Om å skrive en bok og miste en hund Jeg sitter i Surrey og skriver. I Cobham, sørvest i England. Her bor jeg med mannen min og to av barna mine. Den eldste studerer i Trondheim. Den yngste er 13. Han i midten er 17. De går på en skole rett i nærheten. Mannen min tar toget inn til London hver morgen. Det tar ca. 45 minutter. Han jobber i det som kalles City – og jeg skriver her på landet. Hvis du fikk med deg landeveisrittet under London-OL, så du dem sykle rundt i området hvor vi bor. Her er det grønt, landlig og vakkert. Store eikeskoger som er perfekt for meg og hunden Milla.
Og alle som vet noe om bøker, vet hvor ensomt det er å skrive dem. For meg er det uutholdelig ensomt uten en hund. Først tenkte jeg at jeg måtte utsette boken. Guttene sørget. Jeg sørget, og det var tomt og trist her. Men så var det egentlig godt å forsvinne inn i teksten. Glemme savnet en stund. Som små frikvarter. Redaktøren min måtte tåle mye hundesavn-snakk før vi kunne fortsette å diskutere tekst. Han er heldigvis en forståelsesfull og tålmodig mann. Og etter hvert gikk det litt bedre.
Fra skogen i Cobham
Skriveplassen
Da vi kom hit for et år siden, hadde vi med oss hunden vår Vims. Hun var 6 år. Vims hadde vært med meg på skrivestua hver dag i hele sitt liv. Jeg hadde skrivestue i den gamle flyplassbrannstasjonen på Fornebu. Vims var både arbeidskollega og turkamerat. Hun har vært med på flere romaner og noveller. Jeg skrev, hun sov og så gikk vi turer langs sjøen. Hun trivdes her i Cobham også. Lå under skrivebordet når jeg jobbet. Og så gikk vi lange turer i eikeskogen. Dette er et hundeland uten båndtvang. Britene elsker hunder. Vims jaktet på kaniner og ekorn mens jeg tenkte på hva jeg skulle skrive når turen var ferdig. Men i vinter ble hun plutselig syk. Hun ville ikke spise. Logret bare så vidt når vi snakket til henne, men orket til slutt ikke å reise seg. Veterinæren fant ikke ut hva som feilte henne. Og så døde hun. Verdens skjønneste hund. Borte for alltid. Det var rett før jeg skulle levere manuset til Picassokvinnen, som jeg hadde jobbet med de to siste årene. Alt stoppet opp. Hverdagslykken var borte. Rutinen vekk. Alle som har mistet et kjært dyr vet hvor ille det er. Det er så vondt.
Og så fant vi ut at vi måtte få en ny valp som kunne fylle litt av tomrommet etter Vims. Og dermed fikk vi Milla. Hun er brun og myk og rampete. Og her ligger hun. Litt utålmodig mens jeg skriver dette, og venter på tur. Og Picassokvinnen ble ferdig. Egentlig mer på tross av enn på grunn av valpen. For valp er travelt. Men innimellom sov hun nok til at teksten ble ferdig. På godt norsk er Picassokvinnen en crossover-roman. For alle over 16 år – og kanskje for noen lesehester under også. Det er en fortelling om det spennende avviket. Om ensomhet og om savn. Om det vakre og det stygge og det grenseløse. Om å reise og lære at verden er mangfoldig og flertydig. Om ønsket om å elske og å bli elsket. Ikke minst handler den om å tørre. Picassokvinnen er rett og slett en kjærlighetsroman; Uten kjærlighet – intet liv.
Taran Lysne Bjørnstad – 77 –