LEE CHILD
SYNDEBUKK Oversatt av Truls Danielsen
© 2017 Cappelen Damm AS (norsk utgave) Copyright © 1997 by Lee Child Utgitt første gang på norsk av N.W. Damm & Søn AS i 2007. ISBN 978-82-02-54819-3 1. opplag 2017 Originalens tittel: Killing Floor Forfatterfoto: © Sigrid Estrada Oversettelse: Truls Danielsen Omslagsdesign: www.henrysteadman.com Omslagsfoto: Photonica/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Min agent Darley Anderson (London) og mine redaktører David Highfill (New York) og Marianne Velmans (London) har alle arbeidet iherdig for å gi undertegnede en sjanse. Denne boken er tilegnet dem, som takk for innsatsen som har vært mye større enn strengt tatt nødvendig.
1 Jeg ble arrestert på Enos kafé klokken tolv mens jeg satt og spiste eggerøre og drakk kaffe. En sen frokost, ja vel, men lunsj var det definitivt ikke. Jeg var våt og trett etter den lange spaserturen fra motorveien til bygrensen i det voldsomme regnværet. Kafeen var liten og smal, men lys og ren og splitter ny, innredet som en togkupé. På den ene siden stod det en lang lunsjdisk mens det helt bakerst i lokalet befant seg et lite, inneklemt kjøkken. Spisebåsene var plassert på motsatt side av disken. Inngangsdøren var der den midterste båsen skulle vært. Jeg satt ved vinduet i en av båsene og leste en artikkel i en avis som noen hadde lagt igjen. Den handlet om en av presidentens valgturneer, ham jeg ikke stemte på ved forrige valg og som jeg ikke hadde tenkt å stemme på denne gangen heller. Det hadde sluttet å regne, men det funklet fremdeles i de små dråpene på vindusruten. Jeg så politipatruljen svinge inn på den gruslagte parkeringsplassen. De kom kjørende i full fart og bråbremset rett utenfor kafeen. Lysene på taket blinket hissig i rødt og blått på regndråpene på vinduet mitt. Bildørene fløy opp og politimennene bykset ut. To fra hver bil med våpnene klare. To med revolvere og to med hagler. Dette var øyensynlig alvorlige saker. To av dem løp mot baksiden av kafeen. Den ene var utstyrt med revolver, den andre hadde hagle. De andre to stormet gjennom inngangsdøren. Jeg ble bare sittende og se på dem. Jeg visste hvem som befant seg i kafeen. Det var kokken bakerst i lokalet. To servitriser. To gamle menn. Og jeg. Dette opplegget var satt i scene for min skyld. Jeg hadde oppholdt meg i byen i mindre enn en halv 7
time. De andre fem hadde sannsynligvis tilbragt hele livet der. Hadde det vært problemer av noe slag med en av dem, ville nok politibetjenten ha kommet luskende inn, pinlig berørt. Han ville ha unnskyldt seg. Han ville ha mumlet. Han ville ha bedt vedkommende bli med ned på politikammeret. De tunge våpnene og det voldsomme hastverket var med andre ord ikke myntet på noen av dem. De var myntet på meg. Jeg stappet i meg enda mer eggerøre og skjøv en femdollarseddel under tallerkenen. Foldet sammen den gjenglemte avisen og dyttet den ned i frakkelommen, holdt hendene over bordet mens jeg tømte kaffekoppen. Politimannen med revolveren ble stående ved døren. Han krøkte seg ned og holdt i våpenet med begge hendene. Pekte mot hodet mitt. Politimannen med haglgeværet nærmet seg sakte, men sikkert. De var veltrente og slanke. Rene og pene i tøyet. Som snytt ut av politiets instruksjonsbok. Politimannen ved døren dekket lokalet med revolveren sin med den største presisjon. Kollegaen med haglgeværet kunne ha sendt innmaten min rett i vinduet hvis han hadde villet. Hadde de inntatt posisjonene på motsatt vis, kunne det ha gått helt galt. Politimannen som bar revolver, kunne i en eventuell nærkamp ha bommet, og ett haglskudd fra døren ville ha drept både politimannen som kom for å arrestere meg i tillegg til gamlefar i den borterste båsen pluss meg. Så langt gjorde de alt sammen riktig. Ingen tvil om det. Alt talte til deres fordel. Ingen tvil om det heller. Den trange båsen jeg satt i, kunne minne om en kjempestor musefelle med meg i hovedrollen. Jeg satt altfor innesperret til å foreta meg noen kåte sprell. Jeg la hendene på bordet. Politimannen med haglgeværet kom helt opp til meg. «Dette er politiet! Ikke rør deg!» Han brølte så høyt han kunne. Lot adrenalinet få fritt spillerom og forsøkte samtidig å skremme meg. Som snytt ut av instruksjonsboken. Masse bråk og spetakkel for å bløtgjøre målet. Jeg løftet hendene. Politimannen med revolveren skvatt innover i lokalet. Kollegaen med haglgeværet kom nærmere. For nært. Feil nummer én. Hadde jeg blitt tvunget til det, kunne 8
jeg ha kastet meg mot børseløpet og tvunget det opp i været. Ett skudd i taket, kanskje, og én albue i ansiktet på politimannen, og haglgeværet ville ha vært mitt. Politimannen med revolveren gjorde vinkelen mindre for ikke å risikere å treffe kollegaen. Det kunne ha gått riktig ille for dem begge. Men jeg ble bare sittende der med hendene i været. Politimannen med haglgeværet drev fremdeles og skrek og bar seg. «Ut på gulvet!» Jeg smøg meg sakte ut av båsen og strakte ut hendene mot politimannen med revolveren. Jeg hadde ikke noen planer om å legge meg ned på gulvet. Ikke for disse bondeknølene. Ikke om de så hadde fått med seg hele politistyrken og samtlige våpen på hele kammeret. Fyren med revolveren var overkonstabel. Han oppførte seg relativt rolig. Haglgeværet dekket meg idet han satte revolveren på plass i hylsteret og løsnet håndjernet fra beltet og festet det rundt håndleddene mine. Baktroppen kom inn gjennom kjøkkenet og fortsatte rundt lunsjdisken. Tok stilling bak meg, klappet meg nedover kroppen. Meget omhyggelig. Jeg så overkonstabelen nikke. Ubevæpnet. Karene i baktroppen tok tak i hver av albuene mine. Han med haglgeværet stod fremdeles og pekte på meg. Overkonstabelen gikk frem. Han var en tettbygd, atletisk hvit mann. Slank og brun. På min alder. På navneskiltet over skjortelommen stod det Baker. Han så opp på meg. «Du er arrestert for drap,» sa han. «Du har rett til å forholde deg taus. Alt du sier, kan brukes som bevis mot deg. Du har rett til advokat. Hvis du ikke har råd, vil staten Georgia vederlagsfritt oppnevne en for deg. Er du innforstått med rettighetene dine?» Han lirte ut av seg en utmerket versjon av lovens ord. Han snakket klart. Han leste ikke opp fra noen jukselapp. Han snakket som om han forstod hva han sa og hvorfor det var så viktig. For ham og for meg. Jeg svarte ikke. «Er du innforstått med rettighetene dine?» gjentok han. Jeg svarte fortsatt ikke. Lang erfaring hadde lært meg at abso9
lutt taushet er best. Sier man noe, kan det misoppfattes. Misforstås. Mistolkes. Det kan felle deg. Det kan ta livet av deg. Taushet gjør politimannen som arresterer deg, forbannet. Han blir nødt for å si at du har lov til å forholde deg taus, men han misliker det sterkt hvis du velger å benytte deg av denne rettigheten. Jeg ble altså arrestert for drap. Men jeg sa ingenting. «Er du innforstått med rettighetene dine?» spurte han for tredje gang. «Forstår du hva jeg sier?» Han oppførte seg rolig. Jeg sa ingenting. Han fortsatte å oppføre seg rolig. Han forholdt seg nøyaktig så rolig som når man vet at faren er over. Han skulle bare kjøre meg til politikammeret, og så ville jeg bli en annens problem. Han kikket rundt på de tre andre politimennene. «Skriv ned at han ikke sa en døyt,» gryntet han. «La oss komme oss av gårde.» De fulgte meg til døren. Ved utgangen stilte vi oss opp på én rekke. Først Baker. Deretter fyren med haglgeværet, han som gikk baklengs og som fremdeles pekte på meg med det svære, sorte løpet. På navneskiltet hans stod det Stevenson. Han var også en gjennomsnitts hvit mann i god form. Våpenet hans lignet på en kanon. Det pekte mot innvollene mine. Bak meg kom guttene i baktroppen. De dyttet meg i ryggen med flat hånd, ut gjennom døren. Luften dirret over den varme parkeringsplassen. Det hadde antagelig regnet hele natten samt mesteparten av morgenkvisten. Nå skinte solen så kraftig at dampen stod opp fra bakken. Dette ville vanligvis ha vært et støvete og brennhett sted. I dag luktet det imidlertid deilig av dampen fra asfalten som tørket opp under den sviende formiddagssolen. Jeg stod vendt mot solen og trakk pusten mens politifolkene reorganiserte seg. Én rundt hver av albuene mine. Vi skulle jo tross alt gå helt bort til politibilene, tre meter unna. Stevenson pekte fremdeles hysterisk på meg med haglgeværet sitt. Da vi var kommet frem til den første bilen, tok han et skritt bakover idet Baker åpnet bakdøren. Hodet mitt ble presset ned samtidig som jeg ble dyttet ned i baksetet med en fiks hoftebevegelse fra en av guttene i 10
baktroppen som stod på min venstre side. Bra trekk. I en by så langt fra folkeskikken var nok dette mer et resultat av grundig trening enn av ekte opplevelser. Jeg ble sittende alene i baksetet. En tykk glassrute delte kupeen i to. Dørene foran stod fremdeles på vidt gap. Baker og Stevenson satte seg inn. Baker kjørte. Stevenson satt og vred på seg for å holde et øye med meg. Ingen sa et kvidder. Følgebilen kom rett bak. Bilene var splitter nye. De kjørte stille og behagelig. Rent og kjølig inni var det også. Ingen spor av desperate og ynkelige mennesker på vei dit jeg skulle. Jeg tittet utover det frodige landskapet gjennom bilvinduet. Georgia. Tung, fuktig, rød jord. Kjempelange, ranke rekker av lave busker på jordene. Peanøtter, kanskje. Riktignok ikke annet enn vomfyll, men verdifullt nok for bonden. Eller for eieren. Eide folk sin egen jord her nede eller var den overtatt av svære, multinasjonale selskap? Jeg hadde ingen anelse. Kjøreturen inn til byen tok ikke lange stunden. Bilen summet av gårde over den glatte, myke asfalten. Etter en snau kilometer fikk jeg øye på to staute bygninger. Begge var nye og begge hadde sirlige grøntanlegg på forsiden. Politikammeret og brannstasjonen. To enkeltbygg ved siden av hverandre bak en svær plen med en statue i midten helt nord i byen. Vakker arkitektur på et raust kommunebudsjett. Veiene var dekket av myk asfalt, fortauene belagt med røde stenheller. Trehundre meter lenger sør fikk jeg øye på et blendende hvitt kirkespir bak en liten klynge bygninger. Jeg så flaggstenger, markiser, nymalte hus, grønne plener. Alt sammen frisket opp av det voldsomme regnet. Dampen stod i været på grunn av varmen. Et blomstrende samfunn. Sikkert skapt på de svære inntektene fra landbruket og den høye skatten pendlerne som arbeidet oppe i Atlanta måtte punge ut med, tenkte jeg. Stevenson stirret fremdeles på meg da bilen girte ned foran politikammeret. Oppkjørselen var formet som en bred halvsirkel. På et lavt murskilt stod det Margrave politikammer. Jeg undret meg på om jeg egentlig burde være bekymret? Jeg var blitt arrestert i en by jeg aldri hadde vært i før. Angivelig for 11
drap. Men jeg var klar over to ting. For det første kunne de ikke bevise at det hadde skjedd noe som ikke hadde skjedd. Og for det andre hadde jeg ikke drept noen. Ikke her i denne byen i hvert fall, og heller ikke på lenge, for den saks skyld.
12
2 Vi kjørte opp foran dørene på den lange, lave bygningen. Baker gikk ut av bilen og så opp og ned langs fasaden. Karene i baktroppen ble stående og vente. Stevenson gikk rundt bilen på baksiden. Stilte seg opp på motsatt side av Baker. Rettet haglgeværet mot meg. Dette var et bra lag. Baker åpnet døren min. «Kom deg ut, kom deg ut,» nærmest hvisket han. Han stod og vippet på tåballene mens han kikket hastig rundt seg. Jeg vred meg sakte ut av bilen. Håndjernet gjorde ikke situasjonen noe bedre. Enda varmere nå. Jeg gikk frem og ble stående og vente. Baktroppen kom gående bak meg. Foran meg hadde jeg inngangen til politikammeret. Over dørene stod det skrevet Margrave politikammer på et marmorskilt. Dørene var laget av glass. Baker åpnet den ene. Den gnisset i gummilistene nede ved gulvet. Baktroppen dyttet meg gjennom. Dørene lukket seg stille bak meg. Innenfor var det atter kjølig og behagelig. Alt var holdt i hvitt og krom. Det skinte i lysstoffrørene. Det lignet mer på en bank eller et forsikringsselskap enn et politikammer der inne. Vegg-til-vegg-tepper. En politibetjent stod bak en lang skranke i resepsjonen. Sånn som dette stedet så ut, skulle han ha sagt: Hva kan jeg stå til tjeneste med? Men han sa ingenting. Han bare så på meg. Bak ham var det et kjempestort kontorlokale. En mørkhåret, uniformert kvinne satt bak et stort, lavt skrivebord. Hun hadde sittet og arbeidet på datamaskinen sin. Nå satt hun og så på meg. Jeg ble stående rett opp og ned med én konstabel rundt hver albue. Stevenson stod med ryggen mot resepsjonsskranken. Haglgeværet hans pekte på meg. Baker stirret på meg. 13
Politibetjenten i skranken og den uniformerte kvinnen stirret på meg. Jeg stirret tilbake. Så tok de meg av gårde mot venstre. De stanset foran en dør. Baker åpnet den på vidt gap og jeg ble skjøvet inn i et rom. Et forhørsrom uten vinduer. Et hvitt bord og tre stoler. Teppe. Et kamera i det øverste hjørnet av rommet. Luften i rommet var svært avkjølt. Jeg var fremdeles våt på grunn av regnet. Jeg ble stående uten å røre meg mens Baker gjennomsøkte hver eneste lomme. Haugen på bordet vokste. En bunke sedler. Noen mynter. Kvitteringer. Billetter. Rusk. Baker sjekket avisen min, men lot den bare ligge i frakkelommen. Så tittet han på armbåndsuret mitt og lot meg beholde det også. Ikke interessant. Alt det andre sopte han derimot ned i en diger pose med borrelås. En pose myntet på folk med mer i lommene enn det jeg pleide å gå rundt med. Den var forsynt med en hvit etikett. Stevenson skrev et nummer på etiketten. Baker sa jeg skulle sette meg. Så forlot de rommet, alle sammen. Stevenson bar posen med sakene mine i. De gikk ut og lukket døren bak seg, og jeg hørte at den ble låst. Dørlåsen lagde en tung, velsmurt lyd. Lyden av presisjon. Lyden av en stor stållås. Hørtes ut som en lås som ville holde meg på plass. Jeg regnet med at de ville la meg være mutters alene en stund. Det pleier som regel å være slik. Isolasjon får de fleste til å løsne på tungebåndet. Trangen til å snakke forvandles til trangen til å tilstå. En brutal arrestasjon etterfulgt av en time mutters alene er en temmelig god strategi. Men der tok jeg feil. De hadde ikke planlagt å la meg være alene en time. Kanskje den andre taktiske feilen deres så langt. Baker låste opp døren og kom inn. Han hadde med seg kaffe i et plastkrus. Vinket på den uniformerte kvinnen. Henne jeg hadde sett bak pulten ute i det store kontorlandskapet. Låsen smekket tungt igjen bak henne. Hun bar på en metallbeholder som hun satte på bordet. Hun åpnet den med et lite klikk og tok ut et langt, sort nummerskilt. De hvite tallene på skiltet var av plast. 14
Hun ga det til meg med en slik brysk, unnskyldende mine som tannlegesekretærer gjerne går rundt med. Jeg tok imot det med håndjernene på. Kikket fort ned for å forsikre meg om at skiltet stod riktig vei og plasserte det deretter under haken. Kvinnen tok ut et stygt kamera av futteralet og satte seg rett overfor meg. Hun hvilte albuene på bordet for å holde kameraet støtt. Lente seg forover. Brystene hennes hvilte på kanten av bordet. Hun var en pen kvinne. Mørkt hår, flotte øyne. Jeg stirret på henne og smilte. Det klikket og glimtet i kameraet. Før hun rakk å spørre, snudde jeg meg sidelengs på stolen for profilens skyld. Holdt det lange nummerskiltet mot skulderen og stirret på veggen. Det klikket og glimtet i kameraet en gang til. Jeg snudde meg tilbake og holdt ut nummeret. Med begge hendene, på grunn av håndjernene. Hun tok imot det med en slik sammensnurpet munn som liksom sier: Ja, det er ubehagelig, men nødvendig. Akkurat som en tannlegesekretær. Så tok hun frem noen saker til å ta fingeravtrykk med. Et knitrende, stivt ark påført et nummer og med plass til alle ti fingrene. Det er alltid for dårlig plass til tomlene. Baksiden av arket var forsynt med to firkanter beregnet på avtrykk av håndflatene. Det var ikke lett å få det til med håndjern på. Baker tilbød seg ikke å ta det av. Kvinnen dyppet hendene mine i blekk. Fingrene hennes var glatte og kjølige. Ingen giftering. Deretter rakte hun meg noen papirlommetørklær. Det var lett å gni av blekket. En ny type som jeg ikke hadde sett før. Kvinnen tok filmen ut av kameraet og la den på bordet ved siden av arket med fingeravtrykkene. Hun pakket sammen kameraet og la det tilbake i futteralet. Baker knakket på døren. Det klikket i låsen igjen. Kvinnen samlet sammen sakene sine. Ingen sa noe. Hun gikk ut av rommet. Baker ble igjen hos meg. Han lukket døren som ble låst med den samme velsmurte lyden. Så lente han seg mot døren og så bort på meg. «Sjefen min er på vei hit,» sa han. «Du blir nødt for å snakke med ham. Denne saken her må oppklares.» Jeg svarte ikke. Det å snakke til meg kom ikke til å oppklare noe som helst for noen som helst. Men fyren oppførte seg jo 15
sivilisert. Respektfullt. Så jeg satte ham på en liten prøve. Holdt hendene ut mot ham. En uuttalt forespørsel om å låse opp håndjernet. Han ble stående stille et øyeblikk, så tok han frem nøklene og låste det opp. Spente det fast på beltet sitt igjen. Så på meg. Jeg kikket tilbake og slapp armene ned langs siden. Ikke noe takknemlig gisp. Gned meg ikke bedrøvelig på håndleddene. Jeg hadde ikke noe lyst til å gjøre meg til lags med denne karen. Men jeg begynte faktisk å si noe. «Ok,» sa jeg. «La oss gå og møte sjefen din.» Det var første gang jeg sa noe etter at jeg hadde bestilt frokost. Nå var det Baker som så takknemlig ut. Han knakket to ganger på døren og den ble låst opp fra utsiden. Han åpnet den og viste meg ut. Stevenson stod og ventet med ryggen mot det store kontorlandskapet. Haglgeværet var borte. Baktroppen var borte. Ting var i ferd med å roe seg ned. De stilte seg opp, en på hver side. Baker tok et lett tak i albuen min. Vi gikk ned langs siden av det store kontorlandskapet og kom bort til en dør på den andre siden. Stevenson skjøv den opp og vi gikk inn på et stort kontor. Rosentre overalt. En tykkfallen kar satt bak et stort skrivebord av rosentre. Bak ham hang det to store flagg. På venstre side hang det amerikanske flagget utstyrt med gyldne frynser, på høyre side et flagg som jeg antok symboliserte delstaten Georgia. På veggen mellom flaggene hang det en klokke. Det var en stor, gammel, rund dings med mahognyramme. Så ut som den hadde årtier med politur på seg. Jeg tenkte at det måtte være det samme vegguret som hadde hengt i det forrige politikammeret, det de rev da dette skulle bygges. Jeg tenkte at arkitekten hadde tatt vare på det for at man skulle få et slags historisk sus over den nye bygningen. Klokken var nesten halv ett. Den tykkfalne karen bak skrivebordet så opp på meg idet jeg ble dyttet mot ham. Han kastet et blikk bort på meg, som om han prøvde å plassere meg et sted. Han så på meg igjen, denne gangen granskende. Så snerret han mot meg og begynte å snakke med en surklende gisping som kunne ha vært et brøl, hadde det ikke vært for de dårlige lungene som kvalte stemmen hans. 16
«Få ræva di ned på stolen og hold den stygge kjeften din lukket,» sa han. Tjukkasen overrasket meg. Han så ut som en skikkelig drittsekk. I motsetning til dem jeg hadde observert så langt. Baker og de andre som stod for arrestasjonen, kunne jobben sin. Profesjonelle og effektive. Kvinnen som hadde tatt fingeravtrykkene, hadde oppført seg skikkelig også. Men denne fete politisjefen var tydeligvis av et annet kaliber. Tynt, uflidd hår. Han svettet til tross for at luften var avkjølt, og den rødmussede, gustne huden lå spent over en utrent, overvektig deig av en kropp. Skyhøyt blodtrykk. Pulsårer harde som fjell. Han så ikke mye kompetent ut. «Jeg heter Morrison,» sa han og hev etter pusten. Som om jeg brydde meg om det. «Jeg er politisjef her i Margrave. Og du er en helvetes utenbys morder. Du har kommet hit til min by og rotet det til midt på herr Kliners private eiendom. Så nå skal du avlegge full tilståelse overfor sjefetterforskerne mine.» Han stanset midt i tiraden og så på meg. Som om han fremdeles prøvde å komme på hvem jeg var. Eller som om han ventet på et svar. Han fikk ikke noe. Dermed satte han den fete fingeren sin mot meg. «Og så skal du i fengsel,» sa han. «Og så skal du i stolen. Og så skal jeg sette meg på den lille fattigmannsgraven din og drite.» Han heiste seg selv og den svære maven sin ut av stolen og så vekk. «Jeg skulle jo personlig ha tatt meg av dette,» sa han. «Men jeg er en travelt opptatt mann.» Han kom vraltende rundt skrivebordet. Jeg ble stående mellom skrivebordet hans og døren. Idet han vaklet forbi, stanset han brått opp. Potetnesen hans rakk meg omtrent til den midterste knappen på frakken min. Han drev fremdeles og kikket på meg som om det var noe som forundret ham. «Jeg har sett deg før,» sa han. «Hvor kan det ha vært, mon tro?» Han tittet bort på Baker, deretter på Stevenson. Som om han regnet med at de hørte etter når han snakket. 17
«Jeg har sett denne fyren før,» sa han. Han slengte igjen kontordøren etter seg, og jeg ble stående og vente sammen med de to politimennene til sjefetterforskeren kom svingende inn. En høy, sort fyr. Ikke spesielt gammel, men med grånende hår og høye viker. Akkurat nok til at det var noe fornemt ved ham. Frisk og selvsikker. Pent kledd, i en gammeldags tweeddress. Engelsk skinnvest. Blankpussede sko. Denne karen så ut slik en politisjef skal se ut. Han skysset Baker og Stevenson på dør. Lukket den etter dem. Satte seg ved skrivebordet og vinket meg bort til stolen på motsatt side. Det skramlet i skuffen da han åpnet den for å dra ut en båndopptager. Løftet den høyt i været, på armlengdes avstand, for å rette ut ledningene som lå viklet inn i hverandre. Satte i kontakten og mikrofonen. La i en kassett. Trykket på avspillingsknappen og skrudde på mikrofonen med neglen. Stanset båndet og spolte det tilbake. Trykket på avspillingsknappen igjen. Hørte kneppet av neglen. Nikket. Spolte tilbake og trykket på opptaksknappen. Jeg satt og iakttok ham. Det ble stille et øyeblikk. Hørte bare en ørliten susing i luften fra lysene eller datamaskinen. Eller kanskje opptageren som gikk sakte rundt. Jeg hørte det tikke sakte i det gamle vegguret. Det lagde en tålmodig lyd, som om det hadde bestemt seg for å tikke i vei for evig og alltid, uansett hva jeg kom til å foreta meg. Så satte han seg opp i stolen og så strengt bort på meg. Trommet raskt med fingrene slik høye, elegante mennesker gjør. «Ja vel,» sa han. «Jeg har et par spørsmål til deg.» Stemmen hans var dyp. Det nærmest brummet i den. Ikke sørstatsdialekt. Han lignet på og hørtes ut som en bankmann fra Boston, bortsett fra at han var sort. «Mitt navn er Finlay,» sa han. «Jeg er politioverkonstabel. Jeg er sjefetterforsker. Jeg forstår at du er blitt gjort oppmerksom på rettighetene dine. Du har ikke bekreftet ennå at du forstår dem. Før vi kan fortsette, må vi få avklart dette grunnleggende forholdet.» Ikke bankmann fra Boston. Mer som en Harvard-utdannet kar. 18
«Jeg forstår rettighetene mine,» sa jeg. Han nikket. «Bra,» sa han. «Det er jeg glad for. Hvor er advokaten din?» «Jeg trenger ikke advokat,» sa jeg. «Du er anklaget for mord,» sa han. «Du trenger advokat. Vi kan skaffe deg en, vet du. Gratis. Vil du at vi skal skaffe deg en, gratis?» «Nei, jeg trenger ikke advokat,» sa jeg. Fyren som kalte seg Finlay, stirret på meg over fingrene sine et langt øyeblikk. «Ok,» sa han. «Men det må vi ha skriftlig. Vi har jo rådet deg til å ha advokat, og vi kan skaffe deg en, vederlagsfritt. Men du vil altså ikke under noen omstendigheter ha advokat?» «Riktig,» sa jeg. Han fant frem et skjema fra en annen skuff og sjekket armbåndsuret sitt da han skulle fylle i dato og klokkeslett. Han sendte skjemaet over til meg. Et stort, maskinskrevet kryss viste hvor jeg skulle signere. Han ga meg en penn. Jeg skrev under og sendte skjemaet tilbake. Han studerte det. La det i en lærmappe. «Jeg klarer ikke å tyde underskriften din,» sa han. «Så for protokollens skyld begynner vi med navnet ditt, adressen og fødselsdatoen.» Det ble stille igjen. Jeg så på ham. Han var en stabeis. Sannsynligvis femogførti. Du får ikke jobb som sjefetterforsker i Georgia hvis du er femogførti og sort, med mindre du er en stabeis. Ikke mulig å kødde med denne karen. Jeg trakk pusten. «Jeg heter Jack Reacher,» sa jeg. «Ikke noe mellomnavn. Ingen adresse.» Han skrev det ned. Ikke mye å skrive. Jeg ga ham fødselsdatoen. «Ok, Reacher,» sa Finlay. «Som jeg sa, har jeg et par spørsmål til deg. Jeg har tatt en titt på eiendelene dine. Du hadde ingen identifikasjonspapirer på deg. Ikke førerkort, ikke kredittkort, ikke noe som helst. Du har ingen adresse, sier du. Så da spør jeg meg selv, hvem er denne fyren egentlig?» 19
Han ventet ikke at jeg skulle kommentere det. «Hvem var den fyren med raket hode?» spurte han meg. Jeg svarte ikke. Jeg satt og så på det store vegguret og ventet på at minuttviseren skulle bevege på seg. «Fortell meg hva som skjedde,» sa han. Jeg ante ikke hva som hadde skjedd. Ingen peiling overhodet. Noe hadde skjedd med noen, men ikke med meg. Jeg satt der. Svarte ikke. «Hva er Pluribus?» spurte Finlay. Jeg så på ham og trakk på skuldrene. «USAs motto, kanskje?» sa jeg. «E Pluribus Unum? Tatt i bruk i 1776 av den 2. kontinentale kongressen, eller hva?» Han bare gryntet noe til svar. Jeg fortsatte å se på ham. Jeg tenkte at han var av det slaget som kanskje ville svare på et spørsmål. «Hva er det dette dreier seg om?» spurte jeg. Atter stillhet. Hans tur til å se på meg. Jeg kunne se at han lurte på om han skulle svare, og hvordan. «Hva er dette dreier seg om?» gjentok jeg. Han rettet seg i ryggen og satte fingrene mot hverandre. «Du vet hva dette dreier seg om,» sa han. «Drap. Med noen meget distraherende karakteristika. Offeret ble funnet i morges oppe ved Kliner-lageret. Nordsiden av fylkesveien, der motorveien krysser. Et vitne så en mann som gikk derifra. Rett etter klokken åtte i morges. Vedkommende beskrev ham som hvit, svært høy, iført en lang, svart ytterfrakk, lyst hår, ingen hatt, ingen bagasje.» Atter stillhet. Jeg er hvit. Jeg er svært høy. Håret mitt er lyst. Jeg satt der iført en lang, svart ytterfrakk. Jeg hadde ikke hatt på meg. Ei heller bagasje. Jeg hadde gått langs fylkesveien i drøyt fire timer i morges. Fra åtte til omkring kvart på tolv. «Hvor lang er fylkesveien?» sa jeg. «Fra motorveien og ned hit?» Finlay tenkte seg om. «I overkant av to mil, skulle jeg tro,» sa han. «Akkurat,» sa jeg. «Jeg gikk hele veien fra motorveien og inn 20
til byen. Drøyt to mil, kanskje. Mange mennesker må ha sett meg. Betyr ikke at jeg har gjort noe mot noen.» Han svarte ikke. Jeg begynte å bli nysgjerrig. «Er det du som har ansvaret for dette området?» spurte jeg. «Helt bort til motorveien?» «Ja, det er det,» sa han. «Vårt politidistrikt. Sånn er det. Det kan du ikke komme fra, min godeste Reacher. Bygrensen går ved motorveien. Lagrene der ute er mine, ingen tvil om det.» Han ventet. Jeg nikket. Han fortsatte. «Kliner lot bygge det stedet for fem år siden,» sa han. «Hørt om ham?» Jeg ristet på hodet. «Hvordan skulle jeg ha hørt om ham?» sa jeg. «Jeg har jo aldri vært her før.» «Han er en storkar her i området,» sa Finlay. «Anlegget hans der ute tilfører oss en masse skatt og andre goder. Masse inntekter til statskassen og mange godbiter til byen uten noe tull, fordi det er så langt unna, ikke sant? Så vi prøver å ta vare på det for ham. Men nå er det blitt et åsted for drap, og du må forklare deg.» Fyren gjorde jobben sin, men kastet bort tiden min. «Ok, Finlay,» sa jeg. «Jeg skal fortelle deg hver eneste liten ting jeg har gjort fra jeg ankom denne lille fillebyen din til jeg ble dratt inn her midt i den jævla frokosten min. Hvis du får noe ut av det, skal du jaggu få medalje av meg. Fordi alt jeg har gjort, er at jeg satte den ene foten foran den andre i nesten fire timer i et øsende regnvær hele veien gjennom de to verdifulle milene dine.» Det var den lengste talen jeg hadde holdt på seks måneder. Finlay satt og glante på meg. Jeg så hvordan han kjempet med enhver etterforskers grunnleggende dilemma. Mavefølelsen hans sa ham at jeg kanskje ikke var den han var ute etter. Men jeg satt nå en gang der rett foran ham. Hva skulle en stakkars etterforsker gjøre? Jeg lot ham sitte og spekulere. Prøvde å få inn et poeng på riktig sted, i riktig retning. Jeg skulle ha sagt noe om den egentlige gjerningsmannen som fremdeles var på 21
frifot mens han satt her og kastet bort tiden på meg. Det ville ha nørt oppunder usikkerheten hans. Men det var han som tok det første skrittet. I feil retning. «Ingen taler, takk» sa han. «Her er det jeg som stiller spørsmålene, og du som besvarer dem. Du heter Jack N.N. Reacher. Ingen adresse. Ingen identifikasjonspapirer. Hva er du for en fyr, egentlig? Landstryker?» Jeg sukket. I dag var det fredag. Det store vegguret viste at mer enn halve dagen var gått allerede. Denne Finlay kom til å gå gjennom alt han hadde på meg med lys og lykte. Jeg måtte nok belage meg på å tilbringe helgen i en celle. Løslatelse på mandag formodentlig. «Jeg er ingen landstryker, Finlay,» sa jeg. « Jeg er vagabond. Stor forskjell.» Han ristet sakte på hodet. «Spar morsomhetene dine, Reacher,» sa han. «Du står til knes i kumøkk. Fæle saker skjedde der oppe. Vitnet vårt så deg forlate åstedet. Du er en fremmed uten identifikasjonspapirer og uten alibi. Så kom ikke her og prøv deg.» Han gjorde fremdeles bare jobben sin, men han kastet like fordømt bort tiden min. «Jeg forlot ikke noe åsted,» sa jeg. «Jeg gikk langs en jævla vei. En viss forskjell, eller hva? Folk som forlater et åsted, flykter sin vei. De gjemmer seg. De går ikke bare langsetter en vei. Hva er det som er så galt med å gå langsetter en vei? Folk går langs veier hver bidige dag, eller hva?» Finlay lente seg frem og ristet på hodet. «Nei,» sa han. «Ingen har gått langs den veien etter at bilen ble funnet opp. Så hvorfor har du ingen adresse? Hvor kommer du fra? Svar på spørsmålene mine nå. La oss få dette overstått.» «Ok, Finlay, la oss få dette overstått,» sa jeg. «Jeg har ingen adresse fordi jeg ikke bor noe sted. Kanskje finner jeg meg et bosted en dag og da kommer jeg til å ha en adresse, og da skal jeg sende deg et postkort, og da kan du legge det i den fordømte adresseboken din, siden du er så jævlig opptatt av det.» 22
Finlay glante på meg og gikk gjennom valgmulighetene sine. Han valgte å smøre seg med tålmodighet. Tålmodig, men sta. Som om han ikke lot seg avlede. «Hvor er du fra?» spurte han. «Hva var den siste adressen din?» «Hva er det du egentlig mener når du spør hvor jeg er fra?» spurte jeg. Han presset sammen leppene. Nå fikk jeg ham visst i dårlig humør også. Men han forble tålmodig. Smurte tålmodigheten med et lag iskald sarkasme. «Ok,» sa han. «Du skjønner tydeligvis ikke spørsmålet mitt, så la meg forsøke å gjøre dette helt klart. Det jeg mener er, hvor er du født eller hvor har du bodd mesteparten av livet, det vil si det stedet som du instinktivt oppfatter som viktigst i en sosial eller kulturell sammenheng?» Jeg bare så på ham. «Jeg skal gi deg et eksempel,» sa han. «Jeg selv er født i Boston, studerte i Boston og arbeidet deretter tyve år i Boston, så jeg ville nok si, og jeg tror du er enig med meg i at jeg kommer fra Boston.» Jeg hadde rett. Harvardtype. En Harvardtype som var i ferd med å miste besinnelsen. «Ok,» sa jeg. «Du har stilt spørsmålene. Jeg skal besvare dem. Men la meg fortelle deg et par ting. Jeg er ikke ham du er på jakt etter. Innen mandag har du skjønt at jeg ikke er ham du er på jakt etter. Så gjør deg selv en tjeneste. Ikke slutt å let.» Finlay prøvde å la være å smile. Han nikket alvorlig. «Takk for rådet,» sa han. «Og for omtanken for karrieren min.» «Bare hyggelig,» sa jeg. «Fortsett,» sa han. «Ok,» sa jeg. «Ifølge den fantasifulle definisjonen din, så kommer jeg ikke fra noe sted. Jeg kommer fra et sted som kalles Militæret. Jeg ble født på en amerikansk militærbase i Vest-Berlin. Fatter'n var i marinen, og moren min var en fransk dame som han traff i Holland. De giftet seg i Korea.» 23
Finlay nikket. Skrev ned et eller annet. «Jeg var militærbarn,» sa jeg. «Gi meg en liste over amerikanske baser rundt omkring i verden, så er det også listen over bostedene mine. Jeg gjorde unna folkeskolen og videregående i fireogtyve land, deretter tok jeg fire år på West Point befalsskole.» «Fortsett,» sa Finlay. «Jeg ble i hæren,» sa jeg. «Militærpolitiet. Jeg tjenestegjorde og bodde på alle disse basene på nytt. Så, Finlay, etter seksogtredve år – først som befalsbarn og deretter som befal selv – er det plutselig ikke noe behov for en kjempehær lenger, fordi sovjeterne har havnet med buken i været. Hurra, så slutter vi fred. Som for ditt vedkommende betyr at skattepengene dine blir brukt på noe annet, mens det for mitt vedkommende betyr at jeg er en seksogtredve år gammel arbeidsledig, tidligere militærpoliti som blir kalt landstryker av en selvgod sivilistkødd som ikke engang hadde fikset fem minutter i den verdenen jeg overlevde.» Han tenkte seg om et øyeblikk. Var ikke imponert. «Fortsett,» sa han. Jeg heiste på skuldrene. «Så akkurat nå driver jeg bare og koser meg,» sa jeg. «Kanskje jeg til slutt finner noe å gjøre, eller kanskje ikke. Kanskje slår jeg meg ned et eller annet sted, eller kanskje ikke. Men akkurat nå har jeg ingen som helst planer.» Han nikket. Krotet ned enda noen ord på papiret. «Når forlot du hæren?» spurte han. «For seks måneder siden,» sa jeg. «I april.» «Har du overhodet hatt noe arbeid etter det?» spurte han. «Spøker du?» sa jeg. «Når var siste gang du prøvde å finne deg en ny jobb?» «I april,» hermet han. «For seks måneder siden. Jeg fikk denne jobben.» «Vel, bra for deg, Finlay,» sa jeg. Jeg fant ikke på noe annet å si. Finlay glante på meg et øyeblikk. 24
«Hva har du levd av?» spurte han. «Hvilken grad hadde du?» «Major,» sa jeg. «Du får med deg en liten fallskjerm når du blir sparket. Har fremdeles igjen mesteparten. Prøver å få pengene til å vare så lenge som mulig, ikke sant?» Det ble stille mellom oss. Finlay trommet en rytme med den gale enden av pennen. «La oss snakke litt om det siste døgnet,» sa han. Jeg sukket. Nå kom jeg til å havne i trøbbel. «Jeg kom med Greyhound-bussen,» sa jeg. «Gikk av ved fylkesveien. Klokken åtte i morges. Gikk til byen, inn på kafeen, bestilte frokost og satt og spiste da karene dine kom og slepte meg av gårde.» «Har du noen forretningsvirksomhet her?» spurte han. «Jeg er arbeidsledig,» sa jeg. «Har ikke noen forretningsvirksomhet noe som helst sted.» Han skrev det ned. «Hvor gikk du på bussen?» spurte han. «I Tampa,» sa jeg. «Dro rundt midnatt i går.» «Tampa i Florida?» spurte han. Jeg nikket. Han dro ut en skuff til. Fant frem bussrutene til Greyhound-selskapet. Dro en lang, brun finger nedover en av sidene. Dette var en meget nøye fyr. Han så bort på meg. «Ekspressbussen,» sa han. «Kjører rett nordover til Atlanta. Kommer frem klokken ni om morgenen. Stopper ikke her klokken åtte.» Jeg ristet på hodet. «Jeg ba sjåføren om å stoppe,» sa jeg. «Han sa han ikke hadde lov, men gjorde det likevel. Ekstrastopp, slapp meg av.» «Har du vært i disse traktene før?» spurte Finlay. Jeg ristet på hodet på ny. «Har du slektninger her?» spurte han. «Ikke her nede,» sa jeg. «Har du overhodet noen slektninger?» «En bror i Washington D.C.,» sa jeg. «Jobber i Finansdepartementet.» 25
«Har du venner her nede i Georgia?» «Nei.» Finlay skrev ned alt sammen. Så ble det stille lenge. Jeg visste nøyaktig hva han kom til å spørre om nå. «Hvorfor gikk du av bussen på en holdeplass som ikke var avmerket, for deretter å gå over to mil i øsende regn til et sted som du ikke hadde noen som helst grunn til å besøke?» Der kom tusendollarsspørsmålet. Finlay hadde straks plukket det ut. Det ville aktor gjøre også. Og jeg hadde i grunnen ikke noe godt svar. «Hva kan jeg si?» sa jeg. «Det var et tilfeldig valg. Jeg følte meg rastløs. Jeg må jo oppholde meg et sted, ikke sant?» «Men hvorfor akkurat her?» sa han. «Jeg vet ikke,» sa jeg. «Han ved siden av meg hadde et kart, og jeg valgte ut dette stedet. Jeg ville komme meg vekk fra hovedårene. Tenkte jeg kunne tråkle meg tilbake ned mot Gulfen, lenger vest, kanskje.» «Du valgte liksom tilfeldig ut dette stedet?» sa Finlay. «Ikke drit deg ut. Hvordan kunne du velge ut dette stedet? Det er bare et navn. En prikk på kartet. Du må ha hatt en grunn.» Jeg nikket. «Jeg tenkte jeg skulle komme og lete etter Blinde Blake,» sa jeg. «Hvem i helsike er Blinde Blake?» sa han. Jeg så at han vurderte scenariene slik en datamaskin vurderer forskjellige sjakktrekk. Var Blinde Blake en venn av meg, en fiende, en medsammensvoren, konspiratør, veileder, kreditor, debitor, mitt neste offer? «Blinde Blake spilte gitar,» sa jeg. «Døde for seksti år siden, muligens myrdet. Broren min kjøpte en av platene hans. På omslagsarket stod det at det skjedde i Margrave. Han skrev og fortalte meg om det. Sa han kjørte gjennom her et par ganger om våren på noen forretningsgreier. Jeg tenkte jeg skulle ta turen ned hit og finne ut av det.» Finlay så tomt ut i været. Det lød nok temmelig tynt. Det ville det ha gjort for meg også i hans sted. 26
«Du kom hit på jakt etter en gitarist?» sa han. «En gitarist som døde for seksti år siden? Hvorfor? Spiller du gitar selv?» «Nei,» sa jeg. «Hvordan kunne broren din skrive til deg?» spurte han, «når du ikke har noen adresse?» «Han skrev til den gamle forlegningen min,» sa jeg. «De videresender posten til banken, der ventelønnen min blir satt inn. De sender den til meg når jeg ber om penger.» Han ristet på hodet. Noterte noe. «Midnattsbussen fra Tampa, riktig?» sa han. Jeg nikket. «Har du bussbilletten?» spurte han. «I posen med eiendelene mine, ville jeg tro,» sa jeg. Baker hadde jo sopt alt ned i posen med ziplås. Stevenson hadde skrevet på etiketten. «Ville bussjåføren huske det?» spurte Finlay. «Det er mulig,» svarte jeg. «Det var et ekstrastopp. Jeg måtte spørre ham.» Jeg var blitt en slags tilskuer nå. Situasjonen ble abstrakt. Jobben min hadde ikke vært så forskjellig fra Finlays. Jeg hadde en underlig følelse av å rådføre meg med ham om en annens sak. Som om vi var kolleger som diskuterte et kinkig problem. «Hvorfor har du ingen jobb?» spurte Finlay. Jeg trakk på skuldrene. Prøvde å forklare. «Fordi jeg ikke har lyst til å jobbe,» sa jeg. «Jeg jobbet i tretten år, kom ikke av flekken. Jeg føler at jeg liksom gjorde det for deres skyld, og til helvete med dem. Nå skal jeg prøve det for min egen skyld.» Finlay satt og glante på meg. «Hadde du problemer av noe slag i militæret?» spurte han. «Ikke flere enn du hadde i Boston,» svarte jeg. Han var overrasket. «Hva mener du med det?» sa han. «Du la igjen tyve år i Boston,» sa jeg. «Det var det du fortalte meg, Finlay. Så hvorfor er du her nede på dette betydningsløse stedet? Du skulle ha tatt ut pensjonen og dratt på 27
fisketur. Cape Cod eller noe i den duren. Hva har du å fortelle?» «Det raker deg ikke, Reacher,» sa han. «Svar på spørsmålene mine.» Jeg trakk på skuldrene. «Spør hæren,» sa jeg. «Det skal jeg gjøre,» sa han. «Det kan du banne på. Fikk du avskjed i nåde?» «Ville jeg ellers ha fått ventelønn, tror du?» sa jeg. «Hvorfor skulle jeg tro at de ga deg en eneste cent?» sa han. «Du lever som en jævla fant. Avskjed i nåde? Ja eller nei?» «Ja,» sa jeg. «Selvfølgelig.» Han skrev noe igjen. Tenkte litt. «Hvordan føltes det å bli sagt opp?» spurte han. Jeg tenkte på det. Trakk på skuldrene. «Fikk meg ikke til å føle noen ting,» sa jeg. «Fikk meg til å føle at jeg var i hæren, og nå er jeg ikke i hæren.» «Er du bitter?» sa han. «Føler du deg sviktet?» «Nei,» sa jeg. «Burde jeg det?» «Ingen problemer i det hele tatt?» spurte han. Som om det måtte være noe. Jeg følte på en måte at jeg måtte gi ham et eller annet svar. Men jeg kunne ikke komme på noe. Jeg hadde vært i militæret fra jeg ble født. Nå var jeg ikke der lenger. Det var en herlig følelse. En følelse av frihet. Som om jeg hele livet hadde hatt litt vondt i hodet og ikke merket det før det var borte. Det eneste problemet jeg hadde, var å tjene penger. Hvordan tjene penger til livets opphold uten å gi avkall på friheten, var ikke noe lett triks. Jeg hadde ikke tjent en cent på seks måneder. Det var det eneste problemet jeg hadde. Men det hadde jeg ikke tenkt å si til Finlay. Han ville jo se på det som et motiv. Han ville bare tro at jeg hadde bestemt meg for å rane folk for å kunne fortsette å leve som en landstryker. Rane folk i lagerbygninger. Og så drepe dem. «Overgangen er jo nokså tøff,» sa jeg. «Særlig fordi jeg vokste opp i militæret også.» 28
Finlay nikket. Tenkte over det jeg sa. «Hvorfor akkurat deg?» sa han. «Valgte du å slutte frivillig?» «Jeg stiller aldri frivillig opp for noe,» sa jeg. «Soldatens grunnregel.» Atter stillhet. «Spesialiserte du deg?» spurte han. «I militæret?» «Allment arbeid til å begynne med,» sa jeg. «Slik er systemet. Deretter passet jeg på forsvarshemmeligheter i fem år. Men de siste seks årene drev jeg med noe annet.» La ham spørre. «Hva da?» spurte han. «Etterforskning av drap,» sa jeg. Finlay lente seg fort bakover. Gryntet. Satte fingerspissene mot hverandre igjen. Han glante på meg og pustet ut. Satte seg forover. Rettet pekefingeren mot meg. «Akkurat,» sa han. «Dette skal jeg sjekke. Vi har fingeravtrykkene dine. De er nok arkivert i militæret også. Vi får tak i tjenestepapirene dine. Alle sammen. Alle detaljene. Vi sjekker busselskapet. Billetten din. Bussjåføren. De andre passasjerene. Vi finner fort ut om du snakker sant. Og hvis det er sant, så kan det hende at du ikke sitter fast på kroken lenger. Det er jo selvfølgelig visse detaljer som går på tid og metodologi som vil være avgjørende for saken. De detaljene er fremdeles uklare.» Han tok en pause og pustet ut igjen. Så rett på meg. «I mellomtiden tar jeg mine forholdsregler,» sa han. «Det ser unektelig stygt ut for deg. Omstreifer. Landstryker. Ingen adresse. Ingen bakgrunn. Historien du har servert, kan vise seg å være noe fordømt, oppdiktet pisspreik. Du er kanskje på rømmen. Kanskje du har myrdet folk for fote i et dusin delstater. Jeg har rett og slett ikke peiling. Man ikke forvent at min tvil skal komme deg til gode. Hvorfor skulle jeg i det hele tatt tvile, sånn som saken står akkurat nå? Du blir sittende bak lås og slå til vi er skråsikre, ok?» Det ble som jeg hadde forventet. Det var nøyaktig det jeg ville ha sagt også. Men jeg ble bare sittende og se på ham og riste på hodet. 29
«Du tar deg dine forholdsregler?» sa jeg. «Det skal jaggu meg være sikkert.» Han stirret tilbake. «Hvis jeg tar feil, skal jeg spandere lunsj på deg på mandag,» sa han. «På Enos kafé, for å gjøre opp for i dag.» Jeg ristet på hodet. «Jeg er ikke på utkikk etter noen kompis her nede,» sa jeg. Finlay bare trakk på skuldrene. Skrudde av båndopptageren. Spolte tilbake. Tok ut kassetten. Skrev på den. Han trykket på telefonknappen på det store skrivebordet. Ba Baker om å komme inn igjen. Jeg ventet. Det var fremdeles kaldt. Men jeg var nå endelig blitt tørr. Regnet hadde falt fra himmelen over Georgia og rett ned på og inn i meg. Nå var det blitt trukket ut av meg igjen av den tørre kontorluften. En lufttørrer hadde sugd vannet ut av meg og sendt det ut gjennom luftekanalene. Baker banket på og kom inn. Finlay ba ham om å følge meg bort til celleavdelingen. Så nikket han til meg. Det var et nikk som betydde: Hvis det viser seg at du ikke var den rette personen, så husk at jeg bare gjorde jobben min. Jeg nikket tilbake. Det var et nikk som betydde: Mens du er opptatt med å redde ditt eget skinn, så er det faktisk en morder på frifot der ute et sted. Celleavdelingen var i virkeligheten bare en bred alkove, en forlengelse av det store kontorlandskapet. Den var delt inn i tre enkeltceller adskilt av langsgående gitter. Veggen ut mot kontoret bestod bare av gitter. Til hver celle var det hengslet et eget portrom. Det glinset fantastisk hvitt i metallet. Lignet på titan. Alle cellene hadde teppe på gulvet. Ellers helt tomme. Ingen møbler, ingen brisk. Bare en dyr utgave av den tradisjonelle, gammeldagse glattcellen. «Dette er vel ikke noe sted å overnatte?» spurte jeg Baker. «Nei, på ingen måte,» svarte han. «Du blir overflyttet til sentralfengselet snart. Bussen kommer klokken seks. Så tar den deg med hit igjen på mandag.» Det klirret i metallet da han lukket celledøren og vred om 30
nøkkelen. Det smalt i hele anlegget. Elektrisk. Jeg tok avisen opp av lommen. Tok av meg frakken og foldet den sammen. La meg flatt ned på gulvet og dyttet frakken under hodet. Nå var jeg blitt skikkelig drittsur. Jeg skulle tilbringe helgen i fengsel. Jeg skulle ikke sitte i varetektscellen i det lokale fengselet. Ikke at jeg hadde noen andre planer. Men jeg visste hvordan det var i sivile fengsler. Mange desertører havner der. Av en eller annen grunn. Systemet varsler militæret. MP-guttene blir sendt av gårde for å hente dem tilbake. Jeg hadde vært i sivile fengsler. Jeg ble ikke akkurat overbegeistret ved tanken. Jeg lå sint og lyttet til lydene fra kontoret. Det kimte i telefonene. Det klikket i tastaturene. Det var hektisk og rolig om hverandre. Politifolk som gikk rundt, som snakket lavmælt sammen. Så forsøkte jeg å bli ferdig med avisen jeg hadde lånt. Den var full av drittpreik om presidenten og forsøkene hans på å bli gjenvalgt for annen gang. Gamlefar var nede i Pensacola på Gulfkysten. Han tok mål av seg å få balanse i budsjettet før barnebarna hans ble hvite i håret av elde. Han kuttet ned på alskens utgiftsposter som om han banet seg frem gjennom jungelen med machete. Nede i Pensacola ga han Kystvakten det glatte lag. De hadde holdt i gang et prosjekt det siste året. De hadde stått som en vanntett mur utenfor kysten av Florida hver dag i et helt år, og gått om bord og gjennomsøkt alle de båtene som de ikke likte lukten av. Dette prosjektet hadde vakt voldsom oppsikt, og det hadde vært mer vellykket enn de hadde forestilt seg i sine villeste fantasier. De beslagla all verdens saker og ting. For det meste narkotika, men også våpen og illegale flyktninger fra Haiti og Cuba. Kampanjen hadde ført til mindre kriminalitet over hele USA i månedsvis og tusenvis av kilometer sør for landegrensen. Virkelig en suksess. Så ble den skrinlagt. Det var meget dyrt å holde den i gang. Kystvakten opplevde store underskudd på budsjettet. Presidenten sa han ikke kunne øke det. Faktum var at han måtte svinge sparekniven. Økonomien var bare rot. Han hadde ikke noe valg. Prosjektet kom derfor til å bli lagt ned i løpet av en syv dagers tid. Presidenten prøvde å fremstå som en statsmann. De store 31
guttene som stelte med lov og orden, var sinte fordi de mente at det var bedre med forebyggende arbeid enn arrestasjoner. Rikspolitikerne i Washington D.C. var glade fordi femti cent ekstra til gatepolitiet var mye mer synlig enn to dollar ekstra til politiet ute på det åpne hav, milevis unna velgerne. Argumentene haglet. På de flekkete bildene stod presidenten og strålte som en statsmann og sa at det var ingenting han kunne gjøre. Jeg sluttet å lese fordi det bare gjorde meg enda sintere. For å roe meg ned spilte jeg musikk i hodet mitt. Refrenget på «Smokestack Lightning». Versjonen med Howling Wolf har et utrolig, halvkvalt skrik på slutten av første strofe. Det sies at du må ha snikreist med toget en stund for å kunne forstå blues. Det er feil. For å forstå blues må du være innesperret et sted. I en celle. Eller i militæret. Et sted der du sitter i saksen. Der gnistene i røyken fra lokomotivet ser ut som en fjern fyrlykt av uoppnåelig frihet. Jeg ble liggende med frakken som pute og lytte til musikken i hodet mitt. Mot slutten av tredje refreng sovnet jeg. Jeg våknet igjen da Baker begynte å sparke i gitteret. Det ga fra seg en dump, ringende lyd. Som når klokkene slår for siste gang. Baker stod der med Finlay. De så ned på meg. Jeg ble liggende på gulvet. Det var behagelig der nede. «Hvor var det du sa du var rundt midnatt i går?» spurte Finlay meg. «På vei inn i bussen i Tampa,» sa jeg. «Vi har fått tak i et nytt vitne,» sa Finlay. «Han så deg borte ved lagerbygningene. I går natt. Du gikk rundt på måfå. Ved midnatt.» «For noe sprøyt, Finlay,» sa jeg. «Umulig. Hvem i helvete er dette nye vitnet?» «Vitnet heter Morrison,» sa Finlay. «Politisjefen. Han sa han var sikker på at han hadde sett deg før. Nå husker han hvor.»
32
3 De tok meg med tilbake til rosentrekontoret med håndjernene på. Finlay satt ved det store skrivebordet foran flaggene, under det gamle vegguret. Baker satte en stol for enden av bordet. Jeg satt rett overfor Finlay. Han tok frem båndopptageren. Dro ut ledningene. Plasserte mikrofonen mellom oss. Sjekket den med fingerneglen sin. Spolte båndet tilbake. Ferdig. «Det siste døgnet, Reacher,» sa han. « I detalj.» Det formelig spraket av undertrykt opphisselse i de to politimennene. En svak sak hadde plutselig vokst seg sterk. Spenningen ved å vinne hadde begynt å gripe dem. Jeg kjente igjen signalene. «Jeg var i Tampa i går kveld,» sa jeg. «Gikk om bord i bussen ved midnatt. Vitner kan bekrefte det. Jeg gikk av bussen klokken åtte i morges der hvor fylkesveien møter motorveien. Hvis politisjef Morrison sier at han så meg ved midnatt, så tar han feil. På det tidspunktet var jeg mer enn seksti mil unna. Mer er det ikke å si. Sjekk selv.» Finlay stirret på meg. Så nikket han til Baker som åpnet en lærmappe. «Offeret er identifisert,» sa Baker. «Ingen identifikasjonspapirer. Ingen lommebok. Ingen særlige kjennetegn. Hvit mann, kanskje førti, svært høy, barbert hode. Liket ble funnet der oppe klokken åtte i morges på bakken mot gjerdet like ved hovedinngangen. Det var delvis tildekket av pappkartonger. Vi greide å ta fingeravtrykk av liket. Negativt resultat. Ingen treff i databasen.» «Hvem var han, Reacher?» spurte Finlay. 33
Baker ventet på en eller annen reaksjon fra meg. Han fikk ingen. Jeg bare satt der og lyttet til den dempede tikkingen fra det gamle vegguret. Viserne krøp forbi halv tre. Jeg sa ikke noe. Baker gikk fort gjennom mappen og valgte ut et annet ark. Han kikket opp igjen og fortsatte. «Offeret fikk to skudd i hodet,» sa han. «Sannsynligvis en finkalibret automatpistol med lyddemper. Det første skuddet var avfyrt på kloss hold, venstre tinning, det andre en fulltreffer bak venstre øre. Tydeligvis dumdumkuler, for der sårene på motsatt side var, var også ansiktet hans borte. Regnet har vasket bort kruttslammet, men svimerkene tyder på at det var en lyddemper med i spillet. Det dødbringende skuddet må ha vært det første. Ingen av kulene var igjen i hodet. Ingen av patronhylsene er funnet.» «Hvor er våpenet, Reacher?» sa Finlay. Jeg så på ham og gjorde en grimase. Sa ingenting. «Offeret døde mellom halv tolv og ett i går natt,» sa Baker. «Det var ikke noe lik der klokken halv tolv da portvakten gikk hjem for kvelden. Det har han bekreftet. Det ble funnet da dagvakten kom inn for å åpne porten. Klokken åtte omtrent. Han så deg forlate åstedet, og ringte deretter og rapporterte det.» «Hvem var han, Reacher?» sa Finlay en gang til. Jeg ignorerte ham og så bort på Baker. «Hvorfor før klokken ett?» spurte jeg. «Det voldsomme regnværet begynte klokken ett,» sa han. «Asfalten under liket var helt tørr. Liket lå med andre ord allerede på bakken klokken ett da det begynte å regne. Ifølge legen ble han skutt ved midnatt.» Jeg nikket. Smilte mot dem. Dødsøyeblikket ville få meg ut. «Fortell oss hva som så skjedde,» sa Finlay stille. Jeg heiste på skuldrene. «Fortell meg det, du,» sa jeg. «Jeg var ikke der. Jeg var i Tampa ved midnatt.» Baker lente seg forover og trakk enda et ark ut fra mappen. «Det som så skjedde, var at det rablet for deg,» sa han. «Du gikk amok.» 34
Jeg ristet på hodet mot ham. «Jeg var ikke der ved midnatt,» gjentok jeg. «Jeg gikk om bord i bussen i Tampa. Ikke noe å rable for det.» Ingen av dem reagerte. De så temmelig morske ut. «Det første skuddet ditt drepte ham,» sa Baker. «Så skjøt du ham igjen, og så gikk du berserk og lekte fotball med liket. Han ble påført en rekke skader etter at døden hadde inntruffet. Du skjøt ham, og så prøvde du å sparke ham i filler. Du sparket liket rundt som en annen jævel. Du gikk fullstendig av hengslene. Så roet du deg ned og forsøkte å gjemme liket under noen pappkartonger.» Jeg var stille et langt øyeblikk. «Skader etter at døden hadde inntruffet?» sa jeg. Baker nikket. «Du gikk fullstendig amok,» sa han. «Det ser ut som om han ble overkjørt av en lastebil. Så godt som hvert eneste ben i kroppen er smadret. Men legen sier det skjedde etter at han allerede var død. Du er pokker ta meg selsom, Reacher.» «Hvem var han?» spurte Finlay for tredje gang. Jeg bare så på ham. Baker hadde rett. Det var rart. Veldig rart. Berserkergang med drap til følge er ille nok. Men berserkergang mot en som allerede er død, er enda verre. Jeg hadde sett det noen ganger. Hadde ikke lyst til å se det igjen. Men måten de beskrev det på for meg, ga ingen mening. «Hvordan var det du traff denne fyren?» spurte Finlay. Jeg bare fortsatte å se på ham. Svarte ikke. «Hva betyr Pluribus?» spurte han. Jeg trakk på skuldrene. Sa fortsatt ingenting. «Hvem var han, Reacher?» spurte Finlay igjen. «Jeg var ikke der,» sa jeg. «Jeg vet ingenting.» Finlay var taus. «Hva er telefonnummeret ditt?» sa han. Plutselig. Jeg så på ham som om han var gal. «Finlay, hva i helvete er det du snakker om?» sa jeg. « Jeg har ikke telefon. Hører du ikke etter? Jeg bor ingen steder.» «Jeg mener mobiltelefonen din,» sa han. 35
«Hva for en mobiltelefon?» sa jeg. «Jeg har ikke mobiltelefon.» En ørliten redsel slo ned i meg. De antok at jeg var en attentatmann. En merkelig, rotløs leiemorder med mobiltelefon som gikk fra sted til sted og drepte folk. Som sparket istykker de døde kroppene. Som var innom en undergrunnsorganisasjon for å få greie på neste offer. Alltid underveis. Finlay lente seg forover. Han sendte et papirark over til meg. Det var en avreven bit av et dataark. Ikke spesielt gammel. Overflaten glinset fettet med en slik patina som papir får etter å ha ligget en måneds tid i en lomme. Med trykte, understrekede bokstaver stod det en overskrift på den: Pluribus. Under overskriften stod det et telefonnummer. Jeg så på biten. Rørte den ikke. Ville ikke forårsake noen forvirring rundt fingeravtrykkene. «Er det nummeret ditt?» spurte Finlay. «Jeg har ikke telefon,» gjentok jeg. «Jeg var ikke her i går kveld. Jo mer du plager meg, desto mer tid kaster du bort, Finlay.» «Det er et mobiltelefonnummer,» sa han. «Det vet vi. Abonnenten har fått det fra et telefonselskap i Atlanta. Men vi kan ikke spore opp nummeret før på mandag. Så vi spør deg. Du bør samarbeide, Reacher.» Jeg så på papirbiten en gang til. «Hvor lå den?» spurte jeg. Finlay tenkte på spørsmålet. Bestemte seg for å besvare det. «Det lå i skoen til offeret ditt,» svarte han, «brettet sammen og gjemt unna.» Jeg satt stille en lang stund. Jeg var bekymret. Jeg følte det som om jeg var en skikkelse i en barnebok som faller ned i et hull. Som oppdager at han er i en merkelig verden der alt er annerledes og rart. Som Alice i Eventyrland. Falt hun ned i et hull? Eller gikk hun av bussen på feil sted? Jeg befant meg på et luksuriøst og overdådig kontor. Jeg hadde sett verre i sveitsiske banker. Jeg var i følge med to poli36
timenn. Intelligente og profesjonelle. Hadde sannsynligvis mer enn tredve års erfaring til sammen. En voksen og kompetent avdeling. Skikkelige medarbeidere og god økonomi. Et svakt punkt var drittsekken Morrison på toppen, men like fullt den beste organisasjonen jeg hadde sett på lenge. Men de forsvant innover blindveien så fort som de bare klarte å løpe. Det virket som de var overbevist om at jorden var flat. At den svære himmelen over Georgia var en bolle som passet perfekt over pannekaken. Jeg var den eneste som visste at jorden var rund. «To ting,» sa jeg. «Denne mannen ble skutt i hodet på kloss hold med en automatpistol med lyddemper. Det første skuddet knerter ham. Det andre skuddet var for sikkerhets skyld. Patronhylsene mangler. Hva sier det dere? Profesjonelt?» Finlay sa ingenting. Hovedmistenkte diskuterer saken med ham som om de er kolleger. Som etterforsker burde han ikke tillate det. Han burde stoppe meg. Men han hadde lyst til å høre resten. Jeg kunne se hvordan han vaklet. Han forholdt seg helt rolig, men inni ham romsterte det som villkatter innesperret i en sekk. «Fortsett,» sa han til slutt. Gravalvorlig, som om det var noe veldig viktig. «Det er det man kaller en henrettelse, Finlay,» sa jeg. «Ikke ran, ikke krangel. Det er et kaldt og klinisk angrep. Etterlater seg ingen spor. Det er en glup fyr med lommelykt som tråler området på jakt etter to finkalibrede patronhylser.» «Fortsett,» sa Finlay igjen. «Et skudd på kloss hold i venstre tinning,» sa jeg. «Kanskje offeret satt i en bil. Han som skyter, står og snakker med ham gjennom vinduet. Han løfter pistolen. Bang. Han lener seg inn og fyrer av det andre skuddet. Deretter rasker han med seg patronhylsene og drar sin kos.» «Drar sin kos?» sa Finlay. «Hva med de andre greiene som fant sted? Antyder du at de var to om det?» Jeg ristet på hodet. «Det var tre menn,» sa jeg. «Det er jo opplagt, ikke sant?» «Hvorfor tre?» sa han. 37
«Et praktisk minimum på to, ikke sant?» sa jeg. «Hvordan kom offeret seg ut til lagerbygningen? Han kjørte, ikke sant? For langt å gå. Så hvor er bilen hans nå? Han som skjøt, kom ikke gående han heller. Så det praktiske minimum ville være et team bestående av to stykker. De kjørte opp dit sammen, og de kjørte vekk hver for seg, en av dem i offerets bil.» «Men?» sa Finlay. «Men de faktiske bevisene peker på minimum tre,» sa jeg. «Tenk psykologisk på det. Det er nøkkelen til denne greia. En fyr som bruker en finkalibret automatpistol med lyddemper til et rent og pent skudd i hodet samt ett skudd til for sikkerhets skyld, er ikke av det slaget som plutselig går berserk og leker fotball med liket, eller hva? Og en fyr som faktisk går amok, roer seg ikke bare plutselig ned og gjemmer liket under noen gamle pappkartonger. Dere har med tre fullstendig forskjellige ting å gjøre her, Finlay. Så det var tre fyrer involvert i dette.» Finlay trakk på skuldrene. «To, kanskje,» sa han. «Han som skjøt, kunne jo ha ryddet opp etter seg.» «Overhodet ikke,» sa jeg. «Han ville ikke stått og ventet der. Han ville ikke likt å være vitne til den påfølgende galskapen. Det ville ha gjort ham forlegen. Og det ville ha plaget ham fordi det gjør bare hele saken mer synlig og farlig. Og en slik fyr, hvis han hadde ryddet opp etter seg, så ville det ha vært den rette måten å gjøre det på. Han ville ikke ha lagt igjen liket der hvor den første fyren som kom på jobb, fant ham. Så her dreier det seg om tre fyrer.» Finlay tenkte så det knakte. «Så?» sa han. «Så hvem av dem er liksom jeg?» sa jeg. «Han som skjøt, gærningen eller idioten som gjemte liket?» Finlay og Baker så på hverandre. Svarte meg ikke. «Så uansett hvem av dem jeg skulle være, hva sier dere?» spurte jeg. «Jeg kommer kjørende opp dit med de to kompisene mine. Vi kverker stakkaren rundt midnatt, og så kjører de to 38
kompisene mine av gårde mens jeg velger å bli igjen? Hvorfor ville jeg gjøre noe sånt? Dette er sprøyt, Finlay.» Han svarte ikke. Han tenkte. «Jeg har ikke to kompiser,» sa jeg. «Ikke noen bil heller. Så det beste du kan komme på å si, er at offeret kom gående dit opp, og at jeg også gjorde det. Jeg møtte ham, og så skjøt jeg ham veldig forsiktig, som en proff, fant deretter igjen patronhylsene og tok pengepungen hans og tømte lommene, men glemte å kikke i skoene hans. Så gjemte jeg unna våpenet mitt, lyddemperen, lommelykten, mobiltelefonen, patronhylsene, pengepungen og alt. Så forandret jeg fullstendig personlighet og sparket til liket som en villmann. Så forandret jeg fullstendig personlighet igjen og gjorde et håpløst forsøk på å gjemme liket. Til slutt ventet jeg i åtte timer i regnet for deretter å spasere inn til byen. Det er det beste du får til. Og det er bare visvas, Finlay. Hvorfor i helvete skulle jeg vente i åtte timer i regnværet, til morgengry, for så å rusle bort fra åstedet?» Han så på meg en lang stund. «Det kan jeg ikke svare på,» sa han. En kar som Finlay sier ikke noe sånt med mindre han kaver og kjemper. Det så ut som om luften var gått ut av ham. Han hadde ingen sak og det visste han. Men han hadde et alvorlig problem med politisjefens nye vitneprov. Han kunne ikke gå bort til sjefen og si: Du lyver så det renner, Morrison. Han kunne ikke gå aktivt inn for et alternativ når sjefen hans hadde servert ham en mistenkt. Han kunne sjekke alibiet mitt. Det kunne han gjøre. Ingen ville kritisere ham for å være grundig. Så kunne han begynne på ny frisk på mandag. Så ville han føle seg elendig fordi han hadde kastet bort toogsytti timer. Og han kunne forutse et stort problem. Han måtte fortelle sjefen sin at jeg faktisk ikke kunne ha vært der rundt midnatt. Han ville på en høflig måte bli nødt til å få gubben til å trekke tilbake beskyldningen sin. Vanskelig å få til når man er ny og underordnet og bare har vært der i seks måneder. Og når en han har med å gjøre, er en skikkelig drittsekk. Og sjef. Vanskelighetene 39
hang over ham, og han følte seg miserabel. Han ble sittende og puste tungt. I vansker. På tide å hjelpe ham litt. «Telefonnummeret,» sa jeg. «Du er sikker på at det er et mobilnummer?» «Ja,» sa han. «I stedet for retningsnummer har de et nummer som gir tilgang til mobilnettet.» «Ja vel,» sa jeg. «Men du kan ikke finne ut hvem det tilhører fordi mobiltelefoner ikke står oppført i telefonkatalogen, og kontoret deres vil heller ikke oppgi det, ikke sant?» «De forlanger en rettskjennelse,» sa han. «Men du har behov for å vite hvem sitt nummer det er, ikke sant?» sa jeg. «Vet du om noen måte å gjøre det på uten kjennelse?» sa han. «Kanskje,» sa jeg. «Hvorfor slår du ikke simpelthen nummeret og ser hvem som svarer?» Det hadde de ikke tenkt på. Det ble stille på nytt. De var forlegne. De hadde ikke lyst til å se på hverandre. Eller meg. Stillhet. Baker hjalp dem ut av situasjonen. Ga ballen over til Finlay. Han samlet sammen mappene sine og mimet at han ville gå og jobbe med dem. Finlay nikket og vinket ham av gårde. Baker reiste seg og gikk ut. Lukket døren utrolig stille etter seg. Finlay åpnet munnen. Og lukket den. Han måtte redde stumpene. Det som var igjen av dem. «Det er en mobiltelefon,» sa han. «Hvis jeg slår nummeret, så kan jeg ikke se hvem den tilhører eller hvor den er.» «Hør her, Finlay,» sa jeg. «Jeg blåser i hvem den tilhører. Alt jeg bryr meg om, er hvem den ikke tilhører. Skjønner du? Det er ikke min telefon. Når du slår på tråden nå, så er det NN i Atlanta eller i Charleston som tar av røret. Da vet du at nummeret ikke tilhører meg.» Finlay stirret på meg. Trommet med fingrene på pulten. Sa ingenting. «Du vet hvordan man går frem,» sa jeg. «Ring nummeret, vreng ut av deg en eller annen oppdiktet historie om en teknisk 40
feil eller en ubetalt regning, en datagreie, få vedkommende til å bekrefte navn og adresse. Bare gjør det, Finlay. Nå. Du er jo liksom en sånn jævla ettterforsker, eller hva?» Han lente seg mot stedet der han hadde lagt fra seg nummeret. Dro papirbiten til seg med de lange, brune fingrene. Snudde den mot seg slik at han kunne lese hva som stod, og tok av røret. Slo nummeret. Slo på høyttalerfunksjonen. Ringetonen fylte luften. Ikke en slik lang ringetone som på stasjonære telefoner. En høy, skingrende elektronisk lyd. Den stanset. Røret ble tatt av. «Paul Hubble,» svarte en stemme. «Hva kan jeg stå til tjeneste med?» Sørstatsdialekt. Selvsikker oppførsel. Vant til telefoner. «Hubble?» sa Finlay. Han så på pulten og skrev ned navnet. «God ettermiddag. Jeg ringer fra teleselskapets mobilavdeling. Jeg er sjefsingeniør. Vi har fått melding om at det har oppstått en feil på telefonen din.» «En feil?» sa stemmen. «Det virker da som den er helt i orden, synes jeg. Jeg har ikke ringt feilmeldingen.» «Utgående samtaler later til å være i orden,» sa Finlay. «Det er de inngående samtalene som det kanskje kan være noe galt med. Jeg har koblet til signalstyrkemåleren, og det ser faktisk ut som det er litt dårlig forbindelse.» «Jeg hører deg utmerket,» sa stemmen. «Hallo?» sa Finlay. «Der forsvant du litt for meg, Hubble. Hallo? Det hadde hjulpet meg om du kunne fortelle meg nøyaktig hvor telefonen din befinner seg nå i forhold til reléstasjonen vår.» «Jeg er hjemme,» sa stemmen. «Ok,» sa Finlay. Han grep pennen sin igjen. «Kunne du være så snill å bekrefte adressen din for meg?» «Har du ikke adressen min da?» sa stemmen. En sånn spøkefull vårs-gutta-imellom-tone. «Du klarer da å sende meg regningen hver eneste måned.» «Jeg sitter dessverre på ingeniøravdelingen akkurat nå.» Tonen var fremdeles spøkefull. Rett og slett to helt alminnelige 41
karer som kjemper med teknologien. «Kundeopplysningene ligger i en annen avdeling. Jeg kunne jo få tak i dataene, naturligvis, men det ville ta litt tid. Du vet hvordan det er. Dessuten må du fortsette å snakke så lenge dette måleinstrumentet er tilkoblet, slik at jeg kan få lest det av nøyaktig, ikke sant? Du kan vel like godt lese opp adressen din, med mindre du har et yndlingsdikt eller noe i den duren?» Det kom en brekende blekklatter fra mannen som kalte seg Hubble. «Ok, dette er en test, en-to, en-to,» sa stemmen. «Dette er Paul Hubble, som befinner seg hjemme i sin egen stue, det vil si Beckmanveien 25. Jeg gjentar Beckmanveien to-fem, her nede i lille, gamle Margrave som staves M-A-R-G-R-A-V-E, i staten Georgia, USA. Hvordan går det med signalstyrken?» Finlay svarte ikke. Han så meget bekymret ut. «Hallo?» sa stemmen. «Er du der?» «Ja, Hubble,» sa Finlay. «Jeg er her. Kan ikke finne noen problemer i det hele tatt. Bare falsk alarm, antagelig. Takk for hjelpen.» «Greit,» sa Hubble. «Bare hyggelig.» Forbindelsen ble brutt og opptattlyden fylte rommet. Finlay la på røret. Lente seg tilbake og så opp i taket. Snakket med seg selv. «Faen,» sa han. «Her, midt i byen. Hvem i helvete er denne Paul Hubble?» «Du kjenner ham ikke?» sa jeg. Han så på meg. En smule nedslått. Som om han hadde glemt at jeg var der. «Jeg har bare vært her i seks måneder,» sa han. «Jeg kjenner ikke alle sammen.» Han lente seg frem og trykket på intercomknappen på rosentrepulten. Ba Baker komme inn igjen. «Noensinne hørt om en fyr ved navn Hubble?» spurte Finlay. «Paul Hubble, bor her i byen, Beckmanveien femogtyve.» «Paul Hubble?» sa Baker. «Klart det. Han bor her, som du sa, og det har han alltid gjort. Familiemann. Stevenson kjenner 42
ham, inngiftet eller noe sånt. De er venner, tror jeg. Bowler sammen. Hubble jobber i bank. Du vet, en sånn finanstype, høyt på strå, jobber oppe i Atlanta. En eller annen stor bank der oppe. Jeg støter på ham iblant.» Finlay så på ham. «Det var han som befant seg i den andre enden av dette nummeret,» sa han. «Hubble?» sa Baker. «Her i Margrave? Det var da fanken til greier.» Finlay snudde seg mot meg. «Jeg regner med at du kommer til å si at du aldri har hørt om denne karen?» spurte han meg. «Aldri hørt om ham,» sa jeg. Han kikket surt på meg. Snudde seg mot Baker igjen. «Det er nok best du drar ut og henter ham inn,» sa han. «Beckmanveien 25. Gudene vet hva han har med dette å gjøre, men det er best vi snakker med ham. Vær snill med ham, for han er jo sannsynligvis en respektabel mann.» Han glante på meg igjen og forlot rommet. Slamret med døren. Baker strakte seg over og skrudde av båndopptageren. Fulgte meg ut av kontoret. Tilbake til cellen. Jeg gikk inn. Han fulgte etter og tok av meg håndjernet. Satte det på plass i beltet sitt. Gikk ut igjen og lukket døren. Satte i gang låsen. De elektriske boltene gikk i slå. Han gikk sin vei. «Hei, Baker,» ropte jeg. Han snudde seg og kom tilbake. Kikket meg rett i øynene. Ikke spesielt vennlig. «Jeg vil ha noe å spise,» sa jeg. «Og kaffe.» «Du får mat oppe i fengselet,» sa han. «Bussen kommer klokken seks.» Han gikk sin vei. Måtte dra og hente Hubble. Han kom nok til å trippe unnskyldende mot ham. Be ham om å bli med til politikammeret, der Finlay ville være høflig mot ham. Mens jeg stod på cellen, ville Finlay høflig spørre Hubble om hvorfor telefonnummeret hans var blitt funnet i skoen til en død mann. 43
Frakken min lå fremdeles i en bylt på cellegulvet. Jeg ristet den og tok den deretter på meg. Jeg var kald igjen. Kjørte nevene ned i lommene. Lente meg mot gitteret og prøvde å lese litt i avisen igjen for å få tiden til å gå. Men jeg klarte ikke å få med meg noe som helst. Jeg ble stående og tenke på vedkommende som hadde sett partneren sin skyte en fyr i hodet. Som hadde sparket det forvridde liket rundt. Som av all makt hadde smadret det døde skjelettet. Jeg stod der og tenkte på saker og ting som jeg hadde trodd jeg var ferdig med. Saker og ting jeg ikke hadde lyst til å tenke på mer. Jeg slapp avisen ned på gulvet og prøvde å tenke på noe annet. Jeg fant ut at hvis jeg lente meg opp i det øverste, fremre hjørnet av cellen, så kunne jeg se hele det åpne kontorlandskapet. Jeg kunne se over resepsjonsdisken og ut gjennom glassdørene. Utenfor skinte ettermiddagssolen lyst og varmt. Margrave så atter ut som et tørt og støvete sted. Det voldsomme regnværet hadde fortsatt sin gang over himmelen. Her inne var luften kjølig. Det lyste kaldt i neonrørene. Politibetjenten i resepsjonen satt på en krakk og skrev på tastaturet på datamaskinen. Holdt sikkert på med noen arkiveringsgreier. Jeg kunne se bak disken hans. Nedenunder var det områder som var lagd slik at de ikke skulle kunne ses fra forsiden. Små hyller med papirer og mapper med stiv rygg. Det var hyller med tåregassbokser. Et haglgevær. Panikk-knapper. Bak ham satt den uniformerte damen, hun som hadde tatt fingeravtrykkene mine, og arbeidet. Dataarbeid. Det var stille i det store kontorlandskapet, men det surret likevel i all energien de la ned i etterforskningsarbeidet.
44