet enn gunstig. Hva hadde det å si at han ble nødt til å ta seg frem med stokk langs veien som hadde ført ham så langt? Uten å måtte inngå pakt med en eneste djevel var denne mannen med fyldig bart og velpleide trekk som åpenbarte seg på lerretet, over natten blitt en av de rikeste herrene i London.

Ikke noe av det han nå var i besittelse av, hadde han kunnet drømme om den gang han flakket hvileløst omkring med felt bajonett i den fjerne krigen. Hvordan han hadde klart det, var imidlertid en av familiens best bevarte hemmeligheter, og følgelig et fullkomment mysterium for Andrew.

Og nå nærmer vi oss det kjedsommelige øyeblikket da den unge mannen må bestemme hvilken hatt og hvilken ytterfrakk han skal velge fra det bugnende klesskapet i vestibylen, for selv i døden må man ta seg ut. Vi snakker om en scene som, så fremt jeg kjenner Andrew rett, kan vare i flere langtrukne minutter, og som jeg ikke ser noe poeng i å gjengi i detalj. Jeg vil heller benytte anledningen til å ønske dere velkommen til denne historien som nettopp har begynt og som jeg, etter grundig overveielse, har besluttet å innlede med dette øyeblikket og ikke et annet; som om også jeg hadde måttet velge én begynnelse blant de mange som kjemper om plassen i mulighetenes skap.

Antageligvis vil noen av dere når jeg er ferdig med å fortelle denne historien, dersom det da er noen lesere igjen når den 14

tid kommer, tenke at jeg tok feil i valget av hvilken tråd jeg skulle ta tak i for å begynne å nøste opp denne floken, at det ville ha vært bedre å holde seg til en kronologisk rekkefølge og begynne med historien om frøken Haggerty. Kan så være, men det finnes historier der man ikke kan begynne med begynnelsen, og muligens er dette en av dem.

La oss derfor foreløpig glemme frøken Haggerty, ja glem at jeg i det hele tatt nevnte henne, og fortsette med Andrew som nå, ulastelig antrukket i dress og hatt og endatil med et par tykke hansker for å skjerme hendene mot vinterens hardhet, nettopp har forlatt herskapsboligen. Ikke før var han ute, stanset den unge mannen øverst på den brede trappen som foldet seg ut foran føttene på ham som en bølge av marmor og munnet ut i hagene. Der oppe fra studerte han den verden han hadde vokst opp i, og i samme øyeblikk gikk det opp for ham at dersom alt forløp som det skulle, ville han aldri få se den igjen. Mørket var i ferd med å senke seg over Harringtoneiendommen, nølende og mykt. En fullmåne i en matt hvittone tronet på himmelen og bredte sitt melkeaktige skjær utover de velpleide hagene som omga huset. De fleste av hagene var utskjemt med blomsterbed, hekker og ikke minst fontener, noen enorme steinstrukturer med springvann og pompøse skulpturer som forestilte havfruer, fauner og andre usannsynlige artsfrender. Det var flust av slike skapninger, for faren, som ikke eide sans for raffinement, kjente ingen annen måte å gi uttrykk for sin myndighet på enn gjennom dette vell av luksuriøse og ubrukelige gjenstander. Skjønt akkurat når det kom til fontenene var denne uheldige materialismen tilgivelig, for hver natt bød de på en slags flytende vuggesang som inviterte en til å lukke øynene og glemme alt annet enn denne berusende klukkelyden. Lenger borte, bak en bred og fullkomment snauklippet gressplen, reiste det gigantiske drivhuset seg, grasiøst som en svane som skal til å lette. Der inne pleide moren å trekke seg tilbake om dagen for å la seg hypnotisere av de vidunderlige blomstene som spirte opp av frø fra koloniene.

Andrew beundret månen i noen minutter mens han spurte seg om menneskene noen gang ville nå dit opp, slik Jules Verne og Cyrano de Bergerac hadde beskrevet. Hva ville mennes15

kene finne dersom de maktet å lande på den perlemoraktige overflaten, enten de nå reiste dit i et fartøy, lot seg skyte opp av en kanon eller festet et dusin flasker med dugg til kroppen som når den fordampet ville løfte dem høyere opp i himmelen, slik hovedpersonen i fekteren fra Gascognes bok hadde gjort? Poeten Ariosto hadde gjort månen til et lager av beholdere der de gales dømmekraft lå bevart, men Andrew kjente seg sterkere tiltrukket av Plutarks visjon, som fremstilte satellitten som stedet alle noble sjeler utvandret til når de forlot de levendes verden. Akkurat som han foretrakk Andrew å tenke at det var der de døde holdt til. Han likte å se dem for seg, der de levde i fred og fordragelighet, i elfenbensslott bygget av en hær av arbeidende engler, eller i huler gravd ut av denne hvite steinmassen, i påvente av at de levende vant innpass i døden og kom dit for å gjenoppta sine liv med dem akkurat der hvor de hadde mistet hverandre. Noen ganger tenkte han at Marie nå levde i en av disse grottene, at hun hadde glemt alt det som hadde skjedd og var lykkelig over å ha fått en bedre eksistens i døden enn hun hadde hatt i livet. Marie, så vakker i alt det hvite, der hun ventet tålmodig på at han en gang for alle skulle skyte seg en kule for pannen og komme og fylle tomrommet ved siden av henne i sengen.

Han holdt opp å betrakte månen idet han fikk øye på Harold, kusken, som sto og ventet ved foten av trappen, med en av vognene klar, slik han selv hadde gitt ham ordre om. Da han så den unge herren gå ned trappetrinnene, skyndte kusken seg å åpne døren til vognen. Harolds energiske fremtoning hadde alltid moret Andrew, ettersom den ikke helt passet inn i hans bilde av en mann på rundt de seksti, men det var lett å se at kusken holdt seg i form.

– Til Miller’s Court, beordret Andrew.

– Men herre, det var jo der …

– Er det noe i veien, Harold? avbrøt Andrew.

Kusken stirret på ham og ble stående og måpe i noen sekunder før han la til: – Slett ikke, herre.

Andrew nikket, og betraktet med dette samtalen som avsluttet. Han steg inn i vognen og satte seg til rette i det røde 16

fløyelssetet. Da han fikk et glimt av speilbildet sitt i vindusglasset, sukket han melankolsk. Var dette avmagrede oppsynet hans eget? Det så ut som ansiktet til en som uten selv å merke det har latt livet gå til spille lik en ulldott som tyter ut gjennom revnen i en pute, noe som i en viss forstand var tilfellet. Han var fortsatt i besittelse av det velproporsjonerte og billedskjønne fjeset som han hadde vært så heldig å komme til verden med, men nå syntes han det fremsto som et tomt skall, som et vagt omriss i en askehaug. Tilsynelatende hadde lidelsen sjelen hans var innkapslet i også tæret på ham utvendig, for han var knapt i stand til å kjenne seg selv igjen i denne for tidlig eldede ynglingen med innsunkne kinn, motløst blikk og ustelt skjegg som vindusglasset viste ham. Smerten hadde hindret ham i å blomstre, og gjort ham til en mørk og vissen skapning. Så snart Harold hadde kommet seg over forbløffelsen og var vel oppe på kuskesetet, maktet heldigvis vognens gyngende bevegelser å få Andrew til å glemme dette ansiktet som lot til å være malt med akvareller på nattens lerret. Teppet var i ferd med å gå opp for siste akt av hans livs katastrofale forestilling, og han måtte følge med for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Han hørte hvordan pisken smalt over hodet på ham og, mens han kjærtegnet den kalde bylten han hadde i lommen, lot han seg berolige av vognens søvndyssende vugging.

Ekvipasjen la den herskapelige boligen bak seg og satte kursen mot Knightsbridge langs den frodige Hyde Park. Om mindre enn en halv time ville de være fremme i East End, regnet Andrew ut mens han betraktet storbyen gjennom vinduet.

Denne strekningen fascinerte ham like sterkt som den foruroliget ham, for i én håndvending viste den ham alle hans elskede Londons mange ansikter, London, verdens største by, det synlige hodet til den alltid sultne Kraken, med tentakler som strakte seg over nesten en femtedel av planetens overflate, som holdt Canada, India, Australia og store deler av Afrika fanget i sitt kvelertak. Etter hvert som vognen kjørte innover mot vest, måtte Kensingtons sunne og nesten jungelaktige atmosfære vike for den travle og folksomme byscenen som strakte 17

seg ut til Piccadilly Circus, dette knutepunktet dolket midt i hjertet av guden Anteros’ statue, den ugjengjeldte kjærlighets hevner; så, etter at Flepet Street var tilbakelagt, begynte middelklassehusene å komme til syne, små boliger som lå som en beleiring rundt St. Pauls katedral, og til slutt, da de var forbi Bank of England og Cornhill Street, veltet fattigdommen utover verden, en armod som naboene hans i West End bare kjente fra de satiriske stripene i magasinet Punch, og som til og med lot til å forplante seg i luften og gjøre den til en substans som var ubehagelig å puste inn, forpestet som den var av stanken fra Themsen. Åtte år var det siden Andrew sist hadde tatt denne ruten, men han hadde hele denne tiden levd i forvissing om at han før eller siden skulle gjøre det for aller siste gang. Det er derfor ikke så rart at han, etter hvert som han nærmet seg Aldgate, inngangspasset til Whitechapel, ble hjemsøkt av et visst ubehag. Idet vognen trengte inn i bydelen, lente han seg forsiktig ut av vinduet og pustet inn den samme dunsten han kjente fra fortiden. Det hadde alltid fylt ham med en beklemmende skamfølelse å snoke rundt i en verden så fjern fra hans egen på denne måten, med samme kalde interesse som en som studerer insekter, til tross for at vemmelsen med tiden hadde måttet vike for en uunngåelig medlidenhet med de sjeler som bebodde denne fyllingen der alt byens menneskelige avfall endte opp. Og han konstaterte at det fremdeles var anledning til å føle samme medlidenhet, for det fattigste distriktet i London lot ikke til å ha forandret seg det grann på de siste åtte årene. Elendigheten følger uunngåelig i kjølvannet av velstanden, tenkte Andrew mens han kjørte gjennom disse støyende og uhyggelige gatene, smekkfulle av kramboder og vogner, der en mengde ynkverdige skapninger myldret omkring som maur som lot livene sine forløpe i den uhellsvangre skyggen av Christ Church. Til å begynne med var han blitt overrasket over å oppdage at det bak Londons skinnende fasade kunne finnes en slik forpost til helvete, der menneskeheten med dronningens velsignelse var nedgradert til det monstrøse, men med årene var han blitt mindre godtroende. Nå forundret det ham ikke lenger å se at mens London endret seg i takt med viten18

skapens fremskritt, mens innbyggerne i de velhavende bydelene moret seg med å forevige lyden av sine bjeffende hunder i fonografer med sylindriske pappvalser med parafinvoks eller snakket i telefoner i lyset av Robertsons elektriske lamper, mens deres hustruer satte barn til verden i en tåke av kloroform, var Whitechapel avskåret fra alt dette, ugjennomtrengelig i sitt panser av råttenskap, druknende i sin egen elendighet.

Og et raskt blikk på omverdenen var tilstrekkelig til å forstå at å trenge inn her fortsatt var det samme som å stikke hånden inn i et vepsebol. Her inne lød alltid den samme smertelige og dystre melodien. Han så flere slagsmål på vertshusene, han hørte skrik fra bakgatenes innerste indre, han la merke til noen fylliker på bakken som ble lettet for skoene sine av en guttebande, og fikk øyenkontakt med noen karer som så stridslystne ut der de sto på post ved hjørnene, herskerne i denne parallellverdenen av laster og forbrytelser.

Noen prostituerte som hadde fattet interesse for den luksuriøse vognen, ropte ut sine vellystige tilbud til ham mens de løftet opp skjørtene og skjøt brystet frem. Andrew kjente hvordan hjertet krympet seg ved synet av denne triste forestillingen i byslummen. Stort sett dreide det seg om møkkete og sjuskete kvinner, med kropper som gjenspeilet den trafikk av kunder de ble hjemsøkt av hver eneste dag. Ikke engang de yngste og vakreste var spart for bydelens slitasje. Nok en gang plaget han seg med tanken på at han hadde hatt muligheten til å redde en av disse fortapte kvinnene og tilby henne en bedre skjebne enn den hun hadde fått av sin skaper, men ikke hadde gjort det. Han følte seg stadig mer nedstemt mens vognen kjørte forbi The Ten Bells, og deretter, akkompagnert av en knirkende melodi, inn i Crispin Street, i retning av Dorset Street, og forbi vertshuset Britannia, der han første gang hadde snakket med Marie. I denne gaten endte reisen. Harold stanset vognen ved buen som tjente som inngang til leilighetene i Miller’s Court, hoppet ned fra kuskesetet og åpnet døren. Idet Andrew steg ned fra vognen, ble han grepet av en svimlende følelse. Han så seg rundt og kjente hvor skjelven han var i bena. Alt var nøyaktig som han husket det, inklusive butikken med de fettete rutene som McCarthy, gårdeie19

ren, hadde ved inngangen til gårdsrommet. Han kunne ikke sette fingeren på en eneste detalj som vitnet om tidens gang i Whitechapel. Det var som om tiden, på samme måte som alle de høye herrer og biskoper som besøkte byen, unngikk dette distriktet.

– Du kan kjøre hjem igjen, Harold, beordret han kusken, som var blitt stående taus ved siden av ham.

– Når skal jeg komme og hente Dem, herre? spurte den eldre mannen.

Andrew så på ham uten å vite hva han skulle svare. Hente ham? Han fikk lyst til å bryte ut i dyster latter. Den eneste vognen som skulle hente ham, var den fra likhuset på Golden Lane, den samme som åtte år før hadde kommet for å hente det som var igjen av hans elskede Marie.

– Glem at du har kjørt meg hit, svarte han.

Andrew ble rørt over å se den alvorstunge skyggen som bredte seg i ansiktet på kusken. Hadde kanskje Harold mistanke om hva han var kommet for å gjøre? Han kunne ikke si det sikkert, for han hadde aldri tatt seg bryet med å sondere kuskens intelligens, like lite som han hadde vurdert noen av sine andre tjenere, som han i høyden hadde tilskrevet den grunnleggende listen de har som fra barnsben av har vært nødt til å svømme mot den samme strømmen han selv seilte så uforstyrret på. Nå syntes han imidlertid at han kunne skimte noe i gamle Harolds holdning som bare kunne være fremkalt av en eller annen merkverdig treffende slutning hva hans hensikter angikk. Men konstateringen av Harolds analytiske evner var ikke den eneste oppdagelsen Andrew gjorde i disse kortvarige sekundene da blikkene deres for en gangs skyld møttes. Andrew ble også var noe han aldri hadde hatt mistanke om: Den hengivenhet en tjener kan føle for sin herre.

Til tross for at han var ute av stand til å se dem som annet enn skygger som kom og gikk i værelsene i henhold til en mystisk og på forhånd opptrukket plan, skygger han bare la merke til når han hadde behov for å sette fra seg glasset sitt på et brett eller å få noen til å tenne peisen for seg, var disse spøkelsene i stand til å bry seg om sine herrers skjebne, og de gjorde faktisk det. For Andrew inngikk alle disse mennes20

kene uten ansikt – stuepikene som moren avskjediget for en hvilken som helst uvesentlighet, kokkene som systematisk ble besvangret av stallkarene som om de adlød et eldgammelt ritual, hovmestrene som reiste av gårde med fremragende anbefalingsbrev til herskapshus som var akkurat som hans eget – i et omskiftelig landskap som han aldri hadde tatt seg bryet med å dvele ved.

– Som De ønsker, herre, mumlet Harold.

Og Andrew forsto at kusken med disse ordene tok avskjed med ham for alltid, og at dette var den eneste måten å ta farvel på som den eldre mannen hadde til rådighet fordi å omfavne ham nok ville ha vært for risikabelt. Med tungt hjerte gransket Andrew denne korpulente og bestemte mannen som var nesten tre ganger så gammel som ham selv, og som han måtte ha overlatt rollen som herre til dersom de begge hadde strandet på en øde øy. Han betraktet ham der han steg opp i setet, smattet på hestene, forsvant inn i tåken som begynte å bre seg over Londons gater som møkkete fråde, og etterlot seg en klang av hestehover som litt etter litt løste seg opp i det fjerne. Han syntes det var pussig at nettopp kusken skulle være den eneste som tok avskjed med ham før han begikk selvmord, og ikke foreldrene eller fetteren Charles, men så lunefullt kan livet være.

Det samme tenkte Harold Baker mens han skyndte på hestene gjennom Dorset Street, på jakt etter en vei ut av denne forbannede bydelen der livet ikke var tre pence verdt. Han kunne selv ha tilhørt horden av ulykkelige sjeler som overlevde i denne skadeskutte delen av London, hadde det ikke vært for farens hardnakkede kamp for å redde ham fra elendigheten og få ham ansatt som kusk så snart han var stor nok til å krabbe opp på kuskesetet. Ja, denne gamle og strenge fylliken var det som hadde kastet ham ut i den karusell av stillinger som hadde ført ham til vognstallen til den ærverdige herr William Harrington, som han nå hadde tjenestegjort for i et halvt liv.

Men det hadde vært noen rolige år, måtte han innrømme, og det gjorde han også når han i de små timer så tilbake på sin egen tilværelse, når herskapet allerede hadde lagt seg og han 21

selv var ferdig med sine gjøremål, rolige år da han hadde funnet seg en kone og fått to friske og sterke barn, et av disse var til og med blitt ansatt som gartner av herr Harrington selv.

Det at han hadde vært så heldig å kunne bygge seg en skjebne som han mente å ha gjort seg fortjent til, gjorde det nå mulig for ham å betrakte disse ulykksalige menneskene med en viss avstand og medfølelse. Harold hadde måttet kjøre sin herre til Whitechapel oftere enn han hadde ønsket denne skrekkelige høsten for åtte år siden da selv himmelen iblant virket blodig.

Hva som hadde skjedd i disse gudsforlatte gatene hadde han lest om i avisen, men fremfor alt hadde han sett det gjenspeilet i sin herres blikk. Nå visste han at den unge Harrington aldri hadde klart å komme over det, at disse forrykte ekspedisjonene til vertshus og bordeller som hans fetter Charles hadde slept dem begge med på, skjønt han selv hadde måttet sitte igjen på kuskesetet, frossen inn til benet, ikke hadde vært godt for noe som helst, det hadde ikke maktet å fordrive skrekken i blikket hans. Og i natt lot han til å være rede til å gi opp, til å overgi seg til en fiende som hadde vist seg å være uovervinnelig. Så det kanskje ikke ut som et våpen, denne bylten han hadde hatt i lommen? Men hva kunne han foreta seg? Burde han snu og forsøke å hindre ham? Bør en tjener legge seg opp i sin herres skjebne? Han ristet på hodet. Kanskje han overdrev, tenkte han, kanskje ønsket den unge herren bare å tilbringe natten i dette spøkelsesbefengte værelset, med et våpen i lommen til beskyttelse.

De pinefulle kvalene slapp taket da han fikk se en velkjent vogn komme frem fra tåken og nærme seg i motsatt retning.

Det dreide seg om vognen til familien Winslow, med mindre han så syner, måtte den omhyggelig innpakkede figuren han så vidt skimtet på kuskesetet være Edward Rush, en av kuskene, som på sin side også lot til å kjenne ham igjen, etter måten han sakket farten på å dømme. Harold hilste på kollegaen med et tyst nikk før han rettet blikket mot vognens passasjer.

Et sekund stirret han og unge Charles Winslow på hverandre med alvor i blikket. Det var ikke nødvendig å si noe.

– Fortere, Edward, beordret Charles Winslow kusken mens han banket stokken i taket som en hakkespett.

22

Med lettelse så Harold hvordan vognen forsvant inn i tåken igjen, i retning av leilighetene i Miller’s Court. Nå var ikke lenger hans intervensjon nødvendig. Han håpet bare at unge Winslow ville komme frem i tide. Han skulle gjerne ha blitt igjen og sett hvordan dette endte, men han hadde en ordre å fullbyrde, enda det føltes som om han hadde fått den av en død person, så nok en gang hyppet han på hestene og lette etter utgangen fra denne forbannede bydelen der livet, jeg beklager å måtte gjenta meg selv, men det var nå en gang hva Harold nok en gang tenkte, ikke var tre pence verdt. Det er ikke til å komme utenom at denne frasen på en svært treffende måte sammenfattet bydelens karakter, og kanskje kan vi ikke forvente en mer kompleks beskrivelse fra en kusk. Men til tross for at han har et liv som kunne fortjene en egen fortelling, noe som, bare man ser tilstrekkelig godt etter, gjelder ethvert menneskeliv, er ikke kusken Barker noen viktig person i denne historien. Kanskje vil en annen bestemme seg for å fortelle den, og antagelig ville vedkommende finne rikelig med materiale til den spenning en hvilken som helst fortelling krever – jeg tenker på da han møtte Rebecca, sin kone, eller denne virkelig artige historien om røyskatten og sporhunden – men det er ikke det vi har for øye akkurat nå.

La oss derfor overlate Harold til sin skjebne, som jeg ikke engang vil våge å si at vi skal komme tilbake til ved en eneste av denne historiens korsveier, for det er mange figurer som krysser vår vei, og helt umulig å huske alle ansiktene. La oss i stedet vende tilbake til Andrew, som i dette øyeblikk går under buen som utgjør inngangen til Miller’s Court, og inn på en tilsølt sti mens han forsøker å få øye på værelse nummer tre og fomler etter nøkkelen i frakkelommen. Da han etter å ha gått noen runder i mørket fant værelset, stanset han foran døren med det som for en hvilken som helst person som hadde spionert på ham fra de nærmeste vinduene, måtte ha virket som et absurd bukk. For Andrew var imidlertid dette værelset langt mer enn en elendig avkrok i en armodslig verden.

Han hadde ikke satt sin fot der siden den fatale natten, selv om han hadde betalt for at værelset ble stående urørt, akkurat slik det så ut i minnet hans. Hver måned de siste åtte årene 23

hadde han sendt en av tjenerne sine dit med husleien slik at ingen kunne flytte inn der, for om han noensinne skulle bestemme seg for å dra tilbake dit, ønsket han ikke å finne spor etter noen andre enn Marie. Husleien var bare småpenger for ham, og herr McCarthy hadde vært henrykt over at en velstående ung mann som ham fant en åpenbart pervertert glede i å leie dette medtatte værelset på ubestemt tid. Etter alt det som hadde skjedd innenfor værelsets fire vegger, tvilte han sterkt på at noen ville ha mage til å sove der inne. Andrew innså nå at han i bunn og grunn alltid hadde visst at han ville vende tilbake, at seremonien han skulle til å gjennomføre, ikke kunne fullbyrdes noe annet sted enn akkurat der.

Han åpnet døren og lot et melankolsk blikk gli over værelset. Det var et bitte lite rom, ikke stort mer sofistikert enn en avfallsdynge, sparsommelig møblert; en vaklevoren seng, et svertet speil, en beskjeden trekiste, en kamin med sotete vegger, et par stoler som lot til å kunne klappe sammen hvis en flue satte seg på dem. Nok en gang ble han overrasket over at et liv kunne utspille seg der inne. Men hadde han kanskje ikke selv vært lykkeligere der enn i familien Harringtons fornemme residens? Dersom det stemte det han en gang hadde lest, at paradisets beliggenhet var forskjellig fra menneske til menneske, var det utvilsomt dette som var hans paradis, enda kartet han hadde fulgt ikke besto av elver og daler, men av kyss og kjærtegn.

Og det var nettopp noe som strøk mot huden, men mer som et iskaldt gufs i bunnen av nakken, som fikk ham til å feste seg ved at ingen hadde tatt seg bryet med å reparere det ødelagte vinduet til venstre for døren. Hva skulle det være godt for. McCarthy lot til å være av typen som sverger til det prinsipp at man skal arbeide så lite som mulig, og dersom Andrew hadde bebreidet ham at han ikke hadde satt inn noe nytt vindusglass, ville han alltids ha kunnet unnskylde seg med at han var blitt bedt om å la tingene stå urørt, en bønn han hadde tatt det for gitt at også omfattet vinduet. Andrew sukket. Det fantes ingenting der inne han kunne dekke til vinduet med, så han besluttet å ta livet av seg med frakken og hatten på. Han satte seg på en av stolene, tok bylten opp av lommen, åpnet 24

den langsomt, som om han fullbyrdet en sakral handling. Colten glimtet til i strimene av månelys som hadde arbeidet seg gjennom den skitne gluggen.

Han kjærtegnet våpenet som om det dreide seg om en katt som lå sammenkrøllet i fanget hans mens han nok en gang lot seg henføre av Maries smil. Andrew ble alltid like overrasket over at minnene fremdeles var i full vigør, som nyplukkede roser, akkurat som de første dagene. Han husket alt, og på en usedvanlig levende måte, som om det slett ikke lå noen åtte års avgrunn mellom dem. Enkelte ganger syntes han til og med minnene var vakrere enn de virkelige hendelsene.

Hva slags merkelig alkymi var det som fikk gjengivelsen til å fremstå som vakrere enn de opprinnelige hendelsene? Svaret lå klart i dagen: Tidens gang, som gjorde den urolige nåtiden om til det fullbyrdede og uforanderlige maleriet kalt fortid, et lerret mennesket bestandig malte i blinde, med usikre penselstrøk som bare ga mening når man hadde fjernet seg tilstrekkelig langt bort fra det til å kunne beundre det i sin helhet.