Stig Sæterbakken Ikke noe av dette handler om meg

lerte humanistiske tale allikevel ikke ha klart å overdøve stemmen fra dypet av mitt indre som skrek HURRA! og HEIA! og KNUS DEM! KNUS DEM! Akkurat som jeg aldri vil klare å mislike en kvinne som spiller cello. Og det er derfor vi alle, uten unntak, når det kommer til stykket, er livsfarlige. Og det er derfor det i et sosialt og politisk perspektiv kan vise seg vel så fruktbart å forbanne mørket som på død og liv å gå ut og få øynene ødelagt av lyset.

Nordahl Grieg døde for en god sak. Men han døde. * Vi har kjent hverandre i knappe to måneder, og i dag fridde jeg, under det hun trodde var bursdagsfeiringen min på Grand, men som i virkeligheten var avtalt spill, koldjomfruen klar med champagnebøtten i kulissene, fremrykkende, hun og to servitører, på mitt hemmelige signal.

Stig = 55. Elizabeth = 88. Det er det som skal stå i ringene, ikke noe mer, 55 i hennes og 88 i min.

Ja! [4. januar 1993] * To uker i Trøndelag. Overskyet, spredte regnbyger, ellers pent vær. En av dagene tok min onkel og tante oss med til Råkvåg, et tettsted ved Størnfjorden i Rissa kommune, hvor et helt fiskevær er restaurert i den opprinnelige stil, de gamle kojene og lagerhusene omgjort til krambuer av 11