* Stephen kom til seg selv igjen, han pustet tungt og var gjennomsvett. Han satt fremdeles i den merkelige stolen, men på et tidspunkt var han blitt spent fast i den med remmer av mykt lær. Hver eneste nerve i kroppen summet av ettervirkningene av den smerten Randall og den implanterte sonden hadde påført ham. «Hva …» hvisket Stephen hest. Strupen brant, den fortalte ham alt han trengte å vite om hvor mye han hadde skreket i den tiden han hadde vært bevisstløs. «Hva?» gjentok han mens hjernen kjempet for å få bitene på plass. «Jeg forsøkte å fortelle deg det, Thomas,» sa Randall med kanskje, kanskje, ørlite medlidenhet i stemmen. Muligens anger. «Vi har ikke tid til tull og tøys. Jeg beklager. Jeg gjør virkelig det. Men vi blir nødt til å prøve ut dette igjen. Nå tror jeg du skjønner at dette ikke er noen bløff. Det er viktig for alle at du aksepterer det nye navnet ditt.» Mannen så bort og tidde en lang stund, stirret ned gulvet. «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg?» spurte Stephen med sår hals. «Jeg er bare et barn.» Sin unge alder til tross var han klar over hvor ynkelig han hørtes ut. Stephen visste også at voksne som oftest reagerte på slik ynkelig oppførsel på to mulige måter: Enten smeltet hjertet deres litt og de gjorde retrett. Eller så brant skyldfølelsen enda sterkere i dem slik at de ble harde som stein for å slukke ilden. Randall valgte siste alternativ, og han var rød i ansiktet da han brølte ut svaret sitt. «Det eneste du behøver å gjøre, er å akseptere et navn! Nå. Jeg tøyser ikke mer. Hva heter du?» 20
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.