F°394 Flamme Forlag . Oslo . 2019
av samme forfatter Våkenetter (fortellinger, Aschehoug 2009) Massemenneske (roman, Aschehoug 2012) Krysset (roman, 2016)
Anders Malm Svermen
© 2019 Flamme Forlag www.flammeforlag.no 1. utgave, 1. opplag 2019 Design: Aslak Gurholt (Yokoland) Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,3 Satt i Mercury Text 10/13,5 Trykt og bundet hos Livonia Print Sia, Latvia ISBN 978-82-8288-320-7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Flamme Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
En tåkebanke kom dansende inn Oslofjorden. Den strøk ertende over equinorbygget på Fornebu. Saltvannsbrisen trippet den forbi Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen. Skred med lange stiletthælskritt langs Akershusstranda mot Sørenga, hvor den nådde land skrevende. Glitrende av sekret tredde den seg ned på KLP-bygget, som sukket og stønnet. Det ulte i vindtunnelene mellom byggene. Tåkebanken gnikket og gnurte mot de harde, glatte overflatene, stakk en fuktig finger i hullet gjennom PricewaterhouseCoopers-bygget, det knirket ekstatisk i glass, stål og betong. Det smattet klissent i slissen mellom PwC og KLP. Tåkebanken lukket en varm munn rundt Deloitte-komplekset. Utstansingene rundt vinduene pulserte som blodårer mot tungen. Den slikket seg nedover skaftet, ned i lysken, hvor Deichman Bjørvika trakk seg sammen som en skrotum. Et pust fra fjorden svalet Lambdas svette korsrygg, hvor Munch-emblemet lyste opp som en tribaltatovering. Skodden presset seg opp mot aluminiumsfasaden med halvåpen munn, avsatte et lag talg, kondens rant nedover vinduene. Den trutet munnen i et svart kyss midt i Eufemias Hage, tungen lepjet over blokkene på Sørenga som hang som dangelbær i terminalhåret rundt Akerselvas analåpning. Tåkeskyen spente skjedemuskulaturen rundt DNB-bygningen, som hev etter pusten og sendte en varm luftstrøm gjennom Dronning Eufemias gate. Vindusflatene speilet seg i hverandre med utvidede pupiller. Skodden skjøv brystet frem og hodet bakover, svetten dryppet som en lokal byge over havnebassenget. Muskelsammentrekningene begynte som en dissing helt nede i leirgrunnen. Samtlige bygg sank litt ned mot grunnvannsreservoaret, fasadene fortrukket i en grimase som 7
minnet om setningsskader. Det knaket i armert betong. Det var ikke lenger mulig å holde igjen, Barcode-byggene ejakulerte taust. Ejakulatet rant i en stri strøm ned på den kalde asfalten hvor det størknet til Den norske opera & ballett, spettet av en rødmende kveldssol. Togene rullet sakte inn på Oslo Sentralstasjon. Barcode-rekken falt inn i seg selv, veltet seg over på siden og sovnet. Tåkebanken strøk videre uten å si farvel. Sår og oppsvulmet krabbet den over Grønland og Tøyen, begynte klatringen oppover bakkene i Tøyenparken, krysset togskinnene til Gjøvikbanen, det knitret da den kom i kontakt med kjøreledningen, gnistene lynte som nerveimpulser. Tåkebanken falt sammen over de tidligere arbeiderboligene i Lille Tøyen hageby, hvor den ble liggende tjukk og dorsk. Der lå den helt til solen steg opp og sparte den for skamgangen hjem, simpelthen ved å la den fordunste før rusen var ute av kroppen. * Alvin, Betel, Caspar eller David kastet fra seg telefonen i sengen. Gikk med raske skritt bort til det åpne vinduet, lente seg ut. Han justerte et mikrokamera som var rettet mot farens soverom, ned mellom persiennens lameller. Han la seg på sengen, sjekket videobildet på mobilskjermen. Faren snorket, slik han pleide. Som om han trakk hele ansiktet sitt og deretter resten av kroppen inn gjennom nesegangen for hvert innpust, i en slags kroppslig implosjon. En nærmest ikke-biologisk lyd. Guttegjengen på fire, Alvin, Betel, Caspar og David, hadde montert kameraer på samme sted, knapt synlig som en knappenål stukket inn i vinduskarmens fuge, rettet mot foreldrenes soverom. Å sende direkte fra soverommene var guttenes forsøk på å lede søvnens stillestående, illeluktende brakkvann ut i de friske, hvitskummende strykene som var den globale informasjonsstrømmen. Bare slik kunne teknologigigantenes algoritmer utvinne råmateriale fra den ellers uproduktive søvnen. Det var til foreldrenes eget beste. Alvin, Betel, Caspar eller Davids far var den eneste 8
som sov alene, så han var lett å identifisere. Men når ABC eller D svitsjet mellom direktesendingene til de tre kameratene, fant han behag i at foreldrene deres, som han jo kjente temmelig godt i og med at de fire hadde vokst opp sammen, ble transformert til hvilke som helst middelaldrende par i hvilke som helst soverom. ABC eller D stakk beina innunder sengeteppet og sparket det ut for å «bryte forseglingen» på sengen. Hver morgen når de sto opp, redde guttene den på samme stramme måte. For å gi rommet en følelse av hotell, festet de dynen og sengeteppet i undermadrassen. Naboens plaskebasseng kastet flakkende lysrefleksjoner i taket. Tåken trengte inn gjennom luftekanalene og saltet den innestengte luften, ABC eller D skjøv tungen ut mellom leppene, smakte på den. Foreldrene hadde nok en fornemmelse av at de ble observert, men hadde stilltiende latt det passere. På denne måten hadde de i alle fall en relasjon til sønnene, som ble stadig vanskeligere å få kontakt med. Slik kunne de også eksponere guttene for normalt seksuelt samkvem, som motvekt til nettpornografien de konsumerte. Alvin, Betel, Caspar eller David kunne studere de sovende parene i timevis. To ubevisstheter holdt forestilling for hver andre. En håndbevegelse betonet et argument i en diskusjon de begge var uvitende om. En far satte seg opp i sengen og sa noe uforståelig; en MacBook i dvalemodus som får en automatisk oppdatering. Det måtte være et viktig utsagn, for det hadde kjempet seg gjennom lagene av ubevissthet slik en luftboble beveger seg gjennom vann, men sprakk akkurat idet den nådde overflaten. Menneskesinnet var aldri så alene som når det utsa noe tilfeldig valgt, randomisert av hjernens algoritmer, i et mørkt rom; en forglemt chatbot på en nedlagt nettjeneste som fortsetter å rope ut i kyberrommet. En kropp snudde seg rundt, to ansikter tett i tett, to respiratorer som pustet for hverandre. En bevegelse med hodet eskalerte en ordløs krangel. En mor vendte ryggen til, tilsynelatende i affekt. To ofre for en konflikt ingen av dem var del av. I neste øyeblikk pludret en far, babyaktig og sårbar. Sikkel tjoret ham fast i puten. Han skar tenner, 9
de gnisset mot hverandre med en kraft som ville vært utenkelig i våken tilstand, det skurret i høyttaleren. Det var hjernen som forsøkte å gnage seg fri. I ly av natten jobbet den med å klore ut en tunnel under haken, hvor den ville unnslippe som en mørk silhuett i grålysningen. Øynene virret rundt under øyelokkene som om de var hacket. Drømmene var på sitt mest livaktige da, under REM-søvnen. En strømmetjeneste du ikke kan si opp, som du ikke engang kan skru ned lyden på, der du prøver å løpe en uløpelig distanse, løfte noe uløftelig, brette noe ubrettelig, skrike noe uskrikelig. Endeløse, oppstykkede dokumentarer om uoverkommelige hverdagsutfordringer som spilles av om igjen og om igjen og om igjen. Alvin, Betel, Caspar eller David var overbevist: Dette var hjernen som lengtet etter en annen måte å være hjerne på. Lagt i søvnens lærremmer, låst inn i skallens rømningssikre hvelv, i hjerteslagenes evige drønn. Men drømmene dens fikk du aldri. Og i enden av natten ventet alltid morgenen. Emoji.
10