JamesDashner
OversattavCecilieWinger,MNO
JamesDashner
OriginalenstittelTheFeverCode
OversattavCecilieWinger
Textcopyright©2016byJamesDashner Jacketartcopyright©2016byPhilipStraub Jackettypographycopyright©2016byStuartWade Allrightsreserved.PublishedintheUnitedStatesbyDelacortePress,animprint ofRandomHouseChildren’sBooks,adivisionofPenguinRandomHouseLLC.
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,Oslo2017
ISBN978-82-02-54998-5 1.utgave,1.opplag2017
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017 Satti10,5/13,5pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoluxcream.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
TilallehardbarkaMazeRunner-fans.Dereerglødende engasjertogheltsprø,ogjegbareelskerdere.
PROLOG
NEWT
Detsnøddedendagendedrepteguttensforeldre.
Detvaretuhell,sadesenere,menhanvarderdadet skjeddeogvissteatdetikkevarnoeuhell.
Snøenkomlikeførdekom,nestensometkaldt,hvitt varselsomfaltfradengråhimmelen.
Hanhusketgodthvorforvirrendealtvar.Denintense varmensomhaddeherjetbyenderesimangemåneder, somstraktesegutogbletilår.Enuendeligrekkeav dagerfulleavsvette,smerteogsult.Hanogfamilien overlevde.Håpefulleformiddagergikkoveriettermiddagerderalthandletomåskaffesegmat,ogomhøylytte slåsskamperogskremmendelyder.Ogetterlange,varme dagerfulgtefølelsesløsekvelder.Hanpleideåsittemed familienogsehvordanlysetfrahimmelendødehenog hvordanverdenlangsomtforsvantforanøynenepåham menshanlurtepåomdenvilledukkeoppigjenmedsoloppgangen.
Noengangerkomdegale,debryddesegikkeomdet vardagellernatt.Menfamiliensnakketikkeomdem. Ikkemoren,ikkefaren,ogihvertfallikkehanselv.Hvis deinnrømmetatgærningeneeksisterte,føltesdetsomat derisikerteåpåkalledem,slikmankallerframdemoner medbesvergelser.BareLizzy,somvartoåryngre,men
dobbeltsåmodig,vartøffnoktilåsnakkeomdem,som omhunvardenenestesomvarsmartnoktilåskjønne atovertroenderesvardetrenetøv.
Oghunvarbareenlitenunge.
Guttenvissteathanburdeværedensomvarmodig, athanburdeværedensomtrøstetlillesøsteren. Ikke værredd,Lizzy.Kjellerenergodtlåst,ogallelyseneer slukket.Deslemmemenneskenevetikkeengangatvier her. Menhanvisstealdrihvahanskullesi.Hanklemte hennehardtforåfinnetrøst,knugethennesomomhun varkosebamsenhans.Oghvergangpleide hun åklappe ham påskulderen.Hanelskethennesåintenstatdet gjordevondtihjertet.Hanmåttebareholdehenneenda fastere,menshansvergettaustpåathanaldriskullela gærningenefåskadehenne.Hangledetsegtilåkjenne athunklappethammellomskulderbladeneigjen.
Oftesovnetdepådenmåten,tettsammen,ihjørnetav kjelleren,pådengamlemadrassenfarenhaddesleptned trappen.Morenlaalltidetteppeoverdem,tiltrossfor varmen–detvarhenneslilleopprørmotsolstormene,de somhaddeødelagtalt.
Denmorgenenvåknetdetiletforunderligsyn.
«Unger!»
Detvarmorensstemme.Hanhaddedrømt,noeomen fotballkampderballensusteoverengrønngressmatte, rettmotdetåpnemåletpåettomtstadion.
«Unger!Deremåvåkne!Komogse!»
Hanåpnetøyneneogsåmorenkikkeutavdetlille vinduet,detenesteikjellerrommet.Hunhaddefjernet platenfarenhaddespikretfastkveldeniforveien,slik hangjordehverkveldvedsolnedgang.Etmykt,grått lysskintenedpåmorensansiktslikathankunnesede forundredeøynenehennes.Ogetsmilhanikkehadde
settpåveldiglenge,lysteoppansiktethennesytterligere.
«Hvaskjer?»mumlethanogkomsegpåbeina.Lizzy gnedsegiøyneneoggjespetførhunfulgteetterhambort tilmoren,somstirretutidagslyset.
Detvarfleretinghanhusketfradetøyeblikket.Da hansåut,lettmysendemensøynenetilpassetseg,snorketfarenfremdelessometdyr.Gatenevartommefor gærninger,oghimmelenvardekketavskyer,ensjeldenhetnåfortiden.Hanfrøstildahansådehviteflakene.
Defaltnedfraaltdetgrå,virvlendeogdansende,trosset tyngdekraftenogflagretoppførdedaltenedigjen.
Snø.
Snø.
«Hvaihulehelvete?»mumlethan,etuttrykkhan haddelærtavfaren.
«Hvordankandetsnø,mamma?»spurteLizzymed øyneutensporavsøvn,barefulleavengledesomstakk hamihjertet.Hantrakkhennelettifletten,somforåfå hennetilåskjønneatdetvarhunsomgjordedetteelendigelivetverdtåleve.
«Å,duvet,»svartemoren,«altdetderfolksier.At heleværsystemetiverdenersnuddpåhodetpågrunn avsolstormene.Skalviikkebarenytedette?Deterhelt utrolig,synsdereikke?»
Lizzysvartemedetfornøydsukk.
Hanstirretoglurtepåomhannoengangkomtilåse noesliktigjen.Snøflakeneføkrundtførdetilsluttlandetogsmeltetmeddetsammedetrafffortauet.Vindusrutenfikkvåteflekker,somfregner.
Slikstodeogbetraktetverdenutenfor,helttilnoen skyggerkryssetøvrehalvdelavvinduet.Devarbortelike fortsomdehaddedukketopp.Guttenstraktehalsforå
fåetglimtavhvemellerhvasomhaddepassert,menfor sent.Noenfåsekundersenerebledetbankethardtpå inngangsdørenoverdem.Farenvarpåbeinaførlyden opphørte,plutseliglysvåkenogpåvakt.
«Såderenoen?»spurtefarenmedenstemmesomvar litthes.
Morensansikthaddemistetdetfornøydeuttrykket, detvarerstattetavdemervelkjentebekymrede,engsteligefoldene.«Bareenskygge.Skalviåpne?»
«Nei,»svartefaren.«Detskalvislettikke.Vikrysser fingreneforatdegårsinvei,hvemdeenner.»
«Kanskjedebryterseginn,»hvisketmoren.«Jegvet atjegvillegjortdet.Detrormuligenshusetertomt,og atnoenkanskjeharglemtigjennoehermetikkher.»
Farensålengepåhenne,detvartydeligathjernenjobbethardtmensstillhetenvedvarte.Menså: Dunk,dunk, dunk.Dehardeslagenemotdørenfikkhelehusettilå riste,somomdefremmedederopphaddehattmedseg enrambukk.
«Bliher,»safareninsisterende.«Blihermedbarna.»
Morenbegynteåsinoe,menstansetigjen,hunkikket nedpådatterenogsønnen,ogdetvartydelighvasom varviktigstforhenne.Hunklemtedeminntilseg,som omhunkunnebeskyttedemmedarmene,ogguttenlot segtrøsteavkroppsvarmenhennes.Hantoketgodttak ihennedafarenlistetsegstilleopptrappen,detknirket igulvetderoppedahangikkmotinngangsdøren.Såble detstille.
Luftenbletungogknugende.Lizzygrepbrorens hånd.Omsiderklartehanåfinnenoentrøstendeordtil henne.
«Ikkeværredd,»hviskethansålavtatdetnestenbare varetsukk.«Deternokbarenoensultnemenneskerpå
jaktettermat.Pappagirdemlitegrann,ogsågårdesin vei.Ventogse.»Hanklemtefingrenehennesmedallden kjærlighethanrommet,utenåtroettordavdethanselv sa.
Nåfulgteenstrømavnyelyder.
Dørenblesmeltopp.
Høyt,sintbråk.
Etbrak,etterfulgtavetdunksomfikkgulvplankene tilåriste.
Tunge,truendeskritt.
Ogsåkomdefremmedetrampendenedtrappen.To menn,nei,tre,enkvinne–firestykkertotalt.Devar uvanligvelkledd,ogdesåverkenvennligeellertruende ut.Baredypt,dyptalvorlige.
«Dereharignorertallebeskjedeneviharsendt,» kunngjordeenavmennenemenshangransketrommet. «Jegbeklager,menvitrengerjenta.Elizabeth.Jegbeklagervirkelig,menviharikkenoevalg.»
Ogslikendteguttensverdenpåetblunk.Enverden somfraføravvarfullavfleretristetingennnoebarn kunnetelle.Defremmedekommotdem,skargjennom denfortettedeluften.DegrepfattiLizzy,toktakiblusenhennes,puffetbortmoren–somvarhysterisk,vill, somskrek–ogtokveslejentahennes.Guttenløpfram ogsloløspåskuldrenetilenavmennene.Nytteløst.Som enmyggsomangrepenelefant.
UttrykketiansiktettilLizzymidtidetplutseligevanviddet.Noekaldtoghardtbleknustinniguttensbryst ogetterlotsegskarpekantersomrevihansindre.Det varikketilåholdeut.Hanskreksåhøythanklarteog kastetsegendaharderemotinntrengernemenshanveivetviltmedarmene.
«Nåerdetnok!»brøltekvinnen.Enhåndpisketgjen-
nomluftenogdasketgutteniansiktet,ogdetsvedsom etslangebitt.Noenslomorenrettihodet.Hunfalt sammen.Ogderetterfulgteenlydsomettordensmell, nærogfraallekanterpåengang.Detkimtevoldsomt iørene.Hanfaltbakovermotveggenogsåredslene utfoldeseg.
Enavmennenevarskuttibeinet.
Farenstoidøråpningenmedvåpenihånd.
Morensomhylendekomsegoppfragulvetoglanget utetterkvinnen,somnåhaddetrukketsittegetvåpen.
Farensomfyrteavtonyeskudd.Enklirringimetall ogdenknasendelydenavenkulesomtraffbetong.To bomskudd.
Morensomhalteikvinnensskulder.
Såslokvinnenutmedenalbue,skjøt,kastetsegrundt, fyrteavtrenyeskudd.Kaos,fortettetluft,ikkeenlyd, tidenfantesikkelenger.Guttensåpå,tomhetenåpnet segforanhamdabeggeforeldrenefalt.Etlangtøyeblikk gikkutenatnoenrørteseg,minstavallemorenogfaren.
Devillealdrirøresegigjen.
Alleblikkblerettetmotdetoforeldreløsebarna.
«Vitar begge, pokkerheller,»saenavmennene omsider.«Dekanbrukedenandresomkontrollemne.»
Mannensålikegyldigpåham,likeskjødesløstsomen somvalgtesegentilfeldigsuppeboksimatskapet.Han komaldritilåglemmedet.Hanskyndtesegborttil Lizzy,omfavnethenne.Ogsåførtedefremmededem medseg.
KAPITTEL1
28.11.221|KL.09.23
Stephen,Stephen,Stephen.JegheterStephen.
Gangpåganghaddehanmessetdetteforsegselvde sistetodagene–heltsidendehaddefjernethamfra moren.Hanhuskethvertenestesekundavsinesisteøyeblikkmedhenne,hverenestetåresomrantnedoverkinnenehennes,hvertetord,devarmeberøringene.Han varetbarn,menhanskjønteatdettevartilhanseget beste.Hanhaddesettfarensynkenedidettotalevanviddet,oppsluktavraseri,stankogvold.Hanvilleikke orkeåsedetsammeskjemedmoren.
Menlikevelvarhanfortærtavsmertenoveråmåtte skillesfrahenne.Detvarsomomethavhaddetrukkethamned,uendeligkaldtogdypt.Hanlåpåsengen idetlillerommetsittmedbeinatrukketopptilbrystet, somenball.Øynenepressethanhardtigjen,somomdet skullehjelpehamtilåsovne.Menetteratdebortførte ham,haddehanbareslumretismårykk,medglimtav mørkeskyerogbrølendeuhyrer.Hankonsentrerteseg.
Stephen,Stephen,Stephen.JegheterStephen.
Hanhaddetotingåholdefastved:minneneognavnet.Selvsagtkunnedeikketafrahamdetførste,men deprøvdeåstjeledetandre.Itodagerhaddedepresset hamtilåaksepteredetnyenavnet:Thomas.Hanhadde
nektet,bareklamretsegdesperattildesjubokstavene hansegetkjøttogblodhaddevalgtuttilham.NårfolkeneihvitefrakkerkaltehamThomas,svartehanikke, dalothansomomhanikkehørtedemellersomomhan troddedesnakkettilnoenandre.Detvarikkeenkeltnår detbarevarettannetmennesketilstedeirommet,noe somnormaltvartilfellet.
Stephenvarikkeengangfemårgammel,menhans enesteglimtavverdenhaddeværtfulleavmørkeog smerte.Ogsåtokdissefolkeneham.Devirketfast bestemtpåålahamskjønneattingbarekunneblienda verre,athverleksehanlærteseg,komtilåbliendatøffereenndenforrige.
Detlødensummingveddørenhans,ogsåsprattden opp.Enmannkominn,hanvarkleddiengrønn,heldekkendedraktsomsåutsomenpyjamasforvoksne. Stephenhaddelysttilåsiathansådusteteut,menmed tankepådesisteparmøtenehanhaddehattmeddisse folkene,bestemtehansegforåholdemeningenesinefor segselv.Tålmodighetenderesvariferdmedåblitynnslitt.
«Blimedmeg,Thomas,»samannen.
Stephen,Stephen,Stephen.JegheterStephen. Hanrørtesegikke.Hanlåmedøynenelukketog håpetatdenfremmedeikkehaddelagtmerketilathan haddesmugkikketpåhamidethankominn.Detkom nyemenneskerhvergang.Ingenavdemhaddevært fiendtlige,meningenhaddeværtspesielthyggeligeheller.Allesammenvirketheltfjerne,somomdehaddetankenesineetannetsted,langtunnaguttensomlåalenei sengen.
Mannensnakketigjen,oghanprøvdeikkeengangå skjuleutålmodighetenistemmen.«Oppmeddeg,Tho-
mas.Jegharikketidtiltøys,skjønnerdu?Depresseross hardtforatviskalbliferdigemedalt,ogjegharhørt atduerenavdesistesomkjemperimotdetnyenavnet. Dufårjagguskjerpedeg,gutt.Erdettevirkeligenkamp duvilkjempe?Etteratviharreddetdegfraaltdetsom skjerderute?»
Stephentvangsegtilåliggestille,meddetresultatetat hanbleliggendesåstivtathanikkesåutsomensomsov. Hanholdtpustenhelttilhanomsiderblenødttilåsupe inndigrejafsmedluft.Dagahanopp,rulletsegoverpå ryggenogstirretdenfremmederettinniøynene.
«Duserteitut,»sahan.
Mannenprøvdeforgjevesåskjuleoverraskelsen,men detvartydeligathanmoretseg.«Unnskyld?»
RaserietflammetoppiStephen.«Jegsaatduserteit ut.Idendustetegrønnedrakten.Ogbaresluttmed maset.Jegkommerikketilågjøresomderesier.Ogjeg kommerihvertfallikketilåtapåmegensånnvoksenpysjsomdubruker.OgsluttåkallemegThomas.Jeg heterStephen!»
Altsammenkomutiettåndedrag,såStephenmåtte pustedyptinnigjen.Hanhåpetdetikkeødelahele utbruddethans.Atdetfikkhamtilåvirkesvak.
Mannenlo,mendethørtesmerutsomomhanmoret segennathanvarhånlig.LikevelgadetStephenlysttil åkasteetellerannetgjennomrommet.
«Desaatduhadde…»Mannennølteogkikketned påenelektronisknotatblokkhanhaddeihånden.«At duhadde…‘sjarmerende,barnsligetrekk’.Jegharvisse vanskelighetermedågjenkjennedenbeskrivelsen.»
«Detvarførdefortaltemegatjegmåskiftenavn,» svarteStephentrassig.«Detnavnetmorenogfarenmin gameg.Detharderetattframeg.»
«Snakkervinåomdenfarensomblegal?»spurte mannen.«Hansomnestensloihjelmorendinfordihan blesåsyk.Ogsnakkerviomdenmorensombaossom åtadegmedbortfrahenne?Somblirsykereogsykere forhverdag?Erdet de foreldrenevisnakkerom?»
Stephensurmulteisengen,menhansaingenting. Dengrønnkleddekomnærmereogbøydeseg.«Hør her,duerbareetbarn.Ogduertydeligvisensmarting. Enskikkeligsmarting.Ogduerogsåimmunmotoppblussingen.Duharmangefordelerpådinside.»
Stephenhørteadvarselenimannensstemme.Uansett hvasomkometterdette,komdet ikke tilåværenoe godt.
«Dublirheltnødttilåaksepterevissetingogtenkepå andreenndegselv,»fortsattehan.«Hvisviikkefinner enkurmotoppblussingeninnennoenfåår,erdetslutt påmenneskeheten.Sånågjørdusomjegsier, Thomas. Duståropp.Dugårsammenmedmegutdendøren.Og jegkommerikketilåsidetteengangtil.»
Mannenventetetøyeblikkutenånølemedblikket;så snuddehansegforågå.
Stephenstooppfrasengenogfulgteettermannenut døren.
28.11.221|KL.09.56
Dadekomutikorridoren,fikkStephenøyepåetannet barn,detførstehanhaddesettetterathankomhit.En jente.Hunhaddebrunthårogsåuttilåværelitteldre ennham.Mendetvarvanskeligåsi,forhanfikkbare etkortglimtavhennedaenkvinnefulgtehenneinnpå rommetrettvedsidenavhans.Dørensloigjenakkurat idethanogeskortengikkforbi,oghanlamerketilskiltetpådenhviteoverflaten:31K.
«Teresahaddeingenproblemermedågodtadetnye navnet,»samannenigrøntmensdegikkbortoveren lang,svaktopplystkorridor.«Detkanselvsagthavært fordihunforetrakkåglemmedethunhadde.»
«Hvavardet?»spurteStepheniennestenhøfligtone. Hanønsketoppriktigåfåvitedet.Hvisjentavirkelig haddegittoppsålett,kunnehankanskjememorerenavnethennesogså–somentjenestetilenpotensiellvenn.
«Detblirvanskelignokfordegåglemmeditteget navn,»komsvaret.«Jegvilvirkeligikkebelastedegmed endaet.»
Jegskalaldriglemme, saStephentilsegselv. Aldri. Etellerannetstediutkantenavbevisstheteninnsåhan athanalleredehaddeendretinnstilling,enaldrisåliten smule.IstedenforåinsisterepååkallesegStephenhadde
hanbegyntbareålovesegselvikkeå glemme Stephen. Haddehanalleredegittopp? Nei! Hanroptedetnesten.
«Hvaheter du ?»spurtehan,forhantrengtenoeannet åtenkepå.
«RandallSpilker,»samannenutenåbrytetakten.De rundetethjørneogkomtilenradmedheiser.«Engang itidenvarjegikkeensånndrittsekksomjegernå,helt sant.Verden,demenneskenejegjobberfor»–hanslout medarmene–«altdetteharforvandlethjertetmitttilen liten,svartkullklump.Syndfordeg.»
Stephenhaddeikkenoesvartildette,hanvarmest opptattavhvordeskulle.Dadetplingetienavheisene ogdøreneåpnetseg,gikkdeinn.
Stephensattienmerkeligstolmedmangeinnebyggede instrumentersompressetinnmotbeinogrygg.Han haddetrådløsesensorerikkestørreennenfingerneglfestettiltinninger,hals,håndledd,albuerogbryst.Hanså påkonsollenvedsidenavseg,densamletinndatamed kvitrende,pipendelyder.Mannenivoksenpysjensatti enannenstologfulgtemed,knærnehansvarbarenoen centimeterfraStephens.
«Jegbeklager,Thomas.Vipleiervanligvisåventelitt lengerførvibegynnermeddette,»saRandall.Hanvirkethyggeligerenåennhanvaruteikorridorenogpå rommettilStephen.«Vihargittdeglitttidtilåvelge ågodtadetnyenavnetdittfrivillig,slikTeresagjorde. Mentiderenluksusviikkeharlenger.»
Hanholdtoppenliten,sølvfargetgjenstandsomvar rundienden,ogensomvarspissogknivskarp.
«Ikkebevegdeg,»saRandallogbøydesegfram,som omhanskulletilåhviskenoeinniStephensøre.Førhan rakkåspørremannen,kjenteStephenenskarpsmertei
halsen,rettunderhaken,fulgtavenubehageligfølelse avatnoeboretseginnistrupen.Hangafrasegethyl, mendetvaroverlikefortsomdethaddebegynt,også føltehanikkeannetennpanikkensomfyltebrystet.
«H-hvavardet?»stammethan.Hanprøvdeåreise segfrastolen,tiltrossforallegreienesomvarfestettil ham.
Randallskjøvhamnedigjen.Detvarlettnokforham somvardobbeltsåstorsomStephen.
«Deterensmertestimulator.Ikkeværredd,dengåri oppløsningogblirskyltutavsystemetdittigjen.Etter hvert.Oginnendentidharduneppebehovfordenlenger.»Hantrakkpåskuldrene. Ikkenoedukangjøremed det. «Menvikanalltidssetteinnennyhvisdugjørdet nødvendigfoross.Sårodegnednå.»
Stephenhaddevanskeligforåpuste.«Hvaerdetden skalgjøremedmeg?»
«Vel,detavhengerav… Thomas. Viharenlangveiå gå,duogjeg.Viallesammen.Menakkuratidag,akkuratnå,idetteøyeblikk,kanvitaensnarvei.Enlitensti gjennomskogen.Detenestedutrengerågjøre,eråfortellemeghvaduheter.»
«Deterenkelt.Stephen.»
Randalltoksegtilhodet.«Settigang,»sahan,ognå varstemmenhansikkestortmerennenoppgitthvisken.
HeltframtildetteøyeblikkethaddealdriStephen kjentnoenannensmerteennbarndommensskrubbsår ogblåmerker.Sådadenbrennendestormeneksploderte gjennomkroppenhans,dasmertenskjøtutivenerog muskler,haddehaningenordfordet,ingenmulighetfor åfatte.Ikkeannetennskrikenesombaresåvidtnådde hansegneørerførbevissthetenslosegavogreddetham.
Stephenkomtilsegselvigjen,hanpustettungtogvar gjennomsvett.Hansattfremdelesidenmerkeligestolen, menpåettidspunktvarhanblittspentfastidenmed remmeravmyktlær.HverenestenerveikroppensummetavettervirkningeneavdensmertenRandallogden implantertesondenhaddepåførtham.
«Hva…»hvisketStephenhest.Strupenbrant,den fortaltehamalthantrengteåviteomhvormyehan haddeskreketidentidenhanhaddeværtbevisstløs. «Hva?»gjentokhanmenshjernenkjempetforåfå bitenepåplass.
«Jegforsøkteåfortelledegdet,Thomas,»saRandallmedkanskje, kanskje,ørlitemedlidenhetistemmen.Muligensanger.«Viharikketidtiltullogtøys. Jegbeklager.Jeggjørvirkeligdet.Menviblirnødttilå prøveutdetteigjen.Nåtrorjegduskjønneratdetteikke ernoenbløff.Deterviktigforalleatduakseptererdet nyenavnetditt.»Mannensåbortogtiddeenlangstund, stirretnedgulvet.
«Hvordankunnedugjøredettemotmeg?»spurte Stephenmedsårhals.«Jegerbareetbarn.»Sinunge aldertiltrossvarhanklaroverhvorynkelighanhørtes ut.
Stephenvissteogsåatvoksnesomoftestreagertepå slik ynkelig oppførselpåtomuligemåter:Entensmeltet hjertetdereslittogdegjorderetrett.Ellersåbrantskyldfølelsenendasterkereidemslikatdeblehardesomstein foråslukkeilden.Randallvalgtesistealternativ,oghan varrødiansiktetdahanbrølteutsvaretsitt.
«Detenestedubehøverågjøre,eråakseptereetnavn! Nå.Jegtøyserikkemer.Hvaheterdu?»
Stephenvarikkedum–hanblenødttilåspillemed. «Thomas.JegheterThomas.»
«Jegtrorikkepådeg,»svarteRandallmedøynesom mørkebrønner.«Engangtil.»
Stephenåpnetmunnenforåsvare,mendetvarikke hamRandallhaddesnakkettil.Smertenvartilbake, kraftigereogvoldsommere.Hanrakkknaptåregistrere denførhanbesvimte.
«Hvaheterdu?»
Stephenkunnesåvidtsnakke.«Thomas.»
«Jegtrorikkepådeg.»
«Nei.»Hanklynket.
Smertenvarikkelengernoenoverraskelse,detvarhellerikkemørketsomfulgteden.
«Hvaheterdu?»
«Thomas.»
«Jegvilatduikkeglemmerdet.»
«Nei.»Hangråtsåhelekroppenskalv.
«Hvaheterdu?»
«Thomas.»
«Hardunoenandrenavn?»
«Nei.BareThomas.»
«Harnoenkaltdegnoeannetnoengang?»
«Nei.BareThomas.»
«Kommerdunoengangtilåglemmenavnetditt?
Kommerdunoensinnetilåbrukeetannetnavn?»
«Nei.»
«Okay.Daskaljeggidegensistepåminnelse.»
Senerelåhanigjenisengen,ifosterstilling.Verdenutenforføltesfjern,stille.Hanhaddegåtttomfortårer,hele kroppenvarnummen,bortsettfraenubehageligkribling.Detvarsomomhelehansvesenhaddesovnet.Han husketRandallsitteoverforseg.Skamogsinneblandet segsammentilenkraftfulloglivsfarligformforraseri somforvandletansiktethanstilengroteskmaskemens hanpåførtehamsmerten.
Jegskalaldriglemme, sahantilsegselv.Jeg måaldri, aldriglemme.
Også,innihodet,messethandengamle,velkjentesetningengangpågangpågang.Ogselvomhanikkehelt kunnesettefingerenpådet,hørtesden litt annerledesut nå.
Thomas,Thomas,Thomas.JegheterThomas.
KAPITTEL3
28.2.222|KL.09.36
«Sittstille,erdusnill.»
Legenvarikkeslem,menhanvarikkesnillheller.Hanvarliksombareder,uberørtogprofesjonell. Ogganskeforglemmelig:middelaldrende,middelshøy, middelsbygget,kortmørkthår.Thomaslukketøynene ogkjentenålengliinniblodårenetterdetraskesmertestikket.Detvarrarthvordanhangruddesegtildette hveruke,fordettokikkemerennettsekund,etterfulgtavenkjøligfølelsesomflommetgjennomkroppen.
«Serdu?»salegen.«Detgjordeikkevondt.»
Thomasristetpåhodet,mensaingenting.Hanhadde hattvanskeligforåsnakkeheltsidendenepisodenmed Randall.Hanhaddehattvanskeligforåsove,spiseog omtrentaltmuligannetogså.Detvarikkeføridesiste pardagenehanhaddebegyntåkommeoverdet.Litt etterlitt.Hvergangetsnevavminneromhansegentligenavndukketoppibevisstheten,skjøvhandetunna. Denslagstorturvillehanaldrimeroppleveigjen. Thomas fungerteheltgreit.Detmåttedetbare.
Gjennomdetsmalerøretfraarmenhansogoppi ampullenstrømmetdetblod,såmørktatdetnestenså svartut.Hanvissteikkehvadetestethamfor,mendette
varbareettavdemange,mangestikkeneogprøvene deres–noendaglige,andreukentlige.
Legenstansetstrømmenogforsegletampullen.«Greit, daharvidetblodetviharbehovfor.»Hantrakkut sprøyten.«Nåskalvifåpådegskannemaskinenogta endaentittpåhjernendin.»
Thomasfrøstil,angstenpipletgjennomhamog strammetforbrystet.Denangstensomalltidkomnårde nevntehjernenhans.
«Så,så,»beroligetlegendahanmerkethvoranspent Thomasble.«Vigjørdettehverenesteuke.Deterbare rutine–ikkenoeågruesegtil.Vierbarenødttilåta regelmessigebilderavhjerneaktivitetendin.Greit?»
Thomasnikketogpressetøyneneigjenetøyeblikk. Hankjentetrangtilågråte.Hanpustettungtogklarte åholdegråtentilbake.
Hanreistesegogblemedlegentiletannetrom,der detstoenkjempedigermaskin,sværsomengigantisk elefant,medetrørformetkammerimidten.Enflatbriks vartrukketut,denventetpååbliskubbetinnmedThomasoppå.
«Oppmeddeg.»
DetvarfjerdeellerfemtegangThomashaddegjort dette,ogdetvaringenvitsiåkjempeimot.Hanspratt opppåbriksen,lasegflattpåryggenogstirretoppide sterkelyseneitaket.
«Barehuskatduikkemåblireddavbankelydene,» salegen.«Deterheltnormalt.Bareendelavleken.»
Dethørtesetklikkoglittknirkingimaskineriet,også begynteThomas’sengågliinnidetgapenderøret.
Thomassattforsegselvvedetskrivebord.Foranham stolærerenvedsidenaventavle,hanhetMr.Glanville,
ogvarenmorsk,gråtonetmannnestenutenhår.Med mindremanregnetmedøyenbrynene.Debusketebrynenesåutsomomdehaddebeslaglagtallehårsekkene frarestenavkroppenhans.Detvartotimersidenlunsj, ogThomaskunnehaofretminsttretærforåfålovtil åleggesegrettut,gjernenedepågulvet,ogtasegen blund.Barefemminutter.
«Huskerduhvavisnakketomigår?»spurteMr. Glanville.
Thomasnikket.«OBO.»
«Ja,detstemmer.Oghvastårdenforkortelsenfor?»
«Organisasjonforbekjempingavoppblussingen.»
Lærerensmilte,tydeligfornøyd.«Veldigbra.Ogfølg mednå.»
Hansnuddesegmottavlenogskrevbokstavene POK. «P…O…K.DetstårforPost-oppblussingenskoalisjon,somjovaretdirekteresultatavOBO.Såfortde haddehørtfrasåmangelandsommuligogsamletrepresentanterogsåvidere,kunnedebegynneåhåndtere denufatteligekatastrofensolstormeneforårsaket.Mens OBOsamletinninformasjonforåforsøkeåfinneutav defullekonsekvenseneavsolstormeneoghvemsomvar blittpåvirket,prøvdePOKåløseproblemene.Synsdu deter kjedelig åhørepå,gutt?»
Thomassattesegfortopp,hanhaddeikkelagtmerke tilathodethanshaddeduppet.Hanhaddekanskjetilog medblundetavetliteøyeblikk.
«Unnskyld,»sahanoggnedsegiøynene.«Beklager. OBO,POK,fullkontroll.»
«Hørnåher,»saMr.Glanville.HangikkdefåskritteneheltborttilThomas.«Jegersikkerpåatdeter andretingdusynsermerinteressante.Naturfag,matte, gym.»HanbøydesegogsåThomasrettinniøynene.
«Menduerheltnødttilåforstådinegenhistorie. Hvasombrakteosshit,hvorforvisittermidtialt dettekaosetnå.Mankanaldriklareåtenkeuthvilkenveimanskaltaførmanvethvormanharkommet fra.»
«Nei,sir,»saThomasspakt.
Mr.GlanvillerettetsegoppogstirretnedpåThomas.Letteettertegntilsarkasmeiansiktethans.«Greit. Kjenndinegenfortid.TilbaketilPOK.Dererdetmyeå diskutere.»
Etteratlærerenhaddegåtttilbaketiltavlen,kløpThomassegselvhardtiarmenoghåpetatdetvilleholde hamvåken.
* «Vilduatjegskalgjennomgådetengangtil?»
ThomaskikketopppåMs.Denton.Hunhaddemørkt hårogmørkhud,oghunvarvakker.Snilleøyne.Oppvakteøyne.Hunvarsannsynligvisdetmestoppvakte mennesketThomashaddemøttsålangt,skullehangåut ifradeoppgavenehunalltidutfordrethammednårhun undervistehamikritisktenkning.
«Jegtrorjegharskjøntdet,»sahan.
«Dakandugjentaettermeg.Huskat…»
Hanavbrøthenneogsitertenoehunselvhaddesagt tusenganger.«‘Manmåkjenneproblemetbedreennløsningen,ellersblirløsningenproblemet.’»Hanvartemmeligsikkerpåatdetikkebetyddenoesomhelst.
«Veldigbra!»sahunoverdreventrosende,somom hunvarsjokkertoverathanhaddelærtsegordenehennesutenat.«Ogsåmådugjentaproblemet.Visualisere detfordegselv.»
«Enmannpåentogstasjonharmistetbillettensin.
Hundreogtjueseksandremenneskerstårsammenmed hampåperrongen.Deterniseparatespor,femgårsørover,firenordover.Iløpetavdenesteførtifemminutteneskaltjuefiretogankommeogavgå.Iløpetavden tidenvildetkommeåttifemnyemenneskertilstasjonen.Minstsjupersonerkommertilågåombordihvert enestetogsomankommer,ogaldriflereenntjueto.Itilleggkommerminsttipassasjerertilågåavhverttogsom ankommer,ogaldriflereennatten…»
Dettevarteifemminuttertil.Detaljetterdetalj.Det varutfordrendenokålæresegtekstenutenat–han troddeikkeathunfaktiskforventetathanskulleløse dennedummeoppgaven.
«…hvormangemenneskerstårdetdaigjenpåperrongen?»avsluttethan.
«Veldigbra,»saMs.Denton.«Allegodetingertydeligvistre.Derhaddedualletalleneheltriktig,ogdeter joførsteskrittforåfinneenløsning.Kanduklareåløse oppgavennå,trordu?»
Thomaslukketøyneneogjobbetseggjennomtallene. ItimenetilMs.Dentonskullealtgjøresihodet–ingen hjelpemidler,ingenskriving.Detvarmeranstrengende ennnoeannet,oghanliktedetfaktisk.
Hanåpnetøynene.«Syttiåtte.»
«Feil.»
Hanbruktenoenminuttertilogforsøkteigjen. «Åttien.»
«Feil.»
Hankrympetsegavskuffelse.
Dettoknoenflereforsøkførhanomsiderinnsåat svaretkanskjeikkevarnoetallidetheletatt.«Jeg vetikkeommannensommistetbillettensin,gikkom bordinoetogellerikke.Elleromnoenavdeandre
påperrongenreistesammenmedham,ogisåfallhvor mange.»
Ms.Dentonsmilte.
«Nånærmerviossnoeher.»