Steinapen av Jeffery Deaver

JEFFERY DEAVER

Steinapen

Jeffery Deaver Originalens tittel: The Stone Monkey Oversatt av Tor Edvin Dahl Copyright © 2002 by Jeffery Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS 2003 Utgitt i CAP-serien første gang i 2004 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-30511-6 1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Marius Renberg Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet alle dem vi mistet 11. september 2001. Deres eneste forbrytelse – at de elsket frihet og toleranse. Vi vil aldri glemme dem.

Forord

Jeg har her valgt å ta med noen opplysninger som kan være nyttige for lesere som ikke er fortrolig med visse sider av kinesisk hverdag som beskrives i boka: GEOGRAFI De fleste av de ulovlige immigrantene som kommer til USA fra Kina, kommer fra den sørøstlige kystregionen, og særlig fra to provinser: Guangdong-provinsen helt i sør, der Hong Kong ligger, og Fujian-provinsen, som ligger rett nord for Guangdong. Den største byen i Fujian-provinsen er det store sjøfartssenteret Fuzhou, som sannsynligvis er det mest populære avreisestedet for ulovlige immigranter.

SPRÅK Skriftspråket er det samme over hele Kina, men uttalen varierer kraftig fra område til område. De viktigste dialektene er kantonesisk i sør, minnanhua i Fujian og på Taiwan, og mandarin (potonghua) i Beijing og i nord. De få kinesiske ordene jeg bruker i denne boka er i putonghua-dialekten, som er landets offisielle språk.

NAVN Kinesiske navn skrives vanligvis omvendt av det vi gjør i USA og Europa. For eksempel er Li etternavnet til Li Kangmei, mens fornavnet er Kangmei. Enkelte kinesere i de mer urbane delene av Kina eller med sterke forbindelser til USA eller andre vestlige kulturer, har vestlige fornavn som de bruker i tillegg til eller i stedet for det kinesiske fornavnet. I slike tilfeller settes fornavnet foran etternavnet, for eksempel Jerry Tang.

JD. 7

1 Slangelederen

Fra tirsdag, tigerens time, kl. 04.30 til dragens time, kl. 08.00 Ordet wei-chi består av to kinesiske ord. Wei, som betyr ’omringe’, og chi, som betyr ’brikke’. Siden spillet handler om en kamp for livet, kan det godt kalles ’krigsspillet’.

Danielle Pecorini og Tong Shu: The Game of Wei-Chi

1

De var de forsvunne. De var de uheldige.

For menneskesmuglerne – slangelederne – som fraktet dem rundt i verden som paller med B-varer, var de ju-jia, grisunger.

For de amerikanske immigrasjonsmyndighetene som stanset båtene deres og deporterte dem, var de udokumenterte.

De var de håpefulle. De ga avkall på hjem og familie og tusenvis av år med fortid til fordel for en framtid med farefulle, slitsomme år.

De hadde minimale sjanser for å finne et sted der familiene deres kunne oppleve velstand, der frihet, penger og lykke, slik folk sa, var like vanlig som sol og regn.

De var hans sårbare last.

Kaptein Sen Zi-jun gikk på stødige bein tross de fem meter høye bølgene fra brua, ned to dekk og inn i det mørke lasterommet for å meddele dem at den vanskelige, flere uker lange reisen kanskje hadde vært forgjeves.

Det var like før soloppgang en tirsdag i august. Den kraftige kapteinen med det barberte hodet og den veltrimmede, tykke barten, gled forbi de tomme containerne bundet til dekket på den syttito meter lange Fuzhou Dragon. De tjente utelukkende som kamuflasje. Han åpnet den tunge ståldøra til lasterommet og så ned på de tjue–tretti menneskene som var trengt sammen i det dystre, vindusløse rommet. Søppel og lekeklosser i plast fløt rundt i sølevannet under de simple køyene.

På tross av de krappe bølgene gikk kaptein Sen – som hadde tretti års fartstid til sjøs – ned de bratte metalltrinnene uten å 11

holde seg til rekkverket. Han skrittet rett ut i rommet, sjekket karbondioksidmåleren og vurderte nivået som akseptabelt, selv om lufta var tykk av lukten av diesel og mennesker som hadde levd tett innpå hverandre i to uker.

I motsetning til mange av de kapteinene som førte ’bøtter’ – skip som drev med menneskesmugling – og som i beste fall ignorerte sine passasjerer, og i verste fall slo og voldtok dem, behandlet Sen sine passasjerer bra. Slik han så det, gjorde han noe positivt og riktig. Han fraktet disse familiene vekk fra et tungt liv til om ikke sikker rikdom, så i det minste håpet om et lykkelig liv i Amerika, Meiguo på kinesisk, som betyr ’Det vakre land’.

Men under akkurat denne turen stolte ikke passasjerene på ham. Og hvorfor skulle de det? De gikk ut fra at han samarbeidet med slangelederen som hadde chartret Dragon, nemlig Kwan Ang, kjent bedre ved sitt klengenavn Gui – Ånden.

Denne slangelederen var beryktet for sin brutalitet, og det smittet over på kapteinen. Hans forsøk på å snakke med dem var blitt avvist. Bare én var vennlig. Chang Jingerzi – som foretrakk sitt vestlige navn, Sam Chang – en førtifem år gammel tidligere lærer fra utkanten av den store havnebyen Fuzhou sørøst i Kina. Han hadde med seg hele familien sin til Amerika: kona, to sønner og faren, som var enkemann.

Fem–seks ganger under overfarten hadde Chang og Sen sittet i lasterommet, nippet til den sterke mao-taien som kapteinen alltid hadde mer enn nok av om bord, og snakket om livet i Kina og livet i USA. Nå så kaptein Sen på Chang, der han satt i en køye i den fremste delen av lasterommet. Den høye, fredsommelige mannen rynket brynene da han så uttrykket i kapteinens øyne.

Chang rakte tenåringssønnen boka han hadde holdt på å lese for familien sin, og reiste seg for å møte kapteinen.

Alle rundt dem ble stille.

– Radaren vår viser at vi snart blir avskåret av et hurtiggående skip.

Forferdelsen var tydelig å lese i ansiktene til alle dem som hadde hørt hva han sa.

– Amerikanere? spurte Chang. – Kystvakten?

12

– Jeg tror det må være det, svarte kapteinen. – Vi er i amerikansk farvann.

Sen så på de skremte ansiktene til immigrantene rundt ham.

I likhet med de fleste ulovlige innvandrere Sen hadde fraktet, hadde også disse – mange av dem fremmede for hverandre forut for overfarten – knyttet nære vennskapsbånd. Nå grep de hverandres hender eller hvisket seg imellom. Noen trøstet, andre søkte trøst. Kapteinens blikk falt på en kvinne som holdt en atten måneder gammel pike i armene. Moren hennes hadde tallrike arr i ansiktet etter å ha blitt slått i en omskoleringsleir. Nå senket hun hodet og begynte å gråte.

– Hva kan vi gjøre? sa Chang bekymret.

Kaptein Sen visste at mannen hadde vært en meget frittalende opposisjonell i Kina og desperat etter å flykte fra landet. Hvis han ble sendt tilbake av immigrasjonsmyndighetene, ville han sannsynligvis ende som politisk fange i et av de beryktede fengslene vest i Kina.

– Vi er ikke langt fra det stedet der vi skulle sluppet dere av. Vi holder full fart. Det er mulig vi kan komme så nær kysten at vi kan få dere i land i livbåtene.

– I så krapp sjø? sa Chang. – Da kommer vi til å dø.

– Jeg har satt kurs mot en naturlig havn. Der burde sjøen være rolig nok til at dere kommer dere om bord i livbåtene.

På stranden står lastebiler som skal kjøre dere til New York.

– Hva med deg? spurte Chang.

– Jeg snur inn i uværet igjen. Innen det blir trygt for noen å borde meg, suser dere av sted på gullgater med kurs for diamantbyen … Si til alle at de må pakke tingene sine. Bare det aller nødvendigste. Penger, bilder. La alt annet bli igjen.

Det blir et kappløp inn til stranden. Hold dere her til Ånden eller jeg ber dere komme opp.

Kaptein Sen ba en kort bønn til seilernes gudinne Tian Hou om at de måtte overleve, mens han skyndte seg opp den bratte trappa til brua og hoppet unna en vegg av grått vann som ble kastet opp langs siden på skipet.

På brua sto Ånden bøyd over radaren. Han stirret på den blanke skjermen. Mannen sto fullstendig stille og stålsatte seg mot det bølgende havet.

13

Noen slangeledere gikk kledd som rike, kantonesiske gangstere i en John Woo-film, men Ånden hadde alltid på seg samme slags klær som vanlige kinesiske menn – enkle bukser og kortermet skjorte. Han var kraftig, men liten, glattbarbert og hadde lengre hår enn forretningsmenn flest, men det var aldri stylet med spray eller lignende.

– De når oss om femten minutter, sa slangelederen. Selv nå da faren for å bli arrestert var overhengende, virket han like uberørt som en billettselger på en landsens busstasjon.

– Femten? sa kapteinen. – Umulig. Hvor mange knop gjør de?

Sen gikk bort til kartbordet, sentrum i alle havgående fartøy.

Der lå det amerikanske forsvarsdepartementets sjøkart over området. Han måtte vurdere avstanden mellom de to skipene ved hjelp av det og radaren, for faren for å bli oppdaget gjorde at de måtte koble ut Dragons GPS-navigeringssystem, nødpeilersenderen og det globale maritime nød- og sikkerhetssystemet.

– Jeg tror det tar dem minst førti minutter, sa kapteinen.

– Nei, jeg har målt strekningen de har tilbakelagt siden vi oppdaget dem.

Kaptein Sen kastet et blikk på mannen som sto bak rattet på Fuzhou Dragon. Svetten drev av ham der han kjempet for å holde rattet, bundet til en krok, rett opp, slik at roret lå parallelt med skroget. Spakene sto på full fart. Hvis Ånden hadde rett i sine beregninger om når skipet ville avskjære dem, kom de aldri til å nå den beskyttende havna i tide. Det beste de kunne håpe på, var å komme innenfor én kilometer fra den steinete stranden – nær nok til at gummibåtene kunne settes på vannet, men så langt ute at de ville bli kasteballer på det rasende havet. Ånden spurte kapteinen: – Hva slags våpen har de?

– Vet du ikke det?

– Jeg har aldri blitt stanset av dem, svarte Ånden. – Fortell.

To ganger tidligere hadde Sens skip blitt stoppet og bordet – begge gangene med lovlig last, heldigvis. Men opplevelsen 14

hadde vært opprivende. Et titall bevæpnede kystvakter hadde strømmet om bord på skipet, mens en annen hadde stått på dekk på kutteren og rettet et dobbeltløpet maskingevær mot ham og mannskapet. De hadde hatt en liten kanon også.

Nå fortalte han Ånden hva de kunne vente seg. Ånden nikket: – Vi får vurdere alternativene våre.

– Hvilke alternativer? spurte kaptein Sen. – Du har vel ikke tenkt å motsette deg dem? Det kan jeg ikke tillate.

Slangelederen svarte ikke. Han sto stille ved radaren og stirret på skjermen.

Mannen virket rolig nok, men Sen gikk ut fra at han var rasende. Ingen slangeledere han hadde arbeidet med, hadde tatt så mange forholdsregler for å unngå å bli oppdaget og tatt til fange som Ånden hadde gjort på denne turen. Immigrantene hadde møttes i en forlatt lagerbygning utenfor Fuzhou og ventet der i to dager, mens en av Åndens samarbeidspartnere – en ’liten slangeleder’ – hadde holdt øye med dem. Deretter hadde han fått kineserne om bord i en chartret Tupolev 154 som hadde fløyet dem til en forlatt militærflyplass i nærheten av St. Petersburg i Russland. Der hadde de klatret opp i en diger container og blitt kjørt 120 kilometer til byen Vyborg, der de hadde gått om bord i Fuzhou Dragon, som Sen hadde ført inn til den russiske havna dagen før. Han hadde selv fylt ut alle tollpapirer og erklæringer – til punkt og prikke, så ingen skulle fatte mistanke. Ånden hadde kommet om bord i siste sekund, og skipet hadde lagt fra på avtalt tidspunkt. De hadde krysset Østersjøen, Nordsjøen, Den engelske kanal og den velkjente startposisjonen for transatlantiske krysninger – 49 grader nord og 7 grader vest – og satt kursen mot Long Island ved New York.

Ingenting skulle ha vekket de amerikanske myndighetenes mistenksomhet. – Hvordan klarte kystvakta det? spurte kapteinen.

– Hva? spurte Ånden fraværende.

– Hvordan har de funnet ut om oss? Det er umulig. Ånden rettet seg opp og gikk ut i den voldsomme vinden mens han ropte bakover: – Hvem vet? Kanskje det var magi.

15

2

– Vi ha’rem nå, Lincoln. Båten har kurs mot land, men kommer’em til å nå dit? Nei, jeg tru’kke det, nei. Eller må jeg kalle det et skip? Jeg må kanskje det. Den er for svær til å kalles båt.

– Jeg vet ikke, sa Lincoln Rhyme atspredt til Fred Dellray.

– Jeg seiler ikke så mye at det gjør noe.

Digre, skranglete Dellray var FBI-agenten som ledet den føderale delen av arbeidet med å finne og arrestere Ånden.

Verken den kanarigule skjorta hans eller den svarte dressen, som var like svart som den skinnende huden hans, var direkte nystrøket, men så virket ikke noen av de andre i rommet uthvilte heller. Den håndfullen mennesker som sto rundt Rhyme, hadde så å si bodd de siste tjuefire timene i dette uvanlige hovedkvarteret: dagligstua i Rhymes hus i Central Park West. Rommet så ikke ut som den viktorianske salongen det en gang hadde vært, men mer som et rettsmedisinsk laboratorium, stappfullt som det var av bord, utstyr, datamaskiner, kjemikalier, kabler og hundrevis av bøker og tidsskrifter om rettsmedisin.

Gruppen besto av representanter for både delstaten og de føderale myndighetene. Fra den delstatlige siden var overbetjent Lon Sellitto, drapsetterforsker ved NYPD – New Yorkpolitiet. Han var enda mer uflidd enn Dellray – kraftigere også (han hadde nettopp flyttet sammen med kjæresten sin i Brooklyn, og hun laget mat som Emeril, hadde politimannen erklært med en noe nedslått stolthet). Unge Eddie Deng, en kinesisk-amerikansk etterforsker fra New York-politiets femte distrikt, som blant annet inkluderte Chinatown, var også til 16

stede. Deng var slank, atletisk og elegant, med Armani-briller og svart hår som strittet i været som på et pinnsvin. Han var Sellittos midlertidige partner, fordi den store etterforskerens sedvanlige makker, Roland Bell, en uke tidligere hadde reist til sitt hjemlige Nord-Carolina sammen med sine to sønner for å delta i en familiesammenkomst. Der hadde han blitt godvenner med en lokal politikvinne, Lucy Kerr, og hadde valgt å forlenge ferien noen dager.

På den føderale siden ble gruppen assistert av den rundt femti år gamle Harold Peabody, en pæreformet, dyktig mellomleder med en høy stilling ved Manhattan-avdelingen av immigrasjonsmyndighetene. Peabody snakket ikke stort om seg selv, noe byråkrater som nærmer seg pensjonsalderen sjelden gjør, men hans omfattende kunnskaper om immigrasjonssaker bar bud om en lang og suksessrik karriere i etaten.

Peabody og Dellray hadde røket i tottene på hverandre mer enn én gang i løpet av etterforskningen. Etter Golden Venture-affæren – der ti ulovlige immigranter druknet etter at et smuglerskip gikk på grunn utenfor Brooklyn – hadde den amerikanske presidenten gitt ordre om at FBI, med støtte fra CIA, skulle ta over primæransvaret for større menneskesmuglingssaker, noe som tidligere hadde vært immigrasjonsmyndighetenes område. Immigrasjonsmyndighetene hadde atskillig mer erfaring med slangeledere og menneskesmugling enn FBI, og så ikke med blide øyne på å måtte overlate ansvaret til andre etater – særlig ikke en etat som insisterte på å arbeide side om side med NYPD og, vel, alternative konsulenter som Lincoln Rhyme.

Peabody hadde med seg en ung assistent fra immigrasjonsmyndighetene ved navn Alan Coe, en mann i trettiårene med snauklippet, rødt hår. Coe var energisk, men sur og lunefull og litt av en gåte, siden han heller ikke sa et eneste ord om sitt privatliv og lite om sin egen karriere, bortsett fra det som angikk jakten på Ånden. Rhyme hadde merket seg at dressene hans var supermarked-trendy – flotte å se på, men lettvint sydd – og at de støvete, svarte skoene hans hadde tykke gummisåler, akkurat som støvlene til sikkerhetsvakter: per17

fekte hvis man måtte løpe etter butikktyver. Den eneste gangen han var blitt snakkesalig, var da han brøt ut i et av sine spontane – og trettende – foredrag om ondene ved ulovlig immigrasjon. Men han jobbet utrettelig og var lidenskapelig opptatt av å få fatt på Ånden.

Diverse andre føderale og delstatlige underordnede hadde kommet og gått i løpet av den siste uka, alle fordi de hadde forskjellige oppdrag som angikk etterforskningen.

Dette er blitt en faens bikube, med folk som flyr i alle retninger, hadde Lincoln Rhyme tenkt – og sagt – flere ganger det siste døgnet eller så.

Nå var klokka kvart på fem om morgenen, og han manøvrerte den batteridrevne Storm Arrow-rullestolen gjennom det overfylte rommet mot tavla som viste status i saken. Her var det klistret opp et av de få fotografiene de hadde av Ånden, et dårlig bilde tatt med overvåkningskamera, et bilde av Sen Zi-jun, kapteinen på Fuzhou Dragon, samt et kart over Long Island og havet som omga den. Den første tiden etter åstedsulykken som gjorde Rhyme til kvadriplegiker, var han lenket til sengen og hadde dømt seg selv til pensjonisttilværelsen.

Nå, derimot, satt han halvparten av det våkne døgnet i sin kirsebærrøde Storm Arrow-rullestol utstyrt med et topp moderne MKIV-kontrollsystem. Assistenten hans, Thom, hadde funnet den hos Invacare. Den eneste fingeren hans som fortsatt fungerte, hvilte på kontrollen, og det ga ham langt større bevegelighet enn det gamle suge-og-blåse-kontrollsystemet.

– Hvor langt ute er de? ropte han og stirret på kartet.

Lon Sellitto, som satt i telefonen, så opp: – Det er det jeg prøver å finne ut nå.

Rhyme arbeidet jevnlig som konsulent for NYPD, men det meste av det han drev med var klassisk kriminalteknisk arbeid – kriminalistikk, som var blitt det foretrukne ordet blant de som arbeidet innenfor politiet. I så måte var dette oppdraget uvanlig. For fire dager siden hadde Sellitto, Dellray, Peabody og unge, fåmælte Alan Coe dukket opp hjemme hos ham.

Rhyme hadde vært i egne tanker – hovedfokuset i hans liv i øyeblikket var en nært forestående operasjon – men Dellray hadde fanget oppmerksomheten hans ved å si: – Du er vårt 18

siste håp, Linc. Vi sitter med et skikkelig problem her, og aner ikke hva annet vi kan gjøre.

– Fortsett.

Interpol – den internasjonale sentralen for all informasjon om kriminelle aktiviteter – hadde sendt ut en av sine beryktede røde advarsler om Ånden. Ifølge informanter hadde den flyktige slangelederen dukket opp i Fuzhou i Kina, og deretter fløyet til Sør-Frankrike, bare for å fortsette til en havn i Russland der han hadde plukket opp en last illegale kinesiske immigranter – blant dem Åndens bangshou, eller assistent, en spion som utga seg for å være en av passasjerene.

Man antok at målet deres var New York. Men så hadde han forsvunnet. Verken FBI, immigrasjonsmyndighetene eller det taiwanesiske, franske eller russiske politiet var i stand til å finne ham.

Dellray hadde tatt med seg det eneste sporet de hadde – en stresskoffert de hadde funnet i dekningshuset hans i Frankrike. Den inneholdt noen av Åndens personlige eiendeler, og de håpet at Rhyme kunne gi dem noen tips om hvor han var å finne.

– Hvorfor er alle mann på dekk? spurte Rhyme og studerte representantene for de tre store etterforskningsgruppene etter tur.

Coe sa: – Han er en jævla sosiopat.

Peabodys svar var mer avmålt: – Ånden er sannsynligvis den farligste menneskesmugleren i verden. Han er etterlyst for elleve dødsfall – immigranter og politifolk og agenter.

Men vi vet han har drept flere. Illegale immigranter kalles ’de forsvunne’ – hvis de prøver å lure en slangeleder, blir de drept. Hvis de klager, blir de også drept. De bare forsvinner for alltid.

Coe la til: – Og han har voldtatt minst femten kvinnelige immigranter – som vi vet om. Jeg er sikker på at det er flere.

Dellray sa: – Dem fleste av slangeledertoppene pleier ikke være med på turene sjøl. Den eneste grunnen til at han tar seg av disse folka personlig, må være fordi han vil utvide virksomheta si her i landet.

19

– Hvis han kommer seg inn i landet, sa Coe, – vil folk dø.

Mange.

– Men hvorfor meg? spurte Rhyme. – Jeg kan ingenting om menneskesmugling.

FBI-agenten sa: – Vi har prøvd alt, Lincoln. Men vi kom ingen vei. Vi ha’kke no’n personlige opplysninger om fyren, ikke no’ bilde, ikke no’ fingeravtrykk. Nada. Bare det der.

Han nikket mot stresskofferten med Åndens personlige eiendeler.

Rhyme kikket skeptisk på den: – Og nøyaktig hvor i Russland var han? Har dere en by? En stat eller en provins eller hva det nå er de har der borte? Det er et ganske stort land, har jeg hørt.

Sellitto svarte med et hevet øyenbryn, noe som syntes å bety: Vi aner ikke.

– Jeg skal gjøre så godt jeg kan. Men ikke forvent mirakler.

To dager senere hadde Rhyme sendt bud på dem igjen.

Thom rakte agent Coe stresskofferten.

– Fant du noe nyttig i den? spurte den unge mannen.

– Niks, svarte Rhyme muntert.

– Helsike, mumlet Dellray. – Vi ha’kke mye flaks.

Lincoln Rhyme lot det bli stikkordet sitt. Han lente hodet bakover mot den myke puten Thom hadde montert på rullestolen og sa kjapt: – Ånden og rundt tjue–tretti illegale kinesiske immigranter er om bord på et skip som heter Fuzhou Dragon. Det kommer fra Fuzhou i Fujian-provinsen i Kina.

Det er et syttito meter langt kombinert container- og lasteskip med to dieselmotorer, og kapteinen heter Sen Zi-jun – Sen er etternavnet. Han er femtiseks år gammel og har et mannskap på sju. Skipet forlot Vyborg i Russland klokka 08.45 for fjorten dager siden og befinner seg for øyeblikket – antar jeg – rundt tre hundre nautiske mil utenfor kysten av New York. Med kurs for Brooklyn-havna.

– Hvordan i svarte fant du ut det? datt det ut av en forbløffet Coe. Selv Sellitto, som var vant til Rhymes deduktive evner, brast i latter.

– Enkelt. Jeg antok at de seilte fra øst mot vest – ellers ville 20

han reist rett fra Kina. Jeg har en bekjent i Moskva-politiet – åstedsgransker. Jeg har skrevet noen artikler sammen med ham. Ekspert på ulike typer jord, for øvrig. En av de beste i verden. Jeg ba ham ringe havnene i den vestlige delen av Russland. Han trakk i noen tråder og fikk tak i alle papirene fra kinesiske skip som hadde lagt fra havn de siste tre ukene.

Vi brukte et par timer på å gå igjennom dem. Dere kommer forresten til å få en saftig telefonregning for de samtalene. Og jeg sa han kunne sende dere regningen for oversettertjenesten også. Det ville jeg gjort. Vel vel. Vi fant at bare ett skip hadde drivstoff nok til en tur på 8000 nautiske mil, mens papirene påsto at skipet bare skulle seile 4400. Åtte tusen ville rekke fra Vyborg til New York og tilbake til Southampton i England, der de kunne fylle opp igjen. De aktet ikke å tanke i Brooklyn i det hele tatt. De skulle slippe av Ånden og immigrantene og så smette tilbake til Europa.

– Kanskje dieselen er for dyr i New York, foreslo Dellray.

Rhyme trakk på skuldrene – en av de få avvisende bevegelsene kroppen hans var i stand til å utføre – og sa surt: – Alt er for dyrt i New York. Men det var mer her: Ifølge skipspapirene fraktet Fuzhou Dragon industrimaskiner til Amerika.

Men man må oppgi hvor tungt skipet ligger i vannet, for å forsikre om at hun ikke grunnstøter i de grunne havnene. Og papirene til Dragon oppga tre meter. Men fullt lastet burde et skip på hennes størrelse ligge minst sju og en halv meter ned i vannet. Så hun var tom. Bortsett fra Ånden og immigrantene. Ingen som har noe imot at jeg kaller skipet ’hun’, vel? Det er vanlig. Og jeg sier tjue til tretti immigranter fordi Dragon tok inn nok ferskvann og mat til så mange, mens mannskapet som nevnt var på bare sju.

– Herregud, sa den ellers så formelle Harold Peabody og smilte beundrende.

Senere den samme dagen fanget spionsatellitter opp Dragon rundt 280 nautiske mil ute på havet, akkurat slik Rhyme hadde antatt.

Kystvaktkutteren Evan Brigant, med et mannskap på fem og tjue sjømenn støttet av to femtimillimeters og en åttimillimeters kanon, hadde gjort seg klar, men holdt seg foreløpig 21

på avstand og ventet på at Dragon skulle komme nærmere kysten.

Og nå – like før soloppgang tirsdag – hadde det kinesiske skipet kommet inn i amerikansk territorialfarvann. Evan Brigant hadde tatt opp jakten. Planen var å borde Dragon, arrestere Ånden, assistenten hans og mannskapet. Kystvakten skulle så føre skipet inn til Port Jefferson på Long Island, der immigrantene ville bli overført til en føderal interneringsleir i påvente av deportasjon eller asylsøknadshøringer.

Det ringte, og Thorn satte samtalen med radioen på kystvaktskipet, som nå nærmet seg Dragon, over på høyttalersystemet.

– Agent Dellray? Dette er kaptein Ransom på Evant Brigant.

– Jeg hører deg godt, kaptein.

– Vi tror de har sett oss – de hadde bedre radar enn vi trodde. Skipet har lagt hardt om og har kursen mot land. Vi trenger en framgangsprosedyre her. Enkelte frykter en skuddveksling dersom vi border. Med tanke på hvem vi har med å gjøre. Det kan føre til tap av liv. Over.

– Hvilke liv? spurte Coe. – Udokumenterte?

Forakten i stemmen hans var merkbar i måten han beskrev immigrantene på.

– Korrekt. Vi tenkte det kunne være en fordel bare å tvinge skipet til å legge om kursen og vente til Ånden overgir seg.

Over.

Dellray løftet den ene hånden og klemte på sigaretten han hadde bak øret, et minne fra den tiden han røykte. – Ikke aktuelt. Følg den opprinnelige instruksen. Stopp skipet, gå om bord og arrester Ånden. Dere har autorisasjon til å skyte med skarpt om nødvendig. Mottatt?

Etter et øyeblikks nøling svarte den unge mannen: – Det er mottatt, sir. Over og ut.

Forbindelsen ble brutt, og Thom koblet fra oppringningen.

En nesten elektrisk spenning strømmet gjennom rommet sammen med stillheten som fulgte. Sellitto tørket av håndflatene på de alltid like rynkete buksene og rettet på tjenestevåpenet han hadde i beltet. Dellray gikk fram og tilbake. Peabody 22

ringte opp hovedkontoret til immigrasjonsmyndighetene for å meddele dem at han ikke hadde noe å meddele.

Et øyeblikk senere ringte Rhymes private telefon. Thom tok samtalen i et hjørne av rommet. Han lyttet et øyeblikk før han så opp. – Det er doktor Weaver, Lincoln. Det gjelder operasjonen.

Han så på alle de anspente politifolkene rundt om i rommet. – Jeg sier at du ringer henne ringe tilbake senere.

– Nei, sa Rhyme bestemt. – Jeg tar den.

23

3

Vinden var kraftigere nå, bølgene strakte seg høyt over sidene på den uforferdede Fuzhou Dragon. Ånden hatet slike overfarter. Han var vant til luksushoteller, vant til å bli oppvartet. Menneskesmuglingsreiser var skitne, kalde, farlige og stinket olje. Mennesket har ennå ikke temmet havet, tenkte han, og vil heller aldri greie det. Havet er et iskaldt liksvøp.

Han sjekket akterenden av skipet, men kunne ikke finne bangshouen sin noe sted. Han vendte seg mot baugen, myste mot vinden og så ikke land heller, bare stadig mer urolige fjell av svart vann. Han klatret opp på brua og hamret på vinduet til bakdøra. Kaptein Sen så opp og Ånden gjorde tegn til at han skulle komme ut.

Sen trakk på seg en strikkelue og kom lydig ut i regnet.

– Kystvakten er her hvert øyeblikk, ropte Ånden gjennom den rasende vinden.

– Nei, svarte Sen. – Jeg kan komme nær nok til at vi kan losse dem av før de stopper oss. Det er jeg sikker på.

Men Ånden rettet de ubevegelige øynene sine mot kapteinen og sa: – Gjør som jeg sier. La dem på brua bli der, og så går du og resten av mannskapet ned til grisungene. Gjem dere blant dem, hold dere ute av syne i lasterommet.

– Hvorfor … ?

– Fordi du er en god mann, forklarte Ånden. – Altfor god til å lyve. Jeg later som om det er meg som er kaptein. Jeg kan se en mann i øynene og få ham til å tro meg. Det kan ikke du. Ånden tok lua til Sen. Straks ville mannen ta lua tilbake, 24

men så senket han hånden. Ånden satte lua på seg. – Nå, sa han kaldt. – Ser jeg ut som en kaptein? Jeg synes jeg kler å være kaptein.

– Dette er mitt skip.

– Nei, sa Ånden skarpt. – På denne overfarten er Dragon mitt skip. Jeg betaler deg i ensfarget cash.

De ensfargede amerikanske dollarsedlene hadde mye større verdi og var mye lettere å omsette enn kinesiske yüan, valutaen mange mindre slangeledere betalte i.

– Du har ikke tenkt å motsette deg dem, vel? Kystvakten? Ånden lo utålmodig. – Hvordan skulle jeg kunne gjøre det?

De har flere titall sjømenn, ikke sant?

Han nikket mot mannskapet på brua. – Be dem adlyde mine ordrer.

Da Sen nølte, lente Ånden seg forover, og satte det ubevegelige, kalde blikket som skremte alle som så det, i ham: – Er det noe mer du vil si?

Sen så vekk og gikk ut på brua for å gi beskjeden til mannskapet sitt. Ånden vendte tilbake til akterenden av skipet og fortsatte å lete etter assistenten sin. Så trakk han kapteinslua bedre på plass og gikk bort til brua for å overta kommandoen av det rullende skipet.

Helvetes ti dommere …

Mannen kravlet bortover hoveddekket mot akterenden av skipet, stakk hodet ut over rekka på Fuzhou Dragon og begynte å brekke seg igjen.

Han hadde ligget inntil en livbåt hele natten, siden stormen økte og han hadde flyktet ut av det stinkende lasterommet for å rense kroppen for disharmonien den harde sjøen skapte.

Helvetes ti dommere, tenkte han på nytt. Magen hans var tom og vrengte seg av brekningene, og han var så frossen og elendig som han aldri før hadde vært. Han sank sammen mot det rustne rekkverket og lukket øynene.

Han ble kalt Sonny Li, selv om navnet faren hans skamløst hadde gitt ham var Kangmei, som betydde ’motstår Amerika’.

25

Det var vanlig at barn født under Maos regime fikk slike politiske korrekte – og fornedrende – fornavn. Men som så mange andre ungdommer fra kystområdene Fujian og Guangdong, hadde han tatt et vestlig navn i tillegg. De andre i gjengen hans hadde gitt ham det: Sonny, etter den temperamentsfulle sønnen til Don Corleone i filmen Gudfaren.

I likhet med figuren han var oppkalt etter, hadde Sonny Li sett – og vært årsak til – mye vold, men ingenting hadde noen gang tvunget ham i kne, bokstavelig talt, som denne sjøsjuken. Helvetes dommere …

Li var klar for å bli hentet av dødsrikets voktere. De kunne stille ham til doms for alt det gale han hadde gjort i livet, skammen han hadde brakt over faren, alt tullet, all skaden han hadde forårsaket. La guden T’ai’shan gi meg min plass i helvete. Bare få denne jævla sjøsjuken til å slippe taket! Ør i hodet etter nesten to uker med elendig mat og svimmel av skipskastene, så han for seg at sjøen var i opprør fordi en drage hadde gått amok. Han hadde lyst til å trekke den tunge pistolen opp av lomma og fyre av kule etter kule mot beistet.

Li stirret bakover mot brua og syntes han så Ånden, men plutselig vrengte magen seg, og han måtte snu seg mot rekkverket igjen. Sonny Li glemte slangelederen, glemte sitt farefulle liv i Fujian-provinsen, glemte alt annet enn helvetes ti dommere som frydefullt eglet demoner til å kjøre spydene sine i den døende magen hans.

Han begynte å brekke seg igjen.

Den høye kvinnen lente seg mot bilen sin. Det røde håret hennes blafret i den kraftige vinden. Det sto i skarp kontrast til den gamle, gule Chevrolet Camaroen og det svarte nylonbeltet som holdt en svart pistol til hoften hennes.

Amelia Sachs, i jeans og vindjakke med hette med ordene NYPD ÅSTED på ryggen, sto og så utover det urolige havet i havna ved Port Jefferson på nordkysten av Long Island. Hun gransket området rundt seg. Immigrasjonsmyndighetene, FBI, Suffolk-politiet og hennes egne folk hadde sperret av en parkeringsplass som på en vanlig augustdag ville vært stappfull 26

av familier og tenåringer ute for å slikke sol. Men tropestormen hadde drevet feriefolket langt vekk fra stranden.

Like i nærheten sto to fangebusser som immigrasjonsmyndighetene hadde lånt, fem–seks ambulanser og fire varebiler med beredskapstropper fra diverse etater. Innen Dragon kom hit, skulle det i teorien være under kontroll av mannskapet fra Evan Brigant. Ånden og assistenten hans ville være under arrest. Men det ville gå litt tid fra Ånden oppdaget kystvakten til bordingen fant sted – kanskje så mye som førti minutter. Det ga Ånden og bangshouen hans god tid til å forkle seg som immigranter og gjemme våpnene sine, en taktikk slangeledere ofte brukte. Det kunne hende kystvakten ikke fikk kroppsvisitert immigrantene og gått gjennom skipet skikkelig før det la til kai, og da kunne slangelederen og eventuelle assistenter prøve å skyte seg vei ut i friheten.

Sachs ville være spesielt utsatt. Det var hennes jobb å ’gå rutenettet’ – gjøre en åstedsgransking av skipet for å finne beviser som kunne styrke anklagene mot Ånden, og spor som kunne føre dem til medarbeiderne hans. Hvis en gransker undersøker et åsted der det for eksempel er funnet et lik eller utført et ran, og det er lenge siden forbryteren forsvant, er det liten fare for at det skal skje granskeren noe. Men hvis åstedet er det faktiske pågripelsesstedet og involverer et ukjent antall forbrytere, kan det være stor fare for det – særlig når det dreier seg om menneskesmuglere, som har god tilgang på kraftige våpen.

Mobiltelefonen hennes ringte, og hun slapp seg ned i setet på Chevroleten for å svare.

Det var Rhyme.

– Vi er på plass alle sammen, sa hun.

– Vi tror de har luktet oss, Sachs, sa han. – Dragon har satt kursen mot land. Kystvakten avskjærer dem før de når land, men vi tror Ånden forbereder seg på kamp.

Hun tenkte på de stakkars menneskene om bord.

Da Rhyme tidde, spurte Sachs: – Har hun ringt?

Nøling. Så sa han: – Ja. For ti minutter siden. Mulig det blir på Manhattan Hospital neste uke. Hun skulle ringe senere med flere opplysninger.

27

– Ja vel, sa Sachs. ’Hun’ var dr. Cheryl Weaver, en anerkjent nevrokirurg som var kommet til New York fra Nord-Carolina for å undervise ved Manhattan Hospital et semester. Og ’det’ som muligens skulle skje på Manhattan Hospital, var en eksperimentell operasjon som Rhyme skulle gjennomgå – en operasjon som kunne forbedre kvadriplegiker-tilstanden hans.

En operasjon Sachs ikke var for.

– Jeg ville ringt etter noen flere ambulanser, sa Rhyme kort; han likte ikke at personlige temaer trengte seg inn i arbeidstiden.

– Jeg skal ta meg av det.

– Jeg ringer deg tilbake, Sachs.

Så ble telefonen taus.

Hun løp gjennom øsregnet til en av politifolkene fra Suffolk og ba om mer førstehjelpspersonell. Deretter vendte hun tilbake til Chevroleten, satte seg ned i forsetet og lyttet til knatringen fra det kraftige regnet mot stofftaket og frontruten.

Fuktigheten gjorde at det luktet plast, motorolje og gamle tepper inne i bilen.

Tanken på Rhymes forestående operasjon fikk henne til å minnes en samtale hun nettopp hadde hatt med en annen lege, en som ikke hadde noe å gjøre med ryggmargsoperasjonen.

Hun ville ikke at tankene skulle gå i den retningen – men de gjorde det likevel.

For to uker siden hadde Amelia Sachs stått ved siden av kaffeautomaten i et venterom på sykehuset, rett bort i gangen for rommet der Lincoln Rhyme ble undersøkt. Hun husket julisola som skinte grelt på de grønne gulvflisene. Mannen i den hvite jakka hadde kommet bort og henvendt seg til henne med en skremmende alvorlig tone: – Ah, der er du, frøken Sachs.

– Hallo, doktor.

– Jeg har nettopp snakket med legen til Lincoln Rhyme.

– Jaha?

– Vi må ta en prat.

Hjertet begynte å slå fortere og hun sa: – Du ser ut som om du har dårlige nyheter.

28

– Vi setter oss her borte i hjørnet, sa han og hørtes mer ut som en begravelseagent enn en lege.

– Jeg har det helt fint her, sa hun bestemt. – Kom med det.

Ikke pakk det inn.

Et kraftig vindpust fikk bilen til å vugge, og hun så utover havna igjen, på den lange bryggen der Fuzhou Dragon skulle legge til. Dårlige nyheter …

Kom med det. Ikke pakk det inn …

Sachs skrudde politiradioen over på den sikre kystvaktfrekvensen, ikke bare for å høre hva som skjedde med Dragon, men for å unngå at tankene vendte tilbake til det skåldende lyse venterommet.

– Hvor langt er det til land? spurte Ånden de to besetningsmedlemmene som var blitt igjen på brua.

– En nautisk mil, kanskje mindre.

Den slanke mannen ved roret stirret fort bort på Ånden.

– Vi vender rett før grunnene og prøver å nå havnen. Ånden stirret framover. Fra utsiktspunktet på toppen av en bølge kunne han så vidt skimte en strime lysegrått land.

Han sa: – Hold kursen rett fram. Jeg er straks tilbake.

Han stålsatte seg og gikk ut. Vinden og regnet pisket mot ansiktet hans der han gikk bortover containerdekket og ned til dekket under. Han kom til metalldøra som førte inn i lasterommet. Han gikk inn og så ned på grisungene. Ansiktene som vendte opp mot ham var fulle av redsel og uro. Patetiske menn, sjuskete kvinner, femti unger – til og med noen jenter.

Hvorfor hadde de tåpelige familiene deres tatt seg bryet med å ta med noen ubrukelige jenter?

– Hva er det? spurte kaptein Sen. – Er kutteren i sikte? Ånden svarte ikke. Han gransket grisungene på jakt etter bangshouen sin. Men så ham ingen steder. Han snudde seg irritert og ville gå.

– Vent, sa kapteinen.

Slangelederen gikk ut og lukket døra. – Bangshou! ropte han.

Ikke noe svar. Ånden gadd ikke rope en gang til. Han 29

skrudde fast beslagene så døra til lasterommet ikke kunne åpnes fra innsiden. Deretter skyndte han seg tilbake til lugaren sin på brodekket, og tok en slitt, svart plastboks, nøyaktig lik døråpneren til garasjen i luksushuset hans i Xiamen, opp av lomma.

Han åpnet boksen, trykket først på én knapp og deretter på en annen. Radiosignalet for gjennom to dekk til duffelbagen han hadde plassert i det aktre lasterommet rett under vannlinjen. Signalet sluttet kretsen og sendte et elektrisk støt fra et nivolts batteri inn i en fenghette begravd i to kilo C4dynamitt.

Eksplosjonen var kraftig, mye kraftigere enn han hadde ventet, og sendte en diger søyle av vann rett opp i været, høyere enn de høyeste bølgene. Ånden ble kastet av trappa og ned til hoveddekket. Han lå lamslått på siden.

For mye! skjønte han. Det hadde vært altfor mye dynamitt.

Skipet hadde allerede begynt å legge seg over mens hun tok inn vann. Han hadde trodd det ville ta skipet en halvtime å synke, men i stedet kom hun til å gå under i løpet av noen minutter. Han så bort mot den lille kabinen på brodekket der han hadde pengene og våpnene sine, og studerte de andre dekkene på leting etter bangshouen. Ingen tegn til ham. Ånden hadde ikke tid til å lete mer. Han reiste seg og krabbet bortover dekket til den nærmeste gummibåten og begynte å løsne repene som holdt den fast.

Dragon krenget igjen og la seg enda mer på siden.

30

4

Lyden var øredøvende. Som hundrevis av slegger mot et stykke jern.

Nesten alle immigrantene ble kastet ned på det kalde, våte gulvet. Sam Chang kom seg på beina og plukket opp den yngste sønnen sin, som hadde falt i en oljete sølepytt. Deretter hjalp han kona og den aldrende faren.

– Hva var det? ropte han til kaptein Sen, som kjempet seg gjennom den panikkslåtte flokken som søkte mot døra opp til dekket. – Har vi gått på grunn?

Kapteinen ropte tilbake: – Nei, vannet er over tretti meter dypt her. Enten har Ånden sprengt skipet, eller så er det kystvakten som skyter på oss. Jeg vet ikke.

– Hva er det som skjer? spurte en skrekkslagen mann. Det var faren i den familien som hadde sittet nærmest Changfamilien. Han het Wu Qichen. Kona hans lå sløvt i køya ved siden av. Hun hadde vært febersyk og uklar under hele reisen, og lot nesten ikke til å merke eksplosjonen og kaoset.

– Hva er det som skjer? gjentok Wu med høy stemme.

– Vi synker! ropte kapteinen. Sammen med noen av mannskapet grep han tak i beslagene på døra og prøvde å åpne dem. Men de satt fast. – Han har låst oss inne!

Noen av immigrantene, både menn og kvinner, begynte å jamre seg og vugge fram og tilbake. Barna sto stive av skrekk med tårer rennende nedover de skitne kinnene. Sam Chang og flere andre av mannskapet sluttet seg til kapteinen og rykket i beslagene. Men de kraftige metallbjelkene lot seg ikke rikke en eneste millimeter.

Chang så en koffert som sto på gulvet vippe sakte over på 31

siden og treffe gulvet med et plask. Dragon la seg skarpt over.

Kaldt sjøvann fosset inn i lasterommet fra skjøtene i metallplatene. Dammen sønnen hans hadde falt i, var nå over en halv meter dyp. Flere skled i de stadig dypere vanndammene der det fløt søppel, bagasje, mat, plastbegre og papir. Alle skrek og plasket rundt i vannet.

Desperate menn og kvinner og barn slengte bagasje inn i veggene i et håpløst forsøk på å trenge gjennom metallet. De klamret seg til hverandre, gråt, skrek etter hjelp, ba … Den arrete kvinnen klamret seg til den lille datteren sin mens barnet klynget seg til en skitten, gul Pokémon-leke. Begge gråt.

Et voldsomt stønn fra det døende skipet fylte den stillestående lufta, og det brune, ufyselige vannet ble dypere.

Mennene borte ved luka kom ingen vei med beslagene.

Chang strøk håret ut av øynene. – Det nytter ikke, sa han til kapteinen. – Vi må finne en annen vei ut.

Kaptein Sen svarte: – Det er en luke i veggen bakerst i lasterommet. Den fører inn til maskinrommet. Men hvis det er der skroget er ødelagt, vil vi ikke få åpnet den på grunn av trykket …

– Hvor? ville Chang vite.

Kapteinen pekte på en liten dør sikret med fire skruer.

Den var ikke større enn at ett menneske kunne komme seg gjennom av gangen. Han og Chang beveget seg mot den. De strevde for å holde seg oppreist. Gulvet skrånet voldsomt nå.

Den knoklete Wu Qichen hjalp sin syke kone opp på beina.

Kvinnen skalv av kulde. Chang bøyde seg over sin egen kone og sa med bestemt stemme: – Hør på meg. Sørg for at familien vår holder sammen. Hold deg tett inntil meg borte ved den åpningen.

– Ja, min ektemann.

Chang gikk bort til kapteinen borte ved luka. De brukte springkniven til Sen og greide å få opp skruene. Chang dyttet hardt på luka og falt inn i det andre rommet uten problemer. Vannet steg i motorrommet også, men det var ikke så dypt som i lasterommet. Chang så de bratte trinnene opp til hoveddekket.

Skrik og rop fortalte at immigrantene hadde oppdaget den 32

åpne luka. De styrtet panikkslagne framover og dyttet folk opp mot metallveggene. Chang slo til to av mennene med en kraftig neve. Han ropte: – Nei! En av gangen, ellers dør vi alle sammen!

Flere andre for mot Chang. De var desperate i blikket.

Kapteinen snudde seg mot dem, viste fram kniven sin, og de rygget bakover. Kaptein Sen og Chang sto side om side vendt mot flokken. – En om gangen, gjentok kapteinen. – Gjennom maskinrommet og opp trappa. Det er livbåter oppe på dekk.

Han nikket til immigrantene som sto nærmest luka, og de kravlet ut. Den første var John Sung, lege og politisk dissident. Chang hadde snakket en del med ham under overfarten. Sung stoppet utenfor luka og bøyde seg ned for å hjelpe de andre ut. Et ungt ektepar klatret ut og skyndte seg opp trappa.

Kapteinen fanget blikket til Chang og nikket: – Kom igjen!

Chang ga tegn til Chang Jiechi, faren sin, og den gamle mannen krøp gjennom luka. John Sung grep ham i armen.

Deretter kom sønnene til Chang, tenåringen William og åtte år gamle Ronald. Så kona hans. Til slutt kravlet Chang gjennom, pekte mot trappa og snudde seg for å hjelpe Sung å få ut de andre.

Nå var det Wu-familiens tur: Qichen, den syke kona hans, tenåringsdatteren og den unge sønnen.

Chang strakte armene inn i lasterommet for å hjelpe nok en immigrant, men to av mannskapet styrtet fram mot åpningen. Kapteinen grep tak i dem. Han raste: – Det er fortsatt jeg som er sjef her. Dragon er mitt skip. Passasjerene først.

– Passasjerene? Din idiot! De er kveg! skrek en av sjømennene og dyttet en arrete mor med en liten datter til side. Deretter kravlet han gjennom åpningen. Den andre kom rett bak ham, dyttet Sung ned på gulvet og løp mot trappa. Chang hjalp legen på beina. – Ingen fare, ropte Sung og klamret seg til talismanen han hadde hengende rundt halsen mens han mumlet en kort bønn. Chang hørte navnet Chen-wu, nordhimmelens gud og den som beskyttet mot forbrytere.

Skipet rykket til og la seg mer over på siden. Vinden strømmet fortere gjennom døråpningen nå da vannet fosset inn og 33

fylte lasterommet. Skrikene var hjerteskjærende og ble blandet med kvalte lyder. Hun går under, tenkte Chang. Det er ikke mange minuttene før hun synker. Han hørte en hvesende, knitrende lyd rett bak seg, så opp og oppdaget vannet som flommet ned trappa og utover de digre, skitne maskinene.

En av dieselmotorene sluttet å gå, og lyset forsvant. Deretter ble også den andre motoren taus.

John Sung mistet taket og skled tvers over gulvet og rett inn i veggen. – Kom deg ut! ropte Chang til ham. – Vi kan ikke gjøre mer her.

Legen nikket, kravlet mot trappa og klatret ut. Men selv vendte Chang seg igjen mot åpningen og prøvde å redde et par mennesker til. Han skalv, syk av det han så rett foran seg: Vannet strømmet inn gjennom åpningen der fire desperate armer strakte seg etter maskinrommet og grafset etter hjelp.

Chang grep en arm, men immigranten var klemt så fast sammen med de andre at han ikke fikk ham løs. Armen dirret én gang til, så kjente Chang at fingrene ble slappe. Gjennom det grumsete vannet som nå boblet inn i maskinrommet, kunne Chang så vidt se ansiktet til kaptein Sen. Chang gjorde tegn til ham at han skulle prøve å klatre ut, mens kapteinen forsvant inn i mørket i lasterommet. Et par sekunder senere kom den skallete mannen svømmende tilbake og dyttet noe opp gjennom fontenen av sjøvann som strømmet mot Chang.

Hva var det?

Chang grep tak i et rør for ikke å skli av sted, og strakte en arm ut gjennom det skummende vannet for å ta det kapteinen rakte ham. Han lukket en kraftig hånd rundt noe tøy og trakk hardt. Det var et lite barn, datteren til den arrete kvinnen. Hun steg opp gjennom åpningen. Ungen hostet kvalt, men var ved bevissthet. Chang holdt henne fast til brystet og slapp taket i røret. Han skled gjennom vannet mot veggen og svømte mot trappa, der han klatret opp gjennom de iskalde vannkaskadene til dekket over.

Han gispet over det han så – akterenden på skipet var knapt over vannet og grå, voldsomme vannmasser dekte allerede halvparten av dekket. Faren og sønnene til Chang strevde sammen med Wu Qichen for å løsne en stor oransje, opp34

blåsbar livbåt i akterenden av skipet. Den fløt allerede, men ville snart være under vann. Chang snublet framover, rakte barnet til kona si og begynte å hjelpe de andre med å løsne repene. Men snart var knutene som sikret livbåten under bølgene. Chang dykket og rykket i knuten uten å lykkes. Musklene hans dirret av anstrengelse. Han fikk øye på en hånd ved siden av sin egen. Det var sønnen William. Han holdt en lang, skarp kniv som han måtte ha funnet på dekket.

Chang tok den og saget over repet til det ga etter.

Chang og sønnen hans steg opp til overflaten igjen, gispet, hjalp familien sin, Wu-familien, John Sung og det andre paret opp i livbåten, som fort ble trukket vekk fra skipet av de veldige bølgene.

Han vendte seg mot påhengsmotoren. Rev i snora for å starte motoren, men den var taus. De måtte få den i gang øyeblikkelig; uten en motor å styre livbåten med, ville de bli vippet rundt i løpet av noen sekunder. Han rykket rasende i snora, og endelig brummet motoren og kom i gang.

Chang holdt seg fast bakerst i livbåten og fikk dreid den lille farkosten opp mot bølgene. Den steilet voldsomt, men gikk ikke rundt. Han satte opp farta og styrte forsiktig i en sirkel med kurs gjennom tåken og regnet tilbake til det døende skipet.

– Hvor er det du er på vei hen? spurte Wu. – De andre, ropte Chang. – Vi må finne de andre. Noen kan ha …

Da hvinte en kule gjennom lufta ikke en meter unna. Ånden var rasende.

Han sto i baugen av den synkende Fuzhou Dragon med hånden på avtrekkssnora til den fremre livbåten og stirret bakover, femti meter ut på havet, der han nettopp hadde fått øye på noen av de jævla grisungene som hadde kommet seg ut.

Han skjøt én gang til. Bom igjen. De urolige bølgene gjorde det umulig å treffe noe som helst på denne avstanden. Han brummet rasende idet målet forsvant ut av syne bak Dragon. Ånden vurderte avstanden til brua der kabinen hans lå. Der 35

hadde han maskingeværet og pengene – mer enn hundre tusen i ensfargede sedler. Han grublet et øyeblikk over om han kunne komme seg til kabinen i tide.

Som om det var et svar sprutet en kraftig vannsøyle opp fra lasterommet, og Dragon begynte å synke enda fortere og legge seg enda lenger over på siden.

Ja, tapet sved, men det var ikke så stort at det var verdt å risikere livet. Ånden klatret opp i livbåten og skjøv seg vekk fra skipet med en åre. Han studerte vannet rundt seg og prøvde å se gjennom regnet og tåken. To hoder duppet opp og ned, armene deres viftet desperat og fingrene sprikte i panikk.

– Hitover! ropte Ånden. – Jeg skal redde dere!

Mennene vendte seg mot ham og sparket kraftig fra for å komme seg høyere opp i vannet så han kunne se dem bedre. Det var to av mannskapet, de som hadde vært igjen på brua. Han løftet sin kinesiske Model 51 militær-automatpistol igjen, og drepte dem med ett skudd hver.

Deretter fikk Ånden fart på påhengsmotoren. Han styrte opp på toppen av bølgene og så seg nok en gang om etter bangshouen. Men det var ingen tegn til ham. Assistenten var en skruppelløs morder og fryktløs i skuddvekslinger, men han var en tulling når han var ute av sitt rette element. Han hadde sikkert falt i vannet og druknet fordi han ikke ville kaste fra seg det tunge våpenet og ammunisjonen. Det fikk så være. Ånden hadde annet å tenke på. Han satte kursen mot der han sist hadde sett grisungene og satte opp farten på påhengsmotoren.

Han hadde ikke hatt tid til å se etter noen redningsvest. Hadde ikke hatt tid til noe som helst.

Rett etter at eksplosjonen hadde smadret skroget til Dragon og kastet Sonny Li ned på dekket, begynte skipet å krenge.

Vannet strømmet rundt ham og trakk ham nådeløst mot havet. Plutselig var han utenfor skipet, alene og hjelpeløs i de veldige bølgene.

Helvetes ti jævla dommere, tenkte han bittert.

Vannet var kaldt, tungt og utrolig salt. Bølgene smalt inn 36

i ryggen på ham, løftet ham høyt og dyttet ham under vann.

Li sparket seg opp til overflaten og så seg rundt etter Ånden, men kunne ikke se noen i det stikkende regnet og den kraftige tåken. Han svelget noen munnfuller av det kvalmende vannet, gispet og begynte å hoste. Han røykte tre pakker sigaretter om dagen og drakk litervis med Tsingtao-øl og maotai.

Snart var han andpusten og begynte å få smertefulle kramper i de lite brukte musklene i beina.

Motvillig strøk han en hånd ned mot beltet og trakk opp automatpistolen. Han slapp den, og den sank fort ned fra fingrene hans. Han gjorde det samme med tre laderammer han hadde i baklomma. Det gjorde at han ble liggende litt høyere i vannet, men det var ikke nok. Han trengte en redningsvest, et eller annet som fløt, hva som helst som kunne hjelpe ham i det pinefulle strevet med å holde seg flytende.

Han syntes han hørte lyden av en påhengsmotor og snudde seg i vannet så godt han kunne. Tretti meter borte så han en oransje livbåt. Han løftet hånden, men en bølge traff ham midt i ansiktet idet han trakk pusten, og lungene hans ble fulle av sviende vann.

Brennende smerte i brystet.

Luft … jeg må ha luft.

Nok en bølge smalt inn i ham. Han sank under overflaten, og voldsomme krefter i det grå vannet trakk ham nedover.

Han kikket på hendene sine. Hvorfor beveget de seg ikke?

Svøm! Spark! Ikke la vannet trekke deg under!

Han kjempet seg nok en gang opp til overflaten.

Ikke la …

Han svelget mer vann. Ikke la vannet …

Synsfeltet begynte å snevres inn av svart. Helvetes ti dommere …

Jaja, tenkte Sonny Li, det så ut til at han kom til å møte dem nå.

37

5

De lå ved føttene hans i den kalde suppa i bunnen av livbåten, med fjell av hav på alle kanter. I det piskende regnet klamret hendene deres seg desperat til repet som gikk rundt den oransje båten.

Sam Chang, som motvillig var blitt kaptein på denne skrøpelige farkosten, så på passasjerene rundt seg. De to familiene – hans egen og Wu-familien – holdt seg tett rundt ham bakerst i livbåten. Foran satt John Sung og de to andre som hadde kommet seg ut av lasterommet, og som Chang bare kjente fornavnene på, Chaohua og kona hans, Rose.

En bølge veltet seg over dem og gjorde de uheldige passasjerene enda våtere. Kona til Chang, Mei-mei, dro av seg genseren og pakket den rundt den lille datteren til den arrete kvinnen. Chang husket plutselig at piken het Po-Yee, som betydde ’kjært barn’. Hun hadde vært lykkemaskoten deres under overfarten.

– Styr mot land! ropte Wu. – Vi må se etter de andre.

– Han skyter på oss!

Chang stirret utover det frådende havet, men så ikke Ånden noe sted. – Vi drar snart. Men vi må redde alle som kan reddes. Se etter dem!

Den sytten år gamle William kom seg opp i knestående og myste gjennom den kraftige spruten. Tenåringsdatteren til Wu gjorde det samme.

Wu ropte noe, men hodet hans var vendt vekk og Chang oppfanget ikke ordene.

Chang snurret repet rundt armen sin og skjøv føttene hardt 38

mot en åregaffel for å sitte stødigere mens han kjempet for å styre livbåten i sirkel rundt Fuzhou Dragon, som nå lå tjue meter unna. Skipet sank dypere og dypere ned i vannet, og fra tid til annen skjøt en sprut av skummende vann høyt opp i lufta når luft strømmet ut av en åpning i en luke eller en ventil. Fra tid til annen stønnet skipet som et lidende dyr.

– Der! ropte William. – Jeg tror jeg ser noen.

– Nei! ropte Wu Qichen. – Vi må inn til land nå! Hvorfor venter du?

William pekte: – Ja, far. Der! Chang kunne se noe mørkt ved siden av noe mye mindre og hvitere ti meter borte. Et hode og en hånd, kanskje.

– La dem være, ropte Wu. – Ånden kommer til å se oss!

Og skyte oss!

Chang ignorerte ham og styrte mot det han hadde sett, som helt riktig viste seg å være en mann. Han var blek og hostet kvalt mens han slo vettskremt rundt seg. Chang husket at han het Sonny Li. Mens de fleste av immigrantene hadde brukt tiden til å snakke sammen eller lese for hverandre, hadde flere av dem som reiste uten familie, holdt seg for seg selv. Li var en av dem. Det hadde vært noe illevarslende ved ham. Han satt alene under hele overfarten med et mutt uttrykk i fjeset, og innimellom hadde han kikket stygt bort på barna som støyet rundt ham. Flere ganger hadde han sneket seg opp på dekk, noe Ånden uttrykkelig hadde forbudt. Når han i det hele tatt sa noe, stilte han altfor mange spørsmål om hva familiene hadde for planer når de kom til New York og hvor de hadde tenkt å bo – ting som kloke illegale immigranter ikke snakket om.

Likevel, Li var et menneske i nød, og Chang ville prøve å redde ham.

Mannen ble slukt av en bølge.

– La ham være! hvisket Wu sint. – Han er borte.

Langt der framme på livbåten ropte den unge kona, Rose: – Vær så snill, nå må vi dra!

Chang vendte livbåten mot en diger bølge som holdt på å velte dem. Da de endelig var over den, fikk Chang et glimt av noe oransje som steg og sank femti meter unna. Det var 39

livbåten til Ånden, og den hadde kurs mot dem. En bølge steg opp mellom de to livbåtene, og de mistet hverandre av syne et øyeblikk.

Chang senket hastigheten og vendte seg mot den druknende mannen: – Dukk alle sammen!

Han satte motoren i revers idet de nådde fram til Li, lente seg over den tykke gummien og grep immigranten i skulderen. Han fikk trukket ham opp i livbåten der han kollapset på gulvet mens han hostet voldsomt. Et nytt skudd. En vannsøyle skjøt opp like ved siden av dem idet Chang styrte livbåten rundt Dragon, slik at skipet igjen kom mellom dem og Ånden.

Slangelederen vendte oppmerksomheten vekk fra dem et øyeblikk idet han oppdaget flere andre mennesker i vannet – noen av mannskapet vugget opp og ned i oransje livvester omtrent tretti meter fra ham. Ånden satte opp farten mot dem. Motoren hans gikk for fullt nå.

Nå skjønte de at mannen aktet å drepe dem, og de viftet desperat mot Chang og sparket som rasende for å komme seg vekk fra livbåten som nærmet seg. Chang studerte avstanden til mannskapet og vurderte om han kunne nå dem før slangelederen var på skuddhold av dem. Tåken og regnet – sammen med de rullende bølgene – ville gjøre det vanskelig for Ånden å skyte presist. Jo, han trodde han kunne greie det. Han satte opp hastigheten.

Plutselig hørte han en stemme rett i øret: – Nei, nå må vi dra herfra.

Det var faren hans, Chang Jiechi, som hadde snakket. Den gamle mannen hadde kommet seg opp i knestående og lente seg tett inntil sønnen: – Få familien din trygt i land.

Chang nikket og svarte med det kinesiske kjælenavnet på far: – Javel, baba.

Han satte kursen mot land og økte hastigheten så mye han kunne.

Et minutt senere hørte de et skudd, deretter et til. Det var slangelederen som drepte de to sjømennene. Lydene fikk det til å skrike i Sam Chang. Tilgi meg, ba han stille til sjømennene. Tilgi meg.

40

Han kikket bak seg og så en oransje flekk i tåken. Det var livbåten til Ånden. Den kom etter dem. Han kjente fortvilelsen helt inn til beina. Som politisk dissident var han vant til frykt. Men i folkerepublikken var frykten en snikende uro du lærte deg å leve med. Den var ikke som skrekken over å se en gal morder jakte på familien og vennene dine.

– Ned! Hold dere nede.

Han konsentrerte seg om å holde livbåten stabil og farten så høy som mulig.

Nok et skudd. Det traff vannet like i nærheten. Hvis Ånden traff gummien, ville de synke i løpet av noen minutter.

Et voldsomt, overjordisk stønn fylte lufta. Fuzhou Dragon la seg helt over på siden og forsvant under overflaten. Den kraftige bølgen fra det synkende skipet spredte seg utover som en sjokkbølge fra en bombeeksplosjon. Livbåten til immigrantene var for langt unna til å bli påvirket av den, men livbåten til Ånden var mye nærmere skipet. Slangelederen så bakover og oppdaget en diger bølge komme mot seg. Han styrte unna, og et øyeblikk etter var han ute av syne.

Selv om han var professor, kunstner og politisk aktivist, var Sam Chang også, i likhet med mange kinesere, mer fortrolig med åndelige verdier og krefter enn de fleste vestlige intellektuelle. Kanskje Guan Yin, nådegudinnen, hadde grepet inn på deres side og sendt Ånden til bunns, tenkte han.

Men noen få sekunder etterpå ropte John Sung, som så bakover: – Han er der fortsatt. Han kommer. Ånden kommer etter oss.

Så Guan Yin er et annet sted i dag, tenkte Sam Chang bittert. Hvis vi skal overleve, må vi gjøre det på egen hånd. Han rettet kursen inn mot land. Og styrte unna de døde kroppene og drivveden, som var som flytende gravsteiner over kaptein Sen, mannskapet hans og alle de andre som Chang var blitt venner med i løpet av de siste ukene.

– Han har senket skipet.

Lon Sellitto hvisket: – Herregud.

Telefonen gled vekk fra øret hans.

– Hva? sa Harold Peabody sjokkert, løftet en fet hånd 41

mot de besværlige brillene sine og tok dem av: – Senket han det?

Etterforskeren nikket bistert.

– Herregud, nei, sa Dellray.

Hodet til Lincoln Rhyme, en av de få kroppsdelene hans som fortsatt var bevegelige, vendte seg mot den kraftige politimannen. Han var rystet over nyheten og kjente en bølge av varme strømme gjennom hele kroppen – en rent følelsesmessig reaksjon, selvfølgelig.

Dellray sluttet å trave fram og tilbake. Peabody og Coe stirret på hverandre. Sellitto så ned i den gule parketten mens han lyttet i telefonen, deretter så han opp: – Skipet har gått under, Lincoln. Med alle om bord. Herregud. Å, nei …

– Kystvakten vet ikke nøyaktig hvordan det skjedde, men de registrerte en undervannseksplosjon, og ti minutter etterpå forsvant Dragon fra radaren.

– Noen skadd? spurte Dellray.

– Aner ikke. Kutteren er fortsatt noen sjømil unna. Og de vet ikke nøyaktig hvor de gikk ned – ingen om bord sendte ut noe nødsignal. Nødsignal oppgir eksakt posisjon.

Rhyme stirret på kartet over Long Island. Den østlige spissen delte seg som en fiskehale. Blikket hans festet seg på et rødt klistremerke som viste Dragons omtrentlige posisjon: – Hvor langt fra land?

– Rundt en sjømil.

Den energiske hjernen til Rhyme hadde feid gjennom fem– seks forskjellige mulige situasjoner som kunne oppstå når kystvakten stoppet Dragon – noen optimistiske. Andre hadde inkluderte skader og dødsfall. Å arrestere forbrytere var ofte en byttehandel, og du kunne redusere farene, men aldri eliminere dem fullstendig. Men å drukne alle om bord? Alle familiene og barna? Nei, den tanken hadde aldri streifet ham.

Himmel. Her hadde han ligget i sin luksuriøse, tre tusen dollar dyre seng og lyttet til immigrasjonsmyndighetenes lille gåte om hvor Ånden kunne befinne seg, som om det skulle vært en selskapslek i et cocktailparty. Så hadde han trukket sine slutninger og kjekt og greit gitt dem løsningen.

42

Uten å tenke noe mer på det – uten å tenke et skritt videre, uten å tenke på at immigrantene kunne være i så stor fare.

Illegale immigranter kalles ’de forsvunne’ – hvis de prøver å lure en slangeleder, blir de drept. Hvis de klager, blir de også drept. De bare forsvinner for alltid.

Lincoln Rhyme var rasende på seg selv. Han visste hvor farlig Ånden var; han burde forutsett denne dødelige utgangen. Han lukket øynene et øyeblikk og lot byrden finne sin plass et sted i sjelen. Glem de døde, hadde han ofte sagt til seg selv – og til åstedsteknikerne som hadde arbeidet for ham – og han gjentok denne ordren lydløst til seg selv. Men han greide ikke helt å gi dem opp, ikke disse stakkars menneskene. Senkingen av Dragon var annerledes. Disse døde var ikke lik på et åsted, med glassaktige øyne og stive glis man lærte seg å overse for å kunne gjøre jobben sin. Her var hele familier døde på grunn av ham.

Etter at de hadde avskåret skipet, arrestert Ånden og undersøkt åstedet, ville han være ferdig med denne saken, hadde Rhyme tenkt. Så kunne han fortsette å forberede seg på operasjonen. Men nå visste han at han ikke kunne la denne saken ligge. Jegeren i ham måtte finne mannen og stille ham til ansvar.

Telefonen til Dellray ringte, og han svarte. Etter en kort stund klikket han samtalen av med en lang finger.

– Ok, sånn er ståa: Kystvakten tror et par motoriserte livbåter er på vei inn mot kysten.

Han gikk bort til kartet og pekte: – Her et sted. Easton, en liten by på veien til Orient Point. De få’kke no’ helikopter på vingene på grunn av stormen, men et par kuttere er på vei for å se etter overlevende. Vi sender folka våre dit livbåtene er på vei.

Alan Coe strøk seg gjennom det røde håret. Det var bare så vidt litt mørkere enn håret til Sachs. Han sa til Peabody: – Jeg vil også ut dit.

Immigrasjonsinspektøren påpekte: – Det er ikke meg du må spørre om sånne avgjørelser i denne saken.

En ikke altfor subtil kommentar til det faktum at Dellray og FBI hadde overtatt ansvaret. Og det var ikke den første 43

av denne typen kommentarer de to agentene hadde utvekslet de siste dagene.

– Hva sier du, Fred? spurte Coe. – Niks, sa den fraværende agenten.

– Men jeg …

Dellray ristet bestemt på hodet. – Det æ’kke no’ du kan gjøre der. Hvis de får arrestert’n, kan du avhøre’n i hektet.

Kjefte’n huden full hvis du vil. Men dette er en taktisk operasjon nå, og det æ’kke din spesialitet.

Den unge agenten hadde gitt dem solid informasjon om Ånden, men Rhyme syntes han var vanskelig å samarbeide med. Han var fortsatt sint og bitter fordi han ikke hadde fått lov til å være om bord i kutteren som skulle stoppe skipet – nok en konflikt Dellray hadde vært nødt til å takle.

– For noe piss, sa Coe og falt surt ned i en kontorstol.

Dellray svarte ikke, snuste på den utente sigaretten sin, stakk den bak øret igjen og ringte på nytt. Etter at han hadde lagt på, sa han til teamet: – Vi prøver å sette opp veisperringer på alle de mindre hovedveiene ut av området – Route 25, 48 og 84. Men det er midt i rushtida, og ingen tør stenge Long Island Expressway eller Sunrise Highway.

Sellitto sa: – Vi kan ringe til bompengebodene i tunnelen og på bruene og be dem om å være på utkikk.

Dellray trakk på skuldrene: – Det hjelper jo litt, men det æ’kke nok. Fyren er lommekjent i Chinatown. Kommer’n seg først dit, blir’e et helvete å få tak i’n. Nei faen, vi er nødt til å få tatt’n på stranda, hvis det i det hele tatt er mulig.

– Når kommer disse livbåtene til å nå land? spurte Rhyme.

– De tipper de vil være inne om tjue, femogtjue minutter.

Og våre folk er over sju mil fra Easton.

Peabody spurte: – Er det ikke én eneste mulighet for å få noen ut dit fortere?

Rhyme debatterte med seg selv et øyeblikk, så sa han inn i mikrofonen festet til rullestolen: – Gi meg telefonen.

I Indianapolis 500-racet i 1969 var kontrollbilen en General Motors Camaro Super Sport kabriolet.

Det var en ære å bli valgt ut, og General Motors hadde 44

plukket ut den sterkeste blant de sterke – en SS med en 396 kubikktommers Turbojet V-8-motor, som hadde 375 hestekrefter å gå på. Og hvis du var av den sorten som likte å tukle litt med kjøretøyet – fjerne lyddempere, fikse understellet, fjerne krengningsstabilisatorer og legge om hjulbrønnen, for eksempel, og leke deg litt med remskiver og topplokk – kunne du få den opp i 450 effektive hestekrefter.

Hvilket gjorde den perfekt til drag racing. Men et helvete å håndtere i 200 kilometer i timen når det blåste kuling.

Amelia Sachs klamret seg til det lærtrukne rattet og kjente smerten i de giktbrudne fingrene. Hun kjørte østover langs Long Island Expressway. Hun hadde blålyset på dashbordet – sugekopper sitter ikke spesielt godt på kabriolet-tak – og vevde seg hårfint ut og inn mellom bilene i pendlertrafikken.

Da Rhyme ringte henne for fem minutter siden og sa at hun skulle se å komme seg ut til Easton, for helvete, hadde de bestemt at hun skulle være den ene halvparten av er utrykningsteam som, hvis de hadde hellet med seg, kunne komme seg ned til kysten samtidig med at Ånden og eventuelle overlevende immigranter gjorde det. Den andre halvparten av dette improviserte teamet var den unge politimannen fra New Yorkpolitiets ESU, som satt ved siden av henne. ESU – Emergency Services Unit – var NYPDs beredskapstropp, og Sachs – eller egentlig Rhyme – hadde besluttet at hun burde ha skikkelig oppbakking. Den lå i fanget hans – et Heckler & Koch MP5 maskingevær.

Resten av beredskapstroppen befant seg mange kilometer bak dem, bussen med åstedsutstyret, Suffolk-politiet, sykebilene og diverse kjøretøyer fra FBI og immigrasjonsmyndighetene. Alle prøvde etter evne å komme seg gjennom den kraftige stormen.

– Øh, sa beredskapsmannen. – Ok. M-hm.

Dette var mannens kommentarer til en smule vannplaning.

Sachs fikk Camaroen rolig under kontroll igjen og husket at hun også hadde fjernet stålplatene bak baksetet, erstattet den tunge bensintanken med en brenselcelle og reservehjulet med en fiks-dekket-flaske og litt pluggingsutstyr. SS-en var rundt 250 kilo lettere nå enn da hun og faren kjøpte den på 45

syttitallet. Hun kunne trengt litt av den ballasten nå, tenkte hun, og fikk kontroll over nok en skrens.

– Ok, ok, greit, sa politimannen som tydeligvis følte seg mer hjemme i en skuddveksling enn i en slik kjøretur langs Long Island Expressway.

Telefonen hennes ringte. Hun grep den og svarte.

– Håper du har tenkt å bruke handsfree? sa politimannen.

– Tror det er en fordel her.

Og det fra en mann som så ut som Robocop. Hun lo, plugget inn øreproppen og giret opp.

– Hvordan ligger du an, Sachs? spurte Rhyme.

– Jeg gjør så godt jeg kan. Men vi blir nødt til å svinge av motorveien om noen få kilometer. Jeg kan bli nødt til å stoppe for et par røde lys.

– ’Kan’? mumlet politimannen.

– Er det noen overlevende, Rhyme? spurte Sachs.

– Vi har ikke hørt noe ennå, svarte han. – Kystvakten har bare sett to livbåter. Ser ut til at de færreste kom seg vekk fra skipet.

Sachs sa til kriminalisten: – Jeg kjenner den tonen, Rhyme, men dette er ikke din skyld.

– Takk for omtanken, men det er ikke noe jeg vil snakke om nå. Kjører du forsiktig, Sachs?

– Javisst, sa hun og sveipet rolig inn i en skrens som gjorde at bilen skiftet retning førti grader uten at pulsen steg det grann. Camaroen rettet seg opp som om den ble holdt i stramme vaiere, og fortsatte ned motorveien i 225. Politimannen lukket øynene.

– Dette blir hårfint, Sachs. Hold våpenet ditt i nærheten.

– Det er det alltid.

Hun skrenset igjen.

– Nå ringer de fra kystvakten, Sachs. Jeg må legge på.

Han tidde et øyeblikk, så sa han: – Let grundig, men se bak deg.

Hun lo: – Den likte jeg. Vi burde trykke det på T-skjortene til åstedsgranskerne.

De la på.

Motorveien tok slutt, og hun skrenset over på en smalere 46

vei. Fire mil igjen til Easton, der livbåtene skulle komme inn.

Hun hadde aldri vært der, og byjente som hun var, lurte hun på hvordan landskapet der kom til å se ut. Var det en strand?

Steinete klipper? Ville hun bli nødt til å klatre? Gikten hennes hadde vært ille i det siste, og i denne fuktige lufta var smerten og stivheten dobbelt så ille.

Hun lurte også på: Hvis Ånden fortsatt var der, kom det til å være mange gjemmesteder der han kunne ligge og skyte på dem? Hun kikket på speedometeret. Sette ned hastigheten?

Men dekkene hadde godt tak på veibanen, og den eneste fuktigheten i håndflatene skrev seg fra regnet som hadde skyllet ned over henne i Port Jefferson. Hun holdt foten nær gulvet.

Etter som båten smalt gjennom vannet og nærmet seg land, ble klippene tydeligere. Og mer taggete.

Sam Chang myste gjennom regnet og vannspruten. Det var flere kortere strandstrekninger forut, dekt av skitten sand og småstein, men mye av strandlinjen besto av mørke klipper og skrenter som var atskillig høyere enn dem selv. For å komme til en av de delene av stranden der det var mulig å lande, måtte han manøvrere livbåten gjennom en hinderløype av skarpe steiner.

– Han er fortsatt rett bak oss, ropte Wu. Chang kastet et blikk bakover og så den lille oransje flekken som var livbåten til Ånden. Den hadde kurs rett mot dem, men han kom seg saktere framover enn dem. Ånden ble sinket av den måten han styrte båten. Han holdt kursen rett mot stranden og kjempet mot bølgene, og det reduserte farten. Chang, derimot, styrte i tråd med taoistisk tenkning; han prøvde å følge vannets bevegelser, kjempet ikke imot, men styrte rundt de skarpeste bølgetoppene i et slangelignende mønster, og lot bølgene som var på vei mot land skyve dem framover. Avstanden mellom dem og slangelederen ble stadig større.

Før Ånden nådde land, burde det være nok med tid til å finne de lastebilene som ventet på å kjøre dem til Chinatown, anslo Chang. Sjåførene ville nok ikke vite at skipet hadde sunket, 47

men Chang aktet å fortelle dem at kystvakten var etter dem og be dem kjøre øyeblikkelig. Hvis de insisterte på å vente, måtte Chang, Wu og de andre overmanne dem og kjøre lastebilene selv.

Han studerte kystlinjen og landskapet bakenfor – bak stranden var det trær og gress. Det var vanskelig å se godt i regnet og vinden og tåken, men han oppdaget noe som syntes å være en vei. Og noen lys ikke så langt unna. En hel liten klynge – en liten landsby, så det ut som.

Chang tørket det sviende saltvannet bort fra øynene og så på dem som satt ved føttene hans. De ble tausere jo mer de nærmet seg stranden. De så på de kraftige tverrstrømmene og virvelstrømmene her, og på klippene som nærmet seg, skarpe som kniver og svarte som størknet blod.

Og så, rett foran dem, dukket det opp en steingrunne, like under havflaten. Chang bakket fort og svingte hardt til siden.

Dermed unngikk han så vidt kanten på steinen. Nå lå livbåten på tvers og ble dyttet bortover av de frynsete bølgene som flommet inn i farkosten. De holdt nesten på å gå rundt, først én gang, så en gang til. Chang prøvde å styre inn gjennom en åpning mellom steinene, men plutselig stoppet motoren.

Han grep tak i startsnora og trakk hardt. Et host, så stillhet.

Han prøvde ti–tolv ganger til. Men ingenting skjedde. Motoren gikk ikke engang rundt. Den eldste sønnen hans krabbet framover og vippet på bensintanken. – Tom! ropte han.

Desperat og lammet av frykt for familiens sikkerhet, stirret han bakover. Tåken var tykkere nå og skjulte dem – men den skjulte også Ånden. Hvor langt unna var han?

Livbåten ble løftet høyt opp på en bølgetopp og falt ned i en bølgedal med et skurrende krasj.

– Ned, legg dere ned! ropte Chang. – Bli liggende.

Han slapp seg ned på kne i det mørke vannet som skvulpet rundt i bunnen av livbåten. Grep en åre og forsøkte å bruke den som ror. Men bølgene og strømningene var for sterke og livbåten altfor tung. En knyttneve av vann traff ham og rev åren ut av hendene på ham. Chang falt bakover. Han stirret i den retningen de drev, og så en rekke klipper rett forut, bare noen meter unna.

48

Sjøen hadde grepet fatt i livbåten som om den skulle vært et surfebrett, og kastet den framover. De traff klippene med vanvittig kraft. Baugen først. Gummiskallet ble revet opp med et hvesende gisp og begynte å synke sammen. Sonny Li, John Sung og det unge paret i baugen – Chao-hua og Rose – ble hevet ut i det urolige vannet rett bak klippene og trukket av sted i bølgene.

De to familiene Wu og Chang var i bakenden av livbåten, som fortsatt var delvis oppblåst, og greide å holde seg fast.

Livbåten traff klippene igjen. Kona til Wu ble kastet hardt mot en stein, men hun falt ikke over bord; hun ramlet tilbake inn i livbåten med et skrik og armen dekt av blod. Hun ble liggende svimeslått på dørken. Ingen andre ble skadet i sammenstøtet.

Så, plutselig, var livbåten forbi klippene og hadde kurs mot stranden, mens den hurtig ble flatere og flatere.

Chang hørte et fjernt rop om hjelp. Det kom fra en av de fire som hadde forsvunnet da de traff klippene, men han kunne ikke fastslå hvor ropet kom fira.

Livbåten skled over nok en stein, lavt i vannet, bare femten meter fra stranden. De var fanget inn i brenningen nå, skamslått ble de dratt inn mot den grusete stranden. Wu Qichen og datteren hans slet med å holde den sårede og halvt bevisstløse kona hans over vannet – armen hennes var opprevet og blødde stygt. Lille Po-Yee lå i armene til Mei-Mei, hadde stoppet å skrike og stirret apatisk rundt seg.

Men motoren på livbåten hengte seg fast i kanten på en stein og stanset dem åtte eller ni meter fra land. Vannet var ikke dypt her – bare to meter – men bølgene som slo mot dem var fortsatt kraftige.

Stranden! ropte han og hostet vann. – Nå!

Det tok en evighet å svømme innover. Selv Chang, den sterkeste av dem, gispet etter pusten og var plaget av krampe før han nådde land. Endelig kjente han stein under føttene.

Steinene var glatte av tare og slim. Han snublet framover og ut av vannet. Falt en gang, tungt, men kom seg fort på beina igjen og hjalp faren opp av vannet.

De snublet utmattet bort til et leskur et stykke borte. Det 49

var åpent på sidene, men hadde et bølgeblikktak som beskyttet mot det piskende regnet. Familiene sank sammen i den mørke sanden der inne, hostet vann, gråt, gispet og ba.

Sam Chang greide endelig å stå oppreist. Han stirret utover havet, men så ikke noe tegn til livbåten til Ånden eller immigrantene som var blitt kastet ut av livbåten.

Deretter sank han ned på kne og la pannen i sanden. Venner og følgesvenner var døde, og selv var de skadet, utmattet hinsides ord og forfulgt av en morder … Men de var i live og på fast land, sa Sam Chang til seg selv. Endelig hadde han og familien hans avsluttet den endeløse reisen som hadde ført dem rundt halve kloden til deres nye hjem, Amerika, Det vakre land.

50