Svar hvis du hører meg av Ninni Schulman

Ninni Schulman

Svar hvis du hører meg Oversatt av Kari Engen

Ninni Schulman Jenta med snø i håret, 2012 Gutten som sluttet å gråte, 2013 Ninni Schulman Originalens tittel: Svara om du hör mig Oversatt av Kari Engen Copyright © Ninni Schulman 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43724-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Anders Timrén Omslagsfoto: Shutterstock, Anders Timrén Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dere vet kanskje hva en ti mil lang skog vil si. Ikke en gård, ikke en koje mil etter mil, bare skog. Høyvoksen nåleskog med trehård bark og høytsittende grener, ikke ungskog med myk bark og myke kvister, som dyr kunne spise.

Hvis ikke sneen var kommet, ville de ha gått gjennom skogen på et par dager, nå kunne de i det hele tatt ikke komme gjennom den. Alle geitene ble der, og menneskene holdt på å forgå, de også.

En herregårdssaga (Selma Lagerlöf)

1

Onsdag 10. oktober Hadde Bodil Sanner visst at det var det siste kvarteret deres sammen, ville hun kanskje sagt noe mer. I stedet sto hun der ved oppvaskbenken i morgenkåpe og raggsokker og ordnet med falukorven, posene med rett i koppen-suppe og de kokte eggene, mens tankene var et annet sted.

Klapringen fra Pärs tresko nede i kjelleren og smellet da han lukket igjen våpenskapet, hørte hun ikke. Heller ikke lyden av Alvas skje som skrapte mot bunnen av kefirskålen.

All oppmerksomhet var rettet mot veien.

Hun hadde sett bilen hans kjøre forbi noen ganger de siste dagene. Gåsehuden krøp langs lårene og oppover ryggen når hun tenkte på det, og hun dro morgenkåpen tettere rundt seg. Han hadde kikket mot huset, men ikke saknet farten, ikke vinket, akkurat som de hadde sagt.

Varmen strømmet gjennom henne når hun tenkte på campingvognen nede ved fiskehytta, bare noen hundre meter unna.

Bygda lå fortsatt mørk, og ingen biler var kommet kjørende mot slaktebua ennå.

Bodil hadde trodd at Alvas innfall om å bli med til skogs skulle gå over da vekkerklokka ringte, men nå satt hun der ved kjøkkenbordet i det svake skinnet fra vinduslampen og tygget i seg en brødskive. Lange maskaravipper og eyeliner som buet seg oppover i ytterkant av øynene. Kvisene på ha7

ken var bare synlige som små hudfargede kuler under laget med pudder.

Fraværende fylte Bodil kakao i termosen hennes, den røde bulkete som hadde fulgt dem helt siden førskoletiden, og skrudde på lokket.

«Du har kanskje misforstått dette, men det er ingen fest vi skal på,» sa Pär da han kom opp fra kjelleren med riflen i den ene hånden og støvlene i den andre.

Alva kikket opp fra mobilen hun hadde liggende på bordet ved siden av seg, slapp den et øyeblikk med pekefingeren, men svarte ikke. Ørene avslørte at hun rødmet.

Pär så på Bodil, lette etter samforstand foreldre imellom, men hun bøyde seg ned over ryggsekkene og den inngrodde lukten av bål, mose og gamle ostesmørbrød, skjulte seg i arbeidet med å pakke.

At han hele tiden måtte være på henne og hakke. Han var visst nødt til å kommentere alt for tiden.

«Får håpe dere får skutt noe i dag,» sa hun.

Stemmen var tjukk av overdreven entusiasme.

Etter to dager hadde ikke jaktlaget fått mer enn en elgku og to okser. Fortsatte det på denne måten, ville de bli nødt til å holde på helt til snøen kom før kvoten var fylt. Før i tiden ville hun ha brydd seg oppriktig om det. Nå var hun mest overrasket over hvor saktmodig hun klarte å framstå.

«Ja,» sa Pär. «Men det er vel ikke verdt å håpe på for mye. Når ulven har fått sitt, er det ikke stort igjen.»

Bodil lukket igjen sekkene og mumlet et eller annet. Nei, det er vel sånn det er.

Fra øyekroken registrerte hun at Alva ryddet bort tallerkenen og tekoppen og strøk hånden noen ganger over den blonde luggen.

Utenfor var alt fortsatt stille. Tenk at stillhet kunne høres.

«Den mobilen der kan du la ligge igjen hjemme,» sa Pär.

«Du kommer ikke til å ha dekning i skogen likevel.»

Alva satte serviset i oppvaskmaskinen og glattet på luggen igjen. Det var umulig å se hva hun tenkte.

8

Pär ble stående foran gradestokken ved kjøkkenvinduet, uten å røre seg. Han så så ulykkelig ut.

«Hvordan er det med deg?» spurte Bodil da Alva hadde forsvunnet ut av kjøkkenet.

Han fortsatte å studere gradestokken utenfor vinduet.

I flere måneder hadde hun hørt ham vri seg gjennom nettene og sukke foran tv-en om kvelden når han trodde hun ikke hørte det.

«Jeg er bare litt sliten,» sa han til slutt.

Selvsagt. Bare vær en ordentlig mannemann og hold ut.

Jeg orker ikke å bry meg lenger.

Hun visste ikke hvor mange ganger hun hadde prøvd å få ham til å fortelle hva som plaget ham.

En lyd ute fra veien fikk henne til å lene seg over bordet og kikke ut. Da hun så den sølvfargede Santa Feen passere, gikk det en skjelving gjennom kroppen hennes.

«Hva er det?» sa Pär.

Bodil vendte ansiktet bort. Tilbøyeligheten til å rødme hadde Alva arvet etter henne.

«Hva det er?» sa hun, mye hardere enn hun hadde tenkt.

«Du har vært sliten veldig lenge nå. Hvis det ikke blir bedre snart, synes jeg du skal gå til legen, få sjekket verdiene dine.»

«Du, om noen, vet hva jeg mener om leger.»

Jo da. At det bør være noe synlig i veien for at det skal være noen vits i å oppsøke lege: blodsutgytelser, benbrudd.

Ellers sendte de deg bare hjem igjen med noen Paracet. Jo da, hun visste det.

Bodil lente seg mot kjøkkenbenken og rettet på morgenkåpen med en hissig bevegelse. Varmen i ansiktet hadde omsider trukket seg tilbake.

«Glem det, da,» sa hun. «Glem hele legen, og fortsett å gå her hjemme og klage.»

Pär bet tennene hardt sammen, tok geværet og støvlene og forsvant ut i gangen. Musklene i kjeven jobbet. Bodil fulgte taus etter med ryggsekkene. Det var like greit ikke å si noe mer.

9

Alva sto ferdigkledd i svart Fjällrävenjakke, jeans og gummistøvler. En caps med New York Yankees-logo var løsningen på farens ordre om å ha noe rødt på hodet. Lue var det ikke snakk om.

«Du har kledd deg ordentlig nå, da, jenta mi, så du ikke fryser?» sa Bodil. «Stillongs og tjukke sokker?»

Alva så opp fra mobilen og nikket.

«Ja da.»

Det tenåringsnøytrale ansiktsuttrykket kunne ikke skjule hvor ivrig hun var etter å komme seg av sted. Hun rettet på capsen og glattet på håret igjen så det lå helt slett over skuldrene.

«Som sagt, mobilen kan du like gjerne la være igjen hjemme,» sa Pär idet han dro opp glidelåsen i jakken.

«Men jeg vil ta bilder. Da spiller det jo ikke noen rolle om jeg har dekning eller ikke.»

«Gjør som du vil,» sa faren. «Men du får skylde deg selv hvis du mister den i skogen.»

Hvorfor skulle hun gjøre det? tenkte Bodil. Hun mister jo aldri noe, og i hvert fall ikke mobiltelefonen.

«Ja, da drar vi vel, da,» sa Pär.

«Lykke til. Håper dere får det fint.»

Han åpnet døren og sendte henne et raskt blikk. Så var de borte.

2

Fire kuldegrader. Fytte grisen. Petra Wilander åpnet bagasjerommet på Subaruen og lot Roy hoppe inn. Så satte hun ryggsekken i baksetet og fant isskrapen i dørlommen på førersiden der den hadde ligget siden våren.

Kroppen føltes tung og stiv etter to lange dager i skogen, men hun visste at det ble bedre så fort hun kom i gang.

Isen løsnet i hvert fall lett. Hvite flak fløy til alle kanter.

Hun pleide ikke å synes det var vanskelig å komme seg opp under elgjakten. Tanken på en hel dag i skogen, langt vekk fra alle krav, gjorde at hun ikke følte seg like morgentrøtt som hun vanligvis var.

Men i år var det annerledes. Etter at hun ble politisjef, hadde hun tydeligvis ikke dette fristedet lenger.

Petra børstet snørester av skrapen før hun la den i dørlommen igjen og satte seg bak rattet.

Det var fortsatt helt mørkt da hun rygget ut av innkjørselen foran garasjen. Lasse hadde ennå ikke kommet seg ut av pysjamasoverdelen inne ved kjøkkenbordet.

Da hun kom ut i Dalavägen, hørte hun Roy legge seg til rette. Etter alle år hadde han lært at kjøreturen nordover kom til å ta en stund.

Hagfors lå stille da hun kjørte i sikksakk forbi fartsdumpene utenfor politihuset. Det lyste på kontoret til Folke, vinduet hans var som et varmt, gult rektangel i mørket.

I butikkene i Köpmangatan sto alle lokaler utenom den nyåpnede kafeen tomme. Persienner dekket begge utstillingsvinduene i den nedlagte klesbutikken. I frisørsalongen var 11

det teipet fast et stort stykke kartong på innsiden av glasset: «Til leie».

På Asplundsskolen hadde fasaden begynt å flasse, og takrennene hang på halv tolv. Kommunen hadde forgjeves prøvd å selge den gamle ungdomsskolen. Riv hele greia, tenkte hun. Hvem er det som vil ha noe sånt?

Endelig begynte det å bli varmt i kupeen. Petra tok av seg hanskene og satte på radioen. Etter et par minutter så hun Hagfors forsvinne i bakspeilet. Snart var det bare skog og blanksvart asfalt. Et tynt frostlag glitret i veikanten.

Da de lokale nyhetene begynte, skrudde hun opp lyden.

«Politiet er svært tilbakeholdne med informasjon om etterforskningen av den ulovlig felte ulvetispa som ble funnet sør for sjøen Nain i helgen, men ber samtidig publikum om hjelp. Christer Berglund, fungerende politisjef i Hagfors, oppfordrer alle som har oppholdt seg i området rundt Narsdammen og Majanpäsmossen i midten av forrige uke og som har sett noe, om å ta kontakt …»

Det var lov å håpe. Spørsmålet var bare om noen torde.

Det var på lørdag det var kommet et tips til politiet fra en anonym hotmailadresse om at det lå en død ulv gjemt en halv kilometer vest for Narsdammen. Christer og Folke hadde dratt dit og funnet den nesten med en gang. Alt tydet på at den var blitt skutt på nært hold noen dager tidligere.

«Norra Värmland kommer til å få en solfylt formiddag med temperaturer rundt tre minusgrader. Om ettermiddagen skyer det til. Fare for regn med innslag av snø.»

Da Petra svingte av mot slaktebua, glødet himmelen rosa på den andre siden av sjøen. På gårdsplassen utenfor beveget mørke skikkelser seg omkring som skygger i skinnet fra bålet.

Roy reiste seg i bagasjerommet så fort hun skrudde av motoren, trampet og klynket av iver.

«Snart,» sa hun. «Hvil deg litt til, du.»

Kulden bet i nesen, nesten lekent, da hun kom ut på den frosthvite grusen. Hun lot ryggsekken ligge i baksetet, tok bare på seg hanskene og lukket døren.

12

Litt lenger unna sto Jan-Åke Qvist og Oliver Långström og snakket sammen bak Olivers Toyota. Jan-Åke gestikulerte ivrig mens Oliver var opptatt med noe i bagasjerommet. Da Petra nærmet seg, stilnet samtalen.

«God morgen,» sa hun.

«Hei, hei,» sa Oliver og lukket bakluken.

Jan-Åke nikket bare kort.

Nesten hele jaktlaget så ut til å være på plass rundt bålet. Med krummede skuldre satt de i små grupper og blåste hvit frostrøyk. Janet Antonsson satt bredbent og tilbakelent sammen med Klas Sanner og Peo Hansson. Ernst Losjö var der i frakk og hatt med selvlysende plastbånd.

Petra var blitt overrasket da han søkte om plass på jaktlaget. Den første dagen hadde han hilst gjenkjennende på henne, men holdt avstand etter det. Antagelig vekket hun minner til live, minner han ikke ville kjenne på. De nyttårsdøgnene da datteren hans forsvant, kom hun heller aldri til å glemme.

Nå sto han og småpratet med jaktlagets andre nykommer. Henrik? Åhman? Het han det? Han var visst et sted lenger sørfra, og hadde tatt med seg en campingvogn som han hadde parkert ved fiskehytta.

Waldemar Halling var fortsatt inne, hun så ham gjennom vinduet. Han sto bøyd over papirene sine sammen med Frans Mogård, som vel var den som etter hvert skulle ta over. Petra hadde trodd at Waldemar skulle si fra seg vervet som jaktleder etter ulykken, men han holdt det gående.

Hun dro glidelåsen i fleecegenseren helt opp og trakk haken så langt ned som mulig.

Broren til Klas, Pär Sanner, kom gående fra bilen. Han hadde med seg datteren sin. Langt, blondt hår stakk fram under en rød caps. Alva. Hvis ikke Petra husket feil, hadde hun vært med i slaktebua noen ganger da hun var liten.

Pär virket litt utilpass over å ha datteren på slep, som om han ikke helt visste hva han skulle gjøre. Petra gikk bort til dem der de sto litt for seg selv.

13

«Så du skal være med pappa i skogen i dag?» sa hun.

Alva nikket og trampet på stedet.

«Gå nærmere bålet hvis du fryser,» sa Pär.

Men Alva ble stående ved siden av ham. Hun trakk skuldrene opp mot ørene mens Peo Hansson kom slentrende mot dem med de vatterte øreklaffene flagrende mot kinnene.

«Jeg ser vi har fått fint besøk i dag.»

Alva smilte og prøvde å undertrykke et kuldegys.

«Hyggelig at du vil være med i skogen,» fortsatte Peo. «Men én ting må jeg si deg, og det er at hvis du skal få se noen skyte elg, er det ikke han der du skal være sammen med.»

Han nikket med hodet i Pärs retning og blunket lurt, antagelig med mandagens bom på elgoksen i tankene.

Pär, som selv var glad i å snakke om andres tabber, fortrakk ikke en mine. Historien om driverne som gikk over én mil i feil retning og rett inn i et annet jaktområde, hadde Petra hørt ham dra minst ti ganger. Den om nederlenderen som ramlet ut i Rommamäck-tjernet og kom opp med hatten full av sjøgress nesten like mange. Men nå gjorde han ingenting for å ta igjen.

Det ble stille et øyeblikk. Alva stakk hendene dypt ned i jakkelommene og fortsatte å trampe med bena.

«Har du hørt historien om den forheksede elgen?» spurte Peo. Alva ristet på hodet.

Pär fanget Petras blikk. Han klarer som vanlig ikke å la være, sa øynene hans. Trøtt. Men det er vel bare å la ham holde på.

«Jo, nå skal du høre. Det var en kald morgen, akkurat som i dag. Tåka lå tett over den frostdekkede myra i den sørlige enden av Tiomila-skogen.»

Foroverbøyd og med et listig uttrykk i ansiktet begynte Peo å fortelle om den unge jegeren som skulle ut på jakt.

«Han skrøt av det fine geværet sitt og av sin velkjente 14

dyktighet, forklarte hvordan han kunne treffe øret på en elg på en halv kilometers avstand. Forloveden hans så strengt på ham og sa at han ikke fikk lov å skyte noen elg den dagen. For hennes skyld.

«Hvis du elsker meg», sa hun og vred ringen hun hadde fått av ham kvelden før rundt fingeren sin. «Hvis du elsker meg, må du love å gjøre som jeg har sagt.»

Jegeren nikket utålmodig og gikk sin vei. Dagen bød på en utrolig jaktlykke for hele laget. Nesten alle skjøt minst én elg hver, og det ble mye prat og latter. På vei hjem fikk jegeren plutselig øye på en enslig elg oppe på et høydedrag, en silhuett mot den synkende solen. Det var en kritthvit elgku, den største han noen gang hadde sett. Dyret så nesten selvlysende ut i skumringen. Han husket forlovedens ord, men slo dem fra seg. Denne elgen kunne han ikke la gå fra seg.»

Peo brøt av et øyeblikk.

«Jegeren felte den hvite elgkua med et eneste skudd.

I samme øyeblikk var det som om han selv ble truffet av en kule i hjertet, og en veldig sorg kom over ham. Da kameratene fant ham ved den døde elgen, holdt han forlovedens hodetørkle i den ene hånden og en smal gullring i den andre.»

Peo tidde igjen og så granskende på Alvas ansikt. Så løftet han venstrehånden, dro av seg hansken og pekte på gifteringen sin.

«Og ringen er den som jeg har her.»

Alva lo høyt. Barnet hun nylig hadde vært, kom til syne under sminken.

Petra kikket mot grantoppene. Mens Peo fortalte historien sin, hadde morgenhimmelen lysnet og blitt hvit som papir.

Waldemar Halling klatret opp på en av benkene, som var satt opp i et kvadrat rundt bålet, for å ta dagens opprop. Rundt ham svarte den ene etter den andre med dempede «ja» . Alvas stemme var nesten ikke hørbar da hennes navn ble ropt opp sist av alle.

15

«Da så,» sa Waldemar. «Da vet vi hvem som skal komme tilbake fra skogen når dagen er over.»

Han klatret ned fra benken og fortsatte bort til flippoveren han hadde satt opp foran den åpne slaktebua.

«Som dere ser, begynner vi med Rensberg i dag,» sa han og kikket på kartet.

Postene lå plassert i en J-form, og Waldemar forklarte hvordan hundeførerne skulle komme fra nordvest for så å dreie sørover og forhåpentlig drive eventuelle dyr ut mot skytterkjeden.

«Vi har tre hunder i dag. Petra med Roy, Oliver med Rambo og Jan-Åke med Lissie.»

Petra hadde gått der flere ganger tidligere. Det kuperte terrenget var et av jaktlagets mest krevende områder.

«Og så er det to andre ting jeg må ta opp,» fortsatte Waldemar. «Eller egentlig tre.»

Han så på Alva og sa: «Når man er på jakt, er det viktig at man holder seg der man skal være, på posten man har fått tildelt. Ingen løping rundt i skogen, da kan man bli skutt ved en feiltagelse.»

Som om hun ikke visste det, tenkte Petra.

Waldemar henvendte seg til hele jaktlaget igjen.

«I kveld blir alle igjen i slakterommet til vi er ferdige. Jeg vil ikke ha noe av at noen skal hjem og passe barn eller noe sånt. I kveld hjelper alle til.»

Da ingen protesterte, fortsatte han: «Og når vi skyter, skal skuddet treffe hjertet, ikke noe annet sted. For hver kilo ødelagt kjøtt taper vi førti, femti kroner, avhengig av hvor det er. Det blir mye penger i løpet av et år.»

Klas Sanner stirret rett ut i luften og stakk hendene enda dypere i lommene. Det virket som om han i det minste hadde vett til å skamme seg. Den skadeskutte elgkua hadde ligget og prustet med to stygge skuddsår i halsen da Roy omsider fant henne.

«Sikt derfor ordentlig,» sa Waldemar mens han tok fram bunken med nummererte kort og begynte å blande dem.

16

Da han hadde tatt av noen ganger, bredte han kortene ut i vifteform og lot alle postskytterne få trekke hvert sitt.

Petra så hvordan Peo tok et kort og snudde det i en og samme bevegelse. 208. En post like ved veien i nordøst. Der var det ikke blitt skutt elg på flere år.

«Ja, ja,» sa han og trakk på skuldrene. «Da trenger jeg i hvert fall ikke å gå så langt.»

Da det ble Pärs tur, lot han Alva trekke. Hun valgte kortet lengst til høyre.

«224. Ser man det. Det er ikke så ille,» sa Pär mykt.

Forsiktig skubbet han Alva forbi Petra og videre gjennom forsamlingen bort til flippoveren der han viste på kartet hvor de skulle sitte og hvordan de skulle komme seg dit, men Alva virket ikke spesielt interessert. I stedet tok hun opp en mobiltelefon fra jakkelommen og dro av seg den ene hansken med klossete bevegelser. Et kort øyeblikk så det nesten ut som hun skulle miste telefonen, men i stedet var det hansken som falt i bakken. Alva lot den ligge mens hun løftet telefonen høyt over hodet sitt, og med en skjelvende hånd tok hun flere bilder av jaktlaget.

Frøs hun så mye allerede? Og så skulle hun sitte på post i den skyggefulle hellingen.

Da hun studerte resultatet av fotograferingen på telefondisplayet, virket det som om hun helt hadde sluttet å høre på hva Pär sa.

«Har alle klart for seg hvor dere skal og hvordan dere skal komme dere dit?» spurte Waldemar og kikket på armbåndsuret.

Han fikk en bekreftende mumling til svar.

«Nå er klokka kvart på åtte. Vi starter halv ni. Lykke til, alle sammen. Jeg håper vi har hellet med oss i dag. Og som sagt. Sikt nøye.»

3

Da Christer Berglund kom ut fra badet, var Torun nesten ferdig med å spise. Han så på henne der hun satt fordypet i morgenavisen med den ene hånden rundt kaffekoppen. En hårlokk dinglet foran henne, over avissiden.

«Jeg har tenkt litt på det med kjøkkenøy,» sa han. «Vi kan jo i hvert fall se hva det ville koste.»

«Mmm,» sa Torun ned i avisen.

«Det er ikke sikkert det er så dyrt likevel.»

I flere timer hadde Christer ligget våken og tenkt fram og tilbake etter krangelen kvelden før. Eller krangel ville han vel egentlig ikke kalle det, men noe i den retningen.

Bankdamen hadde i og for seg ikke hatt noe å innvende mot prisoverslaget deres, men hun kunne ikke gi dem noe større lån enn det som akkurat dekket huset. Selv hadde han ikke spart så mye, ikke Torun heller.

«Gjør vi det meste selv, kan det kanskje gå,» fortsatte han.

«Mmm,» sa Torun igjen.

Han visste ikke hva han hadde ventet seg, men han hadde trodd at hun i hvert fall skulle bli litt glad. Se på ham i det minste.

«Synes du ikke det er bra?» sa han.

«Jo da.»

Endelig så hun opp.

«Men?» sa han.

«Nei, ingenting.»

«Du virker ikke glad.»

18

«Jeg er bare litt trøtt.»

«Jeg kan sjekke med pappa om det er en bærevegg. Det kan tenkes jeg tar feil og at den ikke er det, da blir jo alt enklere.»

Christer prøvde å se for seg kjøkkenet der hjemme åpnet opp og slått sammen med stuen. Det var vanskelig, nesten umulig, men han stolte på Torun. Spørsmålet var bare hvordan det skulle gjøres. Og hva det kostet.

«Kanskje det bare er å ta en motorsag og begynne,» prøvde han å spøke, men hun så ikke opp engang.

Hvis han bare kunne få se den gnisten i øynene hennes igjen, den som hadde vært der kvelden før da hun begynte å fortelle om ideen sin. Og smilehullet i kinnet. Den lille, blide månen.

«Gjør det,» sa hun bare. «Det blir bra.»

Hun brettet sammen avisen og satte koppen sin i vasken.

På vei mot gangen fanget Christer henne i armene sine. Litt stivt gjengjeldte hun omfavnelsen.

«Vi er vel ikke uvenner?» sa han.

«Nei da.»

«Hva er det som er galt? Jeg vil ikke at det skal være sånn mellom oss når du drar.»

Torun kikket opp i taket, slik hun pleide å gjøre når hun veide ordene sine nøye. Når det var viktig at hver formulering ble riktig. For ikke å såre.

«Jeg synes bare det er så kjedelig når du er så negativ.»

«Men elskling. Du? Kanskje jeg bare er realistisk. Det tar ofte av og blir alltid dyrere enn man tror.»

Torun ville ut av favntaket hans, han kjente uviljen i kroppen hennes, men han kunne ikke la henne gå før hun skjønte hva han mente. At han slett ikke var negativ. Og at han selvsagt syntes ideene hennes var gode. Det handlet ikke om det.

«Det tar også litt tid å venne meg til tanken. Det skjønner du, vel? Jeg har jo bodd der hele livet. Men det kommer til å bli fint, skal du se.»

19

«Tror du det?»

Tvilen i stemmen hennes fikk ham til å fare sammen.

«Så klart det gjør,» sa han så overbevisende han kunne.

«Hvis det er like rolig på jobben i dag som det var i går, ringer jeg pappa og hører hvordan det er med veggen allerede nå på formiddagen.»

Torun klappet ham på brystet med en bevegelse som både sa «ja ja, det ordner seg nok» og «nå må du flytte deg for jeg har det travelt».

Christer tok et skritt til side og så på at hun tok på seg kåpen og rettet på den strikkede baskerluen som fikk henne til å se ut som om hun var hentet fra en annen tid.

Hun var så vakker. Den vakreste han visste om.

Da hun var ferdig, snudde hun seg mot ham og tok et skritt fram.

«Det føles ikke bra at du skal sove i Lesjöfors,» sa han.

«Ellers må jeg så tidlig opp,» sa hun. «Men vi ses jo søndag kveld.»

Hun kysset ham på munnen. Han syntes leppene hennes var stivere enn vanlig.

«Da ringer jeg senere,» sa han.

Han ville så inderlig gjerne fordrive følelsen av at noe var blitt ødelagt før hun gikk, men det virket håpløst.

«Gjør det,» sa hun bare før hun smatt ut døren.

Christer ble stående stille en lang stund og lytte etter skrittene som forsvant ned trappene.

Magdalena Hansson løftet opp Liv fra kjøkkengulvet der hun lå og sprellet misfornøyd på magen, satte henne på hoften og marsjerte ut i gangen. Petter sto allerede ferdig påkledd og med bilnøklene i hånden.

«Nils!» ropte hun og tok et par skritt opp trappen.

«Hvis du vil at Petter skal kjøre deg til skolen, må du komme nå.»

«Jeg kommer,» lød det fra annen etasje.

«Kan du ikke snart få fjernet den verktøykassen?» sa 20

Magdalena til Petter. «Den står veldig i veien midt i gangen.»

«Jeg skal gjøre det når jeg kommer hjem.»

Ja, jøss. Sikkert.

Liv fortsatte å sutre. Det rant sikkel nedover haken hennes, men det virket i hvert fall ikke som hun hadde feber lenger. Bare den tannen kunne komme snart.

«Stakkars lille deg,» sa hun med leppene mot den myke pannen.

Nils kom ut på trappeavsatsen med skolesekken over den ene skulderen.

«Og så gymposen,» sa Magdalena.

«Det stemmer.»

Han forsvant inn på rommet sitt igjen.

Mens hun ventet, skiftet hun kanal på tv-en, fra en av barnekanalene Nils alltid satte på så fort han våknet, til Nyhetsmorgon. For å slippe å høre Petters stressede mumling fra gangen, skrudde hun opp lyden.

Det klødde i hårbunnen. I dag måtte hun prøve å få dusjet.

«Ha det,» ropte Nils fra ytterdøren.

«Ha det, gutten min.»

Petters stemme var atskillig mer dempet.

«Ha det, da.»

Døren lukket seg forsiktig.

I samme øyeblikk begynte Livs sutring å gå over i gråt.

I nesten en hel uke hadde den tannen herjet, holdt henne våken med feber om natten og misfornøyd om dagen. Ikke ville hun spise, ikke leke, det eneste hun ville var å bli båret på armen og suge på fingrene sine. Huden på haken begynte å bli irritert av all siklingen. Magdalena tok henne med inn på badet, satte henne på stellebordet og smurte Idomin på hake og kinn. Før den hvite salven hadde trukket inn i huden, så hun ut som en liten klovn. Med tåresprutende øyne og det hele.

Hun hadde trodd dette med at fedre ikke hørte når barn gråt var en myte, men det var det tydeligvis ikke. Petter 21

hadde en vanvittig irriterende evne til å sove seg igjennom selv de verste skrikeorgier.

«Du skulle ha vekket meg,» pleide han å si om morgenen. «Jeg kunne ha tatt henne hvis jeg bare hadde hørt noe.»

Men da var det jo for sent. Dessuten syntes Magdalena nesten det var enda verre å høre at Liv var lei seg i et annet rom enn å ta seg av henne selv. Så hun regnet med at hun bare hadde seg selv å takke.

Hun bar med seg Liv ut på kjøkkenet og skjenket i en kopp kaffe. Hun gjorde et halvhjertet forsøk på å få henne til å roe seg med en tresleiv på gulvet mens hun selv bladde gjennom Värmlandsbladet, men det tok bare noen minutter før hun hylte så høyt at Magdalena var nødt til å løfte henne opp på fanget igjen.

«Vi går ut en tur i stedet,» sa Magdalena og tømte i seg kaffen. «Det blir vel deilig, eller hva?»

Hun kastet et blikk ut gjennom vinduet. De nakne grenene på hekken ut mot gaten var dekket av frost.

Under elgjakten året før hadde hun laget en reportasje om skolebarn som på en friluftsdag fikk prøve seg på jakt i skogen utenfor Ambjörby. Oppslutningen hadde riktignok ikke vært så stor. Alternativet – å dra til Torsby og spise kebab – hadde lokket atskillig flere. Men det hadde vært en flott dag, og da hun kjørte hjemover mellom åsene, med Johnny Cash på stereoanlegget og Klarälven som en dypblå orm nede i dalbunnen, hadde hun for første gang på flere måneder kjent en dyp og inderlig ro. Det kom til å gå bra.

Det lille livet i magen hennes skulle bli hos dem, og alt kom til å ordne seg. Akkurat da visste hun det.

Det føltes som en evighet siden.

Når tenkte hun sist en hel tanke? Når førte hun en samtale som inneholdt mer enn tre setninger etter hverandre?

Førti minutter i strekk var søvnrekorden den siste uken.

Trøttheten gjorde at hun følte seg pakket inn i bomull, lag på lag med hvite fjon. Ingenting av verden rundt nådde henne, ingenting angikk henne. De siste dagene var hun for 22

alvor begynt å bli redd for hva som kunne skje hvis hun ikke fikk sove snart.

Hun strøk Liv over det våte kinnet med to fingre, som en ordløs unnskyldning for at hun ikke orket å være så lykkelig som hun burde være. Som hun var, innerst inne.