Stig Sæterbakken Ikke noe av dette handler om meg

grusomhetene i Sierra Leone heller. Men jeg gråt en natt jeg var på vei hjem, og jeg ikke hadde penger igjen, og jeg hadde langt å gå, og jeg var segneferdig av utmattelse allerede før jeg tok fatt på hjemturen. Jeg begynte å gråte da en drosje fór forbi meg i en folketom gate. Jeg gråt da jeg så det lysende skiltet. Jeg gråt ved tanken på at selv om han, den blåkledte, skulle i samme retning som jeg, og selv om bilen hans var ledig, så stoppet han allikevel ikke, jeg gråt ved tanken, den motbydelige tanken på at om jeg hadde hatt noen sammenkrøllete sedler å vifte med opp foran meg ville han ha stoppet, da ville han ha åpnet døren for meg, da ville han ha kjørt meg helt frem til trappen slik at mine anstrengelser skulle være minimale, da ville han ha ønsket meg en god natt og sett til at jeg kom velberget i hus. For noen sammenkrøllete sedlers skyld.

Helvetes mennesker! Jordens djevler! Jeg sto på knærne på fortauet og hulket, hjertet lugget inne i brystet på meg, liksom rystet av en kraftig hikke.

Men gjelder ikke dette for samtlige av oss? En unormal dag er en dag jeg ikke forestiller meg at hele min familie – på skissestadiet enda, det er sant, men endog – utslettes i en forferdelig ulykke og jeg selv bukker under for en smerte jeg aldri vil kunne finne noe uttrykk for, langt mindre døyve. Eller omvendt, at jeg selv blir drept, og at jeg fra et himmelsk synspunkt (slik det tar seg ut for vårt indre blikk, som alltid er banalt: liksom filmet med et spionkamera oppe i hjørnet av taket i hvert rom) betrakter min families utrøstelige og hjelpeløse sorg over tapet av ektemann og far. Men ærlig talt, hvis vi for et øyeblikk legger vekk vår kulturelle selvforståelse og sier det som 9