Terry Hayes Jeg er Pilegrim

Terry Hayes

Jeg er Pilegrim Oversatt av Peter A. Lorentzen

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com

Originaltittel: I am Pilgrim © Terry Hayes 2012 Utgitt etter avtale med Ulf Töregård Agency AB © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt fra engelsk av Peter A. Lorentzen Omslagsdesign: R. Shailer / TW Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: Kristen Hayes Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,7/14,24 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 1,6 ISBN: 978-82-8087-584-6

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

«Det finnes ingen redsel så entydig, men likevel så vanskelig å beskrive, som den en spion hjemsøkes av i et fremmed land.»

JOHN Le CARRé , SPeIlkrIgen

«Langs disse fiendtlige gatene må en mann gå som ikke selv er fiendtlig, en mann som hverken er moralsk fordervet eller redd.»

R AyMOND CHANDLeR , MordeTS enkle kunST

DeL éN

Kapittel 1 Det finnes steder jeg kommer til å huske i hele mitt liv – Den røde plass på en dag med glovarme vindkast, min mors soverom på feil side av 8-mile Road i Detroit, den endeløse hagen som omga det elegante fosterhjemmet mitt, og en mann som ventet på å drepe meg i ruinene som kalles Dødens teater.

Men ingenting er til de grader etset i hukommelsen min som et hotellrom uten heis i New york – med slitte gardiner, billige møbler og et bord fullt av tina og annet partydop. Ved siden av sengen ligger en håndveske, en sort stringtruse – like omfangsrik som en tanntråd – samt et par Jimmy Choo-sko i størrelse 37. I likhet med eieren hører de ikke hjemme her. Hun ligger naken på badet, med strupen skåret over og ansiktet ned, i et badekar fylt av svovelsyre, den aktive ingrediensen i avløpsrens som kan skaffes på et hvilket som helst supermarked.

Flere titalls flasker ligger strødd på gulvet. DrainBomb, heter stoffet. Uten at noen legger merke til det, begynner jeg å se nærmere på dem. Prislappene henger fortsatt på, og jeg registrerer at morderen har kjøpt flaskene i tjue forskjellige butikker, for ikke å vekke mistanke. Jeg har alltid hevdet at det er vanskelig å la være å beundre skikkelig planlegging.

Det råder totalt kaos på stedet, og støyen er øredøvende – det spraker i politiradioer, rettsmedisinerne skriker på assistanse, og en latinamerikansk kvinne står og hulker. Selv om mordofferet ikke kjenner en kjeft i hele verden, er det tilsynelatende alltid noen som står og hulker på slike steder.

Den unge damen på badet er ugjenkjennelig – etter tre dager i syrebadet er alle trekkene hennes borte. Det var vel også planen, 9

antar jeg. Vedkommende som drepte henne, har dessuten tynget ned hendene hennes med telefonkataloger. Syren har ikke bare fjernet fingeravtrykkene hennes, men også det meste av kjøttet på fingrene.

Med mindre rettsmedisinerne i NyPD har flaks med tanngarden, vil det bli jævlig vanskelig å sette navn på dette offeret.

På steder som dette, der du føler at ondskapen fortsatt sitter i veggene, kan du få de merkeligste assosiasjoner. Forestillingen om en ung kvinne uten ansikt fikk meg til å tenke på en gammel Lennon/McCartney-låt – om eleanor Rigby som hadde ansiktet liggende i en krukke ved døren. I mitt stille sinn begynner jeg å tenke på henne som eleanor. Åstedsgranskerne har fortsatt mye å gjøre, men ikke en kjeft i lokalet tviler på at eleanor ble drept mens hun hadde sex: Madrassen har sklidd halvveis av sengen, sengetøyet er krøllete, og nattbordet har en brun strime av størknet blod. Folk med perverse fantasier mener at han kuttet strupen hennes mens han fortsatt var inne i henne. Det verste er at de kanskje har rett.

Uansett hvordan hun døde, kan de som søker trøst, tenke på følgende: Hun skjønte ikke engang hva som skjedde – i hvert fall ikke før i siste øyeblikk.

Tina – metamfetamin – ville ha sørget for det. Stoffet gjør deg så jævlig kåt, og så euforisk når det treffer hjernecellene, at ingen illevarslende tegn når frem i bevisstheten. Påvirket av dette stoffet klarer ikke folk flest annet enn å finne en partner og knulle seg fra sans og samling.

Ved siden av de to sølvpapirpakningene med tina står noe som likner på de små sjampoflaskene de har på hoteller. Flasken er umerket og inneholder en klar væske – GHB, antakelig. Stoffet får mye omtale i de snuskete krokene av Internett. I store doser har det overtatt for Rohypnol som overgripernes foretrukne hjelpemiddel. På de fleste konserter og festivaler flyter stoffet fritt: Partyløvene tar seg en kork for å ta brodden av tina, det demper paranoiaen. Men GHB har også sine egne bivirkninger, det demper hemningene og gir en mer intens seksuell opplevelse. På gata kalles stoffet blant annet easy lay.

Da hun sparket av seg skoene og trakk ned det korte, sorte skjørtet, må eleanor ha vært som en rakett på nyttårsaften.

10

Jeg beveger meg gjennom trengselen – det er ingen som kjenner meg; jeg er en fremmed med en eksklusiv jakke slengt over skulderen og en masse tung, mental bagasje – og stopper ved sengen. Jeg kobler ut støyen, og for mitt indre øye ser jeg henne øverst, naken, mens hun rir ham som besatt. Hun er i begynnelsen av tjueårene, med flott kropp, og jeg ser for meg at hun virkelig slipper seg løs – cocktailen av dop driver henne mot en heidundrende orgasme, kroppstemperaturen stiger faretruende på grunn av amfetaminet.

De svulmende brystene hennes presser seg ned mot ham, mens puls og åndedrett raser i blandingen av lidenskap og kjemikalier. Hun hiver etter pusten, tungen hennes finner sin egen vilje og jakter febrilsk etter munnen under henne. Sex er slett ikke noen frøkensport nå til dags.

Neonlyset fra barene utenfor ville lyst opp den blonde skjønnheten med årets hotteste frisyre, og Panerai-dykkeruret hennes ville kastet reflekser på veggene rundt dem. Riktignok er det en kopi, men det er en god kopi. Jeg kjenner denne kvinnen. Alle kjenner henne – i hvert fall typen. Man ser dem i den digre nye Pradabutikken i Milano, i kø utenfor klubbene i Soho eller når de nipper til sine kalorifattige latteglass på de fasjonable kafeene langs Avenue Montaigne – unge kvinner som forveksler magasinet People med nyheter og tror at et japansk skrifttegn på ryggen er et uttrykk for opprør.

Jeg ser for meg drapsmannens hånd på brystene hennes, idet han stryker fingeren over en juvelbesatt ring som pryder den ene brystvorten. Fyren tar den mellom fingrene og napper i den, trekker henne til seg. Hun skriker til i opphisselse – alt er overfølsomt nå, særlig brystvortene. Men hun har ikke noe imot det – hvis noen vil ha det røft, betyr det bare at vedkommende virkelig liker henne. Da hun satt oppå ham, og hodegjerdet hamret kraftig mot veggen, ville hun ha sett mot inngangsdøren – som sikkert var låst og sikret med lenke. I dette nabolaget er det det minste man kan gjøre. et diagram på døren viser rømningsveiene. Hun befinner seg på et hotell, men dét er også den eneste likheten med Ritz-Carlton.

Stedet heter eastside Inn – tilholdssted for omstreifere, ryggsekk11

turister, mentalt forstyrrede og enhver annen med tjue dollar i lommen. Bli så lenge du vil – en dag, en måned eller resten av livet – alt du trenger, er to sett med identifikasjonspapirer, det ene med foto.

Fyren som tok inn på rom 89, hadde bodd der en stund – en sekspakning står på skatollet, samt fire halvtomme brennevinsflasker og et par pakker med frokostblanding. Det står et stereoanlegg og noen CD-er på nattbordet. Jeg kikker gjennom dem. Han hadde i hvert fall god musikksmak, det skal han ha. Garderobeskapet er imidlertid tomt. Det virker som om klærne var det eneste han tok med seg da han dro og etterlot seg et lik som ville gå i oppløsning i badekaret.

Innerst i skapet ligger en haug med søppel: gamle aviser, en tom boks kakerlakkgift og en veggkalender med kaffeflekker. Jeg plukker den opp. På hver eneste side er det et sort-hvitt-fotografi av en gammel ruin – Colosseum, et gresk tempel, biblioteket i Celsus om natten.

Sofistikerte greier. Men sidene er blanke, ikke brukt til noe, bortsett fra som underlag for kaffekoppen. Kalenderen ser ikke ut til å være brukt i det hele tatt, og jeg slenger den tilbake.

Jeg vender meg bort, og uten å tenke meg om – av gammel vane, egentlig – stryker jeg en finger over nattbordet. Det er pussig: ikke et støvkorn. Jeg gjør det samme på skatollet, hodegjerdet og stereoen, med samme resultat – drapsmannen har tørket overalt for å fjerne fingeravtrykk. Det gir ham ingen premie i min bok, men idet jeg kjenner eimen av noe og løfter fingrene til nesen, blir alt snudd på hodet. Det jeg kjenner lukten av, er restene av en antiseptisk spray som brukes på intensivavdelinger for å hindre infeksjoner.

Ikke bare dreper den bakterier, men som bieffekt ødelegger den DNA-materiale – svette, hud og hår. Ved å spraye hele rommet samt gulvteppet og veggene har drapsmannen sørget for at NyPD ikke får behov for støvsugerne de vanligvis har med seg på slike åsteder.

Plutselig går det opp for meg at dette er alt annet enn et vanlig drap for penger, dop eller seksuell tilfredsstillelse. Som mordsak betraktet er dette noe helt for seg selv.

Kapittel 2 Det er ikke alle som vet dette – eller bryr seg om å vite det – men den helt grunnleggende rettsmedisinske lov er Locards Utvekslingsprinsipp, som fastslår at «enhver kontakt mellom gjerningsmann og åsted etterlater seg spor». Mens jeg står i dette rommet, med flere titalls stemmer i ørene, kan jeg ikke annet enn å lure på om professor Locard noensinne var borti noe som kunne minne om rom 89.

Alt drapsmannen har berørt, ligger nå i et badekar fylt av syre, med mindre det er tørket bort eller dynket med konsentrert desinfeksjonsmiddel. Jeg er sikker på at det ikke finnes en hudcelle eller et hårstrå igjen etter ham.

For et år siden skrev jeg en litt sær bok om moderne etterforskningsmetoder. I et kapittel kalt «Nye grenser» nevnte jeg at jeg kun én gang hadde opplevd bruk av antibakteriell spray – og det tilfellet dreide seg om elimineringen av en etterretningsagent i Den tsjekkiske republikk. At jeg tenker på akkurat dét tilfellet, lover ikke godt for fremtiden – saken er fremdeles ikke oppklart den dag i dag.

Personen som bodde på rom nr. 89, visste åpenbart hva han drev med, og jeg begynner å undersøke rommet med behørig respekt.

Han var åpenbart ikke noen spesielt ryddig person, og blant det andre søppelet ser jeg en tom pizzaeske ved siden av sengen. Jeg er i ferd med å avfeie den som uvesentlig da jeg med ett innser at det var der han hadde kniven: oppå pizzaesken, lett tilgjengelig fra sengen. Det var et så naturlig sted å ha en kniv at eleanor sannsynligvis ikke engang registrerte den.

Jeg ser henne for meg i sengen idet hun stikker hånden under det krøllete lakenet og leter etter pikken hans. Hun kysser ham på skul13

deren, på brystet og videre nedover. Kanskje fyren vet hva han har i vente, eller kanskje ikke: en av bivirkningene til GHB er at stoffet hemmer brekningsrefleksen. Alle og enhver skulle kunne suge et sju-, åtte- eller titommers redskap – det er derfor man lettest får tak i GHB i saunaer for homofile. eller på settet til pornofilmer.

Jeg ser for meg at hendene hans griper henne – velter henne over på ryggen og plasserer knærne sine på hver side av brystene hennes.

Hun tror han plasserer seg for å bli sugd, men den ene hånden hans har liksom tilfeldig glidd ned ved siden av sengen. Uten at hun ser det, famler fingrene hans over pizzaesken og finner det de leter etter.

Kniven er kald og billig, men fordi den er ny, er den mer enn skarp nok til å gjøre jobben.

Hadde man betraktet dem bakfra, ville man ha sett at hun presset ryggen opp i bro, mens hun utstøtte et lavt stønn. Man ville trodd at han hadde trengt inn i munnen hennes. Men slik var det ikke. Øynene hennes, som skinner av dop, blir fylt av redsel. Den venstre hånden hans klemmer hardt til over munnen, presser hodet bakover og blottlegger halsen. Hun vrir og kaster på seg, prøver å bruke armene, men det er han forberedt på. Han sitter overskrevs på brystet hennes og låser overarmene med knærne. Hvordan vet jeg dette?

Man kan så vidt skimte blåmerkene på bicepsene til liket ute i badekaret. Hun er hjelpeløs. Den høyre hånden hans kommer til syne – eleanor ser den, og prøver å skrike mens hun vrir seg desperat og kjemper for å komme seg løs. Det taggete bladet på pizzakniven glimter over brystet hennes, mot den bleke halsen. Den hugger til –.

Blodet spruter over nattbordet. ettersom en av arteriene som forsyner hjernen ble kuttet helt over, har det hele vært over på et blunk. eleanor synker sammen, gurgler og blør i hjel. Hennes siste bevisste inntrykk er at hun nettopp har vært vitne til mordet på seg selv; alt hun noensinne var, eller håpet å bli, er forbi. Det var slik han gjorde det – han var ikke inne i henne i det hele tatt. Nok en gang får vi takke Vårherre for hans små velsignelser, antar jeg.

Drapsmannen går for å gjøre i stand syrebadet, og på veien river han av seg den blodige, hvite skjorten – de fant nettopp rester av den under liket av eleanor i badekaret, sammen med kniven: fire 14

tommer lang, med sort plastskjefte og produsert i milliontall på en eller annen primitiv fabrikk i Kina.

Jeg er fortsatt svimmel etter det jeg har forestilt meg, så jeg registrerer knapt den tunge mannshånden som legger seg på skulderen min. Idet jeg merker den, feier jeg den umiddelbart unna, og er klar til å brekke armen hans – dette er nok dessverre et ekko fra en tidligere tilværelse. en eller annen fyr mumler en halvkvedet unnskyldning mens han betrakter meg med en forundret mine og vil at jeg skal gå til side. Han leder en gjeng rettsmedisinere – tre menn og én kvinne – som holder på å sette opp lamper med ultrafiolett lys og helle opp skåler med Fast Blue B, fargestoffet de skal bruke for å finne sædrester på madrassen. De har ikke registrert desinfeksjonsmiddelet ennå, og jeg sier ingenting – for alt jeg vet, kan morderen ha slumpet til å glemme en og annen flekk på sengen. I så fall, tatt i betraktning hvilket sted The eastside Inn er, vil de gjøre flere tusen funn, tilbake til tiden da horene gikk med hofteholdere.

Jeg trår til side, men jeg er virkelig i villrede. Jeg prøver å kutte ut alt som skjer rundt meg, fordi det er et eller annet ved rommet, ved hele situasjonen – vet ikke riktig hva – som plager meg. Noe ved scenarioet føles feil, og jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg ser meg om, registrerer alt jeg kan, men klarer ikke å sette fingeren på det.

Jeg har en følelse av at det ligger tilbake i tid. Jeg spoler mentalt tilbake til tidspunktet da jeg først kom inn i rommet.

Hva var det? Jeg prøver å nå ned i underbevisstheten, prøver å gjenskape mitt første inntrykk – det var noe som ikke hadde med volden å gjøre, en liten detalj, som likevel kunne ha stor betydning.

Kunne jeg bare komme på det … en følelse … det er … det er som et ord, hinsides min hukommelse. Jeg begynner å tenke på hva jeg skrev i boken min, om at det er antakelsene, de antakelsene man ikke setter spørsmålstegn ved, som får deg til å gå i fella hver eneste gang. Og plutselig skjønner jeg det.

Da jeg kom inn, så jeg en sekspakning med øl på kommoden, en kartong melk i kjøleskapet, merket meg tittelen på noen DVD-er som lå ved siden av TV-en, og registrerte at det var søppelpose i bøtta. Og inntrykket – ordet som først meldte seg i bevisstheten min 15

– var «kvinne». Jeg hadde forstått alt som skjedde på rom 89 – bortsett fra det ene faktum som var viktigere enn alt annet. Det var ikke en ung mann som bodde her. Det var ikke en naken mann som hadde sex med eleanore og skar strupen over på henne. Det var ikke en smart fyr som ødela alle ansiktstrekkene hennes med syre før han sprayet rommet med desinfeksjonsmiddel.

Det var en kvinne.

Kapittel 3 Jeg er blitt kjent med mange mektige mennesker i løpet av min karriere, men jeg har bare møtt én person med naturlig, ekte autoritet – den typen fyr som får deg til å holde kjeft bare ved å hviske.

Han er ute i gangen nå. Han kommer mot meg, og sier til åstedsgranskerne at de må vente. Brannvesenet ønsker å nøytralisere syren før noen brenner seg.

«Men behold plasthanskene på,» bemerker han. «Så kan dere gi hverandre en prostataundersøkelse ute i gangen.» Alle ler, bortsett fra rettsmedisinerne.

Mannen med stemmen heter Ben Bradley. Han er drapsetterforsker, overbetjent og sjefen på åstedet. Han har vært nede på hotelldirektørens kontor og prøvd å få tak i drittsekken som driver dette stedet. Han er en veldig høy, farget mann – Bradley, ikke drittsekken – i begynnelsen av femtiårene. Han har svære hender og billige jeans som han har brettet opp ved anklene. Hans kone overtalte ham nylig til å kjøpe dem i et håpløst forsøk på å gjøre ham litt kulere. Ifølge ham selv får det ham bare til å se ut som en karakter i en Steinbeck-roman, en moderne flyktning fra ytre enfold.

I likhet med alle gjengangere på åsteder har han lite til overs for rettsmedisinerne. For det første ble arbeidet deres satt ut til private bedrifter for noen år siden, og overbetalte folk i kritthvite kjeledresser begynte å innfinne seg, med navn som «Rettsmedisinsk Biologisk Service A/S» på ryggen. For det andre – det som virkelig gjorde ham forbannet – var de to TV-seriene som hadde slått så godt an, og gjort rettsmedisinerne til kjendiser over natten.

17

«Herregud,» klaget han nylig, «er det noen igjen i dette landet som ikke er besatt av å få seg en rolle i et TV-show?»

Mens han ser på de vordende kjendisene som pakker sammen koffertlaboratoriene sine, får han øye på meg. Jeg står helt stille, inntil veggen, og betrakter situasjonen rundt meg, noe jeg har følelsen av at jeg har brukt halve livet mitt på. Han ignorerer folk som vil snakke med ham, og kommer bort til meg. Vi håndhilser ikke – jeg vet ikke hvorfor, men det har aldri vært vår stil. Jeg er ikke engang sikker på om vi er venner – jeg har nesten alltid befunnet meg på utsiden av enhver side som lar seg definere, så jeg har sannsynligvis ikke noen utpreget forståelse for sosiale omgangsformer. Men vi respekterer hverandre, og det er da noe.

«Takk for at du kom,» sier han.

Jeg nikker, og ser på buksebrettene og de sorte arbeidsstøvlene hans – som egner seg utmerket til å vasse gjennom blod og gørr på et åsted.

«Og hvordan kom du deg hit – med traktor?» spør jeg.

Han ler ikke. Ben ler nesten aldri. Han har det mest typiske pokeransikt man kan tenke seg, men det er ikke dermed sagt at han ikke kan være morsom. «Har du fått anledning til å se deg litt om, Ramón?» spør han lavmælt.

Navnet mitt er ikke Ramón, og det vet han. Men han vet også at jeg, inntil ganske nylig, jobbet for en av landets mest hemmelige etterretningstjenester, så jeg antar at han refererer til Ramón Garcia.

Ramón var FBI-agent, og tok seg all verdens bryderi med å skjule identiteten sin mens han solgte statshemmeligheter til russerne. Så gikk han hen og etterlot seg fingeravtrykk på alle søppelsekkene han brukte til å overlevere de stjålne dokumentene. Ramón er nesten garantert den mest ubrukelige hemmelige agenten i historien. Ben kan som sagt være morsom når han vil.

«Ja da, jeg har sett meg litt rundt,» sier jeg. «Hva vet du om vedkommende som bodde i dette hølet? Hun er sannsynligvis hovedmistenkt, ikke sant?»

Ben kan skjule mye, men øynene avslører ham. en kvinne?!

Glimrende, tenker jeg. Ramón slår tilbake.

18

Men Bradley er tross alt en kul fyr. «Det var interessant, Ramón,» sier han, mens han grubler på om jeg har en gjennomtenkt teori eller bare spekulerer. «Hva får deg til å tro at det er en kvinne?»

Jeg peker på sekspakningen på kommoden og melken i kjøleskapet. «Hva slags mannfolk gjør noe sånt? et mannfolk holder ølet kaldt og gir faen i melken. Se på DVD-ene – det er romantiske komedier, og ikke en eneste actionfilm. Skal vi ta oss en runde?» fortsetter jeg. «Skal vi se hvor mange andre menn på dette hotellet som har plastposer i søppelbøttene sine? Det er noe kvinnfolk gjør – et kvinnfolk som ikke hører hjemme her, uansett hvilken rolle hun har påtatt seg.»

Han møter blikket mitt, men det er umulig å si om han faktisk kjøper det jeg sier. Før jeg rekker å spørre, kommer to unge etterforskere – en kvinne og partneren hennes – rundt de giftmerkede avfallstønnene til brannvesenet.

«Vi har funnet noe, Ben!» sier den kvinnelige betjenten. «Det gjelder vedkommende som bodde på rommet.»

Bradley nikker rolig. «Ja. Det var en kvinne – fortell meg noe jeg ikke vet. Hva har dere på henne?»

Han kjøpte altså forklaringen min. De to etterforskerne stirrer forbløffet på ham, og lurer på hvordan han kunne vite det. Før dagen gryr, vil myten om sjefen deres ha vokst seg enda større.

For min egen del lurer jeg på om fyren ikke eier skam i livet – skal han ta æren for det han har fått vite, uten å blunke? Jeg begynner å le.

Bradley kaster et blikk på meg, og et sekund tror jeg at han også skal begynne å le, men den gang ei. Det er et glimt i de søvnige øynene hans, men han vender seg mot de to betjentene. «Hvordan kom dere frem til at det var en kvinne?» spør han.

«Vi fant gjesteregisteret,» svarer den mannlige etterforskeren, som heter Connor Norris.

Bradley er plutselig på alerten. «Fikk dere det av direktøren? Fant dere drittsekken – og fikk ham til å låse opp kontoret?»

Norris rister på hodet. «Han er ettersøkt for fire tilfeller av narkokriminalitet, og er nok halvveis til Mexico nå. Nei da. Min kollega 19

Alvarez» – han peker på den kvinnelige partneren sin – «hun dro kjensel på en kar som er ettersøkt for innbrudd. Han bor i etasjen over.» Norris ser på partneren sin, og er ikke sikker på hvor mye mer han skal si.

Alvarez trekker på skuldrene, håper det beste og legger kortene på bordet. «Jeg tilbød innbruddstyven judisielt amnesti hvis han ville dirke opp låsene på hotelldirektørens kontor og safe for oss.»

Hun sender Bradley et nervøst blikk, og lurer på hva slags problemer hun nå har skaffet seg.

Sjefen hennes setter opp sitt sedvanlige pokeransikt, men stemmen blir litt dypere. «Og hva så?»

«Det var til sammen åtte låser, og han fikset dem på under 60 sekunder,» sier hun. «Det er ikke rart ting forsvinner her i byen.»

«Hva fant dere i registeret?» spør Bradley.

«Kvitteringer. Hun har bodd her i litt over et år,» sier Norris.

«Kontant betalt, hadde ikke TV-abonnement, kabel – ingenting. Hun ville åpenbart ikke bli sporet av noen.»

Bradley nikker – han tenkte akkurat det samme selv. «Når så naboene henne sist?»

«Tre eller fire dager siden. Ingen kan si noe sikkert,» forteller Norris.

«Forsvant rett etter å ha tatt livet av dama hun sjekket opp, antar jeg,» mumler Bradley. «Hva med legitimasjonen? Det må finnes noe i registeret?»

Alvarez kikker på notatene sine. «Kopi av et førerkort utstedt i Florida, og et slags studentbevis – uten bilde,» sier hun. «Jeg er temmelig sikker på at de er ekte.»

«Sjekk dem likevel,» sier Bradley.

«Vi ga dem til Petersen,» sier Norris, med henvisning til en annen, ung etterforsker. «Han jobber med saken.»

Bradley nikker. «Kjenner innbruddstyven – eller noen av de andre – denne kvinnen? Vet de noe om henne?»

De rister på hodet. «Ingen vet noe. De så henne bare komme og gå,» sier Norris. «I begynnelsen av tjueårene. 1,65 høy. Nydelig kropp, ifølge låsgeniet vårt –.»

20

Bradley himler med øynene. «Ut fra hans standard betyr det sannsynligvis at hun hadde to ben.»

Norris smiler. Det gjør ikke Alvarez. Hun ønsker intenst at Bradley skal si noe om avtalen hun gjorde med innbruddstyven. Skal han skjelle henne ut for det hun har gjort, vil hun gjerne få det overstått.

I stedet må hun fortsette dialogen og være profesjonell. «Ifølge en såkalt skuespillerinne på rom 114 endret dama utseende hele tiden. en dag var hun Marilyn Monroe, neste dag Marilyn Manson, og noen ganger begge versjoner av Marilyn på én og samme dag. Så var hun Drew og Britney, Dame edna, k.d. lang» «Mener du det?» spør Bradley. Begge de unge betjentene nikker, og ramser opp flere navn for å understreke hva de mener. «Dette fantombildet ser jeg virkelig frem til,» sier han idet han innser at alle de vanlige fremgangsmåtene i en mordetterforskning blir avskåret, én for én. «Hva annet har dere utrettet?»

De rister på hodet og vet ikke hva de skal si.

«Da får dere sette i gang med å skaffe vitneforklaringer fra gærningene som bor her – i hvert fall fra dem som ikke er ettersøkt av politiet – hvilket sannsynligvis ikke er mer enn tre stykker.»

Bradley sender dem av gårde, vender seg mot meg i skyggene og tar opp noe som åpenbart har plaget ham en del.

«Har du sett noe sånt før?» spør han, og plukker et metallskrin ut av skapet. Det er kakifarget, og så smalt at jeg ikke engang hadde lagt merke til det. Han skal til å åpne det, men snur seg og kaster et blikk mot Alvarez og Norris. De er på vei ut, og snor seg mellom brannfolkene som nå er i gang med å rydde pumpene de har brukt til å fjerne den biokjemiske dritten. «Hei, dere!» De snur seg og ser på ham. «Det med innbruddstyven – det var godt tenkt.»

Vi ser lettelsen bre seg i Alvarez’ ansikt, og begge betjentene vinker tilbake og smiler. Det er ikke rart at folkene hans elsker ham.

Jeg ser på metallskrinet – ved nærmere ettersyn likner det mer en liten attachékoffert, og har et serienummer i hvit skrift på siden. Det er åpenbart militært utstyr, men jeg har bare en vag erindring av å ha sett noe liknende før. «et førstehjelpsskrin?» spør jeg, nølende.

«Ikke langt unna,» sier Bradley. «Tannlegeutstyr.» Han åpner skri21

net, og der ligger et fullt sett med militære tannlegeinstrumenter plassert i skumgummi: pinsetter, sonder, ekskavatorer og diverse tenger.

Jeg stirrer på ham. «Trakk hun tennene på offeret?» spør jeg.

«Alle sammen. Vi har ikke funnet noen, så hun har vel kvittet seg med dem. Kanskje hun har spylt dem ned i do, og da kan vi finne dem. Det er derfor vi river opp røranlegget i huset.»

«Ble tennene trukket før eller etter at offeret ble drept?»

Ben skjønner hva jeg tenker på. «Nei, det var ikke tortur. Rettsmedisinerne har tatt en titt i munnen hennes. De er temmelig sikre på at det skjedde etter at døden inntraff, for å hindre at hun ble identifisert. Det var derfor jeg ba deg om å komme – jeg husket noe i boken din som handlet om hjemmetannpleie og et mord. Hadde det skjedd i USA, håpet jeg det ville være –.»

«Glem det. Det jeg skrev om, skjedde i Sverige,» sier jeg. «en eller annen fyr brukte hammer til å fjerne offerets kjeve og tannbroer – hensikten var sannsynligvis den samme – men tenger? Jeg har aldri sett noe liknende. » «Man lærer så lenge man lever,» svarer Ben. «Du verden,» sier jeg. «Menneskeheten gjør sannelig fremskritt, hva?»

Bortsett fra mine betraktninger om menneskeheten må jeg si at morderen imponerer meg – det kan ikke ha vært lett å trekke 32 tenner på et lik. Hun hadde åpenbart skjønt et viktig poeng som vanligvis går upåaktet hen blant folk i mordbransjen: Ingen blir noensinne arrestert for å ha myrdet noen – de blir arrestert fordi de ikke har planlagt det ordentlig.

Jeg nikket mot metallskrinet. «Hvor kan en sivil person få tak i noe sånt?»

Ben trekker på skuldrene.

«Hvor som helst. Jeg ringte en kamerat i Pentagon, og han tok seg en tur i arkivet: Det var førti tusen enheter på det militære overskuddslageret. Hæren har kvittet seg med alle sammen via butikker for endetidsfantaster. Vi kan lete, men vi kommer aldri til å finne det spesifikke kjøpet. Sånn er det bare …»

22

Stemmen hans dør hen – han er som fortapt i en labyrint, og lar blikket flakke omkring i rommet for å finne en utvei. «Jeg har ikke noe ansikt,» sier han lavt. «Ingen tannlegejournaler, ingen vitner – og verst av alt, ikke noe motiv. Du kjenner denne bransjen bedre enn noen – hva slags odds vil du gi meg for å løse saken?»

«Akkurat nå? Omtrent samme sjanse som for å vinne i Lotto,» sier jeg. «Du kommer inn, og det første du tenker er: amatør, bare nok en sexlek som er gått for langt. Så ser du nærmere etter – jeg har bare sett et par steder som er så ille som dette.» Så forteller jeg ham om desinfeksjonsmiddelet, selv om det naturligvis ikke er det han ønsker å høre.

«Takk for oppmuntrende ord, min venn,» sier han. Han gnir åndsfraværende tuppen av pekefingeren og tommelen mot hverandre, og etter å ha observert ham over lang tid, vet jeg at dette er et signal om at han har lyst på en sigarett. Han fortalte meg at han hadde sluttet en gang på nittitallet, men i ettertid hadde han sikkert tenkt tusenvis av ganger at det ville hjulpet med en røyk. Slik var det tydeligvis nå. For å komme seg over røyksuget snakker han. «Vet du hva mitt problem er? Marcie har sagt det til meg» – Marcie er kona hans – «jeg blir for nært knyttet til ofrene, og det ender med at jeg forestiller meg at jeg er den eneste vennen de har igjen i verden.»

«Du blir de dødes forsvarer?» antydet jeg.

«Det var akkurat det hun sa. Og noe annet jeg aldri har klart å gjøre – Marcie sier det muligens er det eneste hun liker ved meg – jeg klarer aldri å la en venn i stikken.»

De dødes forsvarer, tenker jeg. Det kunne vært verre. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe ham, men jeg kommer ikke på noe. Det er tross alt ikke min etterforskning, og selv om jeg bare er i trettiårene, er jeg pensjonist. en åstedsgransker stormer inn i rommet, og skriker med asiatisk aksent: «Ben?» Bradley snur seg. «I kjelleren!»

Kapittel 4 Tre åstedsgranskere i kjeledress har revet ned en gammel mursteinsvegg. Selv om de har masker, er de på nippet til å brekke seg på grunn av lukten i hulrommet som kommer til syne. Det er ikke et lik de har funnet – menneskekjøtt har sin egen, spesielle odør – det dreier seg om et avløpsrør som lekker, mugg og hundre generasjoner av rotteekskrementer.

Bradley tar seg frem gjennom de stinkende kjellerrommene og stopper i lysskjæret fra arbeidslampene som lyser opp den nedrevne veggen. Jeg følger like bak ham sammen med de andre etterforskerne, og ankommer akkurat tidsnok til å se at den asiatiske fyren – en kinesisk-amerikaner som alle kaller Bruce, av åpenbare grunner – lyser med lommelykten inn i hulrommet.

Der inne har amatørene hatt fritt spillerom med rørene. Bruce forklarer at de hadde tatt fra hverandre vannlåsen på rom 89 uten å finne noe, så de gikk et skritt videre. De fikk en kapsel med Fast Blue B fra åstedsgranskerne, blandet den ut med en halv liter vann og helte den i avløpsrøret.

Det tok fem minutter før de så noe, og de skjønte at ettersom det gikk så sakte, måtte det være en forstoppelse et eller annet sted mellom rom 89 og kjelleren. Nå hadde de funnet den – i virvaret av rør og ulovlige koblinger bak murveggen.

«Vær så snill å fortelle meg at det er tennene hennes,» sier Bradley.

«Hun skylte dem ned i do?»

Bruce rister på hodet og retter lyskjeglen mot en klump av papir som sitter fast i en nitti graders sving i røret. «Dette røret kommer rett fra rom 89 – vi har sjekket det,» sier han, og peker på dritten.

«Hva dette enn er, har hun brent det og kastet det i do. Det var for 24

så vidt smart gjort, men hun visste jo ikke at amatørene hadde lekt seg i rørsystemet.»

Bradley begynner å plukke fra hverandre den sammenklistrede massen med pinsett. «Biter av kassalapper, et hjørne av en T-banebillett, kinobillett,» ramser han opp for de tilstedeværende. «Ser ut som om hun tok en siste runde på rommet og fjernet alt hun hadde oversett.» Han plukker omhyggelig ut de svidde fragmentene. «en handleliste – kan komme til nytte for å identifisere håndskriften, hvis vi finner –.»

Han tier, og stirrer på en papirbit som er mindre brent enn resten. «Sju sifre. Skrevet for hånd: 9. 0. 2. 5. 2. 3. 4. Tallrekken er ikke komplett, resten er brent bort.»

Han holder lappen opp foran de andre, men jeg vet at det egentlig er meg han snakker til, som om min jobb i etterretningsvesenet gjør meg til krypto-ekspert. Sju håndskrevne tall. Resten oppbrent. De kan bety hva som helst – men jeg har en fordel. Folk i min tidligere bransje jobber alltid med fragmenter, så jeg avfeier ikke funnet uten videre.

Alle de andre begynner naturligvis å spekulere umiddelbart – bankkonto, kredittkortnummer, strekkode, IP-adresse eller et telefonnummer. Alvarez sier at det ikke finnes noe retningsnummer 902, og hun har rett. På en måte.

«Ja da, men vi er knyttet til det kanadiske telenettet,» sier Petersen, en ung etterforsker med kroppsbygning som en okse. «902 er retningsnummeret til Nova Scotia. Bestefaren min hadde en gård der oppe.»

Bradley reagerer ikke. Han stirrer på meg og venter på min kommentar. Jeg vet av bitter erfaring at det er best å tie, med mindre jeg er sikker, så jeg bare trekker på skuldrene – og dermed fortsetter Bradley og gjengen hans langs vante spor.

Det jeg egentlig tenker på, er kalenderen. Den har plaget meg siden jeg først fikk se den. Ifølge prislappen på baksiden kostet den førti dollar på den snobbete bokhandelen Rizzoli, og det er mye å betale for datoer man ikke bruker til noe. Morderen var åpenbart en smart kvinne, og det falt meg inn at dette kanskje ikke var noen 25

kalender for henne i det hele tatt. Kanskje hun var interessert i gamle ruiner.

Jeg har stort sett jobbet i europa, og selv om det er lenge siden jeg har reist så langt østover, er jeg temmelig sikker på at 90 er det internasjonale retningsnummeret for Tyrkia. Reiser man rundt i det landet i så mye som en dag, innser man at det har flere greskromerske ruiner enn noe annet sted på kloden. Hvis 90 er landskoden, kan det godt hende at resten av tallene er lokale retningsnumre og del av et telefonnummer.

Uten at noen merker det, går jeg ut og finner det roligste stedet i kjelleren før jeg ringer Verizon fra mobilen. Jeg vil ha rede på de tyrkiske retningsnumrene.

Mens jeg venter på at teleselskapet skal svare, kikker jeg på klokken og innser til min store forbløffelse at dagen er i ferd med å gry utenfor. Det er nå ti timer siden en vaktmester, som skulle sjekke hvorfor strømmen var gått i rommet ved siden av, låste opp døren til nr. 89 for å komme til noen koblinger. Ikke rart at alle ser slitne ut.

Omsider er det noen som svarer på Verizons kundetelefon. en dame med kraftig aksent svarer, sannsynligvis fra en sentral i Mumbai, og jeg får bekreftet at hukommelsen min ikke er så verst – 90 er koden for Tyrkia. «Hva med 252?» spør jeg. «er det et retningsnummer?»

«Ja, det er en provins … den heter Muğla, eller noe sånt,» sier damen, og prøver så godt hun kan å uttale navnet korrekt. Tyrkia er et stort land. Større enn Texas, med en befolkning på over 70 millioner, og navnet sier meg ingenting. Jeg begynner å takke henne, og skal til å avslutte samtalen. «Jeg vet ikke om det er til hjelp for deg,» sier hun brått, «men det står her at nummeret er til en av de største byene på egeerhavskysten. Den heter Bodrum.»

Navnet sender et støt gjennom kroppen min, en gnist av redsel som knapt er blitt dempet selv etter alle årene som er gått. «Bodrum,» sier hun, og navnet skvalper i land som vrakgods fra et havari langt til havs. «Sier du det?» mumler jeg, mens tankene raser gjennom hodet mitt. Den delen av hjernen som tar seg av nåtiden, min26

ner meg imidlertid om at jeg bare er en gjest i denne etterforskningen, og jeg kjenner lettelsen bre seg. Jeg vil aldri mer ha noe med den delen av verden å gjøre.

Jeg går tilbake til rom nr. 89. Bradley får øye på meg, og jeg forteller ham at jeg tror lappen med tallene er del av et telefonnummer, men ber ham glemme Canada. Jeg forteller om kalenderen, og han sier at han la merke til den tidligere på natten, og at han også hadde stusset litt.

«Bodrum? Hvor er Bodrum?» spør han.

«Du må komme deg ut på tur, Ben,» sier jeg. «Byen ligger i Tyrkia, og er et av de mest populære feriestedene på kloden.»

«Hva med Coney Island?» spør han med pokerfjeset sitt.

«Ikke helt det samme, kompis,» sier jeg, og ser for meg havna full av overdådige luksusyachter, elegante villaer, en liten moské oppe i åsen og kafeer med navn som Mezzaluna og Oxygen, fulle av hormoner og ti-dollars cappuccinoer.

«Har du vært der?» spør Bradley.

Jeg rister på hodet – det er visse ting myndighetene ikke vil la meg snakke om. «Nei,» lyver jeg. «Hvorfor skulle hun ringe noen i Bodrum?» tenker jeg høyt, og skifter samtaleemne.

Bradley trekker på skuldrene. Han har for mye å tenke på, og vil nødig spekulere. «Kraftkaren har for øvrig gjort en god jobb, han også,» forteller han, og peker på Peterson i den andre enden av rommet. «Det var ikke noe studentbevis Alvarez fant i hotellets register – navnet var naturligvis falskt – det var et bibliotekkort fra New york.»

«Flott,» sier jeg, uten nevneverdig interesse. «Vi har med en intellektuell å gjøre.»

«Ikke egentlig,» svarer han. «Ifølge databasen deres lånte hun bare én bok i løpet av et helt år.» Han tier litt, og sender meg et hardt blikk. «Det var boken din.»

Jeg møter blikket hans, fullstendig målløs. Ikke rart han hadde mye å tenke på. «Hadde hun lest boken min?» stotrer jeg omsider.

«Ikke bare lest den – så vidt jeg kan forstå, har hun studert den,» svarer han. «Du sa jo selv at du knapt hadde sett et så profesjonelt 27

drap som dette. Nå vet vi hvorfor. De trukne tennene, desinfeksjonsmiddelet – alt sammen står å lese i boken din, ikke sant?»

Jeg legger hodet bakover idet den fulle og hele betydningen av hva han har sagt, går opp for meg. «Hun hentet informasjon fra forskjellige saker, og brukte boken som et oppslagsverk – hvordan man dreper noen, og hvordan man skjuler det.»

«Nettopp,» sier Ben Bradley, og for en gangs skyld smiler han.

«Nå er jeg egentlig på jakt etter deg, ved din stedfortreder. Selveste verdensmesteren!»

Kapittel 5 Når sant skal sies, var boken min om etterforskningsmetoder ganske sær – en bok som, så vidt jeg forstår, strider mot alle forleggeres prinsipper: Så snart leseren har lagt den fra seg, vil vedkommende aldri orke å ta den opp igjen.

Riktignok forårsaket den noe av et jordskjelv i den lille gruppen av profesjonelle etterforskere boken var myntet på. Materialet befant seg helt i ytterkanten av dagens teknologi, vitenskap, ja, til og med troverdighet. Men etter nærmere granskning kunne ikke engang de mest barkede skeptikerne være i tvil – hver eneste sak jeg refererte til, inneholdt de små detaljene, det underlige preget av omstendigheter og motivasjon som gjør at en dyktig etterforsker kan skille mellom fiksjon og fakta.

Dagen etter bokutgivelsen begynte en strøm av spørsmål å sirkulere i de virkelig dyktige etterforskernes lukkede verden. Hvordan i helvete kunne det ha seg at ingen hadde hørt om disse sakene? De var som kommunikeer fra en annen planet, og bare navnene var endret for å beskytte de skyldige. Og enda viktigere – hvem faen hadde skrevet boken?

Jeg hadde ingen planer om at noen skulle få vite det noensinne.

På grunn av mitt tidligere arbeid hadde jeg flere fiender enn jeg likte å tenke på, og jeg hadde ikke lyst til å starte bilen min en morgen og bli redusert til en håndfull kosmisk støv i kretsløp rundt månen.

Hvis noen skulle begynne å spørre om bakgrunnen til den såkalte forfatteren, ville de bare komme frem til en nylig avdødd mann fra Chicago. én ting var i hvert fall sikkert: Jeg skrev den ikke for berømmelsens eller pengenes skyld.

29

Jeg sa til meg selv at jeg skrev den fordi jeg hadde løst kriminalsaker der gjerningsmennene arbeidet helt i ytterkanten av menneskelig oppfinnsomhet, og jeg tenkte at andre etterforskere kunne dra nytte av de teknikkene som jeg hadde vært den første til å ta i bruk. Og dette var sant – i en viss forstand. På et dypere plan er jeg fremdeles ung, og forhåpentligvis har jeg et helt annet og virkelig liv foran meg, og jeg tror kanskje at boken er en slags oppsummering, et slags siste farvel til min tidligere tilværelse.

I nesten ti år var jeg en del av landets hemmeligste etterretningsorganisasjon. Den opererte så dypt inne i skyggene at bare en håndfull mennesker i det hele tatt visste at den eksisterte. Organisasjonens oppgave var å overvåke og føre tilsyn med landets øvrige etterretningstjenester, et slags særskilt etterforskningsorgan i den hemmelige verden. På den måten kan man si at vi var et gufs fra middelalderen. Vi var rottefangerne.

Selv om ingen vet nøyaktig hvor mange som er ansatt i de 26 offisielle – og de 8 anonyme – amerikanske etterretningsorganisasjonene, er det rimelig å anta at i overkant av ett hundre tusen mennesker befant seg innenfor vår arbeidssfære. et slikt antall mennesker tilsier at forbrytelsene vi etterforsket, dekket hele skalaen, fra forræderi til korrupsjon, fra mord til voldtekt, fra doplanging til tyveri.

Det som gjorde arbeidet spesielt, var at enkelte av gjerningsmennene og -kvinnene var blant de flinkeste og smarteste på kloden.

Gruppen som ble betrodd denne elitistiske og strengt hemmelige oppgaven, ble opprettet av John F. Kennedy i de første månedene av hans presidentperiode. etter en særskilt stygg skandale i CIA – detaljene er fortsatt gradert informasjon – kom han tydeligvis til den konklusjon at folk i etterretningsvesenet var like belastet med menneskelige svakheter som resten av befolkningen. Sannsynligvis mer.

Under normale omstendigheter ville FBI ha fungert som skyggeverdenens vaktbikkje. Under J. edgar Hoovers parfymerte knyttneve var imidlertid denne organisasjonen alt annet enn normal. Å gi ham makt til å etterforske skyggeverdenens aktører ville vært omtrent som å slippe Saddam løs i en våpenfabrikk. Derfor opp30

rettet Kennedy og broren hans en organisasjon som, på grunn av dens ansvarsområde, hadde en helt enestående maktposisjon. Den ble opprettet med hjemmel i et dekret fra presidenten, og ble dermed én av bare tre organisasjoner som rapporterer direkte til den sittende president, uten kongressens tilsyn. Ikke spør hva de andre to heter – å navngi dem er forbudt ved lov.

I den eksklusive atmosfæren hvor folk med høyeste sikkerhetsklarering holder til, ble den nye avdelingen og dens knallharde oppgave sett på med ringeakt. Med stor sans for egen humor begynte man å kalle organisasjonen «Den ellevte luftbårne divisjon» – kavaleriet, med andre ord. Det var knapt noen som forventet at den skulle bli en suksess, men etter hvert som avdelingens imponerende renommé vokste, ble folk mindre selvgode.

Som ved en generell overenskomst forsvant etter hvert den ene delen av navnet, inntil hele etterretningsmiljøet – i andektige ordelag – omtalte avdelingen som «Divisjonen». Det er ikke av forfengelighet jeg hevder at mange av dem som jobbet der, var henimot geniale. Det måtte de være – noen av Divisjonens mål var blant de dyktigste hemmelige agenter i verden. Årelang erfaring hadde lært disse mennene og kvinnene å lyve og avlede, å ta farvel uten å sette spor, å ha en finger med i alt, men aldri etterlate seg et fingeravtrykk.

Som en konsekvens av dette måtte de som skulle jakte på dem, være enda dyktigere. Det var et voldsomt press på jegerne, som hele tiden måtte ligge hakket foran byttet. Til tider var det nesten uutholdelig.

Det var derfor ikke så rart at Divisjonen hadde den høyeste selvmordsraten i noen offentlig amerikansk institusjon, kanskje med unntak av postvesenet.

Jeg ble rekruttert til denne elitedivisjonen mens jeg gikk mitt siste år på Harvard, uten at jeg engang skjønte det selv. en av organisasjonens hodejegere kom til Harvard og snakket med lovende, unge kandidater. Hun var en vennlig dame med flotte ben og et overraskende kort skjørt, som hevdet hun var en av visedirektørene i The Rand Corporation.

Jeg hadde studert medisin i tre år, og skrevet en hovedoppgave om narkotikaens farmakologi, og når jeg sier at dette temaet var 31

min hovedoppgave, så mener jeg det. På dagtid lærte jeg om temaet i teorien. I helgene gjorde jeg langt mer praktiske erfaringer. Det var mens jeg besøkte en lege i Boston, etter å ha lest meg opp på symptomene på fibromyalgi og overtalt ham til å gi meg en resept på Vicodin, at jeg fikk en slags åpenbaring.

Tenk om det var meg. Tenk om det var jeg som satt bak skrivebordet og tok meg av plagene – både de virkelige og de innbilte – til folkene jeg i smug hadde observert på venteværelset.

Der og da gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke var interessert i hva som plaget dem. Jeg var interessert i hva som motiverte dem.

Jeg kuttet ut medisinstudiene, begynte på psykologi og tok eksamen magna cum laude. Jeg var nesten ferdig med doktoravhandlingen min.

Ikke før hadde jeg fullført den, så kom damen i det korte skjørtet og tilbød meg dobbelt så høy begynnerlønn som enhver annen arbeidsgiver, med ubegrensede muligheter for forskning og forfremmelser. Dermed tilbrakte jeg seks måneder med å skrive rapporter som aldri ville bli lest, lage spørreskjemaer som aldri ville bli besvart, inntil det omsider gikk opp for meg at jeg ikke jobbet for The Rand Corporation. Jeg ble observert, testet, vurdert og sjekket. Plutselig var damen med det korte skjørtet forduftet.

I stedet dukket det opp to menn – tøffe typer – som jeg aldri hadde sett før, og ikke har sett noe til siden heller, for den saks skyld.

De tok meg med til et elektronisk sikret rom i en anonym bygning på et industriområde like nord for CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia. De fikk meg til å skrive under på en rekke skjemaer som forbød meg å snakke med noen om noe, før de fortalte at jeg ble vurdert til en stilling i en hemmelig etterretningsorganisasjon som de nektet å fortelle meg navnet på.

Jeg stirret på dem, og spurte meg selv hvorfor de hadde valgt meg.

Men ærlig talt visste jeg svaret. Jeg var en perfekt kandidat for de hemmelige tjenester. Jeg var smart, jeg hadde alltid vært en einstøing, og jeg hadde dype sår i sjelen.

Faren min stakk av før jeg ble født, og siden har ingen sett ham.

Flere år senere ble min mor myrdet på soverommet i leiligheten 32

vår like ved 8-Mile Road i Detroit. Som sagt er det noen steder jeg kommer til å huske resten av mitt liv.

Jeg var enebarn, og endte etter hvert opp hos adoptivforeldre i Greenwich, Connecticut – åtti mål med velstelt plen, de beste skolene man får for penger, og det mest lydløse huset jeg noensinne har vært i. ettersom familien da tilsynelatende var komplett, antar jeg at Bill og Grace Murdoch prøvde etter beste evne, men jeg kunne aldri bli den sønnen de ønsket seg. et foreldreløst barn lærer seg å overleve. Man lærer seg tidlig å skjule sine følelser, og hvis smerten blir uutholdelig, graver man en hule i hodet sitt og gjemmer seg der. Overfor omverdenen prøvde jeg å være det som Bill og Grace ønsket seg, men endte likevel med å bli en fremmed for dem begge.

Da jeg satt i rommet utenfor Langley, skjønte jeg at det å påta seg en annen identitet, skjule så mye som mulig om hvem man er og hva man føler, er ideell trening for de hemmelige tjenester.

I årene som fulgte – da jeg reiste verden rundt under en drøss falske identiteter – fant jeg ut at de beste agentene jeg traff, hadde lært seg å leve et dobbeltliv lenge før de ble innrullert i noen etterretningsorganisasjon.

Blant dem var det skaphomser i en homofobisk verden, rundbrennere med kone i forstedene, gamblere og narkomane, alkoholikere og perverse. Uansett hva som plaget dem, hadde de lang øvelse i å få verden til å tro på en illusjon om dem selv. Det var bare et lite skritt som skulle til for å påta seg en ny forkledning og tjene myndighetenes sak.

Jeg antar at de to tøffe typene fornemmet noe av dette ved meg.

Omsider kom vi til den delen av intervjuet som handlet om ulovligheter. «Fortell oss om dop,» sa de.

Jeg husker hva som i sin tid ble sagt om Bill Clinton – han hadde aldri møtt en kvinne han ikke likte. Jeg tenkte at det ikke ville være særlig smart å fortelle dem at jeg hadde det på samme måte med dop.

Jeg blånektet for alt, og priste meg lykkelig for at jeg aldri hadde lagt meg til den utagerende livsstilen som vanligvis forbindes med dopmisbruk. Jeg ruset meg kun når jeg var alene, og jeg prøvde aldri 33

å kjøpe dop på barer eller klubber. Jeg mente at partydop var for amatører, og tanken på å skulle sirkle rundt en eller annen park på jakt etter stoff, fremsto som en bønn om å bli skutt.

Det fungerte – jeg hadde aldri blitt arrestert eller forhørt om slike forhold – og dermed hadde jeg, etter å ha klart å leve et hemmelig liv allerede, fått den selvtilliten jeg trengte for å gi meg i kast med et annet. Da de reiste seg og ville vite hvor lang betenkningstid jeg trengte, ba jeg dem rett og slett om en penn.

Det var sånn det foregikk. Jeg signerte en ansettelseskontrakt i et rom uten vinduer på et ødslig industriområde, og ble innlemmet i de hemmelige tjenesters verden. Om jeg gjorde meg noen tanker om hva det ville koste, og de dagligdagse situasjonene jeg aldri ville få oppleve eller kunne dele med noen, så husker jeg det i hvert fall ikke.

Kapittel 6 etter fire års trening – da jeg lærte å lese de små tegnene som andre overser, og å overleve i situasjoner der andre dør – steg jeg raskt i gradene. Mitt første utenlandsoppdrag var i Berlin, og før det var gått seks måneder, hadde jeg drept en mann for første gang.

Helt siden Divisjonen ble etablert, er operasjonene i europa blitt ledet av en av organisasjonens mest erfarne agenter, basert i London.

Førstemann som fikk jobben, var en høytstående marineoffiser som kunne sin sjøkrigshistorie. Av den grunn begynte han å kalle seg «Den blå admiral», en mann som en gang hadde vært tredjekommanderende for den amerikanske marinen, hvilket var nøyaktig den samme posisjon som han hadde fått i Divisjonen. Navnet ble hengende ved stillingen, men med tiden ble det forandret og fordreid, slik at lederen for London-kontoret etter hvert ble omtalt som «Den blå rytter».

Da jeg ble postert i europa, drev mannen som ledet avdelingen en meget vellykket organisasjon, og nesten alle regnet med at han før eller siden ville returnere til Washington og overta sjefsjobben i Divisjonen. De som etter hans vurdering gjorde en bra jobb, ville naturligvis bli trukket med i kjølvannet hans, og folk konkurrerte hardt om å vinne hans gunst.

Slik var situasjonen da Berlin-kontoret sendte meg til Moskva en dag i begynnelsen av august – den verste måneden i denne glovarme og ødslige byen – for å etterforske påstander om økonomiske misligheter i en hemmelig amerikansk organisasjon som opererte der.

Pengene var definitivt borte, men etter hvert som jeg gravde dypere, oppdaget jeg noe langt verre – en høytstående amerikansk etter35

retningsoffiser hadde tatt turen til Moskva ens ærend for å selge navnene på våre mest verdifulle russiske informanter til FSB, som både i funksjon og brutalitet gikk sin forgjenger – KGB – en høy gang. ettersom jeg hadde kommet veldig sent til denne spesielle festen, måtte jeg ta en umiddelbar avgjørelse – jeg hadde ikke tid til å søke råd eller tenke meg om flere ganger. Jeg tok igjen vår tjenestemann mens han var på vei for å møte sin russiske kontakt. Og han skulle bli den første mannen jeg tok livet av.

Jeg skjøt ham – jeg skjøt Den blå rytter midt på Den røde plass mens en voldsom vind hylte inn fra steppene. Den var glovarm, og bar med seg lukten av Asia så vel som eimen av forræderi. Jeg vet ikke om dette er noe å være stolt av, men selv om jeg var ung og uerfaren, skjøt jeg min egen sjef som en proff.

Jeg skygget ham til sørenden av plassen, der en karusell gikk rundt og rundt. Jeg regnet med at den gjallende musikken fra karusellens høyttalersystem skulle bidra til å overdøve det harde smellet av et pistolskudd. Jeg nærmet meg i skarp vinkel. Dette var en mann jeg kjente godt, og han så meg ikke før i siste øyeblikk.

Han fikk et forundret uttrykk i ansiktet, men det endret seg raskt til redsel. «eddy –,» utbrøt han.

Mitt virkelige navn var ikke eddy, men som alle andre i Divisjonen hadde jeg skiftet identitet da jeg begynte mitt første oppdrag i felten. Jeg tror det gjorde jobben enklere. Det var liksom ikke jeg som gjorde det. «er det noe galt – hva gjør du her?» Han kom fra sørstatene, og jeg hadde alltid likt dialekten hans.

Jeg ristet bare på hodet. «Vyshaya mera,» sa jeg. Det var et gammelt KGB-uttrykk som vi begge kjente, og som direkte oversatt betyr «den absolutt strengeste straff» – en forskjønnende omskrivning av å skyte noen i bakhodet med et grovkalibret våpen.

Jeg holdt allerede rundt pistolen i lommen min – en slank utgave av en PSM 5.45, ironisk nok et sovjetisk design som knapt var tykkere enn en lighter. Det innebar at man kunne bære den uten så mye som en skrukk i en velsydd dressjakke. Jeg så at det panikkslagne blikket hans vendte seg mot barna på karusellen. Sannsynligvis 36

tenkte han på sine egne to små, og lurte på hvordan situasjonen kunne ha kommet så totalt ut av kontroll.

Jeg trakk av uten å ta pistolen opp av lommen – og avfyrte et stålmantlet prosjektil som kunne trenge gjennom de tretti lagene med kevlar og den centimetertykke titanplaten i den skuddsikre vesten jeg antok at han hadde på seg.

Ingen hørte en lyd i alt bråket fra karusellen.

Prosjektilet slo inn i brystet på ham. Munningshastigheten var så høy at hjertet hans stanset umiddelbart, og han døde momentant – helt etter læreboken. Jeg strakte frem armen og tok ham imot idet han falt. Jeg tørket svetten av pannen hans og lot som om min ledsager hadde besvimt på grunn av varmen.

Deretter slepte jeg ham med meg til en ledig plaststol under en blafrende parasoll og snakket på haltende russisk til gruppen av mødre som ventet mens barna moret seg på karusellen. Jeg pekte mot himmelen, og klaget på været.

De smilte, og innerst inne gledet de seg sikkert over at de nok en gang hadde fått bekreftet at slaviske folk er sterke, i motsetning til amerikanere. «Å ja, varmen – fæle greier,» sa de medfølende. Jeg tok av jakken til Den blå rytter, og la den slik at den skjulte den røde flekken som bredte seg på skjortebrystet hans. Jeg ropte til mødrene igjen, og sa at jeg forlot ham som snarest for å praie en drosje.

De nikket, og var åpenbart mye mer interessert i ungene sine enn i hva jeg drev med. Jeg tviler på om noen av dem i det hele tatt registrerte at jeg tok med meg stresskofferten og lommeboken hans da jeg hastet av sted mot drosjene på Kremlevskij Prospekt.

Jeg var allerede på vei inn på hotellrommet mitt, flere kilometer unna, før noen la merke til blodet som rant fra munnviken hans, og tilkalte politiet. Jeg hadde ikke rukket å tømme alle lommene hans, så jeg visste at de snart ville identifisere ham.

På mine turer til London hadde jeg vært på besøk hjemme hos ham flere ganger. Jeg hadde lekt med ungene hans – to jenter som nettopp var begynt på skolen – og jeg telte minuttene inntil jeg regnet med at telefonen deres i Hampstead ville ringe og de ble fortalt at faren deres var død. På grunn av min egen barndom visste jeg bedre 37

enn de fleste hvordan en slik hendelse ville arte seg for et barn – bølgen av vantro, strevet med å forstå hvor endelig døden er, panikken og den avgrunnsliknende følelsen av å bli forlatt. Uansett hva jeg prøvde, klarte jeg ikke å stoppe scenen som utspilte seg i hodet mitt – bildene var av dem, men jeg er redd følelsene var mine egne.

Til slutt satte jeg meg på sengen og brøt opp låsen på stresskofferten hans. Det eneste interessante jeg fant, var en DVD med Shania Twain. Jeg stakk den i spilleren på PC-en min og lot et algoritme-program sjekke innholdet. Gjemt i de digitale musikkfilene lå navnene og de hemmelige saksdokumentene til nitten russere som leverte oss hemmeligheter. Vyshaya mera til dem, hvis Rytteren hadde rukket å levere informasjonen.

Mens jeg jobbet meg gjennom opplysningene og sjekket de nitten filene, begynte jeg å telle opp navnene på alle de russiske barna jeg kom over. Det var ikke med hensikt, men jeg innså at jeg hadde begynt å føre et slags resultatregnskap. Da jeg ble ferdig, sto navnene til fjorten russiske barn i den ene kolonnen, og Rytterens to døtre i den andre. Det var slett ikke noe dårlig resultat, men dessverre var det utilstrekkelig: Navnene til russerne var for abstrakte, og minnet om Rytterens barn så altfor tydelig.

Jeg tok opp jakken min, lukket skuldervesken, stakk min PSM 5.45 i lommen og bega meg mot en lekeplass ved Gorkijparken.

I saksdokumentene hadde jeg lest meg til at noen av ektefellene til våre russiske venner pleide å ta med seg ungene sine dit om ettermiddagen. Jeg satte meg på en benk, og på grunnlag av beskrivelsene jeg hadde lest, kunne jeg identifisere ni av kvinnene med sikkerhet, mens ungene deres bygde sandslott på en kunstig strand.

Jeg gikk frem og så på dem – jeg tror ikke engang de la merke til den fremmede som betraktet dem gjennom gjerdet med et brunsvidd hull i jakkelommen – disse smilende ungene som jeg håpet ville få somre som var lengre enn hva jeg noensinne hadde opplevd.

Og selv om jeg nå hadde skaffet meg et levende bilde av dem, ble jeg ikke kvitt tanken på at det jeg hadde gitt til dem, var noe jeg selv hadde mistet. Kall det gjerne min uskyld.

Jeg følte meg eldre, men litt roligere da jeg gikk mot raden av 38

drosjer. Flere timer tidligere, da jeg hastet tilbake til hotellet mitt etter å ha drept Rytteren, hadde jeg hatt en kryptert telefonsamtale med Washington. Jeg visste at et fly fra CIA, under dekke av å være en firmajet fra General Motors, var på vei til Sheremetyevo-flyplassen for å hente meg.

Frykten for at russisk politi allerede hadde identifisert meg som drapsmannen, gjorde at turen til flyplassen fortonet seg som den lengste reisen jeg noensinne hadde tatt, og jeg var usannsynlig lettet da jeg omsider kunne gå om bord i flyet. Den oppløftede stemningen varte i omtrent tolv sekunder. I flyet satt fire bevæpnede menn som nektet å presentere seg, men som hadde alle kjennetegnene til en slags militær spesialavdeling.

De rakte meg et juridisk dokument som gjorde det klart at jeg nå var underlagt etterretningsvesenets mest intense etterforskningsregime – en såkalt Kritisk hendelsesgranskning – som følge av drapet. Lederen for karene fortalte at vi var på vei til USA. Så leste han opp rettighetene mine og erklærte at jeg var arrestert.

Kapittel 7 Jeg gjettet på at vi var i Montana. Da jeg kikket ut av flyvinduet, var det noe ved fjellformasjonene som gjorde meg nesten sikker på at vi befant oss i det nordvestlige USA. Det fantes ikke noe annet som indikerte hvor vi var – bare en flystripe som var så hemmelig at den bare besto av en gruppe umerkede bunkere, et dusin underjordiske hangarer og flere mil med elektrisk gjerde.

Vi hadde fløyet hele natten, og da vi landet – like etter soloppgang – følte jeg meg ille til mote. Jeg hadde hatt mer enn god nok tid til å tenke gjennom saken, og tvilen hadde vokst for hver mil vi la bak oss. Sett at Shania Twain-DVD-en var en forfalskning, eller at noen hadde plantet den på Rytteren? Kanskje han var i gang med en skarp operasjon jeg ikke hadde kjennskap til – eller at en annen organisasjon brukte ham til å plante desinformasjon? Og hva med min situasjon? Kanskje etterforskerne ville hevde at DVD-en var min, og at Rytteren hadde avslørt meg som forræder. Det kunne være en forklaring på at jeg måtte drepe ham umiddelbart, uten å konsultere noen.

Jeg sank stadig dypere ned i labyrinten av tvil mens spesialsoldatene førte meg bryskt ut i en SUV med sotfargede vinduer. Dørene gikk automatisk i lås, og jeg merket meg at håndtakene på innsiden var fjernet. Fem år var gått siden jeg ble en del av den hemmelige verden, og nå, etter tre hektiske dager i Moskva, sto alt på spill.

Vi kjørte i to timer uten å komme til enden av det elektriske gjerdet, men omsider stoppet vi ved en enslig ranch, omgitt av brunsvidd plen.

Jeg fikk bare tilgang til to rom, og ble nektet enhver kontakt med 40

andre enn forhørslederne. Jeg visste at i en annen del av huset befant det seg flere dusin etterforskere som gjennomgikk hele mitt livsløp med lys og lykte. Det samme gjaldt nok Rytteren. De prøvde å finne reelle spor av sannheten. Jeg visste dessuten hvordan de ville forhøre meg – men uansett hva man har av trening, kan ingenting forberede en på hva det vil si å bli virkelig grillet av fiendtlig innstilte forhørsledere.

Fire team jobbet på skift, og jeg hevder uten omsvøp at de kvinnelige var verst – eller best – avhengig av hvilken side av bordet man sitter på. Det virket som om den mest veldreide av dem trodde at hun, ved å kneppe opp de øverste bluseknappene og lene seg frem over bordet, ville komme nærmere sannheten. Jeg kalte henne Wonderbra. Det var den samme metoden som skulle bli brukt mange år senere overfor fangene ved Guantanamo Bay. Jeg forsto teorien – det var en påminnelse om den verdenen man lengtet etter, en verden med nytelse, fjernt fra dette stedet som hele tiden gjorde meg skremt. Alt man behøvde å gjøre, var å samarbeide. Og la meg si det med én gang – det virker. Man blir grillet om detaljer natt og dag mens de leter etter den minste uoverensstemmelse, man er sliten – fullstendig utslitt. etter to uker lengter man etter en annen verden – en hvilken som helst annen verden.

Sent en kveld, etter tolv timer uten pause, fikk jeg nok av Wonderbra. «Tror du jeg planla det hele – og ville skyte ham i utkanten av Den røde plass? den røde plass? Hvorfor i himmelens navn skulle jeg gjøre det?»

«Du er vel dum, antar jeg,» svarte hun rolig.

«Hvor rekrutterte de deg, egentlig? Blant puppejentene på Hooters?!» ropte jeg. Det var første gang jeg hevet stemmen, og det var en tabbe. Nå ville analytikerne og psykologene som betraktet meg via skjulte kameraer, skjønne at de var i ferd med å få meg dit de ville.

Jeg håpet umiddelbart at hun ville svare med samme mynt, men hun var profesjonell – hun fortsatte å snakke med dempet stemme, og lente seg bare litt lenger frem over bordet. Det var så vidt de få bluseknappene holdt. «De er faktisk helt naturlige, og det er ikke 41

BH-en som holder dem på plass, hvis du lurte på det. Hvilken sang var det som ble spilt fra karusellen?»

Jeg presset raseriet tilbake. «Det har jeg allerede fortalt dere.»

«Fortell det én gang til.» «’Smells Like Teen Spirit’. Tro det eller ei – dette er det moderne Russland. Ingenting er til å bli klok på.»

«Du hadde hørt den før?» spurte hun.

«Selvfølgelig hadde jeg hørt den før. Det er Nirvana.»

«På plassen, mener jeg, da du så deg om etter et passende åsted –?»

«Jeg hadde ikke vært og sett meg om, for det lå ingen plan bak,» sa jeg rolig, mens jeg kjente en gryende hodepine ved venstre tinning.

Da de omsider lot meg gå til sengs, hadde jeg følelsen av at hun var i ferd med å vinne. Uansett hvor uskyldig man måtte være, er dette en lite hyggelig følelse når man befinner seg i et isolert hus, klamrer seg til friheten og er så godt som tapt for denne verden.

Tidlig neste morgen – onsdag, etter mine beregninger, mens det i virkeligheten var lørdag, hvilket sier noe om hvor desorientert jeg var blitt – ble døren til soverommet mitt låst opp, og vakten hengte et sett med rene klær på innsiden. Han snakket til meg for første gang, og tilbød meg en dusj i stedet for den vanlige kroppsvasken ved et fat i hjørnet. Jeg kjente denne teknikken også. De ville gi meg inntrykk av at de begynte å tro på meg, oppmuntre meg til å stole på dem – men på dette stadiet ga jeg egentlig blaffen i psykologien deres. Som Freud kunne ha sagt: Noen ganger er en dusj tross alt bare en dusj.

Vakten låste opp døren til et tilstøtende baderom og gikk sin vei. Det var et hvitt rom, klinisk rent, og øyebolter i tak og vegger indikerte at rommet kunne brukes til langt dystrere formål, men jeg ga blaffen. Jeg barberte meg, kledde av meg og lot vannet fosse over kroppen. Mens jeg sto og tørket meg, fikk jeg øye på meg selv, naken, i et speil som gikk fra gulv til tak, og jeg stoppet opp. Det var underlig – jeg hadde ikke sett ordentlig på meg selv på ganske lenge.

42

Jeg hadde gått ned nesten ti kilo på tre uker, eller hvor lenge jeg hadde vært på ranchen, og jeg kunne ikke huske å ha sett mitt eget ansikt så magert noen gang. Det fikk meg til å se eldre ut, og jeg ble stående og stirre på det en stund, som om det var et vindu inn mot fremtiden min. Jeg var ikke stygg: Jeg var høy, og håret mitt hadde et stenk av blondt etter den europeiske sommersolen.

Takket være etterforskningen hadde jeg mistet ekstrakiloene rundt magen og på baken, og var i god form – ikke med sixpackforfengeligheten til en filmstjerne, men med den styrken man får av å trene Krav Maga i førti minutter hver dag. Det er en israelsk selvforsvarsmetode, og ifølge folk som har greie på det, er dette den mest fryktede nærkampformen blant New yorks narkolangere nord for 140th Street. Jeg hadde alltid tenkt at hvis det var godt nok for proffene, var det godt nok for meg. en dag – flere år senere, alene i en desperat situasjon – skulle det redde livet mitt.

Mens jeg sto foran speilet og vurderte mannen jeg så foran meg, og lurte på om jeg egentlig likte ham noe særlig, slo det meg plutselig at jeg kanskje ikke var den eneste som så på. Wonderbra og vennene hennes sto sannsynligvis på den andre siden av glasset og gjorde sine egne vurderinger. Jeg er kanskje ikke noens førstekandidat til hovedrollen i deep Throat II, men jeg hadde ikke noe å skamme meg over. Nei, det var ikke dette jeg ble rasende for – det var den konstante krafsingen i hver minste lille del av livet mitt, den endeløse jakten på beviser som ikke fantes, den fortærende overbevisningen om at ingen kunne gjøre noe simpelthen fordi de mente det var riktig.

Krav Maga-instruktører kan fortelle at den tabben de fleste gjør når de slåss, er å slå noen skikkelig hardt i hodet. Det første som brekker da, er ens egne knoker. Derfor knytter en skikkelig proff hånden og bruker den som en hammer mot en ambolt. et slikt slag fra en rimelig veltrent person kan, ifølge instruktørene, gi en kraft på fire Newton mot punktet det treffer. Man kan forestille seg hva den slags kan gjøre med et ansikt. eller et speil. Det gikk i tusen knas og raste i gulvet. Det som overrasket meg mest, var veggen bakenfor. Den var helt ubrutt. Ingen énveisglass, ingen43

ting. Jeg stirret på den og lurte på om det var jeg som holdt på å gå i knas.

Nydusjet og barbert gikk jeg tilbake til soverommet, og da jeg hadde fått på meg de rene klærne, satte jeg meg på sengen for å vente. Ingen kom. Jeg gikk for å banke på døren, og oppdaget at den ikke var låst. Nydelig, tenkte jeg. Nå skal vi visst stole blindt på hverandre. enten det, eller så ville jeg, i denne spesielle episoden av The Twilight Zone, finne huset tomt, og at ingen hadde bodd her på flere år.

Jeg fant veien til stuen. Der hadde jeg aldri vært, men det var der jeg fant hele teamet, omtrent førti stykker, som alle smilte til meg. I et grusomt øyeblikk trodde jeg de skulle begynne å klappe. Teamlederen, en fyr med et ansikt som så ut til å være laget av reservedeler, sa noe jeg knapt forsto. Så strakte Wonderbra ut hånden og sa at det tross alt bare var jobben hennes, og hun håpet at ikke jeg bar nag.

Jeg skulle til å foreslå at hun kunne bli med meg ovenpå, for jeg kunne tenke meg å gjøre grusomme ting med henne, hvorav noen svært seksuelle, men så sa teamlederen noe som fikk meg til å stoppe opp – og jeg kom til at slike tanker ikke var verdige en person som hadde fått et håndskrevet brev fra De forente staters president. Det lå på et bord, og jeg satte meg ned for å lese det. Under det imponerende blå- og gullfargede seglet hadde han skrevet at en særdeles grundig og omfattende etterforskning konkluderte med at jeg ikke kunne bebreides for noe. Presidenten takket meg for det han kalte stort personlig mot, «langt ut over det som plikten krever».

«I fremmed territorium, langt fra hjelp og trygghet, stilt overfor et behov for umiddelbar handling, nølte du ikke, og ofret ikke din egen sikkerhet en tanke,» skrev han.

Han sa at selv om det var umulig at offentligheten noensinne kunne få vite hva jeg hadde gjort, var både han personlig, og nasjonen for øvrig, dypt takknemlige for den tjenesten jeg hadde utført. et eller annet sted i brevet kalte han meg til og med «helt».

Jeg gikk bort til døren. Jeg følte at alles blikk var rettet mot meg, 44

men merket det knapt. Jeg gikk ut og stilte meg på plenen mens jeg stirret ut over det ødslige landskapet. «Kan ikke bebreides for noe,» hadde det stått i brevet, og mens jeg tenkte over det, og de andre ordene han hadde brukt, vekket det en mengde følelser i meg. Jeg lurte på hvordan Bill og Grace ville ha tatt det. Ville det gitt dem den stoltheten jeg i så mange år hadde nektet dem?

Jeg hørte bildekk knase mot grusen i den lange oppkjørselen og stoppe foran huset, men jeg ignorerte det. Og hva med den døde kvinnen i Detroit, hun med de samme tindrende blå øynene, akkurat som mine? Hun hadde elsket meg, det var jeg overbevist om, men det var rart, ettersom jeg knapt hadde kjent henne. Hva ville min mor følt om jeg hadde kunnet fortelle henne det?

Jeg ble stående der, med skuldrene lutet mot vinden mens det følelsesmessige vrakgodset kvernet i hodet mitt, inntil jeg hørte en dør bli åpnet. Jeg snudde meg. Teamlederen og Wonderbra sto på trammen. Ved siden av dem sto en eldre mann som nettopp hadde steget ut av bilen. Jeg hadde kjent ham lenge. Det spiller ingen rolle hva han heter – i tråd med planene er det ingen som noensinne har hørt om ham. Han var direktør for Divisjonen.

Han gikk langsomt ned trappen og stilte seg ved siden av meg.

«Har du lest brevet?» spurte han. Jeg nikket. Han la hånden på armen min og klemte den litt – det var vel hans måte å si takk på.

Han visste nok at ingen ord fra ham ville kunne måle seg med det blå- og gullfargede seglet.

Han fulgte blikket mitt over det ødslige landskapet og begynte å snakke om mannen jeg hadde drept. «Hvis man ser bort fra det siste forræderiet,» sa han, «så var han en dyktig agent. en av de beste.»

Jeg stirret på ham. «Man kan vel kanskje si det på den måten,» sa jeg. «Hvis man ser bort fra atombomben, så var vel 6. august en ganske fin dag i Hiroshima.»

«Herregud, eddy! Jeg gjør så godt jeg kan her. Jeg prøver å finne frem til noe positivt – han var en venn av meg.»

«Av meg også, direktør,» sa jeg tvert.

«Ja da, jeg vet det, eddy,» mumlet han, og la bånd på seg – det er utrolig hva et brev fra presidenten kan føre til. «Jeg har allerede sagt 45

til mange at jeg er glad det var du, og ikke jeg. Jeg vet ikke om jeg ville ha klart det, selv da jeg var yngre.»

Jeg sa ingenting. Ut fra hva jeg hadde hørt, ville han gladelig tatt med seg et maskingevær til Disneyland hvis det kunne fremme karrieren hans.

Han brettet opp kraven mot vinden og fortalte at han ville ha meg tilbake til London. «Jeg har sjekket med alle som må underskrive på det, og beslutningen var enstemmig – jeg utnevner deg til den nye Blå rytter.»

Jeg sa ingenting. Jeg ble bare stående og stirre utover de visne åkrene en lang stund, ubeskrivelig trist på grunn av omstendighetene og de to småjentene. Jeg var 29 år gammel, og den yngste Blå rytter noensinne.

Kapittel 8 London har aldri fortonet seg vakrere enn den kvelden jeg ankom.

St. Pauls katedral, parlamentet og alle de andre gamle bastionene for makt og storhet sto som skulpturer mot den rødmende kveldshimmelen.

Det var mindre enn tjue timer siden jeg ble forfremmet, og jeg hadde reist uten stans. Jeg tok feil angående ranchen – den lå i Black Hills i Sør-Dakota, enda mer avsides enn jeg hadde forestilt meg.

Derfra var det en to timers kjøretur til nærmeste sivile flyplass, hvor et privatfly ventet for å frakte meg til New york, og derfra fløy jeg til London med British Airways. en Ford SUV hentet meg på Heathrow og kjørte inn til Mayfair.

Bilen var tre år gammel og møkkete for ikke å vekke oppsikt. Det var en søndag kveld og lite trafikk, men likevel gikk det sakte – bilen var pansret, og den ekstra vekten gjorde den håpløs å kjøre.

Fyren som kjempet med rattet, svingte omsider inn i blindgaten i nærheten av South Audley Street, og garasjedøren til et elegant hus gled opp. Vi kjørte ned i den underjordiske garasjen til en bygning som, ifølge messingplaketten på inngangsdøren, var hovedkvarter for Balearic Islands Investment Trust. et skilt under plaketten informerte publikum om at avtaler bare kunne gjøres per telefon. Det ble ikke oppgitt noe nummer, og hvis noen sjekket, ville de finne ut at opplysningstjenesten for London ikke hadde registrert noe telefonnummer til selskapet. Dermed var det selvfølgelig aldri noen som ringte.

Jeg tok heisen fra kjelleren til toppetasjen, og gikk inn i det som alltid hadde vært Den blå rytterens kontor – et digert rom med 47

polert tregulv og hvite sofaer, men uten vinduer eller naturlig belysning.

Selve bygningen hadde en kjerne av betong, og det var fra denne cellen inne i cellen jeg begynte å nøste opp min forgjengers nett av svik. Den første kvelden jobbet jeg til langt på natt, og ringte hemmelige telefonnumre som selv ikke telefonselskapene visste at de hadde registrert. Jeg satte sammen et spesialteam av kryptografer, analytikere, arkivarer og feltagenter.

Til tross for hva myndighetene måtte hevde, blir ikke alle kriger utkjempet med inviterte reportere eller i skjæret fra nyhetskameraer som følger begivenhetene døgnet rundt. Dagen etter startet den nye Rytteren og hans lille gruppe av partisaner sitt eget felttog gjennom europa, hvor de kjempet mot det som skulle vise seg å være den alvorligste infiltrasjonen av De forente staters etterretningsvesen siden Den kalde krigen.

Vi hadde enkelte betydelige suksesser, men selv om vi med tiden etterlot oss et hopetall av falne fiender, fikk jeg likevel ikke sove ordentlig om natten. en kveld mens jeg fulgte et halvgammelt spor i Praha, gikk jeg rundt i gamlebyen i flere timer mens jeg analyserte hvor vi sto i forhold til planen. etter tjue måneders kontinuerlig jobbing hadde jeg fremdeles ikke funnet ut hvordan russerne betalte de av våre agenter – forræderne, med andre ord – som de hadde fått over på sin side.

Pengesporet var og ble like mystisk, og med mindre vi klarte å finne det, ville vi aldri få vite hvor langt infeksjonen hadde spredd seg. Derfor bestemte jeg meg for å sette inn alle våre ressurser på å løse problemet, men til slutt skulle det vise seg å ha vært forgjeves.

Det var en sjenert økokrim-revisor og et rent lykketreff som reddet oss.

Vi hadde funnet et berg av materiale i min forgjengers bolig i London, og revisoren ville gjennomgå det en siste gang før det forsvant inn i Divisjonens arkiver. Der fant han en håndskrevet handleliste som var stukket inn bakerst i et sjekkhefte. Idet han skulle til å kaste den, snudde han listen, og oppdaget at den var skrevet på baksiden av en blank merkelapp fra Fedex. Det virket underlig, for 48

i løpet av hele etterforskningen hadde vi ikke funnet spor av noen Fedex-konto. Han ble nysgjerrig, ringte selskapet og fikk tak i en hel liste over forsendelser som var blitt hentet i boligen. Alle var betalt kontant.

Kun én av dem viste seg å være av interesse. Det dreide seg om en eske dyre cubanske sigarer som var sendt til luksushotellet Burj Al Arab i Dubai. Det ble fort klart at navnet til mottakeren av Fedexforsendelsen var falskt, og der ville sannsynligvis sporet ha sluttet.

Det viste seg imidlertid at en kvinne som jobbet sammen med revisoren, tidligere hadde jobbet i et reisebyrå. Hun visste at alle hoteller i De forente arabiske emirater var pålagt å ta kopi av passene til samtlige gjester.

Jeg ringte hotellet og utga meg for å være en FBI-agent som jobbet med Interpol, og overtalte direktøren til å sjekke arkivet og gi meg passopplysningene til vedkommende som hadde bodd på suite 1608 på den aktuelle datoen.

Det viste seg å være en person ved navn Christos Nikolaides. Det var et elegant navn. Beklageligvis sto ikke mannen i stil med navnet.

Kapittel 9 Alle var skjønt enige om én ting: Christos ville vært en flott fyr om det ikke hadde vært for høyden hans. Den gylne huden, det bølgete, mørke håret og de flotte tennene kunne ikke kompensere for at bena hans var altfor korte i forhold til resten av kroppen. Men det hjalp nok med penger, særlig tatt i betraktning hva slags damer han likte å omgås, og penger hadde Christos Nikolaides sannelig nok av. en sverm av database-søk avslørte at han virkelig var litt av en type: en skikkelig skurk uten domfellelser, men som hadde vært involvert i tre mordsaker og masse voldskriminalitet. Han var 31 år gammel, gresk statsborger og eldste sønn av uutdannede foreldre som bodde utenfor Thessaloniki, nord i landet. Det er viktig å understreke «uutdannede» i motsetning til uvitende – for det var de så visst ikke.

I ukene som fulgte, mens vi gravde oss stadig dypere ned i livshistorien hans, ble familien stadig mer interessant. De var en tett sammenknyttet klan av brødre, onkler og fettere. Sjefen var Christos’ seksti år gamle far, Patros – familiens nådeløse overhode. Som de sier det i Athen: Han hadde en tykk jakke – et langt rulleblad – men han hadde også tjent store penger. en liten justering av en amerikansk spionsatellitt som overvåket Balkan, skaffet oss forbløffende detaljerte fotografier av familiens boligkompleks.

Anlegget lå mellom bølgende lavendelmarker og inneholdt sju luksuriøse villaer, svømmebassenger og overdådige stallbygninger, omgitt av en fire meter høy mur som ble patruljert av det vi trodde 50

var albanere, bevæpnet med Skorpion-maskinpistoler. Dette var pussig, ettersom familien var blomstergrossister. Kanskje blomstertyver er et større problem i den nordlige delen av Hellas enn hva folk flest aner.

Vi hadde en teori om at familien, i likhet med Medellín-kartellet i Colombia, hadde tilpasset det avanserte luft- og veitransportsystemet som måtte til for å frakte ferskvarer som blomster, slik at de kunne frakte langt mer lønnsomme varer.

Men hva hadde en familie av greske narkosmuglere med min forgjenger å gjøre? Hvorfor skulle han sende den eldste sønnen en eske sigarer på et sjustjerners hotell i Midtøsten? Det var mulig at den tidligere Rytteren hadde vært heroinavhengig, og at Christos var langeren hans, men det virket ikke særlig sannsynlig. Grekerne befant seg definitivt på grosserersiden av virksomheten.

Jeg var på nippet til å avfeie det hele som nok et blindspor i etterforskningen – kanskje Christos og min forgjenger ikke var annet enn et par skurkekompiser. Men til alt hell fikk jeg ikke sove en dyster natt i London. Jeg kikket utover byens tak fra leiligheten min i Belgravia, og så for meg hvordan de to sikkert hadde truffet hverandre på en av Michelin-restaurantene i strøket, da det plutselig gikk opp for meg at løsningen på vårt aller vanskeligste problem lå rett foran nesen på meg.

Sett at det slett ikke var russerne som betalte våre villfarne agenter? Sett at det var Christos Nikolaides og familien hans som tok seg av det? Hvorfor? Fordi de smuglet dop til Moskva, og dette var prisen de måtte betale for at de underfinansierte russerne skulle gi dem lov til det. Kall det en slags omsetningsavgift.

Det innebar at grekerne ville bruke sine svarte penger og hvitvaskingsteknikker til å overføre penger fra sine konti til våre forræderes, og det russiske etterretningsvesenet behøvde ikke engang komme i nærheten av prosessen. I en slik situasjon var det slett ikke utenkelig at en som hadde mottatt et stort pengebeløp – Den blå rytter – ville sende en eske dyre sigarer til mannen som nettopp hadde betalt ham: Christos Nikolaides, på ferie i Dubai.

Jeg skjøv fra meg enhver tanke på søvn, gikk tilbake til kontoret 51

og iverksatte en intens granskning av Nikolaides-familiens høyst tvilsomme økonomiske forhold, med hjelp fra greske myndigheter.

Det var informasjon som kom frem i løpet av denne prosessen, som førte meg til Sveits og de stille gatene i Genève. Til tross for byens omdømme som ren og pyntelig er det den verste lille møkkabyen jeg noen gang har sett.

Kapittel 10 Kontorene til verdens mest diskré private bank befinner seg bak en kalksteinsfasade i sentrum av Genèves Quartier des Banques. Det står ikke noe navn på utsiden, men Clément Richeloud & Cie har holdt til i den samme bygningen i to hundre år. Blant deres klienter har det vært utallige afrikanske despoter, en rekke økonomisk kriminelle og de rike etterkommerne til en del prominente ledere i Det tredje rike.

Richeloud var også den greske familiens bankforbindelse, og så vidt jeg kunne forstå, utgjorde banken den eneste måten vi kunne komme videre i etterforskningen på. De måtte overtales til å gi oss en liste over familien Nikolaides’ transaksjoner i de siste fem årene. Dokumentene ville vise om Christos fungerte som russernes kasserer, og i så fall hvilke amerikanere som sto på lønningslisten.

Vi kunne naturligvis anmode om en rettslig kjennelse, men Richeloud ville hevde, med rette, at det var illegalt å røpe denne typen informasjon, med henvisning til de sveitsiske lovene om banksekretesse. Det er disse lovene som har gjort landet til en favoritt blant tyranner og kriminelle.

Derfor kontaktet jeg banken og utga meg for å være en Monacobasert advokat som representerte interesser i tilknytning til det militære i Paraguay. Jeg troppet opp på marmortrappen deres, forberedt på å diskutere en rekke høyst konfidensielle finanstransaksjoner. Jeg hadde med meg en attachékoffert full av falske doku53

menter, samt lovnader om flere hundretalls millioner dollar i innskudd, og ble plassert på et konferanserom fullt av imiterte antikviteter for å vente på bankens administrerende partner.

Møtet skulle utvikle seg til å bli et av de mest minneverdige jeg har opplevd i min profesjonelle karriere. Ikke på grunn av Christos Nikolaides, men på grunn av en lekse jeg lærte. Undervisningen begynte med at døren med eikepaneler gikk opp.

Det er ingen overdrivelse å si at mye av jobben min har vært som å ro i en kloakkanal i en båt med glassbunn, men selv i den usle målestokken var Markus Bucher i bunnsjiktet. Selv om han var lekpredikant i Genèves spartanske kalvinistkatedral, sto han, i likhet med de fleste med hans yrke, i blod og gørr til opp under armhulene. Han var i femtiårene, og man kunne vel si at han hadde gjort suksess. Han hadde en stor eiendom i forstadskommunen Cologny, med utsikt over innsjøen, og i garasjen hans sto en Bentley, men så hadde han da heller ikke startet på bar bakke. Familien hans var de største aksjonærene i den privateide banken.

Han gjorde et stort nummer av at rommet vi befant oss i, var lydisolert etter «amerikanske etterretningsstandarder», men glemte å nevne det skjulte kameraet jeg hadde lagt merke til i rammen til et portrett på veggen. Det var plassert slik at det kunne gjøre opptak av ethvert dokument klienten holdt i hendene. På pur faenskap flyttet jeg stolene slik at alt som var synlig for linsen, var lokket på attachékofferten min. Amatører, tenkte jeg.

Mens Bucher jobbet seg gjennom forfalskningene, var han sannsynligvis mest opptatt av å legge sammen hvor mye banken kunne tjene på slike enorme summer. Jeg så på klokken – tre minutter på ett: snart lunsj.

Dessverre for Nikolaides-familien hadde de oversett et viktig poeng mens de kanaliserte mer og mer penger til Richeloud.

Buchers eneste barn hadde også begynt å jobbe i bank. Hun var 23 år gammel, og ikke særlig erfaren, hverken når det gjaldt menn eller verden som sådan. Hun jobbet i den mer respektable delen av bankvirksomheten, for Credit Suisse i Hong Kong.

Jeg så på klokken igjen – to minutter på ett. Jeg lente meg frem 54

mot Bucher. «For å være ærlig kjenner jeg ikke en kjeft i det paraguayanske militæret,» sa jeg.

Han stirret forvirret på meg, men så lo han, og trodde åpenbart at det var en amerikansk måte å være morsom på. Jeg forsikret ham om at så ikke var tilfellet.

Jeg oppga Christos’ fulle navn samt det jeg trodde var kontonummeret hans, og sa at jeg ville ha kopi av bankens transaksjonsdokumentasjon for ham, familien hans og alle samarbeidspartnere for de siste fem årene. I et mørkt hjørne av sinnet mitt håpet jeg inderlig at jeg hadde rett med hensyn til familien Christos, ellers ville jeg få svi, men det var for sent å snu nå.

Bucher reiste seg med brystet svulmende av indignasjon mens han skjelte ut sånne folk som skaffet seg innpass på falske premisser.

Dessuten hadde han umiddelbart oppdaget at dokumentene var falske. Bare en amerikaner kunne vel tro at en sveitsisk bankier ville oppgi slik informasjon, selv om han skulle hatt den. Han kom mot meg, og jeg skjønte at jeg nå ville få den store ære som så mange diktatorer og massemordere gikk glipp av: Jeg ville bli kastet ut av en sveitsisk bank.

Klokken var ett. Han nølte, og jeg så at han kastet et blikk mot skrivebordet. Hans private mobiltelefon lå sammen med papirene, og nummeret han trodde bare hans nærmeste familie kjente til, fikk den til å vibrere. Jeg betraktet ham i taushet mens han kikket raskt på oppringerens nummer. Han bestemte seg for å ta seg av det senere, snudde seg og kom rett mot meg, med sin berettigede harme som et panser rundt kroppen.

«Klokken er åtte om kvelden i Hong Kong,» sa jeg, uten å flytte meg i stolen. Jeg var klar til å brekke armen hans hvis han prøvde å røre meg.

«Hva?!» glefset han uforstående.

«I Hong Kong,» sa jeg langsommere, «er det allerede kveld nå.»

Jeg så et glimt av redsel i øynene hans idet det gikk opp for ham hva jeg hadde sagt. Han stirret på meg mens han stilte seg spørsmål han ikke hadde svar på: Hvordan faen kunne jeg vite at anropet var fra Hong Kong? Han snudde seg og grep telefonen.

55

Jeg holdt blikket festet på ham mens det gikk opp for ham at ikke bare hadde jeg hatt rett med hensyn til Hong Kong, men datteren hans – som kjempet for å skjule panikken i stemmen sin – fortalte at hun sto overfor et stort problem. Det var riktignok bare lunsjtid i Genève, men for Markus Bucher ble det mørkere for hvert sekund som gikk.

Det hadde oppstått en alvorlig svikt i all kommunikasjon i datterens luksushøyblokk to timer tidligere – telefon, kabel-TV, Wi-Fi, høyhastighetsbredbånd – alt var nede. et dusin teknikere fra Hong Kong Telecom var i gang med å prøve å finne feilen. et av disse reparatørteamene – tre menn, som alle var iført de reglementerte hvite kjeledressene og hadde ID-kort i bånd rundt halsen – hadde funnet veien inn i Clare Buchers leilighet.

På det tidspunktet hun ringte faren, var hun kommet til at de kanskje ikke var dem de utga seg for å være. For det første snakket to av dem ikke kinesisk i det hele tatt, de lød som amerikanere. For det andre var det kommunikasjonsutstyret. Selv om hun ikke visste stort om den slags, var hun temmelig sikker på at man ikke trengte en standard NATO 9mm Beretta med lyddemper for å fikse en linjefeil.

Jeg så faren hennes få en usunn gråfarge i ansiktet mens hun forklarte situasjonen. Han stirret på meg med en blanding av intenst hat og fortvilelse. «Hvem er du?» spurte han, så lavt at jeg nesten ikke hørte det.

«Ut fra det jeg har overhørt,» sa jeg, «er jeg den eneste i verden som kan hjelpe deg. Men til alt hell skylder sjefen for Hong Kong Telecom meg en tjeneste – la oss si at jeg hjalp ham med å sikre seg en lukrativ telefonikontrakt i Paraguay.»

Der og da trodde jeg han skulle kaste seg over meg, så jeg gjorde meg klar til virkelig å ta ham for meg mens jeg fortsatte å snakke. «Jeg er sikker på at jeg, under de rette omstendighetene, kunne ringe og be ham om å få teknikerne til å se etter feil et annet sted.»

På en eller annen måte klarte Bucher å bevare selvkontrollen.

Han så på meg, og akkurat da var han lenger inne i mørkeskogen 56

enn han noensinne hadde trodd det var mulig å komme. Han sto ved et veiskille som var avgjørende for resten av livet hans.

Ansiktet fortalte meg hvilken kamp som raste i ham. Han var like lite i stand til å svikte sin datter som han var til å svikte alt han sto for. Han var paralysert, og jeg måtte hjelpe ham med å ta den rette avgjørelsen. Som nevnt var det en dårlig dag for ham. «La meg bare si følgende: Hvis du bestemmer deg for ikke å samarbeide, og teknikerne blir nødt til å eliminere datteren din, kan jeg ikke påvirke hva de kan finne på å gjøre med henne i forveien, hvis du skjønner. Det er ikke i min makt.»

Jeg ville nødig bruke ordet «voldtekt», ikke overfor en far. Han sa først ingenting, men så snudde han seg og spydde på gulvet. Han tørket seg om munnen med ermet og reiste seg på skjelvende ben.

«Jeg skal hente dokumentasjonen,» sa han, og vaklet av sted.

Folk sier at kjærligheten er svak, men de tar feil; kjærligheten er sterk. For nesten alle mennesker overskygger den alt annet – patriotisme og ambisjoner, religion og oppdragelse. Og av alle former for kjærlighet, den episke og den vare, den edle og den simple, er foreldres kjærlighet til barna sine den største. Det var leksen jeg lærte den dagen, og det kommer jeg alltid til å være takknemlig for. Noen år senere, langt inne i ruinene som kalles Dødens teater, skulle det bli selve redningen.

Da jeg gikk frem og grep ham i armen, var Bucher allerede halvveis borte ved døren, villig til å gi meg hva som helst i et desperat forsøk på å redde datteren sin. «Stopp,» sa jeg.

Han vendte seg mot meg, og var helt på gråten. «Tror du jeg har tenkt å ringe politiet?» ropte han, «mens disse ’teknikerne’ dine fremdeles er i leiligheten hennes?»

«Naturligvis ikke,» sa jeg. «Du er ingen idiot.»

«Så la meg for Guds skyld få hente dokumentasjonen!»

«Hva skulle hindre deg i å gi meg papirene til en annen klient, eller falsk dokumentasjon? Nei, vi går og ser på datamaskinen sammen.»

Han ristet panisk på hodet. «Umulig. Ingen får adgang til det innerste kontoret – de ansatte kommer til å skjønne at noe er galt.»

57

Det var riktig, men ikke helt riktig. «Hvorfor tror du jeg valgte klokken ett fredagen før en frihelg?» spurte jeg. «Alle er ute til lunsj.» Jeg tok opp attachékofferten, fulgte ham ut av kontoret og så ham ta frem et kryptert ID-kort for å åpne døren til de indre gemakkene.

Vi satte oss ved en terminal. Han brukte en fingeravtrykkskanner for å få tilgang til systemet, og tastet sifrene i et kontonummer. Der var de – side opp og side ned med Christos Nikolaides’ angivelig hemmelige kontoopplysninger, linket til en matrise over andre av familiens konti. I løpet av minutter var vi i gang med å skrive dem ut.

Jeg stirret lenge på sidene, på regnskapene over så mye korrupsjon og død. Familien var milliardærer – eller så nære på at det ikke spilte noen rolle – men dokumentasjonen beviste også, hinsides enhver tvil, at Christos var russernes kasserer. Men det stoppet ikke der. Akkurat som jeg hadde håpet, blottla dokumentene resten av virksomheten. Jevnlige overføringer til andre konti i banken avslørte navnene på seks av våre folk som jeg aldri ville ha forestilt meg var forrædere.

To av dem var FBI-agenter som jobbet med kontraspionasje, og de øvrige fire var karrierediplomater ved amerikanske ambassader i europa – deriblant en kvinne jeg en gang hadde ligget med. For det de hadde gjort, var det vanligvis bare én pris å betale. I et hjørne av hjertet mitt håpet jeg at de ville få seg dyktige advokater og forhandle om tiltalebeslutningen slik at de bare fikk fengsel på livstid. Ikke tro på hva folk sier: Det er forferdelig å holde et annet menneskes liv i sin hule hånd.

Det var mindre tilfredsstillende enn jeg hadde forventet da jeg la materialet i kofferten og vendte meg mot Bucher. Jeg fortalte at jeg om to timer kom til å ringe sjefen for Hong Kong Telecom og sørge for at teknikerne fikk andre oppgaver. Jeg reiste meg, og slik situasjonen var, bestemte jeg meg for ikke å rekke ham hånden. Jeg gikk uten et ord og lot ham sitte igjen alene – med oppkast på dressen og en hånd som skalv mens han prøvde å avgjøre om hjertebanken han kjente, bare var nerver eller noe langt mer alvorlig.

58

Jeg visste ikke om mannen noensinne ville bli helt den samme, og kanskje jeg ville ha følt sympati for ham hadde det ikke vært for en underlig hendelse som fant sted da jeg var barn.

Sammen med Bill Murdoch hadde jeg tatt turen til en liten fransk landsby som heter Rothau, på grensen til Tyskland. Det hadde gått tjue år, og jeg hadde opplevd mye i mellomtiden, men det er som om en del av meg aldri har forlatt stedet – eller kanskje jeg burde si at en del av det aldri har forlatt meg.