Storm i juni

Storm i juni

IRÈNE NÉMIROVSKY

Storm i juni [ Suite Française ] Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Irène Némirovsky Originalens tittel: Suite française Oversatt fra fransk av Kjell Olaf Jensen Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70404-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Først utgitt på norsk i 2006 av Arneberg Forlag.

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagfoto: CollaborationJS / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I min mors og min fars fotspor skal disse minnene videreføres, til min søster Élisabeth Gille, til mine barn og barnebarn, og til alle som har opplevd og fremdeles i dag opplever intoleransens tragedie | denise epstein

storm i juni

1 | Krigen varmt, syntes pariserne. Vårluft. Det var krigsnatt, flyalarm. Men natten svant hen, krigen var langt borte. De som ikke sov, de syke dypt nede i sengen, mødre med sønner ved fronten og forelskede kvinner med øyne som var falmet av tårer, hørte det første gufset fra sirenen. Fremdeles var det bare et dypt pust, som når et sukk presser seg ut av et fortrykt bryst.

Det gikk noen øyeblikk, så fyltes hele himmelen av larm. Den kom langt borte fra, lengst borte bak horisonten, det var som om den ikke forhastet seg. De sovende drømte om havet som skyver bølger og rullesten foran seg, om stormen som rister i skogen i mars, om en bøling okser som løper tungt slik at klovene får jorden til å skake, men til slutt vek søvnen plassen, og mannen mumlet, mens han bare åpnet øynene på gløtt: «Er det flyalarm?»

Kvinnene, som var livligere og mer nervøse, var oppe allerede. Noen av dem gikk og la seg igjen, etter å ha lukket vinduene og slått for lemmene. Dagen før, mandag 3. juni, hadde det falt bomber over Paris for første gang siden denne krigen begynte, men folket var fortsatt rolig. Nyhetene var imidlertid dårlige. Folk trodde ikke på dem. De ville ikke ha trodd noe mer på det om man hadde forkynt en seier. «Vi skjønner ikke noe av det,» sa folk. I lyset fra en lommelykt kledte man på barna. Mødrene tok de små, tunge og varme kroppene i armene og løftet dem opp: «Kom nå, ikke vær redd, ikke gråt.» Det var flyalarm. Alle lamper sluknet, men under den forgylte junihimmelen lå hvert hus og hver gate fullt synlig. Og Seinen så ut til å ta opp i seg alle de spredte lysene 9

og reflektere dem hundrefold som et fasettspeil. Vinduene var utilstrekkelig kamuflert, takene glimtet i den svake skyggen, hvert fremspring på dørenes jernbeslag skinte svakt, og noen røde trafikklys holdt seg lenger enn de andre, uten at noen kunne si hvorfor. Seinen trakk dem til seg, fanget dem inn og lekte med dem i sine bølger. Ovenfra måtte den fortone seg like hvit som en elv av melk. Den veiledet de fiendtlige flyene, trodde enkelte. Andre hevdet at det var umulig. I virkeligheten var det ingen som visste noe. «Jeg blir liggende,» mumlet søvnige stemmer, «jeg er ikke redd.» «Men én gang er tross alt nok,» svarte fornuftige folk.

Bak glassveggene som beskyttet baktrappene i de nye leiegårdene, kunne man se én, to, tre små flammer bevege seg nedover: Beboerne i syvende flyktet der oppe fra høyden, og foran seg holdt de lommelyktene tent til tross for alle regler. «Men jeg vil da ikke gå på trynet i trappen – kommer du, Émile?»

De senket stemmen instinktivt, som om rommet med ett var fylt av fiendtlige øyne og ører. Man kunne høre den ene døren etter den andre slå igjen. I folkelige strøk var det alltid fullt av mennesker i metrostasjonene og i tilfluktsrommene, som luktet skittent, mens de rike nøyde seg med å bli værende hos portneren med ørene spisset for å høre smellene og eksplosjonene som ville fortelle om bombene som falt. De satt oppmerksomme med stiv kropp, som engstelige dyr i skogen når den første jaktnatten nærmer seg. De fattige var ikke mer fryktsomme enn de rike, de klamret seg ikke noe mer til livet, de var snarere mer saueflokkaktige, de trengte hverandre, trengte å holde hverandre i armen, trengte å jamre eller le i fellesskap.

Snart ville dagen gry, en lys blåfiolett og sølvblank refleks gled over brostenene, over rekkverket langs kaiene og over tårnene på Notre-Dame. De viktigste bygningene var innestengt bak sandsekker helt til halvveis opp på veggen; de dekket Carpeaux’ danserinner på fasaden til Operaen og kvalte skriket fra La Marseillaise på Triumfbuen.

Fremdeles nokså langt borte lød kanonskudd; så kom de nærmere, og hver vindusrute dirret til svar. Barn ble født på varme værelser hvor man hadde stoppet til vinduene slik at ikke noe lys skulle sive ut, og gråten deres fikk kvinnene til å 10

glemme bråket fra sirenene og krigen. I de døendes ører virket kanonskuddene svake og uten den ringeste betydning, bare enda en lyd i den illevarslende, vage larmen som tar imot den døende som en flod. De små lå klistret inntil morens varme side og sov fredelig mens de smekket lett med leppene som diende lam. Gateselgerskenes kjerrer sto igjen på gaten, forlatt under flyalarmen, nedlesset med friske blomster.

Solen steg, fremdeles ildrød, opp på et skyfritt firmament.

Det lød et kanonskudd, denne gangen så nær Paris at fuglene lettet fra toppen av hvert eneste monument. Langt der oppe svevet store, svarte fugler som var usynlige resten av tiden, de bredte sine rosaglaserte vinger i solen. Så kom de fine, fete, kurrende duene, og svalene, mens spurvene hoppet rolig rundt i de folketomme gatene. Langs Seinen bar hver poppel en klase av små, brune fugler som sang av full hals. Langt nede i kjellerne kunne man endelig høre en svært fjern appell som ble dempet av avstanden, en slags tretonefanfare. Faren over.

2| familien péricand hadde hørt på kveldsnyhetene i radioen i forferdet taushet, men de hadde avholdt seg fra kommentarer. Familien Péricand var rettenkende mennesker. Familiens tradisjoner, dens syn på tingene, dens borgerlige og katolske arv, båndene til Kirken (den eldste sønnen i familien, Philippe Péricand, var prest) – alt fikk dem til å se med skepsis på den republikanske regjeringen. På den annen side knyttet herr Péricands stilling (han var konservator ved et av de statsdrevne museene) dem til et regime som øste heder og fortjeneste over sine tjenere.

En katt holdt ettertenksomt et fiskestykke fullt av ben mellom de spisse tennene; den var redd for å svelge det, men hvis den spyttet det ut, ville den komme til å angre.

Og endelig mente Charlotte Péricand at bare et mannssinn kunne vurdere så underlige og alvorlige hendelser på en klar og rolig måte. Men hverken mannen eller den eldste sønnen hennes var hjemme – den førstnevnte spiste middag hos noen venner, og den andre var ikke i Paris. Fru Péricand styrte med jernhånd alt som angikk tilværelsens rutiner, enten det gjaldt husholdningen, barnas oppdragelse eller mannens karriere, og spurte ingen hva de syntes, men dette var et annet område.

Først måtte en autorisert røst fortelle henne hva hun skulle mene. Men når hun først var penset inn på rett spor, stormet hun av gårde i full fart og brydde seg ikke om noen hindringer. Hvis noen, med bevis i hånd, påviste at oppfatningen hennes var beheftet med feil, svarte hun med et kaldt og overlegent smil: «Som min far sa, er min mann godt informert.» Så gjorde 12

hun en liten, avvisende bevegelse i luften med sin behanskede hånd.

Mannens stilling smigret henne (selv ville hun ha foretrukket et mer hjemmekjærlig liv, men her på jord har vi jo alle vårt kors å bære, akkurat som vår kjære Frelser!). Hun var nettopp kommet hjem mellom to visitter for å se til barnas lekselesning, den minstes tåteflasker og tjenerskapets arbeid, men hun hadde ennå ikke rukket å ta av seg munduren. Slik Péricandbarna mintes, måtte moren deres alltid holde seg klar til å begi seg hjemmefra, med hatt på hodet og hvite hansker på hendene. (Fordi hun var sparsommelig, duftet de reparerte hanskene svakt av bensin, noe som hang igjen etter oppholdet på renseriet.)

Fremdeles samme kveld var hun akkurat kommet tilbake og sto foran radioapparatet i salongen. Hun var kledt i svart, og på hodet hadde hun en liten hatt etter sesongens mote – en henrivende, liten damehatt pyntet med tre blomster og en silkedusk som hang ned i pannen. Ansiktet under var blekt og fylt av angst; det røpet sterkere tegnene på alderen og trettheten. Hun var 47 år og hadde fem barn. Hun var en kvinne som Gud åpenbart hadde forutbestemt til å bli rødhåret. Huden var ytterst tander og hadde skrukket seg i årenes løp. De røde fregnene lå strødd over den kraftige, majestetiske nesen. Fra de grønne øynene skjøt det ut et blikk like sylskarpt som hos en katt. Men i siste øyeblikk hadde antagelig Forsynet nølt, eller var kommet til at en strålende hårprakt hverken ville passe til fru Péricands ulastelige moral eller til hennes posisjon, og dermed hadde det gitt henne brunt, glansløst hår som hun hadde mistet i nevevis etter at det siste barnet ble født. Herr Péricand var en streng mann; hans religiøse skrupler forbød ham mangt et begjær, og omsorgen for hans ry holdt ham på avstand fra uheldige steder. Det minste av Péricand-barna var jo også bare to år gammelt. Mellom pater Philippe og den sistfødte var det anbrakt tre til, som alle hadde levd opp, pluss det fru Péricand blygt kalte tre uhell, tre barn som var kommet nesten frem til slutten av svangerskapet, men ikke hadde overlevd, og som tre ganger hadde ført moren til gravens rand.

Salongen hvor radioen ljomet, var et stort og velproporsjo13

nert rom med fire vinduer som vendte ut mot boulevard Delessert. Den var gammeldags møblert med store lenestoler og polstrede kanapeer med gyllengule knapper. Bort til utgangen til balkongen hadde man trillet rullestolen til gamle herr Péricand, som var krøpling, og som i sin høye alder av og til gikk i barndommen. Han fikk bare all sin klarsynthet tilbake når det var snakk om formuen hans, som var anselig (han var en Péricand-Maltête og hadde arvet formuen til familien Maltête fra Lyon). Men krigen og dens gjenvordigheter angikk ham ikke lenger. Han hørte likegyldig på mens han lot det vakre, sølvgrå skjegget nikke i takt. Bak moren i familien holdt barna seg i en halvsirkel, helt ned til det minste i barnepikens armer.

Sistnevnte, som hadde tre sønner ved fronten, kom nå med den lille for at han skulle få si god natt til familien, og samtidig benyttet hun seg av det midlertidige oppholdet i salongen til å høre med engstelig oppmerksomhet på hva hallomannen sa.

Gjennom døren som sto på gløtt, kunne fru Péricand ane de andre tjenerne. Kammerpiken, Madeleine, var fra seg av engstelse og dristet seg til og med helt frem til terskelen. For fru Péricand fortonet dette bruddet på skikk og bruk seg som et ondt varsel. På samme vis møtes alle klasser på dekk under et skipbrudd. Men folket hadde ingen motstandskraft mot nervøsiteten. «De lar det bare skure og gå,» tenkte hun refsende.

Fru Péricand tilhørte den delen av borgerskapet som stoler på folket. «De er ikke så ille hvis man vet å gripe dem an,» sa hun gjerne, med den samme overbærende og litt sørgmodige tonen som hun ville ha brukt hvis det hadde vært et dyr i bur hun snakket om. Hun smigret seg av å holde svært lenge på tjenerne sine. Hun insisterte på å pleie dem selv hvis de var syke.

Da Madeleine hadde halsbetennelse, hadde fru Péricand egenhendig gjort i stand gurglevann til henne.

Ettersom hun ikke hadde tid resten av dagen, hadde hun gjort det om kvelden da hun kom hjem fra teateret. Madeleine bråvåknet og viste ikke noen takknemlighet før etterpå, og selv da i temmelig kjølige vendinger, syntes fru Péricand. Slik var folket, aldri fornøyd, og jo mer man anstrenger seg for dem, desto mer lunefullt og utakknemlig opptrer de. Men fru Péri14

cand ventet seg ikke noen annen belønning enn fra himmelens side.

Hun snudde seg mot halvmørket i vestibylen og sa, med stor godhet: «Dere kan få høre på nyhetene, hvis dere vil.»

«Takk, frue,» mumlet respektfulle stemmer, og så gled tjenerne på tåspissene inn i salongen.

Madeleine, Marie, kammertjeneren Auguste og kokkepiken Maria, som kom sist fordi hun skammet seg over hendene sine som luktet fisk. Nyhetene var forresten slutt. Nå kunne de høre kommentarene til situasjonen; «alvorlig, ja visst, men ikke alarmerende», forsikret hallomannen. Han snakket med så rund, rolig og bedagelig stemme, med enkelte skingrende toner hver gang han uttalte ordene «Frankrike, fedrelandet og hæren», at han sådde optimisme i lytternes hjerter. På en helt egen måte minnet han om kommunikeet som opplyste at «fienden fortsetter sine iherdige angrep på våre stillinger, hvor de støter mot kraftig motstand fra soldatene våre». Han leste den første delen av setningen i en lett, ironisk og hånlig tone, som om han ville si: «Det er i hvert fall hva de prøver å få oss til å tro.» Til gjengjeld la han kraftig trykk på hver stavelse i den siste delen; han hamret ut adjektivet «kraftig» og ordene «soldatene våre» med en slik overbevisningskraft at folk ikke kunne la være å tenke: «Vi har sikkert ingen grunn til å ta sånn på vei!»

Fru Péricand så de spørrende, håpefulle blikkene som var rettet mot henne.

«Jeg synes ikke det virker så fullstendig ille!» erklærte hun bestemt.

Ikke så å forstå at hun trodde på det, men det var hennes plikt å høyne moralen rundt seg.

Maria og Madeleine sukket: «Tror fruen det?»

Hubert, den nest eldste av Péricand-sønnene, en lyserød 18åring med bollekinn, lot til å være den eneste som var slått av fortvilelse og forbløffelse. Han klappet seg nervøst på halsen med et lommetørkle som han hadde klemt sammen til en kule, og ropte med skjærende og til tider hes stemme: 15

«Det er ikke mulig! Det er ikke mulig at vi har havnet i en slik situasjon! Men mamma, hva i all verden er det de venter på, hvorfor kaller de ikke alle mann til våpen? Alle menn fra 16 til 60, med én gang! Det er det de burde gjøre, synes De ikke, mamma?»

Han løp inn på lekserommet, kom tilbake med et stort kart som han brettet ut på bordet, og målte avstandene febrilsk: «Vi er fortapt, sier jeg dere, fortapt, hvis da ikke …»

Han fikk nytt håp.

«Nå forstår jeg hva vi kommer til å gjøre,» forkynte han til slutt, med et stort, lykkelig smil som avdekket de hvite tennene. «Nå skjønner jeg alt sammen. Vi lar dem rykke fremover og fremover, og så venter vi på dem der, og der – her, mamma, se her! Eller kanskje …»

«Ja visst,» sa moren hans. «Gå og vask hendene dine nå, og rydd på plass luggen, den faller jo ned i øynene dine. Bare se hvordan du ser ut.»

Gram i hu foldet Hubert kartet sammen. Philippe var den eneste som tok ham alvorlig, bare Philippe snakket til ham som til en likemann. «Familie, jeg hater dere,» deklamerte han inni seg, og på veien ut fra salongen ga han lillebrorens leker et saftig spark for å hevne seg. Lille Bernard ga seg til å skrike. «Sånn, nå kan han lære seg hvordan livet er,» tenkte Hubert. Barnepiken skyndte seg ut med Bernard og Jacqueline; det vesle spedbarnet Emmanuel sov allerede mot skulderen hennes. Hun gikk med raske skritt. Hun holdt Bernard i hånden og gråt over de tre sønnene som hun så for seg, døde alle tre. «Ulykke og elendighet, ulykke og elendighet!» gjentok hun halvhøyt og ristet på det grå hodet. Hun åpnet kranene til badekaret og la barnas badekåper til oppvarming, mens hun uten stans mumlet de samme ordene, som hun syntes levendegjorde ikke bare den politiske situasjonen, men fremfor alt hennes eget liv: arbeidet med jorden da hun var ung, enketilstanden, svigerdøtrenes ondsinnethet og livet hos andre mennesker helt fra hun var 16.

Auguste, kammertjeneren, gikk ut på kjøkkenet med lydløse skritt. I det høytidelige, tåpelige ansiktet kunne man lese et kraftig uttrykk for forakt som var rettet mot mange ting. Fru 16

Péricand gikk inn til seg selv. Det ledige kvarteret mellom barnas bad og middagen brukte denne fenomenalt aktive kvinnen til å la Jacqueline og Bernard fremsi leksene sine. De friske, opplagte stemmene steg opp: «Jorden er en kule som ikke hviler på noen ting.» De eneste som var igjen i salongen, var gamle Péricand og katten Albert. Det var en nydelig dag. Kveldslyset bredte seg mildt over de tette kastanjene, og katten Albert, en liten, grå katt av ubestemmelig rase som tilhørte barna, så ut til å være grepet av et lykkelig vanvidd. Den rullet seg rundt på ryggen på teppet. Den hoppet opp på peisen og nappet i spissen på en peon i den store, midnattsblå vasen med en diskret utført løvemunn i bronse nedenfor et fremspring, og så var den med ett sprang borte på den gamles rullestol og mjauet i øret hans. Gamle Péricand rakte den en hånd som bestandig var iskald, fiolett og skjelvende. Katten ble redd og flyktet. Middagen ville straks bli servert. Auguste kom til syne og trillet rullestolen med krøplingen inn på spisestuen. De var i ferd med å sette seg til bords da husets herskerinne plutselig stivnet til.

I hånden holdt hun fremdeles skjeen hun brukte til å servere Jacquelines styrkende mikstur.

«Der kommer faren deres, barn,» kommenterte hun lyden av nøkkelen som ble dreid rundt i låsen.

Det var faktisk herr Péricand, en liten, lubben mann med et mildt og litt ubehjelpelig utseende. Ansiktet, som vanligvis var så lyserødt, uthvilt og velfødd, var nå helt blekt. Han virket ikke skremt eller engstelig, men usedvanlig forbauset. I trekkene til menn som har møtt døden i en ulykke på noen sekunder, uten å rekke å lide eller å bli redde, kan man finne et lignende uttrykk. De satt og leste i en bok, de så ut gjennom bilvinduet, de tenkte på forretningene, eller de var på vei til restaurantvognen, og så befinner de seg plutselig i helvete.

Fru Péricand reiste seg halvt fra stolen.

«Adrien?» ropte hun med angstfylt stemme.

«Nei da, det er ingen ting», skyndte han seg å mumle, mens han viste til barnas, farens og tjenernes ansikter med blikket.

Fru Péricand forsto. Hun ga tjenerne tegn til å fortsette serveringen. Hun tvang seg til å svelge maten som sto foran henne, men hver munnfull virket hard og smakløs som sten og 17

stanset formelig i halsen hennes. Imens gjentok hun de setningene som hadde utgjort ritualet ved alle middagene hennes de siste 30 årene.

«Ikke drikk vann før dere har begynt på suppen,» sa hun til barna.

«Kniven din, gutten min …»

Hun skar gamle herr Péricands flyndrefilet i små biter.

Maten hans ble tilberedt på en meget delikat og komplisert måte, og fru Péricand serverte ham bestandig selv, skjenket i vann til ham, hadde smør på brødskiven og knyttet servietten rundt halsen hans, for han hadde for vane å sikle når han fikk øye på ting han likte. «Jeg tror de stakkars, gamle krøplingene lider når tjenerne tar på dem med hendene sine,» pleide hun å si til vennene sine.

«Nå må vi skynde oss å vise bestepappa hvor glade vi er i ham, barn,» forordnet hun, mens hun så på den gamle med et skremmende ømt blikk.

I moden alder hadde gamle herr Péricand opprettet noen veldedige institusjoner. Det var særlig en av dem som sto hans hjerte nær, nemlig De små angerfulle syndere fra 16. arrondissement, en beundringsverdig institusjon som arbeidet for å gjenreise moralen til mindreårige som hadde kompromittert seg i sedelighetssaker. Det hadde alltid vært underforstått at herr Péricand ville etterlate seg en viss sum til denne organisasjonen ved sin død, men han hadde en nokså irriterende måte aldri å presisere noe beløp på. Når det var en rett han ikke likte, eller barna bråkte for mye, våknet han plutselig av sløvheten og uttalte med svak, men tydelig røst: «Jeg skal testamentere fem millioner til den veldedige institusjonen.»

En pinlig taushet fulgte.

Men når han hadde spist godt og sovet godt i stolen sin foran vinduet i solen, så han til gjengjeld på svigerdatteren med bleke, vage og uklare øyne som hos et spedbarn eller en nyfødt hundevalp.

Charlotte var meget taktfull. Hun ropte ikke opp, slik en annen kunne ha gjort: «De har helt rett, far!» Med lav stemme svarte hun: 18

«Herregud, De har da nok av tid til å tenke på det!»

Familien Péricands formue var anselig, og det ville virkelig ikke ha vært rettferdig å beskylde dem for å begjære arven etter gamle Péricand. De var ikke spesielt knyttet til pengene, nei da, men pengene var på en måte knyttet til dem! Det var en hel del ting som tilkom dem, blant annet «millionene til familien Maltête fra Lyon» som de aldri ville bruke, som de skulle ha i bakhånden til sine barns barn. Når det gjelder veldedighetsinstitusjonen De små angerfulle, var de til de grader engasjert i den at fru Péricand organiserte en klassisk konsert for disse ulykkelige menneskene to ganger i året. Da spilte hun harpe, og hun hevdet at når hun kom til visse passasjer, ble hun møtt med lyden av hulk i den halvmørke salen.

Gamle Péricand fulgte svigerdatterens hender oppmerksomt med øynene. Hun var så distré og bekymret at hun glemte sausen. Det hvite skjegget hans viftet alarmerende. Fru Péricand vendte tilbake til virkeligheten og skyndte seg å overøse det elfenbenshvite fiskekjøttet med friskt, smeltet smør som var overstrødd med finhakket persille; men det var først da hun hadde lagt en sitronskive på kanten av tallerkenen at den gamle fant igjen roen.

Hubert lente seg mot broren: «Går det dårlig?» mumlet han.

«Ja,» sa den andre med håndbevegelser og blikk.

Hubert lot de skjelvende hendene synke ned i fanget. Fantasien hans gikk av med seieren og skildret livfulle kamp- og seiersscener. Han var speider. Han og følgesvennene hans skulle danne en gjeng frivillige – snikskyttere som skulle forsvare landet til siste slutt. I løpet av ett sekund for han i ånden gjennom tid og rom. Han og kameratene hans: en liten gruppe som samlet seg under ærens og trofasthetens faner. De skulle slåss, de skulle slåss om natten, de skulle redde det bombarderte Paris som sto i brann. For et spennende, vidunderlig liv! Hjertet hans hamret. Ikke desto mindre var krigen noe redselsfullt og grusomt. Han var beruset av disse visjonene. Han klemte kniven så hardt i hånden at roastbeef-biten han skar over, spratt ned på gulvet.

«Kløne,» hvisket Bernard, som satt ved siden av ham ved 19

bordet, og pekte på ham med fingrene strakt ut til horn under duken.

Bernard og Jacqueline var henholdsvis åtte og ni år gamle – to magre, lyshårede barn med nesen i været. Straks desserten var spist, ble de sendt til sengs, mens gamle herr Péricand sovnet på sin vante plass ved det åpne vinduet. Det myke junilyset bredte seg utover og ville ikke dø ut. Hver bivring av lys var svakere og mer utsøkt enn den foregående, som om hver av dem var et farvel til jorden, fullt av savn og kjærlighet. Katten satt i vinduskarmen og så lengselsfullt ut mot horisonten av grønt krystall. Herr Péricand gikk frem og tilbake i rommet.

«I overmorgen, eller kanskje i morgen, kommer tyskerne til å stå utenfor portene til Paris. Overkommandoen skal etter sigende være fast bestemt på å kjempe foran Paris, i Paris og bak Paris. Heldigvis vet ikke folk om det ennå, for innen i morgen kommer det til å bli et stormløp mot jernbanestasjonene og på veiene. Dere må reise grytidlig i morgen og dra ned til moren din i Burgund, Charlotte. Jeg for min del,» sa herr Péricand, ikke uten en viss storhet, «jeg deler skjebne med skattene jeg er blitt betrodd.»

«Jeg trodde at museet var blitt evakuert i september i fjor,» sa Hubert.

«Ja, men det midlertidige skjulestedet som man hadde valgt i Bretagne, egnet seg ikke. Erfaringen viste nemlig at det var like fuktig som en kjeller. Jeg skjønner ingen ting. Det var blitt opprettet en komité for sikringen av nasjonalskattene. Den ble delt inn i tre grupper og syv undergrupper, og hver av dem skal ha utpekt en ekspertkommisjon som fikk ansvaret for å bringe kunstverkene i sikkerhet så lenge krigen varte, men i forrige måned gjorde en vokter ved det midlertidige museet oss oppmerksom på at det hadde dukket opp noen mistenkelige flekker på maleriene. Ja, et nydelig portrett av Mignard hadde fått hendene spist opp av en slags grønn spedalskhet. Man skyndte seg å få de verdifulle kassene tilbake til Paris, og nå venter jeg på ordre for å få dem lenger unna. Det kommer ikke til å ta lang tid.»

«Men vi, da – hvordan skal vi reise? Alene?»

«Du drar rolig av gårde i morgen tidlig med barna, i begge 20

bilene, med alt dere kan få med av møbler og bagasje, naturligvis. Man kan nemlig ikke legge skjul på at Paris kan bli ødelagt, brent og ovenikjøpet plyndret innen slutten av uken.»

«Du er forbausende!» utbrøt Charlotte. «Dette snakker du om med fullkommen ro!»

Herr Péricand så på sin kone med et ansikt som litt etter litt fikk igjen den lyserøde fargen, men det var en mattrosa farge som hos nyslaktede griser.

«Det er fordi jeg ikke klarer å tro det,» forklarte han lavt.

«Jeg snakker til deg, jeg hører det du sier, vi bestemmer oss for å forlate huset vårt og flykte ut på landeveien, og jeg klarer ikke å tro at det er virkelig – forstår du hva jeg mener? Gå og forbered deg, Charlotte, slik at alt er klart i morgen tidlig.

Kanskje dere er fremme hos moren din til middag. Så følger jeg etter så snart jeg kan.»

Fru Péricand hadde anlagt det oppgitte og bitre uttrykket som hun skiltet med sammen med sykepleierkappen når barna var syke. Som regel sørget de for å bli syke alle på én gang, men av forskjellige sykdommer. På slike dager kom fru Péricand ut fra barnas værelser med termometeret i hånden som om det var en martyrpalme hun viftet med, og hele uttrykket var bare ett eneste rop: «Du får kjenne igjen dine på den ytterste dag, milde Jesus!» Nå spurte hun bare: «Og Philippe?»

«Philippe kan ikke forlate Paris.»

Fru Péricand forlot salongen med høyt hevet hode. Hun skulle ikke synke sammen under byrden. Hun skulle sørge for at hele husholdningen var klar til å reise neste morgen: den gamle krøplingen, de fire barna, tjenerne, katten, sølvtøyet, de mest verdifulle delene av serviset, pelsene, alle tingene til barna, proviant og medisiner i tilfelle noe uforutsett skulle skje. Hun grøsset.

«La meg få lov til ikke å reise,» bønnfalt Hubert faren. «Jeg kan bli igjen her sammen med Philippe. Og … ikke gjør narr av meg, men tror De ikke at hvis jeg slo meg sammen med kameratene mine, som er unge, robuste og villige til hva som helst, så kunne vi danne et kompani av frivillige … Vi kunne …»

Herr Péricand så på ham.

21

«Stakkars gutten min!» var alt han sa.

«Er det slutt? Er krigen tapt?» stotret Hubert. «Det er … det er ikke sant, vel?»

Plutselig merket han til sin skrekk at han brast i gråt. Han gråt som et barn, slik Bernard kunne ha gjort. Den brede munnen fortrakk seg, og tårene flommet nedover kinnene. Natten senket seg, mild og rolig. En svale for forbi, strøk langs balkongen i den allerede mørke luften. Katten utstøtte et begjærlig, lite rop.

3| forfatteren gabriel corte satt og arbeidet ute på terrassen, mellom den bølgende skogen og solnedgangen av grønt gull som nettopp var i ferd med å slukne over Seinen. Så rolig det var rundt ham! Like ved var de veldresserte omgangsvennene – store, hvite hunder som ikke sov, men lå urørlig med nesen ned mot de kjølige hellene og med øynene halvt igjen.

Ved føttene hans satt elskerinnen og plukket taust opp de arkene han lot falle. Tjenerne og sekretæren var usynlige bak de speilblanke vinduene, skjult et sted i bakgrunnen inne i huset, i kulissene til et liv han ville ha til å være like glitrende, overdådig og veldisiplinert som en ballettforestilling. Han var 50 år gammel og hadde sine egne spilleregler. Alt etter hvilken dag det dreide seg om, kunne han være Himlenes Herre eller en stakkars forfatter som var knuget av hardt, utakknemlig slit.

På skrivebordet sitt hadde han fått inngravert: «For å løfte en byrde så tung, må man ha ditt mot, Sisyfos.» Kollegene hans var sjalu på ham fordi han var så rik. Selv fortalte han bittert at første gang han stilte til valg til Det franske akademi, hadde en av de stemmeberettigede som ble bedt om å stemme på ham, svart tørt: «Han har jo tre telefonlinjer!»

Han var vakker, med like livstrette og grusomme manerer som en katt, myke og uttrykksfulle hender og et ansikt som en litt fet Caesar. Florence, den offisielle elskerinnen som han aksepterte i sengen sin helt til morgenen (de andre sov aldri ved hans side), var den eneste som kunne ha fortalt hvor mange masker han lignet, den gamle koketten med de likbleke posene under øynene og en kvinnes spisse, altfor smale øyenbryn.

23

Denne kvelden arbeidet han halvnaken, slik han pleide.

Huset i Saint-Cloud var bygget slik at det unngikk alle indiskrete blikk; selv ikke på den vide, nydelige terrassen hvor det var plantet store, blå cinerariaer i potter, var det innsyn. Blått var Gabriel Cortes yndlingsfarge. Han kunne bare skrive når han hadde et lite snitt av intenst blå lasursten ved siden av seg. Av og til betraktet han stenen og kjærtegnet den som en elskerinne. Det han likte best ved Florence, var forresten – slik han også ofte hadde sagt til henne – de klare, blå øynene, som ga ham den samme følelsen av friskhet som stensnittet. «Øynene dine lesker meg,» mumlet han.

Hun hadde en myk, litt pløsete hake, en alt som fremdeles var vakker, og noe kvegaktig i blikket, betrodde Gabriel Corti vennene sine. «Jeg liker det. En kvinne bør ligne på en kvige: øm, tillitsfull og frodig, med en kropp så hvit som fløte – en hud som gamle skuespillerinner, skjønner dere, en hud som er myk av massasje og gjennomtrengt av sminke og pudder.» Han strakte de smale fingrene ut i rommet og smalt med dem som om de var kastanjetter. Florence holdt en sitron frem for ham, og han bet i den, så svelget han en appelsin og noen iskalde jordbær; han konsumerte en forbløffende mengde frukt. Hun så på ham, knelte nesten foran ham på en fløyelspuff i den tilbedende stillingen han likte. (Han kunne forresten ikke forestille seg noen annen!) Han var trett, men det var den gode trettheten som følger et vellykket stykke arbeid, bedre enn trettheten etter elskoven, slik han av og til ga uttrykk for. Han betraktet elskerinnen med et velvillig blikk.

«Nå ja, det gikk ikke så verst, tror jeg. Og midten, vet du (han tegnet en trekant i luften og pekte på toppen av den), den er tilbakelagt.»

Hun skjønte hva han mente. Inspirasjonen sviktet midt i romanen, da Corte slet som en hest som ikke klarer å trekke løs vognen når den har kjørt seg fast. Hun slo hendene sammen med en grasiøs bevegelse som uttrykte beundring og forbauselse: «Allerede! Gratulerer, skatt. Nå kommer det til å gå av seg selv, det er jeg sikker på.»

24

«Måtte Gud høre deg!» mumlet han med et bekymret uttrykk.

«Men Lucienne bekymrer meg.»

«Lucienne?»

Han målte henne med et hardt, kaldt og ubehagelig blikk.

«Nå hadde du basiliskblikket ditt igjen,» pleide Florence å si når han var i godt humør. I slike øyeblikk lo han smigret av det, men midt i skaperaktens opphisselse avskydde han spøk.

Hun kunne slett ikke huske noen Lucienne. «Å ja, selvfølgelig!» løy hun. «Jeg skjønner ikke hvor jeg hadde tankene.»

Hun virket imidlertid så trist og ydmyk at han syntes synd på henne. Han inntok en mildere holdning.

«Jeg har alltid sagt at du ikke legger tilstrekkelig vekt på bifigurene. En roman skal ligne en gate full av ukjente, hvor to–tre personer man kjenner til bunns, går forbi. Ikke flere.

Se på andre forfattere, som Proust – de visste å gjøre bruk av bifigurene. De bruker dem for å ydmyke hovedpersonene og gjøre dem mindre. Det finnes ikke noe mer helsebringende i en roman enn å gi heltene en slik leksjon i ydmykhet. Tenk på de små bondekonene i Krig og fred, de som krysser veien foran vognen til fyrst Andrej og ler. De er de første som ser ham, han snakker til dem, rett inn i ørene deres, og dermed løfter leserens blikk seg, nå blir det bare ett eneste ansikt, én eneste sjel.

Så oppdager han de tallrike modellene. Vent, så skal jeg lese denne passasjen for deg, den er fabelaktig. Tenn lyset,» sa han, for mørket hadde falt på.

«Fly,» svarte Florence og pekte på himmelen.

«Skal de da aldri la meg få være i fred?» brummet han.

Han hatet krigen. Det var langt mer enn bare hans liv eller hans ve og vel den truet: Hele tiden tilintetgjorde den fiksjonens univers, det eneste hvor han følte seg lykkelig, akkurat som lyden av en fryktelig, skjærende trompet som fikk de skrøpelige krystallmurene mellom ham og verden utenfor til å rase sammen, etter alt strevet han hadde hatt med å reise dem.

«Herregud!» sukket han. «Noe så plagsomt. For et mareritt!»

Men nå var han tilbake på jorden.

25

«Har du avisene?» spurte han.

Hun hentet dem uten å si noe. De forlot terrassen. Han bladde gjennom avisene med mørkt ansikt.

«Egentlig ikke noe nytt,» sa han.

Han ville ikke se noe som helst. Han skjøv virkeligheten fra seg med den forskremte, irriterte bevegelsen til en sovende som blir vekket midt i en drøm. Han la til og med hånden som en skjerm over øynene, som for å beskytte seg mot et altfor sterkt lys.

Florence gikk bort til radioen. Han stanset henne: «Nei, nei, la den være.»

«Men Gabriel …»

Han bleknet av raseri.

«Jeg vil ikke høre noen ting, sier jeg. I morgen – det er tidsnok i morgen. Dårlige nyheter nå (og de kan ikke være annet enn dårlige med de dustene i regjeringen), det vil si at jeg mister farten, inspirasjonen blir skåret tvert av, og kanskje jeg får et angstanfall i natt. Det er forresten best du tilkaller frøken Sudre. Jeg tror jeg vil diktere noen sider!»

Hun skyndte seg å adlyde. Da hun kom tilbake til salongen etter å ha varslet sekretæren, ringte telefonen.

«Det er herr Jules Blanc som ringer fra statsministerens kontor. Han ber om å få snakke med herren,» sa kammertjeneren.

Hun lukket omhyggelig alle dørene, slik at ikke en lyd skulle trenge inn til værelset hvor Gabriel og sekretæren var i arbeid.

Imens gjorde kammertjeneren som vanlig i stand det kalde aftensmåltidet som ventet på at herren skulle behage å innta det. Gabriel spiste lite til måltidene, men han ble ofte sulten i løpet av natten. Det var noen rester av kald rapphøne, litt fersken og noen deilige, små ostepateer som Florence egenhendig bestilte i en butikk på venstre bredd, pluss en flaske Pommery.

Etter mange og lange år med søken og tankevirksomhet var han kommet til at champagne var det eneste han kunne drikke på grunn av leversykdommen. Florence lyttet til Jules Blancs stemme i telefonen, en utmattet og nesten tonløs stemme, og samtidig hørte hun alle de vante lydene i huset, den dempede klirringen fra tallerkenene og glassene, klangen av Gabriels trette, hese og dype stemme, og det var som om hun befant 26

seg midt i en forvirrende drøm. Hun la på røret og ropte på kammertjeneren. Han hadde vært i deres tjeneste i lang tid, og han var dressert til å adlyde det han kalte «husets mekanikk». Gabriel var begeistret over denne ubevisste plagieringen av Frankrikes storhetstid.

«Hva skal vi gjøre, Marcel? Nå råder herr Jules Blanc oss til å reise.»

«Reise? Hvor da, frue?»

«Hvor som helst. Bretagne. Sør-Frankrike. Tyskerne skal visstnok ha krysset Seinen. Hva skal vi gjøre?» gjentok hun.

«Jeg aner ikke, frue,» sa Marcel i en iskald tone.

Det var på høy tid at noen spurte ham om hva han syntes.

«De burde ha reist i forveien for sikkerhets skyld. Det er jammen trist å se rike, berømte folk som ikke har noen bedre vurderingsevne enn dyr! Og dyrene får tross alt teften av en fare, de!» tenkte han for seg selv. For sin egen del var han ikke redd for tyskerne. Han hadde sett dem i 1914. Han kunne ikke mobiliseres, så de kom til å la ham være i fred. Men han var sjokkert over at ingen hadde tatt vare på huset, møblementet og sølvtøyet i tide. Han tillot seg et knapt merkbart sukk. Han ville ha pakket inn alt, skjult det i kasser og brakt alt sammen i sikkerhet for lengst. Han kjente en slags forakt for herskapet, forresten en hengiven forakt, omtrent som den han følte for de hvite myndene, som var vakre, men uten tanker.

«Fruen ville gjøre best i å varsle herren,» kom han til.

Florence gikk mot salongen; men hun hadde knapt åpnet døren på gløtt før Gabriels stemme nådde frem til henne. Det var stemmen fra de dårligste dagene, fra stundene i transe – en langsom, hes stemme som nå og da ble avbrutt av nervøs hoste.

Hun ga Marcel og kammerpiken sine ordrer og tenkte på de mest verdifulle tingene, ting som man tar med seg på flukt i farens stund. Hun satte en lett, men solid kiste på sin egen seng. Først gjemte hun de smykkene hun forsiktigvis hadde tatt ut av safen. Oppå la hun litt undertøy, toalettsaker, to bluseskift og en liten aftenkjole for å ha noe å ta på seg straks de var fremme, for de måtte jo regne med å bli forsinket på veien.

Videre en morgenkåpe og et par tøfler, sminkeboksen (som tok stor plass) og naturligvis Gabriels manuskripter. Hun forsøkte 27

forgjeves å lukke kofferten. Hun flyttet på smykkeskrinet og forsøkte igjen. Nei, hun måtte absolutt ta bort noe. Men hva?

Alt sammen var helt nødvendig. Hun la det ene kneet på den lille kisten, klemte til og halte i låsen, til ingen nytte. Hun ble irritert. Til slutt tilkalte hun kammerpiken.

«Klarer De kanskje å få igjen denne, Julie?»

«Den er for full, frue. Det er umulig.»

Et øyeblikk vaklet Florence mellom sminkeboksen og manuskriptet. Så valgte hun sminkeboksen og lukket kofferten.

Jeg får stappe manuskriptet i hatteesken, tenkte hun. Nei, forresten! Jeg kjenner ham: Raseriutbruddene, angstanfallene og deretter digitalis for hjertet hans. Vi får se i morgen – det er best å gjøre alt klart til avreisen i kveld, uten at han vet om det. Så får vi se …

4| familien maltête fra lyon hadde ikke bare overlatt Péricandfamilien formuen sin, men også et visst anlegg for tuberkulose. Denne sykdommen hadde tatt livet av to av Adrien Péricands søstre i lav alder. For noen år siden hadde den rammet pater Philippe, men to år i fjellene lot til å ha helbredet ham på den tiden da han endelig ble presteviet. Men han hadde fortsatt skrøpelige lunger, og da krigserklæringen kom, ble han kjent tjenesteudyktig. Likevel ga han inntrykk av å være en robust mann. Han hadde god farge, tette, svarte øyenbryn og et sunt, landsens utseende. Han var sogneprest i en landsby i Auvergne. Fru Péricand hadde overlatt ham i Herrens hender da kallet hans ble tydelig. Til gjengjeld kunne hun ha ønsket seg litt verdslig heder og ære, at han kunne ha en betydelig skjebne foran seg i stedet for å undervise småbøndene i departementet Puy-de-Dôme i kristendom. Hvis han ikke ble pålagt noen av de store oppgavene innen Kirken, ville hun ha foretrukket klosteret for ham heller enn denne fattigslige menigheten. Det er sløsing, fortalte hun ham med ettertrykk. Du sløser med de gavene den gode Gud har gitt deg. Men hun fant trøst i tanken på at det harde klimaet var bra for ham. Det virket som om den fjelluften han hadde pustet inn de to årene i Sveits, var blitt helt nødvendig for ham. I Paris vendte han tilbake til gatene, hvor han gikk med smidige, lange skritt som fikk de forbipasserende til å smile, for prestekjolen passet dårlig til dette ganglaget.

Denne morgenen stanset han utenfor en grå leiegård og gikk inn på en gårdsplass hvor det luktet kål. Veldedighetsorganisa29

sjonen De små angerfulle syndere fra 16. arrondissement holdt til i et lite herskapshus som var bygget bak et høyt hus med utleieboliger. Som fru Péricand skrev i det årlige brevet til institusjonens venner (500 francs i året for stifterne, 100 francs for velgjørerne og 20 francs for de vanlige medlemmene), levde barna under de beste materielle og moralske forhold på dette stedet. De arbeidet som læregutter i forskjellige yrker mens de henga seg til sunn, fysisk aktivitet: Ved siden av huset var det bygget et lite skur hvor man fant et snekkerverksted og et skomakerverksted. Gjennom vinduene kunne pater Péricand se fosterbarnas runde hoder som løftet seg et øyeblikk da de hørte lyden av skrittene hans. I et bed mellom inngangen og skuret arbeidet to gutter på 15 og 16 år under kommando av en oppsynsmann. De hadde ikke uniform. Man hadde ikke villet videreføre minnet om straffeanstaltene enkelte av dem allerede hadde opplevd. De var iført klær som nestekjærlige mennesker hadde laget til dem av ullrester. Den ene av guttene hadde en eplegrønn genser som avdekket to lange, magre og hårete håndledd. Taust gravde de i jorden, luket ugress og plantet om blomster i krukker, med fullkommen disiplin. De hilste på pater Péricand, som smilte til dem. Prestens ansikt var rolig, uttrykket var strengt og litt sørgmodig. Men smilet var svært mildt, litt sjenert og ømt bebreidende: «Jeg elsker dere, hvorfor elsker ikke dere meg?» var det som om det ville si. Barna så på ham uten et ord.

«For et vakkert vær,» mumlet han.

«Ja, fader,» svarte de med kulde og tvang i stemmen.

Philippe vekslet noen flere ord med dem, så gikk han inn i vestibylen. Huset var grått og rent, og det rommet hvor han befant seg, var nesten nakent. Møblementet besto av to rottingstoler – det var samtalerommet hvor man kunne besøke barna. Besøk ble nemlig tolerert, selv om man ikke oppmuntret til det. Forresten var nesten alle barna foreldreløse. Med lange mellomrom slapp man inn en nabokone som hadde kjent de nå avdøde foreldrene, eller en eldre søster som var blitt plassert i provinsen. Men pater Péricand hadde aldri truffet et menneske i dette samtalerommet. Direktørens kontor vendte ut mot den samme oppgangen.

30

Direktøren var en liten, blek mann med lyserøde øyelokk og en spiss nese som skalv som en dyresnute når den lukter mat.

Fosterbarna kalte ham «rotta» eller «tapiren». Han strakte begge armene frem mot Philippe. Hendene hans var kalde og fuktige.

«Jeg vet ikke hvordan jeg kan få takket Dem for all velviljen, fader! De går altså virkelig med på å ta Dem av fosterbarna våre.»

Barna skulle evakueres dagen etter. Selv var direktøren nettopp blitt tilkalt til Sør-Frankrike i all hast, til sin kone som var syk …

«Oppsynsmannen er redd det skal bli for mye for ham, at han ikke skal klare å hanskes med de 30 guttene våre alene.»

«De virker da svært lydige,» bemerket Philippe. «Å, det er snille barn. Vi myker dem opp og sørger for å holde kustus på de mest opprørske av dem. Det er ikke for å skryte, men det er bare jeg som får alt til å gå rundt her i huset.

Oppsynsmennene er altfor engstelige. Dessuten har krigen tatt fra oss noen og hver av dem …»

Han skar en grimase.

«Han vi har nå, er utmerket så lenge vi ikke bryter med vanene hans, men han er helt ute av stand til å ta det minste initiativ selv – en av dem som kunne drukne i et vannglass. Til slutt visste jeg ikke min arme råd for å få gjennomført denne evakueringen, helt til Deres far fortalte at De var på besøk, at De skulle dra tilbake til fjellene Deres i morgen, og at De ikke ville si nei til å komme oss til unnsetning.»

«Med den største glede. Hvordan hadde De tenkt å få barna av gårde?»

«Vi har klart å skaffe til veie to lastebiler. Vi har tilstrekkelig bensin. Som De vet, er tilfluktsstedet 50 kilometer fra Deres sogn. Det blir ikke noen altfor stor omvei for Dem.» «Jeg har fri helt til torsdag,» sa Philippe. «En kollega vikarierer for meg imens.» «Å, reisen kommer ikke til å ta så lang tid. Deres far fortalte at De kjenner det huset en av disse velgjørenhetsdamene har stilt til vår disposisjon? Det er en stor bygning ute i skogen. Innehaversken arvet eiendommen i fjor, og møblementet 31

– som var meget vakkert – ble solgt like før krigserklæringen.

Barna kan slå leir i parken. Det blir en glede for dem nå i den varme årstiden. Like etter krigsutbruddet tilbrakte de tre måneder på den samme måten ved et annet slott i Corrèze, som en av damene var elskverdig nok til å tilby institusjonen vår. Der hadde vi ingen fyringsmuligheter. Vi måtte slå i stykker isen på vannmuggene om morgenen. Barna har aldri vært så sunne og friske. Det er slutt på de små bekvemmelighetene og komforten som hørte freden til,» sa direktøren.

Presten så på klokken.

«Vil De gjøre meg den glede å spise lunsj sammen med meg, fader?»

Philippe avslo. Han var kommet til Paris samme morgen etter å ha reist hele natten. Han hadde vært redd for at Hubert skulle finne på et eller annet, så han var kommet for å oppsøke broren, men familien skulle reise til Nièvre samme dag.

Nå ville Philippe hjelpe dem å komme av gårde; de kunne saktens trenge en håndsrekning, tenkte han og smilte.

«Jeg skal gi fosterbarna våre beskjed om at De kommer til å tre inn i mitt sted,» sa direktøren. «Kanskje De vil si noen ord, for å få kontakt med de unge på en måte. Jeg hadde regnet med å snakke til dem selv, vekke dem til bevissthet om de krigene fedrelandet har gjennomgått, men jeg reiser nå klokken fire, og …»

«Jeg skal snakke til dem,» sa pater Péricand.

Han så ned, samlet fingertuppene og la dem mot leppene.

Ansiktet uttrykte både strenghet og sørgmodighet – begge deler var rettet mot ham selv, mot hans eget hjerte. Han elsket ikke disse ulykkelige barna. Han nærmet seg dem på en vennlig måte, med all den velviljen han kunne mønstre, men i deres nærvær følte han bare kulde og avsky, ingen kjærlighet som brøt frem, ikke noe av den guddommelige sitringen som selv de elendigste syndere fremkalte når de bønnfalt om nåde.

Det var mer ydmykhet i skrytingen til en gammel ateist eller en forherdet gudsbespotter enn i ordene og blikkene til disse ungene. Den tilsynelatende lydigheten deres var redselsfull. Til tross for dåpen, og til tross for altergangen og botssakramentet, hadde intet frelsende lys trengt igjennom til dem. De var 32

mørkets barn og hadde ikke engang tilstrekkelig åndskraft til å heve seg opp til et ønske om lys – de hadde ingen følelse av det, de ønsket det ikke, og de savnet det heller ikke. Pater Péricand tenkte med øm kjærlighet på de snille, små barna han underviste i kristendom. Å, han gjorde seg ingen illusjoner når det gjaldt dem! Han visste allerede at det onde hadde solide og temmelig harde røtter i disse unge sjelene, men likevel – for noen utbrudd av ømhet av og til, for en uskyldig ynde, for noen grøss av gru og medynk når han snakket om Kristi kvaler. Han hadde det travelt med å vende tilbake til dem. Han tenkte på den første altergangen – seremonien var fastsatt til neste søndag.

Han fulgte imidlertid etter direktøren til den salen hvor fosterbarna nettopp var blitt samlet. Vinduslemmene var slått for.

I mørket overså han et trinn ved terskelen, snublet og måtte holde seg fast i direktørens arm for ikke å falle. Han så på barna og ventet; han håpet på et halvkvalt latterutbrudd. Noen ganger kan et latterlig uhell av denne typen være nok til å bryte isen mellom lærer og elever. Men nei! Ingen av dem fortrakk en mine. Med bleke ansikter, sammenknepne lepper og senkede blikk sto de i en halvsirkel med ryggen lent mot veggen. De yngste sto forrest, gutter fra 11 til 15 år. Nesten alle sammen var små og spinkle for alderen. Bakerst sto de unge mennene fra 15 til 17 år. Noen av dem var lavpannede og hadde tunge morderhender. Straks han befant seg i deres nærvær, følte pater Péricand atter en underlig aversjon, nesten frykt. Denne følelsen måtte han overvinne for enhver pris. Han gikk mot dem, og de rygget umerkelig som om de ville trenge inn i muren.

«Barn, fra i morgen og helt til reisen vår er over, skal jeg vikariere for direktøren,» sa han. «Som dere vet, skal dere forlate Paris. Gud alene vet hvilken skjebne som venter soldatene våre og det kjære fedrelandet vårt. Han alene kjenner, i Sin uendelige visdom, den skjebnen som venter hver og en av oss i dagene som kommer. Det er dessverre uendelig sannsynlig at vi alle kommer til å lide i våre hjerter, for offentlige ulykker består av en vrimmel av private ulykker, og dette er det eneste tilfellet da vi stakkars blinde, utakknemlige vesener er oppmerksomme på den solidariteten som knytter oss sammen som 33

lemmer i ett og samme legeme. Det jeg gjerne vil ha fra dere, er et tegn på tillit til Gud. ‘Skje Din vilje,’ mumler vi motvillig, men innerst inne i oss selv roper vi: ‘Skje min vilje, Herre.’ Men hvorfor søker vi Gud? Fordi vi håper å oppnå lykken. Mennesket er slik skapt at det ønsker lykken, og denne lykken kan Gud gi oss straks, uten å vente på døden og gjenoppstandelsen, hvis vi aksepterer Hans vilje, hvis vi gjør denne viljen til vår egen. Barn, måtte hver og en av dere fortrøste seg til Gud. La hver og en av dere henvende seg til Ham som til en far, la dere legge deres liv i Hans elskelige hender, og den guddommelige fred vil straks senke seg i dere.»

Han ventet et øyeblikk mens han så på dem.

«Nå ber vi en liten bønn sammen.»

30 gjennomtrengende og likeglade stemmer fremsa Fadervår, 30 magre ansikter omga presten; pannene senket seg med en brå, automatisk bevegelse da han merket dem med korsets tegn. En guttunge med stor og bitter munn var den eneste som rettet blikket mot vinduet, og solstrålen som snek seg inn mellom de lukkede lemmene, lyste opp et tandert kinn dekket av fregner, og en tynn, stram nese.

Ingen av dem rørte seg, ingen av dem svarte. Straks oppsynsmannen blåste i fløyten, stilte de seg på rekke og forlot salen.

5| gatene lå tomme. Jerngitrene foran butikkene ble senket. I stillheten kunne man bare høre det metalliske bråket fra dem, den lyden som slår så kraftig mot øret i truede byer på morgener med opptøyer eller krig. Lenger borte på sin vei så ekteparet Michaud fullastede lastebiler som sto og ventet utenfor regjeringskontorenes porter. De nikket. Av gammel vane tok de hverandre i armen for å krysse avenue de 1’Opéra rett utenfor kontoret, selv om kjørebanen lå øde denne morgenen.

Begge var bankansatte, og de arbeidet i den samme banken, men mannen hadde innehatt en stilling som bokholder i 15 år, mens hun bare var blitt ansatt noen måneder før, «midlertidig, så lenge krigen varer». Hun var sanglærer, men i september året før hadde hun mistet alle elevene sine, barn som ble holdt tilbake i provinsen av frykt for bombardementer. Mannens gasje hadde aldri vært tilstrekkelig til å holde dem i live, og deres eneste sønn var mobilisert. Takket være denne sekretærstillingen hennes hadde de klart seg til nå, og som hun sa: «Vi må ikke be om det umulige, stakkars mannen min!» De hadde alltid hatt et vanskelig liv, helt siden den dagen de flyktet hjemmefra for å gifte seg mot foreldrenes vilje. Det var lenge siden. Hun hadde fremdeles noen spor av skjønnhet igjen i det magre ansiktet. Håret var grått. Mannen var liten og så trett og forsømt ut, men når han snudde seg mot henne, så på henne og smilte til henne, tentes nå og da en øm og skøyeraktig flamme i blikket hans. Hun var den samme, tenkte han, ja, virkelig nesten den samme som før i tiden. Han hjalp henne opp på fortauet og plukket opp hansken hun hadde mistet. Hun tak35

ket ham med et lett trykk fra fingrene mot hånden han rakte henne. Andre ansatte skyndte seg i retning av den åpne døren til banken.

«Skal vi endelig reise?» spurte en av dem idet han passerte ekteparet Michaud.

Ekteparet Michaud visste ingen ting. Det var 10. juni i dag, en mandag. De hadde forlatt kontoret to dager før, og da virket alt stille og rolig. Verdipapirene ble evakuert til provinsen, men for de ansatte var ingen ting bestemt. Skjebnen deres ble avgjort i annen etasje, hvor direktørkontorene lå, bak to store, grønnmalte, polstrede dører. Ekteparet Michaud skyndte seg taust forbi. Ved enden av korridoren skiltes de.

Han gikk opp til bokholderiavdelingen, mens hun ble værende i de privilegerte regioner: Hun var sekretæren til en av direktørene, herr Corbin, den virkelige sjefen for banken. Den andre, grev de Furières (gift med en Salomon-Worms), hadde et spesielt ansvar for bankens forbindelser utad – den hadde en begrenset kundekrets, men av beste kvalitet. Kun de store jordeierne og de største navnene fra industrien, helst tungmetallindustrien, ble sluppet til. Herr Corbin håpet at hans kollega, grev de Furières, skulle hjelpe ham til å bli medlem av Jockeyklubben. Han hadde allerede levd i denne forventningen i noen år nå. Greven regnet med at enkelte tjenester, så som Furières-familiens middagsinvitasjoner og jaktselskaper, skulle kompensere visse kassamessige begunstigelser med god margin. Om kvelden mimet fru Michaud samtalene mellom de to direktørene for ektemannen, de syrlige smilene, Corbins grimaser og grevens blikk, og slik ble det daglige strevet litt mindre ensformig. Men i det siste hadde selv denne adspredelsen sviktet: Grev de Furières var blitt mobilisert til fronten i Alpene, og nå ledet Corbin banken alene.

Fru Michaud gikk inn på et lite rom ved siden av direktørkontoret med posten. En lett parfyme svevet i luften. Ut fra dette tegnet skjønte hun at Corbin var opptatt. Han hadde tatt til seg en danserinne som protesjé, frøken Arlette Corail.

Ingen hadde noensinne opplevd at han hadde hatt elskerinner som ikke var danserinner. Det virket ikke som om han interesserte seg for kvinner i andre yrker. Ingen kontordame, uan36

sett hvor ung og pen hun måtte være, hadde klart å få ham bort fra denne spesialiteten. Overfor alle sine kvinnelige ansatte var han like gretten, grov og gjerrig, enten de var vakre eller stygge, unge eller gamle. Han snakket med en underlig, spinkel hodestemme som kom fra en tung, velfødd kropp; når han var sint, ble stemmen skarp og vibrerende som en kvinnestemme.

Den gjennomtrengende lyden fru Michaud kjente så godt, sivet i dag ut gjennom den stengte døren. En av de ansatte kom inn.

«Vi reiser,» sa han.

«Når da?»

«I morgen.»

Ute i korridoren gikk hviskende skygger forbi. Folk samlet seg i vinduskarmene og på tersklene til kontorene. Til slutt åpnet Corbin døren og slapp ut danserinnen. Hun hadde en sukkertøyrosa, lerretsvevd drakt og en stor stråhatt på det fargede håret. Hun var slank, smekker og velskapt, og ansiktet var hardt og trett under sminken. På kinnene og i pannen dukket det opp røde flekker. Hun var åpenbart rasende.

«Vil De at jeg skal reise til fots?» hørte fru Michaud.

«Gå tilbake til verkstedet øyeblikkelig, De vil jo aldri høre på meg. Ikke vær gjerrig, lov dem det de vil ha, så kommer bilen til å bli reparert.»

«Men jeg sier jo at det er umulig! Umulig! Skjønner De fransk?»

«Men kjære venninne, hva vil De jeg skal si? Tyskerne står foran portene til Paris. Og De vil legge ut på veien til Versailles? Hvorfor skal De i det hele tatt dit? Ta toget.»

«Er De klar over hva som foregår på jernbanestasjonene?»

«Det kommer ikke til å bli noe bedre på veiene.»

«De er … De er rett og slett uvettig! De reiser jo selv, med de to bilene Deres …»

«Jeg tar med meg papirene og en del av personalet. Hva faen vil De jeg skal gjøre med personalet?»

«Nei, vær nå ikke grov, er De snill! De har jo Deres kones bil!»

«Vil De installere Dem i min kones bil? Det var en vidunderlig idé!»

37

Danserinnen vendte ham ryggen og plystret på hunden sin, som kom byksende. Hun festet kobbelet med hender som skalv av indignasjon.

«Hele min ungdom ofret på grunn av en …»

«Så, så! Ikke noe bråk. Jeg ringer Dem i kveld, jeg skal se hva vi kan gjøre …»

«Nei takk. Jeg skjønner jo at det bare gjenstår å legge seg til å dø i en grøft langs landeveien … Nei, ti nå stille! De går meg på nervene …»

Til slutt ble de oppmerksomme på at sekretæren hørte på det de sa. De senket stemmene, og Corbin tok elskerinnen sin i armen og fulgte henne til døren. Så kom han tilbake og kastet et blikk på fru Michaud, som befant seg i hans vei og derfor fikk de første utbruddene av hans dårlige humør over seg.

«Gå og samle avdelingssjefene i styrerommet. Øyeblikkelig, er De snill!»

Fru Michaud gikk for å overbringe ordren. Noen øyeblikk senere strømmet de ansatte inn i et stort rom hvor et portrett i helfigur av den nåværende styrelederen, herr Auguste-Jean, som hadde lidd av hjernesvekkelse på grunn av høy alder en god stund nå, hang rett overfor en marmorbyste av bankens grunnlegger.

Herr Corbin mottok dem stående bak det ovale bordet hvor ni skriveunderlag markerte plassene til styremedlemmene.

«Mine herrer, vi reiser klokken åtte i morgen til filialen vår i Tours. Jeg tar med meg styrepapirene i bilen min. Fru Michaud, De og Deres mann blir med meg. De som har bil, plukker opp medlemmer av personalet og stiller utenfor døren til banken klokken seks i morgen – nå ja, de jeg har utpekt til å reise, vel å merke. For de øvriges vedkommende skal jeg forsøke å få ordnet noe; hvis ikke, får de ta toget. Takk, mine herrer.»

Han forsvant, og straks steg et surr av engstelige stemmer opp i rommet. Så sent som for to dager siden hadde Corbin erklært at han ikke på noen måte tok sikte på å reise, at skremselsryktene skyldtes forrædere, at banken i hvert fall ville bli på sin post og gjøre sin plikt, selv om andre skulle svikte. Når «tilbaketrekningen», som man blygt kalte det, var blitt bestemt så 38

brått, var antagelig alt tapt! Noen kvinner tørket øynene, som rant over av tårer. Ektefellene Michaud brøytet seg gjennom de forskjellige gruppene og fant sammen. Begge tenkte på sønnen, Jean-Marie. Det siste brevet hans var datert 2. juni. Bare åtte dager siden. Herregud, alt som kunne ha skjedd etter det!

Midt i angsten var den eneste trøsten at de var til stede for hverandre.

«For en lykke at vi ikke skal skilles fra hverandre,» hvisket han til henne.