Tendens

“Et pusterom i en tid der litteraturen mer og mer fremstår som en vare i underholdningens tjeneste.”

Norge er et lite land med imponerende litterær bredde. Den er anerkjent og velkjent – ikke bare blant lesere i Norge, men også etter hvert hos et stort publikum i utlandet.

Men hva er norsk samtidslitteratur, og hva sier den om vår tid?

Blant de mange forfatterne finnes tradisjonelle fortellere, de som eksperimenterer, de som bryter opp det vante språket, de som dykker ned i historien og de som forsøker å forstå samtiden – det være seg med stearinlys eller strålekaster.

Jeg blir rørt av tanken på fantasiens storhet og fascinert av forfatternes møysommelige arbeid med å få verdener til å vokse fram på papir og skjerm.

Nå og da handler alle disse svært ulike forfatternes felles multiplum om et land som ligner et Norge der det finnes elskende, drømmere, arbeidere, fedre og mødre, barn, fremmede, minner, mørkemenn, rike, fattige, nevrotikere.

Forfatterne forteller om en samtid, en historie og en barndom. De er svært kompetente skildrere av mennesker, landskap og miljøer.

Alle ser de det egenartede, det asymmetriske i mennesket og alt omkring det som gjør det til et så fascinerende vesen. Et dypdykk i det vi kaller LIVET. Man kan bli skremt av mindre, men det gjelder å betrakte det som noe spennende, både menneskelig og litterært.

Når jeg leser risikerer jeg å provoseres, underholdes, skremmes, dannes, inspireres, irriteres, frydes, og jeg risikerer å drømme og lengte. Betrakter jeg det jeg tar del i finnes bare en fellesnevner: Ingen.

Vi mennesker er sammensatte vesener som stadig leter etter det som kan berike våre liv.

Selv leter jeg i litteraturen.

i TENDENS et klart bevis på. Her finner du et bredt spekter av våre samtidige forfattere – alle med ulike innfallsvinkler og hver sin særegne stil.

Og for all del; la oss opprettholde en sterk og regulert litteraturpolitikk for å beholde og utvikle de særegne stemmene vi har i vårt lille, men særdeles litterære land.

Bladet du holder i hånden er altså et av flere virkemidler som har som mål å fremme bredden i norsk skjønnlitteratur.

Det er ikke et domfellende organ, og det er kjemisk fritt for kategoriseringer, merkelapper og terningkast. TENDENS er rett og slett et intermesso, eller et pusterom, i en tid der litteraturen mer og mer fremstår som en vare i underholdningens tjeneste. Her finner du lesninger, omtaler, tekstutdrag, intervjuer og flere av forfatternes nyskrevne biografier. TENDENS er ment som et bidrag til å gjøre deg nysgjerrig på noe av det som rører seg i norsk samtidslitteratur.

Avslutninsgvis passer det kanskje med et kort, men illustrerende utsnitt fra Franz Kafkas parabel Oppbruddet: “Ved porten stanset tjeneren meg og spurte: “Hvor rider herren hen?” – “Det vet jeg ikke,” sa jeg, “bare vekk herfra, bare vekk herfra. Hele tiden vekk herfra, bare slik at jeg kan nå mitt mål.” – “du kjenner altså ditt mål,” spurte han. – “Ja,” svarte jeg, “jeg sa det jo. Vekk herfra – det er mitt mål.”

God tur!

Norsk litteratur lever i et hardt kulturklima og kjemper i stor grad om oppmerksomheten mot et ekstremt stort medietilbud og voksende import av oversatt litteratur. Men norsk lesning og litteratur lever på tross av dette i beste velgående. Det er litteraturen som presenteres

Ole Bjerkebakke Redaktør

–3–

Foto: Lars J. Løtvedt

Rannveig Leite Molven er født 1974, i Bergen. Har studert på Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Hun debuterer i 2012 med romanen Ordet for hva jeg er nå finnes ikke.

–4–

Rannveig Leite Molven du ligger og sover, ser du ikke lyset som beveger “segDergjennom rommet, og trekker skyggene etter seg.

Bomullen i dynetrekket er tynnslitt og myk, noen steder er fibrene oppsplittet, tøyet er gjennomsiktig, de små, blå blomstene nesten borte. Du ligger på siden, den ene hånden din hviler foran ansiktet ditt, du puster stille og varmt mot fingrene, huden blir fuktig i et kort øyeblikk mellom utpust og innpust. I etasjen under åpner noen ytterdøren, forsiktig for ikke å vekke de andre som ennå sover, går ut, og lukker den bak seg. Igjen er det helt stille, ingenting rører seg, bare lyset og pusten din, til noe løser seg opp, og forsvinner, mens morgenen fortsetter.

Han spør etter meg, jeg hører den ukjente stemmen si navnet mitt, han presenterer seg, jeg hører ikke navnet, bare ordet prest, og jeg vet, i dette korte øyeblikket skjer alt, og alt utvider seg, kroppen min utvider seg, i dette øyeblikket opphører alt som var; ingenting av det vi var finnes lenger, men det er virkeligere enn noe annet, noen gang tidligere, denne skarpe klare smerten, som snor seg og griper tak om ryggraden min. Han fortsetter å snakke, ordene hans er som gift, det kjennes som om han injiserer dem, kroppen min brenner fryser skjelver, presset innenfra kveler meg, det er som om jeg eksploderer langsomt, kjenner molekylene bli slitt fra hverandre, jeg ser hånden min som ennå holder på døren, jeg ser den, men jeg kjenner ikke lenger treets overflate mot huden, hånden min ser helt vanlig ut, bleke fingre med korte negler, tørr ru hud på tommelen, jeg prøver å slippe døren, tenker at jeg skal slippe taket, men bevegelsen følger ikke tanken, hånden holder ennå på døren, jeg tar et skritt tilbake, lar ham komme inn, gå forbi meg, uten å slippe døren, jeg må konsentrere meg, snu meg vekk fra ham, fokusere kun på døren, før jeg klarer det, lukke den.

“

Ordet for hva jeg er nå finnes ikke

–5–

–6–

Britt Karin Larsen Første gang faren min traff meg, da jeg var rundt 26, hadde han tatt seg en øl fordi han var full av nerver.

- Faen, jeg trodde det var en gutt jeg hadde med hun der, sa han.

Jeg hadde jo fra jeg var liten gjerne villet vært en av gutta, det var de som lekte med de spennende tingene. Men ville de ha meg med, der de sprang etter ballen i parken i Gamlebyen i Oslo? Nei. Senere ble jeg ikke mindre urolig, mindre nysgjerrig.

Var det uroen som ødela for faren min også, tro? Han som giftet seg med nesten alle han forelsket seg i, og sikkert hadde en drøm om den lykkelige familien, som han selv var altfor rastløs til å kunne bli en del av?

Så annerledes livet kunne ha vært, om selve begynnelsen også hadde vært annerledes. For ham, for meg, for alle.

Men slutten kan også være fin.

Jeg var 43 da jeg oppdaget fjellet. Noen år eldre da jeg skjønte at skogen også var interessant.

Noen oppdager ikke disse tingene før det er for sent. Hvilken ro den bratte stigningen, den varme steinen kan gi til et rastløst hjerte.

Faren min rakk kanskje også å oppleve det samme, for da han var rundt 80 sendte han meg et velbrukt telt og en «gutta på skauen»-sekk.

Slutten ble kanskje finere enn begynnelsen for oss begge?

–7–

skogen kaller Før snøen kommer er fjerde bok i din romansyklus om folket på Finnskogen. Hva var det som gjorde at du ga deg i kast med dette omfattende prosjektet?

Skrivingen er vel stadig en leting etter en form for tilhørighet, og det eneste jeg vet med full sikkerhet er at jeg stammer fra skogfinner på morssida. Men jeg visste ikke at prosjektet skulle bli så omfattende, jeg hadde planlagt bare én bok, som skulle starte og slutte i nåtid. Da redaktøren foreslo at jeg kuttet ut nåtida og konsentrerte meg om 1800-tallet startet en type research som var så spennende at jeg fikk lyst til å fortsette, og det at jeg ikke lenger var bundet til den slutten jeg først hadde planlagt ga jo utvidede muligheter, så der kan jeg takke redaktør Harriet, selv om hun sikkert ikke ante hva hun faktisk hadde åpnet for!

Skogfinner regnes som en av Norges nasjonale minoriteter. De etablerte seg her på slutten av 1500-tallet og har utviklet en genuin kultur, skogfinsk kultur. Hvem var/er egentlig skogfinnene?

Dette folket kom vandrende fra Savolax i østre Finland via Sverige og bosatte seg både på Finnskogen og så langt vest som Buskerud på siste halvdel av 1600-tallet. De hadde svedjekulturen som et av sine kjennetegn, dvs. felling og brenning av granskog, før de sådde rug i den varme asken, derfor var det i de store øde skogene de slo seg ned.

Der dannet de med sitt eget språk på mange måter sine egne samfunn.

Hvilken tilknytning har du selv til Finnskogen?

Jeg vokste opp med min mor og hennes foreldre, men mens min bestefar nok hadde

glemt det finske språket, hadde bestemor noen ord og uttrykk som jeg først forsto betydningen av da jeg mer enn 50 år etter hennes død kjøpte meg en norsk-finsk ordbok. Hun fortalte om Finnskogen på svensk side der hun var født, men hun sa bare at hun var svensk, for på 50-tallet var det ikke mange som var stolte av sin skogfinske tilhørighet, de fra skogen hadde jo ofte opplevd å bli sett ned på i Bygde-Norge, de som var litt annerledes ble jo gjerne det. Kanskje tåler vi annerledeshet bedre i dag, eller -?

Hvordan arbeider du deg frem til en ferdig bok? Ligger det mye research bak, eller kommer bare historiene til deg?

Jeg har som regel de første notatene til en ny bok klare flere år før jeg får tid til å begynne på den, for det sniker seg gjerne en annen bok eller to innimellom! På en måte er også Finnskogromanene bøker som har «sneket seg», men jeg tilgir dem det, for både jeg og andre har hatt mye glede av dem, og livet er jo noe som skjer mens du planlegger noe annet. Det har jo også vært litt Finnskog med i tidligere ting jeg har skrevet, og etter noen år med vandringer der økte min interesse.

Nysgjerrighet på min egen bakgrunn var tent, og dermed startet en spennedne research.

Gjett om jeg har plaget livet av alt fra bibliotekarer til skogsabeidere, bjørnejegere og professorer! Selv om personene mine er oppdiktet, har mye av det som skjer med dem likheter med ting som har skjedd i virkeligheten, og det har vært viktig for meg å gi et så riktig tidsbilde som mulig fra denne perioden da så mange måtte forlate skogen for å kunne overleve.

Du har jo fått særdeles gode tilbakemeldinger på bøkene dine fra mange av landets fremste litteraturkritikere, men har du fått

–8–

tilbakemeldinger på bøkene dine fra folk som selv tilhører skogfinneslekt?

Tilbakemeldingene fra de som bor på Finnskogen og har tilknytning til det skogfinske er vel de som har betydd mest for meg.

Jeg har stor ydmykhet i forhold til dette å sitte og skrive «utenfra og inn», slik jeg har gjort, og de positive reaksjonene fra de som har solide røtter i miljøet har varmet veldig, må jeg tilstå. Fra en av forskerne har jeg fått melding om et navn jeg har stavet feil, ellers ingenting, selv om jeg sier til alle at de må melde fra om feil.

Er det mye Britt Karin i disse bøkene? Eller sagt på en annen måte: Bygger mye av dette stoffet på erfaringer fra ditt eget liv?

Om det er mye Britt Karin i bøkene? Jeg fins der i alle personene, både menn og kvinner,hvordan skulle jeg ellers greie å skrive om dem? Om jeg ikke greier å gjenkjenne meg selv i en person jeg skriver om, blir det jo en hat-bok, er jeg redd, og det har jeg ikke lyst til å skrive.

Som forfatter, hvilket forhold har du til språk og arbeidet med språk?

Jeg er nysgjerrig på språk, og begeistres som et barn ved å lære nye ord, men hva mitt eget skrivespråk angår vil jeg at det ved uttale skal kjennes godt i munnen og helst ikke «halte», være for urytmisk.

Hva er det viktigste for deg når du skriver?

Det viktigste for meg når jeg skriver er at jeg står fritt og kan følge hjertet. Jeg kunne aldri ha skrevet på oppdrag. Jeg ville heller aldri ha kunnet skrive om et gammelt, planlagt emne i helt nye og spennende omgivelser, kunne aldri ha skrevet om Norge i Roma, det ville blitt en bok om Roma! Jeg er nok litt for lett å «tenne», får alt for lett nye ideer,

selv om jeg skulle bli skrivefør til jeg var 80 ville jeg jeg nok måtte forlate en lang rekke uskrevne bøker.

Du har jo svært poetiske, vakre titler på bøkene dine; Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog, Som steinen skinner og nå altså Før snøen kommer. Og en slags fellesnevner her er jo naturen. Kan man si at forholdet mellom naturen og mennesket er selve grunnsteinen i denne romansyklusen?

Kanskje i hele ditt forfatterskap?

Forholdet mellom mennesket og naturen er nok mer til stede i Finnskogromanene enn i noe annet jeg har skrevet. Det har vel sammeheng med at jeg selv trengte tid for å forstå hvilken trygghet og trøst naturen kunne gi. Og spenning, desssuten, og sunn hjertebank!

Bruker du mye tid i naturen?

Jeg bruker ikke på langt nær så mye tid i naturen som jeg gjerne ville gjort. Jeg ville gått mye mer fra hytte til hytte i fjellet og i skogen. Men så er det disse uskrevne bøkene, da, som ikke vil slippe taket riktig ennå. Og heldigvis bor jeg i en overgrodd hage, full av ville vekster, det får være min natur når jeg tvinges til å holde meg litt i ro.

Britt Karin Larsen er aktuell med Før snøen kommer

–9–

Foto: Laila Evjemo

eivind hofstad evjemo DEN LILLE GUTTENS BLIKK Når man ser tilbake på den gutten jeg var, har jeg merket hvor raskt jeg forsøker å bagatellisere ham. Det finnes et ovenfra og nedblikk som jeg ikke lenger er på sikker på om jeg liker.

Jeg har ledd mye av den lilla joggebuksa med legg-beskyttere utenpå som jeg hadde på meg når jeg skulle spille kamp. Jeg har ledd av kanintennene på klassebildene, den litt lugubre pigg-sveisen jeg gikk rundt med i en periode og at jeg foretrakk ei mintfarget Didi-skjorte med mangooransje hette når det var utegym.

Det finnes flere eksempler selvfølgelig. Alle har det. Alle har sett ut som idioter. Alle har også sannsynligvis følt seg som det også. Men det har slått meg etter hvert at jeg ikke lenger syns denne latteren yter ham rettferdighet. Det er som om jeg ikke respekterer den unge gutten for det han var, de prosjektene han var opptatt av, det som var hans fulle og hele liv, og i stedet dømmer ham, ja nettopp på akkurat samme måte som jeg var redd for at andre skulle

dømme meg når jeg sto der i situasjonen, den gang da det virkelig brant under beina mine. Hva jeg tar ut av min egen barndom er en særegen form for sårbarhet, og den kjenner jeg at jeg egentlig ikke har lyst til å kødde med. Ok, jeg gikk med mye fiffig på nittitallet, spilte mange poengløse sketsjer på foreldremøtene, gjorde ikke akkurat supersuksess med veggavisen min med tema Amerika, der jeg stort sett hadde klippet ut bilder av kjente monumenter fra en feriekatalog, og jeg høstet ikke mange rumpedanser på klassefestene ved å bli tatt ut i norsktimene og klappe vokaler sammen med de minoritetsspråklige. Men faen, jeg gjorde så godt jeg kunne: Jeg sto opp om morgenen, drakk min juice og spiste min ost og min cornflakes og ruslet ut i livet mitt.

Livet som fortelling Alle har en fortelling, en slags rød tråd som får bitene til å henge sammen, valgene til å inngå i en større mer eller mindre meningsfull kontekst. Det vanligste spørsmålet til forfattere er jo om de hele livet ville bli forfattere, som om det å drømme om et liv som skrivende er den – 10 –

mener jeg, den jeg gjerne ville være. Men det er kanskje nå jeg kan se at jeg ikke driver og flytter meg lenger og lenger vekk fra den jeg var, men at jeg fremdeles repeterer de mønstrene som jeg skapte meg da, som barn som ungdom, og at mye av det jeg skriver handler om å forsone seg med dette.

samme drømmen de dunete småguttene har om en gang å styre midtbanen til Barcelona.

Men fotballspiller kan man bli, bare man øver nok (dog, kanskje ikke i Barcelona), forfatter er ikke noe man kan øve seg til å bli, det er noe man plutselig en dag innser at er viktig å bruke tiden på, altså det å skrive. Jeg liker dermed å tenke at der fotball befinner seg innenfor den sosiale normen, en aktivitet som alle norske mennesker motiveres til å bruke tiden sin til, så er skrivende noe utenfor, noe man må gjøre på trass av gode råd. Alle ungdommer blir jo kritisert for ikke å være nok ute, kritisert over å ikke være i god nok form og å spise for mye bagett, så det å fordype seg i litteratur framstår i våre dager litt i overkant passivt. Men jeg tenker at det er derfor forfattere kan skrive, fordi de er har denne lille avstanden til tingene.

Og det er derfor forfattere ofte bruker barndommen, tenker jeg, tematisk eller ved å hente følelser som oppsto der, som klangbunn, fordi de på et tidspunkt innser at den ikke er over, men at den er fullt aktiv i det livet man fremdeles lever. Om vi kan si at 1998 ikke akkurat var gullåret mitt, men at jeg stort sett følte meg forsteinet, oversett og bunnløst ensom der jeg gikk med blikket festet på skotuppene i Levanger by. Men så oppstår den samme følelsen nesten ti år etter i 2007 da jeg sitter på hybelen min i et regntungt Göteborg og skriver på romanen som senere skulle bli Vekk meg hvis jeg sovner. Jeg føler meg like forsteinet, like bunnløst ensom. Men det er kanskje nå i 2012 jeg kan se forbindelsen mellom dem. Da ser jeg også at uttrykket jeg har i ansiktet på absolutt alle bildene fra folkehøgskolen har det samme fjerne draget over seg. Det er så tydelig at jeg poserer for å virke større og viktigere enn jeg egentlig er, og da

En litteraturviter ved navnet Mark Freeman skriver at mennesket ikke bare erfarer livet sitt i tid, men også gjennom fortellinger. Han eksemplifiserer dette ved å knytte sammen to bilder fra sitt eget liv. Det første omhandler hans datter Brenna som plutselig en dag blir syk, hun får kraftig feber, hosteanfall og brystsmerter. Legen sier derimot at de ikke har noe å bekymre seg for, at det er en sterk influensa og skriver ut de medisinene som kreves.

Men på radioen samme kveld hører de om ei jente i en by like ved som har hatt det samme sykdomsbildet, men som døde, forårsaket av en ny form for hjernehinnebetennelse. Hvordan kan man garantere for at deres datter ikke er rammet av samme hjernehinnebetennelse? Og igjen kontakter de legen som nok en gang sier at de ikke har noe å bekymre seg over. Freeman aksepterer dette og reiser på en eller annen konferanse, men dveler ved dette bildet: av bilen som glir av gårde og hans kone og Brennas ansikt som blir igjen på trappa.

Bilde to handler om hans far. Deres forhold kan ikke sies å være spesielt nært. Men når han som attenåring blir hentet av faren sin på sommerleir, forklarer han at noe oppsto på bilturen hjem. En annen form for samtale. Plutselig var det som om de snakket direkte til hverandre.

Det som gjør minnet spesielt for Freeman er at denne bilturen blir deres siste fellesopplevelse, da faren like etter dør. Det siste Freeman opplevde var med andre ord å ha en sterk

– 11 –

tifem. Slik er vel også forståelsen av litteratur, opplevelse av nærhet med sin far. Opplevelsen alle lesere føler ikke det samme samtidig ved blir et slags monument over deres forhold. Men en lesning av en bok, nettopp fordi vi lever og dette monumentet kunne bare reises dersom sammenligner følelsene med forskjellige liv. faren døde. Hadde han overlevd, ville bilturen I lys av pro-narrativ-tanken kan man derfor bare vært en del av hverdagsligheten, en over oppleve at man plutselig ser noe sterkere i en gjennomsnittet trivelig far-sønn opplevelse. andregangslesning av en tekst, eller Har vi ikke alle en hang til å lade ved at man begynner å bla tilbake til slike avgjørende scener i våre liv ut “Jeg kan se noe en tidligere side fordi man plutselig fra hva som skjedde etterpå? Og tydeligere gjenblir oppmerksom på en detalj. Sånn er vi ikke da svært nære på å lese nom å skrive det, kan jeg også oppleve i forhold til våre liv slik man leser bøker? Noe får vekt, annet legges i skygge. fordi nettopp det å mitt liv, at jeg får et plutselig behov Jeg har selv opplevd å miste nære skrive det, handler for å lese det jeg skrev i dagboka mi mennesker, og kan kjenne igjen for meg mye om å rundt perioden hvor jeg mistet en kamerat på videregående. Eller at behovet å rekonstruere situasjonen oppleve noe jeg får behov for å se på de totalt rundt dødsfallet til minste detalj, på nytt.” håpløse og uklare fotografiene fra og kanskje lese en leirkalls måte å begravelsen. Jeg ser noe nytt i det borre seg gjennom asfalten som et som har vært nettopp gjennom alle symbol på noe større i mitt liv, enn de modningsprosessene som har ført meg til bare det det egentlig er: en leirkall som vokser.

Men om symbolet i leirkallens tapperhet dekker den jeg er. Forståelse og erkjennelsen av visse ting i livet har jeg opplevd ikke skjer kronologisk. min følelse bedre enn en rigorøs beskrivelse, Jeg kan se noe tydeligere gjennom å skrive det, har jeg vanskelig for å kalle det fiktive over fordi nettopp det å skrive det handler for meg denne betydningsforskyvningen for falskt, for mye om å oppleve noe på nytt. er den ikke sannere enn noen ting?

Freeman går langt i å argumentere for at det Det skamfulle blikket man kaller minnesarbeidets løgnaktighet (det Jeg kan huske følelsen av å skamme seg over å legge til og manipulere sin historie) bare kroppen min. Jeg kan huske hvor urolig jeg gir mening dersom man ser det i relasjon til var da klassen skulle ha basseng og jeg løp fra klokketiden: noe skjedde, dette noe rekonbussen for å kunne vært først ute i vannet, for strueres. Men trenger det å være slik? Freepå den måten slapp jeg å vise fram magen min, man skriver at han først lenge etter så at det lårene mine til jentene som jeg var så sikker på fantes en forbindelse mellom situasjonen med dømte meg sønder og sammen. Jeg husker at datteren og opplevelsen med faren, følelsen jeg på en sydentur en gang ble liggende i tre av at det kunne bli, det kan alltid være, den timer i vannet fordi en vakker fransk pike lå og siste gangen de så hverandre. På den måten solte seg i en strandstol og jeg ikke ville vise mener han at livet og litteraturen kan ses i kroppen min. Jeg husker hvordan jeg takket samme erfarings-form. Det er ikke alltid at en nei til hamburger som mine foreldre og min erkjennelse er sammenvevd med en romans storesøster satt og gomlet på et restaurantplottstruktur, på samme måte som vi lever og bord, selv om jeg døde av sult. Hvordan kan jeg overvåker våre liv. I stedet for å bevege seg ikke ha noe annet enn ærefrykt for denne tapre mot høyere bevisst-hetsnivåer er det heller slik svømmende unggutten? Som løper for livet og at synet utvider seg. Han hentet inn et begrep svømmer på seg froskehud mellom fingrene om pro-narrativ, og uten å gå alt langt inn i bare for å slippe å føle seg ydmyket foran den teorien, som kort kan beskrives som en denne solbrune, franske femme fatale? scene som ennå ikke har blitt en del av fortellingen, som ikke ennå har fått betydning. Hagla Man fødes et sted. Man får en familie. Man får på side femten, som blir avfyrt på side tret– 12 –

et rom og en kropp. Man skaffer seg ting som man kaller identitet, men egentlig bare er en bergknaus man klynger seg til. Plakater man henger opp på rommet sitt og skaper en slags relasjon til, noe å svare dersom noen spør hvem du er. Jeg klippet i det skjulte ut ukens flørt av Vi Menn, selv om jeg fremdeles ikke inngikk i lauget av menn som jeg hørte ralle under fatterns pokerkvelder, men allikevel kjente jeg den magnetiske tiltrekningen til underlivet på den lettkledde lillestrømsjenta som uttalte at hun elsket å ri (en dobbelbetydning som den gang gikk meg hus forbi). Jeg skjulte at jeg ikke kvalifiserte til å få den enkleste fotballknappen (den blå) for de andre spillerne på laget, forbannet meg over at jeg ikke greide å heade den jævla ballen ti meter eller å føre den raskt nok mellom kjeglene. Igjen forbanner man seg.

Man angrer. Man ville helst vært en annen. En sterkere versjon.

jo ikke ha våkenatt, jeg ville drikke blåbærsprit og spy i en busk! Senere på natten ble det også besluttet å skru på pornofilm, og jeg med to andre mente at det var selvfølgelig at vi burde runke. To andre nektet og satt i stedet rødmende og knisende i sofahjørnet. En trakk seg midt i seansen, men jeg og en annen fullførte jobben. Vi gikk ut på terrassen og tømte sæden utover gelenderet hans. Jeg husker vinteren, frosten mot pikken, den litt skamfulle blikkvekslingen mellom meg og kameraten min, fylt med et slags: Hvorfor i helvete gjorde vi dette?

Jo, igjen en måte å hevde seg på. Å forsøke å sprenge ut av seg selv. Bryte ut av sitt miljø, drømmen om grenseoverskridende drikking, drømmen om å overvinne kroppen, den mest latente forklaringen jeg kan komme på, når det kommer til pubertale gutters store talent for serie-ejakulering.

Men jeg innser at ingen av disse følelsene er overvunnet – det at jeg brisker meg for å virke Det finnes et film som jeg fremdeles kan sterkere enn jeg er, jeg skjuler meg skamme meg over når jeg tenker på. i vann og bak husets vegger, jeg Jeg har fått låne fatterns Sonyskammer meg over visse situaskamera og skal ha våkenatt samjoner som inneholder kropp - bare men med fire kamerater, vi er blant “For driver jeg at jeg har funnet flere metoder til å dem som ikke er på fest og later ikke akkurat med lede disse eksistensielle lynnedslasom om vi ikke bryr oss om det. Vi det samme, skjuler, gene vekk fra kroppen. Jeg har flere har flyttet stuebordet, lagt fram dukker og lyver?” navn på ensomheten. Jeg har blitt madrasser og de filmene vi skal se: et skrivende menneske. Men jeg har From Dusk till Dawn, Marksommer innsett at alt det denne gutten som og Zoolander. Jeg har bleket hår, en gang var meg og som fremdeles tannregulering og befinner meg er meg erfarte, er noe jeg siden midt i stemmebåndsvridningen. har høstet av som forfatter. Uten denne gutKroppen min har en rar, liksom umoden måte å tens blikk, hans sensibilitet for bestemødres bevege seg på, humoren er på et skremmende tårer, funksjonshemmedes ensomhetsfølelse, lavt nivå, men jeg er nøye med å le med lukket mødres frustrasjon, så hadde jeg ikke hatt noe munn, alltid redd for å ha noe grønt i strengen. stoff. Beholderen ville vært tom. På den måten Det jeg skammer meg mest over når jeg ser filmen i ettertid, er hvordan jeg helt tydelig hevder kan jeg igjen kjenne på ærefrykten over at den gutten som fantes i meg gav med materialet, alt meg på bekostning av de andre. Hvordan jeg han utsatte seg for, klatret gjennom skolesyssmåmobber dem for teite kommentarer, hårtemet, presset seg inn i ydmykende framlegg frisyrer osv. Men enda verre et at de lar meg i kristendomsundervisningen, møtte opp på holde på, som om jeg hadde en eller annen trening og løp og løp, stupte inn i målfeltet og form for posisjon i gjengen. For jeg kan huske kom blødende hjem fra trening (jeg slår fremat dette var en måte for meg å vise en viss deles opp arrene jeg har på knærne etter denne frustrasjon over at jeg i stedet ikke var ute og tiden). Og samtidig som han også hevdet seg drakk, festet og tafset på jentebryster. Jeg ville – 13 –

over andre, er dette bare ytterligere eksempler på hva jeg fremdeles gjør; baner meg vei, finner et sted, et hjem, en identitet, en fjellhylle. Hans sårbarhet, hans opplevelse av å bli krenket, eller at noen skulle krenke noen han var glad i, er også min, per dags datos, sårbarhet og min frykt. For driver jeg ikke akkurat med det samme, skjuler, dukker og lyver? Å SE En forfatter vet dette. At hun aldri kan forklare noe som helst, bare holde en versjon opp for leseren og dermed muliggjøre at forbindelser blir til - mellom den man var og den man har blitt - å få mennesket til å se nye sider av seg selv, kaste fakler inn i mørklagte rom, å virkelig kjenne på det fellesskapet som finnes, før det hastig glir bort. Derfor kan man hele tiden vende tilbake, se noe tydeligere, slik Freeman plutselig innser at det er frykt han føler når han forlater mennesker han er glad i - noe annet blir skygget for, men allikevel oppleve denne store bevegelsen man også er en del av, tiden som går, mennesker som forsvinner, alt som bare ser ut til å fornyes og fornyes og fornyes.

Eivind Hofstad Evjemo

Eivind Hofstad Evjemo (1983) kommer fra Levanger, men bor i Oslo. For debutromanen Vekk meg hvis jeg sovner (2009) mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris. Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er hans andre roman.

Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

– 14 –

Synne lea Leo og Mei

Det er så mange måter å fortelle en historie, eller fortelle om sitt eget liv.

Jeg gledet meg lenge til å skrive Leo og Mei. Jeg ville den skulle handle om førstegangsopplevelser. Om kjærlighet og vennskap, om ansvar og trofasthet, og om det å se og sanse sterkt, men ikke helt vite hva en ser når en ser det. Opplevelser og følelser som har betydd mye for meg.

Boken handler også om å løpe, og om ikke å kunne løpe. Jeg har løpt mye selv, fram til jeg var tjue. Da ble jeg alvorlig syk og kunne ikke løpe mer. For meg har det å skrive blitt en ny måte å bevege seg på. En ny følelse av frihet.

Jeg er oppvokst i Oslo og bor nå i Åsgårdstrand med mann og to barn. Jeg har studert realfag på Universitetet i Oslo og barne- og ungdomslitteratur på Norsk barnebokinstitutt. Jeg har tidligere utgitt to diktsamlinger og begynner utdanning i scenekunst og dramatikk denne høsten.

Illustrasjon: Stian Hole

– 16 –

Foto: Aurora Wilhelmine Linchausen

SÅRBARHET UTEN FILTER

“Leo og Mei får oss til å løfte blikket og snuse inn omgivelsene, og dessuten anerkjenne hverandres ulikheter og hemmeligheter.”

Jeg husker dette. Hvordan lydene og luktene nærmest hadde en egen stofflighet.

Som når lukten av syrintreet i bakhagen la seg søt på tungen, den kalde jorden under de nakne føttene mine, morgenduggen som sakte glipper mot dagen. Barndom.

Det er hit Leo og Mei leder meg.

Jeg innlemmes altså i en barndom. I et vart og vakkert vennskap med en helt særegen stemning, som setter mine egne sanser på spiss, som minner meg på hvordan omgivelsene faktisk framstår både på en humoristisk måte og i et poetisk språk.

Det er så treffende – verdenen er så helt egenartet og likevel så gjenkjennelig. Det er noe med intensiteten i ordene, intensiteten i blikket som ser. Det handler om Leo som ikke har det godt, og om Mei som er en god venn.

Når Synne Lea tar fatt på dette sårbare temaet, skriver hun fra et perspektiv som gir en opplevelse uten voksne filtre. Slik bare barn kan se det. Det vi mister etter hvert som vi vokser til og ser alt som skjer i sammenheng. Når vi som voksne har mistet litt av poesien vi hadde i oss – for dette er så vakkert og så usigelig vondt:

slemme.

Leos kjeller er full av natt. I hjørnet av natta sitter han og venter.

Jeg er morgenen. Morgenen må være en venn.

Leo sitter stille i natten og lytter etter skrittene mine. For det er bare jeg som kan slippe ham ut. Jeg løper for at mørket ikke skal merke meg. Jeg hvisker at gata må være kort å komme over.

Jeg er Mei. Jeg har aldri funnet ut hvordan jeg kan se om noen er snille eller

Anja Rålm

Vennskapet preges og prøves av at Leo lever i et hjem der det mishandles. Evig aktuelt, vondt og sterkt. Men nettopp på grunn av det klare barneblikket handler denne lille romanen ikke «bare» om mishandling, men minner oss om hvilke detaljer det er som fester seg. Hva er det som er viktigst? At Leo viser Mei den bakken der hun bare kan løpe og løpe som ingen har løpt den før? Eller at Mei passer på at Leo får brødskiver med syltetøy? At hun slipper Leo ut av den mørke kjelleren, at de får lov å overnatte ute i trehytta?

Leo og Mei får oss til å løfte blikket og snuse inn omgivelsene, og dessuten anerkjenne hverandres ulikheter og hemmeligheter. Det handler om voksne som ikke ser og som svikter og truer, men det handler også om lys og mørke, natt og dag, fart og stillstand. Det handler om å støtte opp om sin beste venn. Uansett.

Så vakkert og så viktig.

Leo og Mei

– 17 –

Land: Gaute Bie Offisielt flagg:

Offisielt navn: Gaute Bie Benevnelser: Gaute, han, kjæresten/ mannen til Hilde Elise, pappaen til Scott/Lasse/Thomas (evnt. alle tre), Lagersjefen, kompisen til…

Hovedstad: Gjennomskjæringen 13 Folketall: 1 (+4) Areal: ca. 80 kg/190 cm Språk: Norsk, engelsk, noe tysk og spansk, samt forsvinnende lite fransk Religion: 100 % ateisme / 100 % melankoli Folkegruppe: Nordmann Styreform: Kjærlighet Myntenhet: Gener Geografi Gaute Bie kan på sitt verste ligne en etterlyst krigsforbryter fra Balkan.

På sitt beste er han påfallende lik Justin Timberlake.

Klima Stort sett sett blid og glad, men med et blytungt skydekke liggende i bunn.

Historie Grunnlagt i Bergen, 4. mars 1979.

Flyttet til Arendal i 1983, hvor han ble til 1998. Etter et kort opphold hos Den Kongelige Norske Marine i Stavanger i perioden 1998–99, etablerte han seg i Oslo de tolv påfølgende årene. Utstrakt reisevirksomhet i første halvdel. Våren 2011 reetablerte Gaute Bie seg i Arendal.

Kultur Pure popmusicbaby! (2003), Goshootyrbaby! (2006), JoiNT Story #20 (novelle, 2007), Verden ifølge kartet (2012)

Foto: Thomas Brun

Økonomi Lagersjef på G-Max Arendal.

Visste du at … … Gaute Bie elsker atlas, like mye som han hater tiden?

– 18 –

Råtass!

Intet mindre enn det. I en raljerende og nærmest briljant tone skildrer Gaute Bie en verden som i dette kartet både bryter med fysiske lover og formmessige krav. Det er rått, det er surrealistisk, det er til tider ustyrtelig morsomt. Og det er … rart? … annerledes?

Bie skriver i et høygir som tillater alt. Det funker som faen.

Gutta Rufus, Mikael, Tim og Greg bor i Storehavn og kan ikke vente med å komme seg bort.

Men først må ungdomstida overleves. I perioden 1995 til januar 2001 skal livet utfoldes, sigaretter røykes, alkohol skal drikkes, dop må prøves, og ikke minst; det er jenter som skal drømmes om og has sex med. Men dette er ikke en typisk roman der oppvekst, minner og modning gir nok et navlebeskuende tilskudd til litteraturen. Snarere tvert imot.

dette et lite kunstverk som tar i bruk konkrete virkemidler (automatskrift) fra surrealistenes tid på 1920-tallet. [definisjon på surrealisme: Rus, drøm og anarkistisk oppfatning av virkeligheten.] Det kan jo sies å være selve definisjonen på ungdomstid i dag?

Likevel flyter ikke romanen ut. Det ligger hele veien et dypt alvor som gir en høy grad av gjenkjennelse for enhver som leser. Det dreier seg om tiden som flyter og alt som forsvinner. Om å være ung og ikke vite hva man har når man har det. Om det som glipper og om muligheten som finnes og ikke finnes i en bygd der sladderen synger i hjørnene. Wow – dette er ganske enkelt (eller komplisert) genialt!

Anja Rålm

Galskapen og kaoset løper over sidene, frie assosiasjonsrekker får et spillerom som skaper absurde situasjoner som tar av, som griper om seg og preger hvordan selve teksten i boka er satt. Det er trillinger på to-tre år som opererer som hyperintelligente ingeniører, det er uforsvarlige foreldre på dop, og det er arbeidsmaur (som er faktiske maur!) som flytter og henter, som bygger og river ned. Det er hatter som formerer seg, og forfatteren selv tar turen innom som papegøyen Gaute. Vanvittig. Går det an å ha kontroll på dette da?

Verden ifølge kartet

Åpenbart. Bie tillater seg å gi oss vrangsiden av en kaotisk tid i livet der opplevelsen er at alt kan skje, alt skjer faktisk. Rent håndverksmessig er – 19 –

karin fossum

Foto: Fredrik Arff

Karin Fossum debuterte som lyriker. I 1974 utkom diktsamlingen Kanskje i morgen, som hun fikk Tarjej Vesaas’ debutantpris for. Siden har hun gitt ut bøker i de fleste sjangre: dikt, noveller og romaner.

– 20 –

Landegrenser Våkner opp med en blemme på overleppen.

En sort, sviende perle av størknet blod.

Hvem bet meg mens jeg sov, har jeg utøy i sengen?

Natten er et annet land av udokumenterte reiser, bedrifter og opplevelser.

Husker dem ikke lenger, de svinner med lyset.

Men jeg ser dem i speilet.

Linjer dype som elver jeg krysser og krysser.

Fra Natten er et annet land (2012)

– 21 –

– 22 –

“Det var heilt vindstille i Thereses gate.”

ronnie m.a.g. larsen Då eg budde i byen skreiv eg om det å bu på landet, no bur eg på landet og i september kom min fyrste Osloroman. Sommar i Thereses gate er ein nynorskroman sjølv om eg fyrst prøvde å skrive på bokmål. Det var som å lese si eiga bok på tysk, fransk eller kinesisk. Vil eg tru.

Kvardagen kom, studielånet skulle betalast, med renter, men eg fekk jobb. Fekk til og med verdas beste jobb, og sidan 2000 har eg jobba som filmlærar ved Holtekilen Folkehøgskule. Ein del av min lærarmisjon er at elevane skal få realisere draumane sine, og etter kvart forstod eg at det måtte takast tak for at eg skulle realisere eigne draumar. Noko pompøs her. Orsak.

Eg bur på Filtvet, med utsikt over Oslofjorden.

Det er her vi bur no, men ikkje for alltid. Då Ein kveld sat eg framfor PC skjermen, etter at kona mi og eg formerte oss, skjedde det i eit ungane hadde lagt seg, og skreiv. Visste ikkje uansvarleg høgt tempo. Fyrst hund, så kom kva eg skulle skrive om, men etter nokre veker ungane på rekke og rad. No er jentene 8 og 5, hadde eg ti noveller i boks. Nokre på bokmål guten er 6. Det er ikkje sikkert det vert fleire resten på nynorsk. Kva skulle eg med dei, kvifor avkom, men slikt styrer ein ikkje heilt sjølv. Det hadde eg i det heile tatt rota vekk verdifull vil seie, guten vi fekk hadde Downs syndrom, og ekteskapstid? Eg visste det ikkje då vi fekk faktisk velje om han skulle og eg veit det ikkje no heller. Sendte døy eller leve då han var eit fos“I 1995 stod eg historiene til eitt forlag og fekk ja. ter på 18 veker. I løpet av 24 timar på et samleband og måtte vi ta avgjerda. Rart med det, sløya oppdrettsVåren 2008 kom boka OFFA ut og men det vart livet. For oss vart det laks og med eit fekk den vart godt motteken. Eg hadde det. eg det for meg at klart å debutere, eg hadde gitt ut det er jo ikkje for bok og eg var framleis gift, hadde I 1995 stod eg på et samleband og tre ungar, ein hund og to stasjonssløya oppdrettslaks og med eit fekk alle å sløye fisk. eg det for meg at det er jo ikkje for Nokon må fortelje vogner. Eg sat der med 128 sider i handa. Tok på omslaget og lukta alle å sløye fisk. Nokon må fortelje skrøner og. “ på debutnovellene mine. Ei kjensle skrøner og. Så eg sa opp, og flytta av at eg hadde gjort noko unikt. Ein til Oslo, der eg skulle bli verdas prestasjon. Vil eg tru. Eg hadde oppnådd noko beste filmregissør. Hadde sett ein Polanskifilm som eg ikkje ville miste. Dette ville eg gjere meir og tenkte at det å vere stjerneregissør virka vel av, og dess meir eg skreiv dess meir oppdrag så interessant som noko anna. Etter eit år på fekk eg. folkehøgskule hadde eg eit sjølvbilete på størrelse med Sahara og var klar for verda. Verda Av og til får eg spørsmål om korleis eg klarer å trong meg, meir enn eg trong verda. Etter tre jobbe 100% på Holtekilen, spele i The Margarets, år på filmskule i Farnham, Surrey, var det ikkje turnere, sjekke Facebook og Twitter, skrive bok, måte på kor lett det skulle bli å erobre Cannes, teater, filmmanus, libretto, kåseri, ha vener, vere Berlin og Haugesund.

– 23 –

“Eg er ein naiv type i den forstand at eg ser moglegheiter i alt og seier stort sett ja til eit prosjekt eller ein idé fordi eg trur at alt kan bli bra. “

lengje med samvitet, men no er manglande samvit i boks. Har ikkje dårleg samvit for det slag.

ein god ektemann og ein god far for tre ungar, der ein har Downs? Det finst sjølvsagt ikkje noko fasitsvar her, men eg har gjort meg nokre tankar og eg veit jo ikkje om eg klarar å vere ein god ektemann eller far, men eg trur det.

Det som gjer at eg kan drive på med alt mogleg, ofte på ein gong, er så mangt. Men eg har innsett at det er tre ting som er særs viktige. Eg er egoistisk, naiv og har gifta meg med verdas snillaste kone.

Seier ikkje det med kona for å smiske, men at ho er den viktigaste brikka for at mitt egoistiske puslespel skal finne alle desse sjølvlagde bitane, er det aller viktigaste. Det hjelper sjølvsagt på å ha verdas lengste sommarferie og ein god arbeidsgivar når eg er på jobb, men du verden for ei snill kone eg har.

Eg er ein naiv type i den forstand at eg ser moglegheiter i alt og seier stort sett ja til eit prosjekt eller ein idé fordi eg trur at alt kan bli bra. Eg har svært ofte trua på at ting går vegen.

Eg meiner at absolutt alt kan bli bra. Eg mislikar sterkt folk som er negative av natur, og vil så langt det lar seg gjere unngå slike. Dei bør i grunn sendast til mars, som dei fyrste.

Og så er det ikkje til å kome ifrå at eg er egoistisk og sjølvoppteken. Sjå på meg då! Sjå på meg då! Eg forventar i altfor stor grad at eg er sentrum i mange andre sitt liv, og meiner sjølv at eg gjer såpass mange interessante ting at det må då vere interessant for alle andre. Så fortel eg gladeleg kva eg driv med, og veit at til tider blir det for mykje mas, men slik er det vel å vere egoistisk og sjølvsentrert. Det å vere egoist gjer og at eg kan verte fokusert på det eg driv med og kan levere det eg skal. Som ei forlenging til det å vere egoistisk hjelpte det og at eg slutta med å ha dårlig samvit. Dårleg samvit har i grunn ikkje gjort mykje godt for nokon. Eg jobba

No er det ikkje slik at eg skriv og herjar på så fort sjansen byr seg, og i heimen har vi ein uskriven regel som eg like gjerne kunne ha hogd i marmor. Uansett arbeidsmengde eller deadline jobbar eg ikkje mellom klokka 16 og 20. Då er det ungane som gjeld. Etter kveldsstell og god natt-eventyr går eg opp i mi vetle skrivestove.

Det einaste unntaket er om Liverpool eller Aafk har kveldskamp i Champions League, men det har ikkje vore noko problem dei siste åra. Eg ofrar TV-skjermen og jobbar frå 20-02, kvar kveld, i vekedagane, før eg står opp klokka 06:00 for å pendle meg inn på jobb neste dag.

Det har på ein måte gått seg til, og eg har alltid noko å jobbe med. Eg har mange skrøner å fortelje og svært få fiskar å sløye. Målet med å halde på slik, skrive film og bøker, kan virke i overkant egoistisk, men heile tida har eg trua på at det er der eg kan gjere ein forskjell og kanskje gjere andre sin kvardag litt betre. Sjølv dei som er negative i utgangspunktet. Det er nok det vi skapande egoistar eigentlig prøvar på. Vil eg tru.

I juni var eg på konsert med Knut Buen. Ein felespelar som har levd eit liv. Han sa det så enkelt og så greitt: Nei, me lyt gjera det no. Og det er nok det eg prøver på, kvar einaste dag.

– 24 –

Henry Moan vrei seg i varmen og festa “blikket på visarane. Den fyrste trikken strauk

forbi med god fart i skinnene. Den køyrde forbi 99 gonger dagleg, 198 passeringar totalt om ein tek med returen. No om sommaren gjekk den ikkje like ofte, men Henry Moan ensa den sjeldan, uansett årstid. Han låg og tenkte på mora, på jobben, på alt og på ingenting. Henry var av den typen godt vaksne som sjeldan tok ut sommarferie. Han hadde blitt pålagt nokre veker hist og pist, men det var traurige greier. Ferie kunne han få meir enn nok av seinare i livet. Henry Moan låg inntulla i eit dynetrekk for ente natta på rad utan å sove, utan å vere heilt vaken. Sist han såg på klokka, var den 06:35. Det må ha vore for minst ein time sidan. No var den 06:42.

Det var heilt vindstille i Thereses gate.

“

Sommar i Thereses gate

– 25 –

Født sånn eller blitt sånn? karakter. Hans Petter sitter som sedvanlig foran datamaskinen, da ei jente ved navn «Fera fra framtiden» plutselig dukker opp på chatten hans. Hun vet allerede litt om hvem han er, og hun avslører at hun også kjenner til bølla Andreas. Hans Petter blir nysgjerrig, selv om han mistenker henne for egentlig å være Andreas. Men Fera ligner ham ikke.

Hun er intelligent og filosofisk. De ydmyke spørsmålene hennes står i skarp kontrast til Hans Petters vanskelige omgang med andre.

Hun beskriver tiden hun lever i som en utopisk verden, år 367 etter “Katastrofen”.

Hans Petter synes hun er godt selskap, men tror henne ikke. Så en dag viser Fera ham et bilde som ikke er til å ta feil av.

Men hva i alle dager skjedde? lurte jeg etter å ha lest ferdig Nina Vogt-Østlis debutroman Min tid kommer. Jeg måtte tenke tilbake på de ulike episodene i boka. Hva slags moralsk fortegn jeg hadde satt ved det hovedpersonen Hans Petter sa og gjorde til enhver tid. Romanens slutt spente fullstendig bein på lesningen min fram til da, og likevel var både lesningen min og implikasjonene ved det som endelig hendte i romanen logisk. Jeg følte meg ikke lurt. Nina Vogt-Østli har skrevet en usedvanlig snedig og ubehagelig bok.

Hans Petter er 15 år. Han er enebarn og bor sammen med moren sin. Faren har aldri vist særlig interesse for sønnen, de spredte samværene later til å være pliktløp. Andreas, skolens bølle, har gjort til sitt prosjekt å trakassere og banke Hans Petter. Det blir ikke særlig bedre av at Hans Petters mor innleder et forhold til læreren hans, Gunnar.

Gunnar insisterer på å gi Hans Petter ekstra oppfølging fordi skolehverdagen er så tøff.

Mens Hans Petter helst skulle vært den pinlige oppfølgingen foruten.

De største spørsmålene jeg sitter igjen med etter å ha lest Min tid kommer er: Er vi født sånn eller blitt sånn? Hva driver mennesker til ondskap? Dette er ikke bare en spennende roman som appellerer til et bredt lag av befolkningen. Nina Vogt-Østli har skrevet noe viktig om makt og avmakt. Hva slags valg tar vi når vi er mektige? Hva gror i avmakten?

Førsteutkastet ble skrevet før juli 2011 og ferdig roman utkom i mars i år, altså en måned før rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det var umulig å lese boka uten å tenke på ham. Vi får nok aldri noen forklaring på hvordan ondskap av Breiviks kaliber blir til, og Nina Vogt-Østli tilbyr ingen forklaring i sin roman heller. Men hun har med Min tid kommer demonstrert noe viktig ved leserens – og dermed menneskets – innstilling. Vi håper og tror det beste. Nå håper jeg Nina Vogt-Østli skriver mer.

Min tid kommer er en karakterstudie vel så mye som en mobbehistorie. Den er fortalt i førsteperson, og det er energien i Hans Petter som karakter som gjør at plottet ikke strander i all elendigheten. Overlevelsesstrategiene, de modne tankene og skarpe observasjonene, fortalt i Vogt-Østlis svært presise språk, gjør dette til en stor litterær opplevelse. Jeg beundrer styrken Hans Petter viser, hvordan han klarer å holde hodet kaldt når noen ypper til bråk.

Som leser heier jeg på ham. Jeg synes han er tapper.

Romanen drives også effektivt av en annen

Kristin Weholt

– 26 –

“For et privilegium å få skrive for de som er på leting nå.”

Nina Vogt-Østli Vi flyttet mye da jeg var liten. Jeg rakk et kort opphold på Majorstua, før Danmark i to år, Grefsen, noen år i Halden og så tilbake i Oslo, denne gang på Ullern. Alt før jeg hadde fylt ni. Noen blir utadvendte og flinke til å få nye venner av mye flytting. Jeg er ikke den typen. Jeg følte meg nok litt som en outsider på Ullern, men det er ikke sikkert det er Ullerns skyld. Jeg likte og liker fremdeles godt å sitte alene. Jeg kunne finne på å si nei takk til lekekamerater fordi jeg heller ville leke for meg selv på rommet mitt. Slukte bøker og skrev lange fortellende stiler inspirert av Donald, Dumas og Gripe.

For en sjenert lesehest var ungdomsskolen stressende. Jeg skjønte ikke de sosiale kodene, å være flink på skolen var ikke kult og jeg opplevde miljøet på skolen som ganske brutalt. Selv med flere gode venninner følte jeg meg ofte ensom. Så om Hans Petter i Min tid kommer på de fleste områder er veldig forskjellig fra meg, er nok min opplevelse av ungdomsskolen avgjørende for boken.

Mens jeg gikk på forfatterutdanning på NBI var det hvert fall ikke ungdomsbøker jeg skulle skrive. Men det var det som trengte seg frem. Ungdomstiden er en utrolig fascinerende tid på godt og vondt. Fremtiden er så åpen, mulighetene så mange, samtidig sliter man med å finne ut hvem man er eller skal være. Selv lette jeg mye i bøker og filmer. For et privilegium å få skrive for de som er på leting nå.

Min tid kommer

– 27 –

eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Foto: JegTanya JegHanzalova Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J Wibye eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg J eg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJ eg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJ Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Stig Jeg Jeg Aasvik Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg På Jegbaksiden Jeg Jeg av Jeg Jegroman, Jeg Jeg Jeg anliggenJeg Jeg JegHva JegerJeg Jegømtålige Jeg Jeg temaet Jeg Jegman Jegkan Jeg Jeg Jeg Jeg detJeg mest dinJeg siste Indre Jeg Jeg der, Jeg står Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg anliggender Jeg Jeg Jeg er Jeg Jeg Jeg Jegom Jeg Jeg Jegskriver Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg ærlig når man «selvbiodet følgende: “Indre enJegskrive Jeg Jeg realistisk Jeg Jeg Jeg Jeg av Jeg JegAasviks Jeg Jeg Jeg JegHva Jeg Jeggrafisk»?

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg studie Stig hverdag.”

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegHm, Jegnå Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg har jeg i min siste roman skrevet om at i det?

Jeg Jeg legger Jeg JegduJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg sviktet min Jeg beste aller jeg har Jeg Jeg At Jegboka Jeg handler Jeg Jegom Jegmeg, Jeg om Jeghvem Jeg Jeg Jeg vært, Jeg Jegjeg Jeghar Jeg Jeg Jeg Jegvenn Jegpå Jeg JegskjenJeg Jeg Jeg Jeg digste måte, jeg har skrevet om at mamma om hvem jeg er og om hvem jeg er i ferd med å Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegog Jeg Jeg Jeg bedro at de og kranglet å dykke inn Jeg i meg Jeg Jeg bli.

JegJeg Jeghar Jegforsøkt Jeg Jeg Jeg Jeg Jegselv, Jegi mine Jeg Jegpappa Jeg Jeg Jeg hverandre, Jeg Jeg Jeg Jegdrakk Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg detJeg endte skrevet tankeverden, derJeg fortid nåtid framJeg Jeg egen Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegogJeg JegogJeg Jeg JegtilJeg Jegi konkurs Jeg Jeg og Jegdød, Jeg jeg Jeghar Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg falt Jeg sammen og flyktet, Jeg Jeg tid Jegbeveger Jeg Jegseg Jegi et Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeghvordan Jeg Jegpappa Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegjeg Jeg Jeg Jeg ubegripelig mønster.

JegJeg Jegom Jeg Jeg har Jegfor Jegeksempel Jeg Jeg undersøkt Jeg Jeg Jeg Jeg Jegdetaljer Jeg Jeg Jeghar Jegskrevet Jeg Jeg Jegselvmordsforsøk, Jeg Jeg Jeg Jeg om Jegmine Jeg Jeg Jeg omJeg mine hvordan Jeg Jeg kan Jeg slå Jegmeg JegtilJeg Jeg og JegfåJeg JegdetJeg Jeg iJeg Jegmislykkede Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegmislykkede Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg kjæresteforhold, mine jorden fram verste Jeg Jeg meg.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeghar Jegjeg Jeg JegunderJeg Jeg Jegreiser, Jeg Jeg Jeg Jeg at Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg jeg Jeg har skrevet jegJeg misliker sjefen I den sammenheng også Jeg Jeg søkt Jeg Jeg Jeg Jeg Jegkriser, Jeg Jeg JegpåJeg Jeg Jeg Jeg JegtilJeg Jeg jobber, Jeg JegjegJeg Jeg Jeg Stortinget, der jeg daglig hvordan større somJeg svikJeg og Jeg død,Jeg kanJegmin Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeghar Jegskrevet Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg om at jeg irriterer meg over stort meg på beina, få fram det beste i meg.

Jeg Jeg stable Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg smått hverdagen, irritaJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegog Jeg Jeg iJeg Jeg Jeg jeg Jeghar Jegskrevet Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg ogsåJeg ømtJeg omJeg kjæresten omJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegbelt, Jeg men Jeg Jeg Jeg Jegmin, Jegog Jeg sønnen min, jeg har skrevet at jeg har erotiske Kjenner man deg godt som person etter å ha Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg om svigerinna mi,Jeg og mye mer,Jeg – jeg anliggender?

Jeg Jeg lest Jeg Indre Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegdrømmer Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg av disse temaene somJeg skulle Jeg Jeg Jeg Jeg er Jegvanligvis Jeg Jegikke JegenJeg Jeg Jeg Jegvet Jegikke Jeghvilke Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg fyrJeg somJeg byrJeg for mye Jeg Jeg på Jegseg Jegselv, Jegmen Jeg nå Jeghar Jeg Jegskrevet Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegjegJeg Jeg Jeg var Jeg Jeg Jeg mestJeg ømtålige, vetJeg bare at Jeg det ikke jegJeg altså en Jeg Jegvære Jeg Jeg roman Jeg Jegsom Jeghandler Jeg Jegom Jeg Jegom Jeghvordan Jeg Jegjeg Jeg Jeguproblematisk Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegogJeg Jeg Jeg Jeg å skrive somJeg jeg Jeg gjorde at jeg meg, Jeg Jeg lever, Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg hvordan Jeg Jeg jeg JegdrømJeg Jeg Jegnå Jeg Jeg Jegskvetter Jeg JegavJeg Jeg på JegatJeg Jeg Jeg Jeg i ettertid tanken jeg Jeg faktisk hvordan jeg Jeg tenker, Jeg Jeg mer.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg har gjort det.

Jeg har skrytt, jeg har overdrevet, men jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg sett vært dønn ærlig, og det er ikke Jeg Jeg har Jeg stort Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg å være, manJeg blirJeg nokJeg bedre Jeg Jeg noe Jeg jeg Jegpleier Jeg Jeg Jeg så Jegja,Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg romanen at du er Jeg Jeg Jeg kjent med meg som person etter endt lesning.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegMed Jeg denne Jeg Jeg Jeg Jegkan Jegman Jeg vel Jegsi Jeg Jeg inspirert denJeg franske litterære «symed meg jeg Jeglettere Jeg Jeg Jeg Jeg ble Jegi alle Jeg fall Jeggodt Jeg kjent Jeg Jeg Jeg Jegselv JegdaJeg Jeg Jeg Jeg JegavJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg med somJeg Georges boka.

Nå Jeg er jeg av Jeg det. Jegstuen», Jeg Jeg skrev Jeg Jeg JegMen Jegdet Jegvar Jegda.Jeg JeguteJeg Jeg JegOlipou, Jeg Jeg Jegforfattere Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Italo Jacques Robaud i spisJeg Jeg Det Jeg vil Jegsi, Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegPerec, Jeg Jeg JegCalvino Jeg JegogJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg nå er jegJeg inniJeg noeJeg annet.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegsen.

Jeg Et Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegforfatJeg Jeg Jeg Jeg eksperimentelt verksted hvor Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg 28 – Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg –Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg

Foto: Tanya Hanzalova Wibye

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg Jeg Jeg JegJeg JegJeg JegJeg JegJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegterne Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegregler, Jeg Jeg Jeg Jeg Jegå produsere Jeg Jeg Jeg Jegpå.

JegSåJeg Jeg gangen Jeg JegsaJeg etablerer nyeJeg språklige ofte batekst denne jegJeg til Jeg Jeg Jeg Jegsert Jegi Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegselv: Jeg Jeg Jeg vil Jeg Jeg en Jegbok Jegom Jegmeg Jegselv, Jeg alle Jeg Jeg Jeg matematiske modeller, for segJeg selvJeg vedJeg Jeg meg skrive Jeg Jegf.eks.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegsetningene Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegetJeg Jegskal Jeg Jeg Jeg å utelate en bestemt bokstav i en roman skalJeg begynne med jeg, Jeg og jeg Jeg Jegetc.

JegDu JegharJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg også satt opp en slik regel for deg være ferdig til den og den datoen. Det var oppJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg litt om jeg ga ble det.

Jeg Jegselv.

Jeg Kan Jeg du Jegsi Jeg Jeg det?

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegdraget Jeg Jeg Jegmeg Jeg selv.

Jeg Og Jeg sånn Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Det stemmer at jeg satte opp en regel for meg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg detJeg stemmer jeg står i gjeld forfatJeg Jegselv Jegog Jeg Jeg JegatJeg Jeg Jeg Jegtil Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg du nevner.

Skal skrive Jeg Jegterne Jeg Jeg Jeg JegMen Jegjeg Jegstår Jegførst Jeg og Jegfremst Jeg Jeg JegHva Jegnå?

Jeg JegduJeg Jeg mer Jeg om Jeg deg Jeg selv?

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg til Joe på begynnelsen harJeg jeg skrevet tre romaner.

Jeg Jegi gjeld Jeg Jeg JegBrainard, Jeg Jeg som Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg av Jeg JegNåJeg Jeg Jeg om Jegmeg Jeg selv Jeg i Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg1970-tallet Jeg Jeg Jeg JegenJeg JeghetJeg Jeg Jeg Jeg JegEtter Jeg første Jeg Jeg Jeg sa Jegjeg Jeg Jeg Jeg Jeg skrev bokJeg som I remember. roman til meg selvJeg og til deJeg Jeg Jeg Jeg JegI den Jeg boka Jeg Jeg Jeg Jeghver Jegeneste Jeg Jeg Jeg Jeg Jegspurte Jeg Jeg Jegaldri Jeg skulle Jeg Jeg Jeg selvbioJeg Jeg Jeg Jeg Jeg begynner setning på Jeg Jeg som at jeg skrive Jeg Jegsamme Jeg Jegmåte: Jeg IJeg Jeg Jeg Georges Jeg Jeg Jeg Jegskrev Jeg Jeggrafisk Jeg Jeg Jegdet Jeg Jeg Jeg Jeg jeg Jegetter Jeg min Jeg Jeg Jeg Jeg remember.

Perec igjen, samme gjorde Jeg Jegnoen Jeg år Jegseinere Jeg Jeg Jeg Jeg Jeghusker), Jeg Jeg Jegandre Jeg roman, Jeg Jegog Jeg Jeg Jeg Jegfor JegjegJeg Je Jeg merJeg souviens (Jeg detJeg samme sierJeg jeg nå, er Jeg Jeg Jeg JegogJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg dediserte den til Brainard. Eduard Levé tok åpenbart en fyr som ikke kjenner meg selv.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg i både Perec Jeg Jegutgangspunkt Jeg Jeg Jeg Jeg JegBrainard Jeg JegogJeg Jeg da Jeghan Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg ga ut en Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegi 2005 Jeg Jeg JegAutoportrait Jeg Jeg Jeg(Selvportrett), Jeg Jeg Jeg Jeg bok Jeg somJeg utløste energien jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegfantastisk Jeg Jeg Jeg Jeg den Jeg Jeg Jeg Jeg å skrive Indre Jeg Jegtrengte Jeg JegforJeg Jeg Jeg Jeganliggender.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegFor Jegøvrig Jeg står Jeg jeg Jegi gjeld Jeg Jeg Jeg andre Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg til flere forfatJeg Jegtere.

Jeg Jeg Jeg nevner Jeg JegdeJeg Jegi romanen Jeg Jeg Jeg fleste min.Jeg DetJeg er Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegenJeg Jeg med Jeg direkte Jeg Jegog Jeg Jeg Jegreferanser.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg drøss indirekte Jeg JegJeg Jegtror Jegog Jeg Jeg at JegdetJeg Jeg litteratur Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg håper lukter av min Jeg Jeglitteratur, Jeg Jeg det Jeg har Jeg i Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg alle fall vært meningen.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg siste skrevet en del oppdrag.

Jeg JegJeg Jeghar JegdeJeg JegåraJeg Jeg Jeg Jeg på Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg si bøker for Jeg andre navn.

Jeg JegDet JegvilJeg Jeg Jeg Jegi andres Jeg Jeg Jeg Det Jeg har Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg oppdrag.

Skriv Jeg Jegvært Jeg konkrete Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegsånn Jeg og Jegsånn, Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg da.Jeg JegJeg har Jeg enten liker detJeg eller Jeg Jeglever Jeg da JegogJeg JegjegJeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg JegIndre Jeganliggender Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jegikke, Jeg funnet Jeg Jeg Jegtrives Jeg med Jeg Jeg Jegmåten Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg ut Jeg at jeg denne Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg – Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg– 29 Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg

god-vond Eg hugsar ikkje kva det var med Siri M. Kvammes Vinterhjerte som gjorde at eg hausten 2008 tok til å lese. Eg hadde permisjon frå jobben min i forlag på den tida for å ta meg av mitt tredje barn, og var såleis ikkje heilt ”med” når det gjaldt litterære nyhende. Kanskje hadde eg plukka opp ein stad at det handla om det å miste eit barn, og at eg i den skjøre tilstanden eg var i som nybakt mor følte behov for å bli røska litt i? Kanskje det fine omslaget lokka meg? Det eg hugsar, er stemninga ho gav meg, og ei kjensle av nettopp å bli røska i, på ein litt god-vond måte.

Det var difor med spenning og forventing at eg gav meg i kast med Nattgjengar. Tematisk sett har ho likskapstrekk med Vinterhjerte. Også i Nattgjengar forsvinn det eit barn, men dette barnet dukkar ikkje opp att, og dei som står igjen, må lære seg å leve med ikkje berre sorg og sakn, men også uvisse. For guten må jo vere der ute ein stad? Foreldra til dette barnet – det einaste dei har – taklar desse vonde kjenslene på ulike måtar, og det er mora Ellie vi er inne i hovudet på. Det er gjennom hennar tankar og handlingar, både rasjonelle og irrasjonelle, at sorga og saknet trer fram. Det er å finne i det som blir sagt, og i det som blir gjort, men står også tydeleg å lese mellom linjene. Kanskje ikkje minst der.

Så Nattgjengar er også ei bok som røskar i deg.

Ikkje berre fordi det handlar om alle foreldres største mareritt, men også fordi det er så vakkert skildra. Språket er melodisk, med ein særeigen rytme. Og når ein har lest siste side, merkar ein at teksten – og stemninga – har krope inn under huda på deg. Nattgjengar slepp ikkje taket i deg med det første.

Hege Stølen Berstad

– 30 –

siri M. kvamme

Foto: Gunvor Saltvik – 31 –

siri m. kvamme Eg interesserer meg for mellommenneskelege Eg vaks opp på Stanghelle, ei lita bygd mellom relasjonar, korleis vi ser på kvarandre, kva vi gjer Bergen og Voss. Eg hadde god fantasi, sterk med einannan, dette gåtefulle som det ikkje er vilje, var lettledd, likte å syngje, springe fort, så lett å snakke om. Då Vinterhjerte kom ut, var hoppe høgt, gå på ski, kle meg ut og fortelje det mange som kommenterte at dei ikkje kunne historier. Ofte arrangerte eg store festar i fasforstå korleis eg klarte å skrive om jonable New York (på 1920-talet), noko så trist som å miste sitt eige medan det for utanforståande nok barn. Eg har tenkt at det kanskje er såg ut som om eg sat heilt åleine “Korleis skal ei på rommet mitt. Det var heller mor kunne gi opp enno verre at barnet ditt forsvinn. ikkje få timar som gjekk med til å håpet om at barnet Å ikkje vite. Korleis er det å leve med lese bøker. Den litterære smaken hennar skal kome den uvissa år etter år? Dagar som har utvikla seg frå eventyr og tilbake? Det lurer kjem og går. Er det ein veg ut av ei slik sorg? Og kva gjer håpet med ein?

Isfolket, via Bjørg Vik til Marguerite eg på. Det skriv eg Korleis skal ei mor kunne gi opp håDuras, Dorothy Parker, Siri Husom i Nattgjengar” pet om at barnet hennar skal kome tvedt, Jon Fosse, Bret Easton Ellis tilbake? Det lurer eg på. Det skriv eg og Trude Marstein. om i Nattgjengar.

Eg har studert litteraturvitskap og gått på Samstundes handlar det også om ein leigeskriveskule i Bø, Bergen og Gøteborg. No bur buar som kjem altfor nær, ein merkeleg nabo, eg i Haugesund med kjærasten min og dei to nattlege turar og underlege draumar. Eg vonar gutane våre. Eg likar framleis å invitere til fest, Nattgjengar er gåtefull og gripande, og at den men av det meir realistiske slaget. I 2010 starta er vakker. Det var i alle fall det som var meineg Litterær Salong saman med Dyveke Hagen inga. i Haugesund Libris. Vi inviterer forfattarar til bokbad på ein av byens kafear.

Når eg skriv, er det ofte litt tåkete i byrjinga. Eg har nokre personar, eit landskap, ei scene. Men det tek ei stund før eg vert kjend med karakterane og veit kva det skal handle om. Det er ei eiga glede når det verkeleg byrjar å synge, når bitane fell på plass, og landskapet eg skriv meg inn i, personane, handlinga og språket veks fram og kjem til liv mellom fingrane.

Les meir på www.sirikvamme.no

– 32 –

Nattgjengar

– 33 –

Sunniva Lye Axelsen i Haifa er så stygt at man “ikkeHavneområdet kan unngå å bli rørt. En hel bydel av

containere sperrer utsikten mot lastebåtene; gate på gate uten mennesker mellom kvadrater av mangefarvet bølgeblikk og hvitmalt stål. Bare en og annen gaffeltruck bryter av og til mellomrommene mellom alle firkantene. Og så, litt bortenfor, denne gigantskogen av maskineri som strekker seg mot himmelen. Alle heisekranene har forskjellige farver og kneiser med svanehalser og pelikannebb i himmelblått og sjøgrønt og arteriefiolett og lyst neglerosa mot havet som bestandig synes mer glitrende enn i Tel Aviv eller Ashkelon eller Gaza.

Snur man seg, vil man få se Bahaihaven ligge der vertikalt langs en høy fjellside.

Hele haven er en stor bakke inndelt i etasjer, beplantet i geometrisk perfeksjon. Blomstene står der og gaper med identiske kronblader, hundrevis av små plener avgrenset av lave hekker i polert flaskegrønt innbyr ikke til å trås på; hvert strå er like langt.

Andre hekker er klippet slik at de likner figurer: elefanter og seler og globuser som likner mørkegrønne, blanke statuer mer enn planter. På avstand inngir haven ærefrykt.

Den likner et vakkert sår i fjellsiden. Men midt inne i haven blir man ofte litt trist. Det er vel noe med alle disse lagene av perfeksjon. Neste etasje, og så neste igjen, og så er det det samme hele tiden. Det hender ingenting.

Man står der, og vet med ett hvordan et aldershjem i Florida eller Arizona ser ut selv om man aldri har vært i Amerika. Det er så fryktelig vakkert, og det er ikke et hår i svømmebassengene, og bungalowene spyles hver uke og det er ikke ugress i bedene selv om solen skinner og skinner. Men alle menneskene er gamle. De forpurrer skjønnheten fordi de ikke er spennende. De gjør den kjedelig og fyller sinnet med lede og trang visshet.

– 34 –

Foto: iStock

Restaurant Maxim er en av disse sedvanlige firkantede bygningene langs strandpromenaden med hvit sandstensfasade i første etasje og sorte skyvevinduer over, hele veien rundt. Maxim lyser i røde hebraiske og latinske bokstaver langs kanten av det flate taket. Himmelen er fryktelig blå. Det er varmt i Haifa i oktober.

Mens Harriet henger opp klær til tørk i Jerusalem, kommer en kvinnelig advokatkandidat inn på Maxim sammen med en mann.

Det er 4. oktober 2003. Først dagen etter kommer Harriet til Haifa og tar bilder av de sorte vinduene og det tørre blodet og drømmer frem det som hadde hendt, slik hun ville ha fotografert det i raske, lydløse serier, om hun bare hadde nådd frem i tide: Restaurantlokalet er halvfullt. Advokatkandidaten sitter med ansiktet mot sjøen som ligger og glitrer og blinker der ute og likner bølger av knust glass i den begynnende ettermiddagssolen. Advokatkandidaten heter Hanadi Jaradat, er åtteogtyve år og har røde lepper som svinger oppover i munnvikene. Hun smiler svakt, og har kanskje gjort seg ekstra flid på badet i dag.

Over øynene hennes som sitter langt fra hverandre og gjør henne ekstra vakker er brynene pent plukket; bredere i innerkant enn i ytterkant. Håret hennes ligger sort og skinnende over kravebena.

Ved et annet bord har Osama Najar satt seg ned. Håret hans vokser i en markant spiss ned i pannen. Tennene hans er hvite under den smale overleppen. Nesen hans er litt bred, og ørene sitter langt nede; det er som om de nesten vokser ut fra den brede halsen hans. Osama er også åtteogtyve år gammel. Men han har ikke kommet til Maxim for å spise lunsj.

Utenfor glitrer og smiler sjøen. Milliarder av glasskår ligger der ute og venter, de vaker i sin egen kommende sorg; livet fortsetter mellom skrapende kanter av fortvilelse og blinkende avmakt. Havet er av blålys i dag.

Tause sirener; endeløse glimt av bønn uten tilsvar og ekkoløse rop.

Men ingen ser ut av vinduene i dag. De spiser og snakker. Om bare én av dem ville ha løftet ansiktet fra tallerkenen!

Flere av dem sa det senere. – Jeg føler meg så skyldig. Om jeg hadde fulgt bedre med kunne jeg ha grepet inn. Jeg tror jeg

Foto: Elke Mayrhofer

de kan. De skriker. Bahaihaven smiler i stivnet skjønnhet. Veggene er muskelmasse og hjernegrøt og tannmosaikk og hudslintrer.

Gulvet er stort og vått og rødt under stolben og klær og knuste drømmer. Skrikene varer til døden og blålysene og morfinen kommer. Imens mørkner havet. Bølgene smiler og smiler i onde små glimt, standhaftige gjennom hele den lange skumringen, før solen endelig går ned.

ville ha sett noe i ansiktsuttrykket. Jeg tror jeg hadde vært villig til å ofre livet for de andre gjestene selv om mesteparten var meg ukjente. Det ville være bedre enn slik det er nå, med bildene av alle de menneskerestene på netthinnen hver eneste natt mellom de klamme lakenene. Livet mitt ville ha hatt en hensikt selv om jeg hadde mistet det. Jeg bare satt der. Jeg foretok meg ingenting.

Nå vet jeg ikke hva som er hensikten med det hele. Jeg forstår ikke hvorfor jeg lever, og jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det.

Livet er kort! Det ligger der og spreller mellom hendene dine, og så er det plutselig ikke mer å si.

Tallerkenklirr og stemmesurr på Maxim, det dufter mat og parfyme av menneskene.

Osama smiler ved bordet sitt.

Hanadi spiser opp måltidet og tørker seg rundt munnen. Kavaleren hennes forlater bordet for å rekke en viktig avtale. Osama sitter ved nabobordet. Bølgene lyser. Solen synger. Så trykker Hanadi på en knapp. Alle vinduene forsvinner. Solen eksploderer.

Osama er kokk på Maxim og dør midt i sin egen spisepause. En arm lander på bordet ved inngangen. En mann tar seg til maven og vet ikke at han holder sine egne tarmer mellom sorte fingre. Sikkerhetsvakten lever ikke lenger. I flere sekunder er alt stille. Så begynner menneskene å gjøre det eneste

“

Jerusalemsyndromet

Sunniva Lye Axelsen er født 1980 i Stavanger. Hun debuterte i 2011 med romanen Følge deg alle mine dager, hvor en aldrende dement kvinne fører ordet.

Jerusalemsyndromet er hennes andre roman.

– 35 –

Eivind Buene

Til musikken

Jeg er født i Oslo 1973, og hadde en trygg og på alle måter ordinær forstadsoppvekst et sted midt mellom Oslo og Drammen. Utdannet komponist fra Norges Musikkhøgskole, med ti års frilansliv bak meg da min første roman ble utgitt i 2010. Jeg har skrevet for symfoniorkestre, ensembler og solister, først og fremst i Norge, men også i mange andre deler av verden.

Innimellom har det også blitt tid til å være låtskriver og arrangør for ulike pop-artister.

I studietiden begynte jeg å skrive, både i musikktidsskrifter og som musikkritiker i Morgenbladet. Jeg har skrevet essays om forholdet mellom musikk og litteratur, og jeg har brukt erfaringene mine fra musikken i de to romanene jeg har skrevet så langt, Enmannsorkester og Allsang. I begge tilfeller har jeg forsøkt å skrive om hvordan musikk griper inn i livene våre, hvordan den er knyttet sammen med allmene, eksistensielle temaer. I Allsang slynger musikken seg rundt en historie om kjærlighet, ambisjoner, håp og fiasko, i en tekst hvor jeg har forsøkt å kombinere romanformen med musikkens flerstemmighet.

Selv om litteraturen opptar mer og mer av tiden min arbeider jeg fremdeles jevnlig som komponist. Denne høsten kommer to nye utgivelser med min musikk, mer om dette på www.buene.com.

I din nye roman Allsang lar du handling og karakterer utfolde seg i et kunstmusikkmiljø. Er det noe du ønsker å si leseren med dette?

Jeg tror det handler om at jeg kjenner disse miljøene godt; jeg vet noe om hva det er som driver menneskene som arbeider med disse tingene til daglig. Det er jo ikke noe annet en det som driver de fleste av oss, både romankarakterer og virkelige mennesker: Vi drømmer og fortviler, vi elsker og sviker. Og vi slutter aldri å håpe. Men ved å bruke musikken som klangbunn får jeg kanskje frem noen andre sider av det allmenmenneskelige som blir tydelige i disse miljøene. I den grad jeg forsøker å si noe til leseren om disse tingene handler det vel om å menneskeliggjøre de nesten overnaturlige størrelsene som klassiske musikere ofte blir fremstilt som, både i media og i store deler av fiksjonen.

Samtidig har jeg en liten ambisjon om å beskrive musikken innenfra, hvis man kan tenke seg noe sånt. Eller mer presist, hvordan det oppleves, som eksistensiell erfaring, å arbeide med musikk – å dirigere et orkester, å synge en arie, å være solisten som står der alene, forrerst på scenen med et spinkel trekasse med noen strenger spent over og en forventning om å skape magi for femten hundre tilhørere. Dette er erfaringer jeg har en indirekte tilgang til, for min rolle som komponist er å være den usynlige ånden som skriver musikk for slike situasjoner.

Men jeg interesserer meg også for musikkens funksjon som minnearkiv – det at vi kan høre en sang på radioen en helt vanlig mandag morgen,

– 36 –

og plutselig er vi tilbake på ungdomsdisko i gymsalen på ungdomsskolen og kjenne lukter, følelser og begjær som vi ikke har vært borti på mange år.

Musikken har også en dypere plass i dine romaner. Det er flere steder åpenbart at du formelt og strukturelt benytter deg av din profesjonelle bakgrunn som samtidskomponist?

Som komponist arbeider jeg ofte med å forme lange tidsforløp, gjerne over en time. Da er det store mengder informasjon som skal posjoneres ut, spenningskurver og kontraster som skal planlegges, og man lærer seg å tenke helt strukturelt omkring ting som forsåvidt kan ha et helt emosjonelt innhold. Det å ha lært å tenke på den måten er til stor hjelp når man arbeider med roman. Og som komposisjon tenker jeg ikke bare på de klassiske formene – former fra moderne musikk gir enda bedre strukturer for litterære forløp, etter min mening. I Enmannsorkester er hele romanen basert på en formtenkning jeg har utviklet for musikken min og brukt i flere musikkverk. I Allsang kan de ulike forløpene betraktes som selvstendige stemmer i et korverk, selv om alle historiene knytter seg til den samme hovedpersonen.

Er det slik at du først tenker musikk før du skaper litteratur, eller er det en slags parallellitet i din arbeidsmetode?

Underveis tenker jeg at det er to separate skapelsesprosesser. Men i etterkant ser jeg jo noen helt tydelige paralleller: Da jeg skrev Enmannsorkester, som dreier seg omkring

symfoniorkesteret, arbeidet jeg samtidig med et stort verk for symfoniorkester. Under arbeidet med Allsang, som fokuserer på menneskestemmen, med en operasanger i hovedrollen, har jeg arbeidet med et performance-prosjekt. (Jeg synger og spiller Schubert utfra hypotesen om hvordan Schubert ville låte om han var en singer-songwriter fra 70-tallet…) Operaaspektet i Allsang er nok også knyttet til at jeg etter planen skal i gang med å skrive en opera for operahuset i Bjørvika neste år. Fantasiene omkring det hvite huset i vannkanten nedfelte seg i en romantekst før jeg kom i gang med musikkarbeidet.

Kan man hos deg snakke om en slags adaptasjon, hvor musikkens former omarbeides og tilpasses litteraturen?

Ja, det tror jeg. Som jeg var inne på bruker jeg helt intuitivt former som jeg har utviklet gjennom musikkarbeidet. Men når jeg skriver litteratur forsøker jeg å la en litterær tenkemåte ta kontroll. Min erfaring er at musikkformene blir for subtile dersom de implementeres fullt ut, fordi romanteksten er så mettet av mening på et rent bokstavelig nivå. Musikkformene er skapt for å turnere en flytende og abstrakt mening, la oss kalle det frittflytende emosjonelle og mentale strukturer. Musikken har mening, men ikke tekstens presise og nådeløse betydning. Dette er en av komponistens store gleder – og en av de store frustrasjonene.

En av litteraturhistoriens store forfattere, Victor Hugo, skal visst en gang ha uttalt at

– 37 –

“Musikken uttrykker hva man verken kan si eller fortie. Den er altomfattende. Litteraturen halser etter.” Er du enig? Har musikken for deg et større kunstnerisk uttrykksspekter enn det skrevne ord?

Her er vi igjen inne på dette med mening, at musikken kan være abstrakt og vag der teksten ofte blir konkret og meningstung. Jeg tror ikke musikken har et større uttrykksspekter enn ordet, men den har et annet uttrykkspekter.

Man kan uttrykke andre ting gjennom musikk enn ord, og det er kanskje en av grunnene til at jeg har valgt å arbeide med begge deler – for å få et større register til disposisjon. Jeg bruker ulike deler av min fantasi og forestillingsverden når jeg arbeider med de ulike uttrykkene.

Skulle du noen gang kunne skrive en bok uten innslag av musikk?

Det er det vanskelig å si noe om. Jeg har bare skrevet to bøker, og jeg tror jeg kommer til å skrive flere. Siden jeg har arbeidet som profesjonelt musikkmenneske i ganske mange år, er det dit jeg har gått for å finne kjøttet og blodet i det jeg vil skrive om. Men jeg har et par ideer for fremtiden – en av dem tar ugangspunkt et helt annet sted. Så får vi se hvor det tar fyr.

Når Victor Hugo kunne kalle musikken altomfattende, peker det på at i hans samfunn var musikken mye mer uniform enn i dag. Man hadde orkestermusikk og kammermusikk, man hadde folkelig musikk og opera. Og nesten all musikk var ny musikk – den gamle musikken ble i liten grad spilt. I dag lever vi i en verden hvor alle verdens musikkulturer de siste tusen årene er parallelt tilgjengelige og potensielt interessante. I vår tid er musikken virkelig blitt altomfattende, men paradoksalt nok er det en bitte liten del av dette enorme spekteret som dominerer vårt auditive miljø, i form av angloamerikansk populærkultur. Dette setter ganske snevre rammer for våre ideer om musikkens muligheter. Jeg er ikke imot popmusikk eller noe sånt, snarere tvert imot, men jeg tenker at musikken er så mye større enn dét, og at det er der i disse andre områdene jeg finner de erfaringene jeg vil skrive om.

Allsang

– 38 –

Line Nyborg Du vet ikke hvem jeg er er min andre roman.

Den handler om Elin, ei jente i tjueårene som flytter fra ei bygd nordpå til Oslo. Boka er en selvstendig oppfølger til Bare mamma som er Gud som kom i 2010.

Danmark. Jeg leder flere meditasjoner ukentlig i Tønsberg. Jeg er inspirert av Oshos aktive meditasjoner, med en intens, aktiv fase, og en stille fase.

Jeg kommer sjøl nordfra, fra Bardu i Troms. Jeg flytta til Oslo da jeg var 17. Siden har jeg bodd sørpå. Nå bor jeg på Nøtterøy med de to barna mine Filip (15) og Elisabeth (11). En gang i året drar vi nordover sammen med broren min, til hytta på fjellet.

Jeg har utdannelse fra reklameskole og jobbet mange år i reklamebyrå i Oslo. Etter at jeg fikk barn har jeg drevet mitt eget foretak, for det meste hjemmefra. Nå har jeg noen faste kunder jeg skriver og arbeider som rådgiver for. Det er to måter å skrive på, en hvor jeg skriver bevisst for noen andre, og en hvor jeg bare skriver for meg selv.

Jeg har også hatt et parallelt løp og utdannet meg innenfor områder som t’ai chi, bevegelse, meditasjon og selvutvikling, og holdt kurs og grupper i dette. Nå tar jeg en terapeututdannelse på deltid ved et meditasjonssenter i

Skriving og meditasjon går hånd i hånd for meg, det ene kan ikke eksistere uten det andre. Akkurat som meditasjon er skriving et stille rom, et sted hvor jeg kan være meg selv, og ikke prøver å gjøre noe, men la alt skje av seg selv. Når jeg klarer det blir det så spennende.

Foto: Jacob Spira – 40 –

Du vet ikke hvem jeg er Jeg satt og tenkte på den tittelen. Leste i teksten. Kikket tilbake på tittelen igjen. Og kjente at, nei, jeg vet ikke hvem du er. Ikke ennå.

Kanskje jeg finner ut av det. Kanskje du finner ut av det. For akkurat nå vet du ikke hvem du er du heller. Og jeg kjente på følelsene til denne unge kvinnen som er helt alene med et nyfødt barn og en kropp som er seig men lite samarbeidsvillig. Erindringen av den hjelpeløsheten jeg selv følte for snart syv år siden. Uforsvarligheten i å sende meg hjem med dette barnet, dette barnet som nå var mitt ansvar. Med en kropp som svettet og lakk og et hode som ikke klarte å holde på to tanker samtidig.

Og jeg var ikke alene, annet enn i tankene.

Det er ikke rart at du ikke heller vet hvem du er, Elin, tenker jeg. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg vet hvor du er. Og jeg leser videre og kjenner på ensomheten i denne tosomheten. Denne unge kvinnen, så altfor ung så altfor tynn. Det store barnet som suger til seg liv. Jeg liker denne teksten som balanserer på grensen til hverdagsgalskapen. Om skammen som grenser

til trassen. Hverdagen. Hverdagens lukter og hverdagens lyder. Eller hverdagens mangel på lys. Det er der alt det vanskelige, alt som bare går i ett.

Og det handler også om å vokse opp så altfor fort. Å ikke ha nok tid til alle de endringene som kommer. Et nytt sted og en fremtid. Oslo. Kollektivliv på Grünerløkka, kunstskoler og kreative ungdommer. Om å ha en identitet, eller å fullstendig mangle identitet og desperat søke etter noe som er gjenkjennelig. Akkurat det som gjør det vanskelig å kjenne noen, å kjenne seg selv, det som gjør at vi føler oss ensomme selv når vi er sammen med andre.

Anette Slettbakk Garpestad

Du vet ikke hvem jeg er

Foto: Herdis Maria Siegert

– 41 –

Foto: Tine Poppe

– 42 –

Vandre inn. Vandre ut.

Ingvar Ambjørnsen Natten drømmer om dagen

Når man åpner en ny roman av Ingvar Ambjørnsen, er det ikke uten forventninger.

Etablerte og kjente forfattere leses gjerne opp mot det de tidligere har utgitt enten man vil eller ikke. Og ligger lista høyt når det gjelder denne forfatteren.

Foto: iStock

Så leser jeg. Vender siste side.

Likevel er romanen langt fra slutt.

Ambjørnsen har skapt noe som varer og pirker i meg lenge etter siste side. Bilder dukker opp, stemninger vedvarer. En jevn nysgjerrighet om hvordan det går med disse menneskene han har fortalt meg om.

Jeg leser om Sune som nok en gang har forlatt sitt ordinære liv med jobb og barn.

Han vandrer i skogen, er ett med skogen og lever av skogen. I skogen befinner han seg i en stillhet han søker. Og han er i usedvanlig vakre naturskildringer. For hos Ambjørnsen er ikke naturen bare noe han vandrer i, men et sted som lever. Skogen puster med ham, omslutter, viser vei - er selve pulsen i tilværelsen.

Likevel er ikke Sune en romantiker. Han er en praktisk kriminell som tar seg inn i tomme hytter, forsyner seg av det som fins av mat, tar det han trenger av klær. Men, han er en sympatisk fyr. Er det noe som må repareres gjør han gjerne det. Han hogger ved og stabler opp, han låser pent og rydder etter seg. Han leser i hytteboka og lærer eierne å kjenne, og han vender tilbake der han trives.

Den selvvalgte stillheten og ensomheten brytes enten Sune vil det eller ikke. For ingen kan klare seg uten andre mennesker over

lengre tid. Han er del av et nettverk der ulike folk passer på og stiller opp for hverandre.

Noen er kriminelle, noen tilsidesatt av samfunnet, mens andre er i opprør. En tjeneste blir til en gjentjeneste. Det er egne systemer og lover som gjelder.

Sune vil være i fred, men så dukker asiatiske Vale opp fra mørket med hendene fulle av blod og kuttskader. Uten å stille et eneste spørsmål hjelper han henne, og hun nekter siden å forlate ham. Hun henger på ham som lim – og på tross gjør Sune det eneste rette.

Han er en samvittighetsfull mann.

Slik tar denne vakre, naturskjønne vandrerromanen også en mer samfunnskritisk form.

Vale kommer jo fra et sted, det har hendt henne noe – og underskogens nettverk støtter opp og gir henne tid. Det er fascinerende hvordan Ambjørnsen stadig drypper effekten av alt fra asylpolitikk til resultatet av et økende krav om konformitet ned i handlingen. Karakterene er både helter og antihelter samtidig, det røykes og det spises morsom sopp, og det handles for å beskytte de som har falt utenfor. Aspektene av alt fra en lengsel om noe opprinnelig og naturlig stille, til ytterkanten av et undergrunnsnettverk bestående av alt fra gamle hippier og kriminelle til sårbare asylanter har en naturlig og ikke minst vakker plass.

Det er virkelig godt å ha forventninger til Ambjørnsen, for dette setter spor og forblir.

Anja Rålm

– 43 –

Ane Farsethås

“

ikke omvendt.

Denne boken baserer seg på mitt virke som kritiker i ti år, først i Dagens Næringsliv fra 2002 Selv om boken kun byr på punktvise nedslag i tiårets norske litteratur, avtegner også disse til 2011, så i Morgenbladet fra 2011. Utgangsnedslagene et mønster. Om det mønsteret så punktet har vært skjønnlitterære verk, primært har mest farge av leseren eller mest litteraromaner, jeg har hatt lyst til å se nærmere på, turen, er vanskeligere å avgjøre. Med alt vi vet fordi jeg som kritiker har følt meg uferdig med om lesning og tolkning er det like stor sannsyndem i aviskritikkens format. Dermed blir denne lighet for at disse mønstrene er vevet i kritikboken snarere en samling undersøkelser i den erens eget hode som at de springer ut av noen norske samtidslitteraturen enn noe forsøk på absolutte sannheter i verkene. en oppsummerende katalog over denne.

Og likevel: Når man har hatt lesning av ny litE.M. Forster beskriver i Aspects of the novel teratur som hovedbeskjeftigelse i ti år, stiger sin mistenksomhet overfor historiserende uvegerlig noen linjer tydeligere frem enn andre. lesninger basert på epoke. Forster tenker seg Jo mer jeg arbeidet med bøkene, jo tydeligere ble det for meg at jeg også kunne lese dem som i stedet litteraturen som et rundebord der de ulike forfatterne og bøkene kommer ulike stemmer i litterær samtale. sammen og – forsøksvis – kommuBåde fordi mange av dem direkte “Når man har niserer med hverandre. Selv om det og indirekte behandler de samme hatt lesning av ikke er gitt at en Abo Rasul og en spørsmålene, og knytter an til overny litteratur som Jon Fosse eller en Hanne Ørstavik lappende problemstillinger – men hovedbeskjeftigelse og en Carl Frode Tiller nødvendigvis også fordi flere av dem stiller seg i ville føre noen smidig, lekende lett et aktivt kommenterende forhold i ti år, stiger samtale, har ideen om litteraturen til sin samtid på en måte som gjør uvegerlig noen som en samtale bøker imellom vært det naturlig å lese dem ikke bare linjer tydeligere som rent individuelle uttrykk men frem enn andre. “ en metafor som har vært med meg i arbeidet. også som aktive bidrag til å forstå Det har altså vært en tanke at den kulturen de er skrevet og utgitt boken skal kunne leses på to måter: som en innenfor. studie i den enkelte tekst og forfatterskap, der Bøkene er altså ikke valgt ut fra noe mer sysdet spesifikke ved hver enkelt tekst behandles. tematisk kriterium enn at de er bøker jeg har Og som et forsøk på en samlet fortelling, en hatt lyst til å gå grundigere inn i, enten fordi rød tråd av spørsmål som forfølges gjennom de er gode, eller fordi noe ved dem engasjerer bøkene, slik at boken som helhet også utgjør en meg, får meg til å stille spørsmål jeg oppfatter tolkning av og et utsagn om litteraturen akkurat som interessante. nå.

Man kan velge å lese ett og ett kapittel eller Når undertittelen viser til det siste tiårets litkronologisk alt ettersom hvilket av disse aspekteratur, er det fordi hovedtyngden av omtalte tene en interesserer seg for. bøker er utkommet da. Med con amore-persEnkelte overlappinger har vært nødvendig for å pektivet som utgangspunkt har jeg heller ikke oppnå dette, og enkelte krysshenvisninger, der skjelt til representativitet, enten det gjelder jeg har valgt å behandle en allmenn sjanger, stil, alder, kjønn eller andre kategorier. problemstilling mer utførlig i drøftingen av et I den grad dette er historieskrivning går den forfatterskap enn et annet. nedenfra og opp. De generelle slutningene som finnes er trukket ut fra de enkelte lesningene,

– 44 –

I motsetning til i mitt daglige virke som avisanmelder er jeg i denne boken mer opptatt av tematiske lesninger enn av kvalitetsvurderinger god/dårlig. Selv om en forfatter som Jon Fosse blir utsatt for en mer kritisk lesning enn mange andre, ville det være absurd å hevde at andre omtalte forfattere som en Gunnhild Øyehaug eller en Carl Frode Tiller er sterkere forfattere enn Fosse. I kanoniserte forfatteres tilfelle kan det være vel så interessant å gå inn og diskutere noen av de vurderingene som er tatt for gitt. Men det ligger i sakens natur at kun verker på et visst kvalitetsnivå er interessante å fordype seg i over såpass lang tid som en bok krever. Boken baserer seg ikke på et bestemt teoretisk perspektiv, ulike teoretiske vinklinger trekkes inn etter behov. Samtidig har det vært et mål at lesningene utover å si noe om enkelte forfatterskap og bøker, også skal ta for seg forskjellige aspekter ved litteraturen. Lesningen av Trude Marstein handler også om kjønn i litteraturen. Lesningen av Jon Fosse handler også om litteraturens forhold til religion.

Samtidig som vi bør holde tunga rett i munnen og i størst mulig grad klargjøre hvilken side ved litteraturen vi til enhver tid kommenterer, har jeg liten tro på at form og innhold, ideologi og språk, etikk og estetikk, på et mer prinsipielt plan lar seg adskille fundamentalt.

Kjartan Fløgstad har oppsummert hva litteratur er og skal gjøre på en måte jeg gjerne slutter meg til:

Denne boken er ikke noe forsøk på å gjøre det vanskelige enkelt. Å historisere sin egen samtid byr opplagt på problemer. Siden arbeidet med denne boken begynte har det skjedd mye i litteraturen, nye tekster har kommet til og endret forfatterskap, og gitt nye tolkninger. Fem år er dessuten lang nok tid til at en mengde av ens egne blinde flekker har rukket å bli avslørt – nok til å vite at det ville være overmodig å tro at ingen gjenstår.

Både verden og jeg har beveget og forandret oss underveis. Da jeg begynte å skrive om virkelighetslengsel i litteraturen rundt 2007, virket spørsmålet som om det vaklet et sted mellom det opplagte og det uutforskede, mellom litterær klisjé og aktivt pulserende kjerne i hele samtidskulturen. Fra og med utgivelsen av Karl Ove Knausgårds Min kamp i 2009 syntes problemstillingen å innta sentrum av hele den norske kulturelle offentligheten, for så å dabbe av igjen med en viss følelse av metning etter ferdigstillelsen av det samme verket. I den ferdige boken har jeg dels forsøkt å bevare spor av den tolkningsprosessen som har foregått underveis. Med viten om at litteraturen og lesningen fortsetter, slik at det historiske også ved disse tolkningene ganske snart vil skinne klart, velger jeg å sette punktum her.

Oslo, 24. mars 2012

“

«Diktinga skal spegla samfunnet, og forandra samfunnet, og vera ein del av samfunnet, og vera seg sjølv nok, og vera vakre ord på eit papir, og vera politisk, og vera sanseleg.

Og det er det som gjer hele greia så fordømt vanskeleg.»

(Loven vest for Pecos)

Herfra til virkeligheten

– 45 –

Stig Sæterbakken

Foto: Jo Michael

Stig Sæterbakken (1966–2012), fra Lillehammer. Han debuterte som forfatter bare 18 år gammel med diktsamlingen Flytende paraplyer som ble starten på et svært betydningsfullt og utfordrende forfatterskap.

– 46 –

Krypdyr Han sitter bak faren på tømmerlasset. Gampen drar dem gjennom vinterskogen. Gutten legger merke til en kul på ryggen til faren, en diger bul i vadmelsjakka. Plutselig spretter en firfisle ut, ser seg lynrapt rundt og hopper vekk. Faren merker ingenting. Sitter lutende og holder tømmene.

Firfislen ligger i snøen. Fra kroppens varme hule og ut i vinterkulda, den dør langsomt. Gutten finner den neste dag. Legger den innenfor genseren, mot huden. Vil aldri tilgi faren.

(Fra Vandrebok 1988)

Teksten er å finne i Dikt og fortellinger (2012)

– 47 –

Fra døde trær og brillehus er veien til stjernene lang Han hadde en tilstedeværelse som vanskelig kunne ignoreres, uansett hvor eller hva. Stig Sæterbakken. Jeg kjente ham til å begynne med som en av de gode og i mine øyne sære forfatterne. Med titler som Siamesisk og Sauermugg måtte man jo lure på hva han fylte boksidene sine med. Men jeg var ikke nysgjerrig nok. Jeg noterte meg navnet og trodde jeg visste hvem han var.

Første gang jeg virkelig leste litteraturen hans var med romanen Usynlige hender i 2007. Fuck moralen, tenkte jeg, fuck å ha en helt som gjør det som man ville mene å være det riktige. Etter å ha lest ferdig satt jeg med vidåpne øyne og tenkte akkurat det. FUCK! For en realitet, tross alt. Mennesker er som oftest langt ifra helter og moralske riddere. Usynlige hender minnet meg på akkurat det. Og jeg satt en kveld sammen med Stig i Ålesund den høsten. Han beholdt jakken på under hele måltidet, tydelig ukomfortabel i settingen. Og jeg tenkte at han sikkert hadde hørt det mange ganger. Akkurat hvor god den boka var. Så jeg smilte og snakket om noe helt annet.

Våren 2009, en av de kveldene. Overstadig beruset møte med Stig Sæterbakken. Jeg var overstadig, han var beruset, happy og nesten euforisk. Jeg husker det slik, gjennom slør av alkohol og uvanlig god musikk. Han har nettopp levert et 600-siders manus om sjalusi til redaktøren på forlaget, roper han over musikken. Han lo. Det høres sprøtt ut, men Stig virket lykkelig den kvelden, sammen med vennene sine.

Den høsten er jeg sammen med tre kollegaer på vei til Rondane. I nesten fem timer sier vi ingenting. Vi hører på lydbokversjonen av Ikke forlat meg, lest inn av forfatteren selv. Stig Sæterbakken. Disse 600 sidene har blitt en rys-

tende opplevelse i omvendt rekkefølge. Historien fortelles fra det som viser seg å være den uunngåelige og dypt destruktive slutten på noe som har vært et kjærlighetsforhold. Hvordan endte det der? På denne måten blir det som egentlig er en lykkelig start på en kjærlighetshistorie, til en ulykkelig slutt, fordi vi da vet hva som skal skje. Det er hjerteskjærende og brutalt. For er det ikke slik at det er kjærligheten vi setter høyest, nesten alltid. Stig Sæterbakken rokket ved dette. Stakk meg med nåler slik at jeg måtte tenke de aller mest forbudte tankene.

Tap av kjærlighet, eller hva kjærligheten kan få oss til å gjøre. Av desperasjon.

Gjennom natten. Den boken opprørte meg. Jeg har ikke noen bedre eller mer treffende måte å forklare det på. Flere ganger satte jeg meg ned sist høst for å forsøke å formidle det, blogge om det. Det stoppet opp hver gang fordi jeg ikke klarte å gå inn i de sekvensene som beveget meg mest. Det eneste jeg presterte var å si var ”Les den”. Jeg har sagt det utallige ganger, håper og tror at det var noen som hørte på meg. Denne hovedpersonen, han som har alt.

Hva skjer hvis han begynner å stille spørsmål rundt sin egen lykke. Hva med å rokke på hans verden. La ham se illusjonen av en annen lykke, bare for å bli styrtet ut i den dypeste sorgen. Å miste et barn. Hva gjør du hvis du mister et barn og tenker at skylden for tapet ligger helt og fullt hos deg selv. Din egen utilstrekkelighet og utakknemlighet.

Slik kan jeg komme til å se på barna mine og tenke “ethvert valg jeg gjør kan ha konsekvenser for livene deres og de valgene de i sin tur vil ta”. Hva med å finne roen i kjedsomheten. Er det så ille, egentlig?

Utgivelsene av Flammesinglene Umuligheten av å leve og Det fryktinngydende, pamfletter som

– 48 –

tar for seg temaer som nå stiller seg i et klarere lys. Den gang da var det små besøk i den stadig mørkere verdenen til Stig. “Helvetes jævla dritt”.

Hans egne ord, og akkurat de han insisterte skulle stå i emnefeltet på pressemeldingen som gikk ut i forbindelse med lanseringen av Gjennom natten. Han ville gi oss et støkk, rykke oss litt ut av balanse, la oss kjenne på ubehaget.

Talen på forlagsfesten. Han hadde stram regi og tok oss akkurat dit han ville ha oss. Jeg har sjelden hørt en bedre tale. Aldri faktisk, hvis jeg tenker meg om. Og jeg tenkte at dette var så bra, at dette var en forfatter som var på opptur og at jeg gledet meg til å lese mer av ham. Nye linjer, nye romaner som ville være som et slag i magen, som ville gi meg motstand og smerte, men som allikevel ville drive meg videre. Men det kommer ikke noe mer, ikke noe nytt. Stig Sæterbakken vil ikke bli eldre enn 46 år. Det stoppet der. Og i stedet må jeg nå snu meg rundt og se tilbake. For meg vil Stig Sæterbakken i tiden fremover bli yngre og yngre, helt til han står der som ung mann, kanskje er det aller siste jeg vil lese av ham diktene han publiserte bare 18 år gammel. For bøkene er der fortsatt.

Og jeg skal lese.

Tredje solnedgang over en japansk elv Seks menn bærer en elv mellom seg.

De er tause og underveis.

Minnes med gru det tragiske harakiri Som farget elven rød og forurenset den Som ga trærne noe å tenke på Som brakte en ubehagelig sannhet for dagen Som snart vil være glemt, tross alt Seks menn drukner i elven.

(Fra Flytende paraplyer 1984)

Så vil jeg fortsatt huske ham. Ulastelig antrukket i dress. Med håret strøket bakover, sigarilloen i hånden. I engasjert samtale eller oppmerksomt lyttende. “Skrive er det man gjør når man ikke elsker” er setningen som avslutter Det fryktinngydende. Det betyr ikke at det å elske og skrive er smerteløst eller lettvint.

Kanskje heller det motsatte. Det er vakkert og kompromissløst.

Teksten er å finne i Dikt og fortellinger (2012)

Anette Slettbakk Garpestad

– 49 –

– 50 –

“Når jeg leser risikerer jeg å provoseres, underholdes, skremmes, dannes, inspireres, irriteres, frydes, og jeg risikerer å drømme og lengte.”

– 51 –

Navn: Anne Ch. Østby (Ch for Christine, jeg tar det bare med når jeg skriver) Adresse: Nes på Hedmark og Suva i Fiji Skriver: for ungdom, voksne, alle Tror på: bokens evne til å gjøre virkeligheten større, skarpere, tettere Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje tilhører de kjedeligste forfatterne. De som bare skriver om tingene slik de kjenner dem, om land de har vœrt i og smaker de selv har hatt i munnen. Jeg bruker å si at jeg aldri kunne skrive en bok fra Egypt, for der har jeg aldri vœrt. Men fordi jeg både har vœrt i og bodd i Malaysia, Pakistan, Kazakhstan, USA, Iran og Fiji, foregår historiene mine tildels der. Der, eller i et lite norsk bygdemiljø, som hjemmebasen min, Nes på Hedmarken, eller en småby som Steinkjer, der jeg vokste opp.

Min bakgrunn som journalist lœrte meg nemlig den smertefulle leksa at det alltid er noen som vet. Noen som har vœrt i den lille byen på grensa mellom India og Nepal, og som vet at det ikke finnes noen elv på den siden av fjellet du beskriver. Eller som har hundre prosent sikker info om at det ikke går noen ferje om kvelden mellom de to greske øyene der du lar handlingen utspille seg. Har jeg gjort den tabben, blir jeg straks “hun idioten som ikke har peiling på det hun skriver om”, og jeg har mistet leserens tillit. Ikke til at det jeg skriver er sant – som romanforfatter dikter jeg vilt og hemningsløst – men til å bli med meg inn i historien, la seg lokke og lede og fengsle av den.

Derfor skriver jeg ikke fra Egypt. Og altså heller ikke fra ukjente galakser, uopplevde tider eller uutforskede universer. Jeg tilhører den trauste gruppen ordarbeidere som skriver om det vi kjenner og ser og opplever, eller vet om noen som har kjent eller sett eller opplevd. Jeg hører det selv, tro ikke annet: Det høres drit kjedelig ut. Mennesker og samfunn, sosiale utfordringer, møter mellom kulturer, ansvar og skyld, makt og misbruk. Men hva annet er det? Hva annet er det vi gjør enn å dele kupé på denne korte reisen mellom start og mål, og dermed også ansvaret for hvordan turen blir?

Jeg har fått en fantastisk mulighet til on-site research for bøkene mine. De siste 22 årene har jeg levd som global nomade, med tre år her, fire – 52 –

Tegn

år der, til ektefellens FN-jobb har krevd pakking av flyttelasset nok en gang.

Det er dette som blir historiene mine. Dette, eller en forelsket jente på et kaldt mopedsete ved en jernbaneovergang i en norsk småby. To ungdommer i lånt bil på vei til en hytte i rødt høstlandskap. En ung gutt som hører stemmer og ser tegn. Han som kunne vært nabogutten vår. Hun som kanskje gikk i klassen din.

Tre døtre har vi hatt med oss på reisen, tre små liv som har vokst seg store mot en bakgrunn av stadig skiftende språk og kulturer, religioner og skolesystemer. De har fått venner drept i bombeangrep, de har blitt evakuert hjem i hui og Til sammen er det blitt ni bøker siden 1999. Seks hast og som fremmede fugler gjort noen korte for ungdom, en barnebok, to voksenromaner. flaks med vingene i norske klasserom. Men de Radiojournalisten som intervjuet meg i sommer, har også delt julekvelden sin med pakistanske julesangere, de har samlet inn klær til unge, mis- satte meg helt ut da hun spurte hva som fikk meg til å skrive politiske bøker. Politiske? Er det handlede jenter som lever på hemmelig adresse politisk å skrive om œresdrap i en ungdomsi Fiji, de har overvært den første oppsetningen bok? Om hvor lett det er å lukke øynene for noensinne av “Vaginamonologene” i et muslimsk psykisk sykdom? Om skylda og skammen og land. De har sett kvinnelige iranske sangere sinnet i en familie som har opplevd selvmord? opptre uten hodesjal sammen med norske Jeg merket umiddelbart at jeg vek gjestemusikere, de har dykket i full unna den beleste og belœrte og Helly Hansen-dress i Persiabukta skråsikre merkelappen, den stemte for ikke å fornœrme mannlige “Å vokse opp med overhodet ikke med selvbildet: Jeg fiskere, de har drukket gjœret verden midt i ler mye, snakker fort og ugjennomhoppemelk i telt i Kazakhstan. trynet “ tenkt. Baker hele tiden, samler på glass. Snakker mange språk Spør dem hvordan det har vœrt, og halvdårlig, elsker fargede strømpede vil nok si at det har vœrt begge bukser, kan ingenting om vin annet deler. At en oppvekst bestående enn å drikke den. Synger stev i brylluper. Må ha av en sammenhengende serie ankomster og hjelp med iPhonen minst en gang om dagen. avganger har vœrt spennende og stimulerende, Politiske bøker? Ikke meg. men også smertefull og opprivende. “Å vokse opp med verden midt i trynet “, som den eldste På samme måte skvatt jeg da min venninne datteren min sa en gang. Men jeg tror de har utviklet en slags takknemlighet. En forståelse av og gode hjelper Ruchira under vårt flerårige samarbeid om Kjœrlighetsgata, boka om menat den som er rik og trygg, har et sœrlig ansvar neskehandel og prostitusjon i India, kalte meg for den som er fattig og utrygg. At alt henger aktivist. Ordet strittet med piggene og jeg sammen, og at livet er et stoppested du faktisk kjente at det ikke lå godt på tunga. Knuffet er nødt til å gå av på, og forholde deg til det liksom litt mot perleøredobbene og de høflige som skjer der. intetsigenhetene jeg er blitt knakende god på i mottakelser i årenes løp. Men så vibrerte lyden Så jeg skriver ikke fra Egypt. Jeg greier ikke å i øret en gang til: Aktivist. Å utføre en aktivitet lage historier om vampyrer, for noe du tror på. Og plutselig kjentes det som halvblodsvesener eller alver med sverd; jeg lar akkurat det det var: et kompliment. andre skrive ponnibøker og detektivhistorier.

Når jeg sitter foran skjermen, er det det jeg Så kanskje er det likevel ikke så fargeløst og har sett, hørt og luktet som treffer tastene. uspennende som “realistisk sjanger” kan signalHvordan fisken stinker i ettermiddagsheten på isere. Kanskje er det sette og hørte og opplevde markedet i Islamabad, hvordan rosevannet som nok, i spennet mellom det som berører deg og blandes i faloodeh’en i Shiraz får den hvitgule ordene du alltid jakter på. Fordi midt i alle disse sorbeten til å smelte på tunga. De tomme dagene som kommer og går, de som fillerister øynene til Nat-jentene i Bihar der de sitter nysminket og paljettglitrende i døråpningene, budt oss eller stryker oss ømt over kinnet, slår fram til salgs av sine fedre, brødre og ektemenn. hjertet de samme, universelle slagene enten vi bor på Hedmarken, i Teheran eller på Fiji. Hjertet Kvinnen på markedet i Lahore som skyndte vil bli elsket, sett og forstått. Det er alt det seg å dra opp sjalet for å skjule krateret midt dreier seg om. Det kan aldri bli kjedelig. i ansiktet: nesa som var skåret av henne fordi ektemannen mistenkte at hun hadde sett på en Anne Ch. Østby annen mann.

– 53 –

peter serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck er en av de fremste videreførererne av den “klassiske”, eksistensialistisk orienterte modernismetradisjonen.

Peter Serck er født i 1957.

Peter Serck debuterte med romanen Leieboeren i 1982.

Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck vender stadig tilbake til temaet kunsten og livet.

Peter Serck bor i Oslo.

Peter Serck utforsker ofte mennesker som er lenket fast til, eller har lenket seg fast til, en tilværelse de føler seg fremmede i.

Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck holder skrivekurs.

Peter Serck er gjennom sine romaner opptatt av hva som skjer med oss når koblingene mellom det ytre og det indre forstyrres.

Peter Serck har utgitt bøker med titler som Latteren, Lytteren, Ritualet, Natten og Paradiset Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck

Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck Peter Serck

Foto: Thomas Brun

Peter Serck er aktuell med romanen Anna Maria Harm.

Peter Serck har utgitt et titalls bøker.

– 54 –

“

En usedvanlig varm, lummer sommerkveld går jeg østover gjennom Oslo for å

besøke Anna Maria Harm for første gang – i en nokså øde, stille gate som jeg siden merkelig nok har glemt navnet på. Jeg har drevet Galleri M lenge nå, og Anna, som er hele atten år yngre enn meg, har hittil holdt én utstilling av sin fotokunst i Galleri M etter at hun kom ut fra det såkalte Kunstakademiet. Men det er litt uklart for meg hvorfor hun har invitert meg hjem til seg denne kvelden og om det bare er fordi jeg er galleristen hennes; hun har antydet at hun har noen nye fotografier hun gjerne vil vise meg.

I den gaten der hun bor saktner jeg skrittene; og som alltid når jeg er på et nytt sted ser jeg meg nøye om; jeg leser gatenumrene og kikker opp på svalene som flyr over meg, sorte og stille; og da får jeg øye på henne: hun sitter alene i kveldssolen på en balkong i femte etasje i en gammel bygård hvor murpussen på fasaden slår sprekker og takrennene er rustne og noen nesten sorte vinduer speiler litt av gaten; det er så vidt jeg skimter noe innenfor disse rutene, gardiner, planter, lampelys, og mennesker som kanskje følger meg med blikket. Jeg svetter i varmen. Anna ser meg visst ikke fra balkongen; hun sitter og stirrer rolig ut i tomme luften. Jeg nøler og samler mot før jeg ringer på den døren der det står skrevet Anna Maria Harm med uryddig håndskrift; blekket er flytt utover og noe av navnet er uleselig for meg, selv om jeg har tatt på meg brillene. Så hører jeg den unge stemmen hennes i porttelefonen, og jeg sier: Det er meg – Viktor Malling.

Jeg hører en dempet summelyd og skyver opp døren og kommer inn i en oppgang med rader av grønne postkasser til høyre – og så fortsetter jeg videre opp trappen i neonlyset. I femte etasje finner jeg den døren der navnet hennes står skrevet på et blankt, gult messingskilt, og jeg banker på og tar av meg brillene. Hun kommer og lukker opp. Vi håndhilser og hun begynner straks å vurdere meg med et blikk

som umiddelbart gjør meg beklemt, overoppmerksom; stemningen er litt trykket og jeg føler at jeg er skyld i det. Hun står foran meg med armene i kors over brystet og jeg registrerer nok en gang hvor tiltrekkende hun er. Jeg skotter meg omkring i dette fremmede, kvinnelige rommet. Leiligheten er liten og rotete; det ligger klær utover gulvet i entréen og stuen, og det forundrer meg at hun ikke har ryddet før jeg kom; er det et demonstrativt eller opprørsk rot hun omgir seg med? Hun takker meg for at jeg er kommet på besøk, og jeg synes jeg hører et streif av ironi i tonefallet hennes, og med det klare, granskende blikket sitt setter hun meg til veggs; til tross for all min livserfaring er jeg redd jeg ikke mestrer denne situasjonen, som forresten står for meg som en smule drømmeaktig. Hun går foran meg ut på den vestvendte balkongen hvor det er et spinkelt, rustent smijernsgelender og hvor det står en flaske hvitvin på et støpejernsbord, og jeg blir svimmel idet jeg kaster et blikk ned mot gaten fem etasjer under meg. Hun skjenker vin og jeg skåler med henne og er ufri i bevegelsene på grunn av min ulidelige selvbevissthet og fordi jeg kjenner meg litt innestengt på den trange balkongen.

Takk for at du kom, Viktor, sier hun.

Så begynner hun å snakke om de nye fotografiene sine og jeg lytter og er uavlatelig på vakt; hun forteller om den foruroligende vendingen kunsten hennes har tatt i det siste, noe hun tydeligvis vegrer seg litt mot å tilstå, og for å skaffe meg en viss avstand til henne retter jeg blikket mot himmelen – som er lys fremdeles, skjønt solen er gått ned.

– 55 –

“

Anna Maria Harm

Charlotte Glaser Munch Biografi, eller hvordan jeg har blitt den jeg (som oftest) er: Da jeg ble født fikk jeg navnet Charlotte etter en labil tante, hun var blant annet kjent for å ødelegge juleselskapene ved å lage scener og storme ut. Jeg skulle rehabilitere navnet.

Om jeg har lykkes?

Jeg stormer ikke ut av selskaper, men helt A4 er jeg nok ikke heller. Og etter 40 år på denne kloden er jeg etter hvert fornøyd med det. Å bli 40 har vært lurere enn jeg trodde. En del innsikter bare kommer. Man fyller i og fyller og plutselig kan man rope bingo.

Men tilbake til noe mer opprinnelig. Jeg vokste opp i 70-tallets landlige Bærum.

Mine fineste slengbukser var grå, og bestekompisen het Narve (og heter det fortsatt). Våre alter ego kalte vi Per og Kari. Jeg tror vi var de to mer enn vi var Narve og Charlotte. (Interessant og fint: Jeg er gift med en Per, i og for seg en svensk Pææær, men allikevel.)

I veien bodde det ca. fem grevlinger.

Det gjorde noe med hele oppveksten.

Moren min var pianist og faren min kultursjef i kommunen. Det gjorde noe med oppveksten, det også. Og så var det bare meg. Enebarn, og hvis det ikke gjorde noe med oppveksten, så vet ikke jeg.

Seks år gammel visste jeg at jeg skulle bli forfatter. Det tok for øvrig 23 år til før jeg ga ut min første bok. Men jeg har alltid skrevet. Lange, utførlige dag-

bøker, påbegynte romaner, dikt i fleng, noveller, legeromanforsøk (jada), universitetsoppgaver, Forfatterstudie-tekster (gikk i Bø 1992-93), et par aviskronikker, en haug med filmartikler (fast frilanser i tidsskriftet Film&Kino fra 1997-2007), intervjuer (medarbeider i Festivalavisa under Den Norske Filmfestivalen i Haugesund siden 2000) og en del annet.

Og så kom bøkene. Like spennende, skummelt, frustrerende og euforisk å skrive dem alle sammen. Jeg er vanvittig heldig som får lov til å holde på med “hemmeligheten min” fulltid, som en vaskeekte jobb!

Ting jeg ikke klarer meg uten: Mannen og mine to sønner, familie og et vakkert knippe venner.

Reising. Bading, og helst i Hellas, - men å hoppe fra en klippe eller brygge nær deg er heller ikke å forakte.

På boligkartet kan jeg krysse av London, Hellas, Spania, Danmark og nå Sverige. Vi bor faktisk i noe som tilsvarer Bærum på 70-tallet; Lidingö.

Jeg vet aldri hva som setter i gang en ny bok.

Jo, på et plan gjør jeg det; det handler tross alt om det jeg bryr meg om og tenker på. Men karakterene og historiene kommer vandrende ut av det blå. Noen ganger står de bare der og vil bli beskrevet og fortalt, og andre ganger må jeg lokke og lirke. Med Alt jeg vil er å kysse deg har det vært litt som når kameraet er ute av fokus. Derfor føles det som om jeg har brukt det siste halve året på å myse meg frem til ferdig bok. Nå er jeg ferdig og skal slippe min Sara av syne. Det er like rart hver gang. Jeg håper av hele mitt forfatterhjerte at hun havner i trygge hender.

Charlotte Glaser Munch

– 56 –

tett inntil drømmer

tett inntil drømmer Kan du oppsummere boken i tre ord?

Drømmer, skuffelser og rytme.

her handler det om å fortelle effektivt og ikke minst komme med en historie som slår.

Hvorfor akkurat disse tre ordene?

Sara hovedperson drømmer om et perfekt voksenliv. Hun skulle helst ha hoppet over tenårene og gått i gang med det hun kjenner hun har kontroll over. Når hun forelsker seg i nabomannen, kommer drømmene nærmere.

Romaner for voksne kan tillate seg å dvele mer.

Å flytte fra Tromsø til Asker har ført med seg et ras av skuffelser.

Sara elsker å danse street, men nekter å begynne på det lokale dansesenteret. Det er som om både hun og livet hennes har falt ut av rytmen.

Hovedpersonen i boken er 14, snart 15. Hvis du fikk gi deg selv som 14, snart 15 et godt råd – hva ville det være?

Enkelt: Tør å vær den du kjenner at du er (innerst inne gjør du det, vet du). Du vinner på det i lengden, selv om det ikke virker sånn nå.

Uansett om den er for unge eller voksne, syns jeg at en roman bør inneholde den gode historien og at denne skal være fortalt på en måte som gjør at du sitter igjen med en stemning og med noen nye tanker i hodet.

Kan du huske en bok som gjorde stort inntrykk på deg i tenårene? Hvilken bok, og hvordan gjorde den inntrykk?

Speilet fanger av Kari Bøge. Det fantes ikke så mange ungdomsbøker på 80-tallet som nå.

Denne fanget meg. Den handlet om mye av det jeg skriver om selv; å være en på utsiden mens du kanskje er en annen på innsiden. Og så var det dessuten krydret med forelskelse og sex, det var utrolig spennende.

Hva skiller bøker for unge lesere fra romaner for voksne, slik du ser det?

Bøker for unge lesere er rett på sak. De er tydelige og har ofte et godt driv i seg. Den unge leseren har så mye annet den kan finne på, så – 57 –

Alt jeg vil er å kysse deg

rune Belsvik

Eg var ikkje så gammal før eg forsto at det var meir her, enn det eg fekk høra. At det var noko som ikkje skulle seiast. Eg drømte om å bli vaksen, for då trudde eg at eg ville få høra alt saman.

Då skulle gåtene opnast for meg.

Men eg lærte meg også å teia. Det dukka opp slikt som ingen måtte vita om. Eg hadde smakt på godsakene som ikkje skulle rørast før jul. Eg dunka til ein kamerat, så han begynte å grina. Ein mann la neven sin på låret mitt, då eg haika heim frå dans. Eg fantaserte om den nakne kroppen til ei tante.

I skrivinga prøver eg stundom å nærma meg desse rørslene i tankane. Dette som så å seia alltid er i arbeid i meg, som ser til at eg tar meg bra ut, og ikkje blir jaga bort frå dei menneska eg treng.

Rune Belsvik f. 14.04.56 – 58 –

rune belsvik Det meste som hender denne morgonen har “hendt mange morgonar før. Likevel er det alltid

dring. Jo, tenker vi. Og så smiler vi, og ser at nokon ser dette smilet og smiler, liksom vitande, tilbake. Vi er berre menneske. Ingen av oss er annleis, med ei anna lukt i rommet, eit anna fullkomne. Alle fell over ende ein gong. Ja, visst. lys gjennom vindauga, eit anna vindpust over Alt er som før. Heilt vanlig. Ingenting å bry seg åsane og ei anna stemning i den som opnar om. Og ein fugl lettar frå ei grein. Greina dirrar døra og går fort mot bilen. Det meste er alt i lufta ei ørlita stund. Ei som heiter Berit kjenved å bli glømt. Likevel skal nokon av oss nekta ner seg plutselig så naken. Ho støkk til. Det er å tru det som skjer, for også denne morgonen søvnen som tar slutt. Ho blir liksom tømt ut i hender det noko som slår eit liv ut av kurs. Vi vil dagen, kastar dyna av seg, går fort kanskje seia at det er for uverkelig. ut på badet der spegelen har kvite Slikt skjer ikkje med meg. Ikkje her. flekkar av tannkremsprut etter Vi tenker at vi like godt kan glømma “Snøen går over til mannen sin elektriske tannbørste. det, det passar ikkje inn, vi passar regn. Så frys det Ho irriterar seg over dei flekkane. ikkje inn i det, dette som plutselig på, og fleire bilar Kor mange dagar har ho ikkje alt skjedde, eller det vi likevel gjorde, kjører i grøfta. irritert seg over dei flekkane, og så det vi aldri skulle gjera, men som alt Husa står stille, glømt dei ut. I dag må ho få vaska no er gjort. Ja, vi tenker at vi skal og mange vindauga denne spegelen. berre glømma det, slik vi glømmer Ho snur seg mot kommoden der det meste, og så går vi glømmande er fulle av lys. tablettane ligg. Ho kjenner tunga glir vidare, prøver å rista det av oss, Ytterdørene blir over den skarpe tannstubben. Kan prøver å hugsa korleis vi sette den opna og lukka.” ikkje ha den kvasse tingen i muneine foten framfor den andre for litt nen. Dei får setta inn ei ny. Ja, ja, sidan, før dette, ser framover, det det hastar vel ikkje. Går fint å venta var jo så å seia ingenting i forhold til nokre veker til ho føler seg meir ovanpå. alt det andre som skjer i verda, og no begynDet er medisinane som slit på tennene. Munnen ner det å snø. Sjå snøen fell tung og våt frå blir tørr. Men no vil ho ikkje tenka meir på tenhimmelen. Det er sjeldan snøen blir liggande i nene. Sitta der i stolen i det forferdelige lyset denne byen ved sjøen. Det klemtar og smell frå og gapa opp. Ho kler seg og går inn i stova. Ser nye byggeplassar. Snøen fell tung og våt i håret ut på dei kvite haugane av snø. Små fjon svingar på dei som ventar på bussen, dei som går over rundt i vinden. Plutselig blåser det opp ei mjølen vegen, han som luftar hunden, ein ung fyr som sky. Vinden tar tak i snøen som alt har lagt seg, står utfor ein bensinstasjon og hutrar og tygg løftar han opp, jagar han rundt i det kvite og i seg ei pølse i brød. Snøen går over til regn. Så legg det ned igjen i bølgjande former. Dekker til frys det på, og fleire bilar kjører i grøfta. Husa alt så mjukt og fint og stilt. Så reint. Store dryss står stille, og mange vindauga er fulle av lys. blir blåst ned frå taket. Susar og svevar som Ytterdørene blir opna og lukka. Grå røyk stig kvite flammar og drys ned. opp frå skorsteinane. Eit fly blinkar på himmelen, og går inn for landing. Det er nesten heilt stilt om nettene. Lyden av ein moped fortaper seg ein stad i utkanten. Så fell den tørre snøen over dei glatte vegane. Butikkane fyllest opp av ekspeditørar og kundar. På skulane blir lysa slått på. Ei alt for lettkledd jente går ut av køen ved busstoppet, liksom slepper taket i noko, gir seg, går baklengs nokre steg og blir borte.

Ein hund gneldrar, bussen kjem, og så hører vi Ho som var så søt smell og klynk av metall borte frå byggeplassen, og tenker at alt går over. Er det ikkje så at det einaste sikre her i livet er at alt er i foran-

“

– 59 –

Jeg skvetter opp i senga i gjestehuset til det norske instituttet i Aten og spør meg selv:

hva er jeg god for?

Jeg spør så nakent jeg kan i det attiske sollyset:

er jeg god for noe?

Og hva er du god for? spør jeg min neste og den neste og den neste spør jeg: er du god for meg?

Om ettermiddagen ute på agoraen mellom den bysantiske kirkens ni kupler og Hefaistostemplets søylegang spør jeg:

er jeg ikke god for noen?

Fra Når jeg ikke hører hjemme (2008)

– 60 –

liv Lundberg møtte en kven fra Øst-Finnmark med lærerjobb på Magerøya. Jeg tyvreiste med Hurtigruta til denne ytterste utkant som åpenbarte sitt voldsomme, nakne steinvesen – forsøksvis mildnet av enslige rognetrær i hagene, pakket inn i presenning mot vinterværet. Her jobbet jeg som formingslærer 70–75.

Hvem jeg er. Født og oppvokst i Bardu, etterkommer etter østerdølene som kolonialiserte Indre Troms fra 1790-tallet. De dyrket opp landområdene som tidligere var flyttruter for reinflokkene fra Sverige. Dølene beholdt sine skikker og sin dialekt – ennå i dag har de østnorsk tonefall, de giftet seg bl.a. med andre døler. Min mor og far var doble tremenninger.

Jeg har fire søsken, minst tyve søskenbarn og talløse tre- og firemenninger, røft anslått er jeg i slekt med halve Bardu. Min mor hadde 7 eldre brødre og hadde ingen sjanse til å bli annet enn gift, uansett hvor begavet hun var. Så jeg hadde vel noe å hevne, samtidig arvet jeg muligens - fra selvsamme menn – den selvtilliten jeg trengte for å tro jeg kunne bli hva jeg ville.

Det radikale frigjøringsprosjektet på 60-tallet er min viktigste referanse som ung voksen etter en oppvekst med etterkrigstidas likhetsideologi – som rommet stort frigjøringspotensiale for fattigjenter som meg: Det kom an på evnene ikke kjønn eller klasse.

70-tallet gikk med i et sosialt og politisk dragsug, selv om finnmarkingene frelste meg fra ml og akp. Humor er det skarpeste våpen mot dogmatikken Jeg ville lage bilder med tusj og akvarell, men det ble først sving på bildene da de ble språklagt.

Etter 2 år i Øvre Pasvik der jeg fjernstuderte, flyttet jeg til Tromsø med lite barn og tok flere eksamener som heltidsstudent ved Universitetet i Tromsø, mens jeg publiserte mine tre første diktsamlinger. Den klare tonen, Hjerterspeil og Språkets hus har åpninger.

Som pur ung gikk jeg på Kunst- og Håndverkskolen i Oslo, bodde et år i København midt på 60-tallet da alt begynte å skje. Jeg lot meg forføre og frelse, først av Kunsten, deretter av Politikken. Etter protester mot Vietnam-krigen, generell anarkisme, black power-aktivisme pluss solidaritet med frigjøringsbevegelser i alle land, en dose “grav-der-du-står” og Sara Lidmans rapport fra gruvestreiken i Kiruna, landet jeg i Tromsø 1969 med en kleskolleksjon som jeg hadde tegnet og sydd til en nyåpnet boutique som straks gikk konkurs, men jeg – 61 –

2 år med h-fag tilknyttet forskningsgruppa Etniske relasjoner lærte meg mye om kommunikasjon av likheter og forskjeller ved hjelp av verbale og non-verbale koder - i ulike kontekster. Jeg gjenvant tilliten til språkkunst som erkjennelsesområde. Poesi er et ytterliggående språk, men ikke vesensforskellig fra hverdagsspråket og det reflekterende språket.

jeg leste dette diktet, ble tilhørerne helt stille.

Vi har alle hatt en far, sa noen. Faderdrapet er et klassisk symbol, sa de mer sofistikerte. Jeg skjønte at jeg skulle skrive en enkel fortelling på prosa, som angikk meg personlig (også påvirket av en sentens av Erik Beckman: “Altför många poeter säljer sin personliga sanning för en god formulering att investera i.”

Jeg kan inndele mitt forfatterskap i Vinterens hjerte ble en kort og enkel “Poesi er et tre faser. Første fase er tiåret etter bok. Og drastisk. Med en jegfortelytterliggående debuten (1979-1988) da jeg ga ut ler som går tett på leseren. Men språk, men ikke fem egne diktsamlinger, en gjendikdefinitivt en roman på hundre sider tning av Sylvia Plath: Lady Lazarus. vesensforskellig fra - med store sprang i tid og rom.

Jeg beveget meg fra naiv poetisk hverdagsspråket og Nybegynnerens forutsetningsløshet umiddelbarhet til direkte temadet reflekterende (en oversettelse av det japanske tisering av språket som system i sho shin [friskt sinn]) er en mer språket. “ Språkets hus har åpninger (1982) vanlig roman med synsvinkel i 3. for så å synliggjøre det førspråklige person, kronologisk tid, lengre seti språket, som pauser og klanger i ninger, flere ord, i det hele tatt mer Steindrømt (1985), for å vise at tausheten kan distanseskapende språk. De to romanene er tale, figurlig talt. Man kan nærme seg utsigelsulike i form, stil og komposisjon, men behandler ens grenser (også) gjennom språket. Hva var samme tema, som er den kvinnelige livskamp mer naturlig enn at språket i Tveegget engel mental og kroppslig, noen ganger voldelig.

(1988) beveget seg til den motsatte ytterlighet?

Forfatterskapets tredje fase ble innledet med Første del het “Tekstens spetakkel” – andre del “Kontekstens tause musikk” som vel er døden erkjennelsen av et tap. Jeg var sliten og led av hjemlengsel til bildene og poesien, utløst, selv. nesten som et lettelsens sukk, mens jeg con amore gjendiktet Inger Christensens Alfabet Et av diktene er skrevet ved min fars død, det (1997). For å finne hjem til poesien, måtte jeg innleder andre fase i mitt forfatterskap, som reise langt vekk og bli lenge borte - for å klare består av to romaner, Vinterens hjerte (1990) og å se med nye øyne. Tre diktsamlinger var mitt Nybegynnerens forutsetningsløshet (1996). Når comeback som poet: Afrika (-98), Iverksatt (-99) og Harlekins hud (-01) er like ulike som alle mine bøker. De to første prøver å se verden: i Afrika den ubegripelige verden man kan møte på helt virkelige reiser. Iverksatt reflekterer over menneskets møte med seg selv i kunsten.

Kunst og menneske er installert i ulike rom som verk med praktisk og symbolsk betydning - i virkeligheten.

Harlekins hud, et dikt som har episk struktur og er en reise som prøver å oppheve motsetninger. Litteraturkritikeren Øystein Rottem skrev: “boken oppstiller indirekte en poetikk, en plattform for en diktning som har tatt opp i seg den antitetiske livsforståelse hvis retoriske motsvarighet er oksymoronens selvmotsigende billeddannelse.”

Liv Lundberg – 62 –

2002–04: To gjendiktninger av Nina Cassian og Ingrid Jonker 2005: Tekstens etiske øyeblikk o.a. essays (om litteratur) 2008: Når jeg ikke hører hjemme.

Dikt om barndom og bakgrunn.

2010: Alt slik det er, utvalg og gjendiktning av Shuntaro Tanikawa, MARGmarginale

Liv Lundberg er aktuell med Steinhode, slå / Steinøye, se Dikt i utvalg

– 63 –

Svart og sprelsk Når hovedpersonen i Astrid Nordangs roman, Eva Dunkel, forlater Oslo, er det litt av en vrangside hun møter der ute i Norges nære bakgård.

Eva lever i utgangspunktet et noe utradisjonelt liv. Datteren hennes, Ragna, er i fengsel for politisk terrorisme. Eva selv har en såkalt fri oppvekst der hun er eviggjort gjennom kunstnerfaren Ulfs gjentatte bruk og utlån av Eva som modell og muse.

Nå lever hun som en leviterende performancekunstner. Men så en dag klarer hun ikke å lette når hun skal holde showet sitt i et utdrikningslag. Fortvilet kontakter hun forfatteren Henry Mulholland Must som lover henne et eventyr hun sent vil glemme.

Og det skal vise seg å stemme på godt og vondt.

Nordang tar leseren med på en mørk, farefull og absurd reise både i hovedpersonens møte med omgivelsene og med seg selv. For hvordan kunne det gå så galt med datteren? Hva er det i Eva som gjør at hun møter de menneskene hun gjør?

virkeligheten og ferden fortsetter: Kapteinen slo til. Han rakte hånden ut mot meg, og jeg tok den. Skulle jeg ha gjort meg mer kostbar? Naturligvis, oddsen for å bli behandlet som dritt var høy, men da fikk jeg i alle fall som forventet. Ingen flere tåketaler fra poeter, ingen flere krav fra utøvende myndigheter. Og slik gikk det til at jeg mønstret på et skip der mannskapet besto av svulmende biceps og dårlig syntaks på både engelsk og svensk. Jeg fulgte en galskapens impuls og svarte kapteinens direkte blikk.

Det er en burlesk, rå og voldelig verden Eva Dunkel møter på veien som tar henne lenger og lenger øst.

Men Eva er ikke tapt bak en vogn, hun har en og annen erfaring som gjør at det ordner seg i de mest uventede og farefulle situasjoner, - og det med ren indre styrke. Og Eva har en kjærkommen omsorg for de som lever langt fra våre privilegerte og standardiserte liv.

Hele veien i denne romanen holder Nordang i viktige temaer. Vold mot kvinner og misbruk ligger som en dyster undertone og løftes gjennom filosofi, psykologi og feministteorier i flere variasjoner. Hovedpersonen Eva Dunkel er ikke tapt bak en vogn, og det er ingen tvil om at Nordang evner å drysse sin mangslungne kunnskap ned over sidene.

Via den nærmest profetiske forfatteren Must treffer hun båtfolket i Oslo havn, og en fuktig kveld setter i gang en rekke hendelser: Ungjenta Frida blir funnet drept i havnebassenget mens Eva tar seg videre mot Sverige med målet å oppsøke den feministiske poeten Ida Järvonen. Men toget til Stockholm kapres av voldelige russerterrorister, og Eva rømmer til skogs.

Fire dager avsondret fra resten av samfunnet opplever Eva å finne både en styrke i seg selv og ekte kjærlighet før hun dras mot

Anja Rålm

– 64 –

astrid nordang Eva Dunkel er en røverroman om partyrussere og piratskip, om folk uten fast bopel og dunkle sammenhenger mellom kunst, kapital og hysteri. Eva Dunkel lengter etter alvoret i en verden av følelsestyranni, og tyr som så mange andre til det nye medikamentet – den såkalte grinepillen. Den får tårene til å trille, og det går nå sport i å gråte åpenlyst på gaten.

Når jeg skriver vet jeg ikke hvor det ender. Eller jeg har en idé om hvor jeg vil ende, men overlater til skriveprosessen å se hvordan jeg kommer dit. I denne romanen skulle målet være Kaliningrad, den russiske enklaven som ligger inneklemt mellom Litauen og Polen, og jeg måtte krysse Østersjøen for å komme dit. En reise er konkretiseringen av det å skrive, du skriver deg ut av det kjente og må stadig orientere deg på nytt.

Eva Dunkel lever av å sveve. Nå må hun forholde seg til jorden på en ny og ukjent måte, og drevet østover av desperasjon og nysgjerrighet må hun bruke de erfaringer hun har samt et ukjent reservoar av styrke, anelser og kunnskap. På veien skal hun oppleve overfall, en flukt til skogs, et møte med en villmann og ikke minst sitt idol, den finlandssvenske poeten Ida Järvonen.

Spørsmål som dukker opp i Eva Dunkels hode er: Tenker vi kollektivt, altså synkront med andre? I hvor stor grad styres tanken av andre, ikke minst de vi lar oss inspirere av? Er det hele ledd i planen til en annen forfatter, Henry Mulholland Must? Med en bristende tro på kunsten og en datter som har begått et mislykket attentat, vokser selvforakten og troen på at hun opererer alene.

– 65 –

Foto: Anna-Julia Granberg / Bulnderbuss

Eva Dunkel

Foto: Anna-Julia Granberg / Bulnderbuss

Min verden er et småbruk i Modum, der jeg bor med mann og barn. Som forfatter tror jeg også på vekselbruk. På små bruk og bytteøkonomi.

Selv veksler jeg mellom å oversette, skrive, sensurere og lese. Det siste må ikke undervurderes, og jeg avslutter med å sitere Doris Lessing, som hevder at den eneste utdannelsen en forfatter kan få, er å lese. Lese andres bøker. Lese andre.

Sanne Mathiassen I januar var jeg så heldig å få debutere med boka Dagene før mai. Det var en morsom, surrealistisk og forvirrende periode. Boka kom ut i butikkene, stod i hyllene og levde sitt eget liv. Et liv jeg ikke hadde noe kontroll over, noe som selvfølgelig føltes rart, etter å ha hatt full kontroll under hele prosessen. Den ble gitt ut som en ungdomsbok, men i noen forretninger stod den liksågodt i voksenavdelingen.

Handlingen i boka ligger til Grunnfarnes ute på Senja i Nord-Norge. Jeg var ofte ute på campingturer der med mormor og bestefar da jeg var mindre. Jeg husker midnattssola som kom inn gjennom sprekkene i campingvogna og havet som slo mot steinene nede i fjæra og hele vogna som rista hvis bestefar klødde seg i øret. Jeg husker at vi sugde på umodne ripsbær og spiste rabarbra med sukker. Jeg husker at det alltid var kjølig, og at jeg pakket meg inn i store pappagensere og oftest gikk med støvler. (Jeg husker også at jeg var full av pollenallergi, og gang på gang trosset det med å ta meg en tur skogen, og kom hjem med et hode som hadde blitt dobbelt så stort!)

Så etter å ha bodd i Oslo i nærmere åtte år, var det en helt utrolig god følelse å kunne dykke inn i den nordnorske naturen og skrive om

Jeg husker at det alltid var kjølig, og at jeg pakket meg inn i store pappagensere og oftest gikk med støvler.

– 66 –

den. Minnene flommet på.

Knut, ensomheten i boka, var en karakter jeg hadde jobbet lenge med, og han smøg seg rett inn uten noen som helst problemer. Egentlig litt typisk ham.

Jeg går veldig dypt inn i historien når jeg skriver, og denne boka som plutselig visste seg å bli veldig trist, gjorde meg trist. Noen ganger var jeg helt ødelagt etter en skriveøkt, fordi det ble så tungt. Likevel er ingenting i boka selvbiografisk. Min far lever i beste velgående som noegreiermeddata, og Marie (hvis du leser dette) så er karakteren ikke basert på deg. (Så mye…)

Jeg jobber videre med et nytt manus om dagen, og jeg forblir i skjønne nord, for der er det mye mer å hente, kjenner jeg. Hvis du ikke har vært i Nord-Norge, så burde du ta hurtigruta dit. (Ikke det at jeg har gjort det, men det høres da forbanna koselig ut.)

Ja, så Nord-Norge er ikke bare tørrfesk og vulgære banneord og Oluf. NordNorge er også midnattsol og nordlys og Arvid Hanssen.

Tenk på det du…

Selv bor jeg jo i Oslo og sverger på at jeg aldri skal flytte tilbake, men det er ikke fordi det ikke er flott, det er fordi jeg er byjente. (Noe pappa mener jeg kommer til å vokse av meg, jeg vokser bare ikke så innmari fort som han skulle ønske.).

“Det er realismen, de originale litterære bildene og de fine miljøskildringene som gjør at jeg kommer til å lese denne boka mange ganger. “

VIRKELIGHETEN SLIK DEN ER Da jeg hadde lest ferdig Sanne Mathiassens debutroman Dagene før mai, visste jeg straks at denne boka må ligge i nærheten. Den kvalifiserte til mitt litterære førstehjelpsskrin. Som altså er en spesiell hylle i stua. Det er der de står, bøkene som reparerer en tvilsom dag. Som beskriver virkeligheten nøyaktig slik den er.

Fortelleren er ei seksten år gammel jente fra den nord-norske kysten. Faren hennes er savnet på havet. Han har vært borte lenge nå, helt siden mai, da båten hans drev tom i land.

Før mai var jenta sammen med Aksel, en grei gutt egentlig. Men hun ble så fjern da faren forsvant, så Aksel ga opp og ble isteden sammen Marie, som hører på The Clash, er vegetarianer og har ei veske tung av buttons.

pleide å sitte om vi ikke fikk sove. Jeg bare vet det. At de skal sette seg der og kline.

Selv om de færreste av oss opplever et slikt tap jenta i Dagene før mai har erfart, er det noe så skummelt gjenkjennelig i stemmen i denne romanen. Smerten man kjenner har man lyst til å kvitte seg med, om det så betyr at noen andre må få den. Sarkasmene blir et forsvar i det livet som går ubønnhørlig videre etter katastrofen.

Og dem du kunne vært sammen med når alt gjør vondt, er ikke der. Slik fortelleren ser det, har vinden revet ut den ene kjøkkenveggen i huset.

Mamma sier ikke noe om at veggen er borte. At kjøkkenet har blitt en del av hagen. Hun sover med øynene åpne. Lager seg kaffe, som vanlig.

Subber med føttene over tregulvet. Åpner kjøleskapet. Tar ut melka. Lukker det. Setter seg på andre siden av kjøkkenbordet.

«Det er kjølig i dag,» sier hun.

«Kjøkkenveggen er borte,» sier jeg.

Mamma blåser på kaffen. Nikker. Heller i melk.

«Kanskje vi burde lukke vinduet?» foreslår hun.

Dette er en roman, men den er strukturert som en samling korte tekstpassasjer. Allerede i den første passasjen dukker Ensomheten opp – eller Knut, som hun kaller ham – som en imaginær følgesvenn. Et av flere surrealistiske virkemidler som gjør meg som leser nysgjerrig. Og det triste innholdet håndterbart, til tider morsomt. For det er virkelig mye vondt i denne romanen. Likevel drives jeg videre over sidene. Jeg vil være på dette forblåste stedet ved kysten hvor det aldri blir natt. Og jeg vil bli bedre kjent med den skarpe ungjenta som har det så fælt. Lese flere setninger av Sanne Mathiassen.

Det er realismen, de originale litterære bildene og de fine miljøskildringene som gjør at jeg kommer til å lese denne boka mange ganger.

Ikke forløsningen, for Dagene før mai er ikke en slik bok. Det finnes ingen plasterlapp for fortelleren i denne romanen.

Havet har lagt seg langt opp mot naustet. Jeg sitter i vinduet og passer på at ikke båten driver av gårde. Sola har sovnet på blikktaket. Måkene flyr tett i tett over brygga og skriker.

Johannes sykler forbi med posten. Jeg tror ikke han ser meg. Han vinker i alle fall ikke.

Like etter kommer Aksel og Marie syklende forbi. Aksel har på seg en svart jakke jeg aldri har sett før. Jeg ser ikke Marie så godt, men jeg er sikker på at hun har spinat mellom tennene.

At hun har tvunnet minimais inn i krøllene.

De sykler mot blindveien. Der jeg og Aksel

Kristin Weholt

– 67 –

Dagene før mai

fra skansemyren Kristian Hæggernes Min bok av året, Skogen åpner lenge før jeg våkner, har en lang og omstendelig tilblivelseshistorie, men selv om både formen på tekstene og innholdet i dem har forandret seg flere ganger, har én ting vært konstant: Tilknytningen til et helt bestemt område; den delen av Bergen som kalles Fjellsiden, og særlig stedet der jeg hadde de første årene av oppveksten, Skansemyren. Jeg begynte å skrive disse tekstene allerede før jeg som voksen flyttet tilbake dit, og et utgangspunkt i begynnelsen var en nysgjerrighet på hvem jeg ville blitt om jeg hadde hatt hele oppveksten min, og ikke minst tenårene, der, i stedet for i forstaden Åsane, som var scenen for mye av handlingen i min forrige bok.

Jeg har ikke vært så mange steder i løpet av mine første 40 år, mens jeg føler de stedene jeg har omtalt som hjemme har gitt meg nok til minst 40 års skriving.

Kristian Hæggernes

– 68 –

Det renner ingen elv under broen der “ungdommene står og røyker i ly for regnet.

Stemmene deres stiger opp til meg når jeg lister meg over broen. Jeg blir stående og lytte, og jeg kan ikke se hvordan jeg skal komme til å bli som dem om noen år. Mamma var som dem en gang, hvis ikke hadde aldri jeg blitt født.

Skogen begynner ved det nederste treet i hagen. Hvis jeg følger en bestemt rute fra tre til tre kommer jeg inn til den delen av skogen ingen andre har sett. Der kan jeg gå og gå uten noen gang å komme ut igjen, men likevel kan jeg alltid når jeg snur meg se lysene fra huset.

Og uansett hvor langt innover jeg går kan jeg fortsatt høre stemmene deres i mørket.

Gjenferdet av gutten jeg var går omkring i skogen bak husene. Han kaster småstein på vinduet etter at jeg har lagt meg.

Den voksne kroppen min får så vidt plass under rododendronen.

Jeg legger brystet mot bakken og banker på. La meg slippe inn, la meg slippe å høre stemmene fra den gang jeg var et barn som ikke forsvant.

La meg komme ut på den andre siden mens alle andre sover.

La meg legge meg ned ved siden av deg, og være der når du våkner.

“

Skogen åpner lenge før jeg våkner

– 69 –

LARS Lillo-Stenberg mener det var sommeren 79, at jeg “somJegsyttenåring, mørkeredd og alene satt

på hytta og prøvde å lage min første norske tekst. Jeg tror det oppsto som et innfall.

Jeg hadde frem til da bare skrevet på engelsk, men da jeg på kvelden satt der med gitaren ved peisen og egentlig ønsket at en kompis stakk nedover en tur, så begynte jeg å synge til en nylaget melodi, «du trenger ikke ta med deg – sovepose …»

Ja, det var jo en hytte som alltid kunne tilby en dyne, selv om de var gamle og slitne, andre hytter ble du ofte bedt om å ta med dette selv.

Jeg kunne følge opp med neste setning, «… det er massevis av sengetøy og senger her nede.»

Jøss, allerede ferdig med første vers, tenkte jeg, da er det jo bare å fortsette, – tja hva mer har vi? Jo: «du trenger ikke ta med deg – fiskestang, det står en rød og en – oransje i skapet.» Dette var jo vel og bra, og i tillegg sant. Men så kom det plutselig ut av hodet en trang til å synge LIVET ER EN LITEN DINGS! Hvor kom det fra, jeg kan ikke lenger huske hvorfor jeg fant på denne ordbruken. Men slik jeg husker det, så var jeg mørkeredd og inn gjennom vinduene i stuen kom det noe fra den mørke skogen der ute som stirret inn på meg, det var mye større og farligere enn jeg kunne fatte. Så i rent selvforsvar, nærmest for å kontrollere frykten gjennom å håne det store nifse, så sang jeg LIVET ER EN LITEN DINGS.

Plutselig hadde jeg på en merksnodig måte, som Ambjørnsens Elling sier, begått poesi.

Jeg hadde ikke anstrengt meg noe særlig heller, og dessuten hjalp det også mot mørkeredselen, og derfor fortsatte jeg: HAR DU NOENGANG HØRT SLIKE FORLØSENDE ORD. Ja, for det føltes forløsende. Dette å legge frem en situasjon, en tanke eller et hendelsesforløp på en mest mulig oversiktlig og enkel måte for så å plutselig komme med et utfall som er litt uventet. Et utfall som jeg ikke hadde planlagt, men som drar det hele i en litt spesiell eller overraskende retning.

Jeg tror jeg ubevisst benyttet en metode allerede på første forsøk som jeg for det meste har holdt meg til frem til i dag, og det er klart det må ha vært forløsende den gangen. Forløsende også fordi jeg rett og slett løste oppgaven med at melodien fikk noen ord å synge på.

Jeg har alltid prøvd å si noe om alt jeg opplever, og hvis livet utenom å være en dings, også er som en togreise, har jeg prøvd å si på hvilken holdeplass på denne strekningen jeg står og venter. For det er slik dette livet også føles syns jeg, man står oftere på perrongen enn inni toget. Og der på perrongen står man og tenker på hvorfor man i det hele tatt har tatt dette toget og hvorfor man skal ta det videre. Hvis noen likevel spør meg om hvordan tekstene gjennom årenes løp har endret seg, så syns jeg det er svært vanskelig å svare på.

Jeg har hørt meg si at i begynnelsen skrev jeg om små ting og ble overrasket over at de

– 70 –

handlet om de store. Etterhvert syns jeg at jeg skrev mer om de store ting, mens jeg håpet at de også handlet om de små.

Men dette er sikkert bare tull og tøys servert på en fiffig måte. Jeg vet bare at de tekstene jeg skrev for 30 år siden har jeg ikke mulighet til å skrive nå, men jeg vet også at de jeg skriver nå kunne jeg umulig ha skrevet for 30 år siden.

Det er ikke det at jeg vet så mye mer nå, jeg står bare og grubler på en helt annen holdeplass.

Først og fremst har deLillos bare etterlevd Neil Youngs påstand om suksess, som lyder omtrent slik: «Suksess handler ikke om hvor mange du når ut til, suksess handler om evnen til å fortsette.»

deLillos komplett

Det har så langt vært en stor glede å få lov til å nettopp gjøre det. Å fortsette.

Jeg har lenge tenkt at det hadde vært flott å samle alle tekstene for å få oversikten. Hvor mange er det egentlig? har noen spurt. Jeg har ikke kunnet svare, men heller kjent på en litt dårlig samvittighet på grunn av en slags omsorgssvikt jo flere det har blitt. Nå er jeg stolt og glad over at deLillos komplett har blitt til virkelighet. Gjennom arbeidet med samlingen har jeg også rukket å gi alle sangene en liten dose oppmerksomhet ved å klappe hver eneste en på skulderen og si – heisan, så hyggelig at også du finnes!

“

Lars Lillo-Stenberg

– 71 –

Foto: Cato Lein

– 72 –

Beate Grimsrud Jeg blir så gjerne med inn i Beate Grimsruds verden.

Inn i veven hennes av språket, i bruken av ord og setninger, inn i hjernens irrganger hvor ingenting nødvendigvis er enkelt, men likevel langt ifra umulig.

Hun som stadig vekk får meg til å kveppe litt i stolen, lese setninger om igjen og ikke så sjelden får meg til å smile eller le. Hjertet mitt har grått for Eli, jeg har sneket meg forbi en øks, dinosaurene har danset med trærne.

Denne gangen blir jeg med Beate langt bort, og hjem. Ser stjernene fra et nytt sted på den samme kloden, sover i ørkenen og kikker inn i familiealbumet.

Det er en liten perle av en bok, og jeg føler at jeg aldri har kommet Beate nærmere enn når hun snakker om familien sin. Hvordan hun har plassen sin i det som er deres univers. Jeg vil være der, under den samme stjernehimmelen som Beate. Sitte musestille og vente på at hun skal si noe slikt som at ”Det fins grenser for hva jeg ikke forstår”.

“Jeg vil være der, under den samme stjernehimmelen som Beate.”

Jeg vet det kommer.

Jeg leser.

Stille som en mus.

Anette Slettbakk Garpestad

God jul.Hvor er du?

– 73 –

Peter Franziskus Strassegger

Til TENDENS Peter Franziskus Strassegger Oslo, 30.07.2012 Stasia handler om barndom og tilhørighet.

Det er tema som opptar meg personlig, men romanen er langt ifra selvbiografisk. Skillene er mange. Der barna i Stasia har en utrygg barndom med forsømmende foreldre, hadde jeg det trygt med gode foreldre. Derimot er noen av kulissene, og spørsmålene som romanen tar opp, relatert til min oppvekst.

Jeg er født 1984 i byen Graz i den sørøstlige delen av Østerrike. Jeg har fire søsken. Mor er fra Norge, og far er østerriksk. I 1986 flytta vi til Norge, og i 1987 tilbake til Østerrike igjen.

Rundt 1989 begynte foreldrene mine å bygge hus. Mesteparten av arbeidet utførte de selv, og holdt på med dette i omtrent 3 år, noe som gjorde at jeg tilbrakte mye tid på byggeplassen.

Denne byggeplassen er en av kulissene jeg har brukt i Stasia. Den andre er livet på Autobahn.

Fram til vi flytta til Norge igjen i 1996, reiste familien hver sommer fram og tilbake mellom Østerrike og Norge. Vi overnatta på campingplasser, og sov i telt eller i bilen. Disse reisene, og det å bryte opp med alt det kjente og trygge, for så å dra til et land som du kanskje en gang kan kalle for ditt nye hjem, har gjort sterkt inntrykk på meg. Jeg vet ikke hvorfor, for i seg selv varte reisene ikke lenge, ikke mer enn tre dager hver vei. Kanskje det har å gjøre med ambivalensen jeg kjente på disse turene. Jeg forlot ett hjem, og reiste til et annet. Det kjentes trist å bryte opp, men var også befriende. Det var spennende å komme til et nytt sted, men også skummelt. Samtidig som det var gøy å være med på turen, kjente jeg på et ønske om ikke å være med. Jeg ville helst være normal som alle andre barn, og ikke måtte slite med å forklare hvor jeg kom fra, for det fantes ingen svar.

Jeg har to hjem, men hvor hører jeg til? Dette spørsmålet kjennes ikke like relevant i dag, men da jeg var et barn var det både viktig og påtrengende for meg å finne et svar.

– 74 –

Denne debuterende forfatteren trekker oss med på en mørk ferd, i en fullastet bil langs Europas motorveier.

En fortelling om rotløshet, fortalt av barnet Armin. Det handler om en familie i stadig bevegelse. Armin og søsteren Stasia bli hentet av foreldrene hjemme hos sin bestemor. Til dels motvillig blir barna med på ferden mot det som foreldrene, spesielt far, mener skal gjøre lykken for familien. De skal bygge et hus og så selge det og endelig skal pengene komme strømmende. De husløse omstreifende skal bygge rotfeste for andre enn seg selv.

Fortellingen preges av et barnslig drømmende blikk fra barnet Armin, og storesøster Stasia som balanserer på grensen til voksenlivet, noen ganger barn, andre ganger kvinne. Og Onkel Janko som påtagelig uromoment. Det er mange ganger noe absurd med fortellingen, men likevel aldri surrealistisk. Det føles riktig, sett fra barnets naive og drømmende ståsted.

Drømmesynet gjør også fortellingen distansert og til tider følelsesløs. Som et understimulert barn. Som Armin. Men vi får også mytene og eventyrene som trylles frem.

Aldri direkte fortalt, men i en setning her og en setning der slik at både vi og barna må gjøre oss våre egne tanker om hva som er sant og ikke.

Og kanskje vil St. Peter til slutt slippe oss inn.

I himmelen.

Anette Slettbakk Garpestad

Stasia

– 75 –

Taran l. Bjørnstad 02.11.04 “HanRikshospitalet grer håret hennes til side så hodebunnen

blottes der snittet skal legges. Assistenten rekker ham en tusj, og han tegner en sikksakklinje på den hvite huden fra høyre øre, over toppen av hodet og ned til venstre. Så begynner det møysommelige arbeidet med å dele håret etter linjen og stifte det fast slik at det ikke skal rote seg inn i sårflaten senere. Når de er ferdige, begynner assistenten å vaske feltet mens han går ut for å gjøre seg klar.

“Om det hadde vært så sterke følelser?

Han rister ubevisst på hodet og håper han håndterte det på riktig måte.”

Mens han står og gnir hendene inn med sprit, kommer han til å tenke på den unge mannen som var innom kontoret hans tidligere på dagen.

På den eiendommelige historien. Han ser opp og møter blikket sitt i speilet. Undrer et øyeblikk på om han var slik selv en gang. Om det hadde vært så sterke følelser? Han rister ubevisst på hodet og håper han håndterte det på riktig måte. Han har skrevet ned det han må huske å si til henne.

Det han lovte å formidle. Pasienten kom alene denne gangen. Til det som forhåpentligvis blir den siste operasjonen hennes. Allerede blitt atten år. Han husker henne som tolvåring. Og som innesluttet sekstenåring. Med moren som et skjold foran seg. Voksen og selvstendig nå. Med en beundrer ...

Vi har alle våre historier, tenker han, og tar seg i å smile idet han går inn i operasjonssalen og får pakken med sterile håndklær og frakk av operasjonssykepleieren. Han får hansker på hendene og blir stående med dem ut i luften foran seg.

– Vi går igjennom trygg kirurgskjemaet, sier operasjonssykepleieren.

Han nikker til de andre i rommet. Ser at det er en operasjonssykepleier han ikke har jobbet med tidligere. De hilser med navn.

Kjevekirurgen og anestesilegen har han jobbet med før. Assistentene også.

– Da kjenner alle hverandre her, avslutter hun.

– Er det risiko for blødning?

– Nei, ikke vesentlig, sier han.

– Da går vi i gang.

“

– 76 –

Picassokvinnen

Om å skrive en bok og miste en hund Jeg sitter i Surrey og skriver. I Cobham, sørvest i England. Her bor jeg med mannen min og to av barna mine. Den eldste studerer i Trondheim.

Den yngste er 13. Han i midten er 17. De går på en skole rett i nærheten. Mannen min tar toget inn til London hver morgen. Det tar ca. 45 minutter. Han jobber i det som kalles City – og jeg skriver her på landet. Hvis du fikk med deg landeveisrittet under London-OL, så du dem sykle rundt i området hvor vi bor. Her er det grønt, landlig og vakkert. Store eikeskoger som er perfekt for meg og hunden Milla.

Og alle som vet noe om bøker, vet hvor ensomt det er å skrive dem. For meg er det uutholdelig ensomt uten en hund.

Først tenkte jeg at jeg måtte utsette boken.

Guttene sørget. Jeg sørget, og det var tomt og trist her. Men så var det egentlig godt å forsvinne inn i teksten. Glemme savnet en stund.

Som små frikvarter. Redaktøren min måtte tåle mye hundesavn-snakk før vi kunne fortsette å diskutere tekst. Han er heldigvis en forståelsesfull og tålmodig mann. Og etter hvert gikk det litt bedre.

Fra skogen i Cobham

Skriveplassen

Da vi kom hit for et år siden, hadde vi med oss hunden vår Vims. Hun var 6 år. Vims hadde vært med meg på skrivestua hver dag i hele sitt liv.

Jeg hadde skrivestue i den gamle flyplassbrannstasjonen på Fornebu. Vims var både arbeidskollega og turkamerat. Hun har vært med på flere romaner og noveller. Jeg skrev, hun sov og så gikk vi turer langs sjøen. Hun trivdes her i Cobham også. Lå under skrivebordet når jeg jobbet. Og så gikk vi lange turer i eikeskogen. Dette er et hundeland uten båndtvang.

Britene elsker hunder. Vims jaktet på kaniner og ekorn mens jeg tenkte på hva jeg skulle skrive når turen var ferdig. Men i vinter ble hun plutselig syk. Hun ville ikke spise. Logret bare så vidt når vi snakket til henne, men orket til slutt ikke å reise seg. Veterinæren fant ikke ut hva som feilte henne. Og så døde hun. Verdens skjønneste hund. Borte for alltid. Det var rett før jeg skulle levere manuset til Picassokvinnen, som jeg hadde jobbet med de to siste årene. Alt stoppet opp. Hverdagslykken var borte. Rutinen vekk. Alle som har mistet et kjært dyr vet hvor ille det er. Det er så vondt.

Og så fant vi ut at vi måtte få en ny valp som kunne fylle litt av tomrommet etter Vims. Og dermed fikk vi Milla. Hun er brun og myk og rampete. Og her ligger hun. Litt utålmodig mens jeg skriver dette, og venter på tur.

Og Picassokvinnen ble ferdig. Egentlig mer på tross av enn på grunn av valpen. For valp er travelt. Men innimellom sov hun nok til at teksten ble ferdig. På godt norsk er Picassokvinnen en crossover-roman. For alle over 16 år – og kanskje for noen lesehester under også.

Det er en fortelling om det spennende avviket.

Om ensomhet og om savn. Om det vakre og det stygge og det grenseløse. Om å reise og lære at verden er mangfoldig og flertydig. Om ønsket om å elske og å bli elsket. Ikke minst handler den om å tørre. Picassokvinnen er rett og slett en kjærlighetsroman; Uten kjærlighet – intet liv.

Taran Lysne Bjørnstad – 77 –

nils gullak horvei Født i Tromsø. Snoket rundt i bakgatene, lange opphold under kaiene. For en by!

Første gang arrestert som tolvåring. Leste en Hardybok om kvelden, og en om morgen før skolen. Spiste et lite grovbrød om dagen.

Erotisk bråvåkning under første månelanding. Storebror hadde et helt lite bibliotek med Pax-bøker og var intellektuell gymnasiast med pipe. Tjuvlånte bøker som Jag er nyfiken Gul, Maos lille røde og LSD, redning eller forbannelse. Leste Martin den Skipbrudne av Golding og Jalousi av Grillet. Rare greier. Hadde ingen ideer om å skrive. Det gjorde man ikke i Tromsø, man ble popstjerne.

Flyttet sørover, og rotet litt rundt, studerte litt hist og pist, jobbet med psykisk utviklingshemmede. Utdannet meg til vernepleier. Da en bekjent ga ut en roman, skjønte jeg at det gikk an. Etter debuten har jeg ofte angret på at jeg fortsatte å skrive. Det var ikke noe fett liv. Jeg har forsøkt å gjøre andre ting. Jobbet noen år med hodejakt, men skrivingen sniker seg inn igjen.Til tross for usselheten jeg føler ved å være forfatter tyter en og annen bok ut fra tid til annen.

Jeg er gift med verdens beste kvinne og har to voksne sønner.

– 78 –

Nils Gullak Horvei: #følgmeg

Twittervju 11. september 2012.

Følg meg

– 79 –

Foto: Fredrik Arff

– 80 –

Vigdis Hjorth Leve posthornet

Filatelistene, tenkte jeg, de er med oss! Filate“listene er på vårt parti og filatelistene er mange

og filatelister flest har stemmerett og påvirkningskraft og pågangsmot og penible drømmer, hvorfor hadde ingen tenkt på dem? Filatelister i alle fylker, foren eder mot postdirektivet! Fred over postvesenet og frimerker for folket, skrev jeg vel hjemme, med den nye kongen i profil, skrev jeg, for det gjaldt å også få monarkistene med. Gjenkalte barndommens begeistring over den dampende frimerkegryta og slo entusiastisk på tastaturtrommen. Lovet være kongen og kongehuset, skrev jeg full av fylde. Våre rare representanter for fjord, fjell og frimerke. Våre utholdende av og til velkledde velgjørere, våre vage hjerteslags utkårede og trøst i trange tider, sentrale aktører i våre spente sinn. Vi hyller dere uklare kongelige! Vår aldrende upretensiøse monark og hans dannede dronning i drakt med dikt og fotografi og antagelig frimerke, vår uklanderlige kronprins tilsynelatende øm om hjertet, vår filmstjernekronprinsesse, askepott og kanossaganggjenger og botsutøver som ga alenemødrene et ansikt, hvis nakne kropp lever bak pannen på menn i alle aldre i by og bygd, vår hore og madonna. Vi feirer deres dobbelthet og deres dobbeltfjes og vår engleprinsesse som taler med hester, hunder, døtre og døde. Våre overordnede overhoder til å stole på i fengselstimer og trengselskvarterer vil vi ha bilde av på små firkanter klistret til våre viktigste varsler og varsomste hilsener og våre god jul for hva gjorde vi uten dem og slottet firkantet som frimerket midt i voldtektsparken bevoktet av hestehårshodebekledde menn med blanke bajonetter. Åh, kongefamilie, kongeslekt med blått blod og eldre enn postvesenet det røde og dets

høye beskyttere, la dere avbilde og bli slikket på av våre våte og villige tunger og slik garantere for at budskapet når fram.

Det var ubrukelig. Det var hvordan jeg følte meg underveis som talte, umiddebar og til stede.

Selv om klokken var halv elleve ringte jeg Rolf og var oppstemt. Han delte ikke min oppstemthet, mediekurset hadde gått inn på ham.

Jeg fortalte at noe viktig var gått opp for meg.

– Å ja?

Jeg sa feilen var at vi hadde forsøkt å beskrive en sirkel ved hjelp av firkanter. Han forsto ikke hva jeg mente. Jeg sa at hvis man skal selge inn sin sak og saken er omveltning og inderliggjøring, kan det ikke overlates til et språk som flater ut fjellet og slukker ilden. Han forsto meg stadig ikke.

– Ville du, spurte jeg, – overlatt til en kommunikasjonsrådgiver å formulere din lidenskap og din kjærlighet, din innerste lengsel og dens oppfyllelse, entusiasmen og alvoret som skal til for å forhindre sivilisasjonens undergang?

– Er du full?

– Jeg skal finne andre ord, sa jeg, – jeg skal finne bedre bilder.

– Gjør det, sa han, og – god jul, sa han før han la på, det hadde jeg helt glemt.

– 81 –

“

Kjære miss Nina Simone.

Dette vet du ikke.

For hvordan kan du vite at det er din skyld at jeg er til.

Det er ikke så rart som det høres ut.

Jeg skal fortelle deg alt som er skjedd.

Det er min historie, og jeg skal fortelle den akkurat som jeg selv vil.

Jeg heter Simon.

Det er det bare du som får vite.

I avisene var jeg Sønnen (18) hvis jeg i det hele tatt ble nevnt.

Hva med kjærligheten?

Tor Fretheim skyr ikke dystre temaer i bøkene sine, og årets utgivelse, Kjære Miss Nina Simone, er intet unntak. Det er en liten bok, men den tar for seg et komplekst tema: Simon er 18 år da moren forsvinner. Noen uker senere blir hun funnet drept. Simon vet at faren har misbrukt henne over tid. Men faren har aldri lagt hånd på Simon.

Idet romanen åpner, har det allerede skjedd. I et nøkternt, nærmest avisrapporterende språk aner man hva slags katastrofe som har slått ned i Simons hjem. Simon, som nå refereres til som sønnen (18), legger ut på en togreise.

Drapssaken er løst, og man forstår at reisen er del av et slags oppgjør. Underveis skriver Simon brev til Nina Simone, hvor han som sønn vil fortelle hele historien. Familielivet og de siste begivenhetene i morens liv slik han opplevde det. Romanen er i det store og hele en samling av disse brevene.

Noen av Tor Fretheims tidligere bøker har tatt opp spørsmål om identitet. I sin ungdomsroman Alltid Andrea fra 2010 møter vi en gutt som liker å kle seg som jente. Han er i tillegg pyroman, og bruker sitt skiftende utseende til å leke katt og mus med politiet. I Kjære Miss Nina Simone er det Simons foreldre som har flere identiteter, og som lever dobbeltliv. Brevene er Simons egen utforskning av hvem de var, og i Fretheims svært økonomiske språk fremstår de som desto mer gåtefulle. Slik blir Kjære Miss Nina Simone også en spenningsroman.

misbruk? Hva med all kjærligheten som fantes forut? Kjærlighet er et annet tilbakevendende tema i Fretheims bøker. Hva kjærlighet er, hvordan den uttrykkes, hvilke paradoksale livsbetingelser den kan ha. Nina Simone, som altså er opphavet til hovedpersonens navn, har hatt mye å si for Simons far. På sett og vis finnes Simon på grunn av henne. Faren elsker musikken hennes. Men samtidig er det alltid Nina Simones stemme som runger gjennom huset når Simons foreldre har lukket seg inne på soverommet sitt.

Og moren bruker ekstra lang tid på sminken etterpå.

“Skulle det skje meg noe, så ta i alle fall vare på platene mine. Ikke la andre få tak i dem.

Han strøk over dem med hendene som om det var det kjæreste han hadde.

Hendene hans.

De har aldri slått meg.

Jeg vet at han aldri hadde fått seg til å gjøre noe sånt.”

I Simons brev finner leseren en distinkt stemme. Med knappe setninger antydes mer enn det fortelles. Og det kler innholdet, for kjernen i dette ville kanskje vært umulig å uttale.

Simon er glad i faren sin.

Kristin Weholt

Spørsmålet Simon dveler ved er så trøstesløst: men hva med alt det som ikke var vold og – 82 –

Tor Fretheim ”Hvorfor skriver du bøker for ungdom?”

Dette er et spørsmål som jeg er blitt stilt uttallige ganger, og som jeg har svar på. Det er et bevisst valg jeg en gang gjorde, og som jeg ikke har hatt grunn til å angre på.

voksne som har klaget eller rett og slett skjelt meg ut. De mener at jeg er rå og brutal og hensynsløs fordi jeg beskriver det vonde om og for de unge. Ordene blir for farlige. Slike ord vil de at de unge skal skjermes og spares for.

Slike klager hører jeg aldri fra de En gang, det begynner å bli lenge unge selv. Som forfatter av ungsiden, jobbet jeg som journalist.

“Ingen må få seg domsbøker har jeg, som mange av Det var familiestoff som ble mitt til å tro at jeg bare kollegaene mine, mye kontakt med spesialområde. Etter hvert først skildrer de vonde leserne vi skriver for. Kanskje virker og fremst om barn og ungdom. sidene i livene det som selvskryt, men jeg skriver Det var om deres rettigheter i det det likevel: ”Du gir meg selvtillit” er en store samfunnet, men like mye våre.” setning jeg ofte hører. deres rett til å leve trygt sammen med trygge voksne. Da ble det Ingen må få seg til å tro at jeg bare stikkord som mishandling – både skildrer de vonde sidene i livene våre. Med fysisk og psykisk. Jeg valgte å ta parti, tok parti hånden på hjertet nevner jeg en bok som jeg for de unge mot de voksne. Det var ikke alltid så greit. Da jeg første gang skrev om incest, fikk kanskje selv betrakter som en av de viktigste, Kysset som fikk snøen til å smelte. Det er ikke få jeg munnkurv av redaktøren. Slikt foregår ikke i ganger jeg har sett tårer renne når jeg har lest Norge, sa han. Jeg nevner ikke navnet hans her. fra den i klasser, og det har ikke vært av smerte.

Ikke gledestårer. Heller tårer i lettelse over å Etter den tredje romanen min, Englene stanser kjenne et eller annet i eget følelsesliv. En døråppå Eventyrbrua (1986), sluttet jeg som journer er jeg blitt kalt, og er blitt takket for det. nalist. Denne boken om 12 år gamle Espen som kommer fra et voldelig hjem, ble en stor tankevekker for meg. Med en skjønnlitterær bok Det er ikke så rart at jeg fortsatt vil skrive for unge lesere da. nådde jeg mye mer fram til leseren enn gjennom avisspaltene. En papiravis blir brukt til å pakke inn søppel allerede dagen etter. Boken blir tatt vare på.

Solidariteten med unge lesere er lett å se gjennom alle de senere utgivelsene mine, 20 til sammen fram til årets Kjære Miss Nina Simone.

Jo visst har det stormet rundt flere av bøkene mine. Når jeg tenker etter, kommer jeg bare på

Kjære Miss Nina Simone

– 83 –

Valgene vi gjør Simon Strangers bok Barsakh imponerte meg med å kombinere engasjement for de som har det betraktelig vanskeligere enn oss i den vestlige verden, med litteratur som både er spenstig og drivende. Situasjonen for mennesker som prøver å komme seg til Europa, til et bedre liv, nye muligheter. Hvor mye vet vi – eller kanskje heller: Hvor mye forstår vi? Barsakh var, og er, både viktig og smart, pakket inn på en måte som jeg forestiller meg appellerer til unge lesere. Møtet mellom norske Emilie og ghanesiske Samuel på Gran Canaria er svært godt og dramatisk beskrevet. Jeg satt igjen med en følelse av å være litt klokere etter å ha lest boken ferdig. Og kanskje litt flau over å være så privilegert.

vår tid? Mye kan tyde på det.

Sikkert er det at Stranger atter en gang har prestert å skrive en bok som får meg til å tenke, ta noen litt andre valg. Det håper jeg at de unge som leser boken også blir inspirert til å gjøre.

Ta noen andre valg. Kanskje ikke sivil ulydighet, men at det kan inspirere til en holdning som er mer TENK SELV!

Anette Slettbakk Garpestad

Med Verdensredderne setter Stranger atter en gang kontrasten mellom vår vestlige livsstil og menneskene i den tredje verden som jobber hardt og billig for at vi skal kunne opprettholde den standard vi har blitt vant med. Det er så enkelt å plukke med seg en billig genser, noen nye joggesko, enda en bukse, slik at vi kan skaffe oss en ny stil, dagens image. Men tenker vi noen gang over den lille lappen med Made in Bangladesh? Eller hvor kakaobønnene kommer fra, de som sørger for at vi kan putte et lite stykke Norge i munnen vår for en liten stunds nytelse?

Emilie er atter en gang hovedpersonen, og organisasjonen Verdensredderne står i fokus.

Hva kan du gjøre for å forandre noe du mener er galt, og hvor langt er du villig til å gå? Er sivil ulydighet en effektiv måte å yte motstand på i – 84 –

Verdensredderne

simon stranger Simon Stranger er født i Oslo i 1976, og har vokst opp ved Lysaker, med utsikt til godstogene som skranglet forbi, hagene med krokete epletrær, og flyene som lettet fra Fornebu (med brølende motorer, som gjorde det vanskelig å snakke når man spiste middag i hagen). Han har studert filosofi og religionshistorie og har gått et år på forfatterstudiet i Bø. Som 19-åring seilte han til Karibien og tilbake sammen med en kamerat og faren, i en liten seilbåt med ødelagt girkasse. Simon Stranger har skrevet syv bøker, både for voksne, barn og ungdom, og er oversatt til åtte språk, deriblant japansk, arabisk og koreansk.

Verdensredderne er en roman om tilhørighet og reiser, apartheid og adopsjon, og om å tro at verden skal gå under før man blir voksen.

– 85 –

Stig Beite LøkeN Jeg hadde mange mareritt da jeg var liten.

Straks lyset gikk av, dukket det opp ansikter i mørket. Det var ikke mulig å skru av fantasien.

Den var uregjerlig. Og sterkest katalysator var alltid nattemørket.

Selv om jeg har færre mareritt som voksen, har fantasien likevel bevart noe av den samme drivkraften. Fantasi er et belastet begrep, i hvert fall i dagligtalen, gjerne forbundet med det virkelighetsfjerne. Noe man bør vokse av seg. For min egen del er det noe av det viktigste jeg har. Det er ikke mulig å skille livet mitt fra fantasien min.

alt fra medisin til våpenteknologi, er det likevel applikasjonene til mobiltelefoner som foreløpig er mest kjent. Flere selskaper forsker også på kontaktlinser med innebygde kretser som kan gi brukeren ekstra informasjon om det han eller hun til enhver tid ser på.

Nylig så jeg en dokumentar på BBC om augmented reality (på norsk: utvidet virkelighet).

Det er i skrivende stund definert slik på norsk Wikipedia:

Fantasien forandrer det jeg ser og tenker på.

Noen av bildene fantasien skaper blir også værende i hukommelsen, som om jeg faktisk har opplevd dem. I høst, da jeg spaserte hjem etter å ha møtt en kamerat i Stavanger sentrum, ble jeg stående ved et fortau ikke langt fra leiligheten min i Vestre Platå. Det var sent på natten og blikkstille. Ingen biler eller mennesker. Gaten glinset av regnvann. Jeg tenkte at den svarte, våte asfalten lignet nattemørkt vann, som om det fantes en liten stripe sjø mellom de to fortauene.

“… en teknologi som kombinerer data fra den fysiske verden med virtuell data, for eksempel ved bruk av grafikk og lyd.

Man får et ekstra lag av informasjon.

Den ekstra informasjonen vil typisk ikke erstatte virkeligheten, men utvide den på en eller flere måter.”

Dette er livsbejaende. Å kjenne gleden ved hvordan fantasien kan virke. Det beriker livet, ofte på en stille og ensom måte, siden fantasien alltid er et sted man er alene. Selvsagt kan man skildre stedene fantasien har vært, hvordan den har satt spor etter seg, hvilke forandringer den har iscenesatt, men likevel kan ingen andre følge inn. Det er en måte å være alene på.

Jeg vet ikke om augmented reality er like mye et flyktig motebegrep som virtual reality var på 90-tallet, men straks tenkte jeg at det akkurat er dét fantasien gjør: utvider og forandrer virkeligheten. Selv om det spekuleres i mange bruksområder for utvidet virkelighet innenfor

– 86 –

Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Sprekkene vottene sine gjennom rimet mens hun hvisket meg inn i øret.

“JegHunlå påstrøk den frosne plenen utenfor det første og eneste huset vi eide sammen og kikket opp på det lysende stjernemylderet, tenkte hva som fantes der oppe om det var riktig det hun hadde hvisket. Men jeg slo det fort fra meg. I stedet la jeg hendene på magen hennes, strøk vottene over den lille kuppelen av kjøtt og blod. Det myke huset som vokste. Jeg visste ikke da at det kom til å renne ut av henne halvferdig, manetaktig.

Det var flere måneder før vi flyttet fra hverandre. Hun vekket meg midt på natten og sa at hun hadde vondt i magen. Allerede da Toyotaen spant ut av den isdekte parkeringsplassen, begynte hun å blø. Tjukt og klumpete. Jeg har aldri sett en mørkere rødfarge, og selv om jeg ikke kunne vite kjønnet på barnet, tenkte jeg: Er det gutten min som renner ut på bilsetet? Da vi kom til sykehuset var det ikke annet legene kunne gjøre enn å skrape ut restene. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på barnet vårt. Hvordan han hadde sett ut om han hadde fått komme til verden og vokse opp. Jeg har tenkt så lenge, grublet så mye, diktet opp både ansikt og livsløp: Fra spedbarn til tenåring, fra de første skrittene til de første kvisene. Det hender jeg snakker med ham. Det hender jeg plukker opp telefonen og later som om han har ringt meg. Andre ganger bare skrur jeg av lyset og tenker at han sitter i rommet sammen med meg, det er enklere å forestille seg ham da.

De gangene jeg ser et par nesten umerkelige prikker av lys på den andre siden av rommet, tenker jeg at det er glansen i øynene hans som lager sprekker i mørket.

“

– 87 –

Novellen er hentet fra Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd

«Eg vil følgja rettsaka, mediedekninga, det offentlege ordskiftet og stemninga i landet gjennom tv, radio, aviser og sosiale medium.

I tillegg kjem eg til å snakka med meg sjølv og folk rundt meg. Med utgangspunkt i det som kjem opp av konfliktar, spørsmål, kaos og forvirring vil eg forsøka å skriva litterært.

Eg er ein av alle dei som ikkje er direkte råka, men som likevel prøver å forhalda meg til det som skjer.»

Maria Tryti Vennerød Vi ble truffet av en katastrofe 22. juli 2011. Som nasjon ble vi truffet selv om ikke hver og en av oss ble direkte berørt. Hvorfor er det så vanskelig å finne et språk som lar oss snakke om det som skjedde; ikke de store ordene, ikke de banale, men språket som reflekterer alvoret og ansvaret hos hver og en av oss?

Maria Tryti Vennerød er en av vår tids mest framgangsrike og prisbelønte dramatikere. Hun har en variert produksjon bak seg, og stykkene hennes spilles på mange norske scener. Vennerød er opptatt av hvordan det som ikke blir sagt er like viktig og til stede som det utsagte.

Maria Tryti Vennerøds prosjekt Ikkje direkte råka ble nominert til Heddaprisen 2012.

Maria Tryti Vennerød er aktuell med Ikkje direkte råka

– 88 –

VEKE 4 Laurdag 5. Mai 1. Å IKKJE HØYRA Å ligga i ein sjø og ønska seg: Ein himmel full av helikopter Blått i båtar så langt du ser Å ønska seg: ikkje ro Å ønska seg: bråk Og sirener Folk som ropar namnet Mitt Sitt Å ligga på ei øy, og ikkje kunna røra seg, eg kjenner ikkje beina mine lenger Dei har blitt del av fjellet Å ikkje kjenna overgangen lenger, frå fot til fjell, eller til bekk men det sildrar Det er kaldt der nede, ved foten og fjellet; det må vera ein bekk Men eg høyrer ikkje noko På ei slette, det er stille Heilt stille, no Å ikkje høyra nokon ting; kjenna ingenting Ingen støy lenger Og månen Månen nesten heil Det blir kveld, og det regnar, det regnar så tett at månen blir utydeleg Usynleg regn og regn og regn Å høyra ingenting Mobiltelefonar Høyrer eg ikkje Stemmer Høyrer eg ikkje Skrik Ulvar Høyrer eg ikkje (for eg var der ikkje) Mine eigne hjarteslag Øyresus Høyrer eg ikkje Skvulp frå båten som gnir mot brygga Skvulp frå bølgene som slår mot båten Brygga som knirkar Når båten er der Eller ikkje er der Å ikkje høyra Foto: Fredrik Arff

– 89 –

Benedicte Meyer Kroneberg

Jeg ble født i 1972 og bor på Hisøy utenfor Arendal sammen med mannen min og de to sønnene mine som er 9 og 12 år. Jeg studerte nordisk litteratur i Trondheim, og etter studiene bodde jeg et halvt år i California hvor jeg gikk på Creative Writing på San Jose State University.

Etter California jobbet jeg noen år i Oslo som lærer. Jeg skrev et manus til en roman (ikke bra) og en diktsamling (enda verre). Da den yngste sønnen min ble født i 2003, flyttet vi tilbake til Hisøy. I 2009 bodde vi et år i London og jeg fant ut at det var på tide å gi skrivingen et skikkelig forsøk igjen. Der skrev jeg novellen Juletorsken som senere ble antatt til Signaler. Jeg skrev også manuset til det som skulle bli debutromanen min, Ingen skal høre hvor stille det er.

Romanen kom ut i 2010 og handler om en jente som heter Hanna, om oppveksten hennes i en familie med en mor hun oppfatter som tre ulike personer: Kråka, Nattfugl og mamma. Hanna har hemmeligheter med Kråka, men Nattfugl er en mørk, skremmende skikkelse. Av de tre liker hun mamma best.

Boka fikk en god mottagelse og ble oversatt til litauisk.

I vår kom jeg ut med min andre bok, En rettferdig krig. I denne boka er det tre hovedpersoner: en eldre mann, Hans, som er slagpasient, journalisten Karin som er ekskona til Hans og deres svigersønn Erik. Live, datteren til Hans og Karin er lærer og er bortreist på skoletur i de fem desemberdagene jeg har fulgt disse tre familiemedlemmene. Da jeg skrev boka, ønsket jeg å undersøke hvordan medlemmene av denne familien forholder seg til hverandre, til andre mennesker og til seg selv. Dette er temaer som opptar meg når jeg skriver: relasjonene mellom mennesker, hvordan de kommuniserer eller ikke kommuniserer, hvem de er for hverandre og for seg selv.

– 90 –

mellom mennesker Du debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er til kritikernes applaus.

Hvordan opplevde du livet som debutant?

Jeg hadde et spennende år som debutant hvor jeg traff mange hyggelige mennesker og fikk være med på morsomme arrangementer, men fremfor alt var det å debutere noe som betød mye for meg personlig. Jeg kunne prioritere skrivingen på en annen måte når jeg visste at det kunne bli bok av det.

Nå som roman nummer to er i havn, hvilke forventninger har du?

Jeg er mer spent på mottakelsen denne gangen enn ved debuten. Det er mye fordi jeg ikke hadde tenkt noe særlig på kritikken forrige gang. Nå vet jeg at den høsten boka kom ut føltes som en lang eksamensperiode. Men samtidig gleder jeg meg veldig. Jeg hadde så mange fine møter med lesere forrige gang, og det håper jeg det blir denne gangen også.

Hvordan opplevde du arbeidet med din andre roman kontra debuten?

Som sagt ble det lettere for meg å prioritere skrivingen etter at jeg fikk den anerkjennelsen som det innebar å bli antatt. Så på den måten har det vært lettere å jobbe med denne boka, jeg visste at det var mulig. Det har vært en veldig interessant bok å skrive. Jeg har jo karakterer i denne boka som ligger langt unna meg selv, så det har vært utfordrende og veldig lærerikt.

Men det å skrive er uansett forbundet med mye tvil for meg; blir dette til noe, da?

Det kretses mye rundt menneskelige relasjoner og hva folk betyr for hverandre i dine bøker. Hva er det som gjør deg så opptatt av dette?

Det er ikke sånn at jeg har en helt bevisst tanke om at det skal bli sånn. Jeg startet bare med disse karakterene uten en klar plan om at ”nå skal jeg skrive om hva de betyr for hverandre”.

Men så er de jo i familie da, og da blir det slik etter hvert som de blir til. De står i forhold til hverandre, og det er jo alltid komplekst. Hvem er de for seg selv, og hvem er de for hverandre.

Det er veldig interessant synes jeg. Sånn er det: Vi kan aldri komme helt inn på hverandre, selv ikke de aller nærmeste kan kjenne oss slik vi er for oss selv. Men dit kan romanen komme, det er jo det som er fantastisk både med å skrive og å lese.

Hvilken nålevende skjønnlitterær forfatter gjør mest inntrykk på deg gjennom bøkene sine?

Jeg leser veldig mye forskjellig, så det er vanskelig å velge ut en bestemt forfatter. I det siste har jeg lest Richard Yates’ Revolutionary Road, den som er filmatisert. Det var en roman som gjorde inntrykk på meg. (Han er ikke nålevende, forresten.) Jeg har også lest en del av Merethe Lindstrøms forfatterskap i vinter. Hun er veldig god. Ellers har jeg hatt stor glede av Per Pettersons bøker.

– 91 –

En rettferdig krig

“Da frøken sa ordet nå, rett ut i lufta, ble det til et skudd, det også.”

Stein Erik Lunde 22. november 1963 blir den amerikanske presidenten John F. Kennedy skutt i Dallas, Texas. Nyheten slår ned som en bombe over hele verden, også i utkanten av Oslo der 12 år gamle Arne bor i en blokkleilighet sammen med foreldrene sine.

Selv er jeg født 22. november 1953 og feiret tiårsdagen min samme dag som presidenten ble myrdet. Nyheten ble kunngjort omtrent da bursdagsselskapet startet.

Boka er et forsøk på å beskrive hvordan et barn, på vei til å bli ungdom, kunne oppleve uka etter denne hendelsen.

Håper boka faller i smak.

Med vennlig hilsen Stein Erik Lunde

– 92 –

(lørdag) etter at presidenten ble skutt, begynte “detDagen å snø. De merket det like etter at de var

kommet inn i den lille skogen, hørte det som et pust. Så kom noen små, vinglende fjoner gjennom lufta, og ganske snart tetnet det til. Det mørknet og det lysnet. De to guttene kjente et blaff av glede over det som var i ferd med å skje.

De stakk ut tungene for å fange snøfnugg og en hvit kulde de knapt kunne kjenne, men som de kjente likevel, fordi de visste hvordan det måtte være når snøkrystaller, bitte små kalde stjerner, møtte de varme tungene deres.

De mørkegrønne greinene på grantrærne fikk et dryss av hvitt. Etter kort tid kunne de se avtrykk av sine egne fotspor i snøen på stien bak seg.

De gikk bort til hytta i treet, klatret opp og ble sittende under bølgeblikktaket, dinglet med beina og så ut på den silende snøen. Det var knapt noe i skogen som rørte seg, utenom snøen.

Trærne tok imot, bare øverst i toppene var det små, vaiende rørsler. Ingen fugler. Da de begynte å fryse, ble de likevel sittende; det var så fredelig her oppe, her inne. De ble sittende helt til skogen var blitt mer hvit enn grønn.

Så hoppet de ned og trasket videre hjemover.

Før de var ute av skogen, lagde de hver sin snøball, skrapt sammen av snø på det visne gresset. Så pælma de snøballene i en granlegg: to mørke rundinger med hvitt omkring. De skrapte sammen til nye snøballer, kastet, og herjet litt rundt. Måtte det.

Så var de ute på veien.

Bak svingen nedi bakken hørte de en bil spinne.

I full fart lagde de enda en snøball hver. Bilen slingret fra side til side og kom spinnende forbi dem, snøen skvatt rundt dekkene. Begge kastet på likt. Bang! Bang! rett i bildøra.

Lyden da snøballene smalt inn var uventet høy.

Motoren sluknet øyeblikkelig, med et kremt, og det ble helt stille. Guttene løp tilbake innover i skogen, hikstende, sklei på de glatte trerøttene mens ranslene dunket mot ryggen og bakhodet.

De hukte seg ned under greinene på en diger gran og speidet mot bilen. Den sto helt i ro.

Litt damp steg opp over panseret og løste seg opp. Ingen av dem sa noe. Det var knapt så de pustet. Men hjertene hamret, og de kjente at de var varme i hodene, som virket altfor store,

oppblåste, som om det ikke var plass til alt det varme, pumpende blodet der inne. De satt på huk, hele tida på spranget, klare til å løpe lenger inn i skogen. Samtidig visste de at hvis sjåføren i bilen hadde kommet etter dem, ville de ikke turt å stikke av; de ville ha blitt sittende og latt seg fange. Men ingenting skjedde.

Endelig hørte de motoren starte, på andre forsøk, og bilen seg langsomt bakover til de ikke kunne se den lenger. Etter et lite minutt kom den tilbake. Den hadde bedre fart nå, og føyk opp bakken. Men de turte ennå ikke se på hverandre. De snakket ikke om det som hadde skjedd. Det gikk enda litt tid før de våget seg ut på veien.

Allerede da frøken kom gående mot dem ute i skolegården i morges, hadde de merket det på henne, den stive måten hun gikk på da hun kom mot dem. Klassen fulgte etter på to rekker opp trappa og inn i korridoren, hengte ytterklærne og luene på knaggrekka. Det var bare noen få som pratet. Så låste frøken opp døra til klasserommet og sto der rett opp og ned, nikkende til hvert barn, med hånda på dørklinka, helt til alle var kommet inn. Stille stilte barna seg opp ved siden av pultene og ventet til hun hadde lukket døra, plassert veska si på golvet inntil kateteret og fortalt hvilken sang de skulle starte dagen med.

Og etter at de hadde sunget, ba frøken dem om å sitte ned, la hårlokken som alltid falt ned foran ansiktet, på plass, og begynte å fortelle om det forferdelige som hadde skjedd dagen før; den amerikanske presidenten var blitt skutt.

Hun trakk ned verdenskartet og pekte med en dirrende pekefinger. – Dallas! sa hun. Ingen hadde hørt det ordet før i går kveld. Da frøken sa ordet nå, rett ut i lufta, ble det til et skudd, det også.

– 93 –

“

Uka etter

Odveig Klyve Lyden av sol er ein diktsyklus om sorg og livsglede, om menneske og materie.

Gloppedalsura i Rogaland vart forma slik for titusen år sidan. På slutten av istida gjekk det eit veldig ras som vi kan sjå spora av enno.

Berget som vart til steinane i denne ura er millionar av år. Dei vitnar om at mennesket er ein bitteliten del av alt som er - i tid og rom.

I desse dikta har eg lytta til steinen, til lyset gjennom døgnet, til livet i ulike former.

Kom la oss sjå slik steinen ser la oss forska i luft med insekthud fugleføter la oss skjegla med moldauga humlefasettar for å skjøna

Foto: Tove Elin Berg

Odveig Klyve er forfattar, gjendiktar og filmregissør. Ho har skrive ni diktsamlingar, åtte barnebøker, har gjendikta ein palestinsk, ein iransk og ein engelsk poet, og har hatt manus og regi på ei rekkje kortfilmar viste på filmfestivalar i Europa, USA og India. Klyve har også delteke på fleire internasjonale poesifestivalar, og dikta hennar er omsette til arabisk, engelsk, fransk, persisk, kinesisk, gælisk, hindi, punjabi, cannada, marrathi, oriya, malayalam, rumensk, spansk og makedonsk. Ho mottek no Statens Garantiinntekt for kunstnarar.

Odveig Klyve er busett i Stavanger, men kjem opprinneleg frå Hardanger.

– 94 –

i vinden er vi i lauvet i skogane er vi i treet i bordplata i koppen er vi i leire dreia og brent no mellom hendene våre i teen er vi i blada frå assam henta av teplukkarens rue fingrar i vatnet er vi det brusande fossande det djupe med dunkle gåter det klare i kniven er vi i stålet sitt sprang mellom varme og kulde frost og glød i eggen som skjer gjennom hardt og mjukt i brødet er vi i spyttet i kornet malt mellom tenner i tarmens hemmelege reiser i det gjennomsiktige i glaset er vi forma av pust og loge stivna i sand i det som vi lyfter til munnen i vinen er vi i det som fuktar tunga og fraktar ein song gjennom kroppen i søvnen er vi i lakenet i veven av kvitt i plantefibrane i rosa er vi i blada som aldri slepper sin draum men dansar sakte mot jorda og søkk i molda er vi i restar av sommarar fylte av eple og makk av jordbær og sakn av pinnsvin og fjør i fuglen er vi i det som skjelv gjennom mørke og vatn og vind i eit lys

Lyden av sol – 95 –

En helt alminnelig dverg De hadde kjørt en time, halvannen, og var “langt inne i hver sin kanelbolle og nye avis, da

kupédøren gikk opp, og en kortvokst mann, en dverg, spaserte inn. Dvergen var antrukket i T-skjorte og bermudashorts, noe som stod lite i stil med det vinterlige landskapet på utsiden.

Lennart og Kristina så på ham og smilte, slik man smiler til folk man ikke kjenner idet man har møtt blikket deres, før de så ned i avisene igjen. Dvergen smilte også, og fortsatte gjennom kupeen og videre ut døren i den andre enden. De hadde fremdeles kupeen for seg selv, og disponerte to doble seter som var vendt mot hverandre. Kristina hadde tatt av seg skoene og strukket ut bena i setet foran seg. Etter noen minutter gikk døren bak dem opp igjen, og dvergen spaserte på ny forbi. Kristina la merke til at han i tillegg til sommerantrekket kun var iført tynne tøysko, uten sokker. Nå stanset han ved døren foran dem, og ble stående med ryggen til. I taket over døren til utgangen var det en sensor, Kristina som hadde blitt oppmerksom på at døren var lukket, tenkte at det var mulig at dvergen trengte hjelp, og skulle til å reise seg, men i samme øyeblikk gikk døren opp av seg selv, og hun satte seg tilbake i setet. Dvergen på sin side gikk ikke videre. Kristina så på Lennart, han satt i dyp konsentrasjon over avisen og hadde ikke lagt merke til dvergen som stod som forstenet rett foran dem. Til slutt lukket døren seg igjen. Kristina la bollen hun holdt på å spise tilbake i posen, skrudde korken på soloen hun var i ferd med å drikke av. Hadde han tenkt bare å stå der? Neste stasjon ble annonsert over høyttaleren, og Kristina tenkte at det var mulig dvergen skulle av, at han stod der og ventet, men da toget stoppet, gjorde han ikke noe tegn til å bevege seg. På perrongen stod to eldre damer, Kristina kjente et plutselig ønske om at damene skulle komme og sette seg i deres kupé, noe de ikke gjorde, mest sannsynlig fordi dvergen stod og sperret døren. Så, uten forvarsel, da toget begynte å kjøre igjen, snudde dvergen seg mot dem. Han smilte gjenkjennende til Kristina. Blikket var blankt, pupillene var store og gjennomborende, og han lente en tykk, butt, hårete arm på armlenet til setet tvers overfor dem. Under shortsen stakk det ut en skog av hår som dekket de brede leggene. Kristina trakk til seg bena som hadde ligget i setet dvergen nå lente seg mot, dvergen smilte og stirret, og

Kristina kjente at hjertet begynte å slå fortere.

Hva ville han dem? Hun så ned i avisen, bladde om og håpet at den forsøksvise likegyldigheten ville få ham til å gå, til å bli lei av å stå der og stirre. Snart hadde hun bladd gjennom hele avisen. Hun følte blikket hans fremdeles, men ennå hadde han ikke sagt noe, og hun skulle i alle fall ikke ta initiativet til noen samtale, dette var hennes og Lennarts tur, og dvergen skulle ikke få lov til å ødelegge. – Skal vi dra på vinsmaking til sommeren? sa Lennart og så opp fra avisen. Nå ble også han oppmerksom på dvergen som stod der. Og i samme øyeblikk han så på dvergen, sluttet dvergen å smile, og gikk et skritt frem og rakte ut hånden med en viss høytidelighet, som om det var dette, Lennarts oppmerksomhet, han hadde stått og ventet på hele tiden. Da Lennart tok imot hånden og klemte den, smilte dvergen enda bredere. Han så på det ledige setet tvers overfor dem, og på Lennart. – Er det ledig her? spurte dvergen.

Kristina kikket ut av vinduet og håpet at Lennart klarte å finne en passende avvisning; i en kupé full av ledige seter kunne hun ikke se noen grunn til at de skulle føle seg tvunget til å tilby dvergen å sitte hos dem. Lennart var en dannet mann, han var høflig, men bestemt, og han hadde et menneskelig skjønn som gjorde at han taklet de fleste situasjoner med stor ro, dessuten kjente han henne godt, og Kristina var sikker på at han kunne føle hvordan hun mistrivdes i dette nye selskapet, og tok det dermed for gitt at det kun var snakk om sekunder før Lennart sørget for at de igjen var alene. Derfor hadde hun vanskelig for å tro det hun hørte da Lennart full av entusiasme sa: – Vær så god sitt! Det er bare hyggelig! Hun så på Lennart og oppdaget et mykt drag i ansiktet hans. Det samme draget han av og til hadde når han sov sin dypeste søvn. – Benjamin, sa dvergen. – Og du er Lennart Nikolaysen, fortsatte han. Lennart så forbløffet på Kristina og på dvergen igjen.

– Hvordan visste du det? Kristina så ut av vinduet. Hurra: En synsk dverg.

– 96 –

“

Novelleutdraget er hentet fra Jeg burde ha sperret deg inne

Hilde Lindset Jeg vokste opp på en gård i nedre Telemark, der skogen var lekeplass. Skrivingen begynte som lek før jeg hadde noe forhold til at jeg skrev. Det var noe å drømme seg inn i, et hemmelig sted, lik andre hemmelige steder jeg kunne finne ved en bekk, i en hule, under et tre.

Nå bor jeg i Berlin. Det er ingen bekker eller huler i umiddelbar nærhet, og å skrive betyr noe annet enn det en gang gjorde. Men ønsket om å utforske og gå inn i noe utenfor meg selv er det samme.

Som skrivende er jeg opptatt av form og avgrensning. Derfor var det naturlig å velge novellen som sjanger.

For meg åpner novellen for muligheten til å gå tett på; til å lage et lite utsnitt som kan peke utover seg selv. Samme situasjon kan fra en synsvinkel fremstå som tilforlatelig og uproblematisk; fra en annen, konfronterende og dramatisk.

Små hendelser rykker oss ut av våre mønstre når vi minst aner det.

Samlingen Jeg burde ha sperret deg inne består av komprimerte noveller som utforsker gråsoner og avgrunnen mellom mennesker.

– 97 –

meanvile in space

– 98 –

Diktsyklusen BELLA BLU, Håndbok for verdensrommet, har blitt til i løpet av en 7-års syklus.

Det er en tilfeldighet. Boka er likeledes delt inn i 7 loggbøker. Det er en tilfeldighet.

Diktsamlinger av TD f.o.m. debuten Offerfesten (Tiden 1980), er til stede i BB. Det gjelder i særdeleshet substantivene. Substantivene er «stablet» og bearbeidet ved å sette dem inn i en ordmaskin (http://languageisavirus.com/cutupmachine.html) hvor de har blitt splintret og byttet om og gått inn i nye forhold - substantiv mot substantiv - og videre ved å sette substantivene mot adjektivene og verb har de mutert og forvandlet seg til nye og svært overraskende bilder og kontekster. Forfatteren har redigert og komponert resultatet inn i verket BELLA BLU. Alt henger sammen med alt.

Terje Dragseth, Strai, 2. august 2012.

«ALLE SUBSTANTIVER ER MEGET ENSOMME» Romsonden BELLA BLU sendte ut følgende “lydfil/samtale/intervju med Loggfører DEN DER

HET den 26. juni 1955 kl. 0323. Det ble lastet ned av vår redaksjon 25. mai 2012 kl. 1923. Vi bringer her et eksklusivt utdrag. Det øvrige materiale, som er meget omfattende, blir gjenstand for ytterligere interne og eksterne studier og granskninger. Støy på lydfilen er etter mye besvær fjernet. Denne støy vil senere bli bearbeidet av bandet I SING MY BODY ELECTRIC og gitt ut på plate, som sanger og lyd. Forfatteren vil også gi eksempler på dette ved framtidige opplesninger/konserter.

VOICE OVER (VO): Vi ser du har blå øyne. Vi måler deg 182 cm fra isse til fotsåle. Du veier 80 kg. Du er ikke vektløs. Du observeres med objektiv bok. Den er ikke skrevet. Men så er den skrevet. Vi ønsker å forstå.

Loggfører (LF): Vi kan ikke forstå verden med ord. Men vi kan sveve. Lese bøker. Vi prøver også å forstå atomenes hastigheter, men ordene for dette er ikke sagt av oss. Vi er allikevel en del av alt. Sånn ser vi det. Og språket er utenfor alt. Alle substantiver er meget ensomme.

BELLA BLU

VO: Vi hører lyden av din stemme. Det er som den er gjennomsiktig. Som vind. Skriv ditt navn på et stykke papir. Eller skriv silke. Verdensrommet finnes i silken. Blå i himmelen. Slik vi er i BELLA BLU. Skriv ditt sanne navn. Men skriv det ikke med ord.

– 99 –

LF: Å forstå når et poetisk bilde lever. Bildet i setningen, bildet i diktet, bildet på papir, av bokstaver. Når det skjelver i bildet lever det, lever diktet. Når uro støter. Det er kunsten. Når uro støter bløtt eller hardt. Hvis dere tror logiske spørsmål kan være til hjelp, for å forstå diktet, vil vi alle bli gale eller vanvittige. Vi kan ikke fatte det uendelige. Eller våre grå hår.

VO0011-12: Vi vil kalle deg ved ditt rette navn.

Du er født på en stjerne. Du er nå 57 fattige jordiske år. Du sitter i en hage. Det lyser fosforisk av grønt. Det ligger små perler av regnvann på bladene… Hvis man vil kalle tingene ved deres rette navn? Hvordan vi kommer til bevissthet om oss selv? Vi ønsker å forstå. Det av oss som forstår mer av oss enn vi gjør...

LF: Les diktet. Les boken. Les dagene. Les idioten. Les tårene. Les det uventede. Les det dumme. Les høyt. Les luktene. Les froskene. Les Den selvlysende hunden. Les det enøyde. Les tyrannene. Les det onde. Les natten. Les Den geometriske jenta. Les kvinnen. Les mismotet.

Les korridorene. Les lufta. Les. Les det og vær det.

en håndbok i symmetri og asymmetri, i logistikk, i opprør, i det navnløse, og det mystiske vi kaller verden.

VO0011-12: Vi forstår ikke. Vi mater dine ord inn i våre ordmaskiner. De svarer i tall og lysår. Vi avventer 100 billioner lysår. Det er framtida. Det ligger i en ordbok. Det er en kjemi. Boka. Det er et mysterium. Kan du svare oss?

LF: Vi har ordnet ord og setninger og gitt dem dager. Vi har oppfunnet en bestemt måte å være på. Vi er født inn i disse ordene. Vi oppfinner oss selv på en måte. Vi løper etter en skygge. Skyggen løper etter oss. Måtte BELLA BLU være med deg i gode og onde dager. Måtte BELLA BLU bringe deg glede og forundring, nysyn og nærhet til alt som lever.

“

Tittelen er fra Inger Christensen, «Silken, rummet, sproget, hjertet».

Sprogskygger, læsninger i Inger Christensens forfatterskab Aarhus universitetsforlag, red. Lis Wedell Pape, 1995.

VO 0011-12: BELLA BLU er bokstaver i verdensrommet. Du er også sett av verdensrommet. Du filmer. Du skaper lyd. Du maler med lyd. Du sier alt er lyd.

LF: Jeg er mannen for de enkle ting. Jeg er småtingenes mann. Jeg filmer småtingene av kjærlighet til det som nesten er ubevegelig. Jeg griper lyden som ikke er. Jeg åpner for vibrasjonene, de uendelige verdensrom i musikk, dybden i det tankeløse, gleden i det å være til.

Betydningen ligger i strukturen. Jeg har ansvar for dette. Jeg er dagene i boka. Jeg har gitt navn til romsonden BELLA BLU. Jeg har gitt deg – 100 –

“Alt henger sammen med alt”

– 101 –

LINDE Hagerup

“Innimellom blir jeg spurt om hovedpersonen, Billie, egentlig er meg.

Klart hun er det.”

– 102 –

1980:

Det var den høsten John Lennon blei skutt. Rundt oss var den kalde krigen, Baccara, Mariusgensere, Gro og Kåre, Pompel og Pilt, disco, Isba og pastellfarger. Det var den gangen ikke alle hadde bil og det fremdeles gikk an å satse på at det kom en buss. På lørdag spiste vi fondue eller kylling med potetgull, og alle feminister var kledd i lilla og hadde fotformsko. Ingen hadde mer enn én telefon, og den sto alltid i gangen. Drosjesjåfører brukte hatt, vi sendte telegram og ringte riks og bestemødre så ut som Anne-Cath. Vestly.

Det året fylte jeg tolv år.

Det var da jeg slutta å være barn.

Først mange år seinere, da begge foreldra mine var døde, fikk jeg et akutt behov for å se igjen akkurat den tida. Nøyaktig sju måneder etter at jeg hadde begravd faren min, satt jeg ved et glass vin en vårnatt og skreiv de første tretten sidene som skulle bli til tre års arbeid og ende opp i denne boka.

Til å begynne med var det et temmelig retningsløst prosjekt. Det var bare noen løse sider som handla om meg selv for lenge siden. Det slo meg at veldig mye av det jeg husker, husker jeg med vilje, og at jeg hele tida former min egen historie sånn som jeg vil ha den. På samme måte har jeg også en viljestyrt glemsel. Men da jeg skulle skrive om disse tinga, måtte jeg gjøre det på en redelig måte. Det nytta ikke å gjemme seg bak en slunken hukommelse. Barn er man bare en gang.

Voksen er man resten av livet. Ting måtte huskes, og de måtte huskes på ordentlig. Om jeg skulle bruke det biografiske materialet i nevneverdig grad, var en helt annen sak. For det endte aldri opp i en helt og holdent selvbiografisk oppvekstroman. Mesteparten av det som skjer i boka, er bare jug. Saken er at for å kunne juge autentisk om den tida, var jeg først nødt til å huske det som var sant.

Innimellom blir jeg spurt om hovedpersonen, Billie, egentlig er meg. Klart hun er det. Og bestevenninna til Billie, Nina, er verdens beste Nina fremdeles. Og Teddy og Peppern og PK og Mads og Jens og alle som er med i boka, er folk jeg kjenner eller har kjent en gang og som jeg er jævlig glad i fordi de var med på å lage det 80-tallet som var min ungdom.

Linde Hagerup

Jesus er gravid – og andre sannheter fra Rykkin utgjør Linde Hagerups oppveksttrilogi, lagt til starten av 1980-tallet – Ingen som røyker hopper strikk (2009), Get used to it (2010) og Var det det det var (2012).

– 103 –

lars Saabye Christensen Foto: Tor Stenersen

Sluk

– 104 –

En film av en roman Noen bøker lyser det av. Scenene i dem er så levende og gripende beskrevet at kinomørket formelig senker seg rundt en, man strekker seg etter popcornet. Lars Saabye Christensens nye roman Sluk er en slik bok.

Første del av romanen er en erindring fortalt av Chris, som nå nærmer seg seksti år. I erindringen har han og moren reist ut til familiens landsted i Oslofjorden. Det er sommeren før Chris skal begynne på gymnaset, 1969, og det er bare noen dager til Neil Armstrong skal ta de første skrittene på månen.

Jeg kan kjenne sommerbrisen i håret når jeg leser denne fortellingen fra et typisk saabyesk landskap. Jeg kan lukte stivemiddelet i morens forkle. Ja, særlig faller jeg for det vakre portrettet av moren til Chris. Hun blir beskrevet som Anstendigheten selv, men Chris er blitt voksen nok til å se at noe er på ferde.

kjærlighet i denne framstillingen. Portrettet er en hyllest til den typiske hjemmeværende moren på sekstitallet.

Romanens andre del heter «Mellommannen», og handler om Frank Farrelli. Han får seg jobb som budbringer av dårlige nyheter i den amerikanske småbyen Karmack, hvor det skjer uforholdsmessig mange tragiske ulykker. Ingen kommer og ingen går, lufta i Karmack er stinn av sorg.

Som mellommann er Frank Farrelli alltid i sentrum av de tragiske begivenhetene.

Også denne fortellingen er svært filmatisk.

Atmosfæren minner spesielt om Ethan og Joel Coens filmer, som Fargo, No Country for Old Men, The Big Lebowsky og Barton Fink. Og nettopp som i Coen-brødrenes filmer slår de groteske hendelsene i «Mellommannen» til tider over i komedien.

Den tredje delen i romanen er kalt «Epilog», og handler om en forfatter som har hatt sitt annus horribilis. «Først mistet jeg min far, så mistet jeg min roman og til slutt mistet jeg min forstand.»

Det er altså igjen Chris som forteller, han er snart seksti år, og bak seg har han blant annet en roman hvor noen ungdommer stjeler bilmerker på Vestkanttorget. Han har fortsatt søkkene sine, bare at nå har de blitt til en diagnose.

Chris liker ikke navnet på diagnosen, han kaller det heller Chaplins syndrom. Det blir nødvendig å legge seg inn på en klinikk i Baltimore.

-Nei, jeg vet ikke lenger, jeg.

Hun sa det på en liketil måte, uten å henvende seg til noen, uten å se på meg, nei, jeg vet ikke lenger, jeg, som om alle hennes tanker og all hennes visdom var samlet i denne stille benektelsen eller innrømmelsen; det fantes et ord for dette, lærte jeg senere, da jeg selv ble smittet av den samme tilstanden, spleen, som har sitt sete i milten, dette langstrakte og flattrykte organet, blodlegemenes verksted.

-Hva er det du ikke vet lenger, mor?

Det gikk et rykk gjennom henne, som om hun plutselig frøs eller bare ville riste av seg noe.

-Ikke bry deg om meg. Jeg er så dum.

Chris har det med å si de gale tingene i kritiske øyeblikk. Han forteller selv at det har med «søkkene hans» å gjøre. Søkkene ingen andre ser, men som han baler med hele tiden. Det er særlig i de hakkete samtalene med moren at dette blir tydelig. Den hjerteskjærende konflikten mellom det Chris sier og det han egentlig mener er selve reisverket i framstillingen av moren.

Det ligger en verkende samvittighet og en stor

De tre fortellingene i Sluk kunne stått seg alene. Men de er altså knyttet til hverandre på en elegant måte. Strukturen minner meg om Robert Altmans film Short Cuts fra 1993, der Altman løst binder sammen et dikt og ni noveller av Raymond Carver. Og nettopp som Raymond Carver er Lars Saabye Christensen en stor forfatter. Det blir igjen tydelig i Sluk.

Kristin Weholt

– 105 –

Signaler 2012 Kristin Berget (red.)

Cappelen Damms årlige debutantantologi med inviterte etablerte 2012 Omtrent midt i lesingen av de nærmere 300 innsendte bidragene til årets Signaler begynte det å gå opp for meg hvilket stort spekter av litteratur som skrives rundt omkring i landet. Ikke bare spennende og gode historier, men også tekster som virkelig utforsker litteraturens grenser.

Det kan virke som en vanskelig oppgave å skulle velge ut et titalls bidrag fra en så stor bunke, men når noen av dem viser slike kvaliteter, blir utvelgelsen allikevel en forholdsvis smal sak.

For disse tekstene utgjør et sammensatt bilde av hva litteratur kan være.

På ulike måter viser de evne og mulighet til å konfrontere store livsspørsmål.

Her går forfatterne inn i bokseringen, reiser hjem til foreldrene etter lang tid og utforsker mellommenneskelige forhold. Eller de utforsker språklige figurer, vitenskapelige fakta, barndomsminner, familieforhold, menneskelig moral og umoral. Og de har funnet seg ulike former å arbeide i; alt fra den klassiske novellen, til romanutdrag, dikt og dramatikk.

Stilt sammen med de fire forfatterne som er invitert til årets Signaler er det med begeistring vi ser ny litteratur vokse frem, og jeg kan ikke annet enn å ønske god lesning!

Kristin Berget, Drøbak, februar 2012

Signaler 2012

– 106 –

– 107 –

Ansvarlig redaktør: Ole Bjerkebakke Prosjektledelse og design: Kamilla Ildahl Berg Bidragsytere tekst: Kristin Weholt Anja Rålm Anette Slettbakk Garpestad Hege Stølen Berstad Redaksjonen: Ole Bjerkebakke Kamilla Ildahl Berg Ellen Hogsnes Nina Aalstad Om ikke annet er oppgitt er bildene fra forfatternes private album.

Tendens er et gratis magasin.

Tendens kan lastes ned på www.cappelendamm.no/tendens Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Kontaktinfo.: ole.bjerkebakke@cappelendamm.no Cappelen Damm AS 2012 ISBN: 978-82-02-39939-9

Takk til alle forfattere og bidragsytere.