Oversatt av Hanne Hay Sætre
Av samme forfatter: Silo Skift Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Dust Copyright © Hugh Howey 2013 Utgitt etter avtale med Jenny Meyer Literary Agency, New York Første gang utgitt i Storbritannia av Century, 2013 Norsk utgave © Cappelen Damm AS, Oslo 2017 Denne utgave, Oslo 2018 Oversatt fra engelsk av Hanne Hay Sætre Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Omslagsdesign: Peter Stoltze Forfatterfoto: © Amber Lyda Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB Trykt på 50 g Enso Bulky, 2,4 ISBN 978-82-02-57745-2 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til de overlevende
Prolog
«Er det noen der?» «Hallo? Ja. Jeg er her.» «Lukas, da. Du sa ingenting. Jeg trodde et øyeblikk … at du var en annen.» «Nei, det er meg. Jeg prøver bare å få på meg hodetelefonene ordentlig. Det har vært en hektisk morgen.» «Å?» «Ja. Kjedelige greier. Komitémøter. Vi er litt for få her oppe. Mange omplasseringer.» «Men har situasjonen roet seg? Ingen opprør å rapportere om?» «Nei da. Det begynner å normalisere seg. Folk står opp om morgenen og går på jobb, og besvimer i senga om kvelden. Vi hadde en stor lottotrekning denne uken som gjorde mange mennesker lykkelige.» «Det er bra. Veldig bra. Hvordan går det med server seks?» «Bra, takk. Alle passordene dine funket. Så langt er det bare mer av den samme informasjonen. Men jeg skjønner ikke egentlig hvorfor det er så viktig.» «Fortsett å lete. Alt er viktig. Hvis det ligger på serverne, er det en grunn til det.» «Det sa du om innholdet i Arven-bøkene også, men jeg syns veldig mye av det virker helt usannsynlig. Det får meg til å lure på om noe av det er sant.» 7
«Hvorfor det? Hva er det du leser?» «Jeg har kommet til bind C. I dag tidlig leste jeg om en … sopp. Vent litt. Jeg skal finne den. Her er den. Cordyceps.» «Er det en sopp? Aldri hørt om den.» «Det står at den gjør noe med maurens hjerne. Reprogrammerer den som om den er en robot. Får den til å klatre opp til toppen av en plante før den dør …» «En usynlig robot som reprogrammerer hjerner? Jeg er ganske sikker på at det ikke er tilfeldig at den artikkelen står der.» «Nei vel? Så hva betyr det, da?» «Det betyr … Det betyr at vi ikke er frie. At ingen av oss er det.» «Så oppløftende. Jeg skjønner hvorfor hun får meg til å ringe deg.» «Ordføreren deres? Er det derfor …? Hun har ikke tatt telefonen på en stund.» «Nei. Hun er ikke her nå. Hun jobber med noe.» «Med hva?» «Det bør jeg nok ikke si. Jeg tror ikke du vil like det.» «Hvorfor tror du ikke det?» «Fordi jeg ikke liker det selv. Jeg har prøvd å overtale henne til å la det være. Men hun kan være litt … sta noen ganger.» «Hvis det kan skape problemer, bør jeg få vite om det. Jeg ønsker bare å hjelpe dere. Jeg kan få folk til å se en annen vei …» «Det er nettopp det. Hun stoler ikke på deg. Hun tror ikke engang at du er den samme personen hver gang.» «Det er meg, det er meg. Maskinen gjør noe med stemmen min.» «Jeg forteller deg bare hva hun tror.» «Jeg skulle ønske hun sluttet å være så negativ. Jeg vil veldig gjerne hjelpe dere.» «Jeg tror deg. Jeg tror det beste du kan gjøre for oss akkurat nå, er å krysse fingrene.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg har på følelsen at dette vil ende med forferdelse.»
8
DEL 1
– GRAVINGEN
1 • Silo 18 •
Det drysset støv fra taket i gangene på Mekanisk. Det ble ristet løs av den voldsomme boringen. Ledningene i taket svingte rolig. Rørene skranglet. Og fra generatorrommet hørte man høye, støtvise brak som ga gjenlyd i veggene og minnet om en tid da maskiner ute av stilling truet med å slite seg løs. I sentrum for det øredøvende bråket sto Juliette Nichols. Hun hadde dratt ned glidelåsen på kjeledressen og knyttet de løse ermene rundt livet. Undertrøyen var flekkete av svette og støv. Hun la seg mot pressluftboret med all sin tyngde, de senete armene skaket og ristet mens de holdt fast maskinen med den tunge piggen som hamret løs på en betongvegg i Silo 18, igjen og igjen. Hun kjente vibrasjonen i tennene. Alle bein i kroppen ristet, og gamle sår hadde begynt å verke igjen. På sidelinjen sto gruvearbeiderne som brukte boret til daglig og fulgte misfornøyd med. Juliette snudde ansiktet vekk fra den knuste betongveggen og kastet et blikk bort på dem. De sto med korslagte armer over brede brystkasser og med kjevene stivnet til bistre miner, kanskje sinte fordi hun hadde tatt pressluftboret deres, eller fordi hun brøt et tabu og gravde på et forbudt sted. Juliette svelget grusen og krittet som hadde samlet seg i munnen, og konsentrerte seg om veggen som var i ferd med å smuldre opp. Det fantes en mulighet til, en hun ikke kunne la være å ta med i betraktningen. Dyktige mekanikere og gruvearbeidere var døde 11
på grunn av henne. Da hun hadde nektet å vaske, brøt det ut voldsomme kamper. Og hvor mange av dem som så på at hun gravde, hadde mistet ektefellen, bestevennen eller et familiemedlem? Hvor mange av dem klandret henne? Hun kunne umulig være den eneste som gjorde det. Boret rykket til, og det kom en lyd som når metall treffer metall. Juliette styrte det hakkende nebbet til siden etter hvert som hun støtte på knokler i form av armeringsjern i det hvite betongkjøttet. Hun hadde allerede hakket ut et stort krater i den ytre siloveggen, og den første raden med armeringsjern hang nedoverbøyd. Endene var glatte som smeltede stearinlys der hun hadde brukt skjærebrenneren på dem. Det hadde vært en halvmeter til med betong og enda en rad med jernstenger. Siloveggene var tykkere enn hun hadde trodd. Med numne lemmer og frynsete nerver styrte hun maskinen forover. Den kileformede piggen tok store biter av betongen mellom stengene. Hvis hun ikke hadde sett arkitekttegningene med egne øyne – hvis hun ikke hadde visst at det var flere siloer der ute – hadde hun gitt opp for lengst. Det føltes som om hun tygde seg igjennom selve jordskorpen. Armene ristet, og hendene gled ut av fokus. Hun angrep selveste siloveggen, hun deljet løs fordi hun ville lage hull i den fordømte kolossen, bore seg igjennom til utsiden. Gruvearbeiderne sto og skiftet vekten fra den ene foten til den andre. De var ille til mote. Juliette flyttet blikket tilbake til punktet på veggen som hun siktet seg inn mot, da piggen traff mer stål og lagde en skjærende lyd. Hun konsentrerte seg om feltet med hvit betong mellom stengene. Hun sparket til spaken, lente seg over maskinen, og piggen slo seg innover mellom rustne spor enda én centimeter til. Hun burde for lengst ha tatt seg en pause. Krittet i munnen gjorde det vanskelig å puste; hun var forferdelig tørst; armene trengte en hvil; det lå knust stein i en haug rundt boret og over føttene hennes. Hun sparket vekk noen av de store bitene og fortsatte å grave. Hvis hun stanset en gang til, var hun redd hun ikke ville få overtalt dem til å la henne fortsette. Det hjalp ikke at hun var ordfører 12
– det hjalp ikke hva vaktsjefen sa – menn hun hadde trodd var fryktløse, hadde allerede forlatt generatorrommet med rynket panne. De virket vettskremte for at hun skulle stikke hull på en hellig forsegling og slippe inn forurenset og livsfarlig luft. Juliette la merke til de skrå blikkene folk sendte henne. De visste at hun hadde vært ute og så på henne som et slags gjenferd. Mange holdt avstand som om hun hadde en smittsom sykdom. Hun beit tennene sammen og kjente at det knaste vemmelig i sand. Så sparket hun til spaken en gang til. Piggen slo seg frem et par centimeter til. Og enda et par centimeter. Juliette forbannet maskinen og smertene i håndleddene. Forbannet kampene og alle de døde vennene. Hun forbannet tanken på Solo og barna som var alene, en evighet av stein unna. Og hun forbannet dette ordførertullet. At folk plutselig så på henne som om hun ledet alle skift i alle etasjer, og som om hun visste hva faen det var hun drev med, som om de måtte adlyde henne selv om de var redd henne –. Boret rykket fremover mer enn et par centimeter, og den hamrende delen utstøtte et gjennomtrengende ul. Juliette mistet taket med den ene hånden, og boret ruste som om det skulle til å eksplodere. Gruvearbeiderne skvatt til som lopper, flere av dem løp mot henne med skyggene, lærlingene, på slep. Juliette trykket på den røde stopp-knappen som nesten var usynlig under et hvitt lag med støv. Boret steilet og sparket bakut etter hvert som det senket farten etter nesten å ha løpt løpsk. «Du er igjennom! Du er igjennom!» Raph dro henne tilbake. Han la de bleke armene, sterke etter mange år med gruvearbeid, rundt de numne armene hennes. Andre ropte til henne at hun hadde klart det. At hun var ferdig. Boret hadde lagd samme lyd som når en stempelstang var knekt. De hadde hørt den farlige lyden av en kraftig maskin som ikke lenger møtte motstand, som ikke ble holdt igjen. Juliette slapp spakene og lot seg sige bakover i Raphs favntak. Desperasjonen kom tilbake; tanken på at vennene var levende begravd i den tomme siloen som var som en grav, uten at hun var i stand til å hjelpe dem. 13
«Du er igjennom – trekk deg tilbake!» En hånd som stinket smørefett og tungt arbeid la seg over munnen hennes for å beskytte henne mot luften utenfor. Juliette fikk ikke puste. Foran henne kom det til syne en svart flekk av tomt rom etter hvert som betongstøvet la seg. Og der, mellom de to jernstengene, var det et mørkt hull. Et hull mellom to stenger i et fengselsgitter som var satt opp i to lag og spent hele veien rundt dem, fra Mekanisk og helt opp til Toppen. Hun var igjennom. Igjennom. Nå fikk hun et glimt av noe annet, en annerledes utside. «Brenneren», mumlet Juliette og tvang den trælete hånden til Raph bort fra munnen og tok sjansen på å trekke inn litt luft. «Gi meg skjærebrenneren. Og en lommelykt.»
2 • Silo 18 •
«Den forbanna greia har rusta som faen.» «Det der ser ut som hydraulikkledninger.» «De må være tusen år gamle.» Fitz mumlet det siste. Oljearbeiderens ord vislet ut gjennom hullet der tennene manglet. Gruvearbeiderne og mekanikerne som hadde holdt avstand under gravingen, stimlet nå sammen bak Juliette som lyste med lommelykten på et slør av steinstøv og inn i mørket bakenfor. Raph, som var like blek som det svevende støvet, sto ved siden av henne. De trykket seg sammen for å se inn gjennom det kjegleformede krateret som var hakket ut av den to meter tykke betongveggen. Albinoen glodde storøyd, den nesten gjennomsiktige huden lå stramt over kinnene, og munnen var en blodløs, rett strek. «Du kan puste, Raph», sa Juliette. «Det er bare et rom til.» Den bleke gruvearbeideren slapp ut pusten og trakk et lettelsens sukk. Så ba han dem som sto bak om å slutte å dytte. Juliette ga lommelykten til Fitz og snudde seg fra hullet hun hadde lagd. Hun bante seg vei gjennom flokken som hadde samlet seg. Hjertet hamret fordi hun hadde fått et glimt av en maskin på den andre siden av veggen. Det hun hadde sett, ble raskt bekreftet av det de andre mumlet om: fjærbein, bolter, slanger, stålplater med avskallet maling og rustdannelse – siden på et mekanisk beist som strakte seg oppover og utover så langt de svake lommelyktstrålene rakk. 15
En tinnkopp med vann ble presset inn i den skjelvende hånden hennes. Juliette drakk fort. Hun var utmattet, men hjernen fortsatte på høygir. Hun gledet seg til å gå tilbake til radioen og fortelle det til Solo. Og hun gledet seg til å fortelle det til Lukas. Her var det en liten bit med begravd håp. «Hva nå?» spurte Dawson. Den nye tredjeskiftsformannen som hadde gitt henne vann, så forsiktig på henne. Dawson var i slutten av trettiårene, men vaktskiftet på den tussmørke tiden av døgnet med få folk, la flere år til den egentlige alderen. Han hadde store, grove hender formet av harde slag og brekte fingrer, både fra jobb og slåsskamper. Juliette ga ham tilbake koppen. Dawson kikket ned i den og tok den siste slurken. «Nå skal vi lage hullet større», sa hun. «Vi går inn og ser om den greia kan repareres.» Så ble hun oppmerksom på en bevegelse oppå den durende generatoren. Hun løftet blikket og rakk å få med seg at Shirly hadde stått og betraktet henne med rynket panne og deretter vendt henne ryggen. Juliette klemte Dawson i armen. «Det kommer til å ta en evighet å gjøre dette ene hullet større», sa hun. «Det vi trenger, er mange titalls små hull som vi kan koble sammen. Vi må rykke ut store blokker av gangen. Hent pressluftboret. Og slipp mennene løs med hakker, men prøv å lage så lite støv som mulig.» Tredjeskiftsformannen nikket og klemte fingrene rundt den tomme koppen. «Ingen sprengning?» spurte han. «Ingen sprengning», sa hun. «Jeg vil ikke ødelegge det som står der inne.» Han nikket, og hun overlot til ham å organisere gravingen. Hun nærmet seg generatoren. Shirly hadde også tatt av seg overdelen på kjeledressen og knyttet ermene rundt livet. Undertrøyen var mørk, og svetten dannet en opp ned-trekant på ryggen hennes. Med en klut i hver hånd gjøv hun løs på toppen av generatoren og gnikket bort både gammelt fett og nytt støv som hadde lagt seg etter dagens graving. Juliette knyttet opp ermene og stakk armene i dem igjen for å 16
skjule arrene. Hun klatret opp på generatoren. Hun visste akkurat hvor hun kunne ta tak. Hvilke deler som var glovarme og hvilke som bare var varme. «Trenger du hjelp?» spurte hun da hun nådde toppen. Varmen og duren fra maskinen gjorde de ømme musklene hennes godt. Shirly tørket seg i ansiktet med trøyen. Hun ristet på hodet. «Det går bra», sa hun. «Jeg beklager alt steinstøvet.» Juliette hevet stemmen over lyden av de enorme stemplene som gikk opp og ned. En gang for ikke altfor lenge siden hadde tennene skranglet i kjeften når man sto på toppen av maskinen, den gangen den hadde vært hinsides ute av stilling. Shirly snudde seg og kastet de skitne klutene ned til skyggen sin, Kali, som dyppet dem i en bøtte med grumsete vann. Det var rart å se den nye sjefen for Mekanisk gå løs på en så simpel oppgave som å vaske generatoren. Juliette prøvde å se for seg Knox gjøre det samme. Og da slo det henne for hundrede gang at hun var Ordføreren, og at hun brukte tiden sin på å hamre seg igjennom vegger og sage seg igjennom armeringsjern. Kali kastet klutene opp til henne igjen, og Shirly tok dem imot med våte klask og sølesprut. Venninnens taushet da hun bøyde seg ned for å fortsette, var svært talende. Juliette snudde seg og betraktet arbeidslaget hun hadde satt sammen for å grave tunnel, og som nå jobbet med å fjerne murbrokker og utvide hullet. Shirly hadde ikke vært glad for å miste så mye arbeidskraft, og enda mindre glad for at de skulle forbryte seg mot tabuet om å trenge igjennom siloens vegger. I tillegg var disse arbeiderne blitt tatt fra henne på et tidspunkt da staben allerede var tynnet ut på grunn av kampene. Og hvorvidt Shirly klandret Juliette for ektemannens død eller ikke, var likegyldig. Juliette klandret seg selv, og stemningen dem imellom var som klumpete smørefett. Ikke lenge etter fortsatte hamringen på veggen. Juliette så at Bobby hadde overtatt pressluftboret. De ekstremt muskuløse armene ble uklare mens han styrte pigghammeren. Synet av en fremmedartet maskin – et slags klenodium begravd på den andre 17
siden av veggen – hadde gitt de nølende arbeiderne hennes en ny giv. Frykt og tvil hadde forandret seg til besluttsomhet. En portør kom med mat, og Juliette så at den unge mannen med nakne armer og bein observerte arbeidet oppmerksomt. Portøren la fra seg frukten og den varme lunsjen og fikk med seg sladder. Juliette reiste seg opp på den durende generatoren og prøvde å skyve til side tvilen. De gjorde det rette, sa hun til seg selv. Hun hadde sett med egne øyne hvor stor verden var, hadde stått på en topp og sett utover landet. Alt hun trengte å gjøre nå, var å vise de andre hva som var der ute. Da ville de gå på med friskt mot i stedet for med frykt.
3 • Silo 18 •
Et hull ble gjort stort nok til at de kunne presse seg igjennom, og Juliette gikk først. Med lommelykten i hånden krabbet hun over en haug med grus og mellom bøyde jernstenger. Luften utenfor generatorrommet var like kald som i gruvene. Hun holdt seg for munnen og hostet. Støvet fra gravingen kilte i nese og hals. Hun hoppet ned på gulvet på den andre siden av hullet. «Forsiktig», sa hun til de andre som sto bak. «Gulvet er ikke flatt.» Litt av ujevnhetene kom av at noen betongbrokker hadde falt ned på innsiden – resten kom av at gulvet bare var sånn. Det kunne virke som om det var gravd ut med kjevene til en kjempe. Hun lyste fra skoene sine og opp på det mørke taket høyt over seg. Hun betraktet det enorme vraket av en maskin. Den fikk hovedgeneratoren til å virke liten. Den fikk oljepumpene til å virke fislete. Det var ikke meningen at mennesker skulle bygge så store maskiner, og i hvert fall ikke reparere dem. Hun ble bekymret. Håpet om å reparere denne begravde maskinen krympet. Raph stilte seg ved siden av henne i det mørke, kalde rommet. Det raslet i grusen når han gikk. Albinoen hadde en gendefekt som hoppet over generasjoner. Øyenbrynene og øyenvippene var tynne som spindelvev, nesten usynlige. Huden var hvit som grisemelk. Men når han var i gruvene, ga mørket ham en sunn hudfarge i motsetning til de andre, som bare så svarte ut. Juliette skjønte hvorfor han 19
hadde dratt fra gårdene som gutt for å jobbe i mørket. Raph plystret da han lyste på maskinen med lommelykten. Et øyeblikk etter kunne de høre ekkoet av plystringen hans, som en fugl i mørket som gjorde narr av ham. «Den må være skapt av guder», sa han høyt for seg selv. Juliette svarte ikke. Hun visste at Raph ikke vanligvis var av dem som hørte på det prestene sa. Likevel var det ikke tvil om at denne maskinen fylte en med ærefrykt. Hun hadde sett bøkene til Solo, og hun antok at denne maskinen var bygd av det samme urfolket som hadde bygd de forfalne, men høye tårnene på den andre siden av åsen. Det at de hadde bygd siloen også, fikk henne til å føle seg liten. Hun strakk ut hånden og kjente på metallet som verken var blitt sett eller rørt ved på mange hundre år, og hun beundret alt det som dette urfolket hadde vært i stand til å lage. Kanskje prestene ikke var helt på jordet likevel … «O guder», brummet Dawson, som lagde mye lyd da han stilte seg ved siden av dem. «Hva gjør vi med denne?» «Ja, Jules», hvisket Raph i ærefrykt for mørkets og tidens skygger. «Hvordan skal vi grave dette treskeverket ut herfra?» «Vi skal ikke grave den ut», sa hun. Hun ålte seg sidelengs mellom betongveggen og den enorme maskinen. «Denne kjempen skal grave ut seg selv.» «Du tror vi vil få den til å virke», sa Dawson. Arbeiderne i generatorrommet stimlet sammen om hullet i veggen og stengte for lyset. Juliette lyste med lommelykten inn i den lille sprekken mellom siloveggen og den høye maskinen. Hun så etter en vei som kunne føre henne rundt den. Hun gikk innover i mørket langs den ene siden og tok seg forsiktig oppover skråningen. «Vi skal få start på den», forsikret hun Dawson. «Vi må bare finne ut hvordan den virker.» «Forsiktig», advarte Raph da noen steiner løsnet under føttene hennes og trillet nedover mot ham. Hun var allerede over hodehøyde. Hun så at rommet verken hadde hjørne eller endevegg. Det buet seg opp og rundt maskinen. 20
«Det er en stor sirkel», ropte hun. Stemmen hennes ga gjenlyd i metallet og steinen. «Jeg tror ikke det slutter her.» «Det er en dør her», ropte Dawson. Juliette skled ned skråningen igjen og gikk bort til ham og Raph. De hørte klikket fra enda en lommelykt som ble slått på blant tilskuerne i generatorrommet. Denne strålen smeltet sammen med hennes og lyste opp en dør med grove hengsler. Dawson strevde med å få rikket håndtaket på døren. Han stønnet av anstrengelse, og ståldøren utstøtte en skjærende lyd da den måtte gi etter for rå muskelkraft. Maskinen lignet en enorm grotte da de kom seg inn døren. Ingenting hadde forberedt Juliette på dette. Hun tenkte på alle plansjene hun hadde sett i hulen til Solo under serverrommet, og skjønte at maskinene var tegnet i riktig målestokk. De små «markene» som stakk ut fra de nederste etasjene på plantegningene, var faktisk én hel etasje høye og dobbelt så lange. Kolossale stålsylindere. Denne var tett omsluttet av en rund grotte, nesten som om den hadde begravd seg selv. Juliette ba mannskapet være stille mens de gikk inne i den. Tolv arbeidere ble med henne. Stemmene deres blandet seg sammen og lagde ekko i maskinens labyrintaktige innvoller. Redselen for å bryte et tabu var drevet bort av nysgjerrighet og undring, og gravingen var for øyeblikket glemt. «Denne er til å fjerne stein og grus med.» Lommelyktene lyste opp et bånd av stålplater. Det var hjul og tannhjul under platene, og flere plater på undersiden som overlappet hverandre som skjellene på en slange. Juliette skjønte med en gang hvordan transportbåndet fungerte. Platene var hengslet sammen og bøyde seg over kanten for å komme rundt og tilbake igjen. Stein og grus kunne fraktes bortover båndet. Lave kanter av tre centimeter tykke stålplater hindret steinene i å trille av. Fjellveggen som maskinen skulle tygge i stykker, ville bli sluset bakover til menn som sto klare med trillebårer. 21
«Den er jævlig rusten», var det en som brummet. «Ikke så rusten som den kunne ha vært», sa Juliette. Maskinen hadde vært der i mange hundre år, minst. Hun hadde ventet seg en rusthaug og ingenting annet, men stålet var fremdeles blankt enkelte steder. «Jeg tror rommet har vært lufttett», sa hun høyt til seg selv, for hun husket et vinddrag mot halsen og luft som ble sugd inn, da hun trengte igjennom veggen for første gang. «Dette er hydraulikk», sa Bobby. Han hørtes skuffet ut, som om han hadde oppdaget at gudene også brukte vann til å vaske seg i ræva med. Juliette var mer fortrøstningsfull. Hun så noe som kunne repareres, så lenge energikilden var intakt. De kunne få start på maskinen. Den var enkel, som om gudene visste at de som oppdaget den, kom til å være mindre raffinerte, mindre kunnskapsrike. Det var belter, akkurat som på minigraveren, men de gikk langs hele langsiden av den enorme maskinen, hjulakslene var dekket av skorper med størknet fett. Det var flere belter på sidene og på taket, som også måtte være til å skyve bort jord med. Det hun ikke skjønte, var hvordan de fikk startet gravingen. Foran båndet som fraktet bort jord og stein, og alle innretningene for å dytte knust stein og slam ut av maskinen bak, kom de til en vegg av stål som raget opp over bjelkene og stiene som forsvant inn i mørket over dem. «Det henger ikke på greip i det hele tatt», sa Raph da han kom bort til veggen på den andre siden. «Se på de hjulene. Hvilken vei går denne greia?» «Det er ikke hjul», sa Juliette. Hun pekte med lysstrålen. «Hele fronten på maskinen går rundt. Her er omdreiningspunktet.» Hun pekte på midtakselen, som var like tjukk rundt livet som to menn til sammen. «Og de runde skivene der skal stikke ut og skjære.» Bobby fnyste vantro. «I massiv stein?» Juliette prøvde å dytte på en av skivene. Den rikket seg knapt. De kom til å trenge en hel tønne med fett. «Jeg tror hun har rett», sa Raph. Han hadde løftet lokket av en 22
kasse som var like stor som en køyeseng, og lyste inn i den med lommelykten. «Dette er en girkasse. Det ser ut som gir.» Juliette stilte seg ved siden av ham. Tannhjul på størrelse med midjemålet til en voksen mann lå senket i størknet fett. Tannhjulene hadde tenner som kunne få hele den enorme stålfronten til å dreie rundt. Girkassen var like stor og kraftig som den til hovedgeneratoren. Større. «Dårlige nyheter», sa Bobby. «Sjekk hvor akselen munner ut.» Tre stråler møttes og fulgte drivakselen til enden, der den sluttet i løse luften. Hulrommet inne i den enorme maskinen, all den tomheten de nå befant seg inne i, var et rom beregnet på beistets hjerte. «Den går ingen steder», mumlet Raph. Juliette gikk med bestemte skritt bakover i tunnelboremaskinen. Der oppdaget hun kraftige stabilisatorstag bygd for å holde på en kraftkilde. Hun og de andre mekanikerne hadde virret rundt stedet der motoren skulle ha vært. Og nå som hun visste hva hun skulle se etter, så hun boltene. Det var seks av dem. Enorme skruer med gjenger på 20 cm i diameter, smurt inn i eldgammelt, størknet fett. Mutteren til hver skrue hang på kroker under stagene. Gudene kommuniserte med henne. Snakket til henne. Forfedrene hadde lagt igjen en beskjed på et språk som maskinkyndige kunne. De snakket til henne fra en annen tid, og de sa: Disse skal her. Følg disse trinnene. Fitz, oljearbeideren, knelte ved siden av Juliette og la hånden på armen hennes. «Det var leit med vennene dine», sa han og mente Solo og barna, men Juliette syntes han hørtes glad ut på alle andres vegne. Hun kastet et blikk bak seg i stålgrotten og så flere gruvearbeidere og mekanikere kikke inn, litt usikre på om de skulle slutte seg til dem. Alle hadde vært fornøyde om forsøket endte her, og hun sluttet å grave. Men Juliette følte mer enn bare lyst til å fortsette; hun begynte å føle at det var meningen. Denne maskinen var ikke blitt gjemt for dem. Den var blitt plassert på et trygt sted. Beskyttet. Pakket vekk. Innsmurt i masse fett, og grunnen til det var ukjent for henne. 23
«Skal vi forsegle den igjen?» spurte Dawson. Selv den gamle, grå mekanikeren virket ivrig etter å innstille gravingen. «Den venter på noe», sa Juliette. Hun løftet en av de store mutterne av kroken den hang på, og tredde den på skruen som var dekket av et tykt lag med fett. Størrelsen på bolten var kjent. Hun tenkte på det som hadde vært jobben hennes i noe som føltes som et annet liv, da hun jobbet med å rette opp hovedgeneratoren. «Den skal åpnes», sa hun. «Det er meningen at man skal åpne buken. Undersøk på baksiden av maskinen der vi kom inn. Den skal kunne åpnes, så stein og grus kan komme ut, men også for å slippe noe inn. Motoren mangler slett ikke.» Raph ble stående sammen med henne. Han lyste på brystet hennes med lommelykten, så han kunne se ansiktet hennes. «Jeg vet hvorfor de parkerte den her», sa hun til ham mens de andre gikk for å undersøke baksiden av maskinen. «Jeg vet hvorfor de plasserte den ved siden av generatorrommet.»
4 • Silo 18 •
Shirly og Kali holdt fremdeles på med å vaske hovedgeneratoren da Juliette kom ut av tunnelboremaskinens indre. Bobby viste de andre hvordan baksiden av maskinen kunne åpnes, hvilke bolter som måtte skrus opp, og hvordan man tok av platene. Juliette fikk dem til å måle avstanden mellom boltene, og etterpå avstanden mellom boltene til reservegeneratoren for å få bekreftet det hun allerede visste. Maskinen de hadde funnet, var den hun hadde sett på en av plansjene i leiligheten til Solo. Den bar virkelig på et budskap fra fortiden. Én oppdagelse utløste et skred av andre. Juliette så Kali vri søle ut av kluten før hun dyppet den i en annen bøtte med litt mindre skittent vann, og hun kom plutselig til å tenke på noe: En motor ville bli ødelagt hvis den sto ubrukt i tusen år. Den kunne bare holdes ved like hvis den var i bruk, hvis en arbeidsstyrke viet livet sitt til å stelle med den. Damp steg opp fra en varm og innsåpet manifold mens Shirly vasket den purrende hovedgeneratoren, og Juliette skjønte at de hadde arbeidet mot dette i alle år. Uansett hvor mye den gamle venninnen, nå sjef for Mekanisk, mislikte prosjektet, hadde Shirly hjulpet henne hele tiden. Den lille generatoren på den andre siden av hovedgeneratoren hadde en annen, større oppgave. «Boltene ser riktige ut», sa Raph som sto med en målestokk i hånden. «Tror du de brukte den maskinen for å plassere generatoren her?» 25
Shirly slapp ned en skitten klut og fikk kastet en renere opp til seg. Mekaniker og skygge hadde samme arbeidsrytme som de trommende stemplene. «Jeg tror reservegeneratoren skal hjelpe maskinen ut herfra», sa hun til Raph. Det hun ikke forsto, var hvorfor noen skulle være villig til å sende fra seg reservekraftkilden, selv bare for en liten stund. Det ville sette hele siloen i fare. De kunne like godt ha funnet en rusten klump av en motor på den andre siden av veggen. Det var vanskelig å se for seg at noen ville være med på planen som formet seg i hodet hennes. En klut gikk i en bue gjennom luften og plasket ned i bøtta med brunt vann. Kali kastet ikke opp en ny. Hun glodde i retning av inngangen til generatorrommet. Juliette fulgte skyggens blikk og kjente at hun ble varm i kinnene. Der, blant de skitne og flekkete mennene og kvinnene på Mekanisk, sto det en plettfri ung mann i glitrende sølv og spurte noen om veien. En mann pekte, og Lukas Kyle, ITsjefen, kjæresten hennes, satte av gårde med kurs for Juliette. «Gi reservegeneratoren en overhaling», sa Juliette til Raph, som stivnet der han sto. Han så ut til å skjønne hvor dette bar. «Vi må sette den inn akkurat lenge nok til å se hvordan denne tunnelboremaskinen fungerer. Vi har uansett lenge tenkt at vi burde koble fra og rense eksosmanifolden.» Raph nikket. Han beit tennene sammen. Juliette ga ham et klask på ryggen og torde ikke se opp på Shirly da hun gikk for å møte Lukas. «Hva gjør du her nede?» spurte hun ham. Hun hadde snakket med Lukas dagen før, og han hadde ikke fortalt at han ville komme på besøk. Han ville overrumple henne. Lukas bråstoppet og rynket pannen – Juliette fikk dårlig samvittighet for tonen hun hadde tatt. Det var ingen varm velkomst. Hun var for oppspilt etter dagens oppdagelser, altfor spent. «Jeg kunne spurt deg om det samme», sa han. Han lot blikket gli til krateret de hadde gravd ut av ytterveggen. «Mens du graver hull her nede, gjør IT-sjefen ordførerens jobb.» 26
«Da har ingenting forandret seg», sa Juliette og lo. Hun prøvde å lette litt på stemningen. Men Lukas smilte ikke. Hun la hånden på armen hans og førte ham med seg bort fra generatoren og ut i gangen. «Jeg beklager», sa hun. «Jeg ble bare så overrasket over å se deg. Du skulle sagt fra at du kom …» «Og hatt denne samtalen over radioen?» Juliette sukket. «Du har rett. Og for å være helt ærlig … jeg er veldig glad for å se deg. Hvis du vil at jeg skal komme opp og underskrive på ting, skal jeg gjerne gjøre det. Og hvis du vil ha meg til å holde en tale eller kysse en baby, så gjør jeg gjerne det også. Men jeg sa til deg i forrige uke at jeg skulle finne en måte å hente vennene mine på. Og siden du har nedlagt veto mot at jeg går over åsen igjen …» Sarkasmen hennes fikk Lukas til å sperre opp øynene. «Jules, du bekymrer deg for et lite knippe mennesker mens alle i denne siloen blir mer og mer nervøse. Det syder på Toppen. Det er et lite ekko av opprøret du forårsaket, men denne gangen er misnøyen rettet mot oss.» Juliette kjente at hun ble varm. Hun tok hånden vekk fra armen til Lukas. «Jeg ville ikke at de skulle ta til våpen. Jeg var ikke engang her da det skjedde.» Han var trist i øynene, ikke sint, og Juliette skjønte at dagene var like lange for ham der oppe som de var for henne nede på Mekanisk. De hadde snakket mindre sammen i løpet av den siste uken enn de hadde gjort da hun var i Silo 17. De var nærmere hverandre, men sto i fare for å vokse fra hverandre. «Hva vil du at jeg skal gjøre?» spurte hun. «For det første, ikke grav. Vær så snill. Billings har sendt inn en haug med klager fra naboer som gruer for hva som kan skje. Noen mener at utsiden vil komme inn til oss. En prest fra Midten holder to «søndager» – gudstjenester – i uken for å advare mot farene, mot sin visjon om at støvet vil fylle siloen til randen, og at tusenvis vil dø …» «Prester …» fnyste Juliette. 27
«Ja, prester. Og det kommer folk både fra Toppen og fra Dypet for å høre på ham. Når han finner det nødvendig å holde tre søndager i uken, nærmer vi oss lynsjestemning.» Juliette strøk fingrene gjennom håret, og stein og grus trillet ut. Hun så skyldbevisst på skyen av fint støv. «Hva tror folk skjedde med meg utenfor siloen? Vasken min? Hva sier de om det?» «Noen har vanskelig for å tro på det», sa Lukas. «Det er godt legendestoff. På IT vet vi hva som skjedde, men andre steder tviler de på at det er sant. Det går til og med rykter om at det var et valgstunt.» Juliette bannet for seg selv. «Og nyheten om at det fins flere siloer?» «Jeg har i mange år fortalt folk at stjernene er soler, akkurat som den vi ser. Men noen ting er det veldig vanskelig å forstå. Å redde vennene dine vil neppe forandre på det. Du kunne tatt radiovennen din med til basaren og sagt at han kom fra en annen silo. Noen hadde trodd på det.» «Walker?» Juliette ristet på hodet, men hun visste at han hadde rett. «Jeg henter ikke vennene mine for å bevise hva som skjedde med meg, Luke. Det er ikke for min egen skyld. De bor sammen med de døde, der borte. Sammen med spøkelser.» «Gjør ikke vi også det? Spiser vi ikke våre døde? Vær så snill, Jules. Mange hundre mennesker kommer til å dø for at du skal få reddet noen få. Kanskje de har det bedre der borte.» Hun trakk pusten dypt, holdt den, prøvde så godt hun kunne å ikke bli sint. «De har ikke det, Lukas. Mannen jeg prøver å redde, er nesten gal etter å ha bodd i total isolasjon i fryktelig mange år. Barna der borte får barn selv. De trenger leger, og de trenger hjelp. Dessuten … har jeg lovet det.» Han besvarte bønnene med triste øyne. Det var til ingen nytte. Hvordan få en mann til å bry seg om mennesker han aldri hadde møtt? Juliette forventet det umulige av ham, og hun var ikke bedre selv. Brydde hun seg egentlig om dem som ble forgiftet med en dob28
bel dose søndager? Eller om de fremmede menneskene hun var blitt valgt til å lede, men som hun aldri hadde møtt? «Jeg ville ikke ha denne jobben», sa hun til Lukas. Det var vanskelig å unngå å høres bebreidende ut. Andre hadde villet at hun skulle bli ordfører, ikke hun. Men nå var det visst ikke like mange som før. «Jeg visste heller ikke hva jeg gikk i lære for», svarte Lukas. Han begynte å si noe annet, men stanset idet en gruppe gruvearbeidere gikk ut av generatorrommet. Verneskoene virvlet opp en enorm støvsky. «Hva var det du skulle si?» spurte hun. «Jeg ville be deg om å holde tunnelgravingen hemmelig hvis du absolutt må grave. Eller la disse mennene få jobbe i fred og komme …» Han stoppet og beit i seg det han ville si. «Hvis du skulle til å si hjem, så er dette hjemmet mitt. Og er vi virkelig ikke noe bedre enn de forrige lederne? Som løy for oss? Konspirerte?» «Jeg tror kanskje vi er verre», sa han. «Alt de gjorde, var å holde oss i live.» Juliette måtte le. «Oss? De valgte å sende oss ut for å dø.» Lukas pustet ut. «Jeg mente alle de andre. De jobbet for å holde alle andre i live.» Men han klarte ikke å holde seg: Han smilte mens Juliette fortsatte å le. Tårene trillet nedover kinnene og lagde sølerender. «Gi meg noen få dager her nede», sa hun. Det var ikke et spørsmål, det var et kompromiss. «La oss se om vi i det hele tatt har det som skal til for å grave. Så skal jeg komme og kysse babyene dine og begrave de døde – det vil si, ikke i den rekkefølgen, naturligvis.» Den morbide hentydningen fikk Lukas til å rynke pannen. «Og kan du la være å bryte tabuer hele tiden?» Hun nikket. «Hvis vi graver, skal vi gjøre det i stillhet.» Men hun tvilte sterkt på at en maskin som den de hadde funnet, kunne grave på noen annen måte enn med et voldsomt brøl. «Jeg hadde uansett 29
tenkt å la hovedgeneratoren gå for halv maskin en stund. Sånn i tilfelle.» Lukas nikket, og Juliette merket hvor enkle og nødvendige disse løgnene føltes. Hun fikk også lyst til å fortelle ham om en annen idé hun hadde fått, en hun hadde tenkt på i mange uker, helt fra hun fremdeles var hos legen og ble behandlet for brannskadene. Det var noe hun var nødt til å gjøre på Toppen, men hun så at han ikke var i humør til flere utfordringer. I stedet innlemmet hun ham i den delen av planen som hun trodde han ville like. «Når vi har kommet i gang her nede, har jeg tenkt å dra opp og bli der en stund.» Lukas smilte. «Men hør her», sa hun. Hun hadde behov for å advare ham. «Jeg har sett verden utenfor, Luke. Jeg ligger våken om natten og hører på radioen til Walk. Det er mange mennesker som er akkurat som oss der ute, som lever i frykt, som lever atskilt, som lever i uvitenhet. Jeg vil gjøre mer enn å redde vennene mine. Det håper jeg du skjønner. Jeg vil til bunns i det som skjer der ute, utenfor disse veggene.» Adamseplet til Lukas gjorde et hopp. Smilet forsvant. «Du sikter for høyt», sa han stille. Juliette smilte og klemte hånden til kjæresten. «Sier mannen som kikker på stjernene.»
5 • Silo 17 •
«Solo! Mr. Solo!» Den lyse barnestemmen bar godt inn til de innerste parsellene. Den nådde helt inn til de kjølige jordlappene hvor lyset ikke lenger skinte, og hvor ingenting lenger vokste. Der satt Jimmy Parker alene på den livløse jorden, ved gravstedet til en gammel venn. Han plukket rastløst opp leirklumper og smuldret dem opp. Hvis han konsentrerte seg intenst, kunne han føle klørnes nålestikk gjennom kjeledressen. Han kunne høre den lille magen til Skygge rumle som en vannpumpe. Men det ble vanskeligere og vanskeligere å dagdrømme etter hvert som den lille stemmen som ropte navnet hans, kom nærmere. Lyset fra en lommelykt skar gjennom det siste villniset av planter som de små kalte Villmarka. «Der er du!» Vesle Elise lagde mye bråk til å være så liten. Hun trampet over til ham i for store sko. Jimmy så på henne og husket at han en gang for lenge siden hadde ønsket at Skygge kunne snakke. Han hadde hatt utallige drømmer om at Skygge var en gutt med svart hår og dyp stemme. Men Jimmy hadde ikke lenger slike drømmer. Nå for tiden var han takknemlig for de tause årene han hadde hatt med sin gamle venn. Elise snodde seg mellom stolpene i gjerdet og tok et godt tak i armen til Jimmy. Han ble nesten blendet da hun presset lommelykten mot brystet hans med lysstrålen vendt oppover. 31
«Nå er det på tide å gå», sa Elise og trakk i ham. «Det er absolutt på tide, Mr. Solo.» Han blunket mot det grelle lyset og visste at hun hadde rett. Hun var den yngste, men Elise stanset flere krangler enn hun satte i gang. Jimmy smuldret opp en leirklump til og strødde jorden på bakken. Så tørket han seg på lårene. Han hadde ikke lyst til å gå, men han visste at han ikke kunne bli der. Han minnet seg selv på at det ville være midlertidig. Juliette hadde sagt det. Hun hadde sagt at han kunne komme tilbake hit og bo sammen med alle de andre som ville flytte over. Det ville ikke bli nødvendig med trekninger i lotteriet på en stund. Det kom til å bli mange mennesker. De skulle sette i stand den gamle siloen hans igjen. Jimmy skalv ved tanken på å skulle dele siloen med mange mennesker. Elise dro ham i armen. «Kom igjen. Kom igjen», sa hun. Og Jimmy visste hva han var redd for. Det var ikke det å skulle forlate siloen en vakker dag, en dag som foreløpig lå ganske langt frem i tid. Det var ikke Dypet, som han nå bodde i, og som nesten var tømt for vann og ikke lenger skremte ham. Det var tanken på hva han kunne komme tilbake til. Hjemmet hans var blitt trygt etter hvert som menneskene forsvant. Han var blitt angrepet da det begynte å fylles opp igjen. En del av ham ville bare være alene, være Solo. Da han kom seg på beina, lot han Elise leie seg tilbake til trappeavsatsen. Hun tok tak i hånden hans som var full av træler, og dro ham ivrig av gårde. Da de kom til trappen, samlet hun sammen tingene sine. Han hørte Rickson og de andre noen etasjer under. Stemmene ga ekko i trappesjakten av taus betong. Et av nødlysene hadde gått i etasjen de var i, og etterlot seg en svart flekk midt i den dempede, grønne belysningen. Elise justerte litt på skuldervesken som inneholdt en minnebok, og snurpet sammen sekken. Mat og vann, et klesskift, batterier, en gammel dukke, hårbørsten – kort sagt alt hun eide. Jimmy holdt opp skulderreimen så hun kunne få den på seg. Så tok han opp sin egen sekk. Stemmene ble svakere. Fottrinnene fikk det til å dirre og synge svakt i trappen. De var på vei ned32
over, noe som virket som en ganske merkelig retning å gå i for å komme ut. «Hvor lenge er det til Jewel kommer og henter oss?» spurte Elise. Hun tok Jimmy i hånden igjen og leide ham nedover trappen. «Ikke lenge», sa Jimmy; det betydde det samme som «jeg vet ikke». «Hun jobber med saken. Det er et godt stykke igjen. Du husker hvor lang tid det tok før vannet sank og forsvant?» Elise nikket. «Jeg telte trappetrinnene etter hvert som de ble tørrlagt», sa hun. «Ja, det gjorde du. Nå må de bore seg igjennom stein for å komme til oss. Det blir ikke lett.» «Hannah sier at det vil strømme på med flere titalls mennesker når Jewel kommer.» Jimmy svelget. «Flere hundre», sa han hest. «Kanskje flere tusen.» Elise klemte hånden hans. De gikk ti trappetrinn til, begge telte inni seg. Det var vanskelig for dem begge å tenke på så høye tall. «Rickson sier at de ikke kommer for å redde oss, men for å ta siloen vår.» «Ja, han ser bare det verste i folk», sa Jimmy. «Akkurat som du ser det gode i dem.» Elise så opp på Jimmy. Begge hadde kommet ut av tellingen. Han lurte på om hun kunne forestille seg hvordan det kom til å bli med tusenvis av mennesker. Han kunne knapt huske det selv. «Jeg skulle ønske han kunne se det gode i folk sånn som jeg», sa hun. Jimmy stanset før han kom til neste trappeavsats. Elise tok et godt tak i hånden hans og den svingende vesken, og stanset ved siden av ham. Han gikk ned på kne for å komme i samme høyde som henne. Når hun beit seg i leppen, så man tydelig at hun hadde mistet en tann. «Det er noe godt i alle mennesker», sa Jimmy. Han klemte skulderen til Elise og kjente at han fikk en klump i halsen. «Men det er en del slemt også. Rickson har kanskje mer rett enn feil av og til.» 33
Han likte ikke å si det. Jimmy kunne ikke fordra å fylle hodet til Elise med sånne tanker. Men han var like glad i henne som om hun var hans egen, og han ville gi henne de store ståldørene hun kom til å trenge dersom siloen skulle bli fylt igjen. Det var derfor han lot henne få klippe i bøkene fra kassene og ta ut de sidene hun ville ha. Det var derfor han hjalp henne med å plukke ut det som var viktig. Det han valgte, skulle hjelpe henne til å overleve. «Du er nødt til å begynne å se verden med Ricksons øyne», sa Jimmy og foraktet seg selv. Han reiste seg opp og trakk henne med seg ned trappen, denne gangen uten å telle. Han tørket øynene, så Elise ikke skulle merke at han gråt og stille ham et av de enkle spørsmålene sine som ikke hadde enkle svar i det hele tatt.