Svensken av Guro Hoftun

Guro Hoftun

Svensken Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60017-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Simen Grytøyr Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

torsdag 3. mars 2011

jeg står på en smal platting av to centimeter tjukke planker, festet til et system av stenger, hektet med kroker til den hundre år gamle veggen. Veggen har setningsskader og lange sprekker som strekker seg langs fasaden. Jeg er øverst i stillaset, i fjerde etasje. Rundt meg er alt hvitt. Himmelen over meg, gårdsrommet under meg. Hvitt av murstøv og vintertåke som siger mellom de lysende bygårdene.

Alt kan rase. Om noe ryker, en skrue, en bolt, om det er en brist i et feste, da raser alt.

Vi jobber alle fire på team i dag. Åtte balkonger skal bli ferdige i Thomas Heftyes gate. Vi skynder oss. Det er torsdag, og Patrick, Nico og Lars skal hjem til Varberg. De springer i stigene. Småløper langs etasjene. Jeg kjenner forskjellen på dem. Patrick slamrer med verktøyet. Lars ramler liksom ned under meg. Nico er tung av muskler, men spenstig i steget. Vekten av ham dirrer under fotbladene mine, gir en synergieffekt gjennom kroppen min, jeg blir ustø i ryggsøylen av rytmen hans, den setter seg i hodestammen.

5

Vi har pusset og hamret og skrudd, vi har sendt verktøy og tegl og spann opp og ned med taljen, jeg har bare vært i det, gynget med av de andres arbeid, har vært inni arbeidet og ikke tenkt på noe. Nå ristes jeg våken, som ut av en lek.

Bevegelsene får meg ut av balanse, blikket suges ned mot bakken, jeg kan tippe ut av det smale stillaset, falle over det lave rekkverket, stupe alle høydemeterne ned. Pusten er rask og fuktig inni støvmasken, blodet pumper varmt i punktet ved siden av adamseplet, skyter fart ut i armer og ben, adrenalinet rusher gjennom kroppen, banker og slår og setter seg som en smerte i musklene.

Kanskje er det ikke høyden som skremmer meg, men tanken. Tanken på at det er jeg og bare jeg som holder meg her.

Det er så lite som skal til, så er det over.

Jeg står tett inntil veggen, legger fra meg slipemaskinen, drar av meg støvmasken, ser solen bryte forsiktig gjennom det hvite skydekket, støvet henger i luften og skinner mot de rustrøde taksteinene. Lyset faller langs fasaden og trekker i meg. Jeg slenger arbeidshanskene utfor kanten, ned mot bakken. De klasker flatt mot asfalthellene under meg.

Mobilen vibrerer og kiler i brystlommen, Johanna står det på telefondisplayet. Johanna. Ikke Mamma.

– Hej, sonen, sier hun. Hun sier alltid det når hun ringer.

– Tjena, sier jeg og prøver å virke behersket. Pirker vekk noe fra tommelneglen, fikler med glidelåsen, knepper igjen jakkelommen. Mamma snakker rett inn i øret mitt, lyden av henne henger i den trådløse, handsfree sneglesaken jeg har 6

festet til øret. Mamma ringer aldri midt på dagen. Hun vet jeg er på jobb.

– Så du er ikke i Holmenkollen og ser på ski-VM? spør hun. Lyden er en skrape i øret mitt, stemmen presser seg forbi tjukke flimmerhår som sperrer for luftstrømmen i halsen. Hun hoster, skjelver i stemmen og lyden treffer trommehinnen min og overdøver lydene fra de andre.

– Nei, jeg er på jobb, jeg orker dessuten ikke alt kaoset i Holmenkollen, sier jeg.

– Jeg ser litt på, men de norske vinner jo alt. Jeg liker ikke Northug, jeg synes han er oförskämt, sier hun. Det er bare pauseprat, jeg hører det på henne: – Jo, nå skal du høre … jeg har en kul i det høyre brystet.

Jeg lurer på om jeg kjenner noe i det andre også, så det er sikkert ikke noe farlig. Men jeg var hos legen i dag, og han henviste meg til mammografi, sier hun, og jeg hører at hun demper seg, holder stemmen nede.

– Så tenkte jeg at du kanskje kunne være med meg? Ikke at det er nødvendig, men … ja, du vet, sier hun. – Jeg sa til legen at sønnen min jobber i Norge, at han har fri hver fredag, at det ville være fint om jeg kunne få en time på en fredag, for da kunne sønnen min være med.

Jeg legger hodet mot murveggen bak meg. Lukker øynene. Jeg har et lag bobleplast inni meg, jeg har pakket det rundt alt jeg vil beskytte, nå begynner blemmene å poppe, én og én luftblemme punkterer, luften blir klemt ut.

– Når er dette da? spør jeg.

– Jeg har fått time til mammografi neste fredag, om en uke, sier hun.

7

Jeg lurer på hva hun mener jeg kan gjøre for henne, annet enn å sitte på venteværelset med kåpen i fanget og vente mens de presser puppene hennes flate i en maskin.

– Jeg skal se hva jeg får til, svarer jeg og vet ikke om jeg kan klare det. – Det går nok bra, fortsetter jeg. – Det er sikkert ingenting, sier jeg, og før jeg legger på, sier jeg noe om været, om snøen som smelter og tåken som letter, og hun sier noe om lyset og fargen på vannet, fjorden, hvor svart den er om vinteren, men vakker, hvordan lyset endrer seg hele tiden, selv lengst unna havet endrer sjøen farge hver time, sier hun.

Hun er blitt syk mens jeg har vært her, i et kaldt stillas, i robuste arbeidsklær, i en hard jobb, mens jeg sover på en madrass jeg ikke har valgt selv, i en seng plassert et sted som ikke er et hjem, jeg eier ikke et møbel, jeg har ikke engang et vindu. Patrick, Nico, Lars og jeg, vi som er balkonggutta, bor i et nedlagt solarium.

Jeg oppdager mitt eget speilbilde i vinduet, oppsperrede øyne, halvåpen munn, merker etter støvmasken over kjakene er fortsatt synlige, jeg går nærmere for å tørke vekk en mørk flekk fra pannen, men plutselig er det ikke meg selv jeg ser. Jeg ser inn, og får et tilfeldig glimt av en hverdag: En kvinne bøyer seg ned, setter seg på huk og knytter skoene til et barn. Hun ser ikke på barnet, fikser bare lissene, reiser seg og går innover i leiligheten, ut av min synsvinkel. Barnet sparker av seg skoene. Jeg får lyst til å banke på vinduet, vinke til ham, men vi skal være blinde for dem. Vi må aldri se inn, men Lars gjør det. Om kveldene sitter han og forteller oss om alt han har sett innenfor vinduene, det er nakne, fine damer, par som elsker, og folk som krangler. Jeg tror han juger, de gangene jeg har tatt en titt, er det små ting 8

som skjer, en kar som leser avisen, en ung jente som ligger i sengen med PC-en i fanget, eller noen som sitter og spiser mens de leser på mobilen. Jeg vil ikke se inn, de på innsiden angår meg ikke.

– Jajamensann, ska vi säga det så här? hører jeg Patrick si under meg. – Hör du, Jens! roper han. – Kommer statsministern, eller? Nu åker vi.

det er torsdag, og Patrick endrer rytme. Kroppen hans mister konsentrasjonen, noe i ham letter, han strekker seg, tøyer på overkroppen og gjør seg klar for helgen. Det knirker i stillaset da jeg går ned. Hendene er kalde mot stengene.

I andre etasje må jeg ta en pause, hvis ikke spyr jeg, eller svimer av eller faller utfor. Pusten når ikke ned i lungene, den stopper ved strupehodet.

Om det er høydeskrekk jeg kjenner, tar jeg den med meg gjennom etasjene. Bærer den med meg sammen med slipemaskinen. Langs fasaden, ned stigene mot bakken.

Nico, jålebukken, fyller murpuss og teglstein i en trillebår. Det er det siste lasset på dette prosjektet. Når han har tømt det i kontaineren, klapper han vekk murstøvet fra buksene.

Lars uler i portrommet. Uler som en ulv, så glad er han for å få slippe, for å ta helg, for å kunne kjøre E6 hjem til Varberg. Han knekker opp en colaboks, tømmer hele i én slurk, slår seg med knyttet neve mot brystkassen, former leppene som en orangutang og raper høyt. Gud, for en idiot han er.

10

Klokken er 12.23, og vi pakker sammen utstyret, vinkelsliper, piggmaskiner, slipemaskiner, spikerpistoler, tuber med fugemasse, legger det inn i bilene, rydder opp ute på gaten, inne i bakgården, setter bøtter og taljer og småutstyr inn i vognen, slår av lyset og låser døren til dassen, presser kroppene med det støvete arbeidstøyet inn i de to små bilene og kjører gjennom byen.

åtte nye balkonger er klare for våren på Frogner. Vi jobber i faste team. Lars og Nico kjører én bil. Patrick kjører vår. Selv om vi starter samtidig, har han raskt kjørt fra Nico. Vi snor oss gjennom de trange bygatene, vrenger rundt et hjørne, akselererer de få meterne vi har klaring før et lyskryss, bråbremser rett bak bilen foran. På grønt lys tråkker Patrick gassen i bånn. Da en svær SUV prøver å tvinge seg frem fra en sidegate og ut på veien før oss, tviholder Patrick på forkjørsretten, høyrehånden ligger klar på midten av rattet der hornet aktiveres, og nå tuter vår håndverkerbil mot den polerte, sterke, svarte pengeflasheren med firehjulstrekk.

– Du skal ikke prøve om bremsen fungerer bedre enn hornet? spør jeg.

– De forstår ikke høflighet i dette landet. Det er kynisme, arroganse og effektivitet som driver dem. Eller hur? Tid er penger.

Patrick skrur opp musikken idet vi raser over krysset på Majorstuen.

– Dette er et av Oslos farligste kryss, har jeg lest, sier jeg, men Patrick overhører meg, ignorerer trafikken, trikken, 12

folk som går rett ut i veien, syklister som ikke vet hvor de hører til, men likevel eier veien.

Jag är förlorad i kriget med mej själv, synger han i duett med Thåström, det er den eneste CD-en vi har i bilen, Imperiet. Jeg må le av Patrick. Han blir en annen på torsdager, i dag har han sunget hele tiden, hvor enn jeg har vært i stillaset, har jeg hørt ham. Nynnende, trallende. Han er så klar for helg, klar for å dra, for å kjøre ut av Oslo, over grensen, hjem til kona og ungene.

– Skal du se stafetten i dag? spør han.

– Er det damene? spør jeg.

– Ja, den begynner klokken to, så vi hører det på radio på vei hjem. I dag vinner Kalla og våre jenter, sier han.

– Bjørgen og Johaug er sterke, og de er rimelig klare for seier på hjemmebane, sier jeg.

– Hör du, vi må ha troen. Hvis vi mister troen, taper vi alt. Hva skjedde egentlig, Jens? Hva hendte med Sverige Storebror? Vi var Kungen av Skandinavia, for helvete.

Skjelettet og musklene og leddene og huden som holder alt sammen, vet at kroppen skal vris ut av hver sving bilen tar, at den skal presses opp i fart, at beltet skal stramme om brystet ved hver brems, at lydene av Patricks tordentale og Thåströms klagesang skal fylle ørene når vi suser opp motorveien gjennom Groruddalen, helt til vi kjører inn på parkeringen foran solariet der vi bor, og Patrick stopper tre centimeter fra husveggen.

Han er raskt ute av bilen. Jeg blir sittende, stirrer inn i den hvitmalte murveggen, den firkantede klossen, et bygg fra etterkrigstiden uten estetisk plan, et hus som egner seg for karer som trenger seng, dusj, fjernsyn, lagerrom til verktøyet, og et sted å varme mat.

13

Patrick er inne, han har sikkert allerede tatt av seg arbeidstøyet på garderoberommet, jeg lukker døren, kjenner tyngden i skoene når jeg går ned trappen til underetasjen der jeg har mitt soveavlukke. Jeg setter meg ned på benken i garderoben, før jeg begynner å hekte klærne av meg. Snickers work wear som skraper mot huden, klær skapt for å stå imot det harde arbeidet, reflekser for synlighet, og høyteknologiske kneputer som beskytter mot støt.

Mens vi jobber støpes klærne på oss, blir et skall, men materialet i klærne er magi, det blir likevel ikke stivt. Det er det beste arbeidstøyet, og det er svensk, det er ledende i verden, i alle fall i Europa.

Patrick nynner og går rundt naken, sterk i kroppen, finner håndduken sin, plystrer, går inn i en av de tre dusjene.

De andre dusjer først, det er min tur når de er dratt. Jeg går inn på avlukket mitt og trekker på meg en T-skjorte og en olabukse. Lukter at Patrick er ute av dusjen, han tømmer halve Abercrombie-flasken, den søtlige, kvalmende lukten sprer seg i rommene. Jeg trykker på mobilen for å se hva klokken er, den er snart ett, sjekker at VM-stafetten begynner klokken to, så nå er TV-sendingen sikkert allerede i gang. Lars og Nico er også kommet, Nico kjører mer behersket enn Patrick og bruker noen flere minutter fra byen og opp Groruddalen. De romsterer rundt inni garderoben med tunge vernesko.

Jeg går opp trappen, slenger hånden ut til venstre, trykker på bryteren til taklyset, det tikker og knatrer i lysstoffrørene, blinker noen ganger, og så fylles rommet av skinnet fra de flate, hvite lampene. Jeg setter meg i sofaen, skai-trekket er kaldt mot kroppen, noen steder har det falt av flak med tynn plast som er limt på stoffet for å ligne skinn, jeg blir 14

sittende og trekke i en av flikene, det er umulig å la være.

Fjernkontrollen ligger i skvis mellom to av sofaputene, jeg vipper den frem og setter på NRK, kameraene sveiper over Holmenkollen, folk er på plass med bjeller og norske flagg.

Hvordan kan alle disse menneskene ha fri? I desember, da Norge spilte mot Sverige i finalen i håndball-EM, var det horder av rødt på tribunen, folk som hadde dratt til Herning i Danmark for å se finalen. Sverige slo Norge i gruppespillet, det var første gang Norge tapte en EM-kamp på åtte år. Men da Norge og Sverige spilte finalekampen, lekte de norske med våre jenter, gjennom hele kampen ledet de med et par–tre mål, nok til at Linnea Torstenson og de andre ikke kunne gi opp, ikke si takk til sølv og slutte å jobbe. Hele tiden holdt de følge, men ikke helt inn. Og på tribunen sto nordmennene med rare hatter i rødt, hvitt og blått. Tut og kjør og pauker og basuner. Nordmenn jobber jo ikke, de får folk til å komme fra alle verdenshjørner for å slite for seg, slik at de kan reise verden rundt på sportsarrangementer for å heie på seg selv og si at det er typisk norsk å være god. Nå står de oppi skogen med nikkers og toppluer og kubjeller. Og den norske stat sponser en avløser fra Litauen slik at bonden slipper å gå i fjøset, men kan være på arenaen og herje med kubjellene, for kuene trenger jo ikke bjeller der de går rundt i datafjøset sitt og styres av mikrochips de har under skinnet. Kommentatorene skryter av Norge som vertsnasjon, de har allerede glemt kaoset forrige helg da Ruter hadde satt opp for få vogner, og for få avganger. De hadde regnet ut antall reisende til VM, men ikke tatt høyde for alle andre passasjerer. Da publikum endelig kom til arenaen, var inngangsportene stengt. Tusenvis gikk glipp av øvelsene, de fikk ikke sett Bjørgen ta gull, 15

billettene måtte refunderes. Nå har de en plan, har jeg lest, de anbefaler folk å stå opp tidligere og gå på ski opp til Holmenkollen.

Selv tåken ser ut til å lette nå, sier NRK-stemmen. Jeg skrur ned lyden, det er intervjuer med publikum, med slektninger av Johaug og Bjørgen og med de som jobber i smørebussen. I bakgrunnen kauker et par voksne karer med elggevir på hodet.

Herrejävlar, er det mulig?

Patrick kommer opp trappen fra underetasjen, slenger bagen fra seg i den lille gangen ved utgangsdøren, skitne sokker og kalsonger, hva vet jeg, som han tar med hjem slik at kona kan vaske dem, eller kanskje er skittentøyet et regnskap for hverdagene i arbeidseksil.

Han ser normal ut, der han kommer inn i det store rommet med kjøkkenavdeling og TV-krok, med vått hår gredd bakover, rutete skjorte, bukse med skinnbelte.

– Statsminister Jens Persson skal ikke bli med hjem, da? spør han, legger hodet til siden, dunker over det ene øret med håndbaken for å løsne vannet som sitter fast i øregangen.

Han begynte å kalle meg statsministern fordi han mener jeg kan så mye, at jeg er så belest. Det er bare sprøyt, jeg googler hver gang jeg lurer på noe, jeg har sluttet å lese, jeg kunne lese mursteinstjukke bøker på en kveld, men nå klarer jeg ikke å roe meg, jeg sjekker mobilen, Facebook, Twitter, melder sjelden noe, bare sjekker nettet. Nettavisene, bankkontoen, Finn.no og Blocket.se. Selv om jeg ikke skal kjøpe noe.

Jens Stoltenberg var like gammel som meg da han gikk inn som leder av Norges regjering. Førtién år. Göran Persson 16

var førtisju. De var store menn. Patricks kallenavn er sikkert ment som en kompliment, men det stikker likevel når han kaller meg det. Jeg kan ikke be ham slutte, må bare le, må bare smile med.

– Nei, jeg slapper heller av her. Tar meg en tur på byen, kanskje.

– Ser på livet, sier Patrick tomt ut i luften.

– Ser på livet, sier jeg.

Nico har nypussede sko, tighte jeans, luggen hans faller litt frem i ansiktet idet han legger fra seg tingene sine ute i gangen, han vet ikke selv at han poserer. Bevegelsene hans er ørlite slow motion, han trekker hånden gjennom håret og beveger seg … fan, hva skal jeg si … han beveger seg så bra, det er ikke så ofte jeg ser sånt hos menn, jeg pleier ikke å legge merke til hvordan menn beveger seg, men Nico har en slags rytme, en attityde, han kunne vært noe, vært en kjendis, en skådis, en TV-stjerne, en modell, han ser så bra ut … det må det være lov å si … lov å se … at Nico ser så himla bra ut der han kommer over gulvet i de tighte jeansene og den hvite T-skjorten som sitter stramt over skuldrene og brystpartiet.

Lars er det motsatte. Lars er tung i steget, ser ut som han sliter etter å ha gått opp tretten tunge trappetrinn. Han slenger to bæreposer og en jakke over Patricks bag i gangen, har sokkene i hendene og de butte føttene kleber mot gulvbelegget. Han kommer rett fra dusjen, men ser likevel ikke stelt ut. Ser kokt ut, håret hans har lagt seg som en lue av filt på hodet hans. Han gjør så mye ut av seg, den minste ting utfører han stort og klumpete, han stønner og overdøver TV-en når han trekker på seg sokkene. Han klarer ikke å holde balansen på én fot og må sette seg på en av 17

kjøkkenstolene. Han har dratt den nuppete hettegenseren over hodet, det er hvite flekker på magen etter wienerbrødet han satt og spiste i går kveld. Hvem under åtti år spiser wienerbrød? Jo, Lars, og han ser ut som en som spiser wienerbrød, en som legger den fettete, flakete klumpen fra seg på magen mens han tygger og slikker fingrene rene for glasur.

– Ah, det skal bli bra å komme hjem, sier Lars. – Jeg har en plan om å dra ut i skogen med en kompis og skyte fugl, sier han.

Vi er ikke interessert. Gidder ikke å svare, gidder ikke å høre på skrytet og skrønene hans.

Patrick spør hva det skal være godt for å skyte fugl. For det er ikke jakt, det er ikke for å holde bestanden nede eller fylle fryseren med ryper. Lars skyter spurv og trost og stær.

Jeg holdt på å fly i maska på ham sist han fortalte at de skjøt småfugl for moro skyld. Forrige helg – hva skrøt Lars av da? Jo, han skulle se en kompis i den lokale finalen av Sveriges sterkeste mann. Da gutta kom hjem på søndag, spurte jeg Lars, litt for å være interessert, men mest for å kødde med ham: Hvordan gikk det med kompisen din i verdens sterkeste mann?

Han trakk seg, sa Lars. Og hadde jeg vært som Lars, ville jeg selvsagt ikke gitt meg. Jeg hadde fulgt etter ham. Spurt mer. Trakk seg? Hvorfor trakk han seg? Jeg ville sørget for at alle de andre hørte fornedrelsen, at jeg tok ham i løgn.

Var jeg som Lars, ville jeg ikke gitt meg. Men jeg er ikke som Lars.

Jeg blir sittende i sofaen mens de andre pakker sammen for å dra, sjekker nettavisene, VG, Aftenposten, Dagbladet.

De svenske. Göteborgs-Posten, Aftonbladet. Scroller bare, 18

leser ikke. Patrick unnskylder seg for hvorfor de må dra tidligere i dag. Guttungen skal ditt, jentungen skal datt og kjerringen maser. Jeg lener hodet bakover, klemmer nakkegropen mot sofaputen, lukker øynene og legger mobilen på magen, mens Patrick snakker om garasjen han har snekret på hver eneste helg han har vært hjemme i to år. Han blir ikke sur, men kona blir sur. Sur for at han aldri blir ferdig.

De sier ha det. Jeg sier: – Kjør forsiktig. Bagene og posene skraper mot veggene og dørkarmen når de går. Så slår døren igjen etter dem. Stemmene forsvinner gradvis når de går mot bilen. De rygger ut av parkeringen og tar med seg lydene og luften. Et eller annet i meg blir med dem, et slags filter mellom meg og alt utenfor meg. Med dem er jeg beskyttet, de støpte klærne holder meg oppe gjennom dagene. Jeg sitter i olabukse og T-skjorte og synker sammen i ryggen, kjenner musklene verke etter tyngden av verktøyet, turene opp og ned i stillaset sitter i lårene, alt vi har revet ned, murpuss og reisverk i tre, paneler og gipsplater og gammel Glava, ligger i nesen, bihulene, ned halsen og lungene. For hver døråpning vi slår inn er det sjuhundre kilo mur og teglstein. Mens vi jobber blir vi en del av fasaden, den stygge, ødelagte fasaden. Vi er stillas, vi er ting, vi er maskiner som setter opp balkonger. Drikker kapselkaffe inni vognen, som er kombinert pauserom, verktøylager og do på hjul. Men det er et ærlig arbeid, vi er sterke, vi utgjør en forskjell.

I fire år har jeg sittet her på torsdagsettermiddager, sagt kjør forsiktig og latt gutta dra. Nå er det norske flagg i skogen på TV-en, og jeg føler meg tom. Ikke bare tom. Uthulet. Eller, ikke uthulet, det blir feil. Det er tatt ned et speil 19

fra en vegg. Og når jeg ikke ser meg selv, er jeg liksom ikke her.

I dag var det en dame som ropte hei du, svensken! etter meg.

Skjønte ikke først at det var meg hun mente. Alt hun lurte på var når vi er ferdige. Når vi skal rydde opp og dra.

Den fine vintertåken har lettet nå. Jeg liker tåke, den krever så lite. Det er bare å være i den. Men nå har skogholtet demret. Jeg ser hvert tre. Dybden mellom dem. Stien som forsvinner innover, gyllenbrun av døde barnåler der snøen ikke har lagt seg. Noe rører seg i skogen, jeg innbiller meg at det er løpebiller. Under stokker, i råtne røtter, mellom barken og veden. Svarte. Rødbrune. En gang kunne jeg navnet på alle billene. Det latinske navnet for skogsnutebiller har jeg glemt, men jeg ser for meg hvordan de gnager sår i barken. Av vitenskapelige navn på biller liker jeg Coccidula rufa best. Det er en rytme som har festet seg. Coccidula rufa. Vi sa aldri nyckelpigor. På norsk heter det marihøne.

Så flatt og søtt.

Jeg ser ikke biller, jeg ser skogen, billene overvintrer i stammer og under løv og steiner, de er der, men er der ikke.

Uansett tåke eller klarvær. Det er dette jeg liker med tåke, tankene viskes vekk, granskogen og billene og alt jeg innbiller meg er blyantstreker som kan pusses bort på et ark.

Nå står grantrærne der og strekker seg eviggrønne, grunne i røttene, tunge i toppen.

Vinduene er store og åpne, skapt for å slippe lyset inn til de som en gang satt her og jobbet på det som var solariumkjedens administrasjon. Det er altfor mange, sikkert tjue, tretti stikkontakter i rommet. Klare til å kobles opp, forsyne 20

noen med kraft til å tjene penger, kontakte noen via en datamaskin. Det kalde lyset i taket ble montert for at folkene som jobbet her skulle holde seg våkne. Vinduene er for store, for åpne, skogen kommer for nær. Skogen sto her under krigen, sto her da gravemaskinene kom. Sto her da svære betongelementer ble heist på plass uten tanke for annet enn at folk trengte hus. Blokkene reiste seg. Folk ønsket seg et senter. Et senter der de kunne møtes. En firkantet kloss med butikker som solgte klær, bøker, sko, en liten bankfilial, en matbutikk. Og T-banen. Som gjorde det levelig her hvor det egentlig bare var skog. Fra vinduet ved kjøkkenbordet ser jeg utover landskapet slik det ble gravd ut og bygd opp. T-baneskinnene. Fortauene. Lyskryssene.

Veiene. Lekeplassene er dekket av is.

Stuen er vendt mot skogen, vekk fra sivilisasjonen. Noen har hengt opp to store IKEA-bilder over sofaen bak meg. To like svart-hvitt-bilder av Chrysler-bygningen i New York.

Vi kaller det ikke vardagsrum, det blir for hjemmekoselig, vi sier oppholdsrommet.

Noe brunt har en gang rent ned fra benkeplaten, det har lagt seg i striper nedover døren på det ene underskapet, tjukkere enn kaffe, tynnere enn saus, jeg skjønner ikke hva det er, det har vært sånn siden vi kom hit.

Kroppen er i ferd med å bli varm inni. Hodet fungerer best med litt hjelp, men i hverdagene går det ikke. Øl og stillaser nytter ikke. Jeg har lovt Patrick å holde meg nykter. Det var Patrick som fikset denne jobben til meg, etter at jeg fikk sparken på Geilo. En av grunnene til at jeg ble ansatt, var at jeg bodde langs veien hjem. Vi kjører hjem i en felles bil, så da kan vi bare slippe deg av på Torp, sa Patrick.

21