Page 1


Stevningen


John Grisham

Stevningen Oversatt av Peter Lorentzen


John Grisham Originalens tittel: The Summons Oversatt av Peter Lorentzen Opprinnelig utgave: © 2002 by Belfry Holdings, Inc. All rights reserved. Norsk utgave: © N.W. Damm & Søn AS, 2003 © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36297-3 1. utgave, 1. opplag 2011 Seriedesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Det kom i posten, på den gammeldagse måten, siden Dommeren var nesten 80 år gammel og mislikte moderne innretninger. E-post eller telefaks kunne man bare glemme. Han brukte ikke telefonsvarer, og hadde aldri vært spesielt begeistret for telefonen. Han tastet brevene sine med pekefingrene, én bokstav om gangen, mens han satt bøyd over sin gamle Underwood-skrivemaskin ved et sjalusiskrivebord under et portrett av Nathan Bedford Forrest. Dommerens bestefar hadde kjempet sammen med Forrest ved Shiloh og gjennom det indre av Sørstatene, og det fantes ingen historisk person Dommeren hadde større ærefrykt for. I 32 år hadde den gamle mannen i all stillhet nektet å holde rettsforhandlinger på den 13. juli, som var Forrests fødselsdag. Det kom sammen med et annet brev, et tidsskrift og to regninger, og ble som vanlig plassert i posthyllen til professor Ray Atlee ved det juridiske fakultet. Han dro umiddelbart kjensel på brevet fordi disse konvoluttene hadde vært en del av tilværelsen så lenge han kunne huske. Brevet var fra faren hans, en mann som Ray – i likhet med alle andre – omtalte som Dommeren. Professor Atlee gransket konvolutten, og visste ikke riktig om han skulle åpne den der og da, eller om han burde vente litt. Når det gjaldt Dommeren, kunne han aldri avgjøre om det dreide seg om gode eller dårlige nyheter. Men nå lå den gamle mannen for døden, og i den senere tid hadde det vært langt mellom de gode nyhetene. Konvolutten var ganske tynn, og det virket som om den inneholdt kun ett brevark, men det var ikke uvanlig. Dommeren pleide å fatte seg i korthet når han skrev, til tross for at han en gang i tiden hadde vært kjent for sine lange og vidløftige betraktninger i retten. 5


Det var et forretningsbrev; såpass var åpenbart. Dommeren slarvet ikke i utide, han hatet sladder og tanketomme fraser, så vel skriftlig som muntlig. Når man satt på verandaen og drakk iste sammen med ham, endte det alltid med at man utkjempet borgerkrigen om igjen, helst slaget ved Shiloh, og hver gang plasserte han all skyld for Sørstatenes tap foran de skinnende, plettfrie støvlene til general Pierre G.T. Beauregard, en mann han kom til å hate selv i himmerike, hvis de tilfeldigvis skulle treffes der oppe. Det ville ikke vare lenge nå. Dommeren var 79 år gammel og hadde kreft i magen. Han var overvektig, iherdig piperøyker og led av diabetes. Hjertet hans hadde overlevd tre hjerteanfall, og i tillegg hadde han en rekke mindre alvorlige lidelser som hadde plaget ham i 20 år, og som nå omsider var i ferd med å sette inn dødsstøtet. Smertene var der hele tiden. Da de snakket sammen sist, tre uker tidligere, etter at Ray hadde ringt fordi Dommeren mente at rikstelefonsamtaler var altfor dyre, hadde den gamle mannen virket sliten og svak. De hadde snakket sammen i mindre enn to minutter. Avsenderadressen var skrevet med gullskrift: Dommer Reuben V. Atlee, 25th Chancery District, Ford County Courthouse, Clanton, Mississippi. Ray stakk konvolutten inn i tidsskriftet og gikk. Dommer Atlee hadde ikke lenger noe dommerembete. Velgerne hadde forvist ham til pensjonistenes rekker ni år tidligere, og det hadde vært et bittert nederlag som han aldri helt var kommet over. I 32 år hadde han gjort en formidabel innsats med folkets beste som sitt eneste mål, og som takk for strevet ble han vraket til fordel for en yngre mann som benyttet seg av radio- og fjernsynsreklame. Dommeren hadde nektet å drive valgkamp. Han hevdet at han hadde for mye å gjøre, og ikke minst at folk kjente ham godt nok fra før. Hvis de ønsket å velge ham for en ny periode, ville de gjøre det. Denne strategien hadde mange av velgerne oppfattet som temmelig arrogant. Han fikk flertall i Ford County, men tapte i de øvrige fem distriktene. Det tok tre år å få ham ut av tinghuset. Kontoret hans i annen etasje hadde overlevd én brann og blitt unntatt fra to oppussinger. Dommeren hadde ikke latt dem nærme seg det hverken med maling 6


eller hammere. Da fylkesadministrasjonen omsider fikk ham til å forstå at han hadde valget mellom å flytte frivillig eller bli kastet ut, pakket han sammen tre årtiers unyttig arkivmateriale samt en del støvete bøker. Så fraktet han hele lasset hjem, og plasserte det på arbeidsværelset. Da værelset var fullt, stablet han resten i gangen ved spisestuen og ofret til og med en del av entreen. Ray nikket til en student som satt i korridoren. Utenfor kontoret sitt vekslet han noen ord med en kollega. Da han omsider kom seg inn, låste han døren etter seg og plasserte posten midt på skrivebordet. Han tok av seg jakken, hengte den på innsiden av døren, og skrittet over stabelen med tykke jussbøker som hadde ligget der i et halvt år. Så gjentok han sitt daglige løfte om å få orden på kontoret sitt. Rommet var 3 x 4 meter, med et lite skrivebord og en liten sofa som begge var nedlesset av papirarbeid, slik at det så ut som om Ray var en travelt opptatt mann. Det var han ikke. I vårsemesteret hadde han én forelesningsserie i antitrust-lovgivning. Og det var meningen at han skulle skrive en bok – nok et tørt og kjedelig manuskript om monopoler som ikke kom til å bli lest av noen, men som ville ta seg godt ut på CV-en hans. Han hadde fast stilling, men som alle andre seriøse professorer visste han at dersom man ikke fikk noe utgitt, kunne man betrakte seg selv som oppgitt. Han satte seg ved skrivebordet og skjøv papirene unna. Konvolutten var adressert til professor N. Ray Atlee, University of Virginia School of Law, Charlottesville, Virginia. E-ene og o-ene gikk over i hverandre. Maskinen hadde trengt nytt fargebånd i ti år. Dommeren var dessuten motstander av å bruke postnumre. N-en sto for Nathan, etter generalen, men det var det ikke mange som var klar over. En av deres heftigste krangler hadde dreid seg om at sønnen ville droppe Nathan og fortsette tilværelsen som Ray, enkelt og greit. Dommerens brev var alltid adressert til fakultetet, aldri til sønnens leilighet i sentrum av Charlottesville. Dommeren likte titler og viktige adresser, og han ville at folk i Clanton, selv postfunksjonærene, skulle være klar over at sønnen hans var jussprofessor. 7


Det var helt overflødig. Ray hadde undervist (og skrevet) i 13 år, og alle folk av betydning i Ford County var klar over det. Han åpnet konvolutten og brettet ut ett enkelt papirark. Også brevarket var prydet med dommerens navn og tidligere tittel, samt adressen, også her uten postnummer. Gamlingen hadde sannsynligvis tatt med seg et uuttømmelig lager av skrivepapir da han forlot kontoret. Brevet var stilet både til Ray og til hans yngre bror, Forrest. Han og Forrest var de eneste barna fra et dårlig ekteskap som tok slutt i 1969, da moren deres døde. Beskjeden var kortfattet, som alltid: Vennligst møt opp på mitt hjemmekontor søndag den 7. mai kl. 17.00 for å diskutere detaljer vedrørende boet. Vennlig hilsen Reuben V. Atlee Den karakteristiske signaturen var skrumpet inn og virket ustø. I årevis hadde den smykket forføyninger og rettslige kjennelser som hadde forandret mangt et liv. Kjennelser i forbindelse med skilsmisser, barnefordeling, opphør av foreldrerett og adopsjoner. Dekreter som avgjorde uenigheter om testamenter, valgresultater, eiendomstvister og omstridte firmaovertakelser. Dommerens autograf hadde vært myndig og velkjent; nå besto den av knapt gjenkjennelige kruseduller fra en meget syk og gammel mann. Men enten mannen var syk eller ikke, innså likevel Ray at han kom til å være til stede på farens arbeidsværelse til avtalt tid. Brevet han nettopp hadde mottatt, var å betrakte som en stevning. Om det var aldri så irriterende, tvilte han likevel ikke et sekund på at han selv og broren ville innfinne seg på Dommerens værelse for å lytte til nok en forelesning. Det var helt typisk for Dommeren å velge en dag som passet ham selv, uten å forhøre seg med andre først. Det var helt karakteristisk for Dommeren, og kanskje også for de fleste andre dommere, å bestemme datoer for høringer og tidsfrister uten særlig tanke for hva som måtte passe andre mennesker. Den slags maktbrynde var vanlig, og kanskje også nødvendig, når man hadde lange lister over saker som skulle opp, når partene i saken 8


var trege, og advokatene dovne eller hadde for mye å gjøre. Men Dommeren hadde administrert familien sin på omtrent samme måte som han administrerte retten, og dette var den viktigste grunnen til at Ray Atlee underviste i juss i Virginia i stedet for å praktisere juss i Mississippi. Han leste stevningen én gang til og la den fra seg, på toppen av stabelen med saker han snarest måtte ta seg av. Så gikk han bort til vinduet og stirret ut på gårdsplassen, der alt sto i full blomst. Han var ikke rasende eller bitter, bare frustrert over at faren nok en gang så sitt snitt til å herse med sine omgivelser. Men gamlingen skulle snart dø, sa han til seg selv. Vær litt overbærende. Det ville ikke bli mange flere turer hjem. Dommerens bo var noe av et mysterium. Den viktigste eiendelen var huset, som var blitt bygd før borgerkrigen og siden hadde gått i arv fra den samme Atlee som en gang kjempet ved general Forrests side. I en skyggefull gate i Atlantas gamle bydel ville huset vært verd over en million dollar, men ikke i Clanton. Det sto midt på 20 mål vanskjøttet tomt som lå tre kvartaler fra torget i byen. Gulvene gikk i buer mellom bjelkene, taket lakk, og huset hadde ikke fått et strøk maling så lenge Ray hadde levd. Han og broren kunne kanskje selge det for 100 000 dollar, men kjøperen ville trenge det dobbelte for å gjøre stedet levelig. Ingen av brødrene ønsket å bo der. Forrest hadde faktisk ikke satt sine ben der på mange år. Huset ble kalt Maple Run, som om det skulle vært et elegant herskapshus med tjenerstab og selskapelighet i stor stil. Den siste ansatte hadde vært hushjelpen, Irene. Hun var gått bort fire år tidligere, og siden den gang hadde ingen støvsugd gulvene eller polert møblene. Dommeren betalte en lokal fengselsfugl 20 dollar i uken for å klippe plenen, men han gjorde det slett ikke med glede. 80 dollar i måneden var etter hans lærde oppfatning ren utplyndring. Da Ray var barn, hadde moren omtalt hjemmet deres som Maple Run. De hadde aldri middager hjemme, men snarere på Maple Run. Adressen deres var ikke familien Atlee på Fourth Street, men Maple Run på Fourth Street. Det var ikke mange andre i Clanton som hadde navn på hjemmet sitt. 9


Hun døde av slag, og ble plassert på et bord i dagligstuen, som vendte mot forsiden av huset. I to dager strømmet byens borgere til, og paraderte over verandaen, gjennom entreen og gjennom dagligstuen for å vise henne sin respekt for siste gang. Deretter fortsatte de til spisestuen, der det ble servert punsj og småkaker. Ray og Forrest gjemte seg på loftet og forbannet faren som fant seg i et slikt oppstyr. Det var tross alt moren deres som befant seg der nede, en søt, ung kvinne som nå lå blek og stiv i en åpen kiste. Forrest hadde alltid kalt stedet Maple Ruin. De røde og gule lønnetrærne som en gang hadde stått langs gaten og gitt stedet navn, hadde bukket under for en eller annen ukjent sykdom. De råtne stubbene var aldri blitt fjernet. Fire digre eiketrær kastet skygge over plenen på forsiden av huset. De felte tonnevis med løv – altfor mye til at man kunne rake det sammen og fjerne det. Og minst et par ganger i året brakk en av grenene og landet med et brak et eller annet sted på huset. Noen ganger ble de fjernet; andre ganger ikke. Huset sto der i år etter år, mottok det ene slaget etter det andre, men gikk aldri ned for telling. Det var fremdeles et pent hus, i georgiansk stil med søyler. En gang hadde stedet vært et monument over dem som bygde det. Nå var eiendommen bare en trist påminnelse om en familie det stadig gikk nedover med. Ray ville ikke ha noe med huset å gjøre. For ham var det fylt av vonde minner, og han ble mer deprimert for hver gang han kom tilbake dit. For øvrig var han ute av stand til å dekke vedlikeholdsutgiftene, som ville utgjøre et pengesluk på størrelse med universets sorte hull. Huset burde vært jevnet med jorden. Han ville snarere brenne det enn eie det. Dommeren mente på sin side at Ray burde overta huset og holde det i familien. Dette var blitt løselig diskutert i senere år. Ray hadde aldri tatt mot til seg og spurt «hvilken familie?». Han hadde ingen barn. Derimot hadde han en ekskone, men ingen utsikter til noen ny. Det samme gjaldt Forrest, bortsett fra at han hadde et svimlende antall ekskjærester og for tiden bodde sammen med Ellie, en malerinne og pottemaker på nærmere 150 kilo, som dessuten var 12 år eldre enn ham. 10


Det var et biologisk mirakel at Forrest ikke hadde avlet barn, men så langt var ingen dukket opp. Det gikk mot slutten for familien Atlee, uten at dette plaget Ray det minste. Han hadde seg selv å leve for, og ville ikke leve for faren eller for familiens ærerike fortid. Nå dro han kun tilbake til Clanton for å gå i begravelser. Dommerens øvrige eiendeler var aldri blitt diskutert. Atleefamiliens medlemmer hadde vært rike en gang i tiden, men det var lenge før Ray kom til verden. De hadde hatt landeiendommer, bomull, slaver, jernbaner, banker og politiske verv – de sedvanlige sørstatsrikdommene som i form av kontanter var helt uten betydning mot slutten av det 20. århundret. Men fortiden ga familien Atlee status i den forstand at man omtalte dem som velstående. Innen Ray fylte ti år, visste han at familien hans var velstående. Hans far var dommer, huset deres hadde navn, og i grisgrendte strøk av Mississippi innebar det at han virkelig var en rikmannssønn. Før hun døde, hadde moren gjort sitt beste for å overbevise Ray og Forrest om at de var bedre enn folk flest. De bodde i et herskapshus. De var presbyterianere. De dro på ferie til Florida hvert tredje år. Fra tid til annen gikk de på Peabody Hotel i Memphis og spiste middag. De hadde penere klær enn folk flest. Så kom Ray inn på Stanford. Illusjonen brast da Dommeren uten omsvøp fortalte hvordan det lå an: «Jeg har ikke råd.» «Hva mener du?» hadde Ray spurt. «Jeg mener det jeg sier. Jeg har ikke råd til Stanford.» «Dette forstår jeg ikke.» «I så fall skal jeg forklare det med enkle ord; du kan gå på hvilket universitet du bare vil. Men hvis du velger Sewanee, skal jeg betale.» Ray gikk på Sewanee, uten å være belemret med noen familieformue, og faren understøttet ham med beløp som så vidt dekket utgiftene til skolepenger, bøker, husleie og studentforeninger. Deretter begynte Ray å studere juss ved Tulane, der han overlevde ved å jobbe som kelner i en østersrestaurant i det franske kvarteret. I 32 år hadde Dommeren hatt en dommerlønn som var blant de laveste i landet. Mens han gikk på Tulane, hadde Ray lest en 11


rapport om dommerlønninger, og ble lei seg da han fant ut at gjennomsnittslønnen for dommere i Mississippi var 52 000 dollar i året, mens gjennomsnittet i resten av landet lå på 95 000. Dommeren bodde alene, brukte lite på huset, hadde ingen dårlige vaner bortsett fra pipen, og han foretrakk billig tobakk. Han kjørte en gammel Lincoln, spiste dårlig, men mye mat og gikk i de samme dressene han hadde brukt på 50-tallet. Hans store last var veldedighet. Han sparte pengene sine, og deretter ga han dem bort. Ingen visste hvor mye penger Dommeren ga bort i året. Presbyterianerkirken fikk automatisk ti prosent av inntekten hans. Sewanee fikk 2000 dollar i året, og det samme fikk Sons of Confederate Veterans. Disse tre gavene var som meislet i granitt. Det var ikke de øvrige. Dommer Atlee ga til alle som brydde seg med å spørre. Det kunne være et funksjonshemmet barn som trengte krykker. Et lag av lokale veteranspillere som skulle være med i en delstatsturnering. En innsamlingsaksjon i Rotaryklubben for å vaksinere spedbarn i Kongo. Et senter for løshunder og løskatter i Ford County. Et nytt tak til Clantons eneste museum. Listen var endeløs, og alt man behøvde å gjøre for å få en sjekk, var å skrive et kort brev der man ba om penger. Dommer Atlee sendte alltid penger, og det hadde han holdt på med helt siden Ray og Forrest dro hjemmefra. Ray kunne se ham for seg nå, der han satt i støv og rot ved sjalusiskrivebordet og tastet korte hilsener på Underwood-maskinen før han stakk dem i dommerkonvoluttene sammen med knapt lesbare sjekker fra First National Bank i Clanton – 50 dollar her, 100 dollar der, litt til alle og enhver, inntil alle pengene var borte. Booppgjøret ville bli helt ukomplisert all den tid det var så lite å gjøre rede for. De gamle jussbøkene, de nedslitte møblene, noen gamle pyntegjenstander og familiebilder som vekket såre minner, gamle saksmapper og papirer – til sammen kunne det bli et imponerende bål i hagen. Han og Forrest skulle selge huset til høystbydende og glede seg over at de i hvert fall fikk noe igjen for den siste resten av familien Atlees formue. 12


Han burde ringe til Forrest, men det var alltid lett å utsette disse telefonene. Forrest representerte et eget sett av problemer og forviklinger som var langt mer komplisert enn en døende, folkesky gammel far som hadde forbannet seg på at han skulle gi bort alle pengene sine. Forrest var en vandrende katastrofe, en guttunge på 36 år. Hjernen hans var sløvet av hvert eneste lovlige og ulovlige rusmiddel som fantes i amerikansk kultur. For en familie, mumlet Ray for seg selv. Han skrev et oppslag om at forelesningen klokken 11.00 var avlyst, og gikk for å ta en time med sin helt personlige form for terapi.

13


2

Det var vår i Piedmont, himmelen var klar og skyfri, ved foten av fjellene ble det grønnere for hver dag som gikk, og Shenandoah Valley endret utseende mens bøndene pløyde markene i perfekte rader. Det var spådd regn dagen etter, men i det sentrale Virginia var ingen værmeldinger til å stole på. Ray hadde nesten 300 flytimer, og begynte hver eneste dag med å ta en nærmere titt på himmelen mens han jogget sine åtte kilometer. Jogge kunne han gjøre uansett hvordan været var, men slik var det ikke med flygingen. Han hadde lovet seg selv (og forsikringsselskapet sitt) at han ikke skulle fly om natten og ikke begi seg inn i stormskyer. 95 prosent av alle småflyulykker skjer enten i dårlig vær eller i mørke, og etter å ha fløyet i tre år var Ray fremdeles fast bestemt på å være en feiging. «Det finnes gamle piloter og det finnes dristige piloter,» ble det sagt, «men ingen gamle, dristige piloter.» Dette trodde han fullt og fast på. Dessuten var det sentrale Virginia altfor vakkert til at man kunne dure over det i tett skydekke. Han ventet til været var perfekt – ingen vind som rev og slet i flyet og gjorde det vanskelig å lande, ingen tåke som skjulte horisonten slik at han fløy seg vill, og ingen trusler om storm og regn. Hvis det var klarvær under joggeturen, avgjorde det vanligvis hvordan resten av dagen hans skulle bli. Han kunne forskyve lunsjen, avlyse en forelesning, utsette forskningsarbeidet til en regnværsdag eller en regnværsuke, for den saks skyld. Var værvarslingen gunstig, dro Ray til flyplassen. Den lå nord for byen, et kvarters kjøretur fra fakultetet. Ved Docker's Flight School fikk han den sedvanlige, ubehøvlede velkomsten av Dick Docker, Charlie Yates og Fog Newton, de tre 14


pensjonerte pilotene fra marinejegernes flyvåpen, som eide stedet og hadde lært opp de fleste private flygere i området. De holdt hoff hver dag i The Cockpit, en rad med gamle kinoseter på forværelset ved flyskolen, der de drakk kaffe i bøttevis og fortalte flygerhistorier og løgner som ble mer fantastiske for hver time som gikk. Alle kunder og elever fikk den samme dosen med ukvemsord, enten de likte det eller ikke. Aksepterte de det ikke, kunne de bare gå sin vei. Gutta ga blaffen. De hadde gode pensjoner, alle tre. Synet av Raymond ga støtet til en rekke halvgamle advokatvitser. Ingen av dem var spesielt morsomme, men gutta brølte av latter likevel. «Jeg skjønner godt hvorfor dere ikke får noen elever,» sa Ray mens han gjorde seg ferdig med papirarbeidet. «Hvor har du tenkt deg?» ville Docker vite. «Jeg skal bare slå et par hull på himmelen.» «Vi skal gi beskjed til flygelederne.» «Dere har det altfor travelt til den slags.» Etter ti minutter med fornærmelser og leieskjemaer var Ray klar til å dra. For 80 dollar i timen kunne han leie seg et Cessna-fly som førte ham halvannen kilometer opp i luften, bort fra folk, telefoner, trafikk, studenter, forskning, og – som i dag – enda lenger bort fra hans døende far, hans gale bror og det uunngåelige kaoset som ventet ham hjemme. Det var oppstillingsplasser til 30 småfly ved hovedterminalen. De fleste av dem var små Cessna-fly med overliggende vinger og fast understell – fremdeles et av de tryggeste flyene som noensinne var blitt bygget. Men det fantes også mer avanserte fly. Ved siden av Cessnaen han leide, sto det en Beechcraft Bonanza, en enmotors skjønnhet med 200 hestekrefter som Ray kunne lære seg å mestre i løpet av en måned dersom han fikk litt trening. Flyet hadde en toppfart som var 70 knop raskere enn Cessnaen, og antallet instrumenter og hjelpemidler kunne få enhver pilot til å sikle. Det verste var at Bonanzaen var til salgs – 450 000 dollar – mer enn han hadde råd til selvfølgelig, men ikke så veldig mye mer. Eieren levde av å bygge kjøpesentre, og ifølge ferske vurderinger fra The Cockpit var han nå ute etter å skaffe seg en King Air. 15


Ray gikk bort fra Bonanzaen og konsentrerte seg om den lille Cessnaen ved siden av. I likhet med alle andre ferske piloter inspiserte han flyet omhyggelig mens han fulgte en sjekkliste. Fog Newton, instruktøren hans, hadde startet hver flytime med en grusom historie om brann og død forårsaket av piloter som hadde det for travelt eller var for late til å bruke sjekklister. Da han hadde forvisset seg om at alle deler og flater på utsiden var i orden, åpnet han døren, satte seg til rette og festet setebeltet. Motoren startet umiddelbart, og radioen våknet til liv med den vanlige sprakingen. Han fullførte sjekklisten for prosedyrer før avgang og kontaktet tårnet. Et passasjerfly på lokalrute var foran ham i køen, og ti minutter etter at han hadde låst dørene, ble han klarert for avgang. Han lettet uten problemer og satte kursen vestover, mot Shenandoah Valley. I en høyde av 4000 fot over havet passerte han Afton Mountain, som gled forbi ikke langt under ham. Turbulensen over fjellet fikk Cessnaen til å kaste på seg, men det var ikke noe uvanlig. Da han var forbi åsene langs fjellsiden og kom inn over jordbruksområdene, ble luften stille og rolig. Sikten var offisielt på 32 kilometer, men i denne høyden kunne han se mye lenger. Himmelen over ham var klar, og det var ikke en sky å se. I 5000 fots høyde så han fjelltoppene i West Virginia stige opp over horisonten. Ray fullførte sjekklisten for prosedyrer etter avgang, justerte drivstoffblandingen for vanlig transitt og slappet av for første gang siden han takset ut på rullebanen før avgang. Radiotrafikken svant hen, og ville ikke vende tilbake før han slo over på frekvensen til tårnet i Roanoke, 65 kilometer lenger sør. Han bestemte seg for å styre klar av Roanoke og holde seg i ukontrollert luftrom. Ray visste av personlig erfaring at psykiatere jobbet for 200 dollar per time i Charlottesville-området. Det var langt billigere å fly, og dessuten mer effektivt, ennskjønt det var en glimrende psykiater som hadde foreslått at han burde skaffe seg en ny hobby, og det litt fort. Ray hadde kontaktet ham fordi han var nødt til å snakke med noen. Nøyaktig en måned etter at den tidligere Mrs. Atlee hadde begjært skilsmisse, sluttet i jobben sin og spasert ut 16


av rekkehuset deres med bare klærne og smykkene sine – det hele ble gjennomført med nådeløs effektivitet på mindre enn seks timer – forlot Ray psykiateren for siste gang. Så kjørte han til flyplassen, karet seg opp i cockpiten og mottok sin første fornærmelse fra enten Dick Docker eller Fog Newton – han kunne ikke riktig huske hvem av dem det var. Fornærmelsen gjorde ham godt; noen brydde seg åpenbart om ham. Flere fornærmelser fulgte. Såret og forvirret som Ray var, hadde han funnet seg et hjem. I tre år hadde han nå krysset den klare, ensomme himmelen over Blue Ridge Mountains og Shenandoah Valley, mens han døyvet raseriet, felte noen tårer og la ut om sin miserable tilværelse for det tomme setet ved siden av seg. Hun er borte, gjentok setet gang på gang. Enkelte kvinner drar sin vei, men kommer tilbake etter en tid. Andre drar sin vei og lider seg gjennom en smertefull revurdering. Andre igjen drar sin vei med slik overbevisning og besluttsomhet at de aldri ser seg tilbake engang. Vickis farvel til livet hans var så godt planlagt, og hun gjennomførte det så kaldblodig, at den første kommentaren fra Rays advokat var: «Glem det, kompis.» Hun hadde fått et bedre tilbud og takket ja, slik en idrettsstjerne bytter lag. Her er den nye drakten, smil til kameraene, glem ditt gamle stadion. Mens Ray var på jobb en formiddag, forlot hun huset i en limousin. Bak den fulgte en varebil med sakene hennes. Tyve minutter senere spaserte hun inn i sin nye bopæl, et herskapshus på en hestefarm øst for byen der Likvidatoren Lew ventet med åpne armer og en erklæring om særeie. Lew var et av rovdyrene i finansverdenen, og Ray fant ut at han hadde tjent omtrent en halv milliard dollar på å raide selskaper. I en alder av 64 år solgte han seg ut av engasjementene sine, forlot Wall Street, og av en eller annen grunn valgte han å slå seg ned i Charlottesville. På et eller annet tidspunkt hadde han truffet Vicki, gitt henne et tilbud og gjort henne gravid med barna som Ray skulle ha blitt far til. Nå satt han der med et trofé av en kone og en ny familie, og ønsket å bli tatt alvorlig som den nye stormogulen i området. Nå får det være nok, sa Ray høyt. Han snakket høyt i 5000 fots høyde, og det var ingen som motsa ham. 2 - Stevningen

17


Han antok og håpet at Forrest var dopfri og edru, til tross for at slike antakelser vanligvis var feilaktige og slike håp ble gjort til skamme. Etter 20 år med avvenning og tilbakefall var det tvilsomt om broren hans noensinne kom til å seire over stoffene han var avhengig av. Og Ray var sikker på at Forrest ville vise seg å være blakk, en tilstand som gikk hånd i hånd med vanene hans. Og var han blakk, ville han være ute etter penger, for eksempel i farens bo. De pengene Dommeren ikke hadde gitt bort til veldedighet og syke barn, hadde han kastet i det sorte hullet som Forrests avvenningskurer utgjorde. Det hadde kostet så mye penger og så mange år at Dommeren i kjent stil hadde ekskommunisert Forrest fra forholdet far–sønn. I 32 år hadde han avsluttet ekteskap, tatt barn fra foreldre, gitt barn til fosterhjem, sendt sinnssyke mennesker på institusjon på livstid, beordret forbryterske fedre i fengsel – all verdens drastiske og omfattende pålegg som ble gjennomført ganske enkelt ved at han satte sin underskrift på et dokument. Da han begynte i dommergjerningen, var det delstaten Mississippi som ga ham autoritet, men mot slutten av karrieren fulgte han utelukkende ordrer fra Gud. Hvis noen var i stand til å støte fra seg en sønn, så var det dommer Reuben V. Atlee. Forrest lot som om han ikke brydde seg om å bli forvist. Han yndet å betrakte seg selv som en fri sjel, og hevdet at han ikke hadde satt sine ben i huset på Maple Run på ni år. Han hadde besøkt Dommeren på sykehuset én gang, etter et hjerteanfall da legene tilkalte den nærmeste familie. Til alles overraskelse hadde han vært edru den gangen. «52 dager, brutter,» hvisket han stolt til Ray mens de satt og ventet i korridoren utenfor akuttavdelingen. Han var som en omvandrende resultattavle når avvenningen fungerte. Hvis Dommeren hadde planer om å la Forrest få del i boet, ville ingen blitt mer overrasket enn Forrest. Men gitt at penger eller eiendeler skulle skifte eiere, ville Forrest dukke opp og se etter smuler og rester. Over New River Gorge i nærheten av Beckley, West Virginia, 18


snudde Ray flyet og satte kursen tilbake. Til tross for at flygningen kostet mindre enn psykoterapi, var det ikke direkte billig. Taksameteret gikk. Hvis han vant i Lotto, skulle han kjøpe Bonanzaen og fly akkurat hvor han ville. Han ville ha krav på en lengre periode med lønnet tjenestefri i løpet av noen år, for å komme seg bort fra det akademiske hardkjøret. Man ville forvente at han gjorde seg ferdig med en 800 siders murstein om monopolvirksomhet, og det var faktisk ikke helt umulig at han kunne klare det. Men drømmen hans var å leie en Bonanza og forsvinne som en prikk på himmelen. Tyve kilometer vest for flyplassen kontaktet han tårnet og fikk beskjed om å følge trafikkmønsteret for fly som ventet på å få lande. Vinden var laber og varierende, så landingen ville gå greit. Mens han gikk inn for landing, med rullebanen halvannen kilometer foran og 1500 fot under ham, og han gled ned mot landingsstripen på perfekt kurs, lød stemmen til en annen pilot i radioen. Han kontaktet flygelederne som «Challenger-two-four-four-deltamike», og han befant seg femten minutters flygning lenger nord. Tårnet ga ham klarsignal for landing som nummer to, etter Cessnaen. Ray skjøv fra seg tanken på det andre flyet lenge nok til å foreta en perfekt landing. Så svingte han av fra rullebanen og begynte å takse mot oppstillingsplassen. En Challenger er en kanadiskbygget privatjet med plass til alt fra åtte til 15 passasjerer, avhengig av hvordan den er innredet. Med et slikt fly kan man dra nonstop fra New York til Paris og ha det svært behagelig underveis, med egen flyvertinne til å servere drinker og mat. Et nytt fly av denne typen koster i nærheten av 25 millioner dollar, avhengig av et endeløst antall alternativer. Eieren av 244DM var likvidatoren Lew, som hadde snoket til seg flyet fra et av de stakkars firmaene han hadde raidet og tømt for verdier. Ray så flyet lande bak seg, og et øyeblikk håpet han at det ville krasje og brenne opp idet det tok bakken, slik at han kunne nyte showet. Men så skjedde ikke, og idet flyet gled raskt bortover taksebanen mot den private terminalen, havnet Ray plutselig i en klemme. 19


Han hadde sett Vicki to ganger i løpet av årene som var gått siden skilsmissen, og han hadde så absolutt ikke noe ønske om å treffe henne nå – ikke mens han satt i en tyve år gammel Cessna mens hun spradet ned leideren fra det forgylte jetflyet sitt. Kanskje hun ikke var om bord. Kanskje det bare var Lew Rodowski som vendte tilbake fra et av raidene sine. Ray kuttet brennstofftilførselen slik at motoren stoppet, og mens Challengeren nærmet seg, lot han seg gli så langt ned i førersetet som mulig. Innen det stoppet opp, mindre enn 30 meter fra stedet der Ray satt og gjemte seg, var en skinnende sort Suburban kommet ut på plassen, litt for fort og med lysene på, som om Charlottesville hadde fått kongelige på besøk. To unge menn i matchende grønne skjorter og kakishorts spratt ut, rede til å ta imot likvidatoren og hvem han nå måtte ha med seg om bord. Døren til Challengeren gled opp, leideren gled ned, og Ray hadde uhindret utsikt til begivenhetene over kanten på instrumentpanelet. Han stirret fascinert mot flyet idet en av pilotene kom ned leideren først, med to store handleposer i hendene. Så fulgte Vicki sammen med tvillingene. De var to år gamle nå. Simmons og Ripley – stakkars barn som hadde fått kjønnsnøytrale etternavn som fornavn fordi moren deres var en idiot og faren allerede var far til ni andre barn før dem og sannsynligvis ga blaffen i hva de het. De var gutter. Såpass var Ray sikker på fordi han hadde lest det i lokalavisen – under fødsler, dødsfall, innbrudd etc. De ble født på Martha Jefferson Hospital syv uker og tre dager etter at ekteparet Atlee ble formelt skilt, og syv uker og to dager etter at en svært gravid Vicki giftet seg med Lew Rodowski. Det var hans fjerde tur til alteret, eller hva de nå valgte å bruke den dagen ute på hestefarmen. Vicki holdt guttene i hendene og førte dem forsiktig ned leideren. En halv milliard dollar kledde henne – trange designerjeans på de lange bena, ben som var blitt synlig tynnere siden hun begynte å omgås jetsetterne. Faktisk virket Vicki perfekt utsultet – med radmagre armer, liten, flat rumpe og innsunkne kinn. Han kunne ikke se øynene hennes fordi de var helt skjult bak mørke, 20


heldekkende solbriller, siste mote fra enten Hollywood eller Paris – valget er fritt. Likvidatoren hadde ikke sultet. Han ventet utålmodig bak sin nåværende kone og det aktuelle ungekullet. Han hevdet at han løp maraton, men det var jo så lite av det han sa til pressen som viste seg å være sant. Han var firskåren, og hadde tykk mage. Halvparten av håret hans var borte, og det som sto igjen, var grått av elde. Hun var 41 år gammel og kunne bli tatt for å være 30. Han var 64 og så ut som en 70-åring. Det mente i hvert fall Ray å kunne observere, med betydelig tilfredshet. De kom seg omsider inn i Suburbanen mens de to pilotene og de to sjåførene lastet og flyttet om på bagasjen og de store handleposene fra Saks og Bergdorf. Det dreide seg tydeligvis bare om en rask shoppingtur til Manhattan, som lå 45 minutter unna med Challengeren. Bilen raste av sted, showet var over, og Ray rettet seg opp i Cessnaen. Om han ikke hadde hatet henne så intenst, ville han blitt sittende en god stund og gjenopplevd ekteskapet deres. Det hadde ikke vært noen advarsler, ingen krangler og ingen merkbare temperaturforandringer. Hun hadde ganske enkelt snublet over et bedre tilbud. Han åpnet døren for å få frisk luft, og innså plutselig at skjortekragen var våt av svette. Han tørket øyebrynene og steg ut av flyet. Så vidt han husket, var dette første gang han skulle ønske at han hadde holdt seg borte fra flyplassen.

21


3

Det juridiske fakultetet lå ved siden av fakultetet for bedriftsøkonomi, og begge lå i det nordlige hjørnet av universitetsområdet som hadde ekspandert betraktelig fra den maleriske akademiske landsbyen som Thomas Jefferson hadde tegnet og bygd. Til tross for at universitetet hadde et ærbødig forhold til grunnleggerens valg av arkitektur, fortonet det juridiske fakultetet seg som et hvilket som helst moderne universitetsbygg, firkantet og flatt, i glass og betong, like kjedelig og fantasiløst som mange andre bygg fra 70-årene. Men den senere tids romslige økonomi hadde gjort det mulig å pusse opp og gi omgivelsene en ansiktsløftning. Fakultetet var rangert blant de ti beste i landet, noe alle som arbeidet og studerte der, var helt innforstått med. Enkelte av de beste privatskolene var rangert høyere, men ingen offentlige juridiske fakulteter hadde samme anseelse. Av denne grunn hadde man tusen av landets beste studenter og et meget høyt nivå blant de ansatte. Ray hadde vært fornøyd med å undervise i obligasjonsrett ved Northeastern i Boston. Enkelte av publikasjonene hans hadde vekket oppmerksomhet i en komité som speidet etter nye lærertalenter. Det ene trakk det andre med seg, og muligheten for å flytte sørover til et bedre fakultet virket med ett fristende. Vicki var fra Florida, og til tross for at hun stortrivdes med den urbane tilværelsen i Boston, klarte hun aldri helt å venne seg til vintrene. De omstilte seg raskt til den noe mer sedate tilværelsen i Charlottesville. Han fikk fast stilling, og hun skaffet seg en doktorgrad i romanske språk. De snakket om å få barn da likvidatoren kom snikende inn i bildet. 22


Når en annen mann gjør din kone gravid, og deretter stikker av med henne, får man lyst til å stille vedkommende et par spørsmål. Og kanskje har man et og annet spørsmål til henne også. I de første døgnene etter at hun dro sin vei, fikk han ikke sove på grunn av alle spørsmålene, men etter hvert som tiden gikk, innså han at han aldri kom til å konfrontere henne med dem. Spørsmålene gikk sakte i glemmeboken, men synet av Vicki ute på flyplassen fikk dem til å dukke opp igjen. Ray var i ferd med å krysseksaminere henne igjen idet han parkerte på parkeringsplassen utenfor det juridiske fakultetet og gikk tilbake til kontoret sitt. Han hadde kontortid sent på ettermiddagen, og man behøvde ikke å gjøre noen avtale på forhånd. Hans dør var alltid åpen, og enhver student var velkommen. Men dette var i begynnelsen av mai, og det var blitt varmt i været. Det ble stadig lenger mellom studentene som stakk innom. Han leste instruksen fra faren om igjen, og nok en gang ble han irritert over den sedvanlige maktbrynderske stilen. Klokken fem låste han døren til kontoret, forlot fakultetet og spaserte bortover gaten til universitetets idrettskompleks, der tredjeårsstudentene skulle spille den andre av tre seriekamper i softball mot fakultetets ansatte. Professorene var blitt slaktet i den første kampen. Man trengte egentlig ikke å spille kamp nummer to og tre for å avgjøre hvilket lag som var best. Første- og andreårsstudentene hadde fått ferten av blod, og fylte den lille tribunen og hang på gjerdet bortenfor første base, der fakultetslaget sto samlet i et fåfengt forsøk på å finne seiersstemningen. Utenfor venstre banehalvdel trengte noen førsteårsstudenter med tvilsomt rykte seg sammen rundt to svære kjølebager, og ølet fløt allerede fritt. Det finnes ikke noe bedre sted å være om våren enn på et universitetsområde, tenkte Ray med seg selv idet han nærmet seg banen og så etter et passende sted der han kunne se på kampen. Jenter i shorts, en kjølebag med øl i nærheten, munter stemning, spontane fester, og sommeren i anmarsj. Han var 43 år gammel, enslig, og han skulle gjerne vært student igjen. Alle hevdet at man holdt seg ung ved å undervise, og man holdt seg kanskje energisk og mentalt 23


årvåken, men det Ray ønsket, var å sitte på en kjølebag der ute sammen med bråkmakerne og flørte med jentene. En liten gruppe av kollegene hans sto og hang bak dødlinjen og smilte oppmuntrende idet de fakultetsansatte kom ut på banen. De utgjorde en svært lite imponerende forsamling. Flere av dem haltet. Halvparten var iført forskjellige former for støttebandasje på knærne. Ray fikk øye på Carl Mirk, som var visedekanus og hans nærmeste venn. Mirk sto og lente seg mot et gjerde, og hadde løsnet på slipset og slengt jakken over skulderen. «Det er en sørgelig forsamling vi har der ute,» sa Ray. «Da skal du bare vente til de begynner å spille,» sa Mirk. Carl kom fra en liten by i Ohio der faren hans var lokal dommer, lokal helgen og alles bestefar. Carl hadde også rømt hjemmefra, og sverget på at han aldri skulle vende tilbake. «Jeg gikk glipp av den første kampen,» sa Ray. «Det var en tragedie. 17–0 etter to omganger.» Førstemann som slo for studentene, sendte den første ballen langt ut til venstre på banen, og burde ha klart å runde to baser, men innen de to venstrespillerne på lærerlaget hadde haltet bort til ballen, fomlet med den, sparket den et par ganger, kranglet om den og omsider kastet den tilbake, kunne løperen spasere i mål. Bråkmakerne på venstre side av banen brølte hysterisk. Studentene på tribunene skrek på flere tabber. «Det kommer til å bli verre,» sa Mirk. Og verre ble det. Etter ytterligere et par mislykkede forsøk på å få ballen tilbake i tide syntes Ray han hadde sett nok. «Jeg kommer til å være bortreist i begynnelsen av neste uke,» sa han mellom slagene. «Jeg er blitt hjemkalt.» «Jeg kan se at du gleder deg,» sa Mirk. «Nok en begravelse?» «Ikke ennå. Min far skal samle familien for å diskutere boet.» «Leit å høre.» «Nei da. Det er ikke stort å diskutere, ingenting å krangle om, så det kommer sannsynligvis til å bli ille.» «Broren din?» «Jeg vet ikke om det blir min bror eller min far som lager mest bråk.» 24


«Jeg skal tenke på deg.» «Takk. Jeg gir beskjed til studentene mine og sørger for at de har oppgaver. Alt burde være i orden.» «Når drar du?» «Lørdag. Jeg kommer antagelig tilbake på tirsdag eller onsdag, men hvem vet?» «Vi skal holde stillingen her,» sa Mirk. «Og forhåpentligvis vil denne serien være over innen den tid.» En løs trilleball rullet urørt mellom bena på læreren som hadde kastet. «Jeg tror det er over nå,» sa Ray. Ingenting satte Ray i dårligere humør enn tanken på å skulle dra hjem. Han hadde ikke vært der på over et år, og om han aldri mer skulle dra dit, ville det allikevel vært for nær forestående. Han kjøpte en burrito fra en meksikansk snackbar og spiste den på en fortauskafé i nærheten av skøytebanen, der den vanlige sortkledte gjengen samlet seg for å skremme vannet av vanlige folk. Gamle Main Street var blitt gågate – en riktig hyggelig sådan, med kafeer, antikvitetsforretninger og bokhandler – og når været var bra, slik det pleide å være, flyttet restaurantene bord ut i gaten for å servere sene kveldsmåltider. Da han brått ble enslig igjen, hadde Ray solgt det fine rekkehuset og flyttet inn til sentrum, der de fleste av de gamle bygningene var blitt pusset opp i urban stil. Seksromsleiligheten hans lå over en forretning som solgte persiske tepper. Den hadde en liten balkong som vendte ut mot gågaten, og minst én gang i måneden pleide Ray å invitere studentene sine hjem på vin og lasagne. Det var nesten mørkt da han låste opp døren mot fortauet og trasket opp den knirkende trappen til leiligheten. Han bodde alene i ordets rette forstand – ingen samboer, hund, katt eller gullfisk. I løpet av de siste årene hadde han truffet to kvinner som han likte, uten å ha noe stevnemøte med noen av dem. Han var altfor redd til å satse på romantikk. En sveisen tredjeårsstudent ved navn Kaley gjorde visse fremstøt, men han hadde forsvarsverkene på plass. Sexlysten hans var gått i dvale i den grad at han hadde vurdert 25


å søke rådgivning eller kanskje skaffe seg mirakelmedikamenter. Han slo på lyset og sjekket telefonen. Forrest hadde ringt, og det hørte så avgjort til sjeldenhetene, men det var likevel ikke helt uventet. Typisk nok hadde Forrest bare ringt uten å legge igjen noe telefonnummer. Ray brygget seg en kopp koffeinfri te og satte på en jazzplate og drøyde tiden lengst mulig mens han mannet seg opp til å ringe. Det var underlig at en telefonsamtale med den eneste broren han hadde, skulle kreve så mye av ham, men det var alltid deprimerende å prate med Forrest. De hadde ingen koner, ingen barn og ingenting til felles bortsett fra et etternavn og en far. Ray slo nummeret til Ellies hus i Memphis. Det ringte lenge før hun svarte. «Hallo, Ellie, dette er Ray Atlee,» sa han vennlig. «Å,» gryntet hun, som om han skulle ha ringt åtte ganger tidligere samme dag. «Han er ikke her.» Takk bare bra, Ellie, og du? Bra, takk som spør. Hyggelig å høre stemmen din. Hvordan er været der nede? «Jeg ringer fordi han har ringt meg,» sa Ray. «Som sagt så er han ikke her.» «Jeg oppfattet det. Har du noe annet nummer?» «Hvordan det?» «Til Forrest. Er dette fremdeles nummeret jeg skal ringe for å få tak i ham?» «Det er vel det. Han pleier å være her.» «Vær snill å si at jeg har ringt.» De traff hverandre på en avvenningsanstalt. Hun for børst, Forrest for en hel meny av forbudte stoffer. Den gang veide hun 45 kilo og hevdet at hun stort sett hadde levd på vodka i det meste av sitt voksne liv. Hun klarte å slutte, var tørrlagt da hun dro, tredoblet kroppsvekten sin og klarte på mystisk vis å få med seg Forrest i samme slengen. Hun var mer som en mor enn som en kjæreste for ham, og nå hadde hun ham i et rom i kjelleren i huset hun hadde arvet etter sine foreldre, et skummelt, gammelt hus i viktoriansk stil i sentrum av Memphis. Ray holdt fremdeles telefonen i hånden da den ringte. «Hei, brutter,» kom det muntert fra Forrest. «Du hadde ringt, hørte jeg?» 26


«Jeg svarte på telefonen fra deg. Hvordan går det?» «Tja, jeg syntes jeg hadde det ganske bra inntil jeg fikk et brev fra gamlingen. Har du også fått det?» «Det kom i går.» «Han tror fremdeles han er dommer, og at vi er to kjeltringer han må få orden på, ikke sant?» «Han kommer alltid til å være Dommeren, Forrest. Har du snakket med ham?» Det lød et snøft, og så ble det stille. «Jeg har ikke snakket med ham i telefonen på to år, og jeg har ikke satt mine ben i huset på det jeg kan huske. Og jeg er slett ikke sikker på om jeg vil dra dit på søndag.» «Å jo da.» «Har du snakket med ham?» «For tre uker siden. Det var jeg som ringte, ikke han. Han lød veldig syk, Forrest. Jeg tror ikke han har lenge igjen. Jeg tror du bør tenke alvorlig på å –» «Gi deg, Ray. Jeg vil ikke høre på noen preken.» De tidde begge, og stillheten var trykkende mens de begge trakk pusten dypt. All den tid han var en narkoman fra en fremstående familie, var Forrest blitt utsatt for forelesninger, prekener og råd han ikke hadde bedt om så lenge han kunne huske. «Beklager,» sa Ray. «Jeg kommer i hvert fall. Hva med deg?» «Jeg gjør vel det.» «Er du nykter?» Det var et svært personlig spørsmål, men dem imellom var det like vanlig som «hvordan er været?». Forrest svarte alltid som sant var. «139 dager, brutter.» «Det er flott.» På én måte var det flott, på en annen var det det ikke. Enhver rusfri dag var en lettelse, men at man fremdeles talte dager etter 20 år, var nedslående. «Og dessuten har jeg jobb,» sa han stolt. «Storveies. Hva slags jobb?» «Jeg skaffer saker for noen lokale ambulansejegere, en gjeng med sleipe jævler som annonserer på kabelfjernsyn og snoker 27


omkring på sykehusene. Jeg skaffer klienter og får en prosentandel.» Det var vanskelig å tenke seg en så snuskete jobb, men når det gjaldt Forrest, var alle former for arbeid gode nyheter. Han hadde vært kausjonsgarantist, stevningsmann, pengeinnkrever, sikkerhetsvakt, etterforsker, og på et eller annet tidspunkt hadde han prøvd så godt som alle jobber på de lavere nivåer av juristvirksomhet. «Ikke dårlig,» sa Ray. Forrest begynte på en historie som omfattet et håndgemeng inne på akuttavdelingen på et sykehus, og Ray begynte å la tankene vandre. Broren hans hadde også jobbet som utkaster i en strippebule, en karriere som tok en brå slutt da han ble banket opp to ganger på én kveld. Han hadde tilbrakt nesten et år med å cruise rundt i Mexico på en ny Harley-Davidson; man hadde aldri fått helt klarhet i hvordan han finansierte turen. Han hadde prøvd seg som torpedo for en lånehai i Memphis, men nok en gang viste han seg å være ubrukelig når det ble snakk om vold. Ærlig arbeid hadde aldri tiltalt Forrest, men det bør i anstendighetens navn nevnes at de fleste intervjuere ble skeptiske når hans kriminelle rulleblad kom for en dag. Han var dømt for to grove forbrytelser. Begge hadde med narkotika å gjøre, og begge ble begått før han fylte 20 år, men ikke desto mindre ville de alltid bli stående på rullebladet hans. «Har du tenkt å snakke med gamlingen?» spurte han. «Nei, jeg treffer ham jo på søndag,» svarte Ray. «Når kommer du til Clanton?» «Jeg vet ikke. I femtiden, antar jeg. Og du?» «Gud sa klokken fem, ikke sant?» «Jo, han gjorde det.» «Da kommer jeg en eller annen gang etter klokken fem. Vi ses, brutter.» Ray gikk i sirkler rundt telefonen i den neste timen, og bestemte seg for at han allikevel skulle ringe til faren, bare for å si hallo, men så kom han til at det ikke var noe han kunne si nå som ikke kunne sies senere, når de snakket sammen ansikt til ansikt. Dommeren kunne ikke fordra telefoner, særlig ikke når det ringte om 28


kvelden og forstyrret ham i hans ensomhet. I de fleste tilfeller lot han ganske enkelt være å ta telefonen. Og hvis han løftet av røret, var han vanligvis så brysk og gretten at oppringeren angret seg i løpet av noen sekunder. Han ville være iført sort bukse og hvit skjorte som hadde små, brunkantede hull etter pipeaske, og skjorten ville være kraftig stivet fordi Dommeren alltid hadde hatt stivede skjorter. For ham varte en hvit bomullsskjorte i ti år, uansett hvor mange hull og flekker det var på den, og den ble vasket, stivet og strøket hver uke hos Mabe's Cleaners på torget. Slipset hans ville være like gammelt som skjorten, og mønsteret ville bestå av et blast trykk med lite farge. Men han gikk alltid med blå bukseseler. Og han ville være travelt opptatt ved skrivebordet på arbeidsværelset sitt, under portrettet av general Forrest, og slett ikke sitte ute på verandaen for å vente på at sønnene skulle komme hjem. Han ville prøve å gi dem inntrykk av at han hadde mye å gjøre, selv på en søndag ettermiddag, og at det slett ikke var så viktig at de stakk innom.

29

Stevningen av John Grisham  

Dommer Atlee vet han skal dø, og ber begge sønnene om å komme hjem for å diskutere i boet. Ray drar motstrebende sørover til hjembyen. Men d...

Stevningen av John Grisham  

Dommer Atlee vet han skal dø, og ber begge sønnene om å komme hjem for å diskutere i boet. Ray drar motstrebende sørover til hjembyen. Men d...