Store forventninger by Cappelen Damm AS

Geert Mak

Store forventninger På sporet av den europeiske drømmen. Europa 2000–2020

Oversatt av Eve-Marie Lund MNO/MNFFO

Geert Mak Originalens tittel: Grote Verwachtingen Oversatt av Eve-Marie Lund © 2019 Geert Mak. Originally published with Uitgeverij Atlas Contact B.V., Amsterdam. Licenced by Bee Rights (www.beerights.com). Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 This publication has been made possible with financial support from the Dutch Foundation for Literature. ISBN 978-82-02-66572-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Kart: Kartomedia, Soest Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Stian Hole Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2020, Latvia Satt i Adobe Garamond og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Emile og Ellen

Wir kommen weit her Liebes Kind Und müssen weit gehen Keine Angst Alle sind bei Dir Die vor Dir waren Deine Mutter, Dein Vater Und alle, die vor ihnen waren Weit weit zurück Alle sind bei Dir Keine Angst Wir kommen weit her Und müssen weit gehen Liebes Kind

Vi kommer langveisfra kjære barn og har langt å gå Ikke vær redd alle er hos deg av de som var her før deg Din mor, din far og alle som var før dem for lenge, lenge siden Alle er hos deg ikke vær redd Vi kommer langveisfra og har langt å gå kjære barn

– Heinrich Böll

Kirkenes

Reykjavik ISLAND

FINLAND SVERIGE

NORGE

Helsinki Tallinn

Oslo Stockholm

ESTLAND Riga

Paisley

LITAUEN Vilnius

DANMARK København

IRLAND Wigan

Gdańsk

Dublin STORBRITANNIA

Amsterdam Leeuwarden

Berlin

Warszawa

NEDERLAND Dortmund Niesky Dresden Brussel TYSKLAND BELGIA Deauville LUX. Frankfurt Praha Paris am Main Nor m andie Norma ndie

POLEN

TJEKKIA

Wien FRANKRIKE

Bern SVEITS

ØSTERRIKE SLOVENIA Ljubljana

Monaco ITALIA

Lisboa

SLOVAKIA

Bratislava

München

Roma Madrid

Jedwabne

London

PORTUGAL

LATVIA

Edinburgh

Budapest UNGARN Vásárosbéc

Novi Sad Zagreb KROATIA BOSNIABeograd HERCEGOVINA SERBIA Sarajevo MONTENEGRO Podgorica Skop Tirana MAKEDON

Barcelona

ALBANIA

SPANIA

HELLAS

Lampedusa

MALTA

Hovedsteder

Kirkenes

Andre steder som spiller en rolle i boken

FINLAND SVERIGE

NORGE

St. Petersburg

Helsinki

RUSSLAND

Tallinn

Oslo Stockholm

ESTLAND Moskva Riga

LATVIA Smolensk

LITAUEN Vilnius

DANMARK

Minsk

København Gdańsk

HVITERUSSLAND

Jedwabne Leeuwarden

Berlin

Warszawa

ND Dortmund Niesky Dresden sel TYSKLAND

Frankfurt am Main

Praha

UKRAINA TJEKKIA

Wien SVEITS

SLOVAKIA

MOLDAVIA

Bratislava

München Bern

ØSTERRIKE SLOVENIA Ljubljana

Monaco ITALIA Roma

Charkiv

Kiev

POLEN

Budapest UNGARN Vásárosbéc

Odessa

Chişinǎu

Krim

GEORGIA

ROMANIA

ARMENIA

Bucuresti Novi Sad Zagreb KROATIA BOSNIABeograd HERCEGOVINA SERBIA BULGARIA Sarajevo MONTENEGRO Sofia Podgorica Skopje Tirana MAKEDONIA ALBANIA

Ankara TYRKIA

Lesbos HELLAS Aten

Samos

SYRIA

IRAK

KYPROS

Lampedusa

MALTA

1000 km

SAUDI-ARABIA

Innhold

Prolog – 2018 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det finnes ikke grenser – 1999 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fred – 2000 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Aydin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Frykt – 2001. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Storhet – 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tall – 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

114

Nei, nee, non – 2005 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

124

Steven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

149

Brothers – 2008 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

157

Anna. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

186

Sannhet – 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193

Kostas og Efi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

211

Solidaritet – 2012 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

215

Gamle gjenferd – 2014 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

248

Umayya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

285

Intermezzo – 2019 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

289

Det lovede land – 2015. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

317

Wigan – 2016. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

352

Alene – 2017 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

385

7 8

Intermezzo II – 2017 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

417

Bart. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

427

Store forventninger – 2018–2019 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

434

Etterord – Våren 2020 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

461

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

502

Litteratur og andre kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

504

Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

520

Prolog 2018 1 Sett fra himmelen er det et gråbrunt landskap. Det er månen, som en byge av styrtregn nettopp strøk forbi. Det er harvet jord, med tusen innsjøer og åer. Det minner om dammer og bekker som danner seg i mudderet når havet trekker seg tilbake, to ganger om dagen, i all evighet. Det er klipper, lav og mose, og total ødslighet. Vi er nesten fremme. Et enslig tre – strålende gult i den begynnende vinteren. Et knallrødt hus. Brått et par fabrikkbygninger, et stort skipsverft, en klynge av butikker og boliger rundt et torg, noen kraner, en havn. Den lille byen. En tråler kommer inn fra ishavet, blå og svart, kongekrabber fanger de her, helvetesskapninger som luksusrestaurantene i Europa er gale etter. Det er allerede nesten kveld, gatene er stille og tomme, vinden er det eneste man hører. Bare i rådhuset er det fremdeles lys, og i det store, gule, russiske konsulatet med alle vinduene dekket av gitter. Restauranten byr på hvalbiff, eller pasta med reinsdyr og sopp. På gaten står hele utstillingen til jernvarehandelen ennå ute: tre dryppende aluminiumsstiger, en kort, en lang og en midt imellom. I det lille supermarkedet står to jenter og funderer lenge, dette er utflukten deres denne uken: Blir det en milkshake eller en motedrikk? Litt senere skal bommen på grensen, et par kilometer lenger borte, stenges igjen for i dag. Soldaten på denne siden skal ta de to soldatene på den andre siden i hånden, og når han gjør det, må han ikke komme lenger enn tretti centi13

store forventninger

meter inn på utenlandsk område, det er et strengt ritual, vi kan ikke lage noe kludder her. I morgen er det atter en dag. Jeg må begynne med avstand. Med avstand i rom, men også med avstand i tid – i hvert fall så vidt det er mulig. Det er noe selvmotsigende ved det å skrive en historie om et tidsrom man selv befinner seg midt i, og om en verden man fullt og helt er en del av. Historieskrivning krever avstand, det å la tiden gå er fortsatt den beste måten å få oversikt på. En skikkelse som Napoleon fant ikke sin plass i europeisk historie før langt ut på 1800-tallet. Den dag i dag diskuterer man de dypere årsakene til de to store krigene i det 20. århundret, kolonialismens natur og følgene av den, den kalde krigens dypfrosne vold, Sovjetunionens sammenbrudd i 1989. Og så er det disse årene, disse første to tiårene i det 21. århundret, der historiefabrikken igjen går for full gass og der vår velordnede europeiske verden av fred og ærlig fortjent velstand igjen truer med å velte. For nesten tjue år siden skrev jeg en bok om Europa i det 20. århundre. Den sluttet i 1999. Og skriker etter en fortsettelse: Hva skjedde med den europeiske verden i den turbulente starten på det 21. århundre? Jeg skulle selvsagt inderlig gjerne kunne kikke over skulderen til den flittige historiestudenten som i 2069, etter et halvt århundre, skal skrive en oppgave om vår tid. Noen munter historie blir det ikke, frykter jeg, men sikkert interessant. Både USA og senere EU vil alltids kunne betraktes som store historiske prosjekter. Prosjekter der frie borgere prøvde å ta historiens løp i egne hender, i stedet for å måtte tåle det. Prosjekter som hadde sitt utspring i opplysningstidens idealer, i menneskerettigheter, frihet, likhet og brorskap – også internasjonalt brorskap. Hvor kom så raseringen av noe så flott fra? Med sin avstand i tid har min ungdommelige historiker god oversikt. Det har ikke jeg. Hun gjør meg misunnelig.

2 Her, i denne nordligste avkroken av Europa, er alt tindrende klart: Passer du deg ikke, fryser du i hjel. Vår, sommer og høst blir avviklet i rasende fart. «Det er vinter i det uendelige, og vips, er det sommer», sier de her. «Og vips, så er 14

prolog

sommeren over igjen.» Kulda starter som regel i oktober, med snø som blir liggende til mai. I slutten av november senker polarnatten seg. Da farer nordlyset over den svarte himmelen, og under den fryser alt vekk i 20, noen ganger 30 kuldegrader. 18. januar kan man, hvis man klatrer opp på en av åsene, skimte det aller første lyset. Da blir alle euforiske, det er fest som om det var jul igjen, alle skolebarn får fri. Deretter går tilværelsen tilbake til postbåtens hverdagslige rytme: på havna, på verftene, i butikkene, ved grensepostene, på flyplassen. Resten av tiden tilbringer alle innendørs. Centrum Kafé, byens sosiale hjerte, stenger klokken fem om ettermiddagen. Kirkenes har knapt 3500 innbyggere, den er et knappenålshode på kartet, likevel er denne avkroken en geopolitisk heksegryte. Den ligger ytterst strategisk til, knapt femti kilometer fra den russiske grensen. Dermed er den Europas nordligste isfrie havn, like ved Barentshavet – i den russiske sonen er det attpåtil et enormt gassfelt – og inngangsporten til Murmansk, en av Russlands viktigste havner. Ifølge et foreløpig anslag befinner 13 prosent av verdens oljereserver og 40 prosent av gassreservene seg i polområdet – i tillegg til enda større mengder jern, kobber, gull og andre mineraler. Nå som polene smelter er det derfor ikke til å unngå at det skjer saker og ting her, alle forbereder seg på det. Spesielt på den russiske siden blir det allerede gjort enorme investeringer, og militær aktivitet tiltar følgelig deretter. Kirkenes er i tillegg en avgjørende havn for den fremtidige arktiske sjøruten fra Asia til Europa, alternativet til Suez-kanalen. Ordføreren ser byen som et fremtidig Singapore: «Hver uke kommer en kinesisk delegasjon på besøk.» Sjefredaktøren for den lokale nettavisen, Thomas Nilsen, kaller Kirkenes snarere for «sentrum for Europas periferi». For ham er Kirkenes først og fremst et laboratorium, spesielt for forholdet mellom Russland og Europa. «Alle forandringer merker vi her først, mye tidligere enn folk i Berlin, Washington eller Moskva.» I dag går jeg rundt med en kameramann. Min europeiske reise fra 1999 fikk etter hvert et liv nummer to, da tv-produsentene fra VPRO senere lagde en tv-serie – selv om boken og tv-serien er helt forskjellige prosjekter. Nå skal vi begynne på nytt, og denne gangen samarbeider vi allerede på et tidlig stadium. Det haster for mye til å vente. Vi går langs havnen. Tråleren, Salacgriva, kommer fra Murmansk. På nært hold viser skipet seg å være en flytende fabrikk, et dryppende virvar av kabler, kraner og krabbeteiner, mennene er tause under de tjukke hettene, værbitte som 15

store forventninger

skipet og garnene deres. I hjørnet av en brakke sitter de og venter på å dra ut igjen, kaffen går rundt i taushet, på tv danser jentene. Vi går opp en bakke. Det er ikke lenge siden krigen. En gang må det ha stått vakkert dekorerte trehus her, som man ellers ser overalt i små norske handelsbyer, men her ble nesten hvert eneste hus feid vekk i de siste dagene av annen verdenskrig. Under en sovjetisk storoffensiv i polområdet – det var spesielt de nærliggende nikkelgruvene og den strategiske marinebasen Kirkenes som sto på spill – ble byen bombet over 300 ganger. Mellom Kirkenes og Murmansk ble over 60 000 soldater drept. Befolkningen overlevde i sju måneder i huler og gruver, hele vinteren ’44–’45. Tjue barn ble født. Våren 1945 sto det bare tre hus igjen i Kirkenes. Alle de pyntelige hvite husene og butikkene er altså nye, og dermed har Kirkenes et snev av en amerikansk forstad ved seg. Et av de eldste byggene er et tilfluktsrom, som nå er et minnesmerke over innbyggernes mot. Like ved, høyt på en sokkel, står en russisk soldat. Ved frigjøringsmonumentet ligger det alltid kranser og blomsterdekorasjoner i sterke farger, nyflettet, kunstig grønt; ekte blomster kan man glemme i dette klimaet. Russerne er fra gammelt av blitt feiret som befriere her. Da Stalin døde, gikk også enkelte mennesker i Kirkenes rundt og gråt. Enda høyere opp går vi, forbi treverandaer og et par idrettsplasser, helt til vi ser havnen ligge nedenfor. Vi setter oss på en benk. I horisonten ligger den store, tomme bukten. Først er det ikke et eneste skip å se, men så ser vi, helt i det fjerne, den daglige postbåten dukke opp. En mann med hund går forbi, kikker på klokken. «Han e sein i dag, minst et kvarter.» Livet er stabilt, biler og hus er skinnende og påkostet, tilværelsen ser ut til å være god her. Under noen av de få trærne i byen ligger gravlunden. Solen glitrer sterkt i gullbokstaver. Her er beskjedenhet normen, store gravsteiner er ingen steder å se. Snart står vi like for Gud, men egentlig allerede nå. Ordføreren heter Rune Rafaelsen. Han forteller om bestemoren sin. Hennes første mann omkom på sagbruket, falt og slo seg i hjel. Ikke før hadde hun giftet seg på nytt, før ektemann nummer to også omkom, under et ubåtangrep. Runes far var Norges yngste motstandsmann, han var seksten da han sluttet seg til den norske motstandsbevegelsen. Onkelen satt i straffeleir som ung, og ble forelsket i en russisk fange, en jente på den andre siden av piggtråden. Hun forsvant og han så henne aldri igjen, men på dødsleiet spurte han fremdeles etter henne. Selv vokste Rune opp i et hus som var fylt til randen med folk. «Det var 16

prolog

ikke noe igjen, etter krigen. Alt måtte trekkes opp av jorda igjen.» Slik er historien her. Under den kalde krigen oppsto det av og til høyspenning, særlig i polområdet. Her lå i mange år den eneste direkte grensen mellom Russland og NATO. I 1968 sto Sovjetunionen plutselig på døren med en infanteridivisjon på 200 tanks og 500 kampkjøretøy, som reaksjon på en NATO-øvelse. Kirkenes forble likevel egenrådig, og forholdet til Russland forble inderlig og spesielt. Det var en grense der «boforholdene alltid var fleksible», ifølge ordføreren. «Samer, nordmenn, finner, russere, alle omgikkes med hverandre her.» Ingen var redde for russerne. «Kommer de, tar de Oslo først, deretter Bergen og så Trondheim. Og så kommer de til Kirkenes for å drikke kaffe.» Slik var stemningen. Rafaelsen har identifisert seg med byen, hele livet. Kontoret hans på rådhuset er nøkternt og sobert, gitrene, kameraene og antennen til det russiske konsulatet like ved er alltid i sikte. NATO er forresten minst like sterkt til stede: Et par ganger i måneden dukker et hemmelighetsfullt skip opp ved kaia, der ikke engang ordføreren får sette fot. Marjata ser ut som et nokså normalt passasjerskip med noen ekstra antenner, men i virkeligheten er det et av verdens mest avanserte avlyttingssentre. «De suger alle telefonene og laptopene våre tomme», hører man på Centrum Kafé. Russiske ubåter romsterer i sin tur rundt de undersjøiske kablene i polområdet. Det gjør amerikanerne nervøse igjen. I Kirkenes kan du stå høyt oppe og se ned på Berlin, Brussel, London og Rotterdam. Alt er langt unna. Likevel har nyere europeisk historie gang på gang også nådd Kirkenes: Bankenes fall i 2008, krisen som fulgte, den russiske annekteringen av Krim, innvandringskrisen, brexit, Trump. Jerngruven, som en gang var grunnlaget for den lokale økonomien, gikk konkurs i 2015 i etterdønningene av krisen, og 400 mennesker mistet jobben. Byen tålte slaget godt. Den isfrie havnen i Kirkenes er nå den viktigste utfallsporten for russisk fiskeri, på det store skipsverftet er tre fjerdedeler av oppdragene for russerne. Turismen blomstrer også, hvert år legger omtrent 100 000 besøkende til kai med cruiseskip. Ordføreren: «Byen er blitt mildere.» Han viser meg avtalene sine for kommende uke. Åpning av en «open screen»filmfestival i Murmansk – han har kjent guvernøren siden 1992. En samtale med ordføreren i Nikel, som har vært en god venn i mange år. Homoparaden i Kirkenes, med en stor delegasjon fra Murmansk – der slikt selvsagt er utenkelig. Han synes grenseområder er fascinerende, og drar alltid til slike steder på ferie. Likevel har forholdet til Russland kjølnet, til og med i Kirkenes. Putins 17

store forventninger

regime hardnet til, uavhengige medier fikk det vanskelig, Krim og en del av Ukraina ble okkupert, Vesten reagerte med strenge sanksjoner. Her merket de det straks. Det russiske fiskeriet kom i knipe, det ble slutt på felles fotballkamper, i butikkene økte omsetningen av franske viner og oster, fordi russerne på grunn av sanksjonene ikke lenger kunne få tak i det hjemme. I tillegg kom det pinlige spørsmålet omkring Frode Berg, en kjent og kjær skikkelse i byen: formann i menighetsrådet, styremedlem i strykeorkesteret og Crossing Border-festivalen, og på toppen av alt en aktiv talsmann for et varmt forhold til Russland. Nettopp han ble i desember 2017 plutselig arrestert av FSB. Spionasje. Ingen skjønner noe av det – vennene hans i Centrum Kafé er rystet, de kan ikke forestille seg at han virkelig skal ha spionert. Men flere historier dukker opp, andre har også fått henvendelser fra norsk etterretning. «På regionalt nivå er det business as usual», sier ordføreren. «Men stemningen er forandret. Før 2014 hadde vi ordentlige kjøkkenbordsamtaler, om alt mulig, også om politikk. Når jeg nå sier at jeg er bekymret for Russland, avbryter de meg straks. ‘Jeg er bekymret for bestemoren min,’ sier de da. ‘Hun trenger medisiner. Så slutt med det demokratiske preiket ditt.’»

3 Kirkenes har aldri vært en by for populister. Det er fremtiden det dreier seg om. Fra gammelt av er det bare fire land som har klart å tilpasse seg polområdet: Amerika, Canada, Russland og Norge. «Og her virker alt, alltid, også midt på vinteren», forsikrer ordføreren. Også rundt Nordpolen stiger temperaturen, til og med tre ganger raskere enn andre steder. Temperaturen har steget med tre grader i gjennomsnitt siden 1971. Det blir stadig flere åpne råker. Alle her merker det: Det blir ikke grønt først i juni, men allerede i mai, i sommer fikk vi til og med en hetebølge for første gang. På grunn av den smeltende isen er også den såkalte polarvirvelen i ferd med å forandre seg, et fast lavtrykksområde høyt oppe i atmosfæren, som også påvirker været andre steder på kontinentet. Lenger sør kan det plutselig bli uvanlig kaldt, i nord blir det merkbart varmere og våtere. Mens mange europeere bekymrer seg stadig mer over disse klimaforandringene, ser de i Kirkenes også hittil ukjente perspektiver: Omkring 2030 vil polområdet antagelig være farbart 12 måneder i året, langs den ruten tar reisen fra Shanghai til Rotterdam omtrent tjue dager, i stedet for tretti–førti via Suez-ka18

prolog

nalen. Det foreligger planer om en enorm containerhavn, ordføreren drømmer allerede om en direkte toglinje til Helsinki. «Dette er Norges geopolitiske brennpunkt», sier han. «Vi er i stadige forhandlinger med Russland om gassen i Barentshavet. Lavrov har vært her flere ganger. Kineserne snakker allerede om Den nye silkeveien, The New Polar Ship Road. I Oslo skjer det ingenting, alt skjer her.» Det er ikke å ta munnen for full. Akkurat nå, i oktober 2018, har Amerika kunngjort at de forlater den historiske INF-atomrakettavtalen – for øvrig uten å konsultere forbundsfellene i NATO. Russland reagerte øyeblikkelig med mottiltak. Etter tretti år med fred kan det gamle våpenkappløpet begynne igjen – og nå er Kina med også. Amerikanerne sender dessuten et hangarskip til polarsirkelen, for første gang på tretti år. Russland har de siste årene gjenåpnet sju gamle Sovjet-baser, og den første militære isbryteren er underveis. Det har heller ikke skjedd på flere tiår. I mellomtiden bygger nordmennene og amerikanerne et splitter nytt radarsystem i Vardø, GLOBUS III, for å holde øye med den russiske atomubåtflåten. I februar foretok russerne et skinnangrep på Vardø, med elleve Sukhoj-24 superjet kampfly, en truende handling som skremte den norske etterretningstjenesten ganske mye: Den slags hendelser kan lett spinne ut av kontroll. Sverige begynte denne våren å ta de gamle tilfluktsrommene i bruk igjen, med en ny offentlig brosjyre om beskyttelse av borgerne. Sitat: «Om Sverige blir angrepet av et annet land, kommer vi aldri til å gi opp. Alle beskjeder om at motstanden skal opphøre, er falske.» I Norge skal nå Trident Juncture 18 gå av stabelen, med 50 000 mann, 10 000 kjøretøy, 250 fly og 65 skip, i den største NATO-øvelsen siden den kalde krigen i forrige århundre. Det store spørsmålet er: Kan de britiske troppene komme nordmennene raskt nok til hjelp ved et russisk angrep? Etter slutten på den kalde krigen ble dette spørsmålet ikke stilt på flere år, nå må spesielt veier og broer i Nederland og Tyskland prøves ut igjen. Er de i god nok stand til omfattende militærtransport? «En realistisk stresstest», sier en amerikansk offiser til avisene. En gang trodde man at vestlig frihet og demokrati langsomt ville erobre Østen og resten av verden. Nå ser det snarere ut til å gå den andre veien. Europa er søkende, splittet og svekket. Russland griper enhver mulighet til å så ny splid. Kina hopper inn i alle tomrom som oppstår – Mellom-Europa, Balkan, Hellas – og som Vest-Europa lar ligge brakk. Enda lenger vest har det reist seg en ame19

store forventninger

rikansk president som i store trekk følger den samme destabiliseringspolitikken som russerne, og som i høyt tempo avvikler regler og institusjoner fra etterkrigstiden. Den gamle, transatlantiske verden fra slutten av 1900-tallet er kort sagt, med ordene til New York Times-kommentatoren Roger Cohen, «gone, man, solid gone». Hvordan kunne dette skje, med det optimistiske Europa fra 1999? For lenge siden, da jeg var en allvitende student, fikk jeg brev fra en gammel journalist, en tidligere motstandsmann: «Det er lett nok for dere å snakke, som ser alt i nåtidens lys. Men hva skulle vi gjøre på trettitallet? Vi gikk rundt i mørket med et stearinlys og lette, famlende og snublende, i et fullstendig fremmed hus.» Nå snubler jeg selv rundt med et sånt stearinlys.