© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37088-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 10,75/13,1 pkt. Sabon og trykt på Norbook cream 80g 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne er til Hanna
1
Det er ingenting å høre. Den svake summinga betyr bare at det er strøm på batteriet. Selvsagt er de ikke så lette å spore, de er ikke dumme. Jeg kan plukke mobilen fra hverandre hundre ganger, jeg kommer aldri til å finne noe. Klart de ikke legger igjen spor. De er ikke dumme. Strålene er det ingen som kan se eller høre. Espen slenger telefonen fra seg, setter seg på senga og åpner laptop’en. Hvis det ikke er noe der heller, kan han pakke bagen og gå på trening. Rynker panna mens han fort og konsentrert åpner og lukker vinduene på skjermen. Nei. Ingenting. Treningstøy. Drikke. Han stopper og blir stående og se på hånda si. Fingrene holder rundt den grønne overtrekksjakka han skal til å putte i bagen, en solstråle fra vinduet treffer håndbaken. Lyset fosser inn mellom de mørke hårene som kravler nedover armen og inn under klokkelenka, plutselig kjenner han den intense varmen rulle over hånda, en opphisset bølge av fryd. Han retter ryggen og holder pusten i konsentrasjon, står helt stille og bare er så det verker i hver eneste celle. Beveger hånda ut og inn av lysstripa og kjenner hvordan bein og muskler flytter seg under huden, lett, motstandsløst. Han tar treningssakene ut av bagen igjen, organise7
rer dem i hauger på skrivebordet. Flytter dem rundt så solstrålen fra vinduet treffer dem etter tur. Tar av seg klokka og stryker, leter i håret på armen. Et tegn, han vet det må være der. Hva er det de vil si ham? * Sofie kikker kjapt på klokka. Svetten renner ned i øynene, tunge dråper som svir og hindrer henne i å se viserne på den lille, hvite urskiva. Herregud, er den ikke fem snart? Hun kan ikke huske at hun noen gang har vært så sliten etter en time med opphenting, tempo- og skuddtrening. Sola er rød over klubbhustaket, og alt hun klarer å tenke på er flaskene med kald drikke som står i kjølebagen bak det ene målet. Nå må de da snart være ferdige? Idet spillet snur og jentene løper oppover mot det motsatte målet, kaster Sofie et blikk bortover veien mot det lille skogholtet. Hvem er det på sykkel der oppe i svingen? Hun myser, anstrenger øynene: Er det broren hennes? Nei, det er ikke Espen. Bare han kommer. Bare han kommer i dag. Sofie drar underarmen fort over panna og fokuserer på spillet og lagvenninnene igjen. – Her! Julie! Så du ikke at jeg var helt åpen på vingen? * – Kjører du meg, mamma? Jonna stapper siste rest av brødskiva i munnen. Mora snur seg med stekespaden i hånda, osen fra fiskekakene tvinner seg i en spiral opp i kjøkkenvifta. – Nei, ærlig talt, Jon Anders, det har jeg ikke tid til! Du får ta sykkelen. Har du mye lekser? Han mumler noe som like godt kan være ja som nei, 8
sliter i glidelåsen i den blå treningsjakka og stuper ut døra. Faen også, nå er han sein, og Major’n er alltid spydig mot de som ikke er der på tida. Han er langt nede i bakken før han kommer på at han har glemt spillet til Kasper, men nå kan han ikke snu. Faen! Spillet ligger igjen på rommet, han hadde jo tatt det fram og lagt det midt på senga for ikke å glemme det! Kasper har minnet ham på det hundre ganger i dag. – Bruttern var dritsur da han fant ut at jeg hadde lånt det bort, hadde Kasper tilstått med et flaut flir. – Åssen kunne jeg vite at han ikke hadde spilt det igjennom ennå? Sykkelstyret rister på grusen der han tar snarveien ned bak skolen, bagen over skuldra slår mot hofta. Prrring! Melding fra Kasper. Han fisker mobilen opp fra lomma, leser med en hånd på styret, svinger unna et kjempehull i veien. Husk Revenge! Jonna saktner farten – skal han snu? Broren til Kasper kan være sjukt irriterende noen ganger, men han er okei, og Jonna har ikke lyst til at Mats skal være sur på ham. Men nå ligger spillet igjen hjemme, og han har ikke tid til å snu. Kanskje Kasper gidder å bli med ham hjem og hente det etterpå. Allerede idet han runder svingen ved bensinstasjonen og begynner på Flata, hører han stemmen til Major’n. Mannen trenger verken fløyta eller den selvlysende vesten han alltid har på seg, stemmebåndene alene gjør ham som skapt til å peise tjuefem 15-åringer fram og tilbake på en fotballbane: – Tilbake! Nei, opp der, ja … oppover, ser du ikke … hva faen, Åsestad! Den hese skrikinga følger hver bevegelse de gjør, hver pasning, hvert ulykksalige sekunds nøling: – Kom igjen da, kom igjeeen! Der ja, Daniel – skyt! Skyyyt! Nei! Du må slutte å være redd for ballen! Vi spiller ikke kjerringfotball her! 9
Jonna vet ikke hvilken grad i militæret Major’n egentlig har, men navnet passer godt uansett: Treneren på Gutter 15 er rett som en linjal i ryggen og har et stemmevolum som et kanondrønn. Jonna slenger fra seg sykkelen bak det ene målet og setter seg ned for å skifte sko, da han ser jentegjengen på trappa borte ved klubbhuset. Fire–fem stykker av dem, Ida og Elise fortsatt i fotballshorts, Sofie og Julie har bytta om allerede. Jentetreninga var ferdig for en god stund siden, men mange av dem henger rundt etterpå for å se guttene trene. Noen av guttene kommer tidlig også, forresten, for å se på de lange, brune låra til Karine Pettersen. Treneren til jentene går andre året på videregående, idrettslinja selvsagt, og er bare så strøken! Jonna drar skolissa hardt til og skyver vekk alle tanker på hvordan det duver under Karines røde Umbro-skjorte når hun løper oppover mot sekstenmeteren. – Få opp farta, Langset! Helvetes Major’n, tenker Jonna, ingen unngår den skarpe kjeften hans. – Skal du knytte rosetter på de jævla skolissene? Hvis du ikke kan være her på tida, står ikke plassen på førsteellever’n og venter, vet du! Kjerringer kommer sist i køen! Latter fra jentetrappa foran klubbhuset. Jonna husker godt den gangen Karine tok igjen for alt kjerringpratet til Major’n: – Hva er problemet ditt, egentlig? Spissene mine har bedre scoringsstatistikk enn dine, og «kjerringene» endte tre plasser høyere på tabellen enn dere i fjor, så vidt jeg husker? Og Major’n var blitt mørkerød i trynet og mumla noe om at det var da ikke jentene hennes han sikta til, det var bare en talemåte. 10
Jonna jogger ut på banen etter et siste blikk mot jentene på klubbhustrappa. Det røde håret til Sofie lyser i sola, hun har på seg en blå T-skjorte med noe blomstergreier på brystet. Puppene hennes er ikke så verst, de heller. – Fy faen, jeg er helt ferdig! For et pes! Jonna slenger seg ned i gresset ved siden av Kasper og river av seg skjorta. Major’n står borte ved det ene målet og kommanderer et par smågutter som driver og samler sammen baller. Under en måned igjen til Stormyrcupen, og det er fremdeles åpent hvem som kommer med på førsteellever’n. Noen plasser er jo soleklare, selvsagt, men … – Banken i buret … Kasper teller på fingrene – Ole K. på venstrebacken … Einarsen … Rajiv … jeg vet ikke … Magnus, kanskje? Jonna rister på hodet: – Nei. For sein. Nytter ikke å bare være tung og solid. Da har jeg mer tro på Martin. – Stumtjener’n? Det finnes ikke den spiller på Stormyra som Kasper ikke har et kallenavn for. – Han står jo bare der, jo! Rett opp og ned og sier aldri et ord. – Du er vel ikke høyreback for å prate, vel! Kasper var først sur for at Jonna hadde glemt spillet – Faen ta deg, bruttern dreper meg hvis han ikke får det tilbake i dag – men gikk med på å bli med kameraten hjemom for å hente det. Diskusjonen om hvem som kommer på førsteellever’n fortsetter mens de sykler bortover Flata og begynner på bakkene oppover Riselia. De eneste to navna som ikke blir nevnt når 11
cuplaget analyseres, er deres egne – ingen av dem har lyst til å avsløre hvor sikre de selv er på en plass på førsteellever’n, og hvor redde de er for at det ikke er sikkert nok. Høyrevingen er det i hvert fall ingen tvil om, Espen Mørk har ingen konkurrenter til den plassen. – Men du, hva er det med ham, egentlig? Han er jo så møkka sur bestandig, sier ikke et ord når du snakker til ham? Kasper kaster et spørrende blikk på Jonna mens han tråkker hardt for å holde følge oppover bakkene. Jonna rister på hodet. – Aner ikke. Synes han alltid har vært litt sær, jeg. Espen Mørk går i tiende, i parallellklassen deres. Storebroren til Sofie passer godt til etternavnet sitt, Kasper har for lengst døpt ham Svarten. Langt, krøllete hår som han drar ned i øynene, ansiktet sammentrukket i en motvillig skuling, som for å gi de andre minst mulig å kikke på. Kasper trekker på skuldrene. – Kanskje. Men fy faen for en fart det er på Svarten når han drar i gang! – Mm. Han er bare så jævlig snål! Og han bør i hvert fall vise seg på treninga framover – nå er det to ganger på rad at han ikke har vært der! Jonna blir selvrettferdig i stemmen: – Hvorfor skal han være sikker på førsteellever’n, hvis han ikke gidder å komme på trening engang? Etter å ha unnsluppet moras forsøk på å trøkke på dem kalde fiskekaker – Men dere er da vel sultne etter treninga? Hva med deg da, Kasper, har du lyst på litt mat? – slenger Kasper seg ned på senga til Jonna, som redder unna Revenge i siste øyeblikk: – Ikke knus det jævla spillet, nå da! 12
Kasper flirer: – Da tror jeg revenge’n fra bruttern ville bli verre enn noe du finner på den greia der. Han drar fingeren kjapt tvers over halsen. – Sett på litt musikk, da. – Gjør det sjøl. Kasper drar til seg laptop’en fra bordet, begynner å lete i spillelistene: – Fy faen, så mye dritt du har! Han strekker seg ut, bokser med knyttnevene i veggen bak seg, føttene i størrelse 43 rekker langt innunder skrivebordet. – Aaah! Nå skulle Karine vært her! Så du henne i ettermiddag, eller? Den trange shortsen! Hun er bare så … aaargh! Det blir stille mens tanken på Karine Pettersens shorts fyller rommet. Jonna skal til å si at han ikke så henne, og la ikke Kasper merke til at han kom for seint på treninga og ble driti ut av Major’n? Men så spiller det ingen rolle uansett, for han har sett Karine mange ganger før og er fullstendig i stand til å forestille seg henne i den trangeste shortsen på Stormyra. Så kommer visst Kasper plutselig på noe annet: – Du, skal søstera di ha den ungen snart, eller? Jeg så henne utenfor senteret her om dagen, hun så skikkelig diger ut? Jonna vet ikke helt hvorfor han føler seg flau. Berit er tretten år eldre enn ham, hun har alltid vært voksen, liksom, nesten en annen generasjon. Likevel er det flaut at Kasper sitter og snakker om magen til søsteren hans, han har vel ikke noe med det! – Ja, svarer han bare, kort. – Du blir onkel, du, da. Onkel Jonna! – Kutt ut! – Æsj, blir kult det, vel! De hører litt på musikken uten å si noe. Det piper i mobilen til Kasper, beskjed fra mora. 13
Kasper har den største kjeften på Stormyra ungdomsskole, men mora si har han respekt for. Han reiser seg: – Får stikke, jeg. Vifter fort med spillet før han stapper det i jakkelomma: – Hadet! – Nå husker du å legge det svette fotballtøyet i skittentøyet så det ikke blir liggende på golvet her inne! Mora står i døra. – Det hopper ikke opp i vaskemaskina av seg selv, vet du. Han nikker bare, og hun kommer noen skritt inn i rommet. – Hvordan var treninga? Jonna trekker litt på skuldrene: – Som vanlig. – Skynd deg å dusje, da. Har du mye lekser? Berit og Øystein kommer innom en tur i kveld. Han gjør som hun sier, skittentøyet i kurven, kroppen i dusjen. Men når han står der med øynene lukket og kjenner det varme vannet renne nedover magen, er det ikke Karines hvite shorts han ser for seg. Det er en blå T-skjorte og rødt hår som skinner som gull i ettermiddagssola.