Page 1


Barcode


Terje Bjøranger

Barcode Kriminalroman


© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-51447-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Jonas Lidén Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10.6/12.3 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1.

– Jeg får ikke puste … Jenta vred forsiktig på hodet og lot øynene gli over den øde parkeringsplassen mens hun hørte sin egen stemme. – Jeg må puste … Øynene forsøkte å fokusere på skikkelsen som betraktet henne. Det kjentes som om kroppen ville synke gjennom asfalten. Hun tvang opp øynene. Så ham. Hun vred hodet tilbake og stirret opp i den klare, blå himmelen. Noen fugler sang i et skogholt like ved, et mildt vindpust streifet ansiktet. Sola kom opp bak de irrgrønne trærne. Skikkelsen kom nærmere, og skygget for sola. Han kunne ikke gjøre henne noe mer. Neglene klarte så vidt å rispe i den isbelagte overflaten hun lå på. Kreftene i hendene forsvant. Måtte ikke slippe taket. Hendene grov opp mot halsen, noe stengte for luftrøret. – Må ha luft … Hun tillot seg å lukke øynene litt og bare synke. En fredelig følelse begynte å fylle kroppen, og hun ga etter. Endelig kjente hun ikke bare lyset, men også varmen fra sola, som tittet frem mellom de tunge grantrærne. Et par sterke armer løftet henne opp. Den gode følelsen omsluttet hele kroppen, sugde henne inn i seg. Lun5


gene sluttet å jage etter luft, og smertene forsvant. Hun svevde høyere og høyere. Inn i sola, inn i lyset. Vårsola stekte politiførstebetjent Charlie Robertsen i nakken. Han stakk spaden ned i snøfonna og kjente at svetten rant fra det korte mørke håret i nakken og nedover ryggen under den hvite ulltrøya. Så rettet han ryggen og så til sin tilfredshet at han hadde klart å spa frem den grovsnekrede benken ved hytteveggen. Og det til tross for at han hadde våknet med årets mest brutale kuppelhue. Kollegaene, som gjennom natta hadde feiret 45-årsdagen hans, hadde nettopp dratt av gårde i en maxitaxi. God fyr på peisen, tredve svette varmegrader og en jevn strøm av kalde øl fra snøen utenfor vinduet var en uslåelig kombinasjon. Trivelig, men det hadde sin pris. Charlie gikk inn i den lille hytta. Noen hadde samlet tomgods i en svart søppelsekk og satt den inn på kjøkkenet. Charlie flyttet på den, åpnet lemmen ned til den lille kjelleren og hentet opp en Tuborg. Han fant et par Pinex i bestikkskuffa, drakk begjærlig og ble stående med lukkede øyne, som om frelsen skulle komme i løpet av sekunder. Det gjorde den ikke. På sofaen lå det et par saueskinn som noen hadde hatt over seg gjennom natta. Charlie bøyde seg frem mot noe som lå mellom skinnene, og løftet det opp. Det grå skjerfet til kollegaen Mia Bjørnsson. Charlie ble stående. Han snuste på skjerfet. Så la han det tilbake på sofaen. Han rasket med seg et par av saueskinnene og gikk ut i det hvite aprillyset. Selv om det var langt på ettermiddagen, kjentes lufta sommervarm. Inne i byen var det vår og tørre gater, men her i Aurskog-Høland var det fortsatt godt med snø. Charlie la skinnene på den nylig fremgravde benken, satte seg tungt ned og lente hodet mot de grove, varme 6


laftestokkene. Han lukket øynene. Langt unna jobbet noen med ei motorsag, og et småfly durte et sted der oppe. Lyder som passet godt. Og etter noen minutter kom faktisk frelsen. Jernbåndet rundt hodet ble gradvis slakket på, og blodet strømmet behagelig gjennom tinningene. Kjøttmeis, granmeis og svartmeis vimset og kvitret rundt de to kokosnøttene fylt med fett og nøtter som Mia hadde hengt opp. Det var vindstille, og sola brant i ansiktet. Han hørte en krafsende lyd på avstand, gløttet på øynene og så at et par pilkere var i gang med å bore hullene sine ute på den høyst tvilsomme vårisen. Charlie hadde sett dem før – gamlingene. De var de første utpå om høsten og de siste om våren. De ville vel forsikre seg om at de døde med støvla på. Hodepinen var helt vekk nå. Charlie nøt fraværet av smerte og lyttet til lydene rundt seg. Her ute levde han. Som guttunge ville han bli pelsjeger og hadde slukt bøkene til Helge Ingstad – advokaten som brøt med det «siviliserte» livet og flyttet til Nord-Canada. Ingstad hadde skjønt det. For Charlie ble det med drømmen, og han hadde for lengst avfunnet seg med det. Kanskje var det feigt. Kanskje var det fornuftig. Snart ville han reise seg, hente frem egg, bacon, ferskt brød og smør, og sette over en full kjele med kaffe på den lille gassovnen inne. Så ville han fyre opp i peisen. Han gledet seg til å kjenne lukten av mat, kaffe og bjørkeved bre seg gjennom den lille hytta mens vårkvelden tetnet utenfor. Etterpå ville han sovne under en haug med tepper på skinnet foran peisen. Så ringte telefonen. Charlie parkerte den gamle svarte Jeep Cherokeen halvveis oppe i snøfonna på parkeringsplassen ved Sognsvann. Ved siden av ham lå resten av den uhåndterlige bagetten han kjøpte på vei innover. 7


Han smøg seg under den ytre sperringen som patruljene hadde satt opp, og gikk bort til den grønne, buklete konteineren som stod som en flombelyst kunstinstallasjon i vårkvelden. Det mørknet raskt. Også konteineren var omgitt av sperretape. Han gikk opp på den provisoriske aluminiumstrappa og kikket ned på den døde kvinnen i politiuniform. Armene hennes hvilte på rester av avfall fra bygningsarbeid, og det så ut som om hun strakte armene mot ham. Fingrene var som klør, som om hun ville dra ham ned til seg. I det kalde månelyset så det ut som om hun bebreidet Charlie. Han gikk ned fra den lille plattformen og bort til innsatslederen. – Legen har kommet, sa han og nikket mot en bil bak dem. – Han kan vente, sa Charlie. – Hun er stein daud. Innsatslederen løftet på øyebrynene og så muntert på Charlie. – Det er kanskje legen som skal avgjøre det, og ikke du. Charlie plukket frem snusboksen, bakte en drøy pris og la den omhyggelig under overleppa. – Nei, sa Charlie. – Ambulansefolkene har vært her, og det holder. Hun er stiv som en påle. Innsatslederen skulle til å protestere. – Åstedet er rota nok med allerede, sa Charlie. – Vi trenger ikke en lege som skal rote det til enda mer. Hvis du tror dama lever, så gå og ta en kikk til. Innsatslederen så muntert på Charlie. Det var lenge siden han hadde latt seg overraske av ham. – Men for all del, ta gjerne en diskusjon med Åsheim. Hvem fant henne, forresten? – To ungdommer, som skulle kose seg litt, sa innsatslederen. – Hun hadde løpt rundt vannet med en venninne, og han hentet henne. Hadde visst hatt seg en runde i bilen, og da han skulle hive noe søppel i konteineren, fant han henne. 8


– Første patrulje på åstedet, fortsatte Charlie, – jobba vel heller ikke helt etter boka. – Hva med dem? – Ambulansefolkene vred på liket, sa Charlie. – Flyttet på henne. Og første patrulje tok ikke bilder av hvordan hun opprinnelig lå. – Og ellers? spurte innsatslederen. – Ellers går det fint? Den røslige betjenten så nysgjerrig på Charlie. Og kanskje litt medlidende – Jo takk, sa Charlie. – Ellers går det fint. Prostataen spiller på lag … Han tok hintet og gjorde en unnskyldende gest. – Om jeg har en dårlig dag? Jo, du kan si det sånn. Det ble litt i morsomste laget i går. Den eldre innsatslederen lo. – Velkommen over i de voksnes rekker, sa han. – Tida går fort når en har det gøy. – Ja, sa Charlie. – Fortere og fortere, faktisk. Charlie gikk tilbake til bilen sin og ventet på at lederen for krimteknikerne, Torbjørn Åsheim, skulle få etablert reviret sitt. Et korrekt åsted var for Åsheim det samme som råvarer var for Eyvind Hellstrøm: en forutsetning for et godt resultat. Men det hjalp ikke hvis tilberedningen var dårlig. Han tok inn åstedet. Parkeringsplassen på Sognsvann var omgitt av Toppidrettssenteret og skog. Nedenfor lå Sognsvann med skogene og alle stiene. Det var mange steder å gjemme seg. Var gjerningsmannen fortsatt i området? Kanskje en student som hadde gått seg vill i sitt eget følelsesregister? Neppe. De færreste hadde en komplett politiuniform til overs. Satt det i stedet en kald psyko et sted i mørket og nøt synet av dem? Heller det. Virkningen av tablettene avtok, og hodepinen herjet igjen. Det lå to Pinex i innerlomma på skinnjakka, og Charlie skylte dem ned med restene av en Pepsi Max. 9


Innsatslederen hadde rett – han hadde en dårlig dag. Charlie dro hånden over det kortklipte, fortsatt mørke, men stadig gråere håret. 45 år hørtes skremmende ut. Om drøye ti år kunne han pensjonere seg. Han grøsset. Han hadde ikke noe annet liv enn politiet. Hva skulle han sitte hjemme etter? Han spilte ikke engang golf. Charlie fulgte «stien» som teknikerne hadde laget, og stoppet et par meter unna det indre åstedet. Han så på liket, som nå var flyttet fra konteineren og ned på bakkeplan. Legen hadde endelig fått lov til å komme inn og konstatere død. Den kjølige aprilkvelden ble flombelyst av de stadig flere lyskasterne til teknisk. Kvinnen i konteineren kunne være i begynnelsen av tyveårene eller i slutten av tenårene – blek i huden og med mørkt, langt hår. Hun kledde ikke politiuniformen. Hun var for ung, og både jakka og skjorta så uformelige ut. Åstedet var rigget til å se ut som et politidrap. Uniformsbuksa var dratt ned, men trusa var på plass. – Se hvor du tråkker, Charlie, sa Torbjørn Åsheim lavt og uten å snu seg. Charlie humret. Åsheim hadde været ham. – Imponerende, sa Charlie. – Jo takk, sa Åsheim. – Og altså, se hvor du tråkker … – Oppfattet, sa Charlie. – Jeg har faktisk vært på et par åsted før. Jeg følger stien din. Åsheim var nådeløs mot dem som ikke forstod et åsted. – Nå, sa Charlie, – hva ser du? Charlie så på den litt eldre kollegaen. Mannen med barten han en gang hadde vunnet en pris for. Den dannet en nesten fullkommen sirkel på hver side av den litt stramme munnen, under de firkantede, blå brilleglassene. – At jeg får en lang natt, sa Åsheim skarpt. – Den konteineren er et helsikes rot. Og folk tråkker overalt. 10


Charlie så seg nøye for før han forsiktig endret stilling med føttene. De smertestillende tablettene begynte endelig å virke. Han håpet han ikke hadde tatt feil tabletter, og tatt fra beslagsposen, som av en eller annen grunn fortsatt lå i bilen hans. Det kunne i så fall bli i overkant med lindring. Åsheim stakk hånden innenfor den hvite overtrekksdrakta og dro opp noe fra lomma. – Tyggis? sa han. – Nei takk. Åsheim holdt blikket hans og fortsatte å rekke frem pakka med Extra. Charlie så spørrende på ham. Så smilte han skjevt tilbake. – Takk, sa han. – Og ikke pust på noen, fortsatte Åsheim. – Shit, sa Charlie unnskyldende. – Det stinker visst fortsatt. Charlie plukket ut snusposen, la den omhyggelig under lokket på snusesken, og puttet innpå to Extra. – Se her, sa Åsheim og vinket Charlie til seg. Charlie bøyde seg frem og kjente den ekle eimen fra liket. Åsheim tok en stor pinsett og løftet bort en frossen, blodig flik av politiskjorta. – Jøss, sa Charlie. – Tatovert så det holder … – Hele puppen, sa Åsheim. – Se på dette. Blodet fra snittet i halsen dekket detaljene, men omrisset av den svære tatoveringen var likevel godt synlig mot den blåhvite huden under de skarpe lyskasterne. Charlie reiste seg opp. – Når døde hun? – Tipper i dag tidlig en gang. God og stiv. Åsheim tok hånden hennes og bøyde fingrene. – Hun har ligget i denne konteineren i hele dag uten at noen har funnet henne, sa Charlie. – Merkelig, med alle bikkjene som luftes her? – Ja, sa Åsheim. – Men like fordømt ser det slik ut. 11


Charlie gikk bort og tok en kikk opp i konteineren. Teknikerne avdekket lag for lag av det som lå oppe i den. Så vidt Charlie kunne se, lå det malingsrester og andre kjemikalier sammen med bygningsmaterialene. Det forklarte kanskje hvorfor bikkjene i området ikke hadde kjent noen lukt. Ville forresten en vanlig familiehund bry seg med lukten av et dødt menneske? – Hun ble nok drept der borte, sa Åsheim. Han pekte mot et sted på parkeringsplassen omtrent tyve meter unna. Et område som var dekket med politiets presenning og innsirklet med sperretape. De ruslet bort dit. – Blødde hun i hjel? Charlie betraktet de store flakene med blodfarget is der liket hadde ligget. Noe hadde rent under islaget og ned på asfalten under. – Hun blødde i mengder og har dødelige slag i hodet og ansiktet, sa Åsheim. – Begge deler er som regel dødelig hver for seg. De gikk tilbake til liket, og Åsheim huket seg ned bak hodet til jenta og bøyde det forsiktig bakover. Bak dem mistet vesthimmelen stadig mer av fargene etter solnedgangen, og nå var det bare lyskasterne som lyste opp stedet. Charlie hatet dette lyset. De gjorde jenta foran ham enda mindre, enda mer til offer. Det kunstige lyset var … respektløst. – Snittet fra øre til øre. På grunn av måten hun lå på, er hun nesten blødd tom. Som et slakt. Åsheim dro av seg engangshanskene, tok av seg brillene og tørket dem på T-skjorta innenfor frakken. – Utlending, foreslo Charlie. – Østeuropeisk? Åsheim nikket. – Kanskje. I alle fall etter tannarbeidene hennes å dømme. Åsheim bråreiste seg. – Du legger ikke fra deg ei snusklyse midt på et åsted! hylte han til en vettskremt ung betjent. – Hørt om DNA? Herregud, er det mulig? 12


– Ikke skrem vettet av gutten, sa Charlie. Åsheim så etter betjenten. – Hva mer ser du? sa Charlie for å skifte tema. Han trakk unnskyldende på skuldrene til den unge betjenten. Åsheim trengte ikke å ha en dårlig dag for å eksplodere. Han var verdens hyggeligste helt til noen gjorde nettopp slike ting. Da var det ingen nåde. Men det gikk fort over. – Uproff, sa Åsheim. – Gjerningsmannen altså. Åsheim hadde allerede glemt betjenten med snusen, og dro på seg nye sterile hansker. – Ingen kirurg, med andre ord, sa Charlie. Åsheim så opp på ham. – Ikke engang en slakter. I alle fall ikke en god en. Åsheim tok pinsetten og dro opp en flik av sårkanten i halsen. – Snittene er trevlete. Klønete. – Dårlig tid, foreslo Charlie. – Eller nervøs. – Opphisset, sa Åsheim. – Eller aggressiv. Charlie lot blikket gli over den lille gruppen med tause tilskuere i mørket utenfor sperretapen. Lyskasterne kastet bare et blekt lys over ansiktene. Han ble hengende ved et ansikt som skilte seg ut i mengden. Ansiktet stirret rett på ham, og ikke på åstedet og det som rørte seg der. Hvor sykt det enn var, ville publikum i slike settinger normalt forsøke å få et glimt av liket. Ikke blikkontakt med en politimann. Charlie så vekk et øyeblikk, og tilbake på tilskuerne. Ansiktet var vekk.


2.

Perrongen mellom spor 3 og 4 på Lillestrøm stasjon fyltes raskt opp av reisende som skulle til Oslo denne lørdags formiddagen. Noen tenåringsjenter varmet hendene på kaffekrusene mens de skravlet lavmælt sammen. Andre stod alene og tuklet med telefonen, leste en avis eller bare ventet. Gårsdagens drap på Sognsvann, og spekulasjonene rundt dette, hadde førsteprioritet i nettavisene. Toget fra Lillehammer stoppet på spor 4, og passasjerene på vei ut sloss som vanlig om plassen i døra med passasjerene på vei inn. Aprilsola lyste lavt og kaldt inn på perrongen uten å gi noen varme. En mann i slutten av femtiårene, i grå dress og en lys frakk hengende over den ene armen, stod like bak jentene med kaffekrusene, som nå var på vei inn på toget. Mannen tok opp mobiltelefonen, så på den, slo den av og la den tilbake i lomma. Køen foran ham forsvant, og en konduktør speidet opp og ned langs perrongen. Så spørrende på mannen. Mannen stoppet opp, ristet på hodet og tok opp telefonen på nytt. Så snudde han seg vekk fra toget og gikk bortover langs perrongen. Konduktøren smatt innenfor, og dørene ble lukket. Toget kom i bevegelse. Mannen i den grå dressen gikk helt til enden av perrongen og ventet. Det kom en tone fra høyttaleranlegget. Stemmen i høyttaleren advarte publikum mot «passerende tog i høy hastighet i spor tre». Mannen gikk 14


et skritt tilbake, slik at han ble stående bak sikkerhetslinjen som var markert i asfalten. «Høy hastighet» for Flytoget betød 160 kilometer i timen, inn på stasjonsområdet. Mannen la hendene bak ryggen og betraktet jernbanesporet i den retningen toget snart ville komme fra. Sola forsvant bak en sky, og det kjentes at det fortsatt bare var april. Bak mannen begynte nye mennesker å stimle sammen der de trodde dørene på det neste toget ville være når det stanset. Mannen fortsatte å se bortover langs skinnene. En svak dirring i bakken fortalte at noe tungt og raskt var på vei. Det passerende toget som høyttalerstemmen hadde advart mot, nærmet seg. Mannen tittet igjen bortover sporet. Lyden økte i intensitet. Noen andre ventende trakk seg unna sperrelinjen idet Flytoget nærmet seg. Tonnevis med jern i vill fart, på en drøy meters avstand, stod det respekt av. Om noen sekunder ville monsteret dundre inn på perrongen. Lyden fra toget steg til et hyl. Mannen løsnet hendene fra ryggen og lot dem henge rett ned, med den lyse kappen hengende fra venstre hånd. Den høyre hånden knuget om telefonen. Han åpnet hånden, så på den og lukket den hardt igjen. Så gikk han et lite skritt frem, så vidt over sperrelinjen. Han så ned på føttene sine. Til høyre for ham kom den grå snuten til Flytoget. Så, med kald og dødelig beregning, tok han et langt skritt rett ut i lufta. Charlie hadde nettopp tatt en prat med det unge Lillestrøm-paret som hadde funnet jenta på Sognsvann, da han hørte om selvdrapet på politiradioen. De to ungdommene kunne ikke fortelle så mye. Hun hadde løpt sammen med venninnen, slik hun gjorde hver fredag, og han hadde hentet henne som vanlig. Og de hadde endt opp i baksetet, også som vanlig. Hormontåka gjorde 15


at de ikke hadde enset så mye annet enn hverandres kjønnsorganer på den mørke parkeringsplassen. Det var da gutten hadde tømt bilen for tomflasker, isoporesker fra diverse gatekjøkken og annet søppel, og skulle kaste dem i konteineren, de hadde sett henne. Charlie kjørte fra den lille leiligheten deres på Åråsen og ned til stasjonsbygningen og parkerte på fortauet foran en kaf´e. Kollegaene hans ville sikkert ha spurt om hvorfor i all verden han stoppet ved et selvdrap på Lillestrøm, og spørsmålet var relevant. Det var utenfor hans politidistrikt, og det var mest sannsynlig et selvdrap. Men det var spektakulært at en toppolitiker fra Arbeiderpartiet hoppet foran Flytoget. Det var rett og slett litt for spesielt til at Charlie var i stand til å dra hjem. – Uvanlig, sa Charlie mens han viste tjenestebeviset sitt til den lokale, sivilt kledde politibetjenten. – Ikke mange som hopper foran toget. – Mulig det, sa betjenten. – Men jeg vet ikke helt når du kom inn i bildet …? – Jeg kom inn i bildet her og nå, sa Charlie til den unge betjenten. – Charlie Robertsen, Oslo. En kollega av deg tipset meg, kan vi si. – Ok, sa betjenten, – jeg vet hvem du er. Men det er ikke Oslo sin sak … Charlie begynte å gå bortover perrongen. Betjenten fulgte ham. – Veldig spesielt å hoppe foran Flytoget, sa Charlie. – Mer logisk å hive innpå en neve med valium og legge seg på skinnene på et litt øde sted. Kan du bekrefte at det var den jeg tror det var? – Steinar Jansen, sa betjenten. – AP-politikeren. – Jøss, sa Charlie. – Overraskende. – Ikke sant? sa betjenten. – Stødig, en godt voksen kar. Charlie nikket opp mot overvåkningskameraene. Betjenten fulgte blikket hans. 16


– Det er en lomme ytterst ved perrongen som kameraene ikke fanger opp, sa betjenten. – Og det var der han stod. Han ville vel lengst mulig vekk fra kameraene, konstaterte Charlie – Jepp. Stakkaren ville ikke ha det på tape. Selve hoppet får vi ikke se. Noen kalte opp betjenten, og han gikk tilbake mot der kollegaene hans stod. En kvinne i førtiårene på den andre siden av sperretapen vinket og ville ha kontakt med Charlie. – Unnskyld? – Tenkte du på noe? sa Charlie. Kvinnen dro det mørke, lange håret bak øret på den ene siden og så brydd på ham. – Ikke for å blande meg, sa hun, – men jeg så at han hoppet. Charlie så overrasket på henne. Hun hadde kanskje fått med seg det overvåkningskameraene gikk glipp av. – Ok? – Jeg har jo sett ham på TV mange ganger, sa kvinnen. – Så bra, sa Charlie. – Jeg skal få en kollega her nede til å ta en prat med deg. – Gjerne, sa hun. – Men jeg så at han la fra seg noe rett bak der du står nå. Det er han politikeren, ikke sant? Charlie så ned på bakken bak seg. Tyve år i politiet hadde lært ham mange ting. En av de viktigste tingene var at en som regel måtte gi noe for å få noe. Denne kvinnen hadde kanskje noe interessant. – Stemmer det, sa Charlie. – Det var Steinar Jansen. Det kommer frem uansett. Hvor mener du han la fra seg noe? – Bak søppelstativet der. Jeg turte ikke å ta i det selv. – Lurt tenkt, sa Charlie. Han gikk bort til et stativ med søppelkasser, dro på seg en engangshanske og stakk hånden bak stativet. 17


– Det så ut som noe papirgreier, sa kvinnen. – Kanskje en konvolutt? – Bingo, mumlet Charlie. Han fisket frem en tykk konvolutt i C5-format. – Veldig bra, sa Charlie. – Takk skal du ha. Det er sånne som deg som gjør at vriene saker til slutt blir løst. Kvinnen vokste et par centimeter. – Det er viktig at du får fortalt alt du så, sa Charlie. – Gå bort til han karen med grønn norrønajakke der nede, han vil sikkert gjerne prate mer med deg. Konvolutten var ikke limt igjen, og Charlie fisket ut innholdet. Gamle, slitte bilder med litt overdrevne farger, slik de var for noen tiår siden. Kanskje så mange som tyve stykker. Noen var fra en fest, mens andre var fra et eller annet høytidelig møte. Menn i uniformer og dresser. Ut fra klær og møbler å dømme kunne de være fra 80- eller tidlig på 90-tallet. Bak på det ene bildet stod ordet SKVADRON med tre streker under. Den lokale betjenten kom bort til ham, og Charlie stappet refleksmessig bildet med skvadronteksten i lomma. De andre ga han til betjenten. – Bildene skal kanskje forestille et slags avskjedsbrev, sa betjenten. Han bladde seg gjennom den lille bunken. – Kanskje, sa Charlie. – Kanskje ikke. Jeg holder en knapp på ikke. Charlie begynte å gå. – Send meg en kopi av de andre bildene, bare sånn av ren nysgjerrighet, ok? Å konkludere med at et dødsfall som dette var selvdrap, var både ressursbesparende og logisk. Men Charlie tvilte på at påtalejuristen ville slippe unna med det denne gangen. For hvem som helst andre kanskje, men ikke når det var Steinar Jansen. Han var en av folket, en av «gutta på gølvet». Han var ikke typen til å hoppe foran toget på eget initiativ, selv om det tilsynelatende rent teknisk var det han nettopp hadde gjort. 18


Charlie fant en trang luke i raden av biler foran leiligheten i Konows gate i Gamlebyen i Oslo, hvor han bodde. Han fikk møysommelig lugget bilen på plass, tok tak i den svarte sekken på passasjersetet og gikk ut. Ungene i bakgården hadde funnet frem syklene, og pensjonistene i «hagegruppen» sloss om plassen på de 50 kvadratmeterne med gress og blomsterbed som ennå fantes der. Den minste av guttene på sykkel spurte som vanlig om å få se på politiskiltet hans. Og som vanlig fikk han sykle litt med det rundt halsen. – Kan alle bli politi? Gutten så på Charlie med mørkebrune øyne. Charlie smilte til ham. – Alle kan bli politi, sa Charlie. – Særlig du, som er så ivrig. Du kan overta skiltet mitt en dag. – Særriøst ? – Særriøst, svarte Charlie. – Hvis du er flink på skolen. Leiligheten hans lå i tussmørke, og Charlie dro fra gardinene og lukket opp verandadøra. Lyden fra guttene nede i bakgården fylte rommet sammen med sollyset. Det var lørdag. I går døde en ukjent, ung jente på Sognsvann, og i dag tok en mann livet sitt ved å hoppe foran toget. Ingen hadde så langt savnet den unge jenta. Meldinger og bilder var sendt over hele Europa, inkludert togstasjoner, flyplasser og diverse offentlige etater. Hadde de vært i USA, kunne de ha satt et bilde av henne på melkekartongene. «Alle» savnet derimot mannen som tok sitt eget liv. Dette var to triste dødsøyeblikk. Det ene antakelig ufattelig smertefullt og langvarig, det andre like ufattelig raskt og brutalt. Charlie hadde blitt pålagt en fridag, etter å ha jobbet ti dager i strekk med andre voldssaker i Oslo. Kollegaene hans gjorde uansett det som trengtes nå i initialfasen, og han skulle hvile lørdag og søndag. Men avhørene av de to ungdommene på Lillestrøm var viktige. Dess19


uten hadde de to så lite å fortelle, annet enn at de tilfeldigvis hadde funnet jenta i konteineren på Sognsvann, at Charlie regnet det som hvile. Snart kom mandagen og reddet ham ut av all hvilen. Charlie plukket opp den vibrerende telefonen fra det lille glassbordet i entreen og leste meldingen fra en av informantene sine, Kim Evensen. Meldingen lød helt enkelt: «Har sett filmen du snakka om.» Charlie sendte et tommel-opp-symbol tilbake, og skrev en ny SMS, til en kollega på voldsavsnittet. En kar de hadde ventet på et par uker, mistenkt for grov voldtekt av eksen sin, var hjemme og kunne pågripes på bopel. Kim hadde blitt god til å skrive koder. Kim Evensen var yrkeskriminell i en av de øverste divisjonene i Norge. Men alle bad-boys hadde en forhistorie, og Charlie var en del av Kims. De fleste ville løpt for livet hvis de møtte torpedoen, narkolangeren og slåsskjempen Kim Evensen i en trang bakgate. Kim med tatoveringene og pitbulløynene. Men med Charlie var det annerledes. Hvis det var noen Charlie ville ha stolt på i en presset situasjon og overlatt lommeboka til, var det nettopp Kim. Han var lojal til døden overfor de svært få personene i verden han følte seg trygg på. Kim var et såret dyr. Et såret rovdyr, men som stolte på politimannen Charlie Robertsen. Og det var gjensidig. Kim var kanskje det nærmeste Charlie kom det å ha en sønn, etter det langvarige «oppfølgingsforholdet» deres. Charlie hadde vært kjøpt og betalt av barnevernstjenesten for å følge ham opp, men det hadde funket. Kim var også Charlies port inn i den kriminelle tankegangen, atferden og strategien. Og Charlie var halmstrået Kim trengte når alt gikk over styr. Når Kim savnet moren sin og «trengte en voksen». Som sist julaften, da de tente lys på grava til moren hans på Alfaset, før de dro hjem til Charlie og drakk jula inn på Absint. 20


Selvdrapet på Lillestrøm og funnet av jenta på Sognsvann var nå de store sakene på nettet. Den lange politiske karrieren, den tidligere karrieren i Tollvesenet, skilsmissen og alt annet rundt Steinar Jansen ble dissekert og dandert pent utover. Charlie fant frem bildet han hadde lagt i innerlomma, bildet hvor ordet SKVADRON var skrevet bakpå med blokkbokstaver. Det var et bilde av fem yngre menn som skålte med fotografen. Alle var kledd i dress. Omgivelsene minnet Charlie om en litt pompøs kafé han en gang var på i Wien. Hvite duker, kaffe i sølvkanne, vonde stoler og stive kelnere med plattfot. Men gutta på bildet så ut til å ha det gøy. Jansens minne om lykkeligere dager? Var bildene rett og slett uttrykk for sentimentalitet? Kanskje det. Charlie plukket opp bildene han hadde tatt av jenta på Sognsvann med sin egen telefon. Så sendte han bildene over til TV-en, slik at han kunne se på dem i stort format. Tatoveringen på det nakne brystet var delvis skjult av blod. Men han så de tre hodeskallene. Detaljerte, nærmest tredimensjonale. Et annet bilde viste snittet i halsen. Og knusningsskadene i hodet. Drapet var brutalt. Og like brutalt var det at ingen savnet henne. Charlie gikk ut på soverommet for å hente et pledd fra IKEA-kommoden. Han hadde knapt åpnet kommoden siden Marianne flyttet ut for et par måneder siden. Om det fantes et pledd noe sted i kåken, måtte det være der. Sammen med noen gardiner og duker hun aldri hadde hentet. Charlie dro ut den øverste skuffen og fant et pledd i svart og grått. Han luktet på det. Det luktet fortsatt Marianne. De hadde vært samboere i 21 dager. Charlie hadde vært på jobb i 19 av dem. Da han omsider fikk en fridag og kom tidlig hjem, var det bare en lapp på kjøkkenbordet igjen. Og kommoden. Han strøk bort støvet på det svarte møbelet med hendene. Charlie hentet iPaden og et headset, og la seg på so21


faen ute på terrassen med pleddet over og under seg. Han satte lyden så svakt på at ropene fra ungene nede i gården slapp gjennom. Normale lyder. Deilige lyder. Bildene av jenta på Sognsvann blandet seg med bildet av Jansen. Han hørte troster som skvatret. Fuglene han hadde hørt i bjørkeskogen på Sognsvann, måtte ha fulgt ham hjem. Svarttrostene hadde kommet. Charlie sovnet.


3.

– Morgen, sa Charlie mens han passerte kontorene til Lennart og Mia, på vei mot sitt eget. – Hos meg om fem minutter. Inne på kontoret dro han av seg den svarte parkasen og la den over armlenet på den gamle toseteren, den lille sofaen i skinn som en gang hadde vært beige, men som nå var mer gråbrun. Så slo han av Spotify på iPhonen og la headset-et i sekken. Et par tastetrykk og PC-en hans begynte å våkne til liv. Utenfor vinduet ga den grå, men varme aprilmorgenen akkurat så mye lys at han skimtet rekka med nye kontorbygninger i Bjørvika. Barcodekvartalet. – Jeg mente nå! ropte Charlie ut i korridoren. Politibetjent Mia Bjørnsson stod allerede i døra. – Pust med magen, sjefen, sa hun. – Husk du er snart femti. Hun flettet det lange blonde håret med vante fingre mens hun kikket ertende bort på ham. – Skjerfet, sa Charlie oppgitt. – Jeg glemte det på hytta … Mia stoppet fletteprosessen og så spørrende på ham. Så husket hun. – Ikke noe hast. Håper vi ikke rota for jævlig til der …? Vi kan godt ta en ryddesjau … – Alt så helt strøkent ut, sa Charlie. – Jeg skal huske skjerfet ditt neste gang. Så du Lennart? 23


– Lennart kommer, sa Mia. – Han trener på morgenen. Kaffe? Charlie så på henne. Mia – blond, søt og nesten litt irriterende blid. – Takk, sa han. – Veldig gjerne. Åsheim kommer også. – De kunne ha gitt deg et litt rausere kontor, sa Åsheim. – Og du kunne ha kjøpt deg en litt rausere sofa. – Du får holde ut, sa Charlie. – Det er litt trangere budsjetter her enn for dere krimteknikere nede på Bryn. Åsheim så liten ut i den hvite IKEA-toseteren ved siden av Lennart. – Det blir innmari mye kropp her, fortsatte Åsheim. – Å, du liker det, sa Lennart Ramberg og la en muskuløs, tatovert arm over skulderen hans. Lennart Ramberg – politibetjenten med tatoveringene, det skallede hodet og bodybuilderkroppen. På en skala mellom kjeltring og politi ville de fleste plassere Lennart godt over på kjeltringsiden. Og han var av de få som turte å tulle med teknikeren med premiebarten. – Har vi fått noe fra overvåkningskameraer i området? spurte Charlie. Mia spjæret opp en pose med glossy tax-free-karameller i sterke, usunne farger fra en eller annen utenlandstur, og strødde utover det lille bordet midt på gulvet. – Så langt negativt, sa Lennart. – Men vi har noen hundre timer med opptak å gjennomgå. Sier noe om det på møtet etterpå. – Flyplassene … fortsatt ikke plukka opp noen badguys som prøver å rømme landet? – Nei, sa Mia. – Gardermoen, Torp og Rygge sjekker passasjerlistene på de mest interessante flightene for å plukke opp og sjekke eventuelle gamle kjente. Men innenfor Schengen er det jo åpent. – Hva med grenseoverganger? 24


– Skjerpet kontroll på Svinesund, sa Mia. – Vi vet at et par notoriske overgripere har base i Sverige. Og Hedmark har patruljer ute i sitt område for å sjekke noen av sine voldsdømte som har et visst potensial for å gjenta seg selv. – Grensa der oppe er som et røyskatthi, sa Lennart. – Høl overalt. – Det oser prostitusjon av saken på Sognsvann, sa Charlie. – Antakelig innemarkedet. Enig? – Mm, sa Lennart. – Vi har skummet de vanlige redlight-sidene på nettet, men har så langt ikke funnet noen som ligner henne. Men vi leter fortsatt. – Sjekk ut notoriske horekunder, sa Charlie. – Og halliker. Charlie skottet ned på bildene av jenta i A4-størrelse som lå på bordet mellom dem. Ansiktet var skjørt. Munnen smal, nesten uten lepper. Nesen liten og rett. Selv i døden hadde hun et sårbart drag over ansiktet. – Og hun er fortsatt ikke meldt savnet? Mia ristet taust på hodet. Charlie noterte med en viss tilfredshet at kollegaene hadde empatifunksjonen i behold. Det triste med et drapsoffer ingen savnet, nådde inn til dem. Den dagen det ikke lenger gjorde det, hastet det med å skaffe seg en ny jobb. En polititjenestemann uten empati var livsfarlig, siden en legitim adgang til å bruke makt fulgte med jobben. Charlies enkle klisjé av en filosofi var å være snill mot de snille og hard mot de slemme. Han følte et behov for å være hard mot dem som hadde gjort dette mot den unge jenta på bildene. – Jeg skal snakke litt om jenta når vi går inn til møtet, sa Åsheim. – Jeg venter til da. Han samlet sammen bildene på bordet. – Ok, sa Charlie. – Vi begynner om fem minutter. Dere hørte om politikeren i går? Steinar Jansen? Jeg dumpa midt oppi det på vei hjem. 25


– Dyster sak, sa Mia. – Selvdrap? – Det heter vel det, sa Charlie. – Men ikke ifølge Charlie Robertsen, sa Åsheim og kikket muntert på Charlie over de blå glassene. – Jeg liker innstillingen, fortsatte han. – Romerike-sak, sa Lennart. – Og selvdrap etterforsker vi jo ikke uansett, eller? – Ingen snakker om å etterforske noe, sa Charlie mildt. – Jeg sjekker bare om det er plass til nye tanker i skallen deres. – Greit, sa Mia og klappet Charlie på kneet. Hun blunket til Lennart. – Hva tenker du, Charlie? Du går ikke for selvdrapsløsningen? – Jeg fikk disse fra Romerike nå, sa Charlie. Han vred stolen rundt mot PC-en og hentet opp bildefilen. – Han la den fra seg på perrongen før han hoppa. Merkelige bilder. Noen bilder er fra møter, mens andre er fra en eller annen fest. – Spesielt, sa Åsheim. – Atypisk som avskjedsbrev fra en fyr med rekkehus, stasjonsvogn og rent rulleblad. – Ikke sant? sa Charlie. – Du ser poenget. Fyren legger fra seg en bunke med bilder før han hopper foran Flytoget. Ikke noe avskjedsbrev. Henger det på greip, folkens? – Ja, sa Lennart. – Hvis han var et nutcase. – Nettopp, sa Charlie. – Da ville det hengt godt på greipet ditt. Og hvis han ikke var et nutcase? Lennart trakk på skuldrene og knipset papiret fra den siste sjokkrosa karamellen opp i søppelbøtta. – God morgen, sa Charlie til gruppen av etterforskere, teknikere og jurister. De hadde flyttet seg fra det trange kontoret til Charlie og over til det som kaltes Kommando-operasjonsrommet, eller bare KO. Alle som kunne bli berørt av Sognsvannssaken, var innkalt. Bilder av kvinnen og av detaljer fra åstedet fylte den ene veggen. 26


På en whiteboardtavle var det tegnet inn en tidslinje over de hendelsene de hadde så langt. Charlie pekte på et stort bilde av ansiktet til liket. – Hun ble drept på fredag, startet Charlie. – I dag er det mandag. Det har vært innsamling av data hele helgen, og det er mye å gjennomgå. Avsnittsleder Joachim Grieg håndterer selv pressen, og jeg har fått æren, og gleden, av å være ledende etterforsker. – Gratulerer, sa noen bakerst i rommet. – Alt skal registreres i prosjektet, sa Charlie. – Viktig informasjon på Post-it-lapper er strengt forbudt. Og ingen kjører solo. Noen lo. Var det noen som var kjent for sololøp i etaten, så var det Charlie Robertsen. – Ja ja, sa Charlie. – Spar humoren til fredagskaffen. Humringen avtok gradvis idet Charlie lot et stort bilde av et par sko med høye stiletthæler fylle den hvite veggen i enden av rommet. – Dette er skoa jenta hadde på seg. Hva tenker dere? – At hun ikke gikk fra Oslo sentrum opp til Sognsvann, sa Mia. – Nemlig, sa Charlie. – Mer? – At hun ikke var der for å pilke, sa noen bakerst. – Utvilsomt, sa Charlie. – Mer? – At stikkordet er … sex. Parkeringen på Sognsvann er et treffsted. Det var Mia igjen. Charlie nikket. Slutningen på den lille logiske leken var åpenbar. – Den sannsynlige grunnen hun hadde til å befinne seg på Sognsvann, var vel å møte ham som ble drapsmann, sa Charlie. – De kom antakelig sammen, sa Lennart. – Nettopp. Mest sannsynlig kom de sammen, fortsatte Charlie. – Og det gir oss flere mulige scenarioer. Hun og gjerningspersonen kan ha vært kjærester, og noe har gått veldig galt. Men det rimer dårlig med 27


uniformen. Gjerningspersonen kan ha vært horekunden hennes og tatt henne med seg dit. Uniformen kan være et uttrykk for politihat eller ment som en avledning. Eller en fetisj. Hun ble neppe plukket opp der oppe. – Enig, sa en av etterforskerne. – Selv om vi ikke kan utelate det. Folk gjør mye rart. Hun kan ha vært psykisk ustabil og ha vært på rømmen fra en institusjon, eller bare ha tatt seg dit tilfeldig. Kanskje de eneste skoa hun hadde. Gjerningspersonen så henne og tok henne på impuls. Det kan også ha vært flere gjerningspersoner. Og det kan ha vært en kvinne. Charlie klappet lydløst i hendene og så på kollegaen. – Bra, sa Charlie. – Trakta skal være vidåpen i initialfasen. Vi skal sjekke psykiatriske institusjoner, hospitser, enkelte kommunale leiligheter og flyktningmottak. – Trafikkameraer, sa Lennart. – Bilen hun kom i, hvis de da ikke kom på T-banen, hvilket er lite sannsynlig, må finnes på tape der ute. – Ja, sa Charlie, – vi trenger bilen i saken. Og det finnes kanskje vitner som kan knytte henne til en bestemt bil, eller biler. Vi bruker mediene for å få tips. Og apropos mediene, folkens. Charlie holdt opp forsiden på Dagbladet. – Ifølge Dagbladet går det «rykter» i noen miljøer om at det er noen i politiet som har gitt henne uniformen, sa han. Han så på Åsheim. – Kommer du tilbake til det? – Jeg snakker om uniformen senere, sa Åsheim kort. – Lignende rykter kommer pressen til å følge opp, sa Charlie. – Og de kommer til å henvende seg direkte til tjenestemenn. – ID-gruppen som Kripos leder, jobber på, men det ser ut til å være en hard nøtt, sa Åsheim. – Jenta har gått under radaren. Og det er ikke innlevert savnetmelding på henne noe sted i Europa. Interpol har så langt heller 28


ingen respons fra andre deler av verden. Frøken inkognito. – Nesten, sa Lennart. – Vi venter på en e-post fra spanske myndigheter gjennom Interpol. Mulig vi får noe derfra. Fikk vite det for ca. tyve sekunder siden. – Hvorfor Spania? spurte en i salen. – Treff i Schengen Information System, sa en fra Utlendingsseksjonen. – Hun har lagt igjen avtrykkene sine der som asylsøker, som kurder fra Syria. – Hun er i hvert fall ikke kurder fra Syria, sa Mia. – Den ID-en er stjålet. Eller kjøpt. – Selvsagt, sa Lennart. – Noe annet ville vært helt talentløst. – Ja, sa Charlie. – Men vi har i alle fall liket, og det er ekte nok, håper jeg. Han nikket til Åsheim, som benket seg ved PC-en bak projektoren. Åsheim akslet seg. Barten svingte entusiastisk opp mot nesen. Den svake mumlingen som hadde vært i rommet, forsvant. – Liket så slik ut etter at det var vasket og stelt etter obduksjonen på Folkehelseinstituttet. Det første bildet kom opp på veggen. Jenta lå naken fra livet og opp på den kalde stålbenken. Hun var tynn. Den typiske likgule hudfargen gjorde ikke bildet bedre. Den store tatoveringen var dominerende på overkroppen. Den var i grått, svart og blått og dekket det ene brystet og huden litt oppover halsen. Kriminalteknikerne som hadde bistått ved obduksjonen, hadde sørget for at kunstverket ikke ble ødelagt under åpningen av liket. – Tatoveringen er spesiell. Tygg litt på den inntil videre. – Hvor gammel er hun? spurte Josephine Barlie, juristen med det beksvarte, lange håret. Charlie betraktet henne. Hun var søt, ikke pen, men hadde en egen sjarm. Litt gusten hud og øyne som alltid så ut som om hun nettopp hadde grått. 29


– Tipper rundt tyve, sa Åsheim. – Kanskje bare i slutten av tenårene. Han gikk til neste bilde. – Her ser dere kuttet i halsen som går nærmest fra øre til øre. Halsen er flenget opp. Panikk. Eller aggresjon. I tillegg har hun knusningsskader i hodet etter flere slag. Håret hennes var klipt vekk på bildene som kom opp nå, og skadene etter slagene vistes som svarte og blå felter i huden. På de neste bildene var huden over hodeskallen trukket frem over ansiktet, og hjernen var blottlagt. – Hva døde hun av? spurte Josephine. – Slo han henne i hjel, eller lot han henne blø i hjel? Charlie kunne høre at hun var berørt. Josephine var i siste halvdel av tyveårene, og bildene var drøy kost. Åsheim skiftet bilde. – Kanskje en kombinasjon, sa han. – Endelig obduksjonsrapport er ikke klar før om noen uker. Jeg har bare den foreløpige, og den prioriterer ikke mellom blødning eller slagskader som dødsårsak. Det nye bildet viste et snitt av hodet til liket. Mørke felter gjennom hele hodet viste skader etter et voldsomt slag i siden som hadde forplantet seg gjennom hele hodet. Charlie skottet bort på Josephine, som fortsatt satt oppreist. Nytt bilde. Bildet av uniformen lyste opp på veggen. – Er den ekte? spurte Charlie. – Mest sannsynlig, sa Åsheim. – Eller en usedvanlig god kopi. Merkelapper og alt er på plass. Og den var ubrukt før den ble kledd på liket. Skinnjakka og skjorta hadde fortsatt brettekanter. Distinksjonene på skuldrene er perfekt laget. – Veit du hvor den kommer fra? spurte Lennart. – Nei, sa Åsheim. – Hvis den er fake, er den kanskje pakistansk eller thai. Ekstremt god likhet. 30


– Og vi har utelukket at jenta har hatt noe som helst med etaten å gjøre? spurte en. – Absolutt, sa Charlie. – Ingen tilknytning til politiet. Hun har aldri flyttet til Norge, aldri bodd her … og aldri kommet hit. – Og det er uansett ikke liket vårt som har eid uniformen, fortsatte Åsheim. – Størrelsen er helt feil. Det her er ei lita jente på 156 centimeter, mens uniformen passer noen på 165–170 centimeter eller over. Den er bare brukt som staffasje. Men litt mer om liket, folkens. Åsheim kremtet. – Kvinne, slutten av tenårene eller starten av tyveårene. Ikke mer kurdisk syrer enn bestemora mi. Sannsynligvis europeisk. – Hvis jeg skulle tippe alder, fortsatte Åsheim, – ville jeg si en- eller toogtyve. Tynn, nærmest mager. Mørkt hår, type europeisk. Hun har et ubehandlet brudd i ryggen fra flere år tilbake, kanskje fra et fall. Kanskje vold. Tannlegen hennes vet vi ikke noe om, så der får vi så langt ingenting. – Er hun voldtatt? spurte Mia. Åsheim trakk på skuldrene. – Vanskelig spørsmål, sa han. – Hun har eldre skader etter sår og rifter rundt vagina og endetarmsåpning. Også noen ganske nye. Tolk det som dere vil. Det er ikke gjort funn av sæd i henne. Prøver vil vise om hun eventuelt er gravid. – Tror du det? spurte Josephine. – Kan være, sa Åsheim. – Det er noen tegn. – Hun har hatt en voldsom dødskamp, fortsatte Åsheim. – Hun har blødd mest på bakken der hun lå først, men hun levde, og blødde etter at hun ble lagt i konteineren. Hun har fingret seg i halsen, antakelig for å få luft. Det er mye blod i lungene. – Drapsvåpenet? spurte Lennart. – Hvis jeg skal skyte fra hofta, så ville jeg sagt ta31


petkniv eller noe i den duren. Åsheim hentet opp neste bilde, som viste nærbilder av sårkanten. – Det er utført med aggresjon snarere enn med flid. Som ved slurvete slakting. Og så er det denne, sa Åsheim. Et nærbilde av kvinnens brystparti fylte tavla. Den store tatoveringen dekket brystet og området opp mot halsen. Motivet var tre hodeskaller som gikk inn i hverandre, hvor de mindre skallene utgjorde detaljer i den største. Tredimensjonale, detaljerte og presise. Litt som bildene til kunstneren Salvador Dal´i. – Ekstremt bra håndverk, mumlet Lennart, og bøyde seg frem på stolen. – Det der er det råeste jeg har sett … – Sett noe sånt før, Åsheim? spurte en i salen. Åsheim tok av seg brillene, foldet dem sammen og la dem på tastaturet. – Aldri, sa Åsheim. – Selv kroppen til Lennart blir kjedelig etter det der. Mia fisket hjelmen ned fra toppen av skapet og tok på seg den svarte og hvite skinndressen. – Hun var ikke kurder, sa Charlie til Mia. – Interpol på Kripos fikk svar fra Spania nå. Falske dokumenter, ikke engang gode. Hvordan har verden blitt? Selv de falske dokumentene blir dårligere. Mia lo. – Stygg utvikling. Hva blir det neste? At folk juger? Hun la hodet på skakke og smilte til Charlie. De gikk ut på baksiden av politihuset og ut mot Mias røde Ducati. – Fin sykkel. Den kler deg. Charlie så på kroppen hennes i skinndressen. Hun kledde den også. – Takk, sa hun. – Kjøp deg sykkel, så kan vi leke MCgjeng. Mia lo og dro den røde hjelmen over det lyse håret. – Det ene bildet Jansen la fra seg på Lillestrøm, er fra 32


et advokatkontor i Oslo på nittitallet, sa Charlie. – Navnet på firmaet er helt tydelig på vinduet i bakgrunnen. Datoen står på en avis på bordet. Charlie børstet noen støvkorn fra den røde bensintanken på sykkelen. Mia skakket på hodet og åpnet visiret på hjelmen. Charlie så at hun skulte på ham. – Er det viktig, tror du? Charlie nikket. – Jeg tror det, sa han. – Og kanskje ganske ubehagelig.

Profile for Cappelen Damm AS

Terje Bjøranger Barcode  

En ung kvinne blir funnet brutalt drep ved Songsvann, hun er kledd i politiuniform og har en umiskjennelig tatovering på brystet. Dagen ette...

Terje Bjøranger Barcode  

En ung kvinne blir funnet brutalt drep ved Songsvann, hun er kledd i politiuniform og har en umiskjennelig tatovering på brystet. Dagen ette...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded