Clive Cussler og Dirk Cussler
Storm i Havanna Oversatt av Roar Sørensen
Clive Cussler Originalens tittel: Havana Storm Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2014 by Sandecker, RLLLP Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300 New York, NY 10118, USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-69898-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: Nørhaven AS, Danmark, 2021 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
prolog
Jaget
15. februar 1898
Svetten drev av ansiktet til den utslitte mannen og falt i store dråper fra de ubarberte kinnene. Han trakk de tunge årene mot brystet, la hodet på skakke og tørket pannen med det skitne skjorteermet. Så begynte han å ro igjen, med langsomme, stødige tak, uten å bry seg om smertene i armene og beina. Svetten skyldtes ikke bare den fysiske anstrengelsen og det trykkende tropiske klimaet. Solen hadde akkurat steget opp i horisonten, og luften over havnen i Havanna var kjølig og klam. Det var følelsen av å være jaget som fikk hjertet hans til å hamre. Med uttrykksløse øyne stirret han over vannet og gjorde et lite kast med hodet som tegn til kubaneren som satt bak ham i båten. Det var nesten to uker siden den spanske militsen hadde prøvd å stjele den historiske skatten han hadde funnet, og tvunget ham på flukt. Tre av kameratene hans var allerede døde. Spanjolene hadde ingen betenkeligheter med å drepe, og de ville gladelig myrde ham også for å få tak i skatten. Ja, han ville allerede ha vært død hvis han ikke tilfeldigvis hadde støtt på en rufsete gjeng med bevæpnede kubanske opprørere som hadde eskortert ham til utkanten av Havanna. Han snudde seg halvt og kastet et blikk på de to slagskipene som lå fortøyd i nærheten av det kommersielle havneområdet. «Al estribor,» sa han skurrende. «Til høyre.» «Sí,» svarte den tettbygde kubaneren og la seg på årene. Han var også iført skitne og fillete klær. For å beskytte seg mot solen hadde han en medtatt stråhatt på hodet. Sammen manøvrerte de den morkne robåten bort til de 7
moderne stålskipene. Den gamle mannen speidet etter trusler i havnen, men kunne ikke se noen. Det virket som han endelig hadde greid å riste av seg forfølgerne. Et trygt tilfluktssted var innenfor rekkevidde. De rodde langsomt forbi det minste krigsskipet, som hadde et spansk flagg hengende fra aktermasten. Så nærmet de seg forsiktig det andre skipet. Det var en pansret krysser med kanonene plassert parvis i to tårn på styrbord og babord side. Dekket og overbygningen var malt i strågule farger. Skroget var kritthvitt. Mange av lanternene lyste til tross for at solen var på vei opp. Det fikk skipet til å funkle som en ravfarget diamant. Vakter patruljerte dekket både forut og akterut. Det virket som de var i høyeste beredskap. En offiser i en mørk uniform dukket opp på en gangbro langs overbygningen. Straks han fikk øye på robåten, hevet han en ropert. «Stopp! Hva gjør dere her?» «Mitt navn er Ellsworth Boyd,» sa den gamle mannen med skjelvende stemme. «Jeg er professor ved Yale universitet. Det amerikanske konsulatet i Havanna har sagt at vi kan søke tilflukt på skipet deres.» «Vent litt.» Offiseren forsvant inn på broen. Et par minutter senere kom han ut på dekket sammen med noen matroser. En taustige ble kastet over relingen, og robåten ble vinket bort til skipet. Da den hadde lagt seg mot skroget, reiste Boyd seg og kastet et tau opp til en av matrosene. «Jeg har en kasse her. Det er veldig viktig at jeg får den med meg.» Boyd sparket vekk noen palmeblader som skjulte en trekasse som lå mellom toftene. Mens matrosene kastet ned flere tau, gled blikket til Boyd nervøst over farvannet rundt skipet. Da han følte seg trygg på at ingen holdt øye med dem, hjalp han kubaneren med å feste tauene til kassen. Kort tid etter ble den heist forsiktig om bord. «Den må bli stående her ute,» sa offiseren. To av matrosene bar den tunge kassen et stykke inn på dekket og surret den fast ved siden av en ventil. Boyd ga kubaneren en gullmynt, tok farvel med et takknem8
lig håndtrykk og klatret opp taustigen. Selv om han hadde passert femti, var han i god form, alderen tatt i betraktning. Og siden han jobbet på øyene i Det karibiske hav om vinteren hvert år, var han også godt akklimatisert til det varme været og den fuktige luften. Men han var ingen ung mann lenger, et faktum han var uvillig til å akseptere. På veien opp taustigen til relingen ignorerte han de murrende smertene i leddene og trøttheten som det virket som han aldri greide å riste av seg. «Jeg er løytnant Holman,» sa offiseren. «Vi har ventet på deg, professor Boyd. Jeg skal vise deg til gjestelugaren. Du kan vaske og stelle deg der. Av sikkerhetsgrunner må jeg be om at du holder deg i lugaren. Men jeg skal ordne med en omvisning på skipet senere, hvis du ønsker det. Jeg skal også sørge for at du får en prat med kapteinen i løpet av dagen.» Boyd rakte ham hånden. «Takk, løytnant. Jeg setter stor pris på gjestfriheten.» Håndtrykket til Holman var fast og vennlig. «På vegne av kapteinen og mannskapet ønsker jeg deg velkommen om bord på krysseren USS Maine.» En lett passatvind skubbet Maine i fortøyningene inntil skipet ble liggende med baugen pekende mot hjertet av Havanna. Vaktene var takknemlige for brisen. Den gjorde det lettere å holde ut stanken fra det skitne vannet i havnen. Kveldbrisen bar også med seg lyder fra gatene i Havanna – ragtimemusikken fra havnekneipene, latteren fra folk som var ute og spaserte langs Malecón, og skranglingen fra hestekjerrer som vinglet gjennom de smale gatene. De eksotiske lydene var en bitter påminnelse for matrosene på Maine om at de var blitt nektet landlov siden de kom for tre uker siden. Skipet var blitt sendt for å beskytte det amerikanske konsulatet etter trusler fra spanske lojalister. De likte ikke at USA støttet de kubanske opprørerne som kjempet mot det undertrykkende spanske regimet. Det banket hardt på døren til Boyds lugar. Han reiste seg og åpnet. Det var løytnant Holman. Han var iført en knivskarp, blå uniform som virket malplassert i varmen. 9
Holman bukket lett. «Kapteinen vil gjerne spise middag sammen med deg i kveld.» «Takk skal du ha, løytnant. Vis vei.» Et varmt bad og en god ettermiddagslur hadde fått Boyd til å føle seg mye bedre. Han gikk med de selvsikre stegene til en mann som hadde vunnet tross alle odds. Han hadde fremdeles på seg klærne han brukte i felten. Men de var nyvasket, og Holman hadde lånt ham en svart dressjakke. Han nappet irritert i ermene, som var ti centimeter for korte for de lange armene hans. De steg inn i en liten offisersmesse som lå i nærheten av akterdekket. Ved et dukkledd spisebord som var dekket med skinnende porselensservise og sølvtøy, satt USS Maines kaptein. Charles Sigsbee var en sindig og lærd mann. Han nøt stor respekt i marinen for sine lederegenskaper. Med de runde brillene og den buskete mustasjen liknet han mer på en bankfunksjonær enn en skipskaptein. Han reiste seg og håndhilste på Boyd med et utålmodig uttrykk i øynene. Holman presenterte dem raskt for hverandre. De tre mennene satte seg ved bordet. En purser dukket opp og serverte en kraftig kjøttsuppe. Boyd ignorerte en liten hund som holdt seg tett ved beina til kapteinen hele tiden. Sigsbee så på Boyd. «Jeg håper du er fornøyd med innkvarteringen.» «Mer enn fornøyd,» svarte Boyd. «Jeg er veldig takknemlig for at dere lot meg få komme om bord på så kort varsel. Jeg kan ikke få sagt hvor vakker Maine så ut i morges da jeg kom.» «Jeg er redd skipet ikke er bygd med tanke på komfort eller gjester,» sa Sigsbee. «Selv om vi er her i Havanna for å evakuere amerikanere som er i fare, virker det som om situasjonen har roet seg etter at vi kom. Jeg må derfor si at jeg ble overrasket da jeg mottok et kommuniké fra konsulatet der de ba meg om å ta deg om bord og sørge for at du kom deg trygt tilbake til USA – uten å gi meg noen nærmere forklaring.» Boyd sukket. «Den lokale konsulen er en familievenn fra Vir10
ginia. Han grep inn og hjalp meg. Men det er ingen overdrivelse å si at livet mitt var i stor fare.» «Løytnant Holman sier du er en arkeolog fra Yale.» «Ja, jeg er spesialist på karibiske kulturer. Jeg har nettopp drevet med litt feltundervisning i forbindelse med noen utgravninger på Jamaica.» Purseren ryddet de tomme suppeskålene av bordet og kom tilbake med grillstekt fisk på store fat. «Den kassen vi tok om bord,» sa Holman. «Inneholder den noe fra disse utgravningene?» Boyd nikket. «Kanskje du kan vise oss denne artefakten etter middag og fortelle oss litt om den?» Boyd stivnet. «Jeg vil helst vente til vi er ute på havet,» sa han lavt. «Hvordan kom du til Havanna?» spurte Holman. «Jeg tok damperen Orion fra Montenegro for to uker siden. Den skulle til New York. Men rett etter at vi la fra kai, oppsto det problemer med dampkjelen. Vi greide så vidt å komme oss til Cárdenas. Her ble passasjerene satt av. Da vi fikk beskjed om at reparasjonene ville ta minst tre uker, bestemte jeg meg for å ta landeveien videre til Havanna i håp om å få plass på en postbåt til Key West. Det var da de virkelige problemene begynte.» Han tok en slurk vann. Sigsbee og Holman ventet på at han skulle fortsette. «Det begynte med spanjolen, Rodriguez,» sa Boyd. Øynene hans bulte av raseri. «Rodriguez?» sa Holman. «En arkeolog fra Madrid. Han var tilfeldigvis på Jamaica og besøkte leiren vår. Noen må ha tipset ham om funnet mitt, for der var han, om bord på Orion. Han holdt øye med meg hele tiden. Det var ingen tilfeldighet.» Stemmen skalv. «Jeg har ingen beviser på det, men jeg tror det var han som saboterte damperen.» Kapteinen rynket pannen. «Så hva skjedde da du gikk i land i Cárdenas?» «Jeg reiste sammen med to studenter og feltassistenten min, 11
Roy Burns. Vi kjøpte et muldyr og en vogn i Cárdenas. Vi la kassen og tingene våre i den. Dagen etter dro vi av sted til Havanna, men samme kveld ble leiren vår angrepet.» Det var lett å se at de vonde minnene plaget ham fremdeles. Han fikk et glassaktig uttrykk i øynene. «Noen bevæpnede menn på hester angrep oss. De banket opp Burns. Meg også. Så tok de vognen. Men en av studentene mine prøvde å stoppe dem. Med en kniv. Det endte med at de drepte ham med en machete. Så hugget de i hjel klassekameraten hans også. De hadde ikke en sjanse.» «Spanske soldater?» spurte Sigsbee. Boyd trakk på skuldrene. «De var bevæpnet og hadde uniformer. Men det virket som de tilhørte en utbrytergruppe. De hadde ingen distinksjoner på uniformene.» «Sannsynligvis weyleritter,» sa Holman. Weylerittene var en ekstremistgruppe som fremdeles var lojale mot den spanske generalguvernøren Valeriano Weyler, som nylig hadde forlatt Cuba. Weyler hadde stått bak et brutalt terrorvelde. Soldatene hans hadde brukt alle midler for å slå ned det kubanske opprøret. «Kanskje,» sa Boyd. «De var velutrustet, men det så ikke ut som de tilhørte de regulære styrkene. Vi fant ut at de hadde slått leir ved en liten by som heter Picadura. Burns og jeg var fast bestemt på å få tilbake artefakten. Vi fulgte etter dem til leiren. Burns startet en brann for å avlede oppmerksomheten deres. Jeg pisket hestene deres så de løp i alle retninger og tok tilbake vognen. Burns fikk en kule i brystet. Jeg måtte forlate ham …» Stemmen hans sporet av. Bitterheten sto skrevet i ansiktet. «Jeg kjørte muldyret hardt gjennom hele natten og greide på mirakuløst vis å slippe fra dem. Ved daggry gjemte jeg vognen i jungelen og lette etter mat til meg og muldyret. Jeg unngikk patruljene deres i tre dager og red om natten på stier som jeg håpet skulle føre meg til Havanna.» «Utrolig at de ikke fikk tak i deg,» bemerket Sigsbee. «Vel, til slutt gjorde de det.» Boyd ristet på hodet. «Den fjerde dagen fant de meg. Muldyret skrøt og avslørte hvor jeg var. Det var bare en liten patrulje. Fire menn. De kjørte meg 12
opp mot vognen og hevet riflene. Men i samme øyeblikk lød noen skuddsalver fra jungelen. Spanjolene falt, døde alle som en. Det var en gjeng med kubanske opprørere. De hadde slått leir i nærheten og hørt oppstyret.» «Prøvde de ikke å ta kassen?» spurte Holman. «De var bare interessert i våpnene til de døde soldatene. Siden de hadde sett med sine egne øyne at spanjolene prøvde å drepe meg, behandlet de meg som en compadre. De eskorterte meg til utkanten av Havanna.» «Selv om de kubanske opprørerne ikke har noen militær trening, har jeg hørt at de er tøffe krigere,» sa Sigsbee. «Det kan jeg skrive under på,» sa Boyd. «Etter at de spanske soldatene ble drept, konsoliderte de styrkene og kom etter oss for å ta hevn. Kubanerne forstyrret dem og pepret dem med kuler for å sinke framrykkingen deres. Da vi kom til utkanten av Havanna, spredde de seg og forsvant i jungelen. Men en av dem kontaktet konsulatet på mine vegne. Den beste krigeren deres ble med meg til havnen. Her fikk han tak i en robåt og hjalp meg bort til Maine.» Sigsbee smilte. «Hell i uhell.» «De kubanske opprørerne hater spanjolene og er takknemlig for den militære hjelpen landet vårt gir dem. De bønnfalt meg om flere våpen.» «Notert.» «Kaptein,» sa Boyd, «hvor snart kan vi komme oss av gårde?» «Det kan jeg ikke gi deg et eksakt svar på, men vi har ligget her i tre uker, og det virker som om alt har roet seg. Vi har et oppdrag i New Orleans senere denne måneden, og det tror jeg vi skal rekke. Jeg regner med å bli kalt tilbake i løpet av de neste dagene.» Boyd nikket. «For vår egen sikkerhets skyld håper jeg det skjer raskt.» Holman lo. «Du trenger ikke å bekymre deg, professor Boyd. Det finnes ikke noe tryggere sted i Havanna enn her på Maine.» Etter middag røykte Boyd en sigar sammen med offiserene på akterdekket. Deretter gikk han tilbake til lugaren. En nagende uro plaget ham. Han kom ikke til å føle seg trygg før 13
skipet hadde lagt havnen i Havanna langt bak akterstavnen. Et sted i hjernen hørte han at Roy Burns og de døde studentene ropte en advarsel til ham fra himmelen. Siden han ikke fikk sove, gikk han opp til hoveddekket og trakk inn den fuktige kveldsluften. Et skipsur i nærheten av broen viste at klokken var halv ti. På den andre siden av havnen hadde noen fyllefanter allerede startet Mardi gras-feiringen. Boyd brydde seg ikke om lydene. Han sto ved rekka og stirret ned i det mørke vannet. En jolle nærmet seg slagskipet, noe som fikk offiseren på dekket til å rope en skarp advarsel. Den sjuskete fiskeren i jollen veivet med en tom spritflaske og svarte med et snøvlende rop før han snudde den lille båten. Boyd så at han rodde rundt baugen på Maine. Kort tid etter hørte han et metallisk klang fra vannet. En liten kasse eller flåte slo mot skroget. Den gled langs skipet som om den hadde en egen motor. Boyd så nærmere på den og skjønte at den ble trukket gjennom vannet av jollen. En knute strammet seg i magen. Han kikket opp mot broen og skrek til vakthavende offiser. «Offiser! Offiser!» Et dempet smell hørtes fra undersiden av skipet. En liten geysir sto opp fra vannet. Boyd kjente at hjertet slo to ganger. Så lød et kjempemessig brak. Yale-professoren ble slengt mot et skott idet forparten av skipet eksploderte som en rasende vulkan. Stål, røyk og flammer skjøt høyt opp i luften og slengte lemlestede besetningsmedlemmer ut i vannet. Boyd ristet av seg en sviende smerte i skulderen. Vrakrester regnet og traff dekket rundt ham. Utkikkstønnen dukket opp ingenstedsfra og landet med et voldsomt smell bare en halvmeter unna. Boyd kom seg på beina og sjanglet over dekket. Skipet hadde allerede begynt å krenge. Det ringte i ørene. Han hørte ikke engang skrikene fra matrosene som var fanget nede i skipet. Det eneste han tenkte på, var artefakten i kassen. I det røde skjæret fra infernoet midtskips snublet han mot den. På en eller annen måte hadde kassen unnsluppet skader. Den lå fremdeles fastsurret til dekket ved siden av en ødelagt ventil. En hurtiggående hjuldamper fanget oppmerksomheten hans. 14
Den nærmet seg slagskipet og la seg ved siden av skroget. Uten en lyd hoppet tre mørkkledde menn om bord. Boyd trodde først det var redningsmannskaper. Men da en av besetningsmedlemmene på Maine, en maskinist som hadde holdt vakt, haltet mot dem med uniformen i flammer, kjørte en av de nyankomne mennene en kniv inn i siden hans og dyttet ham over bord. Boyd var for sjokkert til å reagere. Så gikk det opp for ham hva det betydde. De hadde ikke kommet for å hjelpe. De var Rodriguez’ menn. De hadde kommet for å stjele artefakten. Arkeologen haltet tilbake til kassen og snudde seg mot de tre mennene. En forvridd spade som var blitt slengt opp fra en av kullbunkerne, sto lent mot et skott. Boyd bøyde seg og grep den. Den ene mannen hevet en blodig kniv. Den skinte i det flakkende lyset fra flammene som var i ferd med å spre seg over hele skipet. Boyd svingte spaden. Mannen prøvde å ta et steg bakover, men vannet på dekket fikk ham til å miste balansen. Boyd traff ham i kinnet. Mannen stønnet og gikk i kne. De to andre mennene angrep med større besluttsomhet. De kastet seg over Boyd før han rakk å svinge spaden igjen. Den ene slo spaden ut av hendene hans. Den andre trakk en stor pistol og skjøt Boyd på kloss hold. Kulen traff ham i venstre skulder. Arkeologen falt bakover. Mennene trengte seg forbi ham og løsnet tauene som kassen var surret fast med. «Nei!» brølte Boyd idet mennene begynt å dra kassen over dekket. Han kom seg opp og vasset etter dem på skjelvende bein. Mennene brydde seg ikke om ham. De løftet kassen over relingen og ga den til noen andre menn som sto klare på dekket til hjuldamperen. En av dem hadde en bredbremmet hatt på hodet for å skjule ansiktet, men Boyd visste at det var Rodriguez. Boyd var allerede svimmel av blodtapet. Likevel gjorde han et siste forsøk på å komme seg bort til rekka og hindre det som var i ferd med å skje. Den nærmeste mannen, en kortvokst fyr med kalde, svarte øyne, snudde seg og grep tak i armen til 15
Boyd. Men før han rakk å dytte arkeologen vekk, fikk han et skrekkslagent uttrykk i ansiktet. En skygge falt over ansiktet hans. Han stirret opp i luften. Øyeblikket etter ble mannen knust under den enorme vekten av den ene skorsteinen på Maine. Den hadde brukket helt nederst og ramlet sammen som et felt mammuttre. Boyd ble bare slått over ende av skorsteinen, men det ene beinet ble sittende fast under en av de tunge metallbitene. Han prøvde å få beinet løs, men det var umulig. Dekket var oversvømmet, og han måtte kjempe for å holde hodet over vannet. Han gispet etter luft og dro for livet i beinet som satt fast. Han merket at skipet krenget idet kjølen beveget seg dypere ned mot bunnen av havnebassenget. Mens flammene slikket seg nærmere skipets ammunisjonslagre, hørte han sporadiske skudd og kuler som suste over ham. Så begynte baugen en langsom ferd ned mot bunnen. Da Boyd kjente at skipet begynte å synke, fylte han desperat lungene med så mye luft han klarte. Det siste han så, var at hjuldamperen, med den stjålne kassen om bord, gikk for full maskin mot innløpet til havnen. Så trakk Maine ham ned i det mørke dypet.