Domenico Starnone
Spøk Oversatt av Lisbet Resløkken
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Scherzetto © 2016, 2017 Giulio Einaudi editore s.p.a., Torino www.einaudi.it Utgitt etter avtale med Immaterial Agents. Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, OSLO 2019 Oversatt fra italiensk av Lisbet Resløkken Denne utgave, 2019 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Omslag: Pär Wickholm/Wickholm Formavd. Illustrasjoner: Dario Maglionico Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2019 Satt i 11,2/13,4 Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 ISBN 978-82-02-64398-0 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Innholdsfortegnelse
Første kapittel 7 Andre kapittel 64 Tredje kapittel 134 Appendiks 181 Den lystige spilleren 183
Første kapittel
1. En kveld ringte Betta, hun var mer irritabel enn vanlig, og ville høre om jeg kunne tenke meg å passe sønnen hennes mens hun og mannen deltok på en matematikkonferanse i Cagliari. Jeg hadde bodd i Milano i et par tiår, og tanken på å skulle ned til Napoli, til det gamle huset jeg hadde arvet etter foreldrene mine, og som datteren min hadde bodd i siden hun giftet seg, var ikke oppløftende. Jeg var over sytti år, og den lange enkemannsstanden hadde gjort meg uvant med å bo sammen med andre, det var bare i min egen seng og på mitt eget bad jeg følte meg vel. Dessuten hadde jeg noen uker i forveien gjennomgått et lite kirurgisk inngrep som så ut til å ha gjort mer skade enn gavn allerede på klinikken. Selv om legene stakk innom rommet mitt både morgen og kveld for å fortelle at alt var som det skulle, var hemoglobinet mitt lavt og ferritinet utilstrekkelig, og en ettermiddag hadde jeg sett små hoder, hvite av kalkpuss, som strakk seg ut mot meg fra veggen. De ga meg straks blodoverføring, hemoglobinet steg litt og jeg ble endelig sendt hjem. 7
Men nå slet jeg med å restituere meg. Om morgenen var jeg så slapp at jeg måtte ta sats for å komme meg på beina, gripe tak i lårene, bøye overkroppen forover som om jeg var et koffertlokk, spenne musklene i øvre og nedre kroppsdeler på en så besluttsom måte at jeg nesten mistet pusten. Først når ryggsmertene begynte å gi seg, greide jeg å heise skjelettet helt opp, men veldig forsiktig, mens jeg sakte løsnet grepet fra lårene og lot armene henge ned langs sidene, med en rallende lyd som varte helt til jeg nådde fullt oppreist tilstand. Derfor kom, på spørsmålet fra Betta, svaret mitt spontant: «Er det veldig viktig for deg med denne konferansen?» «Det er jobb, pappa. Jeg skal holde åpningsforedraget, og Saverio har innlegget sitt på ettermiddagen neste dag.» «Hvor lenge blir dere borte?» «Fra den tjuende til den tjuetredje november.» «Så jeg måtte være alene med barnet, i fire dager?» «Salli kommer hver morgen og rydder og lager mat til dere. Dessuten er Mario helt selvstendig.» «Ingen treåring er selvstendig.» «Mario er fire.» «Ikke de på fire heller. Men det er ikke det som er poenget: Jeg har et arbeid som det haster å bli ferdig med, og jeg har ikke begynt engang.» «Hva er det du skal gjøre?» «Illustrere en fortelling av Henry James.» «Hva slags historie er det?» «Om en fyr som kommer tilbake til sin gamle leilighet 8
i New York. Der oppdager han et gjenferd, det vil si ham selv slik han ville vært dersom han hadde blitt en forretningsmann.» «Og hvor lang tid tar det å lage tegninger til en sånn fortelling? Det er jo nesten en måned til, du har god tid. Dessuten kan du ta med deg jobben hit, hvis du ikke er ferdig til den tjuende. Mario er vant til ikke å måtte forstyrre.» «Forrige gang ville han sitte på fanget hele tiden.» «Forrige gang var to år siden.» Hun bebreidet meg, sa at jeg var udugelig både som far og bestefar. Jeg reagerte med å legge om til en kjærlig tone og forsikret henne om at jeg skulle passe gutten så lenge hun hadde behov for det. Hun spurte når jeg tenkte å komme, jeg svarte for omstendelig. Og fordi datteren min lød mer ulykkelig enn vanlig, fordi hun hadde ringt meg høyst tre eller fire ganger i løpet av mitt sykeleie, fordi hennes mangel på interesse virket som en måte å straffe meg på, lovet jeg å komme til Napoli en uke før konferansen, slik at barnet skulle venne seg til å være sammen med meg. Jeg tilføyde dessuten, med påtatt begeistring, at jeg hadde lyst til å være bestefar for en stund, at hun kunne reise av gårde med god samvittighet, at jeg og Mario kom til å få det kjempegøy sammen. Men som vanlig greide jeg ikke å holde hva jeg lovet. Den unge forleggeren jeg jobbet for maste og ville vite hvor langt jeg var kommet. Jeg, som ikke hadde fått gjort noe særlig på grunn av min endeløse rekonvalesens, forsøkte i hui og hast å ferdigstille et par 9
illustrasjoner. Men en morgen begynte jeg å blø igjen og måtte skynde meg til legen, som til tross for at han mente alt var i orden, beordret meg til enda et besøk uka etter. Dermed, av ymse grunner, ble det til at jeg dro først den 18. november, etter å ha sendt forleggeren to fremdeles ganske uferdige bilder. Jeg dro til stasjonen i en miserabel tilstand, med kofferten tilfeldig pakket og uten så mye som en eneste gave til Mario, bortsett fra to eventyrbøker jeg selv hadde illustrert for en god del år siden. Jeg var urolig under hele reisen, jeg kaldsvettet og kjente trang til å snu og dra tilbake til Milano. Det regnet, jeg følte meg anspent. Toget skar gjennom vindkast som dugget på vinduet med små skjelvende bekker av regn. Ofte var jeg redd for at vognene skulle bli revet over ende og spore av. Jeg konstaterte at jo eldre man blir, dess viktigere er det å holde seg i live. Men da jeg omsider ankom Napoli, følte jeg meg bedre, til tross for kulde og regn. Jeg forlot stasjonen, og i løpet av noen få minutter var jeg fremme ved hjørnebygningen som jeg kjente så godt.
2. Betta tok imot meg med en hengivenhet jeg ikke trodde at hun, med sine førti år, sin masete, travle hverdag, var i stand til. Overraskende nok virket hun bekymret for helsetilstanden min og utbrøt: så blek du er, så tynn, og hun unnskyldte seg for at hun aldri kom og besøkte 10
meg på klinikken. Siden hun spurte om dette med leger og prøver med en viss bekymring, mistenkte jeg at hun prøvde å finne ut om det var risikabelt å overlate barnet til meg. Jeg beroliget henne og gikk i gang med å gi henne en masse komplimenter med de samme overdrevne frasene jeg hadde brukt helt fra hun var liten. «Du er vakker.» «Nei, det er jeg ikke.» «Du ser bedre ut enn en filmstjerne.» «Jeg er feit, humørsyk og gammel.» «Tuller du? Har aldri sett en mer tiltrekkende kvinne. Joda, personligheten er som barken rundt et tre, men under den er du myk og smidig og lys i fargene som din mor.» Saverio var dratt for å hente Mario i barnehagen, de skulle komme hvert øyeblikk. Jeg håpet de ville si at jeg kunne gå på rommet mitt og hvile litt. De få gangene jeg var i Napoli brukte jeg å sove i det store rommet ved siden av badet, det hadde en liten balkong som lignet en av utskytningsrampene på Piazza Garibaldi. Jeg hadde vokst opp her sammen med søsknene mine, og det var det eneste hjørnet i huset jeg ikke avskydde. Jeg kjente det hadde vært godt å ta seg en liten strekk på senga, om bare i noen få minutter, men Betta holdt meg igjen på kjøkkenet, sammen med kofferten, tøyveska, og satte i gang med sin evinnelige klaging, hun klagde på jobben, på universitetet, på Mario, på Saverio som lesset hus og barn over på henne, og mange andre stressmomenter. «Pappa», nesten ropte hun etter en stund, «jeg er skikkelig lei.» 11
Hun sto ved vasken og skyllet grønnsaker, men snudde seg mot meg med en brå, voldsom bevegelse idet hun formulerte setningen. I noen få sekunder så jeg henne – det hadde aldri skjedd før – som en ren, lidende materie som jeg og hennes mor fire tiår tidligere hadde slengt ut i verden med en uansvarlig letthet. Eller, ikke Ada, bare jeg: Kona mi hadde vært død i lang tid, hun bar ikke lenger på noe ansvar. Betta var min, bare min, en stor dispergert celle med en membran som allerede var temmelig slitt. Slik forestilte jeg meg henne, i hvert fall et lite øyeblikk. Deretter hørtes lyden fra entrédøra. Datteren min tok seg raskt sammen, der har vi dem, sa hun, med en blanding av glede og motvilje. Saverio kom inn, firskårne, affekterte Saverio med det brede ansiktet, en kontrast til Bettas langlemmede eleganse – sammen med Mario, som var liten, mørkhåret som faren, med store øyne i det smale ansiktet, en rød lue, en blå dyffel, luftige lyseblå dusker. Barnet sto avventende i noen sekunder, han var spent. Han har ingenting fra Betta, tenkte jeg, han er prikk lik faren. Samtidig kjente jeg med et stikk av angst at jeg var ordet bestefar personifisert foran øynene på ham – en fremmed, som han forventet mirakler fra – og slo ut med armene på en litt teatralsk måte. Mario, sa jeg, kom, gutten min, kom, så stor du er blitt. Da kastet han seg inntil meg, og jeg måtte løfte ham opp og snakke i en munter tone, selv om stemmen sprakk av anstrengelse. Han slo armene hardt rundt halsen min og kysset meg på kinnet som om han ville gjennombore det. 12
«Ikke sånn, du kveler ham», sa faren og la seg mellom oss, og straks blandet også Betta seg inn og forlangte at han skulle slippe meg: «Bestefar stikker ikke av, dere skal være sammen i flere dager, og du skal dele rommet ditt med ham.» Det var en dårlig nyhet for meg, jeg hadde forestilt meg at en så liten gutt sov sammen med foreldrene. Jeg hadde glemt at jeg selv, for lenge, lenge siden, hadde krevd at Betta skulle ligge i vuggen i rommet ved siden av, selv om Ada ikke fikk blund på øynene ved tanken på at hun ikke skulle høre klynkingen eller glemme å amme henne. Det kom jeg på nå, akkurat idet jeg satte ungen ned på gulvet igjen og fortrengte ubehaget, jeg ville ikke at Mario skulle merke det. Jeg gikk bort til tøyveska, som jeg ved ankomsten hadde stilt ved siden av kofferten, og trakk ut de to tynne bøkene jeg tenkte å gi ham. «Se hva jeg har tatt med til deg», sa jeg. Bare det å ta i de to bøkene gjorde at jeg på nytt angret at jeg ikke hadde kjøpt noe mer innbydende, og jeg var redd han skulle bli skuffet. Men barnet tok interessert imot bøkene mens han hvisket et høflig takk – det var det første ordet jeg hørte ham si – og begynte å studere bokomslagene. Saverio, som akkurat som meg må ha tenkt at gaven var feil og senere helt sikkert kom til å si til Betta: Faren din får som vanlig ikke til noe som helst, skyndet seg å utbryte: «Bestefar er en kjent kunstner. Se så fine bilder, det er han som har tegnet dem.» 13