The Maze Runner Bok 4: Infernoet av James Dashner

James Dashner

Oversatt av Cecilie Winger, MNO

James Dashner Originalens tittel: The Kill Order Oversatt av Cecilie Winger Text copyright © 2012 by James Dashner Cover art copyright © 2012 by Philip Straub Cover typography by Joel Tippie All rights reserved. Published in the United States by Delacorte Press, an imprint of Random House Children’s Books, a division of Random House LLC, a Penguin Random House Company, New York. Originally published in hardcover in the United States by Delacorte Press in 2012.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54996-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Tilrettelegging av originalomslag til norsk: Juve Design Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,5/13,5 Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Kathy Egan.

Jeg savner deg veldig.

PROLOG

Teresa så på sin aller beste venn og lurte på hvordan det ville bli å glemme ham.

Det virket helt utenkelig, selv om hun nå hadde sett sveiperen bli implantert i mange gutter før Thomas. Det sandfargede håret, de inntrengende øynene og det konstant betraktende blikket – hvordan kunne denne gutten noen gang bli fremmed for henne? Hvordan skulle de kunne være i samme rom uten å tøyse med en eller annen lukt eller more seg over en uvitende tulling i nærheten? Hvordan skulle hun noen gang kunne stå foran ham uten å benytte seg av muligheten til å kommunisere telepatisk?

Utenkelig.

Og likevel, bare én dag unna.

For henne. For Thomas var det et spørsmål om minutter. Han lå på operasjonsbordet med lukkede øyne, brystkassen steg og sank i takt med den rolige, jevne pusten. Han var allerede kledd i Lysningens standarduniform, shorts og T-skjorte, og så ut som et foto fra fortiden. Han så ut som en helt vanlig gutt som tok seg en helt vanlig blund etter en lang dag på en helt vanlig skole, før solstormer og sykdom gjorde verden til alt annet enn vanlig. Før død og ødeleggelse gjorde det nødvendig å stjele barn – og stjele hukommelsen deres – og sende dem til et så skremmende sted som labyrinten. Før menneske7

hjerner ble kjent som dødssonen og måtte overvåkes og granskes. Alt sammen i vitenskapens og legekunstens navn.

En lege og en sykepleier hadde gjort Thomas klar, og nå senket de masken ned på ansiktet hans. Det klikket og suste og pep. Teresa så metalldeler og ledninger og plastrør slange seg over huden til Thomas og inn i ørekanalene, så hendene hans rykket i refleks. Han følte sannsynligvis en eller annen smerte til tross for bedøvelsen, men han kom aldri til å huske dette. Maskinen begynte sitt arbeid med å fjerne bilder fra hukommelsen til Thomas. Den visket ut faren og moren og livet hans.

Visket bort henne.

En liten del av henne visste at det burde gjøre henne sint. Få henne til å skrike og brøle og nekte å hjelpe dem så mye som et sekund. Men den største delen var like massiv som klippeveggen utenfor vinduet. Ja, storparten av henne var så steinsikker at hun visste at hun ville føle det samme også etter morgendagen, når det samme skulle skje med henne selv. Hun og Thomas uttrykte sin overbevisning ved å underkaste seg det som også var blitt krevd av de andre. Og hvis de døde, så fikk det være sånn. OND kom til å finne kuren, millioner av mennesker ville bli reddet, og livet på jorden ville en dag vende tilbake til det normale. Det visste Teresa helt inn i margen, like sikkert som hun visste at mennesker ble gamle, og at løvet falt av trærne om høsten.

Thomas trakk plutselig pusten rykkete, så jamret han litt og flyttet på seg. Et forferdelig øyeblikk trodde Teresa at han skulle våkne og være hysterisk av angst – det var noe inni hodet hans, og hvem vet hva det gjorde med hjernen. Men så roet han seg og pustet jevnt og rolig 8

igjen. Klikke- og surrelydene fortsatte, og minnene til bestevennen hennes falmet som ekkoer.

De hadde sagt offisielt farvel, og ordene Ses i morgen gjallet fortsatt i hodet hennes. Av en eller annen grunn hadde det gått sterkt inn på henne da Thomas sa det. Det hadde fått alt han nå skulle gjennom, til å virke enda mer surrealistisk og trist. De skulle treffe hverandre i morgen, selv om hun ville være i koma og han ikke kom til å ha noen anelse om hvem hun var – ikke annet enn et stikk i hjernen om at det kanskje var noe kjent ved henne.

I morgen. Etter alt de hadde vært gjennom – all frykten, opplæringen og planleggingen – hadde de nå nådd slutten. Det som var blitt gjort med Alby, Newt og Minho og alle de andre, skulle nå skje med dem selv. Det var ingen vei tilbake.

Men roen var som en rus inni henne. Hun var helt fredfull, og de dempede følelsene holdt fryktelige ting som sorgere og skrullinger på avstand. OND hadde ikke noe valg. Hun og Thomas – de hadde ikke noe valg.

Hvordan kunne hun vike tilbake fra å ofre noen få for å redde mange? Hvordan kunne noen nekte det? Hun hadde ikke tid til medlidenhet, sorg eller ønskedrømmer.

Det var som det var, det som var gjort, var gjort, det som skulle komme … skulle komme.

Det var ingen vei tilbake. Hun og Thomas hadde hjulpet til med å konstruere labyrinten, men samtidig hadde hun selv brukt mye energi på å bygge opp en mur som stengte følelsene ute.

Nå gled tankene i bakgrunnen, de svevde fritt mens hun ventet på at operasjonen til Thomas skulle bli ferdig.

Da det endelig skjedde, trykket legen på flere knapper på skjermen, og tempoet på pipe-, surre- og klikkelydene økte. Det rykket litt i Thomas’ kropp da rørene og led9

ningene slanget seg ut av øregangene hans og tilbake inn i masken. Han ble stille igjen, og masken ble slått av, alle lyder og bevegelser opphørte. Sykepleieren lente seg fremover og løftet den opp fra ansiktet til Thomas.

Huden var rød og full av merker etter der den hadde vært. Øynene var fortsatt lukket.

Et kort øyeblikk begynte Teresas mur, den som stengte sorgen ute, å smuldre. Hvis Thomas våknet akkurat i dette øyeblikket, ville han ikke ha husket henne. Hun følte brått en frykt – nesten panikk – ved tanken på at de straks skulle møtes i Lysningen og ikke kjenne igjen hverandre. Det var en knusende tanke som minnet henne sterkt om hvorfor hun hadde bygget seg den muren i utgangspunktet. Slik en murer smeller inn en murstein i stivnende mørtel, tettet hun nå hullet. Forseglet muren tett og kraftig.

Det var ingen vei tilbake.

To menn fra sikkerhetsavdelingen kom inn for å hjelpe med å flytte Thomas. De løftet ham opp fra sengen, hev ham opp som om han bare var fylt med halm. Den ene holdt den bevisstløse gutten i armene, den andre i føttene, og sammen la de ham på en sykebåre. Uten så mye som et blikk på Teresa satte de kursen mot døren ut fra operasjonssalen. Alle visste hvor de førte ham. Legen og sykepleieren begynte å rydde opp – jobben deres var gjort. Teresa nikket til dem selv om de ikke så på henne, før hun fulgte etter mennene ut i korridoren.

Hun klarte nesten ikke å se på Thomas mens de foretok den lange turen gjennom korridorer og ned heiser i ONDs hovedkvarter. Muren i henne smuldret igjen.

Thomas var så blek, og ansiktet var dekket av svetteperler. Som om han på et eller annet nivå var bevisst og kjempet imot bedøvelsen, vel vitende om de fryktelige 10

tingene som ventet ham i horisonten. Hun fikk vondt i hjertet av å se det. Og det skremte henne å vite at hun var den neste. Den dumme muren. Hva betydde den? Den kom uansett til å bli tatt fra henne sammen med resten av hukommelsen.

De kom ned til kjelleretasjen under labyrintkonstruksjonen, de gikk gjennom lageret med rader og hyller fulle av utstyr til lysningsboerne. Det var mørkt og kjølig der nede, og Teresa kjente at hun fikk gåsehud på armene.

Hun skalv og gned dem hardt. Thomas ristet og hoppet oppå båren hver gang den rullet over en sprekk i sementgulvet. Fortsatt var det et skrekkslagent uttrykk som prøvde å bryte gjennom roen i det sovende ansiktet.

De kom bort til heisslusen, der den digre metallkassen ventet.

Selveste boksen.

De var egentlig bare noen få etasjer under Lysningen, men Lysningens beboere var manipulert til å tro at turen opp var en utrolig lang og slitsom reise. Alt sammen var laget for å stimulere et stort spekter av følelser og hjernemønstre, fra forvirring til desorientering til direkte skrekk. En perfekt begynnelse for dem som skulle kartlegge Thomas’ dødssone. Teresa visste at hun selv skulle ta samme reise i morgen, med en lapp knuget i hånden.

Men hun ville i det minste være i bevisstløs tilstand, skånet for den mørke halvtimen i bevegelse. Thomas kom til å våkne opp i boksen, helt alene.

De to mennene trillet Thomas bort til boksen. Det lød en forferdelig, hvinende lyd av metall mot sement da en av dem slepte en diger gardintrapp bort til siden av kassen. Etterfulgt av noen ubehjelpelige øyeblikk da de klatret opp stigen med Thomas. Teresa kunne ha hjulpet til, men ville ikke, hun var sta nok til å stå der og se på 11

mens hun lappet igjen sprekkene i muren så godt hun kunne.

Med noen grynt og litt banning fikk mennene bakset Thomas opp til kanten. Kroppen lå slik at Teresa kunne se de lukkede øynene hans en siste gang. Selv om hun visste at han ikke kunne høre henne, lente hun seg fram og sa noe til ham via sinnet.

Vi gjør det som er det riktige, Thomas. Ses på den andre siden.

Mennene lente seg fram og senket Thomas etter armene så langt de klarte, før de slapp ham den siste biten. Teresa hørte dunket av kroppen hans som smalt mot det kalde stålgulvet inni boksen. Bestevennen hennes.

Hun snudde om og gikk sin vei. Bak seg hørte hun den spesielle lyden av metall mot metall, og deretter et høyt, gjallende drønn idet dørene i boksen dunket igjen. De forseglet Thomas’ skjebne, uansett hvordan den ville bli.

tretten år tidligere

KAPITTEL 1

Mark skalv av kulde, noe han ikke hadde gjort på veldig lenge.

Han hadde akkurat våknet, de første sporene av grålysning sildret inn gjennom sprekkene mellom de stablede tømmerstokkene i den lille hytta hans. Han brukte nesten aldri teppet. Han var stolt av det teppet, det var laget av skinnfellen til en svær elg som han selv hadde drept for bare to måneder siden. Men han brukte det mest fordi det var så deilig mot huden, ikke så mye for varmens skyld. De levde tross alt i en verden som var herjet av varme. Men kanskje dette var et tegn på endring?

Han følte seg faktisk litt nedkjølt av morgenluften som sivet inn gjennom de samme sprekkene som lyset. Han dro teppet opp til haken og snudde seg over på ryggen, mens han slapp ut et eviglangt, høylytt gjesp.

Alec sov fortsatt i feltsengen i den andre enden av hytta – så mye som en drøy meter unna – han snorket som et sagverk. Den eldre mannen var morsk og hardfør, en tidligere soldat som sjelden smilte. Og når han gjorde det, hadde det vanligvis noe med rumling og luftsmerter i magen å gjøre. Men Alec hadde et hjerte av gull.

Etter at de to i mer enn et år hadde kjempet for å overleve, sammen med Lana og Trina og resten av dem, var ikke Mark lenger redd for den gamle bjørnen. Bare for å bevise det bøyde han seg fram og grep en sko fra gul15

vet, og kastet den på ham. Den traff mannen i skulderen.

Alec brølte og satte seg opp, år med militær trening gjorde ham straks bråvåken. «Hva i …» hylte soldaten, men Mark avbrøt ham ved å slenge den andre skoen, denne gangen smalt den inn i brystet på ham.

«Din lille rottelever,» sa Alec kjølig. Han verken skvatt eller rørte på seg etter det andre angrepet, han bare stirret hardt på Mark med smale øyne. Men det var et glimt av humor innerst. «Jeg håper du har en god grunn til å risikere liv og helse ved å vekke meg på den måten.»

«Ehmmmm,» svarte Mark og gned seg på haken, som om han overveide saken hardt. Så knipset han. «Oi, jeg har det. Først og fremst var det for å stanse de forferdelige lydene som kom ut av deg. Seriøst, mann, så må du begynne å sove på siden eller noe. Det er ikke sunt å snorke på den måten. Du kommer til å kveles av din egen strupe en vakker dag.»

Alec snøftet og gryntet litt, han mumlet noen nesten uforståelige ord idet han smatt ut av sengen og kledde på seg. Det var noe med «skulle ønske jeg aldri» og «vært bedre» og «helvetes år», men stort mer oppfattet ikke Mark. Meldingen var tydelig likevel.

«Kom an, sersjant,» sa Mark, vel vitende om at han var omtrent tre sekunder fra å gå for langt. Alec ble pensjonert fra militæret for lenge siden og han hatet virkelig, virkelig, virkelig at Mark kalte ham det. Da solstormene inntraff, hadde Alec vikariert i forsvarsdepartementet.

«Du ville aldri ha overlevd lenge nok til å komme til dette nydelige palasset om det ikke hadde vært for at vi reddet deg ut av problemer hver eneste dag. Hva sier du til en klem for gammelt vennskaps skyld?»

16

Alec dro en skjorte over hodet før han glante strengt på Mark. Den eldre mannens buskete grå øyenbryn klumpet seg sammen på midten som om de var to hårete insekter som prøvde å pare seg. «Jeg liker deg, gutt. Det blir ille å måtte ta kverken på deg.» Han bokset Mark lett i hodet – det nærmeste soldaten noen gang kom å vise kjærlighet.

Soldat. Det var riktignok lenge siden, men Mark likte fortsatt å tenke på ham på den måten. På en eller annen måte fikk det ham til å føle seg tryggere. Han smilte da Alec gikk ut av hytta med tunge skritt for å takle enda en dag. Et ekte smil. Noe som omsider var i ferd med å skje litt oftere etter et år med død og skrekk, som hadde drevet dem hit til dette stedet høyt oppe i Appalachene i vestre del av Nord-Carolina. Han bestemte seg for at uansett hva som skjedde skulle han skyve alt det forferdelige fra fortiden til side og ha en fin dag. Uansett.

Noe som betydde at han måtte få Trina inn i bildet før ti nye minutter hadde tikket seg forbi på klokken. Han skyndte seg å kle på seg og gikk ut for å finne henne.

Han fant henne oppe ved bekken, på et fredelig sted hun gikk når hun skulle lese en av bøkene de hadde reddet fra et gammelt bibliotek de hadde kommet over på reisen. Den jenta likte bedre å lese enn noen annen, og nå tok hun tydeligvis igjen for de månedene da de bokstavelig talt løp for livet, da bøker var en sjeldenhet. Alle de digitale var for lengst borte, Mark gjettet at de ble utslettet da alle datamaskiner og servere brant opp. Trina leste den gammeldagse papirtypen.

Den korte turen hadde vært like nedslående som alltid, hvert skritt svekket beslutningen om å ha en god dag. Synet av det ynkelige miksmakset av trehus, hytter 17

og underjordiske huler som utgjorde den blomstrende metropolen de bodde i – masse tømmer, tauverk og hyssing, og alt lente seg mot venstre eller høyre – gjorde susen. Han klarte aldri å rusle gjennom de overfylte smugene og stiene i kolonien uten å bli minnet på de gode gamle dager da han bodde i storbyen, den gangen livet hadde vært rikt og fullt av løfter, da alt i verden var innen enkel rekkevidde, klart til å gripes. Og han hadde ikke engang satt pris på det.

Han passerte horder av radmagre, møkkete mennesker som så ut til å være på dødens rand. Han syntes ikke så mye synd på dem som han hatet vissheten om at han så ut akkurat som dem. De hadde nok mat – funnet i ruinene, jaktet på i skogene, noen ganger hentet opp fra Asheville – men det var noe som het rasjonering. Alle så ut som de kunne ha trengt minst ett måltid til om dagen. Og man kunne ikke bo i skogen uten å bli møkkete her og der, uansett hvor ofte man badet oppe i bekken.

Himmelen var blå med et hint av den brente oransjefargen som hadde hjemsøkt atmosfæren etter at de ødeleggende solstormene hadde rammet dem uten forvarsel. Det var over et år siden, men den hang fortsatt der oppe som et disig forheng, ment som en evig påminnelse.

Hvem visste om ting noen gang ville gå tilbake til normalen. Kulden Mark hadde kjent et snev av da han våknet, virket som en vits nå. Han svettet allerede, takket være den stadig stigende temperaturen mens den nådeløse sola steg over den glisne tregrensen på fjelltoppene der oppe.

Det var ikke bare dårlig nytt. Idet han la bak seg den tettbebygde kolonien og kom inn i skogen, var det mange lovende tegn. Nye trær som vokste, gamle trær som var i ferd med å friskne til, ekorn pilte mellom 18

de svarte barnålene, og det var grønne spirer og knopper overalt. Han så til og med noe som lignet en oransje blomst på avstand. Han var halvt fristet til å plukke den til Trina, men han visste at hun kom til å skjelle og smelle voldsomt hvis han våget seg til å forstyrre skogens vekst. Kanskje denne dagen kom til å bli god tross alt. De hadde overlevd den verste naturkatastrofen i menneskehetens historie. Kanskje de gikk bedre tider i møte.

Den anstrengende turen opp fjellsiden fikk ham til å puste tungt da han kom opp til stedet der Trina likte å gå for å slappe av. Særlig i morgentimene, da risikoen for å treffe på andre der oppe var liten. Han stanset og kikket på henne bak et tre, vel vitende om at hun hadde hørt ham komme, men glad for at hun lot som hun ikke visste at han var der.

Oi, så pen hun var. Hun lente seg bakover mot en svær kampestein som så ut som om den var blitt plassert ut der av en kjempe som ville pynte opp, og hun hadde en tjukk bok i fanget. Hun bladde om en side, de grønne øynene fulgte ordene. Hun hadde på seg svart T-skjorte, slitte jeans og sneakers som så ut som om de var hundre år gamle. Det korte, lyse håret beveget seg i vinden, og hun fremsto som selveste definisjonen på fred og velvære. Som om hun befant seg i den verden som eksisterte før solstormene sved av alt.

Mark hadde alltid følt at hun var hans som en logisk følge av situasjonen. Så å si alle andre hun noen gang hadde kjent, var døde, så han var den eneste som var igjen til henne, alternativet til å være alene for alltid.

Men den rollen spilte han med glede, han syntes til og med at han var heldig – hva skulle han ha gjort uten henne?

«Denne boka ville vært mye bedre om det ikke var en 19

nifs fyr som drev og snek på meg mens jeg leste,» sa Trina uten den minste antydning til smil. Hun bladde om og fortsatte å lese.

«Det er bare meg,» sa han. Han kunne knapt si noe til henne uten at det hørtes utrolig dumt ut. Han tok et skritt fram fra trærne.

Hun lo, og endelig så hun opp på ham. «Det er på tide at du kommer! Det var like før jeg begynte å snakke med meg selv. Jeg har lest siden før soloppgang.»

Han gikk bort og sank ned på bakken ved siden av henne. De klemte hverandre, en hard og varm klem som var full av det løftet han hadde gitt seg selv da han våknet.

Han trakk seg litt bort og så på henne uten å bry seg om det tåpelige gliset som mest sannsynlig var klistret fast over ansiktet hans. «Vet du hva?»

«Hva da?» spurte hun.

«Denne dagen kommer til å bli perfekt, helt perfekt.»

Trina smilte, og vannet i bekken fortsatte å fosse forbi, som om ordene hans ikke betydde noe.

KAPITTEL 2

«Jeg har ikke hatt en perfekt dag etter at jeg fylte seksten,» sa Trina idet hun laget en brett nederst på boksiden og la fra seg boka. «Tre dager etterpå løp du og jeg for livet gjennom en tunell som var varmere enn sola.»

«Herlige dager,» sa Mark halvt for seg selv og satte seg bedre til rette. Han lente seg mot den samme kampesteinen som henne og la beina i kors. «Herlige dager.»

Trina sendte ham et skrått blikk. «Bursdagsfesten min eller solstormene?»

«Ingen av delene. Du likte han der idioten John Stidham på festen. Husker du ikke det?»

Et øyeblikk fikk hun et skyldig ansiktsuttrykk. «Ehm, jo. Det føles som om det er tre tusen år siden.»

«Halve verden måtte ødelegges helt før du endelig la merke til meg.» Mark smilte, men han følte seg tom.

Sannheten var deprimerende – bare det å spøke med den – og en mørk sky dannet seg over hodet hans. «La oss snakke om noe annet.»

«Det stemmer jeg for.» Hun lukket øynene og lente hodet mot steinen. «Jeg vil ikke tenke på de greiene der et eneste sekund mer.»

Mark nikket selv om hun ikke kunne se det. Han hadde plutselig mistet all lyst til å snakke, og planen om å ha en perfekt dag ble skylt bort av bekken. Minnene.

21

De lot ham i fred, ikke i så mye som en halvtime. De kom alltid busende på ham, fikk ham til å huske alt det forferdelige.

«Alt i orden?» spurte Trina. Hun grep hånden hans, men Mark dro den unna fordi den var så svett.

«Ja da, det går bra. Jeg skulle bare ønske at vi kunne klare en hel dag uten at det var noe som fikk oss til å huske. Jeg kunne klart meg helt perfekt her på dette stedet hvis vi bare kunne glemme. Alt blir mye bedre. Vi er bare nødt til å … gi slipp!» Han ropte nesten de to siste ordene, men han ante ikke hvem han rettet raseriet mot. Han bare hatet tingene han hadde i hodet. Bildene.

Lydene. Luktene.

«Det ordner vi, Mark. Det ordner vi.» Hun grep etter ham igjen, og denne gangen tok han hånden hennes.

«Vi får komme oss ned dit igjen.» Sånn var han alltid.

Når minnene kom, ble han alltid veldig forretningsmessig. Konsentrerte seg om oppgaver og arbeid og sluttet å bruke hjernen. Det var det eneste som hjalp. «Jeg er sikker på at Alec og Lana har sånn cirka førti oppgaver til oss.»

«Som må gjøres i dag,» fortsatte Trina. «I dag! Ellers går verden under!»

Hun smilte, og det bidro til å gjøre alt litt lysere.

I hvert fall litt.

«Du kan lese mer i den kjedelige boka senere.» Han kom seg på beina og dro henne opp etter seg. Og så satte de av gårde ned fjellstien, mot den primitive landsbyen som var hjemmet deres.

Luktene traff Mark først. Slik var det alltid når han nærmet seg hovedhytta. Råtnende underskog, kokt kjøtt, harpiks. Alt sammen krydret med den brente lukten som 22

hadde preget verden helt siden solstormene. Ikke ubehagelig, egentlig, bare evigvarende.

Han og Trina vandret forbi koloniens skjeve hus, alt var tilsynelatende smelt opp tilfeldig. De fleste av bygningene i denne delen av leiren ble bygd i løpet av de første månedene, før de fant folk som var arkitekter og entreprenører, og som fikk orden på sakene. Det var hytter bygd av trestammer og barnåler. Tomme hull istedenfor vinduer, og døråpninger i forunderlige fasonger.

Noen steder var det ikke annet enn hull i bakken, bare et lite område dekket av en plastplate, og noen få trekubber som var surret sammen for å dekke over når det ble regn.

Det var et temmelig langt stykke fra de digre skyskraperne og betonglandskapet der han hadde vokst opp.

Alec hilste på Mark og Trina med et grynt da de kom inn gjennom den usymmetriske døråpningen i hovedhyttas tømmervegg. Før de rakk å si hei, kom Lana raskt mot dem. Hun var en kraftig bygd kvinne med svart hår som alltid var bundet opp i en stram hårtopp, hun hadde vært militærsykepleier og var yngre enn Alec, men eldre enn foreldrene til Mark – hun og Alec hadde vært sammen da Mark møtte på dem i tunellene under New York City. På den tiden hadde begge jobbet for forsvarsdepartementet. Alec var sjefen hennes, og de hadde vært på vei til et eller annet møte den dagen. Før alt ble forandret.

«Og hvor har dere to vært?» spurte Lana da hun stanset opp bare noen få centimeter fra ansiktet til Mark. «Vi skulle jo begynne ved soloppgang i dag, vi skulle dra ut i dalen sørpå og lete etter et nytt område å utvide til. Noen uker til på dette overbefolkede stedet kommer til å drive meg til vanvidd.»

«God morgen,» svarte Mark. «Du virker jammen munter i dag.»

23

Hun smilte av det, slik Mark hadde visst hun ville.

«Jeg har det visst med å gå litt rett på sak, eller hva? Men jeg har milevis å gå på før jeg blir like grinete som Alec.»

«Sersjanten? Jo, det stemmer.»

Som på signal gryntet den gamle bjørnen.

«Unnskyld at jeg er så sein,» sa Trina. «Jeg kunne ha diktet opp en fin unnskyldning, men ærlighet varer lengst. Mark fikk meg til å gå opp til bekken, og der hadde vi … ja, du vet.»

Det skulle etter hvert mye til for å overraske Mark nå for tiden, og enda mer for å få ham til å rødme, men Trina var god til å få til begge deler. Han stotret, og Lana himlet med øynene.

«Uff, spar meg.» Lana viftet med hånden. «Få dere nå litt frokost hvis dere ikke har spist allerede, og la oss pakke og komme oss av gårde. Jeg vil være tilbake her om en uke,» fortsatte hun.

En uke ute i villmarken, se nye ting, få seg litt frisk luft … alt dette hørtes herlig ut i Marks ører, det løftet humøret hans opp fra det hullet det falt ned i tidligere på dagen. Han lovet seg selv at han skulle konsentrere seg om nåtiden og bare prøve å nyte turen.

«Har dere sett Darnell og Padda?» spurte Trina. «Og hva med Misty?»

«De tre musketerene?» spurte Alec, etterfulgt av et latterbjeff. Den mannen lo av de merkeligste ting. «De hadde i hvert fall ikke glemt planen. Har allerede spist, gått for å pakke. Sikkert tilbake på et blunk.»

Mark og Trina var snart ferdig med å spise pannekaker og hjortepølser da de hørte de velkjente lydene av de tre andre vennene de hadde truffet i tunellene i New York.

«Ta den av deg!» lød en sutrete stemme, rett før en 24

tenåringsgutt dukket opp i døren med en truse dratt ned over det brune håret som en lue. Darnell. Mark var overbevist om at den gutten aldri hadde tatt noe på alvor i hele sitt liv. Selv da sola var i ferd med å koke ham levende for et år siden, virket det som om han alltid hadde en spøk på lur.

«Men jeg liker den!» sa han idet han kom inn i hytta.

«Hjelper meg med å holde håret på plass og beskytter mot naturkreftene. To til prisen av én!»

Det kom en jente inn etter ham, høy og tynn med langt rødt hår, bare litt yngre enn Mark. De kalte henne Misty, men hun hadde aldri fortalt dem hva hun egentlig het.

Hun så på Darnell med et uttrykk som dels strålte vemmelse og dels humor. Padda – lav og bred, slik kallenavnet hans tilsa – trampet inn, puffet seg forbi henne, og grep ut etter trusen på Darnells hode.

«Gi meg den!» ropte han og tok et lite hopp. Han var den korteste nittenåringen Mark noen gang hadde sett, men bred som et eiketre – bare muskler, kraft og styrke.

Noe som av en eller annen grunn fikk de andre til å tro at det var greit å plage ham, fordi alle visste at han kunne banke skiten ut av dem hvis han virkelig ville. Men Padda likte å være i begivenhetenes sentrum. Og Darnell likte å være tåpelig og irriterende.

«Hvorfor i all verden vil du ha den ekle greia på hodet?» spurte Misty. «Du skjønner hvor den har vært, ikke sant? At den har dekket til Paddas underliv?»

«Et utmerket poeng,» svarte Darnell med påtatt vemmelse, akkurat idet Padda omsider klarte å snappe til seg underbuksa fra hodet hans. «Fryktelig dårlig dømmekraft fra min side.» Darnell trakk på skuldrene. «Det virket morsomt på et tidspunkt.»

Padda stappet den gjenerobrede eiendelen ned i rygg25

sekken. «Vel, det blir jeg som ler sist. Jeg har ikke vasket denne røveren på minst to uker.»

Han begynte å le, en lyd som fikk Mark til å tenke på en hund som kjempet til seg et kjøttstykke. Hver gang Padda slapp løs latteren, var det ingen i rommet som kunne la være å begynne å le selv, den smeltet enhver is.

Mark visste fortsatt ikke om han lo av selve spøken eller bare av lydene som kom ut av Padda. Uansett var slike øyeblikk sjeldne og verdifulle, det føltes godt å le, og det var godt å se Trinas ansikt lyse opp.

Selv Alec og Lana måtte le, noe som fikk Mark til å tenke at det kanskje kom til å bli en perfekt dag tross alt.

Men så ble latteren avbrutt av en merkelig lyd. Noe Mark ikke hadde hørt på over et år, og ikke hadde ventet å høre igjen noen gang.

Lyden av motorer på himmelen.

KAPITTEL 3

Det var en buldrende, mekanisk støy som fikk hele hytta til å skake. Støvskyene slo inn mellom de tilfeldig stablede tømmerstokkene med mørtel imellom. Et hostende brøl feide forbi rett over hodet på dem. Mark holdt seg for ørene til lyden avtok nok til at det sluttet å riste i hytta. Alec var allerede på beina og på vei mot døren før noen andre overhodet klarte å ta innover seg den plutselige hendelsen. Lana var raskt i hælene på ham, og alle andre fulgte etter.

Ingen sa et ord før alle sammen var ute i den sterke, stekende morgensolen. Mark myste og brukte hånden for å verne seg mot det blendende lyset, mens han saumfarte himmelen etter lydkilden.

«Det er en berg,» kunngjorde Padda overflødig. «Hva i h…»

Det var første gang Mark hadde sett et av de enorme luftskipene etter at solstormene var over, og synet var et sjokk. Han kom ikke på en eneste grunn til at en berg – en som hadde overlevd katastrofen – skulle komme flygende over fjellet. Men der var den, diger og skinnende, med runde, blå raketter som brant varmt og støyende idet den dalte ned mot midten av kolonien.

«Hva gjør den her?» spurte Trina mens den lille gruppen småløp gjennom landsbyens trange bakgater, på 27

sporet av bergen. «De har alltid lagt igjen forsyningene i de større koloniene, som Asheville.»

«Kanskje …» begynte Misty. «Kanskje de skal redde oss eller noe? Ta oss med et annet sted?»

«Ikke tale om,» fnyste Darnell. «Det ville de ha gjort for lenge siden.»

Mark sa ikke noe der han løp med bakerst i flokken, fortsatt litt forskrekket over at det plutselig hadde dukket opp en diger berg. De andre henviste hele tiden til noen mystiske de, selv om ingen visste hvem de var. Det hadde vært tegn til og snakk om at noen slags myndigheter var i ferd med å organiseres, men ingen av ryktene var i nærheten av å være pålitelige. Og absolutt ingen offisiell kontakt foreløpig. Det var sant at det var blitt levert utstyr og mat til leirene rundt Asheville, og at folk der vanligvis delte med de avsidesliggende koloniene.

Bergen stoppet opp der oppe, de blå rakettene pekte nedover, og luftskipet ble hengende femten meter eller så over Bytorget, en mer eller mindre firkantet plass som de hadde latt forbli ubebygd da de bygde kolonien. Den lille gruppen økte farten, de ankom Torget og fikk se menneskemengden som hadde samlet seg, folk sto og stirret måpende på flymaskinen som om den skulle ha vært et mytisk uhyre. Med den brølende motoren og det imponerende skuet av blålys, lignet den nesten. Særlig fordi det var lenge siden de hadde sett noen form for avansert teknologi.

Storparten av flokken hadde samlet seg midt på Torget, og ansiktene deres lyste av forventning og begeistring. Som om alle sammen hadde kommet til samme konklusjon som Misty – at bergen var her for å redde dem, eller i hvert fall kom med gode nyheter av et slag.

Men Mark var på vakt. I løpet av det året han akkurat 28

hadde kommet seg gjennom, hadde han gang på gang lært å ikke skru opp forhåpningene.

Trina nappet ham i ermet, hun bøyde seg fram for å si noe til ham. «Hva er det den gjør? Det er ikke nok plass til at den kan lande her.»

«Jeg vet ikke. Det er ingen markeringer eller andre ting som viser hvem som eier bergen, eller hvor den kommer fra.»

Alec sto like ved og klarte å overhøre denne samtalen gjennom det brennende drønnet fra rakettene. Sannsynligvis med den superkraftige soldathørselen sin. «De sier at det står POK med digre bokstaver på den som leverer mat i Asheville. Post-Oppblussingens Koalisjon.»

Han ropte det nesten. «Virker rart at det ikke står noe på denne.»

Mark trakk på skuldrene som svar, ikke sikker på om Alecs informasjon egentlig betydde noe. Han merket at han var litt tummelumsk. Han kikket opp igjen og lurte på hvem i all verden som kunne være inne i fartøyet, og hvilken hensikt de hadde. Trina klemte hånden hans, og han klemte hennes tilbake. Begge svettet.

«Kanskje Gud er inni den,» sa Padda med skingrende stemme – den ble alltid sånn når han ropte. «Han er her for å si unnskyld for alle de solstormgreiene.»

I øyekroken la Mark merke til at Darnell trakk pusten og åpnet munnen, sikkert for å si noe smart og morsomt til Padda. Men han ble avbrutt av en høy og skarp lyd der oppe fra, etterfulgt av knaking og hvining av hydraulikk. Mark fulgte fascinert med da en diger, firkantet luke i bunnen av bergen begynte å åpne seg, dreiende på hengsler senket den seg som en rampe. Det var mørkt inni den, men små tåkeskyer kom virvlende ut da åpningen ble større.

29

Det gikk en bølge av gisp og rop gjennom mengden, og folk løftet hendene og pekte oppover. Mark slet blikket løs fra bergen et øyeblikk for å ta innover seg alt sammen, lamslått av ærefrykten som omga ham på alle kanter. De hadde blitt et desperat, desperat folk som hver dag levde med den tyngende følelsen av at neste dag kunne bli deres siste. Og her var de alle sammen, stirrende opp i himmelen som om Paddas spøk hadde blitt noe mer enn akkurat det. Det var en lengsel i mange av øynene han så, som mennesker som oppriktig trodde de skulle reddes av overjordiske krefter. Det fikk Mark til å føle seg litt kvalm.

En ny bølge med gisp strømmet gjennom Torget, og Mark løftet straks blikket igjen. Ut fra bergens mørke hadde det dukket opp fem mennesker, kledd i antrekk som ga Mark gåsehud. Grønne, gummiaktige og tjukke – helfigurdrakter som dekket de fremmede fra hode til tå. Draktene hadde gjennomsiktig visir foran ansiktet som brukeren kunne se ut gjennom, men det sterke lyset og avstanden gjorde det umulig for Mark å skjelne ansiktene deres. De skrittet forsiktig ut i svære, svarte støvler som var dratt utenpå det grønne materialet, slik at alle fem til slutt sto på en rekke ytterst på den senkede luken, det anspente kroppsspråket røpet hvor anstrengende det var å holde balansen.

Alle sammen holdt et svart rør i hendene, som om det var gevær.

Men rørene lignet ikke noe våpen Mark noensinne hadde sett. De var tynne og lange, med en festeanordning i enden som fikk dem til å ligne reservedeler fra en industripumpe. Og så snart de fremmede hadde stilt seg opp i posisjon, løftet de de rørlignende greiene og rettet dem direkte mot menneskene der nede.

30

Mark la brått merke til at Alec brølte så høyt han kunne, mens han dyttet og skubbet til folk for å få dem unna. Alt rundt dem eksploderte i kaos – rop og panikk – men Mark hadde falt i transe, han sto og stirret på de fremmede med de merkelige antrekkene og truende våpnene som hadde kommet ut av bergen mens alle andre i folkemengden omsider skjønte at disse menneskene ikke var der for å redde noen. Hva hadde skjedd med den Mark som kunne reagere så raskt? Han som hadde overlevd det helvetes året etter at solstormene hadde herjet jorden?

Han sto fortsatt fastfrosset, stirrende, da de første skuddene ble fyrt av der oppe. En vag bevegelse, et raskt blink av noe mørkt og lite og raskt skjøt ut fra et av rørene. Mark fulgte prosjektilet med blikket. Han hørte en kvalmende lyd, og snudde seg til siden akkurat i tide til å se at Darnell hadde en flere centimeter lang pil stikkende ut fra skulderen, den tynne metallspissen var dypt plantet i muskelen. Blodet piplet ut fra såret. Gutten laget noen merkelige gryntelyder idet han kollapset og gikk i bakken.

Dette fikk omsider vekket Mark.