The Maze Runner Bok 5: Feberkoden av James Dashner

James Dashner

Oversatt av Cecilie Winger, MNO

James Dashner Originalens tittel The Fever Code Oversatt av Cecilie Winger Text copyright © 2016 by James Dashner Jacket art copyright © 2016 by Philip Straub Jacket typography copyright © 2016 by Stuart Wade All rights reserved. Published in the United States by Delacorte Press, an imprint of Random House Children’s Books, a division of PenguinRandom House LLC.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-54998-5 1. utgave, 1. opplag 2017

Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle hardbarka Maze Runner-fans. Dere er glødende engasjert og helt sprø, og jeg bare elsker dere.

PROLOG

NEWT Det snødde den dagen de drepte guttens foreldre.

Det var et uhell, sa de senere, men han var der da det skjedde og visste at det ikke var noe uhell.

Snøen kom like før de kom, nesten som et kaldt, hvitt varsel som falt fra den grå himmelen.

Han husket godt hvor forvirrende alt var. Den intense varmen som hadde herjet byen deres i mange måneder, som strakte seg ut og ble til år. En uendelig rekke av dager fulle av svette, smerte og sult. Han og familien overlevde. Håpefulle formiddager gikk over i ettermiddager der alt handlet om å skaffe seg mat, og om høylytte slåsskamper og skremmende lyder. Og etter lange, varme dager fulgte følelsesløse kvelder. Han pleide å sitte med familien og se hvordan lyset fra himmelen døde hen og hvordan verden langsomt forsvant foran øynene på ham mens han lurte på om den ville dukke opp igjen med soloppgangen.

Noen ganger kom de gale, de brydde seg ikke om det var dag eller natt. Men familien snakket ikke om dem.

Ikke moren, ikke faren, og i hvert fall ikke han selv. Hvis de innrømmet at gærningene eksisterte, føltes det som at de risikerte å påkalle dem, slik man kaller fram demoner med besvergelser. Bare Lizzy, som var to år yngre, men 7

dobbelt så modig, var tøff nok til å snakke om dem, som om hun var den eneste som var smart nok til å skjønne at overtroen deres var det rene tøv.

Og hun var bare en liten unge.

Gutten visste at han burde være den som var modig, at han burde være den som trøstet lillesøsteren. Ikke vær redd, Lizzy. Kjelleren er godt låst, og alle lysene er slukket. De slemme menneskene vet ikke engang at vi er her. Men han visste aldri hva han skulle si. Han klemte henne hardt for å finne trøst, knuget henne som om hun var kosebamsen hans. Og hver gang pleide hun å klappe ham på skulderen. Han elsket henne så intenst at det gjorde vondt i hjertet. Han måtte bare holde henne enda fastere, mens han sverget taust på at han aldri skulle la gærningene få skade henne. Han gledet seg til å kjenne at hun klappet ham mellom skulderbladene igjen.

Ofte sovnet de på den måten, tett sammen, i hjørnet av kjelleren, på den gamle madrassen faren hadde slept ned trappen. Moren la alltid et teppe over dem, til tross for varmen – det var hennes lille opprør mot solstormene, de som hadde ødelagt alt.

Den morgenen våknet de til et forunderlig syn.

«Unger!»

Det var morens stemme. Han hadde drømt, noe om en fotballkamp der ballen suste over en grønn gressmatte, rett mot det åpne målet på et tomt stadion.

«Unger! Dere må våkne! Kom og se!»

Han åpnet øynene og så moren kikke ut av det lille vinduet, det eneste i kjellerrommet. Hun hadde fjernet platen faren hadde spikret fast kvelden i forveien, slik han gjorde hver kveld ved solnedgang. Et mykt, grått lys skinte ned på morens ansikt slik at han kunne se de forundrede øynene hennes. Og et smil han ikke hadde 8

sett på veldig lenge, lyste opp ansiktet hennes ytterligere.

«Hva skjer?» mumlet han og kom seg på beina. Lizzy gned seg i øynene og gjespet før hun fulgte etter ham bort til moren, som stirret ut i dagslyset.

Det var flere ting han husket fra det øyeblikket. Da han så ut, lett mysende mens øynene tilpasset seg, snorket faren fremdeles som et dyr. Gatene var tomme for gærninger, og himmelen var dekket av skyer, en sjeldenhet nå for tiden. Han frøs til da han så de hvite flakene.

De falt ned fra alt det grå, virvlende og dansende, trosset tyngdekraften og flagret opp før de dalte ned igjen.

Snø.

Snø.

«Hva i hule helvete?» mumlet han, et uttrykk han hadde lært av faren.

«Hvordan kan det snø, mamma?» spurte Lizzy med øyne uten spor av søvn, bare fulle av en glede som stakk ham i hjertet. Han trakk henne lett i fletten, som for å få henne til å skjønne at det var hun som gjorde dette elendige livet verdt å leve. «Å, du vet,» svarte moren, «alt det der folk sier. At hele værsystemet i verden er snudd på hodet på grunn av solstormene. Skal vi ikke bare nyte dette? Det er helt utrolig, syns dere ikke?»

Lizzy svarte med et fornøyd sukk.

Han stirret og lurte på om han noen gang kom til å se noe slikt igjen. Snøflakene føk rundt før de til slutt landet og smeltet med det samme de traff fortauet. Vindusruten fikk våte flekker, som fregner.

Slik sto de og betraktet verden utenfor, helt til noen skygger krysset øvre halvdel av vinduet. De var borte like fort som de hadde dukket opp. Gutten strakte hals for å 9

få et glimt av hvem eller hva som hadde passert, men for sent. Noen få sekunder senere ble det banket hardt på inngangsdøren over dem. Faren var på beina før lyden opphørte, plutselig lysvåken og på vakt.

«Så dere noen?» spurte faren med en stemme som var litt hes.

Morens ansikt hadde mistet det fornøyde uttrykket, det var erstattet av de mer velkjente bekymrede, engstelige foldene. «Bare en skygge. Skal vi åpne?»

«Nei,» svarte faren. «Det skal vi slett ikke. Vi krysser fingrene for at de går sin vei, hvem de enn er.»

«Kanskje de bryter seg inn,» hvisket moren. «Jeg vet at jeg ville gjort det. De tror muligens huset er tomt, og at noen kanskje har glemt igjen noe hermetikk her.»

Faren så lenge på henne, det var tydelig at hjernen jobbet hardt mens stillheten vedvarte. Men så: Dunk, dunk, dunk. De harde slagene mot døren fikk hele huset til å riste, som om de fremmede der opp hadde hatt med seg en rambukk.

«Bli her,» sa faren insisterende. «Bli her med barna.»

Moren begynte å si noe, men stanset igjen, hun kikket ned på datteren og sønnen, og det var tydelig hva som var viktigst for henne. Hun klemte dem inntil seg, som om hun kunne beskytte dem med armene, og gutten lot seg trøste av kroppsvarmen hennes. Han tok et godt tak i henne da faren listet seg stille opp trappen, det knirket i gulvet der oppe da han gikk mot inngangsdøren. Så ble det stille.

Luften ble tung og knugende. Lizzy grep brorens hånd. Omsider klarte han å finne noen trøstende ord til henne.

«Ikke vær redd,» hvisket han så lavt at det nesten bare var et sukk. «Det er nok bare noen sultne mennesker på 10

jakt etter mat. Pappa gir dem lite grann, og så går de sin vei. Vent og se.» Han klemte fingrene hennes med all den kjærlighet han rommet, uten å tro ett ord av det han selv sa.

Nå fulgte en strøm av nye lyder.

Døren ble smelt opp.

Høyt, sint bråk.

Et brak, etterfulgt av et dunk som fikk gulvplankene til å riste.

Tunge, truende skritt.

Og så kom de fremmede trampende ned trappen. To menn, nei, tre, en kvinne – fire stykker totalt. De var uvanlig velkledd, og de så verken vennlige eller truende ut. Bare dypt, dypt alvorlige.

«Dere har ignorert alle beskjedene vi har sendt,» kunngjorde en av mennene mens han gransket rommet.

«Jeg beklager, men vi trenger jenta. Elizabeth. Jeg beklager virkelig, men vi har ikke noe valg.»

Og slik endte guttens verden på et blunk. En verden som fra før av var full av flere triste ting enn noe barn kunne telle. De fremmede kom mot dem, skar gjennom den fortettede luften. De grep fatt i Lizzy, tok tak i blusen hennes, puffet bort moren – som var hysterisk, vill, som skrek – og tok veslejenta hennes. Gutten løp fram og slo løs på skuldrene til en av mennene. Nytteløst. Som en mygg som angrep en elefant.

Uttrykket i ansiktet til Lizzy midt i det plutselige vanviddet. Noe kaldt og hardt ble knust inni guttens bryst og etterlot seg skarpe kanter som rev i hans indre. Det var ikke til å holde ut. Han skrek så høyt han klarte og kastet seg enda hardere mot inntrengerne mens han veivet vilt med armene.

«Nå er det nok!» brølte kvinnen. En hånd pisket gjen11

nom luften og dasket gutten i ansiktet, og det sved som et slangebitt. Noen slo moren rett i hodet. Hun falt sammen. Og deretter fulgte en lyd som et tordensmell, nær og fra alle kanter på en gang. Det kimte voldsomt i ørene. Han falt bakover mot veggen og så redslene utfolde seg.

En av mennene var skutt i beinet.

Faren sto i døråpningen med våpen i hånd.

Moren som hylende kom seg opp fra gulvet og langet ut etter kvinnen, som nå hadde trukket sitt eget våpen.

Faren som fyrte av to nye skudd. En klirring i metall og den knasende lyden av en kule som traff betong. To bomskudd.

Moren som halte i kvinnens skulder.

Så slo kvinnen ut med en albue, skjøt, kastet seg rundt, fyrte av tre nye skudd. Kaos, fortettet luft, ikke en lyd, tiden fantes ikke lenger. Gutten så på, tomheten åpnet seg foran ham da begge foreldrene falt. Et langt øyeblikk gikk uten at noen rørte seg, minst av alle moren og faren.

De ville aldri røre seg igjen.

Alle blikk ble rettet mot de to foreldreløse barna.

«Vi tar begge, pokker heller,» sa en av mennene omsider. «De kan bruke den andre som kontrollemne.»

Mannen så likegyldig på ham, like skjødesløst som en som valgte seg en tilfeldig suppeboks i matskapet. Han kom aldri til å glemme det. Han skyndte seg bort til Lizzy, omfavnet henne. Og så førte de fremmede dem med seg.

KAPITTEL 1

28.11.221 | KL. 09.23 Stephen, Stephen, Stephen. Jeg heter Stephen.

Gang på gang hadde han messet dette for seg selv de siste to dagene – helt siden de hadde fjernet ham fra moren. Han husket hvert eneste sekund av sine siste øyeblikk med henne, hver eneste tåre som rant nedover kinnene hennes, hvert et ord, de varme berøringene. Han var et barn, men han skjønte at dette var til hans eget beste. Han hadde sett faren synke ned i det totale vanviddet, oppslukt av raseri, stank og vold. Han ville ikke orke å se det samme skje med moren.

Men likevel var han fortært av smerten over å måtte skilles fra henne. Det var som om et hav hadde trukket ham ned, uendelig kaldt og dypt. Han lå på sengen i det lille rommet sitt med beina trukket opp til brystet, som en ball. Øynene presset han hardt igjen, som om det skulle hjelpe ham til å sovne. Men etter at de bortførte ham, hadde han bare slumret i små rykk, med glimt av mørke skyer og brølende uhyrer. Han konsentrerte seg.

Stephen, Stephen, Stephen. Jeg heter Stephen.

Han hadde to ting å holde fast ved: minnene og navnet. Selvsagt kunne de ikke ta fra ham det første, men de prøvde å stjele det andre. I to dager hadde de presset ham til å akseptere det nye navnet: Thomas. Han hadde 13

nektet, bare klamret seg desperat til de sju bokstavene hans eget kjøtt og blod hadde valgt ut til ham. Når folkene i hvite frakker kalte ham Thomas, svarte han ikke, da lot han som om han ikke hørte dem eller som om han trodde de snakket til noen andre. Det var ikke enkelt når det bare var ett annet menneske til stede i rommet, noe som normalt var tilfellet.

Stephen var ikke engang fem år gammel, men hans eneste glimt av verden hadde vært fulle av mørke og smerte. Og så tok disse folkene ham. De virket fast bestemt på å la ham skjønne at ting bare kunne bli enda verre, at hver lekse han lærte seg, kom til å bli enda tøffere enn den forrige.

Det lød en summing ved døren hans, og så spratt den opp. En mann kom inn, han var kledd i en grønn, heldekkende drakt som så ut som en pyjamas for voksne.

Stephen hadde lyst til å si at han så dustete ut, men med tanke på de siste par møtene han hadde hatt med disse folkene, bestemte han seg for å holde meningene sine for seg selv. Tålmodigheten deres var i ferd med å bli tynnslitt.

«Bli med meg, Thomas,» sa mannen.

Stephen, Stephen, Stephen. Jeg heter Stephen.

Han rørte seg ikke. Han lå med øynene lukket og håpet at den fremmede ikke hadde lagt merke til at han hadde smugkikket på ham idet han kom inn. Det kom nye mennesker hver gang. Ingen av dem hadde vært fiendtlige, men ingen hadde vært spesielt hyggelige heller. Alle sammen virket helt fjerne, som om de hadde tankene sine et annet sted, langt unna gutten som lå alene i sengen.

Mannen snakket igjen, og han prøvde ikke engang å skjule utålmodigheten i stemmen. «Opp med deg, Tho14

mas. Jeg har ikke tid til tøys, skjønner du? De presser oss hardt for at vi skal bli ferdige med alt, og jeg har hørt at du er en av de siste som kjemper imot det nye navnet.

Du får jaggu skjerpe deg, gutt. Er dette virkelig en kamp du vil kjempe? Etter at vi har reddet deg fra alt det som skjer der ute?»

Stephen tvang seg til å ligge stille, med det resultatet at han ble liggende så stivt at han ikke så ut som en som sov.

Han holdt pusten helt til han omsider ble nødt til å supe inn digre jafs med luft. Da ga han opp, rullet seg over på ryggen og stirret den fremmede rett inn i øynene.

«Du ser teit ut,» sa han.

Mannen prøvde forgjeves å skjule overraskelsen, men det var tydelig at han moret seg. «Unnskyld?»

Raseriet flammet opp i Stephen. «Jeg sa at du ser teit ut. I den dustete grønne drakten. Og bare slutt med maset. Jeg kommer ikke til å gjøre som dere sier. Og jeg kommer i hvert fall ikke til å ta på meg en sånn voksenpysj som du bruker. Og slutt å kalle meg Thomas. Jeg heter Stephen!»

Alt sammen kom ut i ett åndedrag, så Stephen måtte puste dypt inn igjen. Han håpet det ikke ødela hele utbruddet hans. At det fikk ham til å virke svak.

Mannen lo, men det hørtes mer ut som om han moret seg enn at han var hånlig. Likevel ga det Stephen lyst til å kaste et eller annet gjennom rommet.

«De sa at du hadde …» Mannen nølte og kikket ned på en elektronisk notatblokk han hadde i hånden. «At du hadde … ‘sjarmerende, barnslige trekk’. Jeg har visse vanskeligheter med å gjenkjenne den beskrivelsen.»

«Det var før de fortalte meg at jeg må skifte navn,» svarte Stephen trassig. «Det navnet moren og faren min ga meg. Det har dere tatt fra meg.»

15

«Snakker vi nå om den faren som ble gal?» spurte mannen. «Han som nesten slo i hjel moren din fordi han ble så syk. Og snakker vi om den moren som ba oss om å ta deg med bort fra henne? Som blir sykere og sykere for hver dag? Er det de foreldrene vi snakker om?»

Stephen surmulte i sengen, men han sa ingenting.

Den grønnkledde kom nærmere og bøyde seg. «Hør her, du er bare et barn. Og du er tydeligvis en smarting.

En skikkelig smarting. Og du er også immun mot oppblussingen. Du har mange fordeler på din side.»

Stephen hørte advarselen i mannens stemme. Uansett hva som kom etter dette, kom det ikke til å være noe godt.

«Du blir helt nødt til å akseptere visse ting og tenke på andre enn deg selv,» fortsatte han. «Hvis vi ikke finner en kur mot oppblussingen innen noen få år, er det slutt på menneskeheten. Så nå gjør du som jeg sier, Thomas.

Du står opp. Du går sammen med meg ut den døren. Og jeg kommer ikke til å si dette en gang til.»

Mannen ventet et øyeblikk uten å nøle med blikket; så snudde han seg for å gå.

Stephen sto opp fra sengen og fulgte etter mannen ut døren.

KAPITTEL 2

28.11.221 | KL. 09.56 Da de kom ut i korridoren, fikk Stephen øye på et annet barn, det første han hadde sett etter at han kom hit. En jente. Hun hadde brunt hår og så ut til å være litt eldre enn ham. Men det var vanskelig å si, for han fikk bare et kort glimt av henne da en kvinne fulgte henne inn på rommet rett ved siden av hans. Døren slo igjen akkurat idet han og eskorten gikk forbi, og han la merke til skiltet på den hvite overflaten: 31K. «Teresa hadde ingen problemer med å godta det nye navnet,» sa mannen i grønt mens de gikk bortover en lang, svakt opplyst korridor. «Det kan selvsagt ha vært fordi hun foretrakk å glemme det hun hadde.»

«Hva var det?» spurte Stephen i en nesten høflig tone.

Han ønsket oppriktig å få vite det. Hvis jenta virkelig hadde gitt opp så lett, kunne han kanskje memorere navnet hennes også – som en tjeneste til en potensiell venn.

«Det blir vanskelig nok for deg å glemme ditt eget navn,» kom svaret. «Jeg vil virkelig ikke belaste deg med enda et.»

Jeg skal aldri glemme, sa Stephen til seg selv. Aldri.

Et eller annet sted i utkanten av bevisstheten innså han at han allerede hadde endret innstilling, en aldri så liten smule. Istedenfor å insistere på å kalle seg Stephen hadde 17

han begynt bare å love seg selv ikke å glemme Stephen.

Hadde han allerede gitt opp? Nei! Han ropte det nesten.

«Hva heter du ?» spurte han, for han trengte noe annet å tenke på.

«Randall Spilker,» sa mannen uten å bryte takten. De rundet et hjørne og kom til en rad med heiser. «En gang i tiden var jeg ikke en sånn drittsekk som jeg er nå, helt sant. Verden, de menneskene jeg jobber for» – han slo ut med armene – «alt dette har forvandlet hjertet mitt til en liten, svart kullklump. Synd for deg.»

Stephen hadde ikke noe svar til dette, han var mest opptatt av hvor de skulle. Da det plinget i en av heisene og dørene åpnet seg, gikk de inn.

Stephen satt i en merkelig stol med mange innebyggede instrumenter som presset inn mot bein og rygg. Han hadde trådløse sensorer ikke større enn en fingernegl festet til tinninger, hals, håndledd, albuer og bryst. Han så på konsollen ved siden av seg, den samlet inn data med kvitrende, pipende lyder. Mannen i voksenpysjen satt i en annen stol og fulgte med, knærne hans var bare noen centimeter fra Stephens.

«Jeg beklager, Thomas. Vi pleier vanligvis å vente litt lenger før vi begynner med dette,» sa Randall. Han virket hyggeligere nå enn han var ute i korridoren og på rommet til Stephen. «Vi har gitt deg litt tid til å velge å godta det nye navnet ditt frivillig, slik Teresa gjorde.

Men tid er en luksus vi ikke har lenger.»

Han holdt opp en liten, sølvfarget gjenstand som var rund i enden, og en som var spiss og knivskarp.

«Ikke beveg deg,» sa Randall og bøyde seg fram, som om han skulle til å hviske noe inn i Stephens øre. Før han rakk å spørre mannen, kjente Stephen en skarp smerte i 18

halsen, rett under haken, fulgt av en ubehagelig følelse av at noe boret seg inn i strupen. Han ga fra seg et hyl, men det var over like fort som det hadde begynt, og så følte han ikke annet enn panikken som fylte brystet.

«H-hva var det?» stammet han. Han prøvde å reise seg fra stolen, til tross for alle greiene som var festet til ham.

Randall skjøv ham ned igjen. Det var lett nok for ham som var dobbelt så stor som Stephen.

«Det er en smertestimulator. Ikke vær redd, den går i oppløsning og blir skylt ut av systemet ditt igjen. Etter hvert. Og innen den tid har du neppe behov for den lenger.» Han trakk på skuldrene. Ikke noe du kan gjøre med det. «Men vi kan alltids sette inn en ny hvis du gjør det nødvendig for oss. Så ro deg ned nå.»

Stephen hadde vanskelig for å puste. «Hva er det den skal gjøre med meg?»

«Vel, det avhenger av … Thomas. Vi har en lang vei å gå, du og jeg. Vi alle sammen. Men akkurat i dag, akkurat nå, i dette øyeblikk, kan vi ta en snarvei. En liten sti gjennom skogen. Det eneste du trenger å gjøre, er å fortelle meg hva du heter.»

«Det er enkelt. Stephen.»

Randall tok seg til hodet. «Sett i gang,» sa han, og nå var stemmen hans ikke stort mer enn en oppgitt hvisken.

Helt fram til dette øyeblikket hadde aldri Stephen kjent noen annen smerte enn barndommens skrubbsår og blåmerker. Så da den brennende stormen eksploderte gjennom kroppen hans, da smerten skjøt ut i vener og muskler, hadde han ingen ord for det, ingen mulighet for å fatte. Ikke annet enn skrikene som bare så vidt nådde hans egne ører før bevisstheten slo seg av og reddet ham.

19

* Stephen kom til seg selv igjen, han pustet tungt og var gjennomsvett. Han satt fremdeles i den merkelige stolen, men på et tidspunkt var han blitt spent fast i den med remmer av mykt lær. Hver eneste nerve i kroppen summet av ettervirkningene av den smerten Randall og den implanterte sonden hadde påført ham.

«Hva …» hvisket Stephen hest. Strupen brant, den fortalte ham alt han trengte å vite om hvor mye han hadde skreket i den tiden han hadde vært bevisstløs.

«Hva?» gjentok han mens hjernen kjempet for å få bitene på plass.

«Jeg forsøkte å fortelle deg det, Thomas,» sa Randall med kanskje, kanskje, ørlite medlidenhet i stemmen. Muligens anger. «Vi har ikke tid til tull og tøys.

Jeg beklager. Jeg gjør virkelig det. Men vi blir nødt til å prøve ut dette igjen. Nå tror jeg du skjønner at dette ikke er noen bløff. Det er viktig for alle at du aksepterer det nye navnet ditt.» Mannen så bort og tidde en lang stund, stirret ned gulvet.

«Hvordan kunne du gjøre dette mot meg?» spurte Stephen med sår hals. «Jeg er bare et barn.» Sin unge alder til tross var han klar over hvor ynkelig han hørtes ut.

Stephen visste også at voksne som oftest reagerte på slik ynkelig oppførsel på to mulige måter: Enten smeltet hjertet deres litt og de gjorde retrett. Eller så brant skyldfølelsen enda sterkere i dem slik at de ble harde som stein for å slukke ilden. Randall valgte siste alternativ, og han var rød i ansiktet da han brølte ut svaret sitt.

«Det eneste du behøver å gjøre, er å akseptere et navn!

Nå. Jeg tøyser ikke mer. Hva heter du?»

20

Stephen var ikke dum – han ble nødt til å spille med.

«Thomas. Jeg heter Thomas.»

«Jeg tror ikke på deg,» svarte Randall med øyne som mørke brønner. «En gang til.»

Stephen åpnet munnen for å svare, men det var ikke ham Randall hadde snakket til. Smerten var tilbake, kraftigere og voldsommere. Han rakk knapt å registrere den før han besvimte.

«Hva heter du?»

Stephen kunne så vidt snakke. «Thomas.»

«Jeg tror ikke på deg.»

«Nei.» Han klynket.

Smerten var ikke lenger noen overraskelse, det var heller ikke mørket som fulgte den.

«Hva heter du?»

«Thomas.»

«Jeg vil at du ikke glemmer det.»

«Nei.» Han gråt så hele kroppen skalv.

«Hva heter du?»

«Thomas.»

«Har du noen andre navn?»

«Nei. Bare Thomas.»

«Har noen kalt deg noe annet noen gang?»

«Nei. Bare Thomas.»

«Kommer du noen gang til å glemme navnet ditt?

Kommer du noensinne til å bruke et annet navn?»

«Nei.» «Okay. Da skal jeg gi deg en siste påminnelse.»

21

Senere lå han igjen i sengen, i fosterstilling. Verden utenfor føltes fjern, stille. Han hadde gått tom for tårer, hele kroppen var nummen, bortsett fra en ubehagelig kribling. Det var som om hele hans vesen hadde sovnet. Han husket Randall sitte overfor seg. Skam og sinne blandet seg sammen til en kraftfull og livsfarlig form for raseri som forvandlet ansiktet hans til en grotesk maske mens han påførte ham smerten.

Jeg skal aldri glemme, sa han til seg selv. Jeg må aldri, aldri glemme.

Og så, inni hodet, messet han den gamle, velkjente setningen gang på gang på gang. Og selv om han ikke helt kunne sette fingeren på det, hørtes den litt annerledes ut nå.

Thomas, Thomas, Thomas. Jeg heter Thomas.

KAPITTEL 3

28.2.222 | KL. 09.36 «Sitt stille, er du snill.»

Legen var ikke slem, men han var ikke snill heller. Han var liksom bare der, uberørt og profesjonell.

Og ganske forglemmelig: middelaldrende, middels høy, middels bygget, kort mørkt hår. Thomas lukket øynene og kjente nålen gli inn i blodåren etter det raske smertestikket. Det var rart hvordan han grudde seg til dette hver uke, for det tok ikke mer enn ett sekund, etterfulgt av en kjølig følelse som flommet gjennom kroppen.

«Ser du?» sa legen. «Det gjorde ikke vondt.»

Thomas ristet på hodet, men sa ingenting. Han hadde hatt vanskelig for å snakke helt siden den episoden med Randall. Han hadde hatt vanskelig for å sove, spise og omtrent alt mulig annet også. Det var ikke før i de siste par dagene han hadde begynt å komme over det. Litt etter litt. Hver gang et snev av minner om hans egentlige navn dukket opp i bevisstheten, skjøv han det unna.

Den slags tortur ville han aldri mer oppleve igjen. Thomas fungerte helt greit. Det måtte det bare.

Gjennom det smale røret fra armen hans og opp i ampullen strømmet det blod, så mørkt at det nesten så svart ut. Han visste ikke hva de testet ham for, men dette 23

var bare ett av de mange, mange stikkene og prøvene deres – noen daglige, andre ukentlige.

Legen stanset strømmen og forseglet ampullen. «Greit, da har vi det blodet vi har behov for.» Han trakk ut sprøyten. «Nå skal vi få på deg skannemaskinen og ta enda en titt på hjernen din.»

Thomas frøs til, angsten piplet gjennom ham og strammet for brystet. Den angsten som alltid kom når de nevnte hjernen hans.

«Så, så,» beroliget legen da han merket hvor anspent Thomas ble. «Vi gjør dette hver eneste uke. Det er bare rutine – ikke noe å grue seg til. Vi er bare nødt til å ta regelmessige bilder av hjerneaktiviteten din. Greit?»

Thomas nikket og presset øynene igjen et øyeblikk.

Han kjente trang til å gråte. Han pustet tungt og klarte å holde gråten tilbake.

Han reiste seg og ble med legen til et annet rom, der det sto en kjempediger maskin, svær som en gigantisk elefant, med et rørformet kammer i midten. En flat briks var trukket ut, den ventet på å bli skubbet inn med Thomas oppå.

«Opp med deg.»

Det var fjerde eller femte gang Thomas hadde gjort dette, og det var ingen vits i å kjempe imot. Han spratt opp på briksen, la seg flatt på ryggen og stirret opp i de sterke lysene i taket.

«Bare husk at du ikke må bli redd av bankelydene,» sa legen. «Det er helt normalt. Bare en del av leken.»

Det hørtes et klikk og litt knirking i maskineriet, og så begynte Thomas’ seng å gli inn i det gapende røret.

Thomas satt for seg selv ved et skrivebord. Foran ham sto læreren ved siden av en tavle, han het Mr. Glanville, 24

og var en morsk, gråtonet mann nesten uten hår. Med mindre man regnet med øyenbrynene. De buskete brynene så ut som om de hadde beslaglagt alle hårsekkene fra resten av kroppen hans. Det var to timer siden lunsj, og Thomas kunne ha ofret minst tre tær for å få lov til å legge seg rett ut, gjerne nede på gulvet, og ta seg en blund. Bare fem minutter.

«Husker du hva vi snakket om i går?» spurte Mr. Glanville.

Thomas nikket. «OBO.» «Ja, det stemmer. Og hva står den forkortelsen for?»

«Organisasjon for bekjemping av oppblussingen.»

Læreren smilte, tydelig fornøyd. «Veldig bra. Og følg med nå.»

Han snudde seg mot tavlen og skrev bokstavene POK. «P … O … K. Det står for Post-oppblussingens koalisjon, som jo var et direkte resultat av OBO. Så fort de hadde hørt fra så mange land som mulig og samlet representanter og så videre, kunne de begynne å håndtere den ufattelige katastrofen solstormene forårsaket. Mens OBO samlet inn informasjon for å forsøke å finne ut av de fulle konsekvensene av solstormene og hvem som var blitt påvirket, prøvde POK å løse problemene. Syns du det er kjedelig å høre på, gutt?»

Thomas satte seg fort opp, han hadde ikke lagt merke til at hodet hans hadde duppet. Han hadde kanskje til og med blundet av et lite øyeblikk.

«Unnskyld,» sa han og gned seg i øynene. «Beklager.

OBO, POK, full kontroll.»

«Hør nå her,» sa Mr. Glanville. Han gikk de få skrittene helt bort til Thomas. «Jeg er sikker på at det er andre ting du syns er mer interessante. Naturfag, matte, gym.» Han bøyde seg og så Thomas rett inn i øynene.

25

«Men du er helt nødt til å forstå din egen historie.

Hva som brakte oss hit, hvorfor vi sitter midt i alt dette kaoset nå. Man kan aldri klare å tenke ut hvilken vei man skal ta før man vet hvor man har kommet fra.»

«Nei, sir,» sa Thomas spakt.

Mr. Glanville rettet seg opp og stirret ned på Thomas. Lette etter tegn til sarkasme i ansiktet hans. «Greit.

Kjenn din egen fortid. Tilbake til POK. Der er det mye å diskutere.»

Etter at læreren hadde gått tilbake til tavlen, kløp Thomas seg selv hardt i armen og håpet at det ville holde ham våken. * «Vil du at jeg skal gjennomgå det en gang til?»

Thomas kikket opp på Ms. Denton. Hun hadde mørkt hår og mørk hud, og hun var vakker. Snille øyne. Oppvakte øyne. Hun var sannsynligvis det mest oppvakte mennesket Thomas hadde møtt så langt, skulle han gå ut ifra de oppgavene hun alltid utfordret ham med når hun underviste ham i kritisk tenkning.

«Jeg tror jeg har skjønt det,» sa han.

«Da kan du gjenta etter meg. Husk at …»

Han avbrøt henne og siterte noe hun selv hadde sagt tusen ganger. «‘Man må kjenne problemet bedre enn løsningen, ellers blir løsningen problemet.’» Han var temmelig sikker på at det ikke betydde noe som helst.

«Veldig bra!» sa hun overdrevent rosende, som om hun var sjokkert over at han hadde lært seg ordene hennes utenat. «Og så må du gjenta problemet. Visualisere det for deg selv.»

«En mann på en togstasjon har mistet billetten sin.

26

Hundre og tjueseks andre mennesker står sammen med ham på perrongen. Det er ni separate spor, fem går sørover, fire nordover. I løpet av de neste førtifem minuttene skal tjuefire tog ankomme og avgå. I løpet av den tiden vil det komme åttifem nye mennesker til stasjonen. Minst sju personer kommer til å gå om bord i hvert eneste tog som ankommer, og aldri flere enn tjueto. I tillegg kommer minst ti passasjerer til å gå av hvert tog som ankommer, og aldri flere enn atten …»

Dette varte i fem minutter til. Detalj etter detalj. Det var utfordrende nok å lære seg teksten utenat – han trodde ikke at hun faktisk forventet at han skulle løse denne dumme oppgaven. «… hvor mange mennesker står det da igjen på perrongen?» avsluttet han.

«Veldig bra,» sa Ms. Denton. «Alle gode ting er tydeligvis tre. Der hadde du alle tallene helt riktig, og det er jo første skritt for å finne en løsning. Kan du klare å løse oppgaven nå, tror du?»

Thomas lukket øynene og jobbet seg gjennom tallene.

I timene til Ms. Denton skulle alt gjøres i hodet – ingen hjelpemidler, ingen skriving. Det var mer anstrengende enn noe annet, og han likte det faktisk.

Han åpnet øynene. «Syttiåtte.»

«Feil.»

Han brukte noen minutter til og forsøkte igjen. «Åttien.»

«Feil.»

Han krympet seg av skuffelse.

Det tok noen flere forsøk før han omsider innså at svaret kanskje ikke var noe tall i det hele tatt. «Jeg vet ikke om mannen som mistet billetten sin, gikk om bord i noe tog eller ikke. Eller om noen av de andre 27

på perrongen reiste sammen med ham, og i så fall hvor mange.»

Ms. Denton smilte.

«Nå nærmer vi oss noe her.»