Martin Österdahl
Ti svensker må dø Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Martin Österdahl Originalens tittel: Tio svenskar måste dö Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Copyright © Martin Österdahl 2017 Published by agreement with Nordin Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019
ISBN 978-82-02-53619-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elina Grandin Omslagsbilder: Dreamstime (montasje) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min mor, Margareta
Elskede Maras rom Er fullt av små vugger Når en er satt i bevegelse Gynger alle med
Prolog
Kaptein Lyomkin så ut over kontrollrommet. Rundt ham sto så mange av ubåtens hundre og sju mann sterke besetning som fikk plass, en del satt på huk, noen på benker, andre sto. «Sergej,» sa Lyomkin. «Vi har hørt at du en dag skal bli admiral for den russiske flåten, stemmer det?» «Ja, kaptein!» svarte Sergej uten å nøle. Kameraten nærmest ham klappet ham på skulderen. «Ja, kona di hørtes veldig overbevisende ut da jeg møtte henne på offisersklubben i Vidjajevo en mørk desembernatt i fjor.» Mennene lo høyt. Sergej ristet smilende på hodet. «Derfor, herr kommende admiral, er denne dagen et viktig skritt i livet ditt. La oss begynne.» Lyomkin ga Sergej et stort blikkrus og satte deretter fart på en rusten hammer som hang i taket, sånn at den begynte å pendle fram og tilbake. «Vær så god.» Sergej holdt kruset foran munnen. Lyomkin så at blikket til den unge sjømannen gikk fra ansikt til ansikt. Alle betraktet ham forventningsfullt: sterke, intelligente øyne, varme smil. Lyomkin hadde selv gått gjennom det samme initieringsritualet første gang han mønstret på en ubåt. Brødre: Venner for livet. Sergej skulle nå innvies i Nordflåten og den uovervinnelige, uovertrufne ubåtens besetning. Mennene rundt ham var utvalgt på grunn av sin kompetanse, men også for sin evne til å 9
holde sammen og jobbe sammen under lange perioder i trange omgivelser, dypt under havflaten. «I dag blir jeg medlem av ubåtbesetningen,» begynte Sergej. «Jeg drikker sjøvann fra Barentshavet, fra åtti meters dyp, i én slurk, uten pustepause.» Han kastet et blikk på kapteinen sin. Lyomkin nikket at han skulle fortsette. «Jeg gjør dette for at alt skal gå bra.» Sergej lukket øynene, løftet kruset til munnen og lot det iskalde vannet strømme ned i strupen. Da kruset var tømt, åpnet han øynene og satte det foran kapteinen. Deretter snudde han seg mot hammeren i taket. Han bøyde knærne og lente seg fram. Til mennenes rungende jubel lot han hammeren slå mot munnen, i et kyss som fullbyrdet innlemmelsen i et av den russiske hærens mest myteomspunne og heroiske selskaper. Da initieringsritualet var unnagjort, kom en sambandsoffiser bort til Lyomkin. «Kaptein, vi har mottatt en ordre om å stige til periskopdybde for å få ytterligere informasjon via radiotelefon.» Hva var det nå? tenkte Lyomkin. Nye direktiver så tett opptil starten på øvelsen? Han så på armbåndsuret. Ritualet hadde vart et minutt for lenge, men det var viktig for moralen om bord. Nå var det ikke mer tid å spille før torpedorommet skulle bemannes. Det var så mye av forberedelsene som var preget av amatørmessig lederskap fra marinens øverste befal, at ingenting overrasket Lyomkin lenger, men skuffelsen dukket opp igjen. Det var ikke lenger som før. Han svelget forargelsen, snudde seg mot styrmannen sin og ga ham ordre om å stige til periskopdybde. Han beordret offiseren til å felle opp radioantennene og ba ham lede vei til sambandsrommet. På dyp større enn tjue meter kunne kommunikasjon med omverdenen bare skje ved hjelp av svært lave frekvenser, som ble sendt gjennom ZEVS, det topphemmelige sambandssystemet den russiske hæren hadde utviklet. ZEVS var den kraftigste senderen i Europa, og kraftverket som trengtes for å drive den, var blitt etablert på Kolahalvøya, som de nettopp hadde 10
lagt bak seg. Det var to problemer med systemet. Det første var at ubåten ikke hadde mulighet til å svare, kun motta informasjon. Det andre var at det tok veldig lang tid, siden båndet bare kunne overføre noen få bokstaver i minuttet. Lyomkin kunne ikke la være å tenke på når noen hadde begynt å sende meldingen. Og om denne noen var klar over hvilken prekær situasjon ubåten befant seg i. Han satte seg ned og løftet mottakeren på radiotelefonen idet kollegaen ga ham klarsignal. «Dette er Ivan Lyomkin, kaptein av første klasse og øverste befal på ubåt 141 Kursk,» sa han. «Lyomkin, jeg er klar over at dette passer dårlig nå,» sa mannen i den andre enden av linjen. Det hørtes ikke ut som en av befalet i Nordflåtens ledelse. «Hvem er De? Og hvor ringer De fra?» «Jeg ringer fra den russiske ambassaden i Stockholm,» sa mannen. Stockholm? Mannen hadde verken oppgitt navn eller rang, noe som bare kunne bety at han tilhørte den delen av det russiske forsvaret som Lyomkin en gang i tiden hadde vært en del av, den som aldri offentliggjorde sitt nærvær eller oppga sin sanne identitet. At mannen hadde tilgang til ubåtens koordinater og til ZEVS, tydet på at han hadde autorisasjon fra aller høyeste hold. «Hva kan jeg gjøre for deg?» sa Lyomkin. «I 1984 deltok du i en ubåtoperasjon i Østersjøen. En landsetting og transport av et våpen som ble utplassert og skjult på hemmelig sted, på svensk grunn.» Lyomkin grøsset, som om det var han og ikke unge Sergej som nettopp hadde styrtet kruset med iskaldt sjøvann. Lyomkin hadde gjort sitt ytterste for å fortrenge operasjonen mannen refererte til. Det var en av de mørkeste stundene i livet hans. Det de drev med på den tiden, var desperat. Og kunne fått grusomme konsekvenser. Han la hånden over telefonens høyttaler og nikket til sambandsoffiseren at han skulle fjerne seg. «Fortsett,» sa Lyomkin da han var alene. «De fikk ordre om alltid å bære en nøkkel.» 11
Lyomkin førte den ledige hånden innenfor skjortekragen og famlet etter sølvkjedet. «Jeg fikk ordre om å bære den på meg i fem år og forsvare den med mitt liv. Fem år! Det har gått ytterligere elleve etter det!» «Ting forandret seg,» sa mannen. Lyomkin lukket øynene et øyeblikk og prøvde å forstå hva som foregikk. Mannen fra Stockholm snakket rolig og monotont, en stemme uten følelser. Var dette en del av øvelsen? En stresstest klekket ut av en av den militære etterretningstjenestens mest sadistiske hjerner? Eller var det virkelig? Kjedet var varmt mot fingrene. Han klarte å bevare roen, og svarte: «Jeg verger den fortsatt med mitt liv.» «Det jeg har hørt om deg, stemmer altså,» sa mannen i telefonen. «Du er en mann moder Russland alltid kan stole på, i all slags vær.» Lyomkin visste bedre enn å falle for smiger. «Hva er det som har skjedd?» «Objektet har blitt flyttet.» Plutselig var det som om lungene til Lyomkin ikke klarte å ta inn oksygen. Det er ikke mulig. «Hvordan?» var det eneste han greide å si. «Vi har registrert stressignalet objektet sender ut når det blir skilt fra sin permanente energikilde.» Energikilden han hadde koblet det til. Langt inne i de svenske skogene. Det kunne ikke være sant. Lyomkin hadde hørt rykter om at hjemlandets forsvar hadde mistet kontrollen over en rekke av disse våpnene. De ble regnet for å være så farlige både for nasjonen og verdensfreden at Sovjet og USA var blitt enige om å forby dem for alltid. En overenskomst i hvert fall en av nasjonene hadde brutt. Lyomkin hadde selv spilt en rolle i det. At objektet var koblet fra energikilden, betydde at det nå ble drevet av et batteri, et batteri som nå var svært gammelt. Lyomkin hadde ingen anelse om hvor lenge det ville vare. Hvis 12
den som hadde flyttet objektet hadde til hensikt å bruke det, sto verden overfor et dommedagsscenario. Alvorlig nok til å utløse en tredje verdenskrig. Jeg har nøkkelen som kan desarmere våpenet. Men jeg var ikke alene i 1984. «Vi var to stykker,» sa Lyomkin. «Ja, jeg vet det,» sa mannen. «Vi leter etter den andre agenten, kollegaen din. Jeg antar at du ikke vet hvor han befinner seg? Eller hva han kan ha drevet med de siste årene?» De siste årene? Herregud, tenkte Lyomkin. Det er sant som det sies. Vi har mistet kontrollen fullstendig. Lyomkin tenkte på ham, den andre agenten som hadde vært med ham i den svenske skogen. Det bistre ansiktet. Den korte, kompakte og steinharde kroppen. Måten han beveget seg på gjennom den tette skogen, som en gaselle, til tross for det tunge objektet de bar på. «Jeg har ikke sett ham eller hørt noe fra ham siden vi avsluttet operasjonen.» «Jeg forstår. Det holder foreløpig. Vi får snakke sammen igjen når øvelsen er over. For øyeblikket har De en ubåt å ta kommandoen over, kaptein Lyomkin.» Øvelsen er over om tre døgn. Da kan det være for sent. Han sa ingenting. I stedet satte han telefonrøret forsiktig tilbake på plass ved sambandssentralen. Han så på det, syntes han kunne se avtrykket av den svette håndflaten sin på den røde, blanke plasten. Han ristet på hodet, som for å riste bort tankene samtalen hadde vekket til liv, reiste seg og så på klokka på håndleddet igjen. På tide å legge samtalen med spøkelset bak seg og vende tilbake til virkeligheten. Han vinket til seg sambandsoffiseren. «Jeg får gjøre det herfra. Koble meg til alle stasjoner.» Han nikket og ga Lyomkin en mikrofon. I høyttalerne lød det «klart skip». Deretter sa Lyomkin i mikrofonen: «Øvelsesalarm. Torpedoangrep.» Da han kom inn i kontrollrommet, hørte han svaret fra torpedorommet i høyttaleren på sentralkonsollen. «Dobro.» Bra. Klarsignal til å avfyre øvelsestorpedo nummer én. 13
Målet: den to hundre og femti meter lange krysseren Peter den store, bestykket med kjernevåpen. I neste øyeblikk ristet det så kraftig i ubåten at han ble kastet inn i panelet på babord side. Hadde han ikke fått beskyttet seg med venstrearmen i siste sekund, ville han ganske sikkert ha brukket nakken. Det tok et par sekunder før han gjenvant fatningen. Hva var det som hadde skjedd? I det branngule lyset fra nødbelysningen så han at mennene i kontrollrommet lå livløse på dørken, slått bevisstløse eller verre. Alt som ikke var montert fast i skott og dekk, lå slengt ut over rommet. Det var helt stille rundt ham. Han krabbet tilbake til midten av rommet. Venstre arm var brukket, og smerten hamret i hodet. Har vi blitt truffet av en skarp torpedo? Eller var det en kollisjon? Med hva? Foran ham lå unge Sergej på dørken, urørlig. Jeg gjør dette for at alt skal gå bra … Stressignalet fra de svenske skogene. «Kommende admiral?» ropte Lyomkin. Han krabbet bort til Sergej og dyttet til ham med armen for å få ham til å røre seg. Den unge mannen stønnet. «Sergej?» Øynene til Sergej var åpne. Lyomkin så at brystkassen hevet og senket seg. Han levde, men var i sjokk. Lyomkin tok tak i kragen hans og ristet i ham. «Er du uskadd, sersjant?» Sergej nikket til svar. «Bra, følg meg.» De krabbet videre på dørken. Det var vanskelig å puste, og Lyomkin skjønte at karbonmonoksid spredte seg i båten. Hvis de ikke klarte å stoppe spredningen av gassen, ville de snart være døde alle sammen. Han kom fram til et hull i dørken der en leider førte ned til nedre dekk og torpedorommet. «Ta det rolig ned leideren og rapporter hva du ser der inne. Jeg må komme meg til reaktorene og motorrommet akter.» «Ja, kaptein!» Lyomkin gikk sammenkrøpet videre mot den runde åpnin14
gen til tunnelen som førte til ubåtens aktre avdelinger. Før han forlot rommet, kastet han et blikk bakover. Sersjanten tok tak i leideren, og Lyomkin så at huden på hendene hans smeltet ved kontakten med stålrekkverket. Sekunder senere ble trommehinnene til Lyomkin sprengt av drønnet fra en eksplosjon. Han ble blendet av et hvitt lys og slengt bakover av trykkbølgen som kastet Sergej opp i luften. * I avdeling ni satt Lyomkin lent mot skottet til maskinrommet sammen med tjuetre besetningsmedlemmer som fortsatt var i live. Ubåten hadde i minuttene etter eksplosjonen sunket kraftig, og skroget hadde slått i havbunnen. Vannivået i rommet steg stadig som følge av at slusene ved propellene ikke kunne skyve vannet unna nå som båten ikke beveget seg framover lenger. Mennene skalv av kulde. Trykket i avdelingen økte fort. Oksygenet var i ferd med å bli oppbrukt, og karbonmonoksidforgiftningen var begynt å bli merkbar. De hadde diskutert alternativene. Det var en redningsluke akter, og teoretisk sett kunne man svømme til overflaten. Men sjansene for å overleve var minimale. De ville enten dø av dykkersyke eller av det iskalde vannet, hvis ikke redningen kom omgående. Uten redningsbøye måtte det et mirakel til for at en redningsoperasjon ville være på plass når de kom til overflaten. Lyomkin hadde bestemt at de skulle bli i ubåten. Det var en stor øvelse, hele Nordflåten var i gang. Redningsfartøy og dypvannsdykkere var klare. Sannsynligheten for å overleve ved at et redningsfartøy koblet seg til den forliste ubåten var ikke stor, men sjansene var større enn ved å svømme til overflaten. Det var ikke annet å gjøre enn å vente. I hånden hadde Lyomkin den rustne, gamle hammeren som Sergej hadde kysset. Han slo den mot skroget med jevne mellomrom for å påkalle de andre fartøyenes oppmerksomhet. Lyden bar godt gjennom vannet, og den russiske marinen hadde verdens mest avanserte sonarutstyr. Kvalmen økte som følge av den dårlige luften. Lyomkin lukket øynene. Han så for seg bildet av Sergejs unge kone på kaia 15
i Vidjajevo, og den fire år gamle datteren deres som han hadde holdt i favnen og kysset på pannen. Han kunne kjenne duften av barnets hår. Lyomkin stakk hånden innenfor skjorta, som nå var våt. Lukket den rundt nøkkelen som hang rundt halsen. Hørte igjen spøkelsets monotone stemme. Vi får snakke sammen igjen når øvelsen er over.
lørdag 12. august 2000
1
Han løp bort til henne der hun hang i lenkene. Det var så kaldt. Hun var så kald. Hun var død, det var han sikker på. Han hadde kommet for sent til å redde Pashie. Max Anger var lys våken med det samme han slo øynene opp. Pulsen raste som om han var blitt sluppet ned bak fiendens linjer. Men så kjente han varmen fra kroppen ved siden av seg. Det var bare i drømmen han mislyktes. Pashie lå ved siden av ham, svøpt i et rødt og hvitt stripete laken som hadde snodd seg mer enn en runde rundt henne. Huden på leggene og en del av ryggen var blottet. Han strøk henne over beinet. Huden var varm. Åndedragene var tunge, som om den varme og innestengte sommerluften var for tykk for henne. Han tenkte på kampen de hadde ført det siste året. En kamp om å komme seg videre i livet. Stifte familie. En kamp de så ut til å tape. Det hadde gått så langt at Pashie hadde oppsøkt en sjaman. Hun hadde truffet ham i går kveld, og sett opprørt ut da hun kom hjem. Da Max spurte henne hva som hadde skjedd, ristet hun bare på hodet. Noen ganger forsto han seg ikke på henne. Hun sa at en sjaman ikke var avhengig av vitenskap eller politikk. De gamle russiske tradisjonene var ikke så ulike dem han selv hadde vokst opp med på Arholma, ytterst i stockholmsskjærgården, der livet var preget av samspillet med naturen. Max var ikke sikker på at han var enig med henne. Men det spilte ingen rolle. 19
Han kastet et blikk på den svarte urskiven på klokka han hadde spesialbestilt fra UTS i München, den som kunne gi ham pålitelig og nøyaktig tidsangivelse på fire tusen meters dyp, men som han ennå ikke hadde testet på større dyp enn i bassenget på Eriksdalsbadet. Han trykket på en av knappene, og et turkist lys fortalte ham at det var på tide å stå opp. Han kjente stølheten i kroppen etter en sparringsrunde på Narva bokseklubb forrige ettermiddag. Men det var ikke det som bekymret ham. Pashie rørte på seg. Hun strakte seg etter den lille lampa på nattbordet, rullet rundt og snudde seg mot ham. På en eller annen måte greide hun å surre teppet enda en runde rundt kroppen. «Du ser ut som en skolegutt på sommerferiens siste dag,» sa hun med et smil. Max bare smilte tilbake. «Stå opp, før Sarah begynner å tute nede på gata. Du kan trøste deg med at jeg fortsatt vil være her i morgen tidlig.» Alltids noe, tenkte Max. Det hadde ingen hast på søndagsmorgener, verken med jobb eller noe annet. «Jeg tar det med meg inn i dusjen og videre ut i betongjungelen,» sa han og reiste seg opp. Hun så på ham der han sto i den hvite boksershortsen. Mønstret ham fra topp til tå. «Spar litt kaldt vann til meg.» Max nikket mot henne. Ok, jenta mi. «Og ikke glem at vi skal på middag til Marklunds i kveld.» «Hvordan skulle jeg kunne glemme det?» Pashie ristet på hodet og snudde seg igjen. Da Max var på vei ut soveromsdøra, hørte han at Pashie slukket lampa. Deretter sa hun: «Prøv å være hyggelig.» Søndagsmorgenen føltes plutselig mer uviss. Hemmeligheter er én ting, tenkte han. En viss type løfter noe helt annet, og vanskeligere.