Spiral av løgner av Juliet Macur

JUL IET

M ACUR

SPIRAL AV LØGNER Lance Armstrongs fall

Oversatt av Christian H. Heyerdahl

Juliet Macur Originalens tittel: Cycle of Lies – The Fall of Lance Armstrong Oversatt av Christian H. Heyerdahl Copyright © 2014 by Juliet Macur All rights reserved including the rights of reproduction in Whole or in part of any form.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-44404-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Jarrod Taylor Omslagsfoto: © Joel Salcido Forfatterfoto: Andrew P. Scott Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10/12.3 pkt. Sabon og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I N N H O L D

Prolog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Familiens løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sportens løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Medienes løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brorskapets løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den amerikanske heltens løgner . . . . . . . . . . . . . . .

Sannheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 53 117 165 205 287

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utvalgt bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

351 361 365 390

Del I Del II Del III Del IV Del V Del VI

Til mitt livs to store kjærligheter, Dave og Allegra Til mine helter, Mama og Tata

«Dette er min kropp. Og jeg kan gjøre hva jeg vil med den. Jeg kan presse den, utforske den, tilpasse den, lytte til den. Alle vil vite hva jeg går på. Hva jeg går på? Jeg går på sykkelen min og sliter ræva av meg seks timer om dagen. Hva går du på selv?»

– lance armstrong

PR O L O G

L

ance Armstrongs drømmehus til ti millioner dollar1 er skjult bak en høy, melkehvit mur av Texas-kalkstein og en massiv stålport. Besøkende kjører i sirkel under et stort eiketre med greiner som strekker seg ut mot en 725 kvadratmeter stor herregård i spansk kolonistil.

Treet selv er et vitnesbyrd om Armstrongs berømte viljestyrke.

Det befant seg en gang på den andre siden av eiendommen, femti meter sør for huset. Armstrong ville ha det ved hovedtrappen.

Flyttingen kostet to hundre tusen dollar. Hans nære venner spøker om at Armstrong, som er agnostiker, satte i gang det prosjektet for å bevise at han ikke trengte Gud for å sette himmel og jord i bevegelse.

I nesten ti år har Lance Armstrong og jeg pleid et stormfullt bekjentskap. Det er sju år siden Bill Stapleton, Armstrongs agent, første gang truet med å saksøke meg. Den gang var jeg bare en av de mange reporterne Armstrong hadde prøvd å manipulere, sjarmere eller true. Rettssaker mot skribenter som våget å sette spørsmålstegn ved solskinnshistorien hans, var en rask og effektiv taktikk for å overbevise folk om at det ikke var bryet verdt å kritisere ham. Etter som årene gikk, skulle han komme til å betrakte meg som en fiende, en av de mange han og håndlangerne hans måtte holde øye med.

Først nå, etter at han er falt, har vi to inngått noe som minner om en våpenhvile. Selv om han sikkert vil nekte for det, vet jeg at han har valgt å samarbeide med meg fordi han tror han kan kontrollere tendensen i boken. Det kommer ikke på tale, har jeg sagt.

Etter atskillige kriminal- og sivilrettslige undersøkelser om hvor11

vidt Armstrong hadde organisert et sofistikert dopingregime for å vinne de sju Tour de France-titlene; etter alle vitnemålene fra syklister som kjente ham bedre enn noen andre, og som under ed motsa hvert eneste rettslig forsvar Armstrong noen gang hadde ført; etter å ha løyet, løyet, og løyet enda litt til, innser vår tids mest berømte idrettsmann plutselig at jeg har noe å fare med. Og jeg innser at han, selv nå, tror han er i en posisjon hvor han har nesten eneveldig makt.

«Du kan skrive hva du vil,» sa han til meg i en telefonsamtale.

«Men skal boken hete Cycle of Lies (Spiral av løgner)? Det går ikke.»

Jeg har intervjuet ham ansikt til ansikt i fem forskjellige land: på lagbusser som luktet av svett Lycra under Tour de France, på luksuriøse hotellrom i New York City, i baksetet på limousiner, i sjelløse konferanserom og i timevis på telefonen.

Nå, det vil si våren 2013, da hele verden har rast sammen for ham og flyttebilene er underveis for å tømme hans elskede gods, har jeg kommet på besøk hjem til ham i Austin for første gang.

Ja, flott, bare kom, sa han. Nå som han beleires av gravskrifter over sin strålende karriere (som viste seg å skyldes juks), ville han forsikre seg om at jeg skrev historien «slik det virkelig gikk til».

Det er derfor jeg parkerer bilen under den store eiken som Armstrong flyttet fordi han tenkte: Hvorfor ikke? Jeg ser på huset og tenker på de gule trøyene hans. En måned etter at det amerikanske kontoret for anti-doping la frem 1000 sider med bevis mot Armstrong og fratok ham Tour-titlene, postet han et bilde av seg selv, arrogant som alltid, mens han slappet av på en hjørnesofa i dette huset, med de sju gule trøyene hengende høytidelig oppmarsjert bak seg: «Hjemme i Austin og bare slapper av.» Det var i november 2012. Er han like trassig sju måneder senere, mon tro?

Alt før jeg får tatt nøklene ut av tenningslåsen, dukker et engleaktig ansikt med bustete, krøllete hår opp ved bilvinduet, og de to små hendene til et barn som ennå ikke er begynt på skolen, dasker mot ruten. Det er Lances yngste sønn, Max. Armstrong står bak ham i flipp-floppsandaler, svart T-skjorte og svarte basketballshorts som nesten når ned til de arrete knærne. Øynene er skjult bak mørke solbriller.

12

«Si hei til Juliet, Max,» sier Armstrong.

«Hei, Juliet!» sier Max. Så snur han seg til faren og spør om han kan få is. Det får faren til å fnise, noe jeg aldri har sett ham gjøre før.

«Ja da, du skal få is,» sier Armstrong. «Du har vært flink nå, kompis, skikkelig flink.»

Vi går opp hovedtrappen, der Armstrong stanser ved døren.

Han flytter blikket til treet, huset, livet han har levd her.

«Bra sted, ikke sant?» sier han.

«Ja,» sier jeg. «Tror du du vil savne det?»

Armstrong vil ikke flytte, men han må. Sponsorene har sviktet ham2 og trukket tilbake noe sånt som 75 millioner dollar i fremtidige inntekter. Hvis han taper alle rettssaker hvor han står tiltalt, kommer han til å ende med å skylde mer enn 135 millioner dollar.3 For å «sette ned forbrenningen» som han kaller det, har han allerede sagt opp leiekontrakten på en takleilighet ved Central Park i Manhattan og et hus i Marfa i Texas. Det neste som forsvinner, er godset i Austin, som han har byttet inn i et langt mer beskjedent krypinn nær sentrum.

Hans tidligere sponsorer – deriblant Oakley, Trek Bicycle Corporation, RadioShack og Nike – tvinger ham til å skramle sammen penger. Han betrakter dem som forrædere. Han sier at Trek tjente 1 million dollar på det tidspunktet han undertegnet sponsorkontrakten, og nådde 1 milliard i 2013.4 «Hvem er ansvarlig for det?» spør han. «Det kommer faen meg herfra.» Han banker seg selv i brystet med høyre pekefinger. «Beklager, men sånn er det.

Uten meg skjer ikke sånne ting.»

Etter at sponsorene sa ham opp, kvittet han seg med utstyret deres. Det er ikke utenkelig at du kan støte på en av vennene hans i Dallas iført Armstrongs spesiallagde gule Nike-joggesko med «Lance» brodert i små gule blokkbokstaver på de svarte pløsene.

En veldedighetsbutikk i Austin har mengder av hans gamle Nikeklær og Oakley-solbriller. Flyttefolkene, som tømte gjestehuset en uke før jeg kom på besøk, vil måtte nøye seg med det som måtte være igjen av merkevarer i garasjen: svarte Livestrong Nike-luer, svarte lerretsbager med skinnende gule Nike-striper, brilleglass og 13

brilleinnfatninger fra Oakley og en kasse full av luer med oppfordringen «Stem ja til forslag 15», en finansieringsplan i Texas for kreftforskning, prevensjon og undervisning som Armstrong støttet.

Det var i 1989 at Armstrong flyttet til Austin fra Plano, en forstad til Dallas. Han dukket opp i denne fremskrittsvennlige byen som en uvøren, kampvillig og kvisete tenåring med striper i de brune lokkene, en gullring i venstre øre, et anheng formet som delstaten Texas i et kjede rundt halsen og falskt ID-kort.

Han levde på 12 000 dollar pr. år, og av en lokal velgjører ved navn J.T. Neal fikk han leie en ettromsleilighet for 200 dollar i måneden.5 Han utstyrte den med en enorm svart skinnsofa, en matchende stol og en rød, hvit og blå skalle av et Texas Longhornkveg.

Fra trangbodd ettroms til enormt gods: Det avspeiler Armstrongs oppstigning til å bli en moderne amerikansk helgen – han overlevde kreften, slo verdens beste syklister i et uhyre krevende løp og gikk ut med hvem han ville. Samtidig tjente han millioner.

Armstrong elsker dette huset. Han elsker de åpne flatene og vinduene som går fra gulv til tak. Han elsker den skjermede, velpleide hagen hvor barna spiller fotball, og det krystallklare vannet i horisontbassenget («det er et negative edge-basseng, ikke et infinity-basseng, sørg for at du får med deg det»).6 Bak huset ruver en skog av italienske sypresser.

Han flyttet hit i 2006 etter å ha vunnet sitt sjuende Tour de France-ritt. Han sa en gang at stedet var en sikkerhetssone for ham – her inne «kan ingen gjøre meg noe».7 Etter å ha unnsluppet nesten konstante forsøk fra folk og institusjoner på å avsløre dopingen, kunne han ta en sving til venstre nedover hovedgangen, dreie raskt til høyre og forsvinne inn i walk-in-vinskapet for å gripe en flaske Tiganello og skåle for flaksen.

På et bord ved siden av en sofa står en meterlang kopi av Gulfstream-flyet som var Armstrongs foretrukne fremkomstmiddel på lengre reiser. Det er hvitt med svarte og gule fartsstriper. Han og kameratene pleide å stå oppreist idet flyet lettet og «surfe» mens det for opp mot himmelen. Armstrong solgte flyet for 8 millioner dollar i desember 2012 på grunn av advokatregningene som 14

var nødt til å komme da det amerikanske antidopingkontoret (USADA) offentliggjorde sin redegjørelse om at han hadde jukset.8 Akkurat idet vi slår oss ned i TV-rommet i annen etasje, kommer de to tvillingdøtrene Grace og Isabelle stormende inn. De to, som ennå ikke er blitt tenåringer, er som kopier av moren Kristin: vakre og blonde. De åpne smilene røper at begge har glitrende tannregulering.

«Hei Pappa! Kjøpte du de skjørtene til oss på Internett?» spør Isabelle mens hun og søsteren bruker sofaen som trampoline.

«Ja, Pappa, har du kjøpt de skjørtene?» gjentar Grace.

«Nei, ikke ennå» sier Armstrong. «Det er snart på tide at jeg får meg en øl. Det kunne være fint om en av dere unge damer kunne hente en øl til meg. Shiner Bock.»

Grace roper: «Shiner Bock! Vet du ikke at det er en øl – det skrives B-O-C-K. Ikke med skrukork.»

Når han først har fått ølen i hånden, ser Armstrong på meg og sier: «Sånn er mitt fryktelige liv. Rett og slett fryktelig.»

Han forteller hvor glad han er for å ha barna i huset – barn er gjennomskuelige og rene, for små til å narre ham. Jeg spør om han synes folk har utnyttet ham, om han føler at han er blitt brukt. «Å ja,» sier han.

«Av hvem da?»

«Alle. Bare still deg i køen.»

Gutten som en gang pyntet hybelen sin med et tyrehode, har nå begynt å samle på sofistikert, dyr kunst. Denne forkjærligheten er tydelig, om enn forvirrende, til stede. Når du kommer inn i huset, blir du møtt av et glassmaleri som er tre og en halv meter høyt og nesten en og en halv meter bredt, og som når du ser nærmere etter, viser seg å bestå av flere hundre fargerike sommerfugler – et verk av Damien Hirst som heter Livets tre. Hirst er kjent for utfordrende installasjoner (som et avskåret kuhode som blir spist av mark i en glasskasse). I 2009, da han utsmykket en av Armstrongs løpssykler med sommerfugler, beskrev dyrerettighetsgruppen People for the Ethical Treatment of Animals (PETA) verket som et «gruoppvekkende barbari».9 15

Jo mer jeg ser av Armstrongs kunst rundt omkring i huset, desto mer merkverdig synes jeg hans kuratorblikk virker. Å beskrive utvalget som mørkt er å si det forsiktig, å kalle det kontroversielt er for enkelt. Det eneste Armstrong vil si om noen av verkene, er at de er «dritkule».

Men se nå her: Over peisen i den svære, formelle spisestuen, flankert av to marmorboller som opprinnelig er laget for å inneholde vievann til en kirke, er et fotografi av urin og blod med tittelen Piss and Blood No. VII. Det er av Andres Serrano, fotografen som ble beryktet for sitt fotografi fra 1987 av et plastkrusifiks nedsenket i kunstnerens urin. Det er en viss harmoni i å være i samme rom som dette fotografiet og en idrettsmann som hevder å ha gjennomgått hundrevis av urin- og blodprøver.

I den andre enden av rommet er Armstrongs kontor, med dus belysning, bygd av tre i mørke nyanser: et sted å gruble. Når han sitter ved skrivebordet sitt i hjørnet, har Armstrong direkte utsikt til Tour de France-trofeene sine – sju dypfiolette porselensbegre med utsøkte mønstre i gull – høyt oppe på veggen på toppen av bokhyllene, alle opplyst av sin egen spot-lampe, alle strålende.

Til venstre for skrivebordet er et kunstverk som kanskje forteller noe om hans brutte forhold til familie, venner, kjærester, lagkamerater. Et sepiatonet fotografi av Luis González Palma viser en mann og en kvinne som holder om hverandre mens de danser.

Eller er det egentlig det de gjør? Da jeg kikker nøyere etter, ser jeg pigger stikke ut fra ryggen på dem. Armstrong ville ikke gå med på annet enn at verket er dystert.

Og så er det Jesus-kunsten.

Til høyre for skrivebordet hans er et spansk maleri fra sekstenhundretallet. Motivet er korsfestelsen. Det tar opp nesten hele veggen. Fire kvinner ber ved Kristi føtter, hodet er kastet bakover og kronet av en strålende glorie i gull. For noen år siden hang dette bildet i kapellet Armstrong hadde bygd for sin ekskone, som var katolikk, i deres hjem i Girona i Spania. Han er ikke selv religiøs. Han sier han betrakter organisert religion som forsamlinger av hyklere.

Rundt hjørnet fra kontoret, på toppen av et trappehus, er det et annet bilde av korsfestelsen. Verket kommer først til sin rett fra 16

enkelte vinkler, der et bilde av Kristus naglet til korset blir synlig. «Én mann har tatt skylden for tusen synder,» sier Armstrong.

Men til og med i nærvær av disse korsfestelsesbildene er det seg selv han snakker om. Som om han vil ha meg til å skrive at han er blitt gjort til martyr for syklingens hundremannsfelt av dopere, og dette er den beste måten å forsikre seg om at jeg gjør det på.

Han går bort til et bord inne på kontoret og tar opp en skulptur – en arm fra hånd til albu. Denne skulpturen, av den japanske kunstneren Haroshi, er lagd av lag på lag av sammenpressede rullebrett. Langfingeren på skulpturen stikker opp i været.

«Dette er på mange måter historien om mitt liv,» sier han. Så skyver han skulpturen opp i fjeset på meg. Jeg merker meg hendene hans. På hver håndflate er det et lite sår der han senere skal fortelle meg at en lege brant vekk et par cyster. Jeg kommer i tanker om stigmata.

«Fuck you,» sier han og ler.

For sju år siden hadde han fortalt de tre eldste barna fra det havarerte ekteskapet – Luke, Grace og Isabell – at når de gikk ut av videregående,10 kom de til å bo i huset ved det store eiketreet.

Han skyldte dem det. De hadde fulgt ham fra Texas til Frankrike til Spania utallige ganger. Omsider skulle de få slå rot. «Jeg lover dere det,» sa han. «Pappa skal ikke flytte flere ganger.» De skulle bo seks minutter unna moren, Kristin, og føle seg hjemme ved det velkjente, enorme kjøkkenbordet omgitt av svart-hvitt-fotografier av familien. De visste hvor Pappa kom til å være de fleste kveldene i uken – på sofaen foran fjernsynet, fordypet i CNN-programmet Anderson Cooper 360°. Sommeren 2012 hadde Armstrong bygd på i første etasje slik at den voksende familien skulle ha et soverom nummer sju. Huset var allerede hans hovedkvarter. Han bodde der med kjæresten sin, den sivslanke blondinen Anna Hansen og deres to barn, fire år gamle Max og to år gamle Olivia, som så ut akkurat som Shirley Temple. Armstrong og klanen hans hadde planlagt å bli boende der, trygge og glade, en lang stund.

Men nå kommer flyttefolkene. Det er 6. juni 2013, fem år før Luke skal ta avsluttende eksamen. I morgen tidlig kommer en rad 17

svarte flyttebiler til å kjøre inn på innkjørselen hans, og arbeidere i svarte kortermede skjorter vil velte ut. Atmosfæren er som i en begravelse allerede. Flyttefolkene har allerede tømt det 150 kvadratmeter store gjestehuset, en miniutgave av hovedbygningen, med matchende fasade i lysebrunt og med terrakottetfargede takstein.

Den 7. juni kommer jeg tilbake for å se arbeiderne rydde hovedhuset. De tar Armstrongs Tour-trofeer ned fra de opplyste hyllene, pakker dem i grønn bobleplast og legger dem i blå kasser. I en flyttekasse merket nr. 64 legger en av flyttefolkene en sølvramme med et fotografi i A5-format. Det forestiller Armstrongs Discovery Channel-lag fra 2005, som sitter ved middagsbordet etter hans sjuende og siste Tour-seier. Han, lagkameratene og sportsdirektør Johan Bruyneel holder sju fingre i været. Alle har et gult Livestrong-armbånd rundt håndleddet. Et bord er fylt med halvtomme vinglass. Et tidligere liv.

Kasse 64 går opp på flyttebilen med alt det andre. Jeg følger etter flyttefolkene inn i medierommet. Iført hvite bomullshansker tar de ned de sju Tour-ledertrøyene som henger innrammet over sofaen. Dagen før, da Armstrong og jeg satt i dette rommet, fikk han en idé. Han spurte om jeg ville ligge på sofaen, om jeg ville posere til et fotografi under trøyene, som fremdeles hang igjen på det tidspunktet.

«Det blir vel gøy?» sa han.

Jeg tok ikke poenget.

I mørket, før soloppgang, forlot Armstrong det store huset sitt for godt. Klokken 04.15 den 7. juni 2013, med Hansen og sine fem barn, kjørte han til Austin/Bergstrom internasjonale flyplass og tok et rutefly til Hawaii, hvor de oppholdt seg første del av sommeren.11 Armstrong forteller meg at han ikke snudde seg og så på huset han hadde bygd. Han sier han aldri har vært den sentimentale typen. Flyttingen betyr bare at den delen av livet hans er over, og at en ny begynner. Det er det hele, sier han. Kanskje han tror på det han selv sier. Kanskje han ikke gjør det.

Noen dager senere var bare to av hans personlige eiendeler igjen 18

på eiendommen. En av dem fikk ikke plass på flyttebilen: en svart Pontiac GTO kabriolet fra 1970. Den var en presang fra sangeren Sheryl Crow, som han hadde en høyst offentlig kjærlighetsaffære med inntil han stakk fra henne rett før hun fikk kreft. Bilen, en påminnelse om nok et av Armstrongs nederlag, har en prislapp på 70 000 dollar.12 Og endelig, i stuen til gjestehuset, sto et ferdig oppsatt trommesett. Bare nok en bit av mannens avlagte liv. Oh beat the drum slowly and play the fife lowly, tenkte jeg mens jeg så på trommesettet. Teksten var fra en sang jeg husker fra den gang jeg jobbet i Texas: Take me to the valley, and lay the sod o’er me, For I’m a young cowboy, and I know I’ve done wrong.