Fortalt til Thomas Karlsen
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-45866-9 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Jimmy Linus Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 11/14.6 pkt. Stempel Garamond og trykt på 100g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Tia og Kaja
INNHOLD
FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1: ET SISTE FARVEL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2: DYRET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3: 5397 BEKKJARVIK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4: EVERYBODY’S GOT A HUNGRY HEART . . . . . . . . . . . . 5: ET SELVANTENT INFERNO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6: JEG STÅR FOR INGENTING OG FALLER FOR ALT . . . 7: ROM 314 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8: MELLOM LINJENE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9: ALLE MOT ALLE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10: ØYNE I HODET, OG DE SER PÅ MEG . . . . . . . . . . . . . . . 11: ET INNBILT LYS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12: INNBYTTERPULS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13: THE GREAT ESCAPE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14: HENTEMELDING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15: EN STERK RYGG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16: STEMMER I MØRKET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17: UTEN STYRING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18: ALENE HJEMME . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19: ET NYTT REGIME . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20: STRAFFERUNDE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21: TUSEN OG EN NATT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22: FADE OUT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9 11 22 28 38 40 56 63 79 83 94 101 111 116 123 130 137 143 150 157 167 175 184
23: NETTSUS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24: ALT FOR EN DAG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25: TEPPEFALL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26: NATT UTEN SLUTT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27: DIVISJONSFORSKJELL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28: HEMMELIGHETER OG LØGNER . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29: PÅ SIDELINJEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30: DET LANGE ETTERPÅ. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31: ENDGAME . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
190 196 207 217 221 229 233 241 250
FORORD
Denne boken er mye ulikt, men først og fremst er den en historie om guttedrømmen som gikk i oppfyllelse, en historie om veien fra en liten øy langt vest i havgapet til en ganske stor øy helt vest i havgapet, fra Austevoll til England, til fotballens fødeland, til fanatiske fans og stappfulle tribuner og en lidenskap du ikke finner noe annet sted i verden – og jeg fikk stå midt i det i tolv år. Det er også historien om veien fra England til Austevoll, den lange og vonde veien for å finne tilbake til meg selv, etter at lysene sluknet. Det er mange jeg vil takke, men først og fremst min mor og far, som kjørte meg på kamp og trening i oppveksten, og som siden har vært der for meg gjennom tykt og tynt. Etter mitt første mål på landslaget ga jeg dem drakten min – på baksiden skrev jeg «Til mine beste supportere». Min bror Robert, som har stått side om side med meg i alle disse årene, og alltid støttet meg. Trenerne og managerne som formet meg til den fotballspilleren jeg etter hvert ble, inkludert Kjetil Steinsland, en av mine aller første på Selbjørn. Mine gode venner i England – Matthew, Francis, Wayne, Jason, James – som var der også da nedturen kom, og hjalp meg inn på Sporting Chance-klinikken. Tony Adas og avdøde Peter Kay, den første som så meg for det jeg faktisk var – en alkoholiker som nesten hadde gått til grunne. Olaf Olsvik på Bolkesjøklinikken. Johan, terapeuten min og gruppeleder på Gruppe Nord på Bolkesjø – han 9
leste meg som en åpen bok. Min mormor, Jeannette Halstensen, min siste nålevende besteforelder, nå over 90, for de gode verdiene hun har gitt sine barn, barnebarn og oldebarn. TV2, som har vært en uvurderlig støttespiller og vist meg kjærlighet – jeg skylder alle de gode menneskene i kanalen mye. Og ikke minst Nina, som har vært med hele veien, nesten helt fram til i dag – jeg hadde ikke vært her i dag uten henne. Jeg har blitt spurt om å skrive bok før. Den gangen var jeg ikke klar, da hadde jeg fortsatt ikke gjenvunnet kontroll over livet. Men på et eller annet tidspunkt får du behov for å sette strek, se deg tilbake, og prøve å huske det du har gjort og opplevd. Denne boken er den streken. Det betyr ikke at det siste året ikke har vært tøft, eller at det ikke kommer nye utfordringer. Å holde seg på matta er ikke bare en daglig kamp, men en kamp for livet. Resten av livet.
10
1 ET SISTE FARVEL
Jeg kjenner det i magen. Akkurat det er ikke noe nytt, jeg har kjørt disse gatene i årevis, kjent det samme stikket av engstelse og usikkerhet idet jeg nærmer meg – store deler av livet har gått med til å holde disse følelsene i sjakk. Nekte dem å spre seg videre, til hodet og beina. Men dette er annerledes. Dette er en annen uro. En jeg ikke klarer å fange, som jeg ikke kjenner igjen. Southampton. Gate på gate på gate med røde mursteinshus. Barn, foreldre, besteforeldre, nedover disse samme gatene, i hjemmedrakt og skjerf, på vei til kamp. Butikkekspeditører, avisselgere, kontoransatte, sykepleiere, på vei hjem fra jobb. Jeg legger bykjernen bak meg, kjører ned mot stadion, gjennom porten og bort til den nesten tomme parkeringsplassen. Har alltid kommet hit tidlig. Som regel ikke først, men heller aldri sist. Å trene er jobben min, og jobben legger jeg ære i. En stund blir jeg sittende i bilen og stirre inn i stadionmuren, uten å tenke på noe som helst. I et langt sekund lukker jeg øynene og forbereder meg på den kvalmende, gnissende smerten, en smerte som kommer til å skyte opp gjennom ankelen og magen og inn i bakhodet, bak øynene. Jeg åpner døren, setter foten i asfalten, legger åttifire kilo med midtstopper oppå. Og venter. Jeg kjenner … ingenting. Lettelse, en mild strøm av lettelse, ankelen føles bra. Bra nok. 11
Det er fire måneder siden kirurgen gikk inn med kniven. Enkelte morgener verker den som et åpent sår, som om noen mistet en pakke rustne barberblader ned i det åpne såret før de sydde igjen – alt jeg vil da er at noen kapper av meg foten. Dette er ikke en av de dagene, men jeg trenger heller ikke lure meg selv: Jeg kommer meg ikke gjennom de neste timene uten en stor dose smertestillende. Det hadde vært verre om jeg var 22, men det er jeg ikke. Jeg er 35. Jeg har gjort det jeg skulle på en fotballbane. Kanskje hadde jeg et par sesonger til i meg, men det var ikke et valg jeg fikk ta. I tjue år ga jeg kroppen juling, til den en dag ga etter og jeg ikke kunne reise meg uten hjelp. Og kanskje var jeg også heldig som fikk spille så lenge som jeg gjorde, at jeg nærmet meg dagen da jeg skulle legge støvlene på hylla uansett, men det er jo ikke det du tenker der du ligger på garderobegulvet og skjønner at du aldri kommer til å spille en ny kamp. Alt du føler er sorg. Svart, desperat sorg. Bunnløs fortvilelse. 410 kamper har jeg spilt i England, alle for den samme klubben. Southampton Football Club. I dag spiller jeg den 411. og siste: Min egen testimonial, kamper som arrangeres til ære for spillere som har vært i samme klubb i mer enn ti år og hvor alle billettinntekter tilfaller jubilanten. Det er ett år og to måneder siden jeg sist løp ut på en fotballbane – kampen den gangen var nesten halvspilt da jeg sekunder før pause landet forkjært og måtte ut på båre. Siden har jeg ikke spilt et minutt fotball. Våknet tidlig. For det meste har jeg bare gått i store sirkler rundt meg selv, lett etter ting å gjøre, forsøkt å holde meg sysselsatt: spise frokost med jentene, rydde, bla i avisen. Se min fire år gamle datter leke på gulvet. Men samme hvor mye jeg prøver å være til stede – i tankene mine er jeg alle andre plasser enn i Kajas nye dukkehjem. Hodet er et eneste vepsebol. Klarer jeg å gjennomføre? Holder foten? Og hvis ikke? Ny operasjon? Enda flere måneder med smertedempende sprøyter? 12
et siste farvel
I snart tolv år har jeg gått ut på banen og forsøkt å stanse motstanderne våre fra å score. Jeg har løpt, hoppet, taklet, vunnet og tapt poeng, for lagkameratene, for klubben, for supporterne, for manageren. For meg selv. Tolv år. Andre har stått for de magiske øyeblikkene, min jobb har vært å styre forsvarsrekka. Ikke mer og ikke mindre. Men jeg har tjent klubben trofast, det tror jeg at jeg kan si, og jeg gjorde så godt jeg kunne i hver eneste kamp. Alle 410. Halv ti begynner telefonen å ringe. Lisa, som regel er det Lisa. Det er hun som står bak alt som ikke har med selve kampen å gjøre – catering, gjester, innlosjering, hjelpe folk til og fra flyplassen. Et stykke ut på dagen er det meste likevel på plass, hvilket betyr at jeg kan fortsette der jeg slapp – vandre hvileløst rundt i enda noen timer mens jeg venter på at klokken skal bli fem. Aldri har tiden stått så stille. Hvert sekund er et minutt, hvert minutt er en time, hver time er et døgn. Halv fem gir jeg opp og kjører ned til Britannia Road. De første tilskuerne er allerede inne, en gruppe tilhengere fra den norske supporterunionen har plassert seg på en av kortsidene. I korridorene på St. Mary’s går jeg på en liten klynge journalister, de fleste fra bergensavisene, mange av dem gjengangere fra de siste femten årene. De hilser, gratulerer, det er en stor dag for meg, dette, og jeg må da være temmelig nervøs? Noe så jævlig, sier jeg, og det er ikke noe jeg bare sier – jeg har nesten ikke sovet den siste uken. Alt har handlet om dette, og dette skjer nå. De skjønner det vel neppe. For dem er dette bare enda en dag på jobben. For meg er det alt annet. For meg er det siste dag på jobben. Vaskedamene, billettselgerne, stadionvaktene; en fotballklubb er så veldig mye mer enn bare spillerne og manageren. En fotballklubb er også menneskene du aldri ser fra utsiden, de som blir igjen lenge etter at spillerne er solgt til større klubber eller manageren 13
har trukket seg; klubbens sjel og ånd, tannhjul i et stort apparat. Og ingen er Southampton Football Club mer enn Betty Smith. «Be careful tonight, my child», sier hun når jeg møter henne på vei gjennom gangen. Betty er klubbens tea lady. Alle er vi barna hennes. Det fins ikke den ting som kan vippe henne av pinnen lenger. Hun har vært igjennom alt før, sett hundrevis av spillere og managere og styreformenn komme og gå, har vært her siden lenge før jeg kom til Southampton – for alt jeg vet sto hun på kaien og vinket da Titanic forlot havnen. Alt er som det pleier i Southampton, denne såpeoperaen av en fotballklubb. Managere ansettes og sparkes i en tilsynelatende endeløs strøm, styreformenn tar over og gir seg, nye investorer er klare til å ta over klubben den ene dagen, og har trukket seg ut av avtalen den neste. Litt lenger inn i gangen går jeg på Bob, klubbens banemester. Som Betty ble han med på lasset da klubben flyttet fra The Dell for sju år siden. Ansiktet hans etter at vi har sparket og tråkket i stykker gresset hans i 90 minutter er ikke til å ta feil av – han forsøker å se uanfektet ut, men ingen lar seg lure. Jeg stopper, ber ham ta godt vare på akkurat dette gresset. Det er jeg som har betalt det, av egen lomme, og det har aldri vært spilt fotball på det. Klubbledelsen ville vente med å legge nytt gressteppe til så tett opp mot sesongstart som mulig, mens jeg på min side var avhengig av å finne en dato som passet for kveldens motstandere. Etter mye fram og tilbake endte det med at jeg tok hele regningen på 150.000 pund. Jeg sto ringside og så på da det ble lagt. For all del, det er en fin gressmatte, men jeg lyver jo om jeg sier at det ikke var med blandede følelser jeg sto der og så på. Uansett, jeg kan ikke tenke mer på det. Det viktigste har vært å få komme tilbake hit en siste gang. Sette punktum. Ta farvel med alle. «Ikke bekymre deg, Claus», sier Bob. «Jeg skal stelle det som min egen hage.» 14
et siste farvel
Døra til bortegarderoben står åpen. Celtic United. Det var alltid dem jeg ønsket meg som motstander. Ikke bare fordi Celtic er en klubb med stor appell i England, eller fordi de alltid har med seg en stor koloni bortefans – men fordi lagets manager er den samme mannen som jeg hadde mine beste sesonger under: Gordon Strachan. Den lille rødhårede, nå hvithårede skotten som trente Southampton mellom 2001 og 2004, som i løpet av to og en halv sesong gjorde klubben til en slagkraftig motstander – og etterlot seg et gapende hull ingen har klart å fylle etterpå. Med Strachan tok klubben seg til øvre halvdel av tabellen, tok seg til cupfinale, til Europa, tok steget fra årviss dumpekandidat til et lag alle hatet å møte. Aldri tok han fem øre for å gjøre narr av avslutteregenskapene mine foran mål. Til slutt, etter nesten åtte år, klarte jeg å karre til meg et par mål, det første bare noen måneder etter at han forlot oss – sannsynligvis trodde han ikke sine egne øyne der han satt oppe i Skottland og så Match of the Day. Ikke for det, det var det ingen andre som gjorde heller. På forhånd har vi blitt enige om at kveldens kamp skal være en såkalt «competitive game», hvilket betyr at begge lag starter med sin beste ellever, og avslutter med en … vel, ikke fullt så god ellever. Selv skal jeg inn ti minutter før slutt; i tillegg skal en litt rundere utgave av den Matthew Le Tissier som herjet på engelske fotballbaner på 90-tallet, få tjue minutter. Blant fansen gikk han under navnet «Le God», og fortsatt har han gudestatus i byen – på sin egen testimonialkamp for seks år siden fylte han hele St. Mary’s; 32 000 mennesker kom for å ta farvel med ham den gangen. Det fins ingen jeg er mer stolt over å ha spilt med. 32 000 – hvor mange tilskuere kan jeg selv håpe på? Femten tusen? Tjue? Jeg aner ikke. Jason Dodd, Francis Benali, Matt; spillere jeg delte garderobe med i mange år, gikk alle sammen gradene i klubben, vokste opp med supporterne som tilskuere – det gjorde ikke jeg. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, er jeg en av dem 15
som kom utenfra. Når det er sagt: De fleste utlendinger i Premier League lever en mye mer trekkfuglaktig tilværelse enn hva jeg har gjort – de flytter på seg hele tiden, knytter aldri virkelig tette bånd med supporterne. Selv er jeg den andre utlendingen som får testimonialkamp – Arsenals Dennis Bergkamp var den første. Tilfeldigheter har ført til at også Ole Gunnar Solskjær spiller sin denne sommeren, men hans ligger fortsatt noen uker fram i tid. Ole Gunnar og jeg har fulgt hverandre som skygger gjennom livet: Vi kom til England med et par måneders mellomrom sommeren og høsten 1996, er født med fire dagers mellomrom, hadde ingen kamper for aldersbestemte landslag før U21-landslaget, debuterte for A-landslaget i samme kamp og ble på slutten av karrieren begge rammet av skader så omfattende at vi ikke hadde andre valg enn å erkjenne at det ikke fantes noen vei tilbake. Det er en time igjen til kamp. Greg Warner, Southamptons klubblege, kommer inn i garderoben. Spør hvordan foten er. Øm, sier jeg. Men jeg klarer meg. Han nikker. Sier at jeg bare må kontrollere dette selv. Kjenne hva foten tåler, og tilpasse spillet deretter. Jeg nikker. Ikke ta unødvendige sjanser, fortsetter han. «Jeg håper jeg slipper løpsdueller.» «I wouldn’t worry», sier han og graver i legevesken sin etter noe som kan hjelpe meg gjennom resten av arbeidsdagen. «Jeg har stått og sett på Celtic-spissene varme opp. Gordon Strachan kan løpe fra dem.» Jeg ler, og Greg gir meg en kortisonsprøyte og et par tabletter som jeg skyller ned med sportsdrikk og kaffe. Han går i gang med å surre foten. Opp, ned, rundt, over, under, igjen og igjen, til tapen sitter så stramt at det nesten ikke er mulig å lirke inn et sandkorn. «Jeg kommer til å se ut som en mumie om du ikke stopper.» «Du er snart like gammel som en.»
16
et siste farvel
Nede i oppvarmingsrommet ved siden av garderobene spiller jeg to-touch med noen av guttene. Alltid det samme, liker å leke med ballen før kamp, trenger det for å slappe av, for å roe nervene. Jeg må ha en ball i føttene, andre har sin greie. Fotballspillere er ubegripelig overtroiske – ikke slik at de løper rundt og tror på engler akkurat, men mange av dem skal igjennom en serie innviklede og tidkrevende ritualer før avspark. Hva vet jeg, muligens gir det dem en form for indre fred, en følelse av å kontrollere nervene og det innvendige kaoset de går rundt med i timene før kamp, men for meg har det aldri fungert. Det har for så vidt ikke stått på forsøkene; også jeg har knyttet lissene på en spesiell måte, tatt en viss kjørerute til stadion eller gjort noe i en bestemt rekkefølge fordi det var det jeg gjorde forrige gang vi vant. Bare for så å tape 4-0. Til slutt ga jeg opp hele greia, og begynte å tenke på kampen og motstanderen heller enn hvilken leggbeskytter som skulle på først. Med vilje har jeg holdt tilbake – har bevisst ventet til stadion begynner å fylles opp. Jeg går gjennom spillertunnelen, ut på det nye gresset. Reaksjonen idet jeg kommer ut av tunnelen er akkurat slik jeg har drømt om. Et brøl stiger opp fra tribunen, treffer meg rett i ryggmargen. Her er de, tilhengerne som kommer hit kamp etter kamp, som har denne klubben som sin største lidenskap, som går i kjelleren når vi taper og svever gjennom arbeidsuken når vi vinner. Som kjøper øl til deg på byen etter en seier, men er på tråden til klubbledelsen så fort de ser deg på det samme utestedet etter en tapt hjemmekamp. Ute på gressmatta står resten av spillerne og støtteapparatet. Fysioterapeuter, leger, banemannskap, sikkerhetsvakter. Malcolm, eller Woggy blant venner, min materialforvalter i alle disse tolv årene, kommer gående over gresset. Woggy, ordensmann og kasteball, mannen som har passet på drakten min i alle disse årene, som tar imot skyllebøttene fra spillere og managere når vi trenger noen å la sinnet vårt gå utover. Materialforvalteren er et av 17
disse tannhjulene i en klubb; jobber mye og tjener lite, et par ganger har jeg hjulpet ham med litt penger hvis han har sittet trangt i det, ikke ofte, men de gangene det føltes riktig. Vi klemmer hverandre lenge, jeg takker ham for alle årene vi har hatt sammen, for alle bussturene på kryss og tvers av dette landet. Han sier jeg kan være stolt av det jeg har gjort for klubben, at jeg har vært en club player. «Ta inn atmosfæren», sier han, og nikker opp mot tribunen. «Dette øyeblikket kommer ikke tilbake, så sug det til deg.» Mer skal det ikke til. Omsider kan jeg senke skuldrene. Alle er vi på samme lag i kveld, alle vi som er på stadion. Ingen forventer noe som helst av meg – alt vi ønsker er å ta et ordentlig farvel. De med meg, jeg med dem. Jeg signerer drakter og kampprogrammer til noen av supporterne som henger over gjerdet. Slår av en prat med Colin, en av vaktene jeg alltid veksler noen ord med før kamp, rusler inn i spillertunnelen, tilbake til garderoben. En halv time senere er tiden inne. Nina og døtrene våre står utenfor garderoben og venter. Tia og Kaja har fått egne drakter laget for kvelden. «5 Lundekvam» står det på ryggene deres. Tia er ni, Kaja fire år – jeg merker på dem at de er spente, de sier lite. Nina blir igjen i spillertunnelen idet vi går ut på banen – hun trives best i bakgrunnen, har alltid gjort det. Med Tia og Kaja på hver sin side kommer jeg ut av tunnelen. Det samme brølet en gang til, de samme frysningene. Southampton og Celtic har stilt opp æresvakt. Min siste kamp. Det er over nå. Det er fortsatt ikke over. Avspark. Jeg sitter på benken og tenker på festen etterpå. Håper alle vet hvor den er, hvordan de kommer seg dit, ber en stille bønn om at alt vil forløpe knirkefritt. Kampen i seg selv er en tvers igjennom forglemmelig affære – typisk oppkjøringskamp. Slitne bein, lavt tempo, en uendelig serie innkast. Vi stiller for så vidt med et bra lag: Andrew Surman, Morgan Schneiderlin, Bradley WrightPhillips og Adam Lallana starter alle kampen, likevel leder Celtic 18
et siste farvel
2-0 idet vår nye manager, nederlandske Jan Poortvliet, nikker kort til meg et stykke ut i annen omgang. Jeg løper langs linjen, vinker fort til tilhengerne. Kortisonet og tablettene holder de verste smertene i sjakk – disse meterne langs linjen er omtrent så mye som jeg har løpt de siste månedene, jeg tenker at dette kommer til å gå bra, da en svak murring melder seg i foten. Jeg jogger bort til Jan. «Sorry, gaffer. Jeg klarer ikke ti minutter.» «Nei?» «Sju-åtte, kanskje.» «OK. Jeg tar av Chris om fem minutter.» Levenet da jeg løper ut på banen er øredøvende. Det første jeg gjør er å springe bort til Michael Svensson og gi ham en klem, og det er åpenbart at folk på tribunen setter pris på gesten. Michael og jeg delte våre beste år på fotballbanen; i et par år var Southampton blant lagene som slapp inn færrest mål i Premier League. Michael var den kompromissløse stopperen som gikk inn i alle dueller med dødsforakt, som fikk tilnavnet «Killer», selv tok jeg meg av det som han ikke fikk hodet på. Men så ble vi skadet, både han og jeg. Jo Tessem har kommet inn etter pause, det samme har en annen nordmann, min gamle barndomsvenn Tommy Kaland, som under en auksjon i forkant av kampen la 80 000 kroner på bordet; penger som går til et veldedig formål, for å få noen minutter spilletid. Matthew Le Tissier har også gjort sin bebudede entre. Og siden Matt er Matt, og Matt gjør ting nesten bare han er i stand til, er han kun centimetere fra å score – fra tjue meter lobber han ballen følsomt over keeper – og tverrliggeren. Plutselig slår min verste frykt til – jeg må ut i løpsduell om en lang ball. Seint, så skrekkelig seint går det, jeg merker det med én gang, her fins det rett og slett ingenting å sparke ifra med. Jeg ramler overende i duellen, får et billig frispark, reiser meg opp, halter litt, og biter tennene sammen. De neste minuttene handler bare 19
om å plassere seg riktig – jeg prøver å gjøre det så billig som mulig, bruke alle disse siste tolv årene for hva de er verdt, dirigerer firebackslinjen og dytter offsidelinjen vår opp og ned. Heldigvis angriper ikke Celtic mer enn de absolutt må, og kampen er i ferd med å ebbe ut. Det er da jeg hører det. Dyret. Jeg står med ballen i beina, som bakerste mann. Dyret sier at jeg skal gå forover. Bare én siste gang, dra av en mann og sette fart mot midten. Jeg kan klare det, hvisker Dyret. Det går ikke, stønner jeg. Jeg vil prøve, snerrer Dyret. Jeg kommer til å miste ballen, freser jeg tilbake. Akkurat da hører jeg fløyta. Lee Probert blåser av kampen. Sannsynligvis redder han meg fra en pinlig cock-up. For aller siste gang har jeg hørt dommeren blåse av en kamp. Jeg vet det ikke der og da, men jeg kunne trengt ham også senere. Til å fortelle meg at nok er nok. Dette er øyeblikket jeg har gruet meg mest til – når jeg skal stå her alene med følelsene. Jeg kjenner tilfredshet, jeg kjenner vemod, takknemlighet, lettelse, glede. Kjenner en hul, tung tristhet. På tribunen ser jeg opp på raden av familie og venner og supportere, og tenker at dette er noe jeg aldri må glemme. Sug inn øyeblikket, det kommer aldri tilbake. En mikrofon blir stukket til meg, men jeg er så sliten at jeg så vidt klarer å snakke. Tilskuerne ler. Comic relief. De har antakelig sett hvilken form jeg er i, priser seg lykkelige over at noen andre enn meg skal styre forsvaret i år. Pulsen roer seg, jeg takker dem for årene vi har delt, takker Strachan og Celtic for at de har kommet ned hit og gitt meg en siste mulighet til noen minutter med fotball; Matt for å ha gitt meg den ære å spille med ham og for å ha ledet testimonialkomiteen min takker Nina for å ha holdt ut med meg i alle disse årene, nå er det endelig oss, Nina, oss og de to vakre døtrene våre. Nesten 19 000 mennesker klapper meg av banen. På vei inn i tun20
et siste farvel
nelen, inn i garderoben, kjenner jeg glede, men også lettelse. Prøver å tenke etter, men klarer ikke å finne noen løse tråder. Det er over nå. Det er fortsatt ikke over.
21