prolog: å stikke av
Jeg visste hvordan seier smakte – akkurat som jeg visste hvor bittert nederlaget var. Jeg hadde tapt en annen finale i Champions League, mot Milan igjen, to år senere. Jeg var den eneste spilleren som hadde scoret mål i finalene i ligacupen, FA-cupen, UEFAcupen og Champions League. Jeg hadde spilt mer enn hundre ganger for England i VM og EM. Jeg var fremdeles kaptein for England. Snart skulle vi reise til Brasil, til mitt siste store mesterskap. Samtidig, i Liverpool, fortsatte kampen for rettferdighet for familiene til de 96 supporterne som døde i tragedien ved Hillsborough, blant dem min ti år gamle fetter Jon-Paul Gilhooley. Vi hadde nettopp markert 25-årsdagen for tragedien – og det var tatt nye store steg på veien mot å avsløre løgnene og dekkhistoriene som hadde skjult sannheten i så mange år. Mørket og lyset, lykken og nedstemtheten, det var kjente størrelser. De sto sammen, hver for seg, men uadskillelige, som to stenger i et tomt mål på Anfield. Ligaen var noe annet. I så mange år hadde jeg ønsket å vinne med Liverpool at nå som sjansen igjen hadde glippet, klarte jeg ikke å kontrollere følelsene mine. Tårene trillet, og byen jeg elsket, ble uskarp for øynene mine. Jeg klandret meg selv. Tankene spant. Det er noe jeg ofte gjør; men jeg følte ikke der og da at jeg var for streng eller selvkritisk. Jeg hadde opplevd mange store øyeblikk i karrieren og hadde lyktes langt forbi mine villeste guttedrømmer. Jeg hadde spilt og scoret i kamper og mesterskap som var av en annen verden enn i huset i Bluebell Estate i Huyton, Liverpool 36, der jeg vokste opp. Jeg hadde gjort ting jeg ville blitt sjokkert over som barn. Jeg hadde også gitt absolutt alt jeg hadde, til Liverpool FC: på treninger, i nesten 700 kamper, utenfor banen, med laget og som en del av klubben, i lokalsamfunnet og i byen. Jeg kunne ikke ha gjort mer. Jeg hadde presset ut hver eneste dråpe av ambisjoner og 13