Lars Kepler
Stalker Bok nr. 5 i Joona Linna-serien Oversatt av Henning J. Gundersen
Lars Kepler Originalens tittel: Stalker Oversatt av Henning J. Gundersen Opprinnelig utgave: Copyright © Lars Kepler First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47773-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Hummingbirds Omslagsfoto: Love Lannér Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Det var ikke før det første liket ble funnet at man tok filmen på alvor. En lenke til et videoklipp på YouTube hadde blitt sendt til Rikskriminalpolitiets generelle e-postadresse. Mailen hadde ingen tekst, og avsenderen var umulig å spore. Ledelsens sekretær gjorde det hun skulle, fulgte lenken, så på filmen, antok at det dreide seg om en spøk som var vanskelig å forstå, men journalførte likevel alt sammen. To dager senere befant det seg tre erfarne etterforskere i et lite rom i åttende etasje på Rikskriminalpolitiets hovedkontor i Stockholm, på grunn av denne filmen. Den eldste av de tre mennene satt på en knirkende kontorstol, de to andre sto. Filmsekvensen som de så på den brede dataskjermen, var bare femtito sekunder lang. Med et skjelvende, håndholdt kamera ble en kvinne i trettiårsalderen smugfilmet gjennom soveromsvinduet sitt mens hun tok på seg et par svarte strømpebukser. De tre mennene fra Rikskriminalpolitiets kontor iakttok i taushet kvinnens merkelige bevegelser. For å få strømpebuksa til å sitte ordentlig, tok hun høye skritt over usynlige hinder og satte seg deretter gjentatte ganger bredbeint på huk. Mandag morgen hadde kvinnen blitt funnet på kjøkkenet i et rekkehus på Lidingö, like utenfor Stockholm. Hun satt på gulvet med munnen på vidt gap i en unaturlig stilling. Blodet hadde sprutet opp på vinduet og over den hvite orkideen i blomsterpotten. Hun var kun iført strømpebukser og behå. 5
Den rettsmedisinske obduksjonen konstaterte i løpet av uka at dødsårsaken var forblødning som følge av et større antall kutt- og stikkskader, påført kvinnens hals og ansikt med ekstremt aggressiv voldsbruk.
Ordet stalker har eksistert i språket siden tidlig på 1700-tallet. Opprinnelig betød det landstryker eller krypskytter. I 1921 publiserte den franske psykiateren de Clérembault en studie av en pasient med et innbilt kjærlighetsforhold. Dette tilfellet betraktes av mange som den første moderne analysen av en stalker. I dag er stalker betegnelsen på et menneske som lider av et forfølgelsessyndrom, en sykelig trang til å overvåke et annet menneske. Nesten ti prosent av befolkningen blir på et tidspunkt i livet utsatt for en eller annen form for stalking. Det vanligste er at stalkeren har eller har hatt en relasjon til offeret, men oftere enn man skulle tro, er det tilfeldigheter som er avgjørende når fikseringen rettes mot fremmede eller mennesker som på en eller annen måte har oppnådd berømmelse. Til tross for at de aller fleste tilfeller aldri fører til noen form for tiltak, så tar politiet likevel fenomenet på alvor fordi stalkerens patologiske besettelse har en viss selvgenererende fare. På samme måte som de rullende skyene mellom stigende og fallende vinder i tordenvær plutselig kan vris og forvandles til en tornado, så kan stalkerens følelsesmessige bevegelse mellom dyrking og hat plutselig komme til uttrykk i voldsomme handlinger.
Kapittel 1
Klokka er kvart på ni, fredag den tjueandre august. Etter høysommerens dvelende skumringer og lyse netter senker nå mørket seg overraskende fort om kveldene. Det er allerede svarte natta utenfor den innglassete entreen til Rikskriminalpolitiets ledelse. Margot Silverman går ut av heisen og fortsetter mot sikkerhetsdørene i foajeen. Hun er kledd i en svart omslagsjakke, hvit bluse som sitter stramt over brystene hennes, og svarte langbukser med høyt liv som strekker seg over hennes voksende mage. Uten hastverk nærmer hun seg de to roterende dørene i glassveggen. Vakten sitter bak disken med blikket vendt mot en skjerm. Overvåkningskameraer filmer alle områder i det store huset døgnet rundt. Margot har lyst hår, i en tone som polert bjerk, samlet i en tung flette over ryggen. Hun er trettiseks år, gravid for tredje gang og blomstrer med sine fuktige øyne og røde kinn. Etter en lang arbeidsuke er hun nå på vei hjem. Hun har jobbet overtid hver dag og fått to advarsler om at hun overdriver. Hun er Rikskriminalpolitiets nye ekspert på seriemordere, spree killers og stalkers. Drapet på Maria Carlsson er den første saken hun har fått personlig ansvar for etter at hun ble ansatt som etterforsker ved Rikskriminalpolitiet. Det fins ingen vitner, og de har ingen mistenkte. Offeret bodde alene, hadde ingen barn, jobbet som produktkonsulent på IKEA, hadde overtatt foreldrenes nedbetalte rekkehus etter at faren døde og moren hadde flyttet til en omsorgsbolig. Maria pleide å kjøre til jobben sammen med en kollega, men 9
denne morgenen sto hun ikke og ventet nede ved Kyrkvägen. Kollegaen kjørte hjem til henne og ringte på, kikket inn, gikk rundt huset og så henne gjennom kjøkkenvinduet. Hun satt på gulvet, ansiktet var vansiret, halsen var skåret nesten helt av, hodet hang til den ene siden med munnen åpen i en merkelig stilling. I den første rapporten fra den rettsmedisinske obduksjonen viser resultatet til en viss grad at munnen hadde blitt fikset på etter at døden hadde inntruffet, men det ble tilføyet at det var en teoretisk mulighet for at kjeven hadde låst seg i denne stillingen av naturlige årsaker. Rigor mortis begynner i hjertet og diafragmaet, men brer seg allerede etter to timer til nakke og kjeve. Det er fredag kveld, og det er bare noen få personer som beveger seg i den store foajeen. To polititjenestemenn i mørkeblå skjorter står og snakker med hverandre, og en sliten politiadvokat kommer ut fra et av rommene etter forhandlinger om en varetektsfengsling. I samme øyeblikk som Margot fikk oppdraget som etterforskningsleder, skjønte hun at det var en fare for at hun kunne bli overambisiøs, og for at hun kunne komme til å ville for mye og tenke for stort. De ville ledd av henne hvis hun hadde sagt at magefølelsen hennes sa at det dreide seg om en seriemorder. Denne uka har Margot Silverman sett filmen der Maria Carlsson tar på seg strømpebuksa mer enn to hundre ganger. Alt tyder på at hun ble drept like etter at filmen ble lastet opp på YouTube. Hun har forsøkt å tolke filmsnutten, men kan ikke se at det er noe spesielt med den. Det er ikke uvanlig at enkelte har en fetisj når det gjelder strømpebukser, men det er ingenting ved selve drapet som tyder på den slags legning. Filmen viser bare et kort klipp av en vanlig kvinnes liv. Hun er singel, har en god jobb og er på vei ut til et kveldskurs i tegneserietegning. Det er ikke mulig å fastslå hvorfor gjerningsmannen befant seg i hagen hennes, om det bare dreide seg om tilfeldigheter eller om hendelsen var nøye planlagt, men i minuttene før drapet filmer han henne, og det må det være en grunn til. 10
I og med at han sender lenken til politiet, tyder det på at vedkommende vil vise dem noe. Gjerningsmannen vil peke på noe hos nettopp denne kvinnen eller enkelte kvinner, eller kanskje hele samfunnet. Men som Margot ser det, er det ikke noe spesielt i kvinnens oppførsel eller utseende. Hun konsentrerer seg bare om å få strømpebuksa til å sitte ordentlig, med rynket panne og trutmunn. Margot har vært på befaring i rekkehuset på Bredablicksvägen to ganger, men hovedsakelig studert den forensiske filmdokumentasjonen av det uberørte åstedet. Gjerningsmannens film framstår som nærmest kjærlig i forhold til politiets opptak. Kriminalteknikernes nærbilder av sporene etter det bestialske angrepet er nådeløse. Fra forskjellige vinkler filmes den døde der hun sitter bredbeint på gulvet i det mørke blodet. Behåen er skåret opp og henger ned langs den ene siden, et blekt bryst hviler mot magens oppressede valker. Det er nesten ingenting igjen av ansiktet, bare en gapende munn i en rød smørje. Margot stanser som ved en tilfeldighet ved fruktfatet på salongbordet, kikker bort på polititjenestemannen som snakker i telefonen, og snur ryggen til ham. Et par sekunder ser hun på speilbildet hans i glassveggen mot den store lyssjakten før hun tar seks epler fra skålen på bordet og legger dem i håndveska. Seks er egentlig for mange, hun vet det, men hun klarte ikke å stoppe før hun hadde tatt alle sammen. Hun tenker at Jenny kanskje kunne lage en liten eplekake i kveld, med karamellisert smør i kanel og sukker. Tankene flyr ut av hodet hennes idet mobilen ringer. Hun ser på skjermen og ser bildet av Adam Youssef, som er medlem av etterforskningsteamet. – Er du fortsatt på huset? spør Adam. Si at du er der, for vi har … – Jeg sitter allerede i bilen på Klarastrandsleden, lyver Margot. Hva var det du ville si? – Vi har fått en ny film. Hun får et sug i magen og legger den ene hånden under den tunge bulen. – En ny film, gjentar hun. 11
– Kommer du? – Jeg stanser og snur, sier hun og begynner å gå tilbake. Sørg for at vi får en kopi av filmen. Margot hadde kunnet fortsette ut gjennom entreen, kjøre hjem og velge å overlate saken til Adam. Hun trenger bare å ta én telefon for å få ett års svangerskapspermisjon med lønn. Det hadde hun kanskje gjort hvis hun hadde visst hvor voldsom den første saken hennes skulle komme til å bli. Framtiden er uviss, men planetene nærmer seg farlige konstellasjoner. I øyeblikket flyter hennes skjebne som et barberblad på stille vann. Lyset i heisen gjør at ansiktet hennes ser eldre ut. Den tynne, svarte linjen av kajal rundt øynene er nesten utvisket. Idet hun lener hodet bakover skjønner hun hva kollegene hennes mener når de sier at hun likner faren sin, den tidligere politimesteren Ernest Silverman. Heisen stanser i åttende etasje, og hun går gjennom den tomme korridoren så fort hun kan med den store magen sin. Hun og Adam overtok kontoret til Joona Linna samme uke som politiet holdt sin minnestund for ham. Margot kjente aldri Joona personlig og hadde derfor ingen problemer med det. – Kjapp bil du har, sier Adam idet hun kommer inn, og smiler med de spisse tennene sine. – Slettes ikke verst, svarer Margot. Adam Youssef er tjueåtte år, men ansiktet hans er rundt som hos en tenåring. Håret er ustelt og den kortermede skjorten hans henger utenpå jeansen. Han kommer fra en assyrisk familie, er oppvokst i Södertälje og har spilt fotball i første divisjon. – Hvor lenge har filmen ligget på YouTube? spør hun. – Tre minutter, svarer Adam. Han er der nå. Står utenfor vinduet og … – Det vet vi ikke, men … – Jeg tror det, avbryter han. Jeg tror det, det må han nesten være. Margot setter fra seg den tunge veska på gulvet, setter seg på stolen sin og ringer til teknikerne. – Hei, det er Margot. Har dere sendt en kopi? spør hun med hektisk stemme. Hør her, jeg må få tak i et sted eller et navn, 12
noe som identifiserer stedet eller kvinnen … Kjør på nå, dere får fem minutter på dere, gjør hva faen dere vil, men gi meg noe å gå etter så lover jeg å la dere komme hjem til fredagskosen. Hun legger fra seg mobilen og åpner lokket på pizzakartongen som ligger på skrivebordet til Adam. – Er du ferdig med denne? spør hun. Det kommer et pling fra innboksen, og Margot putter en pizzabit fort i munnen. En utålmodig rynke har kommet til syne på pannen hennes. Hun klikker på filmfilen og forstørrer bildet på skjermen, kaster fletta bak på ryggen, starter avspillingen og triller stolen bakover slik at Adam også kan se. Det første som kommer til syne, er et lysende vindu som skjelver i mørket. Kameraet flyttes forsiktig nærmere og noe løv stryker over objektivet. Margot får gåsehud på armene. Det står en kvinne i det opplyste rommet, skrått framfor tv-en, og spiser is fra en plastboks. Hun har trukket ned treningsbuksa si og trukket ut den ene foten sånn at sokken har fulgt med. Hun kikker på tv-en, smiler av noe og suger på skjeen. Det eneste som høres i rommet på politihuset er viftene i datamaskinen. Gi meg en eneste detalj som lar seg spore, tenker Margot mens hun studerer kvinnens ansikt, de vakre trekkene rundt øynene, kinnbeina og det avrundede bakhodet. Kroppen virker varm og svett. Hun har nettopp gjennomført en treningsøkt. Strikken i den hvite trusa er slakk etter mye vask, og behåen lyser gjennom den fuktige trøya. Margot lener seg nærmere skjermen, magen presser mot lårene og fletta faller fram over skulderen igjen. – Ett minutt igjen, sier Adam. Kvinnen setter isboksen på salongbordet og går ut av rommet med treningsbuksa hengende rundt høyre fot. Kameraet følger etter henne, flytter seg sidelengs, forbi en smal verandadør og nærmer seg soveromsvinduet der lyset blir tent og kvinnen kommer til syne igjen. Hun tråkker av seg buksa og sparker dem mot en lenestol med en rød pute i. Buksa flyr gjennom lufta, treffer veggen bak stolen og faller ned på gulvet.
Kapittel 2
Kameraet glir langsomt det siste stykket gjennom den mørke hagen, stanser rett utenfor vinduet og svaier lett, som om det fløt på vann. – Hun ville ha sett ham hvis hun bare hadde kikket opp, hvisker Margot og kjenner at hjertet slår fortere i brystet. Lys fra rommet skinner på bladene på rosebusken og lager en refleks i overkant av bildet. Adam sitter og holder seg for munnen med den ene hånden. Kvinnen trekker av seg trøya, slenger den på stolen og blir stående en stund i den utvaskede trusa og den flekkete behåen, med blikket rettet mot mobiltelefonen som ligger og lades på nattbordet ved siden av et halvfullt vannglass. Lårene hennes er spente og rødlige etter treningsøkta og bukselinningen har etterlatt seg et rødt spor over magen hennes. Det fins ingen tatoveringer eller synlige arr på kroppen hennes, bare svake, lyse strekkmerker etter en graviditet. Rommet ser ut som millioner av andre soverom. Det er ingenting som er verd så mye som et forsøk på å spore. Kameraet skjelver og glir bakover. Kvinnen tar vannglasset fra nattbordet og fører det til munnen idet opptaket stoppes. – Faen også, faen også, gjentar Margot sammenbitt. Ikke en dritt. Ingenting. – Vi ser en gang til, sier Adam. – Vi kan se den tusen ganger, svarer Margot og triller stolen bakover. Gjør det, faen heller, vær så god, men du kommer ikke til å se en jævla dritt. – Jeg ser en mengde ting, jeg ser … – Du ser en villa, nittenhundretallet, frukttrær, rosebusker, 14
termoglassvinduer, 42-tommers tv. Tom & Jerry-iskrem, sier hun og gjør en gest mot skjermen. Hun har ikke tenkt på det før, at vi er så like. Sett gjennom et vindu er en stor del av den svenske befolkningen til forveksling konformistisk. Utenfra ser vi ut til å bo i samme type hus, vi ser like ut, vi gjør de samme tingene og eier de samme objektene. – Dette er helt sykt, sier Adam med opphisselse i stemmen. Hvorfor legger han ut filmer? Hva faen er det han egentlig vil? Margot kikker ut gjennom det lille vinduet, ned på Kronobergsparkens trekroner som er helt svarte mot den opplyste disen over byen. – Dette er utvilsomt en seriemorder, sier hun. Det eneste vi kan gjøre er å etablere en første profil for å … – Hva hjelper det henne? avbryter Adam og skyver hånden gjennom håret. Han står utenfor vinduet hennes, og du snakker om gjerningsmannsprofiler. – Det kan hjelpe den neste. – Men faen heller, sier Adam. Vi må gå ut med … – Kan du holde kjeft et øyeblikk, avbryter Margot og tar mobilen sin. – Du kan holde kjeft, sier Adam med hevet stemme. Jeg må da kunne få si hva jeg mener, eller hva? Jeg syns vi skal gå ut med bildet av denne kvinnen på kveldsavisenes nettsider. – Adam, hør etter … vi hadde håpet å kunne identifisere henne direkte, det skal ikke så mye til, men vi har ingenting, sier Margot. Jeg skal snakke med teknikerne, men jeg tror ikke de finner noe mer enn forrige gang. – Men hvis vi får lagt ut et bilde av henne på … – Jeg har ikke tid til sånt tull, avbryter hun. Tenk deg om … Alt tyder på at han legger ut opptaket direkte fra hagen, og da fins det selvsagt en teoretisk mulighet til å redde henne. – Det er jo det jeg sier. – Men det har allerede gått fem minutter og det er ganske lenge å bli stående utenfor vinduet. Adam lener seg fram og stirrer på henne. De trette øynene hans er blodskutte, og håret står rett til værs. – Så vi skal bare gi opp? – Det haster, men vi må tenke langsomt, svarer hun. 15
– Greit, sier han irritert. – Gjerningsmannen har fått selvtillit og vet at han ligger langt foran oss, forklarer Margot kjapt og tar den siste pizzabiten. Men jo mer vi lærer om ham, desto nærmere … – Lærer oss? Det er bra, men det er ikke helt det jeg føler for akkurat nå, sier Adam og tørker bort svette fra overleppen. Det lot seg ikke gjøre å spore den forrige filmen, vi fant ingenting på åstedet og vi kommer ikke til å kunne spore denne filmen heller. – Ikke teknisk, det er lite sannsynlig, men vi kan forsøke å sirkle ham inn ved å analysere filmene og volden, svarer Margot og kjenner at fosteret sparker i magen. Hva er det egentlig vi har sett hittil, hva har han vist oss, og hva er det han ser? – En kvinne som har trent og spiser is og ser på tv, svarer Adam innledende. – Hva sier det om drapsmannen? – At han ikke liker kvinner som spiser is … jeg vet ikke, stønner Adam og skjuler ansiktet i hendene. – Skjerp deg nå. – Beklager, men … – Jeg heller til teorier som at morderen legger ut en film som viser øyeblikket før drapet, sier Margot. Han tar seg god tid, nyter situasjonen og … vil vise oss kvinnene i live, vil bevare dem levende på film, kanskje er det de levende han er interessert i. – En voyeur, sier Adam og kjenner at han grøsser av ubehag. – En stalker, hvisker hun. – Fortell meg hvordan skal jeg filtrere lista over alle svin som er løslatt fra fengsler eller psykiatriske institusjoner, sier Adam mens han logger seg på politiets intranett. – En voldtektsmann, grov voldtekt, forfølgelsesmani. Han skriver fort, klikker seg fram og skriver videre. – For mange treff, sier han. Tiden løper ut. – Legg inn navnet på det første offeret. – Ingen treff, sukker han og drar seg i håret. – En serievoldtektsmann som er forhindret, kanskje kjemisk kastrert, sier Margot mens hun tenker. – Vi må samkjøre registrene, men det tar for lang tid, sier 16
han og reiser seg fra stolen. Dette går ikke. Hva faen skal vi gjøre? – Hun er død, svarer Margot og lener seg bakover. Hun har kanskje noen minutter igjen, men … – Jeg vet ikke om jeg fikser det her, sier Adam. Vi kan se henne, vi kan se ansiktet hennes, hjemmet hennes … herregud vi ser rett inn i livet hennes, men vi kommer ikke til å få vite hvem hun er før hun er død og noen finner liket.
Kapittel 3
Susanna Kern kjenner at det murrer i lårene etter løpetreningen idet hun trekker ned den fuktige trusa og sparker den mot stolen. Etter at hun fylte tretti, har hun sprunget fem kilometer tre kvelder i uka. Etter fredagsrunden pleier hun å spise is og se på tv, siden Björn ikke kommer hjem før klokka ti. Da Björn fikk jobben i London, trodde hun at det ville bli ensomt, men hun merket ganske snart at hun satte stor pris på fritiden de ukene Morgan bodde hos faren sin. Hun har særlig bruk for denne roen etter at hun begynte på det temmelig krevende fordypningskurset i nevrologi på Karolinska Institutet. Hun knepper opp den gjennomsvette sportsbehåen og tenker at hun kan bruke den igjen på søndag før den går til vask. Hun kan ikke huske å ha opplevd en så varm sommer før. En skrapelyd får henne til å snu seg mot vinduet. Hagen på baksiden av huset er så mørk at det eneste som syns i vinduet er speilbildet av soverommet. Det ser ut som en teaterscene, et tv-studio. Hun har selv gjort entré og står midt i lyset fra lyskasterne. Men jeg glemte jo å kle på meg, tenker hun med et skjevt smil. Hun blir stående noen sekunder og betrakte den nakne kroppen sin. Den er dramatisk lyssatt og i avspeilingen ser hun slankere ut enn hun virkelig er. Skrapelyden kommer igjen, som om noen klorer på vannbrettet. Det er for mørkt til å se om det sitter en fugl der. Susanna stirrer på vinduet, nærmer seg forsiktig, forsøker å 18
se gjennom speilbildet, trekker til seg det marineblå sengeteppet, tar det rundt seg og kjenner at hun grøsser. Mens hun kjemper med seg selv fortsetter hun fram til vinduet, fører ansiktet nærmere glasset og ser hvordan hagen framtrer som en mørkegrå verden, som det underjordiske i et kobberstikk av Gustav Doré. Det svarte gresset, de høye buskene, Morgans huske som svinger i vinden, og vinduene i lekestua ved uteplassen som aldri ble ferdig. Dugg fra pusten hennes kommer til syne på glasset idet hun retter seg opp og trekker for gardinene. Hun lar det tunge sengeteppet falle ned på gulvet, går naken fram til døra, får et ubehagelig gys over ryggen og snur seg mot vinduet igjen. I glipen mellom de mørkerosa gardinene glinser det i en stripe av det svarte glasset. Hun tar mobilen fra nattbordet og ringer til Björn, venter på at signalet skal komme fram mens hun fortsetter å stirre på vinduet. – Hallo, elskede, nærmest roper han inn i telefonen. – Er du på flyplassen? – Hva? – Er du på … – Jeg er på flyplassen og tar en burger på O’Learys og … Stemmen hans forsvinner idet en menneskemengde skriker til i bakgrunnen og det bryter ut applaus. – Liverpool scoret mål igjen, forklarer han. – Hurra, sier hun avmålt. – Moren din ringte meg og spurte hva du ønsket deg til bursdagen din. – Så snilt, sier hun. – Jeg sa at du ville ha gjennomsiktig undertøy, sier han på spøk. – Perfekt. Hun stirrer på gjenskinnet i vinduet mellom gardinene mens det spraker i telefonen. – Er alt vel hjemme? spør Björn tydelig og klart i telefonen. – Jeg ble bare litt mørkeredd. – Er ikke Tom der? – Foran tv-en, svarer hun. 19
– Og Jerry? – De venter på meg begge to, svarer hun og smiler. – Jeg savner deg, sier han. – Pass på at du rekker flyet, hvisker hun. Etter at de har småpratet litt til, sagt ha det og kyss og klem og lagt på, begynner hun å tenke på en pasient som hadde blitt innlagt sist natt. En ung mann som hadde kjørt motorsykkel uten hjelm, kollidert og pådratt seg alvorlige hjerneskader. Faren hans kom direkte til sykehuset fra nattskiftet sitt. Han hadde fortsatt på seg en skitten kjeledress og hadde en støvmaske hengende rundt halsen. Hun holder den rosa kimonoen foran seg mens hun går inn i tv-stua og trekker for de tette gardinene. Det oppstår en merkelig blind stemning i rommet, nærmest som en stillhet. Gardinene svinger lett foran vinduene, og hun grøsser på ryggen igjen idet hun snur seg vekk fra dem. Hun smaker på isen igjen. Den er mye mykere nå og snart er den helt perfekt. En kraftig smak av sjokolade brer seg i munnen. Susanna setter fra seg boksen, går inn på badet, låser døra, skrur på vannet i dusjen, løsner hestehalen og legger strikken på kanten av servanten. Hun sukker av velvære når det varme vannet skyller over nakken og nedover hele kroppen. Det suser i ørene, skuldrene senker seg og stivheten i musklene begynner å slippe. Hun såper seg inn, fører hånden inn mellom beina og merker at håret allerede har begynt å vokse ut igjen etter den siste voksingen. Susanna stryker bort duggen fra glassdøra med hånden slik at hun kan se låsvrideren og håndtaket på baderomsdøra. Plutselig kommer hun til å tenke på det hun syns hun så i vinduet på soverommet i samme øyeblikk som hun trakk sengeteppet rundt seg for å skjule kroppen sin. Hun avfeide det som innbilling. Det er bare dumt å skremme seg selv. Hun tvang bort redselen og sa til seg selv at hun ikke engang kunne se ut gjennom vinduet. Det var for lyst i rommet, og hagen lå i mørke. Men der det mørke sengeteppet speilet seg i glasset, syntes hun å kunne skimte et ansikt som stirret på henne. 20
I neste sekund var det borte og hun skjønte at hun måtte ha sett feil, men nå kan hun ikke la være å tenke at det kan ha vært virkelig. Det var ikke et barn, men kanskje en nabo som lette etter katten sin og stoppet opp og kikket på henne. Susanna skrur av vannet og hjertet hennes raser i vei så det banker i halsgropen idet hun innser at kjøkkendøra står åpen ut mot hagen. Hvordan kunne hun glemme den? Hun har hatt den stående åpen i hele sommer for å slippe inn kveldslufta, men hun pleier å lukke og låse den før hun dusjer. Hun tørker vekk mer dugg fra glasset og ser på dørvrideren igjen. Ingenting har skjedd. Hun strekker seg etter håndkleet og tenker at hun skal ringe til Björn igjen og be ham vente i telefonen mens hun gjennomsøker huset.
Kapittel 4
Susanna hører publikums jubel fra tv-en idet hun går ut fra baderommet. Det tynne silkestoffet i kimonoen klistrer seg til den fuktige huden hennes. Kald luft trekker langs gulvet. Føttene setter igjen våte avtrykk på den slitte parketten. Det kommer et mørkt gjenskinn fra utsiden av vinduene i spisestua. Det glitrer i det svarte glasset bak amplene med bregner i. Susanna føler seg iakttatt, men tvinger seg til ikke å kikke ut, er redd for å skremme seg selv enda mer. Likevel holder hun avstand til den stengte døra mot kjellertrappa idet hun nærmer seg kjøkkenet. Håret hennes fukter ryggen på kimonoen. Tuppene er så våte at det renner vann innenfor stoffet, ned mellom rumpeballene hennes. Gulvet blir kaldere jo nærmere kjøkkenet hun kommer. Hjertet slår hardt i brystet hennes. Hun tenker på den unge mannen med den alvorlige hjerneskaden igjen. Han var bedøvet med Ketalar. Hele ansiktet var knust, sammenpresset opp over tinningene. Faren gjentok stille for seg selv at det ikke var noe galt med sønnen hans. Han hadde hatt behov for å snakke med noen, men Susanna hadde ikke hatt tid. Nå ser hun for seg at den storvokste faren har funnet henne, at han legger skylden på henne og nå står utenfor kjøkkendøra i den skitne kjeledressen sin. En ny sang høres fra tv-en. Det blåser rett inn i kjøkkenet. Døra til hagen står på vidt gap. Draperiet av tynne plastbånd flagrer inn i rommet. Hun beveger seg langsomt framover. Det er vanskelig å se noe bak 22
de flagrende strimlene. Det skulle kunne stå et menneske like utenfor. Hun strekker fram hånden, holder til side de blafrende strimlene, passerer dem og strekker seg etter dørhåndtaket. Gulvet har blitt kjølig i den kalde trekken. Kimonoen løsner og åpner seg. Hun rekker å se at den mørke hagen er tom. Buskene og husken svaier i vinden. Hun drar igjen døra kjapt, bryr seg ikke om at noen av plastremsene kom i knip, forter seg bare å låse, trekke ut nøkkelen og rygge unna. Hun legger nøkkelen i skåla med småpenger og retter på kimonoen. Nå er det i alle fall låst, tenker hun idet hun hører et knirk bak seg. Hun snur seg fort rundt før hun blir stående og flire av sin egen reaksjon. Det var bare vinduet i tv-stua som rykket i haspen da gjennomtrekken ble borte. Tv-publikumet plystrer og buer over dommeravgjørelsene. Susanna tenker at hun skal hente mobilen i soverommet og ringe til Björn. Han burde sitte og vente på ombordstigning nå. Hun vil snakke med ham mens hun gjennomsøker huset før hun kan sette seg foran tv-en. Hun er for oppjaget til å kunne slappe av uten å forsikre seg om at hun er helt trygg. Det eneste problemet er at det er dårlig dekning i kjelleren. Kanskje hun kan bruke høyttalerfunksjonen og legge mobilen halvveis nede i trappa. Hun sier til seg selv at hun ikke trenger å snike seg rundt i sitt eget hjem, men likevel beveger hun seg så stille hun kan. Hun passerer den stengte kjellerdøra, ser de mørke vinduene i spisestua i øyekroken og fortsetter mot tv-stua. Hun vet at hun låste ytterdøra etter løpeturen, men vil likevel gå og sjekke. Det er like greit – så slipper hun å tenke mer på det. Det piper i lufta fra vinduet som står på gløtt i tv-stua, og gardinen blir sugd mot den smale åpningen. Hun begynner å gå mot spisestua, og rekker å notere seg at markblomstene har visnet i vasen på det store eikebordet før hun bråstopper. 23
Det føles som om det legger seg et lag av is over hele kroppen. Adrenalinet pumper lynraskt ut i blodbanen. De tre vinduene i spisestua fungerer som store speil. I lyset fra krystallkronen i taket syns bordet og de åtte stolene, men bak dem står det en skikkelse. Susanna stirrer på speilbildet av rommet og hjertet hennes slår så det dundrer i ørene. I døråpningen mot entreen står det et menneske med en forskjærkniv i hånden. Han er inne, han er inne i huset, tenker Susanna. Hun lukket og låste døra til kjøkkeninngangen da hun heller burde ha flyktet ut i hagen. Langsomt trekker hun seg bakover. Inntrengeren står helt stille med ryggen mot spisestua og blikket rettet mot gangen inn til kjøkkenet. Den store kjøkkenkniven henger i høyre hånd som rykker litt utålmodig. Susanna beveger seg baklengs med blikket festet på skikkelsen i entreen. Høyre fot sklir mot gulvet, og parketten knirker idet hun legger tyngde på den. Hun må komme seg ut, men hvis hun går mot kjøkkenet, blir hun sett gjennom gangen. Kanskje rekker hun å få nøklene opp fra skåla, men det er slett ikke sikkert. Forsiktig fortsetter hun bakover, ser inntrengeren i det siste vinduet. Gulvet knirker under den venstre foten hennes. Hun stanser og ser at skikkelsen snur seg mot spisestua, løfter blikket og ser rett på henne via et av de mørke vinduene. Susanna tar et langsomt steg bakover. Inntrengeren begynner å gå mot henne. Hun utstøter et klynk av redsel, snur seg og springer inn i tv-stua. Hun sklir på teppet, mister balansen, slår kneet i gulvet, tar seg for med hånden og stønner av smerte. En stol dunker mot spisebordet. Hun river over ende stålampa idet hun kommer seg på beina. Den deiser inn i veggen og går i gulvet med et smell. Hun hører raske skritt bak seg. Uten å se seg rundt styrter hun inn på badet igjen og låser døra. Lufta er fortsatt varm og fuktig. 24
Dette skjer ikke, tenker hun panisk. Hun går forbi servanten og toalettet og trekker til side gardinen foran det lille vinduet. Hendene skjelver idet hun begynner å løsne den ene haspen. Den sitter fast. Hun røsker i haspen samtidig som hun forsøker å roe seg ned, lirker litt på den, vrir den til side og får akkurat løsnet den første haspen idet det kommer en skrapende lyd fra låsen på baderomsdøra. Hun bykser mot døra og får tak i låsvrideren i samme øyeblikk som den begynner å rotere. Hun holder imot vridningen med begge hender og kjenner hjertet hamre vilt av redsel.
Kapittel 5
Inntrengeren har stukket en skrutrekker eller kanskje baksiden av knivbladet inn i det lille sporet på den andre siden av akselen i låsvrideren. Susanna holder imot vridningen, men skjelver så kraftig at hun er redd for å miste grepet. – Gud, dette skjer ikke, hvisker hun for seg selv. Dette skjer ikke, det kan ikke skje … Hun kikker fort bort mot vinduet. Det er altfor lite til at hun skulle kunne kaste seg rett gjennom det. Den eneste måten å unnslippe på er å springe bort til vinduet, løsne den andre haspen, skyve det opp og klatre ut, men hun tør ikke slippe vrideren. Hun har aldri vært så redd i hele sitt liv. Det er en fundamental dødsangst utenfor enhver kontroll. Låsvrideren blir varm og glatt mot de spente fingrene hennes. Det skraper i metall på den andre siden. – Hallo? sier hun mot døra. Inntrengeren forsøker å åpne med en rask bevegelse, men Susanna er parat og holder imot. – Hva vil du? spør hun så behersket hun kan. Trenger du penger? I så fall kan du få det. Det er ikke noe problem. Hun får ikke noe svar, men hører at det skraper i metall mot metall og kjenner vibrasjonene gjennom vrideren. – Du kan lete, men det fins ikke noe av stor verdi i huset … tv-en er ganske ny, men … Hun tier stille fordi hun skjelver så kraftig at det er vanskelig å skjønne hva hun selv sier. Hun hvisker til seg selv at hun må roe seg ned, holder imot vridningen og tenker at redselen hennes er farlig, at den kan framkalle dårlige beslutninger hos inntrengeren. 26
– Håndvesken min henger i entreen, sier hun og svelger tungt. En svart veske. Der ligger det en lommebok med litt kontanter og et Visa-kort. Jeg har akkurat fått lønn, og jeg kan gi deg koden hvis du vil. Inntrengeren slutter å vri på låsen. – Greit, hør her, koden er 3945, sier hun mot døra. Jeg har ikke sett ansiktet ditt, du kan stikke av med pengene, og jeg venter til i morgen med å melde at jeg har mistet kortet. Susanna holder fast låsvrideren, legger øret mot dørbladet og syns at hun hører skritt som fjerner seg nedover gangen idet et reklameinnslag fra tv-en overdøver all annen lyd. Hun vet ikke om det var dumt å oppgi den riktige koden, men hun vil bare få denne situasjonen overstått, og dessuten er hun mer redd for smykkene sine, morens giftering og halsbåndet med de store smaragdene som hun fikk da Morgan ble født. Susanna venter ved døra mens hun gjentar for seg selv at dette ikke er over, at hun ikke må miste konsentrasjonen et eneste sekund. Forsiktig skifter hun grep på vrideren uten å slippe taket. Tommel og pekefinger på høyre hånd er helt visne. Hun rister hånden, legger øret mot dørbladet og tenker at det må ha gått mer enn en halvtime siden hun oppga koden til bankkortet. Antakelig var det en narkoman som oppdaget en åpen bakdør og gikk inn for å lete etter verdisaker. Første del av tv-programmet er over. Det er reklame igjen og deretter kommer nyhetene. Hun skifter grep igjen og venter. Etter ytterligere ti minutter legger hun seg ned på gulvet og kikker ut under døra. Det står ingen utenfor. Hun ser store deler av parkettgulvet, ser inn under sofaen, ser lyset fra tv-en skinne i gulvlakken. Alt er stille. Innbruddstyver er ikke voldelige, de vil bare ha penger så fort og enkelt som mulig. Skjelvende reiser hun seg, tar tak i låsvrideren igjen, står stille med øret mot dørbladet og lytter til nyhetene og værmeldingen. Hun plukker opp nalen fra gulvet for å ha en slags form for slagvåpen, trekker pusten og vrir forsiktig om låsen. 27
Døra glir langsomt opp. Hun ser nesten hele tv-stua gjennom gangen. Ikke ett spor av inntrengeren er å se. Det er som om han aldri har vært her. Hun går ut fra badet, og beina dirrer av skrekk. Alle sanser er skjerpet mens hun nærmer seg tv-stua. En hund gneldrer i det fjerne. Forsiktig fortsetter hun framover og ser lysskjæret fra tv-en flimre over de gjentrukne gardinene, sittemøblene og bordet med iskremboksen. Hun tenker at hun skal gå til soverommet, hente mobilen, låse seg inne på badet igjen og ringe politiet. Til venstre glitrer det i vitrineskapet med Björns samling av Dresdenporselen. Hjertet begynner å slå fortere igjen. Hun har snart passert gjennom gangen, og først da kan hun se helt bort til entreen. Hun tar et skritt inn i tv-stua, ser seg rundt og rekker å se at spisestua er tom før hun oppdager inntrengeren ved siden av seg. Bare ett skritt unna. Den smale skikkelsen står og venter på henne inntil veggen like utenfor gangen. Hugget kommer så fort at hun ikke rekker å reagere. Det skarpe knivbladet går rett inn i brystet. Det strammer til rundt stålet dypt inni kroppen hennes. Hjertet hennes har aldri slått så fort som nå. Sekundene står stille mens hun tenker at dette kan ikke være virkelig. Kniven rykkes ut og etterlater bare en sviende avslappende følelse. Hun presser hånden mot såret og kjenner at varmt blod pumpes ut mellom fingrene. Nalen faller ned på gulvet. Hun vakler sidelengs, hodet er tungt, og hun ser at blodet hennes har sprutet over det blanke stoffet i regntøyet. Det virker som om lyset blinker, og hun forsøker å si noe, at det må være en misforståelse, men hun har ingen stemme. Susanna snur seg rundt og begynner å gå mot kjøkkenet, kjenner raske støt mot ryggen og vet at det er gjentatte knivstikk. Hun vingler sidelengs, famler etter noe å støtte seg til og dytter vitrineskapet inn mot veggen så alle porselensfigurene velter med skrammel og klirr. Hjertet raser i vei, og det renner blod innenfor kimonoen. Det begynner å gjøre grusomt vondt i brystet. 28
Synsfeltet krymper sammen til en tunnel. Det skingrer i ørene, og hun skjønner at inntrengeren roper noe med opphisset stemme, men ordene er uforståelige. Kjeven hennes åpner seg idet hun blir røsket bakover i håret. Hun prøver å holde seg fast i en lenestol, men mister grepet. Beina svikter under henne, og hun deiser i gulvet. Det svir av væske i den ene lungen, og hun hoster svakt. Hodet faller til side, og hun ser at det ligger gamle popkorn i støvet under sofaen. Gjennom sin indre støy hører hun merkelige skrik og kjenner flere knivstikk mot magen og brystet. Hun prøver å sparke seg unna, tenker at hun må komme seg tilbake til baderommet. Gulvet er glatt under henne, hun har ingen krefter igjen. Hun gjør et forsøk på å rulle seg over på siden, men inntrengeren holder henne i haken og hugger kniven rett i ansiktet hennes. Det gjør ikke vondt lenger. Men følelsen av uvirkelighet spinner rundt i hodet hennes. Sjokk og abstrakt fravær blandes med den klare og intime følelsen av å bli skåret i ansiktet. Knivbladet synker inn i halsen og brystet og ansiktet igjen. Leppene og kinnene fylles av varme og smerte. Susanna innser at hun ikke kommer til å overleve. En isende angst åpner seg som en avgrunn idet hun slutter å kjempe for livet sitt.
Kapittel 6
Psykiateren Erik Maria Bark sitter tilbakelent i den lysegrå saueskinnstolen sin. Han har et stort arbeidsrom i hjemmet sitt med lakkert parkettgulv og plassbygde bokhyller. Den mørke mursteinsvillaen ligger i de eldste delene av gamle Enskede, like sør for Stockholm. Det er midt på dagen, men han har hatt vakt og kunne trenge noen timers søvn. Han lukker øynene og tenker på da Benjamin var liten og ville vite hvordan mamma og pappa møtte hverandre. Erik hadde satt seg på sengekanten og fortalt at kjærlighetsguden Cupido virkelig eksisterte. Han bodde i skyene og så ut som en lubben guttunge med pil og bue i hendene. En sommerkveld kikket Cupido ned på Sverige og fikk øye på meg, forklarte Erik for sønnen sin. Jeg var på en fest på universitetet og gikk gjennom trengselen på takterrassen da Cupido krøp ut på kanten av skyen sin og skjøt en pil i en stor bue ned mot Jorden. Jeg gikk rundt på festen, pratet med noen venner en stund, spiste litt peanøtter og vekslet noen ord med instituttlederen. Men i samme stund som en rødblond kvinne med et champagneglass i hånden møtte blikket mitt, ble jeg truffet av pilen midt i hjertet. Etter nesten tjue års ekteskap var Erik og Simone helt enige om at de skulle skilles, men hun var kanskje mest enig. Idet Erik bøyer seg fram for å slukke leselampa, skimter han det trøtte ansiktet sitt i det smale speilet ved bokhylla. Rynkene i pannen og furene langs kinnene er dypere enn noensinne. Det mørkebrune håret hans er gråsprengt. Han burde klippe seg. Noen tjafser henger ned i øynene, og han vipper dem vekk med et kast på hodet. 30
Da Simone fortalte at hun hadde truffet John, skjønte Erik at det var over. Benjamin tok det hele med ro, ertet dem og sa at det ville bli kjempefint å ha to pappaer. Nå er Benjamin atten år og bor i det store huset i Stocksund sammen med Simone og hennes nye mann, bonussøsknene og hundene. På Eriks gamle røykebord ligger siste nummer av American Journal of Psychiatry og Ovids Metamorfoser med et halvtomt pillebrett som bokmerke. Utenfor blyglassvinduene faller regnet over frukthagens grønne plen. Erik trekker til seg pillebrettet fra boka, trykker ut en sovepille i håndflaten, prøver å regne ut hvor lang tid det tar for kroppen å bryte ned virkestoffet, begynner på nytt, men gir til slutt opp. For sikkerhets skyld bryter han tabletten i furen, blåser bort pulveret for å slippe den beske smaken og svelger den ene halvdelen. Regnet siler ned over vinduene, og den dempede musikken fra John Coltranes Dear Old Stockholm høres fra høyttalerne. Tablettens kjemiske varme begynner å bre seg i musklene hans. Han lukker øynene og nyter musikken. Erik Maria Bark er utdannet lege, psykiater og psykoterapeut, er spesialist i psykotraumatologi og katastrofepsykiatri, og har jobbet for Røde Kors i Uganda i fem år. I fire år ledet han et banebrytende forskningsprosjekt innen dyphypnotisk gruppeterapi på Karolinska Institutet. Han tilhører The European Society of Hypnosis og blir av mange ansett for å være verdens fremste autoritet i klinisk hypnose. Erik deltar nå i en liten gruppe som har spesialisert seg på akutt traumatiske og posttraumatiske pasienter. De bistår regelmessig politi og påtalemyndighet under vanskelige forhør av ofre for kriminelle handlinger. Ofte benytter han hypnose for å få vitner til å slappe av og klare å sortere minner fra stressede situasjoner. Det er tre timer til han skal delta på et møte på Karolinska Institutet, og Erik håper å kunne få litt søvn i mellomtiden. Men det får han ikke. Han trekkes rett ned i dyp søvn og begynner å drømme at han bærer en gammel, skjeggete mann gjennom et trangt hus. 31
Simone roper på ham gjennom en lukket dør idet telefonen hans ringer. Erik rykker til og famler over røykebordet. Hjertet slår fort av den overrumplende uro som oppstår når man blir revet opp fra dyp avslapning. – Simone, svarer han snøvlende. – Hei, Simone … jeg vet ikke, men kanskje du burde kutte ut de franske sigarettene, sier Nelly med sin typisk lakoniske humor. Unnskyld meg, men du høres nesten ut som en mann. – Bare nesten, sier Erik og smiler mens han kjenner at hjernen fortsatt tynges av sovepillen. Nelly setter i en frisk og trillende latter. Nelly Brandt er psykolog og Eriks nærmeste medarbeider i spesialistgruppen på Karolinska Universitetssjukhuset. Hun er svært dyktig og hardt arbeidende, samtidig som hun har en humoristisk sans som til tider kan bli litt i overkant vulgær. – Politiet er her, de er helt på styr, sier hun, og først nå hører han hvor anstrengt stemmen hennes er. Han gnir seg i øynene for å kunne se skarpt mens han prøver å høre hva Nelly sier om at politiet kom inn med et akutt sjokkskadet vitne. Erik myser mot vinduene som vender ut mot gata, der regnet fortsatt strømmer ned over glasset. – Vi sjekker somatisk status og tar rutinemessige prøver, sier hun. Blod og urin … leververdier, nyre- og thyreoideafunksjon … – Bra. – Erik, etterforskeren har insistert på å få snakke med deg … Det er min feil, jeg kom til å nevne at du var den mest kompetente. – Smiger biter ikke på meg, sier han og reiser seg ustødig opp fra lenestolen, gnir seg i ansiktet og støtter seg til møblene mens han går bort til skrivebordet. – Du kommer deg på beina, sier hun muntert. – Ja, men jeg … – Da sier jeg til politiet at du er på vei. Et par svarte sokker med støv på undersiden ligger under skrivebordet sammen med en taxikvittering og laderen til mobiltelefonen. Idet han bøyer seg ned for å plukke opp sokkene 32
kommer gulvet rasende mot ham, og han ville ha gått rett på trynet hvis han ikke hadde rukket å ta seg for med hånden. Alt som ligger på skrivebordet krymper og glir fra hverandre i dubletter. Sølvpennene som står i stativet, glitrer skarpt. Han strekker seg etter et halvtomt vannglass, tar en liten slurk og tenker at han må skjerpe seg.
Kapittel 7
Karolinska Universitetssjukhuset er et av Europas største og har over femten tusen ansatte. Litt avsides i det enorme sykehuskomplekset ligger psykologklinikken. Ovenfra likner bygningen et vikingskip fra en helleristning, men når man nærmer seg den gjennom parken, skiller den seg ikke ut fra de andre avdelingene. Den nikotingule fasaden er fortsatt fuktig etter regnskyllet, vannet har etterlatt rustfargete striper langs stuprennene, og i sykkelstativet henger et forhjul i en kodelås. Det knaser svakt i grusen under bildekkene idet Erik svinger inn på parkeringsplassen. Nelly står og venter på ham på trappa utenfor med to kopper kaffe. Erik kan ikke la være å smile når han ser det tilfredse smilet hennes og det påtatt sløve blikket. Nelly er høy og slank, det blonde håret ligger alltid perfekt, og sminken er raffinert. Erik omgås henne og mannen hennes, Martin, en hel del privat. Nelly hadde ikke behøvd å jobbe, mannen hennes sitter nemlig på aksjemajoriteten i Datametrix Nordic. Idet hun ser Eriks BMW trille inn på parkeringsplassen, går hun mot ham, blåser i den ene koppen og tar en prøvende slurk før hun setter den på taket av bilen og åpner bakdøra. – Jeg vet ikke hva det dreier seg om, men vi har en etterforsker her som virker temmelig stressa, sier hun og rekker ham den ene kaffekoppen mellom forsetene. – Takk. – Jeg forklarte ham at vi alltid sørger for at pasienten får den beste pleie, sier Nelly idet hun setter seg inn i baksetet og lukker døra. Faen også, å unnskyld … har du noe tørkepapir? Jeg har sølt kaffe … på setet ditt. 34
– Det gjør ikke noe, bare la det være. – Ble du sint? Du ble det, ikke sant? Lukten av kaffe brer seg i bilen, Erik lukker øynene en stund. – Nelly, kan du fortelle meg hva de har sagt. – Jeg kommuniserer ikke særlig godt med den jævla … jeg mener den hyggelige, kvinnelige politibetjenten. – Er det noe jeg bør vite før jeg går inn? spør han og åpner døra. – Jeg sa at hun kunne vente på kontoret ditt og rote i skuffene dine. – Takk for kaffen … begge koppene, sier han og går ut av bilen samtidig med henne. Erik låser, legger nøklene i lomma, skyver hånden gjennom håret og begynner å gå mot klinikken. – Det med skuffene sa jeg ikke, roper hun etter ham. Erik går opp trappa og til høyre, trekker nøkkelkortet sitt, taster inn koden og fortsetter opp neste trapp, gjennom korridoren og fram til kontoret sitt. Han føler seg fortsatt døsig og tenker at han må få kontroll på pillebruken snart. De får ham til å sove for tungt. Det er nesten som å drukne. De neddopede drømmene hans har begynt å bli klaustrofobiske. I går hadde han et mareritt om to sammenvokste hunder, og for en uke siden sovnet han her på klinikken og hadde en erotisk drøm om Nelly. Nå husker han ikke helt, men hun sto på kne framfor ham og ville at han skulle kjenne på en kald glasskule. Tankene hans spres for alle vinder idet han ser at politietterforskeren sitter på kontorstolen hans med føttene hvilende på kanten av papirkurven. Hun holder den ene armen rundt sin bulende mage og har en boks Coca-Cola i den andre. Pannen er rynket, haken henger slapt og hun puster gjennom den halvåpne munnen. Id-kortet hennes ligger på skrivebordet hans, og hun gjør en slapp gest mot det samtidig som hun presenterer seg. – Margot Silverman … rikskrim. – Erik Maria Bark, sier han og håndhilser. – Takk for at du kunne komme på så kort varsel, sier hun og slikker seg om munnen. Vi har et sjokkskadet vitne … Alle sier at jeg burde ha deg til stede i rommet. Vi har allerede forsøkt å avhøre ham fire ganger, men … – Jeg må bare få si at vi er fem personer i spesialgruppen vår 35
og at jeg ikke pleier å delta personlig i avhør av gjerningsmenn eller mistenkte gjerningsmenn. Lyset fra taklampa faller over de lyse øynene hennes. Krusete hårstrå har begynt å stikke ut av den tykke fletta hennes. – Greit, men Björn Kern er ikke mistenkt. Han jobber i London og satt på flyet hjem da noen drepte kona hans, svarer hun og klemmer colaboksen så det knaker i den tynne aluminiumen. – Da vet jeg det, sier Erik. – Han tar en taxi fra Arlanda og finner henne myrdet, fortsetter politietterforskeren. Vi vet ikke helt hva han har foretatt seg, men han har vært aktiv. Han har slept sin døde kone gjennom hele huset … Vi vet ikke hvor hun opprinnelig lå, men vi fant henne liggende i senga på soverommet … Han har vasket og tørket blod … han husker ingenting, sier han, men møblene er omplassert, det blodige teppet snurrer rundt i vaskemaskinen … han ble funnet en drøy kilometer fra huset, en nabo holdt på å kjøre ham ned på veien der han gikk i den blodstenkte dressen sin, uten sko. – Jeg skal selvfølgelig gå inn til ham, sier Erik. Men jeg kan fortelle deg med en gang at det er helt feil å forsøke å tvinge fram opplysninger. – Han må snakke nå, sier hun bestemt og klemmer hardt rundt colaboksen. – Jeg forstår frustrasjonen din, men han kan havne i en psykose hvis du presser ham for hardt … Gi ham tid, han kommer til å forklare seg. – Du har bistått politiet tidligere, ikke sant? – Mange ganger. – Men denne gangen … dette er det andre drapet i en serie, sier hun. – En serie, gjentar Erik. Margot har blitt grå i ansiktet, og de tynne rynkene rundt øynene forsterkes i lyset fra taklampa. – Vi jakter på en seriemorder. – Ja vel, jeg skjønner, men pasienten må … – Denne drapsmannen har gått inn i en aktiv fase og kommer ikke til å slutte av seg selv, avbryter hun. Og sett fra mitt ståsted er Björn Kern en katastrofe. Først går han rundt og for36
andrer alt på åstedet før politiet kommer dit … og nå er det ikke mulig å få ut av ham hvordan det så ut da han kom hjem. Hun setter føttene ned på gulvet mens hun mumler for seg selv at de må komme i gang, hun retter den stive ryggen sin og trekker pusten dypt. – Hvis han blir presset nå, kan det føre til at han lukker seg for alltid, sier Erik, han låser opp skapet i flammebjerk og tar ut kamerabagen i imitert skinn. Hun reiser seg, setter omsider fra seg colaboksen på bordet, tar id-kortet sitt og begynner å gå mot døra med tunge steg. – Selvfølgelig skjønner jeg at det er jævlig vanskelig for ham å tenke på det som har hendt, men han må jo kunne skjerpe seg og det … – Ja, men det er mer enn vanskelig … det kan faktisk være helt umulig for ham å tenke på det akkurat nå, svarer Erik. For det du beskriver, later til å være et kritisk stressyndrom og … – Det der er bare tomme ord, avbryter hun mens kinnene hennes blir røde av irritasjon. – Et psykisk traume kan forårsake en akutt blokkering av … – Hvorfor? Det der tror jeg ikke noe på, sier hun. – Som du kanskje vet, så sorterer hippocampus minnene våre i tid og rom … og deretter formidles informasjonen til prefrontal cortex, svarer Erik tålmodig og peker på pannen sin. Men alt dette endres ved høy arousal, ved sjokk … Når amygdala identifiserer en trussel, aktiveres både det autonome nervesystemet og det som heter kortisolaksen og … – Greit, faen heller, jeg skjønner hva du sier. Det skjer en hel del i hjernen. – Det viktige er at stress på et slikt nivå fører til at minnene ikke lagres som vanlig, men i en affektiv tilstand … de blir nærmest nedfryst som isbiter, hver del for seg … innestengt. – Jeg skjønner, du sier at han har gjort så godt han kan, sier Margot og legger den ene hånden på magen sin. Men Björn har kanskje sett noe som gjør at vi kan pågripe denne seriemorderen. Du må få roet ham ned og sørge for at han begynner å snakke. – Det skal jeg nok, men jeg kan ikke si hvor lang tid det vil ta, svarer han. Jeg har jobbet i Uganda med krigstraumatiserte mennesker … som har fått livet sitt revet i fillebiter. Man kan 37
prøve seg fram med trygge omgivelser, søvn, samtaler, øvelser, medisinering … – Hva med hypnose? spør hun med et ukontrollert smil. – Bare man ikke har overdrevne forventninger til resultatet, så absolutt … i enkelte tilfeller kan lett hypnose hjelpe en pasient til å omstrukturere sine inntrykk slik at de lar seg gjengi. – Akkurat nå ville jeg godkjent at en hest sparket ham i hodet hvis det hadde hjulpet. – Greit, men da må du henvende deg til en annen avdeling, svarer Erik tørt. – Unnskyld, jeg blir litt irritabel når jeg er høygravid, sier hun, og han hører at hun forsøker å legge an en forsonlig tone. Men jeg må finne paralleller til det første drapet, jeg må danne meg et mønster for å kunne sirkle inn morderen, og for øyeblikket har jeg ingenting. De går mot rommet der pasienten ligger. To uniformerte politibetjenter holder vakt utenfor døra. – Jeg forstår at dette er viktig for deg, sier Erik. Men tenk på at han nettopp har funnet sin kone myrdet.
Kapittel 8
Erik følger etter Margot inn på et av rommene der det står to lenestoler og en sofa, et lavt hvitt bord, to stoler og en vanndispenser med plastkrus, samt en avfallsbøtte. På gulvet under vinduskarmen ligger det en ødelagt blomsterpotte, og jorden er sparket utover hele gulvet. Lufta er mettet av stress og svette. Mannen står i det borterste hjørnet, som om han har forsøkt å komme seg så langt bort som mulig. Idet han får øye på Erik og Margot, sleper han seg med ryggen mot veggen fram til sofaen. Han er hvit som et laken, blikket flakker og øynene er rødsprengte. Den lyseblå skjorta har svetteflekker under armene og henger utenpå buksa. – Hei, Björn, sier Margot. Dette er Erik, han er lege her. Mannen ser på Erik med frykt i blikket og trekker seg inn i hjørnet igjen. – Hei, sier Erik. – Jeg er ikke syk. – Nei, men det du har opplevd gjør at du trenger pleie, svarer Erik saklig. – Du vet ikke hva jeg har opplevd, sier mannen og hvisker noe for seg selv. – Jeg vet at du ikke har fått noen beroligende medikamenter, sier Erik rolig. Men du skal vite at muligheten er til stede dersom du … – Hvorfor i helvete skal jeg ta en masse piller? avbryter han. Hjelper det med piller? Blir det bra da? – Nei, men … – Får jeg tilbake Sanna da? skriker han. Det kommer aldri til å skje – eller hva? 39
– Det som har hendt, har hendt, sier Erik alvorlig. Men ditt forhold til det som har hendt, kommer til å endres uansett hva du gjør … – Jeg skjønnet ikke hva du sier. – Jeg prøver bare å forklare at det du føler, er en del av en prosess, og at du kan velge om du vil motta den hjelpen jeg kan gi deg i denne prosessen. Björn møter blikket hans et kort øyeblikk før han trekker seg unna, fortsatt med ryggen presset mot veggen. Margot setter opptaksmaskinen på det lille bordet, ramser opp dato, klokkeslett og hvem som er til stede i rommet. – Dette er den femte samtalen med Björn Kern, avslutter hun presentasjonen før hun snur seg mot mannen som står og pirker på ryggen til sofaen. Björn, kan du fortelle med dine egne ord … – Om hva da? spør han umiddelbart. Om hva da? – Om da du kom hjem, svarer Margot. – Hvorfor det? hvisker han. – Fordi jeg vil vite hva som skjedde, og hva du så, sier hun kort. – Hva da? Jeg kom bare hjem, har man lov til det? Han holder hendene for ørene og blir stående og gispe etter luft. Erik ser at han blør fra knokene på begge hender. – Hva var det du så? gjentar Margot oppgitt. – Hvorfor spør du om det? Jeg vet ikke hvorfor du spør lenger, for faen … Björn rister på hodet og gnir hendene hardt over munnen og øynene. – Jeg vil at du skal vite at du er trygg her, i dette rommet, sier Erik. Du tror at du ikke kan få slappe av, du tror ikke at det er mulig, men det er det. Mannen plukker på en flik i tapetet og river av en liten remse. – Det jeg tenker, sier han uten å se på dem, det jeg tenker er at jeg må gjøre alt om igjen, men denne gangen må jeg gjøre det riktig … Jeg må reise hjem og gå inn gjennom døra igjen, og da blir det riktig. – Hva mener du med riktig? spør Erik og får øyekontakt med ham. 40
– Jeg vet at det høres rart ut, men tenk om det er sånn, det kan ikke dere vite, sier han og gjør en fortvilet gest som for å få dem til å tie stille. Jeg kan gå inn, gå over terskelen og rope på Sanna … Hun vet at jeg har med meg noe, det har jeg alltid, en pose med taxfree … så tar jeg av meg skoene og fortsetter inn … Det er en bunnløs fortvilelse i blikket hans. – Det er jord på gulvet, hvisker han. – Var det jord på gulvet? spør Margot. – Hold kjeft, skriker Björn så stemmen sprekker. Han tråkker over jorden på gulvet, griper den andre blomsterpotta og kyler den i veggen. Det smeller når plastikkpotta sprekker og jord spruter ned bak sofaen. – Fy faen, brøler han. Han støtter seg til veggen med begge hender, hodet henger ned mellom armene og en streng av spytt faller mot gulvet. – Björn? – Fy faen, det her er ikke mulig, sier han gråtkvalt. – Björn, sier Erik rolig. Margot er her for å få vite mer om det som har skjedd. Det er jobben hennes. Jobben min er å hjelpe deg. Jeg er her for din skyld … jeg er vant til å møte mennesker som har det vanskelig, mennesker som har lidd store tap, som har opplevd grusomme ting … ting som ingen burde oppleve, men som dessverre er en del av livet for noen av oss. Mannen svarer ikke. Han står bare og hulker stille. Øynene hans er mørke, rødsprengte og blanke. – Vil du stå der? spør Erik rolig. Skal du ikke heller sette deg i stolen? – Det spiller ingen rolle. – Ikke for meg heller … – Bra, hvisker Björn og snur seg mot ham. – Jeg har allerede spurt deg, og jeg vet hva du svarte, men det er jobben min å tilby deg den hjelpen som er tilgjengelig … jeg kan gi deg beroligende medikamenter. De fjerner ikke det grusomme som har skjedd, men den panikken du føler, kommer til å slippe taket. – Kan du hjelpe meg? hvisker mannen etter en stund. – Jeg kan hjelpe deg med å ta de første skrittene mot … med å komme deg gjennom den vanskeligste tiden, sier Erik lavt. 41
– Jeg begynner å skjelve når jeg tenker på dørterskelen hjemme … for jeg må ha gått over en annen terskel, en feil terskel. – Jeg kjenner følelsen. Björn berører forsiktig leppene sine som om han har vondt i dem. – Vil du at jeg skal sette meg? spør han og sender Erik et prøvende blikk. – Hvis du føler deg mer bekvem med det, svarer Erik. Björn setter seg for første gang, og Erik merker at Margot kikker på ham, men han møter ikke blikket hennes. – Hvordan ser det ut hvis du går over feil terskel? – Det vil jeg ikke tenke på, svarer han. – Men du husker det? – Kan du fjerne … panikken? hvisker mannen til Erik. – Du får bestemme selv, svarer Erik. Men jeg sitter gjerne her og snakker med deg sammen med Margot … eller så snakker bare du og jeg sammen … vi kan også forsøke hypnose, det kan hjelpe deg forbi det vanskeligste. – Hypnose? – Noen syns det fungerer bra, svarer Erik nøkternt. – Nei, sier Björn med et smil. – Hypnose er bare en kombinasjon av avslapning og konsentrasjon. Björn ler stille med hånden for munnen, reiser seg fra sofaen, går langs veggen, stopper i hjørnet og snur seg mot Erik. – Jeg tror kanskje det kan hjelpe med medisin, som du foreslo … – Ja, sier Erik og nikker. Jeg kan gi deg Stesolid – kjenner du til det medikamentet? Du kommer til å bli varm og slapp, men føle deg mye roligere. – Greit, fint. Björn slår den ene håndflaten mot veggen et par ganger før han går bort til vanndispenseren. – Jeg skal be en av pleierne om å komme med en tablett, sier Erik. Han går ut av rommet, og der og da føler han seg sikker på at Björn Kern kommer til å be om hypnose ganske snart.
Kapittel 9
Huset på Lill-Jans plan 4 skiller seg fra den omkringliggende bebyggelsen med sin mørke fasade og gotiske mønster, med border, balkonger, søyler og spissbuede vinduer. I første etasje er gardinene trukket for, ellers hadde det vært mulig å se rett inn gjennom vinduene. Erik ser på adresselappen, nøler et øyeblikk før han åpner og går gjennom den store porten. Han har ikke fortalt dette til noen. Det kribler litt i magen idet han fortsetter mot døra. Dempet pianomusikk høres innenfra. Han kikker på klokka, ser at han fortsatt er litt tidlig ute og stiller seg i portrommet og venter. I våres fant han en lapp i postkassa med tilbud om pianoundervisning, og en smule overilt kjøpte han et intensivkurs til sønnen sin, Benjamin, som skulle fylle atten år på forsommeren. Det er aldri for sent å lære seg et instrument, tenkte han. Selv har han alltid drømt om å kunne spille piano, sitte i sin ensomhet og spille en melankolsk nocturne av Chopin. Men dagen før bursdagen, påpekte Nelly at man ikke trengte å være psykolog for å innse at han hadde overført sin egen drøm på Benjamin. Erik fortet seg å bestille et trafikkalt grunnkurs og kjøretimer til ham isteden. Benjamin ble glad, og Simone syntes det var sjenerøst. Han var sikker på at han hadde husket å avbestille pianoundervisningen, men i morges fikk han en e-post om ikke å glemme den første timen. Erik føler seg både brydd og usikker, men har likevel bestemt seg for å ta den første timen selv, gi det en sjanse. 43
Tanker om å gå sin vei, sende en SMS og si at han allerede har avbestilt kurset flagrer gjennom hodet hans mens han går tilbake til inngangsdøra, løfter fingeren og ringer på. Pianomusikken stopper ikke, men han hører noen springe over gulvet med lette steg. Et lite barn åpner døra, en jente i sjuårsalderen, med store, lyseblå øyne og rufsete hår. Hun har på seg en prikkete kjole og holder et lekepinnsvin i hånden. – Mamma har en elev, sier hun lavt. Den vakre musikken flyter gjennom leiligheten. – Jeg har time klokka sju … jeg skal ha pianoundervisning, forklarer han. – Mamma sier at man må begynne når man er liten, svarer hun. – Hvis man skal bli veldig god, men det skal ikke jeg, sier han og smiler. For meg holder det at pianoet ikke holder seg for ørene eller kaster opp. Jenta kan ikke la være å smile. – Skal jeg ta jakken din? spør hun veloppdragent. – Orker du å bære den? Han legger den tunge jakka over de tynne armene hennes og ser henne forsvinne mot de høye skapene lenger inn i entreen. En kvinne i midten av trettiårene kommer gående oppover gangen. Hun ser ut til å være fordypet i egne tanker, men lytter kanskje bare til pianomusikken. Håret hennes er svart, klippet i en guttekort frisyre, og øynene er skjult bak små runde solbriller. Leppene hennes er blekrosa, og ansiktet later til å være helt usminket, men hun ser ut som en fransk filmstjerne. Han skjønner at det er hun som er Jackie Federer, pianolærerinnen. Hun er iført en bredmasket, svart strikkejakke over et skinnskjørt, og hun har flate ballerinasko på føttene. – Benjamin? spør hun. – Jeg heter Erik Maria Bark, jeg hadde egentlig bestilt kurset til sønnen min, Benjamin … Det skulle egentlig vært en bursdagspresang, men jeg har ikke fortalt ham om det … så jeg kom selv, for egentlig er det jeg som vil lære meg å spille. – Du vil lære å spille piano? 44
– Men du syns kanskje jeg er for gammel, legger han fort til. – Kom inn, jeg skal bare avslutte en time først, sier damen. Han følger etter henne nedover gangen og legger merke til at hun lar fingertuppene på den ene hånden stryke lett mot veggen mens hun går. – Benjamin fikk selvsagt noe annet til bursdagen sin, forklarer Erik mot ryggen hennes. Hun åpner døra, og musikken høres høyt og klart. – Slå deg ned, sier hun og setter seg ytterst på enden av en sofa. Lys flommer inn i rommet fra høye vinduer mot en grønn bakhage. En jente i sekstenårsalderen sitter med rak rygg ved et svart piano. Hun spiller et avansert stykke, vugger med overkroppen, blar seg fram i notene, fingrene løper over tangentene, og føttene trykker varsomt ned pedalene. – Hold takten, takk, sier Jackie og løfter haken. Jenta blir rød i kinnene, men fortsetter å spille. Det lyder fantastisk, men Erik ser at Jackie er misfornøyd. Han tenker at hun kanskje er en tidligere verdensstjerne, en berømt konsertpianist som han burde ha hørt om, Jackie Federer, en diva som bruker solbriller innendørs. Stykket avsluttes, klangen henger igjen og er i ferd med å dø ut når jenta slipper opp høyre pedal og demper strengene helt. – Bra, det var atskillig bedre i dag, sier Jackie. – Takk, sier jenta, samler sammen notene og skynder seg ut. Det blir stille i rommet. Det store treet i bakhagen kaster bølgende grønnlige skjær over det lyse tregulvet. – Så du vil spille piano, sier Jackie og reiser seg fra sofaen. – Jeg har alltid drømt om det, men det har aldri blitt noe av … Jeg er selvfølgelig helt talentløs, sier Erik fort. Umusikalsk. – Det var jo trist å høre, sier hun med sin dempede stemme. – Ja. – Vi får vel gjøre et forsøk, sier hun og legger håndflaten mot veggen som for å støtte seg. – Mamma, jeg har blandet saft, sier den lille jenta og kommer inn i rommet med saftglass på et brett. – Du får spørre gjesten om han er tørst. 45
– Er du tørst? – Tusen takk, det var veldig snilt, sier Erik og tar en slurk. Spiller du også piano? – Jeg er bedre enn det mamma var på min alder, svarer jenta som om det er en frase hun har hørt mange ganger. Jackie smiler og stryker datteren sin litt fraværende over det rufsete håret og ned i nakken før hun snur seg mot ham igjen. – Du har kjøpt tjue undervisningstimer, sier hun. – Jeg har det med å overdrive, innrømmer Erik. – Hva har du tenkt å oppnå med dette kurset? – Egentlig har jeg fantasert om å spille en sonate eller … en nocturne av Chopin, sier Erik og merker at han rødmer. Men jeg skjønner at jeg må begynne med Bæ, bæ lille lam. – Vi kan jobbe med Chopin, men kanskje heller en etyde. – Hvis det fins en liten kort en. – Madeleine, kan du gi meg Chopin … opus 25, første etyde. Jenta blar i hylla rett ved siden av Jackie, trekker ut en mappe og tar ut notene. Ikke før hun plasserer arkene i morens hånd, går det opp for Erik at pianolæreren er blind.
Kapittel 10
Erik kan ikke la være å smile for seg selv der han sitter ved det svartlakkerte pianoet med de små gullbokstavene: C Bechstein, Berlin. – Han må senke krakken, sier jenta. Erik reiser seg og justerer ned setet ved å gjøre en kraftig omdreining på stilleskruen. – Vi kommer til å begynne med høyre hånd og holde oss til den, men markere enkelte toner med venstre. Han ser på det lyse ansiktet hennes, den rette neseryggen og den halvåpne munnen. – Ikke se på meg, se på notene og klaviaturet, sier hun, hun strekker seg over skulderen hans og legger lillefingeren mykt på en svart tangent. Det kommer en høy tone fra pianoet. – Halvtonen under E heter Ess … Vi begynner med den første sekvensen som består av seks toner, seks sekstendedeler, sier hun og spiller tonene. – Greit, mumler Erik. – Hvor begynte jeg? Han trykker ned tangenten, og tonen stiger opp med en hard klang. – Bruk lillefingeren. – Hvordan visste du at … – Fordi det er naturlig – spill nå, sier hun. Han kjemper seg gjennom timen, konsentrerer seg om øvelsene hennes, betoner den første av de seks tonene, men roter seg bort når hun legger til noen få toner med venstre hånd. Ved ett tilfelle berører hun hånden hans igjen og forklarer at han må slappe av i fingrene. 47
– Greit, du er sliten, vi avslutter her, sier Jackie med nøytral stemme. Du har jobbet godt. Hun gir ham øvelser til neste time før hun ber datteren om å følge ham til døra. De passerer en lukket dør med ordene «Adgang forbudt!», skrevet med barnlig håndskrift på et stort skilt. – Er det ditt rom? spør Erik. – Det er bare mamma som får komme inn der, sier jenta. – Da jeg var liten, fikk ikke engang mamma komme inn på mitt rom. – Fikk hun ikke? – Jeg hadde tegnet en stor dødningskalle og hengt den på døra, men jeg tror at hun gikk inn likevel, for iblant var det lagt på rent sengetøy. Han kommer ut i en frisk kveldsluft. Det føles som om han nesten ikke har pustet i løpet av hele timen. Han har spent ryggen så han er støl, og han føler seg fortsatt merkelig sjenert. Han kommer hjem og tar seg en lang, varm dusj før han tar telefonen og ringer til pianolæreren. – Hallo, det er Jackie. – Hei, det er Erik Maria Bark. Din nye elev … – Hei, svarer hun spørrende. – Jeg ringer for å … be om unnskyldning. Jeg sløste bort hele kvelden din og … jeg innser at dette er håpløst, at det er for sent for meg å … – Du jobbet godt, akkurat som jeg sa, sier Jackie. Gjør de øvelsene du fikk, så ses vi snart. Han vet ikke hva han skal si. – God natt, sier hun og legger på. Før han går og legger seg, setter han på Chopins opus 25 for å forstå hva han strever mot. Når han hører pianisten Maurizio Pollinis trillende toner, kan han ikke annet enn å le høyt.
Kapittel 11
Sola står høyt over trærne, og det blåhvite plastbåndet vibrerer i den svake vinden. Blafrende skygger av båndet danser over asfalten. Politivaktene slipper forbi en svart Lincoln Town Car som ruller sakte langs Stenhammarsvägen mens speilbildet av de grønne trærne glir over lakken som en nattsvart skog. Margot Silverman svinger inn til siden og stanser rolig bak politiets kommandobil. Hun blir sittende en stund og holde i håndbrekket. Hun tenker på hvordan de strevde med å identifisere Susanna Kern før tiden løp ut. Etter en time innså de at det var for sent, men de fortsatte likevel. Margot og Adam hadde vært nede hos de utslitte IT-ekspertene og fått vite at lenken til filmen ikke kunne spores da alarmen kom. Like etter klokka to om natta var kriminalteknikerne på plass og hele området mellom Bromma kyrkväg og Lillängsgatan ble avsperret. Hele dagen pågikk den ekstremt vanskelige åstedsgranskingen mens man forsøkte å avhøre offerets mann med hjelp fra psykiater Erik Maria Bark. Politiet hadde gått fra dør til dør i nabolaget og sjekket alle opptak fra trafikkovervåkningskameraer, og Margot har nå avtalt et møte med Adam og en tekniker ved navn Erixon. Hun trekker pusten, tar med seg posen fra McDonald’s og går ut av bilen. Utenfor sperringene mot Stenhammarsvägen har det dannet seg et hav av blomster og tre stearinlys er tent. Noen sjokkerte 49
naboer møttes på velhuset i går kveld, men de fleste har ikke endret sine rutiner eller planer for helgen. Det er ingen de mistenker. Susannas eksmann var sammen med deres felles sønn på fotballbanen på Kristinebergs idrettsplass da politiet oppsøkte ham. De hadde allerede fått bekreftet at han hadde alibi for tidspunktet for drapet da de tok ham til side for å informere ham. Margot fikk høre at han etter å ha mottatt beskjeden, gikk inn i fotballmålet og tok imot straffespark etter straffespark fra sønnen. I dag tidlig trakk Margot opp retningslinjene for gruppens innledende spaningsarbeid i mangel av vitneutsagn og forensiske resultater. De skal fokusere spesielt på nylig løslatte eller permitterte seksualforbrytere og spore opp alle gjerningsmenn som er blitt sluppet ut fra anstalter og psykiatriske klinikker de siste årene, og deretter jobbe tett med gruppen som er ekspert på gjerningsmannprofiler. Margot krøller sammen papirposen mens hun fortsatt tygger og rekker den til en av politivaktene. – Må spise for fem, sier hun. Med en resignert bevegelse løfter hun sperrebåndet over hodet og går med tunge skritt bort til Adam som står og venter ved porten. – Bare så du vet det, så fins det ingen seriemorder, sier hun i en sur tone. – Jeg hørte det, svarer han og holder opp porten for henne. – Sjefer, sukker hun. Hva faen er det de tror? Kveldsavisene kommer til å spekulere, det spiller ingen rolle hva vi sier, politiet er fritt vilt for dem, og vi må følge regler, det er som å skyte sild i tønne. – Fisk i en bøtte, korrigerer Adam. – Vi vet ikke hvordan mediene kommer til å påvirke drapsmannen, fortsetter hun. Han kan føle seg eksponert og bli forsiktig, trekke seg tilbake … eller så nører oppmerksomheten opp under forfengeligheten hans og gjør ham overmodig. Skarpt lys fra sterke lamper skinner gjennom vinduene i hu50
set som om det pågår en filminnspilling eller motefotografering der inne. Kriminaltekniker Erixon åpner en colaboks og skynder seg å drikke som om det skulle være en slags magisk kraft i de første boblene. Han er svett i ansiktet, munnbindet sitter under haken, og den hvite beskyttelsesdrakten strammer over den omfangsrike magen hans. – Jeg leter etter Erixon, sier Margot. – Let etter en diger marengs som gråter hvis du bruker tallene 5 og 2, svarer Erixon og rekker fram hånden. Mens Margot og Adam trekker på seg de tynne beskyttelsesdraktene, forteller Erixon at han har klart å finne et avtrykk fra en gummistøvel i størrelse 43 ute på inngangstrappa, men at alle spor inni huset er ødelagt og kontaminert fordi offerets ektemann har hatt storrengjøring. – Alt tar fem ganger så lang tid, sier han og tørker svetten fra kinnene med et hvitt lommetørkle. Og det blir ingen rekonstruksjon i vanlig forstand, men jeg har noen teorier om hendelsesforløpet som vi kan snakke om. – Og liket? – Vi skal se på Susanna, men hun er flyttet, og … ja, dere vet. – Lagt til sengs og bredd over, sier Margot. Erixon hjelper henne med glidelåsen i beskyttelsesdrakten, og Adam trekker opp ermene på sin litt for store drakt. – Vi kunne laget et barneprogram om tre marengser, sier Margot med begge armene rundt magen sin. De skriver seg på lista over dem som har entret åstedet og blir med Erixon fram til ytterdøra. – Er dere klare? spør Erixon med et nytt alvor. Et vanlig hjem, en vanlig kvinne, alle gode år – og så besøk fra helvete i noen minutter. De går inn, det rasler i draktene deres, døra lukkes bak dem og hengslene piper som en hare i fella. Dagslyset forsvinner, og det raske skiftet mellom utelys og innelys er blendende. De står stille mens øynene venner seg til lyset. Lufta er varm, og det sitter blodige håndavtrykk på dørkarmen og rundt låsen og håndtaket, panisk famling. 51
En støvsuger uten munnstykke står på et stykke plast på gulvet. Det har rent mørkt blod ut av røret. Adams munnbind beveger seg fort foran munnen hans, og det har brutt fram svetteperler på pannen hans. De følger etter Erixon over de glinsende stegplatene fram til kjøkkenet. Det er blodige fotavtrykk på gulvbelegget. Avtrykkene er forsøkt tørket bort og så klint utover igjen. Utslagsvasken er tettet av oppbløtt tørkepapir og i det grumsete vannet ligger det en nal. – Vi har funnet avtrykk av føttene til Björn, sier Erixon. Først gikk han rundt i blodige sokker, deretter barbeint … sokkene ligger i søppelbøtta. Han blir stille igjen, og de fortsetter sammen ut i gangen som forbinder kjøkkenet med spisestua og tv-stua. Et åsted forandres med tiden og ødelegges gradvis i løpet av etterforskningen. For ikke å gå glipp av bevismateriale, begynner teknikerne å sikre søppelkasser og parkerte kjøretøy i området, man registrerer lukter og andre flyktige forhold. For øvrig undersøker man generelt åstedet utenfra og inn, og nærmer seg liket og selve drapsstedet med forsiktighet. Tv-stua ligger badet i skarpt lys. Den tunge lukten av blod er påtrengende. Kaoset framstår merkelig tilslørt i og med at møblene er satt på plass og tørket av. I går kveld så Margot filmen av Susanna da hun sto i dette rommet og spiste is med en skje rett fra pakningen. Et fly lander med kraftig bulder på flyplassen like ved og får vitrineskapet til å riste. Margot noterer seg at alle porselensfigurene ligger som om de sov. Fluer surrer over en blodig svaber som ligger slengt bak sofaen. På gulvet står det en bøtte med mørkerødt vann i, og gulvet er grimete. Det er mulig å følge den våte svaberens sveipende mønster over sokler og rundt møbler. – Først prøvde han å støvsuge opp blodet, sier Erixon. Deretter har han vasket med svaber og tørket med kjøkkenklut og tørkepapir. – Han husker ingenting, sier Margot. – Nesten alle opprinnelige blodspor er ødelagt, men han har oversett noe her, sier Erixon og peker på noen små prikker av blod på tapetet. 52
Han har benyttet den gamle teknikken med å spenne opp åtte tråder på veggen mellom de ytre blodsporene for å finne konvergenspunktet – stedet blodet har sprutet fra. – Dette er en nøyaktig posisjon … kniven går inn skrått ovenfra, temmelig dypt, sier Erixon med andpusten stemme. Og dette er tydelig et av de første stikkene. – Ettersom hun står oppreist, sier Margot lavt. – Ettersom hun fortsatt står oppreist, bekrefter han. Margot kikker på skapet med de liggende porselensfigurene igjen og tenker at Susanna må ha vaklet og støtt inn i skapet da hun prøvde å unnslippe. – Denne veggen er vasket, viser Erixon. Så nå må jeg gjette litt, men antakelig sto hun med ryggen mot veggen og gled ned langs den … kanskje rullet hun en halv omdreining, sparket med beina … for der lå hun i hvert fall en stund med punktert lunge. Margot bøyer seg tungt framover og ser blodet som er pustet utover ryggen på sofaen, skrått nedenfra, kanskje i en hosting. – Men blodet fortsetter ditover, ikke sant, det ser jo sånn ut, sier hun og peker. Susanna må ha kjempet som et villdyr … – Vet vi i det hele tatt hvor Björn fant henne? spør Adam. – Nei, men det har vært en stor ansamling av blod her, sier Erixon og peker. – Og der også, sier Margot med en gest mot vinduet. – Ja, hun har vært der, men har blitt slept dit … hun har vært på flere steder etter at døden inntraff, hun har ligget i sofaen og … på baderommet og … – Men nå er hun altså på soverommet, sier Margot.