Sofie Sarenbrant
Syndebukken Oversatt av Henning J. Gundersen
Sofie Sarenbrant Originalens tittel: Syndabocken Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Sofie Sarenbrant, 2018 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021
ISBN 978-82-02-68780-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omsalgsdesign: Niklas Lindblad, Mystical garden design Omslagsfoto: Shutterstock, Niklas Lindblad Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Asta og Sigge
TRAFIKKLYSET I ALVIK skifter fra gult til rødt, likevel gir han på gjennom svingen mot Tranebergsbron. Bakhjulene slipper et øyeblikk, og bilen legger seg farlig langt ut til venstre, men han klarer å rette den opp igjen før lakken skraper mot autovernet. Veibanen er våt etter regnskuren for litt siden. Et halvt sekund lurer han på hva faen det er han driver med, før gledesrusen er tilbake. Ingenting kan stanse ham. Han gir mer gass. Det eneste som betyr noe er akselerasjon. Friheten og mestringsfølelsen ved å håndtere et monster med åtte hundre hestekrefter. Kanskje var det akkurat det ekstra gasspådraget som ble avgjørende. Det får han aldri vite. Ferrarien mister veigrepet og sklir sidelengs mot autovernet, gangveien og det mørke vannet utenfor rekkverket. Han holder pusten, og sekundene går som i sirup mens bilen fortsetter rotasjonen. Smellet er øredøvende idet bilen braser baklengs gjennom autovernet. Glasset spruter, og airbagen treffer ham i ansiktet som en knyttneve. Han hører et skrik, men kan ikke avgjøre om det kommer fra ham selv eller fra passasjersetet. Han spenner seg instinktivt før møtet med vannflaten, livredd for ikke å komme ut av bilen etter sammenstøtet. Hva skal foreldrene hans si? Det er altfor tidlig å dø.
onsdag 8. august
1
KRIMINALINSPEKTØR EMMA SKÖLD har sittet på gulvet ved siden av datterens seng i over en time, men Ines vil ikke sovne. Emma legger hånden på pannen hennes, den er varm. Kanskje ikke så rart at hun våknet, selv om det er over midnatt. Emma ser seg rundt i Sofias hjørneværelse med det store vinduet ut mot hagen. Den ti år gamle niesen hennes har valgt rosa vegger, holder seg med himmelseng og garderober fulle av eventyrlige kjoler, tyll, glitrende sko med høye hæler og diverse diademer. En drømmeverden for en toåring. Emma liker å ha kort vei til jobben, men da Josefin spurte om de ville bo på Smedslätten et halvt år, takket hun ja. Flyttelasset gikk for en uke siden. De ble enige om å la alt av klær og innbo bli værende. Emma klarer seg lenge med ett garderobeskap. Klær og gjenstander har aldri fanget hennes interesse, hun hadde kunnet bo i en koffert. To hundre og tjueseks kvadratmeter pluss utearealer føles som en overflod, men på regnværsdager er det utrolig deilig å ha et stort hus å boltre seg i. Omsider ser det ut til at Ines har sovnet. Emma reiser seg og holder pusten mens hun lister seg bort fra sengen, over det myke teppet. Hun puster ikke ut før hun kommer helt ut i gangen uten å bli stanset av et misfornøyd skrik. «Sover hun allerede?» spør Nyllet med et skjevt smil. Hun nikker et trøtt svar. 11
«Kom», fortsetter han og fører henne opp trappen. «Du trenger å muntres opp.» Nei, jeg vil bare sove. Men han ser så målbevisst ut at hun ikke orker å hindre ham. «Godt at stearinlysene har lang brenntid», sier Nyllet med forventning i stemmen mens han geleider henne inn i den vakre stuen med originalstukkatur fra tjuetallet. Hun blir møtt av den største buketten med røde roser hun noensinne har sett, og hennes første tanke er: Ikke nå. Midt på natten, midt i uka? På salongbordet står det en tent kandelaber, en eske eksklusiv konfekt og en flaske champagne. Hun svelger da hun ser at han allerede har fjernet folien og forseglingen på flasken. Da hun snur seg, har Nyllet plutselig krympet fra en åttifem til cirka en meter. Hjertet øker takten idet hun skjønner at han står på kne. Nei. Det er som å bli overrasket av en orkan, og hun aner ikke hvor hun kan søke dekning. Det er ingen steder å gjemme seg, ingen fluktmuligheter. Hun er altfor trøtt til å ta avgjørende valg i livet, men det er for sent å stanse ham. «Elskede Emma», sier Nyllet famlende før han kommer helt ut av det. Hun står som spikret fast i gulvet, ute av stand til å svare noe. Usikker på om hun fortsatt puster. «Prøv å ikke se ut som om du står framfor bøddelen, jeg blir litt distrahert av det», sier han med en kort latter, og klør seg i hårfestet. Nyllets muntre latter, om enn anstrengt. Hun vil dra ham opp på beina, spole tilbake til Ines’ soverom og bli sittende der til morgensolens første stråler lirker seg inn langs sidene av rullegardinen. « … så mitt spørsmål til deg er …» Emma innser at hun bare oppfatter brokker av Nyllets velvalgte ord, som han sikkert har veid og finpusset i løpet av de to årene de har bodd i hennes leilighet i sentrum. Det gjør det hele enda verre. Han rekker fram en liten eske, og det er vondt å se skjelv12
ingen i hånden hans. Først på tredje forsøk klarer han å få fiklet opp låsen med sine fomlete fingre. Han svetter og er rød i kinnene. «Vil du bli min hustru … til døden skiller oss ad?» Døden, alltid denne døden. Det går et iskaldt grøss gjennom hele kroppen hennes, og hun prøver å roe nervene. Hva skal hun svare? Sekundene går. Begge er klar over at det ikke trengs noen betenkningstid hvis alt er som det bør være. Hun orker ikke å se på Nyllet i hans ubekvemme positur på gulvet, men hun kan ikke la blikket vike. Hun må si noe for ikke å framstå som iskald og kynisk. «Hørte jeg et ja?» hvisker han håpefullt, men stemmen bærer ikke. Han tar seg til hoften og skjærer en grimase. «Den har låst seg.» «Nyllet …» sier Emma. «Jeg …» Det er umulig å unngå smerten i blikket hans da han reiser seg. Han åpner champagnen, fyller opp glassene og tar det ene. «Skål», mumler han og tar en stor slurk. De setter seg i den store sofaen, som aldri har vært så hard og ubekvem før. Hun famler febrilsk etter en fornuftig formulering. «Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne», sier hun til slutt. «Vil jeg høre dette?» spør han mekanisk, griper konfektesken og begynner å stappe i seg som om det var hans siste måltid. Så tømmer han resten av champagneglasset. Emma presser tilbake gråten. «Du er helt fantastisk.» Tårene triller nedover kinnene til Nyllet. «Men?» «Det er ikke noe men», svarer hun kjapt og skimter boblene i det urørte champagneglasset sitt. Helst hadde hun villet hive det i seg for å døyve angsten, men hun lar det være. «Det er meg det handler om.» «Hva gjorde jeg feil?» spør han mellom konfektbitene. «Jeg skjønner ikke.» «Ingenting», svarer hun, strekker seg etter en serviett på 13
salongbordet og rekker ham den. «Jeg vet bare ikke hva jeg skal si.» «Ikke jeg heller.» En beklemmende stillhet legger seg i stuen. Men uansett hvor gjerne hun vil, kan hun ikke fornekte den følelsen som dukket opp i henne da hun skjønte hva som var på vei til å skje. Hun ble ikke bare overrasket over frieriet, men også over sin egen motvilje. Så lenge tilværelsen sammen med ham har gått sin gang, har hun ikke tenkt så nøye over situasjonen, og hun skulle ønske at det hadde kunnet fortsette på den måten. Enkelt og fordringsløst. Eller er det bare feigt? Et påskudd? Nyllet rekker fram konfektesken, det er én bit igjen. «Vil du ha?» «Nei takk, ta den, du.» Han er så snill og omtenksom, en svigermorsdrøm. Likevel sitter jeg her og avviser ham, tenker hun. Hvorfor er jeg så jævla dum? Og nå er det ingen vei tilbake. «Det har nok blitt litt for mye», begynner Emma forsiktig, før hun har rukket å tenke gjennom hva hun egentlig vil si. «Jeg klarte ikke å falle helt til ro etter drapene på tiggerne, har ikke reflektert noe særlig over tilværelsen. Du vet jo selv hvor ille allting var før Gunnar og de andre ble tatt. Den langvarige rettssaken og det enorme mediekjøret med frokost-tv og radiointervjuer. Og der var du, som en beskyttende engel for meg og Ines. Det er jeg deg evig takknemlig for.» «Så du har ikke ønsket dette fra begynnelsen av, er det det du forsøker å si?» spør han og snyter seg i servietten. Den hjelpen hun fikk av Nyllet, var helt uvurderlig, og det er ikke tvil om at hun føler en enorm takknemlighet og kjærlighet. Men er han den rette? «Jeg tror jeg trenger en pause, Nyllet.» 14
«Kan du ikke engang svare på spørsmålet mitt?» spør han snurt. Emma rister på hodet. «Nei, jeg er så trøtt og forvirret, og det er bedre at vi snakker sammen senere, når jeg har fått tid til å fordøye alt dette.» «Når er ‘senere’?» Han lager anførselstegn i luften med fingrene. «Vær så snill, jeg trenger litt tid, kan du gi meg det?» «Hva betyr det rent praktisk?» spør han med et oppgitt blikk. «At du vil at jeg drar herfra? Nå?» «Ja, jeg tror det er best at du bor hjemme hos deg selv en stund.» Nyllet drukner ansiktet i servietten, og Emma motstår impulsen til å strekke fram en hånd da hun hører den kvalte hulkingen hans. Siden hun er den som har forårsaket lidelsen, er hun ikke den rette til å trøste ham. Gud, som hun ønsker at dette ikke hadde skjedd. Hvorfor måtte han absolutt fri til henne? «Da går jeg vel, da», sier Nyllet etter noen plagsomme minutter, og reiser seg langsomt. «Skal bare pakke sakene mine.»
2
EN, TO, TRE. Seksten år gamle Gervase begynner å telle i samme sekund som han bryter opp balkongdøren. Han har lært det av faren sin. Fire, fem, seks. Han har bare noen minutter på seg idet han går inn i den fremmede villaen. Ikke fordi vektere eller politi er raske nok på labben, men fordi naboer og forbipasserende kan fatte mistanke hvis de ser en skygge bevege seg inne i huset. I verste fall griper de inn selv. Han går mot noe som ser ut som en baderomsdør, fordi han vet at folk flest oppbevarer smykkene sine enten der eller på soverommet. Alarmen er ennå ikke utløst. Kanskje de ikke har noen? Eller så er det en stillealarm. Sytten, atten, nitten. Tidspresset stresser ham. Han åpner en skapdør og ser en mengde forskjellige medikamenter som ikke interesserer ham, men under servanten finner han et smykkeskrin, som han tømmer rett ned i den ferdig frankerte konvolutten i ryggsekken. Blikket fester seg på en diamantring. Den ser dyr ut. Han nøler et sekund før han legger den i bagen i stedet. Trettiseks, trettisju, trettiåtte. Han må holde tellingen. En knirkende lyd får ham til å stanse og lytte. Gamle hus lever sitt eget liv, men dette hørtes faktisk ut som fottrinn. Førtitre, førtifire, førtifem. Sekundene raser av sted, han kan ikke kaste bort mer tid. Forsiktig lister han seg ut fra 16
baderommet, men bråstopper idet han ser at det står noen lenger inne i den smale gangen. En mørk skikkelse. Han stivner til og kommer ut av tellingen. Er alt over nå? En truende mannsstemme sier noe som Gervase ikke skjønner. Det spiller ingen rolle; han har bare én tanke i hodet, og det er å komme seg ut. Det var dette han fryktet, det som ikke måtte skje. Hvilke fluktveier fins det? Balkongen. Problemet er at veien dit er blokkert av den mørke skikkelsen. Stemmen høres stadig mer aggressiv ut, og Gervase klarer ikke å tenke klart. Den fulle konvolutten ligger trygt i ryggsekken, så nattens aksjon trenger ikke å bli helt mislykket. Men hvis han ikke kommer seg ut … Tiden står stille. Han ser for seg farens skuffede blikk. Forakten. Ikke engang et enkelt villainnbrudd klarte den udugelige guttungen å gjennomføre. Gervase beveger seg framover til tross for alle faresignalene. Han må komme seg videre. Først nå ser han at skikkelsen framfor ham holder noe i hånden. Han må komme seg forbi. Det får bære eller briste.