Issuu on Google+


© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-33362-1 1. utgave, 1. opplag 2010 Illustrasjoner: Geir Moen Sats: Grandt Grafisk, Cecilie Cappelen Grandt Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i Berkeley Oldstyle Book 14 pt og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


DEN GAMLE VOLVOEN TIL SIVERT JENSEN Bilopphogger Tor Sterk hadde en heisekran med en fantastisk magnet. Magneten brukte han til å løfte gamle biler med slik at han kunne dumpe dem ned i knusemaskinen. Der ble de most, knast, knust og presset til en firkantet metallklump på størrelse med et lite kjøleskap. Tor Sterk hadde nettopp heist Sivert Jensens gamle vrak av en Volvo høyt i været da mobilen hans lagde en ringelyd. Han pirket den ut av lommen og kastet et blikk på skjermen. Det var Teodor som ringte. Teodor fylte ti år i dag, og Tor hadde vekket ham på sengen med bløtkake og gave. Gaven var en ny mobil.

11


«Nå kan jeg ringe deg på jobben,» sa Teodor til Tor. «Det gleder jeg meg til,» sa Tor. «Gratulerer med dagen, lompistomp.» «Takk, pappa. Vet du hva jeg gleder meg til?» «Nei, stomp, hva er det du gleder deg til?» «Til vi skal på fisketur i kveld.» Teodor elsket å dra på fisketur med pappa. Når han hadde bursdag, var det alltid dét han helst ville: pakke med seg stormkjøkken og nistepølser, fiskestang og mark og rusle ned til elven for å fiske. Men først måtte han på skolen. Og først måtte pappa på jobben. Tor Sterk elsket jobben sin. Blant gamle bilvrak var han i sitt ess. Nå satt han i sitt ess og kikket på sønnens navn på mobilskjermen. Han smilte og løftet mobilen til øret, men maskinen bråkte så fælt at han ikke hørte noen ting, så han skrudde av motoren og klatret ut av førerhuset. Det var uansett på tide med en liten pause. «Hallo, hvem er det som ringer?» sa han, selv om han visste svaret. «Teodor,» sa Teodor. «Teodor hvem?» sa Tor Sterk. «Teodor Sterk,» sa Teodor.

12


«Jaså, jaså, er det Teodor Sterk som ringer. Og hva vil den karen?» «Minne deg på å kjøpe mark og nistepølser i dag.» «Mark og nistepølser? Hva skal vi med det?» «Spise og fiske, vel.» «Spise mark? Det er det verste jeg har hørt,» humret Tor Sterk. Teodor fniste. «Ha det,» sa han. «Ha det, lompistomp,» sa Tor Sterk. Så sa han ikke mer, for akkurat i det samme gikk magneten i stykker. Dessverre sto Tor Sterk rett under Volvoen da den falt. Da den var ferdig med å falle, var han så knust og ødelagt at han verken pustet eller humret. Blodet hans var mer utenfor enn inni kroppen. Det stakk ut knokler og benpiper og gamle bildeler både her og der.


LITT BOTANIKK

Teodor så på mobilen sin og sukket. Hvorfor kunne han aldri si det som det var? Hvorfor kunne han aldri fortelle pappa hva han egentlig tenkte og hva som egentlig skjedde? Det som egentlig skjedde, var at Teodor Sterk lå gjemt bak et neslekratt i hjørnet av skolegården slik han alltid gjorde. Og han gjorde det ikke fordi han lekte gjemsel med vennene sine. Han hadde ingen venner å leke gjemsel med. Bare uvenner. Jesper og Jasper Jensen. Det Teodor egentlig tenkte, var at han hatet Jesper og Jasper Jensen. Og han hatet skolen. Og han hatet brenneslen han alltid måtte gjemme seg bak for å slippe å bli jult opp av Jensen-guttene.

14


For det første var neslen planterikets svar på brennmaneten. For det andre var neslen altfor lav. For det tredje var det ingen andre steder å gjemme seg. Så det var en smal sak for Jesper og Jasper Jensen å finne ham. «Jaså, er det her du ligger?» fniste Jesper. «Det er her du ligger,» lo Jasper. De andre skoleelevene hoppet strikk og byttet fotballkort i den andre enden av skolegården. Herr Smult hoppet også strikk og byttet fotballkort. Han var en populær lærer som likte å være sammen med barna, også når de ikke skulle lære matematikk eller geografi. «Er du så glad i brennesle?» spurte Jesper. «Du er visst veldig glad i brennesle,» sa Jasper. Teodor visste ikke hva han skulle si eller gjøre. Det føltes dumt å bli liggende på bakken bak brenneslen når Jesper og Jasper sto over ham. På den andre siden visste han at de bare kom til å dytte ham overende igjen om han reiste seg, så da kunne han jo like gjerne bli liggende. Han festet blikket i bakken foran seg og prøvde å late som om han så etter mark til fisketuren.

15


Selvfølgelig kunne han rope på herr Smult, men akkurat nå var han visst veldig opptatt med å bytte til seg et fotballkort fra Preben. Teodor hadde ikke lyst til å forstyrre ham. Han kikket ned i bakken igjen. «Hm, hm,» sa han og nikket. «Hm, hm.» «Hva driver du med?» spurte Jesper. «Du driver med noe,» sa Jasper. «Neida. Joda,» sa Teodor og ønsket intenst at de to plageåndene skulle gå sin vei og finne på noe annet. Innerst inne visste han at de ikke kom til å gjøre det. Innerst inne visste han at dette kom til å ende med at han sto på hodet i brenneslen. Det gjorde det alltid. Men det var lov å håpe. Håpet er lyseblått, tenkte han. Dette går sikkert bra. Ja, når han kjente etter, hadde han en følelse av at dette kom til å gå helt utmerket. Han smilte for seg selv. «Hører du dårlig?» spurte Jesper. «Du hører dårlig,» sa Jasper. «Neida. Joda,» sa Teodor. Han forsøkte å plystre en liten melodi for seg selv, men det ble bare en hjelpeløs fløyting. En dag skulle han lære seg å plystre ordentlig. Han skulle plystre lange,

16


kompliserte melodier. Og alle skulle bli imponert, både Jesper og Jasper og Preben og de andre og herr Smult. Og ikke minst pappa. Når Teodor holdt plystrekonserter i landets største konsertsaler, med kongen og statsministeren til stede, skulle pappa sitte på første rad og klappe. Teodor lukket øynene og så for seg benkeradene som var fylt opp med rikinger og kjendiser som var kommet for å høre den legendariske plystrenisten Teodor Sterk fremføre Rakhmaninovs tredje symfoni. «Ser du etter nesleblader?» spurte Jesper. «Vet du ikke at de vokser på planten og ikke på bakken?» «Du ser etter nesleblader,» sa Jasper og la forklarende til: «Du vet at nesleblader vokser på planten.» «Eller kanskje det heter neslebusken?» spurte Jesper. «Det heter nok neslebusken,» samtykket Jasper. Når konserten var ferdig og Teodor og pappa var alene igjen, skulle de skifte fra finklær til turklær og dra på fisketur. Langt, langt bort. Ikke til elven, men helt til havet … eller kanskje helt til Cuba. Helt siden han var liten, hadde Teodor drømt om

17


Cuba. Og om mamma. Og om en enorm sverdfisk han skulle fiske. Han gledet seg som et barn til å fiske den sverdfisken. Når han tenkte etter, så var han et barn. Kanskje han skulle ta sjansen på å rope på herr Smult? Teodor løftet blikket en centimeter fra bakken og så bort mot den andre enden av skolegården. Nei, nå var herr Smult opptatt med å hoppe strikk. De spisse knærne stakk nesten hull i buksene hver gang han hoppet. Han var så spenstig og rask, og han kunne hoppetriks som selv ikke jentene på ungdomsskolen fikk til. Teodor var full av beundring for herr Smult. Så var det uansett for sent å rope på noen som helst, for nå hadde Jesper og Jasper Jensen tatt tak i buksene og jakken til Teodor og løftet ham i været. Et øyeblikk svevde han som en fugl. I neste øyeblikk så han hele verden opp ned gjennom bladene i en neslebusk. Det var rart å se herr Smult hoppe strikk opp ned. Men mest var det ubehagelig og vondt å få ansiktet og hendene brent av den fæle planten. Teodor kjente noe som gled ut av lommen og

18


Helt siden han var liten, hadde Teodor drømt om Cuba.


Teodor Sterk av Jan Chr. Næss